hits

Jeg er motgangssupporter. Derfor eLSKer jeg laget mitt.

Helt rlig. Jeg er egentlig bare snn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt "mitt". Jeg har flyttet s mye rundt, og jeg har vel egentlig vrt mest opptatt av damer og racerbter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra mkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og m begynne p nytt. Av og til vinner de og fr en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den frste. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

N ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrm for 1 1/2 r siden, sverget jeg hytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det lftet har jeg n brutt. Jeg fler meg forpliktet til delta i supporte hjemmelaget der jeg n bor, nr det kjemper for beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette supporte neste r, om det skulle bli ndvendig kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrms snart 100 r gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i verste divisjon i en rrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjnte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er p topp, og kicker ass p hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er hy om at ingen skal sttes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress p A laget - Herrer. De risikerer  rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte bry meg, men datteren min.

Lillestrm er byen vr n. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke s lang tid fr datteren min ble stolt av bo her, og stemte i sanger og slagord: "Lillestrm er best - Ingen protest!" osv osv. Hun er litt forsiktig med synge slik hvis noen barn fra en annen by hrer p, s de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor ogs, men Lillestrm er hennes by. Hun nsker elske plassen hun bor p. Hun har vrt med vennefamilier p rsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf str p nskelista. Gjennom hele denne dramatiske hsten, med s mange tap og trenerkritikk, har jeg vrt ndt til ha sm stille samtaler p sengekanten om at vi m aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjr sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Trer m trkes, og vi m finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor vre helter mter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig fr det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som m levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordmte plikt forsterke og sttte mitt barn i hennes engasjement i sitt nrmilj. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det strste vekstomrdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, ogs m sette oss selv til side for barna vr i slike sprsml, blir det mildt sagt drlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna vre skal vokse opp her. 

Ja s denne sommeren og hsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre - det er min by ogs. Og jeg kan ikke bo et sted uten bry meg. Uten engasjere meg. Uten eLSKe. Og nr jeg elsker fr jeg det hardt. Det merket jeg bare n i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrm og Stockholm hver helg for spille i "Musikalen Sllskapsresan" der. Hver sndag kveld sitter jeg p Arlanda flyplass og venter p flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK sl Brann p bortebane. Noe rart og ukjent begynte skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og s forlsende trer da sensasjonen var et faktum Brann - LSK 1-2. Det KAN g. Vi KAN unng nedrykk.

 

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt p gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vr. Vi har vennene vre. Vi har LSK. Og m klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og vre med p det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vr. Vi er supportere. Vi er LSK.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar