Ingen søte hvalper drept i Syria

01.11.2016 - 23:51 Ingen kommentarer

Det er så groteskt som det høres ut. Vi reagerer ikke på grusomhetene vi mennesker utsetter hverandre for lengre. Vi så et bilde av et tre år gammelt barnelik på stranden. En syrisk båtflyktning. Det skulle liksom bli symbolbildet for den menneskelig katastrofen som pågår i Syria. Det ble bare en hissig debatt mellom folk om hvem sitt barn det var, og at det bildet ble brukt kynisk til propagandaformål. Det ble liksom ikke som det klassiske bildet fra Vietnam av den nakne napalmforbrente jenta som løper gråtende fra landsbyen sin. Det bildet forandret hele verdens syn på Vietnamkrigen. Et lite krigsskadet barn, fikk folket til å rope opp om at Vietnamkrigen var en grusom oppvisning av vestlig brutalitet. USA fikk seg en alvorlig smekk etter den krigen. Men det var før.

Jeg fikk såvidt med meg noe nyhetsmas om et jordskjelv i Italia her forleden. Ja akkurat så vagt husker jeg det. Jeg aner ikke om det var alvorlig. Kanskje det ikke var det. Ble noen drept? Jeg husker ikke. Et par upassende vitser om død, pizza og pasta formet seg i mitt hode. Men klok av skade, lot jeg det ligge. Vi kan ikke spøke med noe trist og vanskelig mer. De triste kan bli støtt. Men så plutselig dukket det opp noen gladsaker om jorskjelvet på nett. Redningsmannskapene hadde hørt en lav klynking i ruinene, og begynt og grave frenetisk. Et livstegn. Et mirakel. Det lille spede livet, rørte alle på facebook. Rørte tårer. Delinger. Likes. En hund hadde overlevd.

Grusomt dyreplageri. Søte kattunger. Hjemløse skabbete hunder får nytt liv. Det engasjerer oss mer enn menneskelige tragedier. Leger Uten Grenser, som reiser jorda rundt for å hjelpe ofte for krig, katastrofer og brutalitet - de er helt fortvilet. Ingen vet hva de driver med, hvor de er i verden eller hvorfor. "De glemte katastrofene" snakker de om. Mennesker i den ytterste nød, den verste fornedrelse og den ynkeligste død. De havner i radioskyggen av disse ekstremt rørende og engasjerende historiene om puddler og papaegøyer.

Sitter og ser på TV nå. En fyr blir spurt om han hadde drept et menneske eller en hund. Han svarer så raskt at jeg blir sjokkert: "Et menneske så klart! Ingen dreper en hund!" Dette er ikke noe unikt. Jeg ser ofte uttalelser fra folk som mener at mennesker er grusomme og fortjener ikke livet, siden menneskeheten er så slemme mot dyr og natur. Dette er ikke nøkterne og ansvarlige betraktninger om dyrevelferd og etisk mat. Dette er fanatiske uttalelser om at vi mennesker fortjener en vond og grusom død, fordi vi spiser kjøtt og bruker pels. Ingen får sjansen til å gå inn i en dialog om strengere regler for dyrehold og humane slaktemetoder. Løpet er kjørt. Folk må gjerne dø, bare Fido får kos og for.

Misforstå meg rett. Jeg er like engasjert i søte dyr som deg. Jeg blir like sint og opprørt over dyreplageri som deg. Jeg er helt sjokkert over ulvejakten som pågår i Norge nå. I Kina spiser de hunder og det ser ikke bra ut. Jeg synes frittgående dyr som er slaktet humant, er bedre enn sånne "Fjøs - holocaust" som vi av og til blir vitne til. Men jeg tar meg ofte i å tenke: Vi har fakkeltog for hunder som blir skutt av grunneiere, etter at de har jaget sauer. Men vi gjesper når vi ser de menneskelige tragediene som utspiller seg i verden. Hadde så mye som én liten søt Labradorhvalp blitt drept i Aleppo, hadde krigen i Syria blitt avsluttet over natta?

Setter jeg dette på spissen kanskje? Dramatiserer jeg fælt nå? Kanskje.

Men på den andre siden pågår det nå en debatt i USA om en høygravid kvinne som forårsaket en alvorlig bilulykke under påvirkning av sterke rusmidler. Ulykken startet fødselen. Det var uansett nærme termin. Barnet som ble født var hardt skadet av ulykken, og døde seks dager etter fødsel. Kvinnen ble kjent skyldig i å ha forårsaket en alvorlig ulykke i ruspåvirket tilstand. Men hun ble frikjent for uaktsomt drap på spedbarnet. Det kunne nemlig ikke regnes som en person. 

Er verdiene våre snudd helt på hodet?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits