Et langt dropp og en plutselig stopp

15.04.2016 - 12:16 Ingen kommentarer

Morgensola begynner og varme. De fuktige gatene begynner sakte å tørke opp. Morgenduggen ligger fremdeles på benker og gjerder, der sola ennå ikke har nådd med sine varme livgivende stråler. Det er tidlig morgen, men gatene er likevel fulle av folk. De går stille og alvorlig ned mot Spikersuppa. Politibiler står ved alle gatehjørner. Ethvert tilløp til uro og uverdighet vil bli slått ned på. Justisdepartementet innførte en hastelov, som ga klare innstrukser. Det er unntakstillstand i Oslo. Ingen rom for utrop, hatefulle utbrudd, eller annen vulgær oppførsel. Alle skal bare gå stille og rolig til Spikersuppa og innta anviste plasser foran galgen som er bygget på Løvebakken, foran Stortingets hovedinngang. Den er bygget dagen før, bak store presenninger og stillas. Behørlig testet for å unngå at den dødsdømtes hode skal slites av når kroppen faller ned og repet rykker til slik at nakken knekker og døden inntreffer nærmest momentant. Den dødsdømte skal ikke pines mer enn nødvendig. Men han skal heller ikke gå i stykker med blod og groteskheter.

En tribune er bygget for Stortingets medlemmer, og en egen losje er bygget for Kongen. Ellers er det satt av plasser til spesielt inviterte. Resten av folket vil kunne se henrettelsen på storskjermer, på streaming på nett og på direktesendte TV sendinger på NRK og TV2. Hele nasjonen skal få bevitne at mannen som begikk den grusomste forbrytelsen i moderne tid i landet vårt, blir fratatt retten til liv. Et helt folk skal få se at deres rettigheter til liv, helse, trygghet og frihet, er større enn hans rett til å skape sitt eget skrudde univers og spre død, sjokk, sorg og forvirring til sine medborgere. Hans ofre ble frarøvet sine liv - uten noen rettsak, lov eller dom. Noen overlevde, men lever i store smerter i kropp og sjel. De etterlatte lever med åpne sår i hjertene sine. Det går ikke en dag uten at en dråpe blod, faller i savn etter sine kjære. De fleste var endog bare barn.

"Når rettferdigheten skjer fyldes blir det fryd i de ærlige hjerter," sies det. Men denne gangen kommer ingen til å fryde seg. Sårene er for dype. Ingen vil glede seg over den menneskelige tragedien som har fått utspille seg over så lang tid. Ikke engang den dødsdømte fortjener annet enn medynk. Stakkars den som har brutt en av menneskehetens eldste lover på så nedrig vis. Du skal ikke myrde. Det er forskjell på mord og drap. Morderen skal drepes, men ikke myrdes. Mord er den ulovlige handlingen å frarøve en annens liv. Drap er noe annet. Dette er et drap, sanksjonert av domstolene og et flertall på Stortinget har vedtatt en lov som tillater henrettelsen. Dette er for å få en avslutning på jævelskapen. "Når rettferdigheten skjer fyldest blir det kanskje litt fred i de blødende hjerter," kan man kanskje heller si.

Alternativet til dette scenarioet kjenner vi godt. Vi har ikke dødstraff i Norge. Ikke engang i krigstid. Morderen skal leve isolert. Forvaringsdom tillater oss å sørge for at han aldri kommer ut. Selv om vi i prinsippet kun skal kunne fengsle kriminelle i 21 år. Menneskerettighetene gjelder alle. Også de som er fradømt friheten. Vi har faktisk ikke lov til å påføre mannen andre lidelser enn det som er beskrevet i domsstolen. Retten har latt seg overbevise om at ethvert lite klagemål han måtte ha, er av offentlighetens interesse. Norske medier påstår seg å ha en slags rapporteringsplikt om alt som foregår på de tre cellene. De har ikke det. Våre simpleste sider bør ikke fores med artikler om TV-spill, Fjordlandmiddager og vrangforstillinger om egen storhet. Vi går rett i fella. Morderen vinner. Vi blir vulgære lynsjemobbere i "Ville Vesten"". Media blir den creepy begravelsesagenten som får oss i harnisk over den minste lille sak han foretar seg. Domstolene blir den forfylla sherrifen som går med på hva enn landsbyen forlanger, bare han få sitte i fred på stasjonen og smugdrikke av flaska si. Mens de virkelige ofrene, de som forsøker å få hverdagen til å gå rundt, blir mentalt voldtatt av hver eneste overskrift. Ingen ser når de hyler ut i natten etter sine barn. Ingen ser når de ligger forskremte og alene og skvetter ved den minste lille lyd. Ingen bryr seg når de sitter stille på kirkegården og småprater ved gravstøtten over sine kjære, planter blomster, tenner lys og luker ugress.

Men det er ikke bare de direkte berørte som er berørte her. Vi er alle berørte. Hele nasjonen lider under denne farsen. Den mentale folkehelsen er skadet. Det norske folk har fått et alvorlig traume, og det finnes ingen traumebehandling. Det offentlige Norge stiller villig opp som mikrofonstativ for morderen, og retraumatiserer oss gang på gang. Det er som om Henry Oliver Rinnan skulle ha få sittet på en treroms celle i 50 år etter krigen, og hver gang han ytret seg, rømte eller noen forsøkte å myrde ham som hevn etter alle mordene og torturen han begikk for den tyske okkupasjonsmakten, skulle media og myndigheter tilrettelegge for et offentlig spetakkel. Etterkrigstidens Norge ville nok ikke vært mindre nevrotiske i folkesjela, om dette fikk skje. Nei, Rinnan fikk en siste sigarett, en hvit rund papirlapp festet over hjertet som blink, og ti soldater plaffet en kule hver i brystet hans. Ingen kunne vel egentlig si at det var unødvendig. Selv om landssvikeroppgjøret hadde mange alvorlige feil og mangler.

Jeg har vært opptatt av dødsstraff og dens mange sider av brutalitet og fornedrelse, helt siden jeg leste Jens Bjørneboes ytringer om  rettsoppgjøret og ikke minst trilogien om bestialitetens historie. Jeg var bare 15 år da jeg for første gang leste de groteske detaljene rundt henrettelser. Det er ikke vakkert. Det er stygt. Groteskt. Ofte går det galt, og den dødsdømte må oppleve lange minutter i pine, før døden inntreffer. I Iran henges folk på mest mulig brutalt vis. De heises sakte opp etter halsen i heisekraner på torget. De henrettede henger og spreller så lenge som 15 minutter før døden setter dem fri. De dømte er politisk opposisjonelle, homofile tenåringer, kristne pastorer og selvfølgelig alskens rask og rusk fra rennesteinen: horer, narkomane og smuglere. Jeg hadde nok ikke unnsluppet renneløkka særlig lenge om jeg var Iraner. Og jeg tviler på om den Iranske mentale folkehelsen drar nytte av en pervertert bruk av straffelov og religiøs lov. Nei, jeg er ingen tilhenger av dødsstraff som metode.

Men det må være lov å si at vi betaler en grusom pris for å ikke engang kunne avrette de få, verste av de verste forbrytere, slik som denne morderen vi har fått i fanget, hele landet vårt. Slik scenarioet er nå, med alle rettslige og medieskapte farser, med all sjelelig og mental smerte det påfører oss. Er det lov å spørre om det ikke hadde vært bedre og avslutte det hele med et "langt dropp og en plutselig stopp"? Og så la sola gå ned over Spikersuppa en stille vårkveld.

 

hits