hits

Vidunderkur: Selvmord?

Det hres s logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet p en verdig og smertefri mte, heller enn ligge i store smerter og visne hen. Tenk s vidunderlig det mtte vre: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for d i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere f ddelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og rykingen min gir meg plutselig ndend, og panikken som oppstr nr jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og dd. Svnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat verst i ken for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg s hardt, vil nok ogs en siste tur til Sveits mtte vurderes. 

Men s er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv lsning. Har jeg rett til bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt leve lengre? Har jeg rett til be andre om assistere meg i en slik handling? Nr slutter det hete selvmord, og begynner hete aktiv ddshjelp? Dette er faktisk ikke lette sprsml svare p.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge pnet for aktiv ddshjelp. I Belgia har de til og med pnet for ddshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har ftt i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det fles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsrene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var s syke at det ville vre best avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier l til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da ogs til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv ddshjelp gjre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg fr assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, nr det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affre. Det er viktig huske dette. I dag fikk jeg hre om en ungdom som tok livet sitt etter ndels mobbing p skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over se en man elsker g over til den andre siden p denne mten, er ogs stor. Jeg kommer aldri til ta lett p ideen om aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget ta.

Vi mennesker dr. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe dden for godt. Nr en sykdom kureres har ikke pasienten ftt evig liv, men litt mer liv. S helsevesenet kan utsette dden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en ddende pasient med store smerter, fr en bittelitt hyere dose med morfin av legen, nr alt hp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er ogs noe som vi ikke skal lage s stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nrmeste prrende. Slik har det vrt i revis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulre selvmordsreiser til Sveits, med media p slep, og et debattkor i kjlvannet? Kanskje vi skal vre litt mer diskret i sprsmlet om avslutte livet pga ddelig sykdom?

Nr man skal koke en frosk, nytter det ikke slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt fr det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer ddshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi s opp? Ddshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre behandle? Begynner vi herske over liv og dd? Dette er viktige sprsml vi br stille, fr vi innfrer aktiv ddshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet.