hits

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble snn. Lyset gikk av.

P flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til Kbenhavn. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp p himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og mneder i kaos og mrke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilvrelsen var  over. N skulle jeg ogs endelig f fred. F slippe.

S mange vonde ord. S mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for ville avslutte livet sitt? Prv skalle hodet ditt mot en fjellvegg s hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor p. Ndels. Blodet renner.

Jeg ville s veldig skape et godt og verdig liv. S mange r i fornedrelse, lgn og rus. Hvem vil vel leve snn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp fr jeg dro p turne med bandet. Jeg gruet meg s til avslringene kom. Sannheten om meg selv. Lgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Pminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i Kbenhavn sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg n. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i dden? Hvem bestiller frokost p rommet kvelden fr sin egen dd? Trenger du luksus nr du har mistet alt? Nr du har fraskrevet deg alt? Ingen behver vel en lukseris hotellsuite nr de str p kanten av sitt eget liv - sin egen dd? Dden blir aldri vakker. Den behver ingen roser og kniplingsduker. Dden er bare det den er: Dd. Og nr du velger den selv, finnes det ingen mter du kan pynte den p. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - dd.

En narkoman vet at nr stempelet p spryta gr inn i bnn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i spryta, som nr bnn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder fr giften begynner virke. Hvis dosen er ddelig, begynner dden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det fr. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mrket. Men jeg kjenner ogs igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsker dra meg ned.

Vel, s ble det ingen dd p meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere vkne opp 30 timer senere, med strknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukret setter du deg p flyet hjem fra de mrke bakgatene i Kbenhavn. Englene vant over demonene igjen. Likevel fles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslrt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige dgns kjemiske mrke. Komaet fra selvmordsforsket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer p om nr jeg skal prve neste gang. Angsten begynner melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over ha overlevd. Lettelsen over ikke vre dd. Det er bare et rot. Og s ddsangsten. Jeg vil jo ikke d. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme rd. Det er ingen sykdom, s jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pnker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som vget slutte i Norges reste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere vre s snill ikke legge p?"

"Selvflgelig skal vi ikke legge p."

"Bare ikke legg p" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge p."

Jeg begynner hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg p, vr s snill!" Jeg strigrter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke p."

S begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med p tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette hres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti r siden. Sannheten er at dette hendte i fjor hst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem nr du har det snn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar