hits

Reiser du mye? Slik gjr du flyplassen til ditt tempel.

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er s ofte p flyplasser at jeg har lrt meg ikke g og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollrene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg fr min sjelefred utfordret, nr jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det vre en sann prvelse og beholde roen. Men jeg har lrt meg bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som str i min makt og gjre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt hplst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer p 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stlrr ta av og fly oppi lse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har mtt hverandre fr, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drmmer og hp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, sm. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene p piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lrte meg tenke slik, ble det straks mindre utfordrende reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjrne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strmmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte p folk som gr forbi. Jeg kan dikte opp sm historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt penbart er ute p heisatur for feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som str og tripper og ser p klokka i et desperat forsk p f tiden til g fortere. Smbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tteflasker og skrik og skrl. Eller andre smbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut p en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for f en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Hp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som gr forbi. Jeg fr liksom se noen sekunder av deres liv og historier, fr de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg fr sett p, der jeg sitter alene p en flyplass full av tusener av folk. Jeg fr en god anledning til tenke p meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det s populrt heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er s heldig f en time eller to for meg selv p en flyplass, er det en velsignelse. Jeg fr reflektert over livet mitt slik det er i yeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg fr tid til tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og nr jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg s mye. Jeg fr tid for meg selv til tenke p det kjreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som p sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

P flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta n, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. P flyplassene sitter jeg og skriver sm meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drmmer og mine hp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stlrr med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, hp og kjrlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn sitte p en flyplass og tenke p en god venn, og plutselig hrer du en stemme: Og der str den samme vennen du satt og tenkte p: "Hei Hank. Hvor er du p vei?" 

Alltid et morsomt sprsml p en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi p vei mot fremtiden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar