hits

Slaget er over. Trekk pusten. Gå på jobb. Ingenting er endret.

09.11.2016 - 00:48 Ingen kommentarer

Slagmarken er alltid stille i morgentimene. Solstrålene glitrer i frostrøyken. Rødskjæret i iskrystallene vitner om nattens blodige kaos. Den friske morgenlufta har et ekstra krydder denne morgenen: Svovellukta henger igjen etter de illsinte oppdateringene. En klam muggen eim fra løgnene, beskyldningene, vinklingene og spydighetene som haglet over den digitale landsbyen vår - Nettnasjonen Norge. Det var det siste slaget. Et års intens krig om synspunkter, påstander og fordekte handlinger. Nå er det endelig over. Stillhet og ettertanke. Ord ble skrevet. Stygge ord. Hat. Løgner. Utrolig hva et menneske får seg til å si å gjøre når det tror det har rett. Utrolig hvor gale vi blir når vi adopterer andres kamp og gjør den til vår. Hvordan kan et relativt opplyst samfunn gå så i gang rundt et valg i et annet samfunn - uten engang å ha stemmerett?

Det er kaldt i Norge nå. Vi hopper i klærne så fort vi bare kan. Matpakke - check. Børste håret - check. Varmedress - check. Lue på - check. Norsk, matte, samfunnsfag. "Pappa? Vant han mannen eller hun damen? Hun ville jo at alle skulle tjene masse penger og bare gi dem til henne. Og han mannen var jo bare sint og liker ikke peace-tegnet." Så enkelt er det. Vel, ingen av dem liker vel peace-tegnet. I mitt barns øyne er det sånne voksne som dreper barna i Syria, og gjør at hun får mareritt. De som tar andres liv og penger uten å engang like peace-tegnet. De er liksom ikke noe særlig imponerende mennesker i barns øyne. Ikke det at det opptar dem sånn utrolig. Ikke sånn at de blir småpsykotiske - sånn som vi ble. Vi voksne. Den amerikanske valgpsykosen er en mental pandemi som rammer nasjonen vår hvert fjerde år. Som en gjeng rabiate små nisser, løper vi rundt i den digitale lekegrinda vår og "følger nøye med". Vi tar stilling basert på det vi liker å lese. Det som stemmer med vår forutinntatthet. Vi velger å tro på de som er som oss. Det behøver ikke være sant. Bare føles bra. Vi misforstår som regel det meste uansett. De dystre spådommene. De dramatiske profetiene. Konspirasjonene vi blir truet med. Løgn. Bedrag. Bombastiske bedrevitere. 4,5 millioner "USA eksperter". Men når nettkrigen endelig er over, sitter vi alle med en litt flau smak i kjeften. Akkurat denne morgenen. Når frostrøyken stille forsvinner, og gårsdagens slagmark viser seg, skulle vi gjerne ønske mye var ugjort. Usagt. Da skulle vi nok alle ønske at vi var uskyldige barn som skulle til skolen en helt vanlig hverdag, med leverpostei og penal i sekken. Lykkelig uvitende om de voksnes syke verden. Men USA gjør dette med oss. Vi blir faktisk så rare når det er snakk om det riket der.

I 1970 gav den norske forfatteren Jens Bjørneboe ut sin essaysamling "Vi som elsket Amerika". Der tok han et oppgjør med nordmenns ukritiske og panegyriske hyllest av makta i det amerikanske imperiet. Amerikanske krigsforbrytelser. Hyklerisk formyderi. Lederskapets dobbelmoral. I Norge tror vi liksom det skal være sånn. Bjørneboe plukket alle våre illusjoner i stykker, med sine dystre, dog presise kjennsgjerninger. Og disse kjennsgjerningene blir ikke mindre sanne selv om vi karakterdreper budbringeren, hogger hodet av kritikeren og latterliggjør motstanderen. Korrupsjon, løgner og maktspill i skyggene. Var det valgfusk? Var det i det hele tatt et valg? Dette er virkeligheten i amerikansk politikk. Noe demokrati er det faktisk ikke. Det har ikke vært demokrati i USA på mange mange tiår. Det amerikanske demokratiet fikk en siste kule i hodet i Dallas den 22 november 1963. Den demokratisk valgte presidenten hadde nemlig oppdaget at det satt mørke, hemmelighetsfulle og mektige menn i skyggene og styrte, eller rettere sagt: Overstyrte de demokratiske, økonomiske og sosiale prosessene i USA. Og slik er det faktisk i USA: Hvis en president begynner å bli egenrådig, vanker det ei klyse med bly rett i tenkeboksen på vedkommende. Jepp. Om du  nå nervøst svelger en valium og fnyser "konspirasjonsteorier" av det jeg påstår, er du i din fulle rett. Ta deg en cortado og slapp av. Det er skoledag i dag. Slaget er over. Jeg sier bare at det er sånn. Ikke at det spiller noen stor rolle.

Nei, jeg tror ikke på valget i USA. Jeg tror at valgkampen spiller en rolle, men ikke utfallet. Valgkampen viser aggressjonsnivået hos folket. Ikke bare i USA, men i resten av verden. Den vil vise andre land hva de har og frykte i fremtiden. Det er en slags værmelding over hvor mye bomberegn det blir. Men den intellektuelle eliten i Norge kan nok slappe helt av: Det blir sikkert bra med vestlig bombing under republikansk styre også - når de høye herrer i våpenindustrien bare får tatt en liten prat med Donald. Vist han noen filmklipp fra Kennedy-attentatet som resten av verden aldri har sett. Så skal dere nok se at Yemen ligger like tynt an som før.

Men for den jevne amerikaner er det nok mer næringsliv, finans og banking som teller, og ikke hvilken president de har. USA er et utrolig land. Jeg har virkelig sans for amerikanere. De står på. Er seg selv på godt og vondt. De er mennesker som oss. De blir sinte og usaklige når de er redde og bekymret for fremtiden. De er rause og inkluderende når de er trygge og har ressurser. Jeg har møtt alle mulige typer amerikanere. Krigsveteraner, rednecks, punkere, bikere, finansfyrster, musikere, regissører, advokater, lærere og industriarbeidere. Jeg har møtt hvite, svarte, spanske, indianere, tyskere og arabere. De lever sine liv som de best vet. Det er langt til det Hvite Hus for de fleste av dem. Dagliglivet handler om det samme som her: Få unga på skolen, gjøre rett for seg, betale regninger og håpe at ingen er slemme mot dem. Og når valgkampen er over, og valgresultatet klart, er det det skal handle om: Hverdagen.

Når valgkampen nå endelig er over, skal jeg ha noen særdeles upolitiske dager en stund fremover. Jeg tilhører den der delen av befolkningen som ikke klarer å hisse meg opp. Jeg så aldri noe behov for å velge mellom to så uredelige og tvers gjennom falske mennesker. Jeg hadde ikke engang stemmerett i det valget der. Så hvorfor skulle jeg hisse meg opp over hva andre nordmenn mener, som heller ikke har stemmerett. Jeg tror vi bare så ondskap i to forskjellige hormonversjoner. Jeg er ikke skremt engang. Det er ikke noe nytt. Det må uansett bli verre før det kan bli bedre. Og det blir ikke bedre pga dette resultatet. Det blir verre. Og hadde det vært den andre, hadde det bare blitt verre på en litt annen måte. Amerikanerene fikk bare velge mellom to varianter av verre.

Mitt svar er uansett det samme. Det er mitt mantra: De nordiske landene bør gå ut av NATO, EU og EØS og danne en egen Nordisk Union. For oss ville det vært bedre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar