hits

Rusdebatten er over for min del

16.09.2016 - 03:02 Ingen kommentarer

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden på mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prøver på teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon på dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er også en oppegående journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen år siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flåsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe sånn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et dårlig lys, under dekke av å være "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk så ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle få lov til å være et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han går ned på plata noen ganger i uka og kjøper seg litt heroin som han han røyker på en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle være Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, når du røyker heroin på do, får du ikke være med i samfunnet." Og så skulle jeg sikkert være med på en debatt om hvorfor vi har sprøyterom for heroinister, men ikke røykerom for heroinister som ikke bruker sprøyter. Jeg ville ikke være med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjør for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med på denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jævlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg lå på en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg på teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet også Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religiøst formål (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i småbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i så mange år, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til å slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er på medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men så måtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og være familiemann og yrkesutøver. Jeg fikk ikke til å være det i den kjemiske tåkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Altså å få hjelp til å "møte seg sjøl i døra" uten å stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var småsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte å komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg også til å ta det store oppgjøret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby på 3 måneder skulle få se. Pappa kommer og passer på deg. Men jeg måtte kaste opp litt også. Abstinenser er nådeløse. De er vonde. Så ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo på en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her lå jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For å overleve. Jeg bestemte meg for å krige litt tilbake. Det gjorde jeg også. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner så inderlig, døde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de dødsfallene - tapene av mine beste venner,uten at tårene velter over meg. Nå fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg løftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvfølgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke så mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke på en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig på sin helt egen unike måte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for å få det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, når 1,4 millioner nordmenn går på et eller annet medikament som påvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn får speed. Vi voksne får både lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som ønsker å få LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Sånn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som ønsket å slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle få et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhører en helt annen terapeutisk skole), skjønte jeg at det norske rusfeltet er totalt maktesløst i å kunne håndtere noe problem som helst. Her gjelder det å pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. På en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal få delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal være læreren til datteren min. Eller kjøre lastebil på E6. Men du skal selvfølgelig få skrive og delta og være journalist.

Arild - du har gått en mil ekstra for så mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud så lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillesøsteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og være "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til å ruse seg, men også om samfunnets rett til å ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt på deg å bære nykterhetens fane. Du prøver å finne et skjæringspunkt. En balanse. Men samtidig må du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lærte deg og si nei.

Til alle dere som er døde nå. Ca 300 i året. Jeg håper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her på jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere døde på hver deres unike måte. Hvem er vel vi andre til å sette deres fortvilelser og ensomheter i bås, lage en gruppe av dere og skylde på våre meningsmotstandere for deres tragiske død? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en så ensom død i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit på hvorfor akkurat dere døde? 

Hver gang mediene spør meg om å debattere dette temaet nå, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktørene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nærmeste, var dere også fornavn. Dere som faktisk døde av overdoser.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar