hits

Lån deg til himmelen eller til helvete.

02.05.2016 - 07:33 Ingen kommentarer

Penger, penger, penger. Vi har alle for lite penger. Ikke en gang milliardærer synes de har nok penger. Og vi fattige stakkarer syns at bare vi får penger, så skal vi bli glade. Det er løgn at penger ikke gjør deg lykkeligere. Penger gir deg handlefrihet, slik at du kan forme dagene dine og omgivelsene dine slik du selv synes er best. Men penger gjør deg ikke sorgfri. Rike folk har sorger som alle oss andre. De har bare ikke pengesorger. Kanskje litt "pengesinne", når stat og kommune skal bevilge seg litt voldsomt med skatt, avgifter, moms, skatt på skatt, avgifter fordi vi er sure og ekstramoms fordi? Vel fordi de har penger.

TV programmet Luksusfellen viser oss hvor dumme folk kan være med penger. Folk bruker opp penger de ikke har, på godteri, luksusbiler, klær, smykker, sydenturer, øl, gatekjøkkenmat og alt mulig forbruk. Vi har lært at forbruk, det gjør oss lykkelige. Så vi låner og forbruker, og tror vi er lykkelige. Jeg har selv gjort alle feil i boka, når det gjelder å forbruke meg til vrak. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler meg bra teit, når gode gamle "Professor Virkelighet" står der, med en bunke regninger og en diger konkursøks i handa. Men jeg er arbeidsfør. Jeg er ikke rape hakke dysfunksjonell. Jeg kan skaffe jobber, og jeg kan rydde opp for meg. Det kan de fleste av oss. De som ikke kan det, får hjelp på andre måter. Eller så går de til grunne.

Men mange mennesker låner penger til ting de trenger, ting de har lyst på og ting de tror på, samtidig som de betaler tilbake det de skylder. De planlegger sin økonomi, og holder seg på den smale sti. De jeg kjenner som lever slik, har ofte en høy moral når det gjelder å ikke ligge andre til byrde. De føler seg ikke berettiget til noen offentlig forsorg. Ofte er de imot at andre enn dem selv skal betale noenting som helst for dem. Og de hjelper sine egne, og får hjelp fra sine egne, heller enn å blande fremmede inn i sin private sfære.

Jeg har noen venner i Filadelfiakirken. De er gjerne sånn skrudd sammen: De er ikke fan av statlig styrt religion. Jeg synes heller ikke egentlig at trossamfunn skal være et offentlig ansvar, finansiert av skattekroner. Det blir fort til at folk som ikke deler troen og praksisene, plutselig skal inn og bestemme hvordan kirkesamfunnet skal drives. Jeg blir av og til litt forbauset over å se hvordan f.eks ateister og humanetikere engasjerer seg i aktivt trosliv - andres trosliv. Hvis jeg var ateist, ville jeg gitt blaffen i om det fantes kvinnelige eller mannlige prester - jeg ville vel helst ikke ha noen prester i det hele tatt? Og var jeg imot kirker og trossamfunn, hadde jeg vel heller ikke følt at jeg skulle måtte betale skatt til andres trosliv?

At frikirkelige menigheter finansieres av medlemmenes donasjoner er for meg den naturligste ting i verden. At de også tilbyr lån og kreditter for sine medlemmer er ikke værre enn at arbeidere får lån via LO. Folk som deler ideologi og tro, har rett til å hjelpe sine feller, i sine grupper, til egne formål og på egne premisser. Problemet oppstår kun når utlåner ikke er ansvarlig og setter sin klient i gjeldsslaveri. Det er forøvrig forbudt å gjøre folk til gjeldsslaver, ifølge de fleste religiøse skrifter. Der har kanskje mange religiøse ledere litt å svare for opp gjennom historien. Men i sum, virker det mer som om medlemmer av slike menigheter stort sett klarer seg bedre i sin privatøkonomi enn folk flest.

Uansett synes jeg det er mye mye drøyere med disse selskapene som tilbyr meningsløse forbrukslån og kredittkort til vanlige arbeidsfolk, bare så de skal få seg finere biler, sydenturer, shoppingturer og tonnevis med potetgull. Forbruksslaveriet undertrykker flere folk i dag enn "slemme" menigheter.