hits

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

02.09.2016 - 02:43 Ingen kommentarer

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av.

På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var  over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe.

Så mange vonde ord. Så mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for å ville avslutte livet sitt? Prøv å skalle hodet ditt mot en fjellvegg så hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor på. Nådeløs. Blodet renner.

Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i København sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg nå. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i døden? Hvem bestiller frokost på rommet kvelden før sin egen død? Trenger du luksus når du har mistet alt? Når du har fraskrevet deg alt? Ingen behøver vel en lukseriøs hotellsuite når de står på kanten av sitt eget liv - sin egen død? Døden blir aldri vakker. Den behøver ingen roser og kniplingsduker. Døden er bare det den er: Død. Og når du velger den selv, finnes det ingen måter du kan pynte den på. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - død.

En narkoman vet at når stempelet på sprøyta går inn i bånn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i sprøyta, som når bånn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder før giften begynner å virke. Hvis dosen er dødelig, begynner døden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det før. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mørket. Men jeg kjenner også igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsøker å dra meg ned.

Vel, så ble det ingen død på meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere å våkne opp 30 timer senere, med størknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukøret setter du deg på flyet hjem fra de mørke bakgatene i København. Englene vant over demonene igjen. Likevel føles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslørt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige døgns kjemiske mørke. Komaet fra selvmordsforsøket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer på om når jeg skal prøve neste gang. Angsten begynner å melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over å ha overlevd. Lettelsen over å ikke være død. Det er bare et rot. Og så dødsangsten. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme råd. Det er ingen sykdom, så jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pønker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som våget å slutte i Norges råeste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere være så snill å ikke legge på?"

"Selvfølgelig skal vi ikke legge på."

"Bare ikke legg på" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge på."

Jeg begynner å hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg på, vær så snill!" Jeg strigråter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke på."

Så begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med på tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette høres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti år siden. Sannheten er at dette hendte i fjor høst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem når du har det sånn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar