hits

Vidunderkur: Selvmord?

27.06.2016 - 14:13 Ingen kommentarer

Det høres så logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet på en verdig og smertefri måte, heller enn å ligge i store smerter og visne hen. Tenk så vidunderlig det måtte være: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for å dø i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere å få dødelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og røykingen min gir meg plutselig åndenød, og panikken som oppstår når jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og død. Søvnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat øverst i køen for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg så hardt, vil nok også en siste tur til Sveits måtte vurderes. 

Men så er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv løsning. Har jeg rett til å bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt å leve lengre? Har jeg rett til å be andre om å assistere meg i en slik handling? Når slutter det å hete selvmord, og begynner å hete aktiv dødshjelp? Dette er faktisk ikke lette spørsmål å svare på.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge åpnet for aktiv dødshjelp. I Belgia har de til og med åpnet for dødshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til å gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har fått i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det føles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsårene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med å finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var så syke at det ville være best å avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier lå til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da også til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv dødshjelp å gjøre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg får assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, når det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affære. Det er viktig å huske dette. I dag fikk jeg høre om en ungdom som tok livet sitt etter nådeløs mobbing på skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over å se en man elsker gå over til den andre siden på denne måten, er også stor. Jeg kommer aldri til å ta lett på ideen om å aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv å bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget å ta.

Vi mennesker dør. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe døden for godt. Når en sykdom kureres har ikke pasienten fått evig liv, men litt mer liv. Så helsevesenet kan utsette døden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en dødende pasient med store smerter, får en bittelitt høyere dose med morfin av legen, når alt håp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er også noe som vi ikke skal lage så stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nærmeste pårørende. Slik har det vært i årevis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulære selvmordsreiser til Sveits, med media på slep, og et debattkor i kjølvannet? Kanskje vi skal være litt mer diskret i spørsmålet om å avslutte livet pga dødelig sykdom?

Når man skal koke en frosk, nytter det ikke å slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer dødshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi så opp? Dødshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre å behandle? Begynner vi å herske over liv og død? Dette er viktige spørsmål vi bør stille, før vi innfører aktiv dødshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet.