Reiser du mye? Slik gjør du flyplassen til ditt tempel.

19.09.2016 - 03:06 Ingen kommentarer

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er så ofte på flyplasser at jeg har lært meg å ikke gå og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollørene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg får min sjelefred utfordret, når jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det være en sann prøvelse og beholde roen. Men jeg har lært meg å bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som står i min makt og gjøre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt håpløst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer på 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stålrør ta av og fly oppi løse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har møtt hverandre før, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drømmer og håp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, små. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene på piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lærte meg å tenke slik, ble det straks mindre utfordrende å reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjørne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strømmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte på folk som går forbi. Jeg kan dikte opp små historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt åpenbart er ute på heisatur for å feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som står og tripper og ser på klokka i et desperat forsøk på få tiden til å gå fortere. Småbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tåteflasker og skrik og skrål. Eller andre småbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut på en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for å få en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Håp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som går forbi. Jeg får liksom se noen sekunder av deres liv og historier, før de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg får sett på, der jeg sitter alene på en flyplass full av tusener av folk. Jeg får en god anledning til å tenke på meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det så populært heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er så heldig å få en time eller to for meg selv på en flyplass, er det en velsignelse. Jeg får reflektert over livet mitt slik det er i øyeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg får tid til å tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og når jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg så mye. Jeg får tid for meg selv til å tenke på det kjæreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som på sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for å knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

På flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta nå, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. På flyplassene sitter jeg og skriver små meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drømmer og mine håp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig å reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stålrør med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, håp og kjærlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn å sitte på en flyplass og tenke på en god venn, og plutselig hører du en stemme: Og der står den samme vennen du satt og tenkte på: "Hei Hank. Hvor er du på vei?" 

Alltid et morsomt spørsmål på en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi på vei mot fremtiden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits