hits

"Hen" kan du være selv - gubbekjerring!

09.05.2016 - 01:40 Ingen kommentarer

Denne teksten så jeg på en plakat i Stockholm da jeg bodde i Sverige. "Hen" debatten raste der på den tiden. Det var noen sinte barnehagetanter som stod litt til venstre for Pol Pot, som hadde fått ideen. Guttene lekte for mye med biler, og jentene lekte for mye med dukker, så det ble forbudt å bruke "hun" og "han" blandt barna. På den måten skulle de få muligheten til å vokse opp uten kjønnsroller. De må ha virket ganske sinte og skremmende, disse tantene, for hele Sverige kastet seg på denne ideen. Et stort flertall protesterte selvfølgelig, men flertallsprotester er lette å kvele: Illsinte karakterdrap og flittig "Hitling" etterfulgt av en massiv "tie hjel" - kampanje. Og vips: "Svenne Banan" holder kjeft og kaller barna sine "Hen". Jeg jobber jevnlig i Sverige, og blandt mine skuespillerkolleger, brukes dette kjønnsnøytrale begrepet med den største selvfølgelighet. 

For å være ærlig: Da datteren min ble født, rant maskaraen hennes mens hun gråt sine første tårer. Det var ikke en kjønnsnøytral baby, som skulle formes til jente av et gammeldags mannevelde, ved hjelp av dukker og ponnyer. Dette vesenet var en jente fra hun ble født. Og jeg tror ikke hun vil se med blide øyne på at noen som helst prøver å kjønnsnøytralisere henne. Hun er nemlig også en smidig og god sverdfekter, samt at hun setter en pil hvor enn det skal være, med buen sin. Vel, det siste der var en spøk. Det jeg prøver å si er at det å være jente, ikke nødvendigvis betyr at man ikke kan bite fra seg. Men en "hen" blir hun aldri. 

I samme periode, mens jeg bodde i Sverige, gikk en dokumentarfilm på kinoer og på TV. "Angrerne" handlet om to karer som hadde skiftet kjønn til damer, og som nå angret seg. De fortalte om sine vanskelige liv, og hvordan de låste seg fast i ideen om at; når de bare fikk forandret seg fra menn til kvinner - da ville alle problemer løse seg. Da ville de få mann og barn og ..? Vent! Barn? Nei det går ikke. Dette vet jeg fra Monty Python komedien "Life of Brian". Der sitter en gjeng venstreradikale frihetskjempere på Jesu tid, og diskuterer frihet og undertrykkelse. Han ene går i kjole og insisterer på å hete Loretta. Lederen, i John Cleese´s skikkelse, blir mer og mer irritert: Fyren vil hete Loretta OG ha barn. Frihetsgruppen må så vedta at selv om han er en mann som ikke har livmor og ikke kan få barn, så støtter de hans RETT til å ha det. Da kommer John Cleese med de berømte ordene "what´s the fucking point?". Vel, de to angrerne fra den svenske dokumentaren fikk meg til å tenke det samme: "Hva i svarte er poenget?" Her ble ingen personlige problemer løst. Ikke ble de damer, og nå hadde de gjort så de ikke var menn heller. Og de gamle vonde emosjonelle greiene de slet med, var heller ikke løst. Tragisk.

Jeg har selv snakket med unge mennesker som har avbrutt en kjønnsskifteprosess. De hadde faktisk begynt hormonbehandling tidlig i tenårene, men endret seg underveis. De var bitre på overivrige leger, som iverksatte denne formen for behandling på så unge mennesker. Jeg håper virkelig legestanden holder det de lover i slike tilfeller: At de klarer å se et individ i en dyp krise, eller kanskje bare i en fase i livet sitt, hvor de opplever seg fanget i feil kjønn. Hvis individet endrer seg, er det for sent. Kanskje lurt og vente litt?

Her forleden ble Regjeringens likestillingsmelding lagt frem for Stortinget. I siste minutt ble det lagt frem et forslag om å vedta et tredje kjønn. Det ble nedstemt denne gangen, men opposisjonen skyldte på liten tid til å stemme ja til forslaget, og lovet å vedta dette tredje kjønnet neste runde. Da jeg så dette i avisene, gikk tankene igjen tilbake til John Cleese´s berømte "what´s the fucking point". Jeg er fristet til å flåse med at Stortinget kanskje bør vedta en sjette tå. Og mange morer seg over min harselering på snapchat (OriginalHank) om at jeg er en hai fanget i en menneskekropp, og at samfunnet må vedta gratis haioperasjon til meg. Men det ligger en liten porsjon alvor bakom mine smakløse spøker om temaet: Vi kan ikke politisk vedta alt mulig, for å tekkes alle mulige. Mennesker og dyr er delt i to kjønn (med noen unntak i dyreriket). Ingen politiske vedtak vil endre dette faktumet. Hvordan vi skal leve med hverandres anderledesheter er ikke alltid et politisk problem, men like ofte et mellommenneskelig et.

I uminnelige tider har sivilisasjoner hatt sine transsexuelle, homofile, bifile osv. Når sivilisasjoner har overflod nok, er det også rom for slike varianter av levesett og identitet. Det finnes selvfølgelig områder i verden hvor folk er så desperate etter bare å få seg litt mat, at individene sjeldent bevilger seg luksusen å bestemme hvilket kjønn de EGENTLIG er. Og så finnes det samfunn som er så undertrykkende og brutale at folk ikke tør annet enn å holde kjønnsidentitet og seksualitet for seg selv. Vi har forsåvidt kommet et lite stykke videre her i Norden. Men det kan jo bikke over i tvangsmessigheter også. At dette fenomenet med oss mennesker skal bli en altoppslukende besettelse, slik at det i det hele tatt blir forbudt og stille spørsmål ved dette. I Sverige har kjønns og likestillingsdebatter en lei tendens til å utvikle seg til "de få´s" meningsterror mot "alle andre".

Personlig er jeg ganske individualistisk anlagt. Jeg syns at den enkelte bør få være mest mulig som han eller hun vil, uten hverken tilrettelegging eller innblanding. Og samtidig synes jeg det er mye morsommere at det finnes ulike grupper, kulturer og sub-kulturer. Litt av magien blir jo borte hvis alt skal normaliseres. Slik finnes jeg nok på den motsatte siden av skalaen: Ingenting MÅ være normalt. Det blir kjedelig for de normale. Det er mye morsommere at noen er forskjellige, og at Stortinget heller vedtar at det er forbudt å være slemme mot helt greie folk, bare fordi de er litt utenfor normen,