Jeg er motgangssupporter. Derfor eLSKer jeg laget mitt.

Helt ærlig. Jeg er egentlig bare sånn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt “mitt”. Jeg har flyttet så mye rundt, og jeg har vel egentlig vært mest opptatt av damer og racerbåter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra møkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og må begynne på nytt. Av og til vinner de og får en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den første. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

Nå ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrøm for 1 1/2 år siden, sverget jeg høytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det løftet har jeg nå brutt. Jeg føler meg forpliktet til å delta i å supporte hjemmelaget der jeg nå bor, når det kjemper for å beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette å supporte neste år, om det skulle bli nødvendig å kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrøms snart 100 år gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i øverste divisjon i en årrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjønte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er på topp, og kicker ass på hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upåklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er høy om at ingen skal støtes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress på A laget – Herrer. De risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte å bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte å bry meg, men datteren min.

Lillestrøm er byen vår nå. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke så lang tid før datteren min ble stolt av å bo her, og stemte i sanger og slagord: “Lillestrøm er best – Ingen protest!” osv osv. Hun er litt forsiktig med å synge slik hvis noen barn fra en annen by hører på, så de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor også, men Lillestrøm er hennes by. Hun ønsker å elske plassen hun bor på. Hun har vært med vennefamilier på Åråsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til å se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte å engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf står på ønskelista. Gjennom hele denne dramatiske høsten, med så mange tap og trenerkritikk, har jeg vært nødt til å ha små stille samtaler på sengekanten om at vi må aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjør sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Tårer må tørkes, og vi må finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor våre helter møter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig får det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som må levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordømte plikt å forsterke og støtte mitt barn i hennes engasjement i sitt nærmiljø. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det største vekstområdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, også må sette oss selv til side for barna vår i slike spørsmål, blir det mildt sagt dårlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna våre skal vokse opp her. 

Ja så denne sommeren og høsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre – det er min by også. Og jeg kan ikke bo et sted uten å bry meg. Uten å engasjere meg. Uten å eLSKe. Og når jeg elsker får jeg det hardt. Det merket jeg bare nå i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrøm og Stockholm hver helg for å spille i “Musikalen Sällskapsresan” der. Hver søndag kveld sitter jeg på Arlanda flyplass og venter på flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK slå Brann på bortebane. Noe rart og ukjent begynte å skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og så forløsende tårer da sensasjonen var et faktum Brann – LSK 1-2. Det KAN gå. Vi KAN unngå nedrykk.

 

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt på gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vår. Vi har vennene våre. Vi har LSK. Og må klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og være med på det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vår. Vi er supportere. Vi er LSK.

1 kommentar
    1. Thank you for the auspicious writeup. It in truth used to be
      a entertainment account it. Glance advanced to far brought agreeable from you!
      By the way, how could we communicate?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg