Ny forskning viser at akupunktur er utrolig digg for ryggen min.

11.11.2016 - 01:22 Ingen kommentarer

Maria møter meg med sitt vanlige varme smil og trygge faste blikk, når jeg kommer inn på Atlasklinikken på Fritjof Nansens plass. Hun viser meg inn på behandlingsrommet, og jeg tar av meg den gigantiske vinterjakka mi. Jeg stabber som en snømann. Kulda har satt seg langt inn i skjelettet. Musklene er helt stive. Jeg har hatt en sjukt hektisk høst. Pendling til Stockholm hver eneste helg, for å spille musikal. En haug med små og store oppdrag. Konserter, foredrag, mat og vineventer og et hardkjør uten sidestykke for å bidra til avsløringen av den såkalte "lurelegen" som svindlet min MS syke venninne Julie https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/ og den påfølgende innsamlingen for å kunne betale Julies behandling i utlandet. Nakken er stiv og støl etter lange kvelder med blogging og nettaktivitet.

Hodet er fullt av nye kunnskaper om bilkjøring, trafikkregler og kjøretimer: En vakker dag har jeg visst lappen. Hele systemet er i helspenn av den ukentlige kabalen som bare må gå opp, når en alenefar som reiser så mye, skal få hverdagen til å funke med barnepass og logistikk. Jeg er som en forfrossen humle som surrer sakte i sikksakk inn på klinikken, i total visshet om at jeg egentlig ikke kan fly. Det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly nemlig, men gjør det likevel. Sånn er jeg også. 

Marias hender er varme. Hun treffer på magisk, mystisk vis, alle de såreste og stiveste punktene langs de skjeve ryggmusklene mine. Jeg er plattfot og overvektig, så skjelettet mitt føler seg som et dårlig sammenskrudd klesstativ fra IKEA. Det føles som om det kan knele når som helst nå. Ja denne høsten har satt sine spor. Jeg klager ikke. Jeg har det utrolig morsomt i hverdagen min. Tenk å ha en slik variert arbeidshverdag. Og jeg holder hodet sånn passe over vannet. Ikke alt er på stell, men det er på god vei. Bare det at kroppen min trenger litt pleie for å tåle hardkjøret. Jenter kaller dette for "ME time" - "meg tid". Men det er SPA, negler og pedikyr og nye øyenbryn og voks der nedentlil så det skal bli ekstra lekkert.

Jeg kaller det å klemme fortvilet inn 45 min verkstedtid, så jeg ikke går helt i stykker. Forebygge den totale vinterkollaps. Unngå å måtte gå på store sterke doser betennelsedempende og smertestillende medikamenter. Holde det gamle skroget flytende gjennom et par stormer til. For jeg er en sånn fyr. Fra stormer til stormer seiler jeg gjennom livet. Høy sjø og sterk vind. Bare å plante beina på dekk. Spenne seg fast, til musklene blir sement 

Jeg ser ut som en drita full brunbjørn når jeg forsøker å legge meg ned på behandlingsbenken. Maria fniser litt, men bare fordi jeg ler høyt av meg selv.

Jo, hun har gått sin skole, Maria. Hun vet nøyaktig hvor jeg har vondt. Hvor det har låst seg. Trygge, varme hender stryker over muskelaturen på ryggen min, og treffer knute etter knute. "Brum" sier jeg - bamsen - når hun trykker på en muskeknute. "Brum brum". Det er vondt,men det er ganske godt også. Jeg er sånn type mann som tror at alt vondt blir bedre, bare man klemmer på det så det blir vondere. Med vondt skal vondt fordrives. Når det gjelder massasje og kroppsterapi funker det jo som regel. (Det er litt verre når jeg sitter og borrer fingeren inn i et betent brannsår og roper "AU" , men?) 

Kopping var en vanlig behandlingsform før i tiden. Ved å tømme små glasskopper for luft, og sette dem på huden, skaper det et vakum, som en sugekopp. Vakumet suger til seg hud og muskler og påvirker sirkulasjonen i kroppen. På gatene i Asia kan du få en sånn kopping for et par kroner. Mange føler at dette lindrer og endrer lettere sykdommer, febertilstander og andre plager. Jeg har ikke hørt noen påstå at det kurerer AIDS eller noe annet spektakulært. Men det lindrer liksom. Maria bruker to kopper som hun lar gli over ryggen min. Vakumet får musklene til å dras ut av lås. Det er som en omvendt massasje: I stedet for å trykke på musklene, drar man i dem med vakum. Enkelt og greit. Effekten er derimot formidabel. Jeg formelig hører sirkulasjonen gjenopptas når en muskelknute er løst opp. Huden blir rød av vakumet, men under huden er det minst like mye gjennomstrømming. "Brum brum" sier jeg - bamsefar kroer seg når gamle krigsskader og arr får pleie og omsorg. 

"Spioing!" -kroppen står i helspenn. Som en gigantisk fjær i en diger rådhusklokke. Det kjennes som lyn som går gjennom kroppen og opp til hodet: "Zapp! Spioing!" Maria har overtalt meg til å prøve å snu meg på rygg på behandlingsbenken. Som en utlevd sirkusbjørn, kvier jeg meg for å utføre dette trikset. Det er ikke noe stas å snu en tung gammal bjørneskrott fra mage til rygg sånn. Ser sikkert helt teit ut. Vanskelig er det også: "Bruuuuum!" klager jeg, men så ligger jeg der, og hun setter nålene på meg. Jeg aner ikke hvordan hun finner disse punktene. Jeg tåler da stikk. Mine mange år som misbruker har gjort meg immun mot sprøyteskrekk. Når jeg tar blodprøver, må jeg ofte gjøre halve jobben selv - sammen med sykepleieren, bare for å finne et sted på kroppen som ikke er så oppstukket at det er umulig å hente ut noe blod. Jeg tar slikt på strakarm. Jeg liker det ikke, fordi det trigger så mange vonde minner fra de tyngste åra i mitt misbruk. Men jeg tåler det, og smerten er ubetydelig. Men når Maria setter disse hårstråtynne akupunkturnålene, er det noe helt annet. Det stråler og rykker til. Jeg ante ikke at man kan få en slik reaksjon i hele kroppen, av bare et lite nålestikk i foten. "Brum?" bamsefar er litt paff. Men det er jo helt påtagelig. Refleksene er også helt reelle. Ikke engang gamle sirkusbjørner lar seg lure til å ha en reaksjon. Og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Jeg er jo ikke der for å innbille meg, men for å få pleie. Og tro det eller ei - dette er perfekt pleie for meg.

Så ligger jeg der på ryggen med disse nålene i meg da. Maria setter på noe sånn spaca musikk, slukker lyset og går. Jeg ligger der alene i mørket og hører på beroligende lyder. Det er jo egentlig litt utenfor det jeg vanligvis liker å høre på. Jeg liker jo helst klassisk god gammal rock, punk og metal. Viser med sterke ord. Men her er det svevende new age musikk som drar meg ut av virkeligheten. Plutselig er jeg langt ute og svever med tankene. Tusen bekymringer og gigantiske problemer blir til bittesmå ubetydelige hendelser i sammenligning med evigheten. Hverdagens mas og stress betyr ikke så mye akkurat der og da. Jeg klarer å slappe helt av. Jeg glemmer ikke alt ansvaret jeg har. Men jeg får plutselig følelsen av at det går an å leve med det. Og spenningene i kroppen er ikke så plagsomme mer. Jeg er endelig i en slags form for dvale. "Brum, brum"

En vennlig hånd dytter forsiktig i meg, og dvalen blir forsiktig brutt. Maria vekker meg og smiler. Jeg brummer litt til, og mumler ut en takk for nå. 45 minutters hvile og pleie. Lindring og behandling. Jeg får på meg den digre vinterjakka mi og tusler ut av Atlasklinikken. En liten oase midt i Oslo sentrum. I det jeg kjenner den iskalde lufta på gaten utenfor, begynner jeg å gå - fort. Jeg skal i et nytt møte med et firma, for å diskutere et fremtidig event. Så er det henting på skolen. Middag. Lekser. Ballett. Kveldsmat. Og jeg har visst planlagt et innlegg i bloggen. Det betyr litt tenking og skriving. Det blir sent. Men det er litt lettere i kveld. Behandlingen gjorde underverker på kropp og sjel. Sa jeg sjel? Ja, den finns. Og den trenger pleie. Litt berøring. En kobling her og der. Kobling til denne harde solide hverdagen vi kjemper oss gjennom - vi sjeler, med apekroppene våre, som vi suser hit og dit med. Og kræsjer i den ene virkeligheten etter den andre. Klokka, møter, tyngdekraft, A4 liv, skuffelser, gleder, håp, regninger, krig og valg. Her snurrer vi rundt, fanget av tyngdeloven, som tynger oss. Den delen av deg som tenker, drømmer og fantaserer? Som går med en ekkel følelse av at det må være noe mer enn å bare være apekatt fanget på en planet? Det er sjelen. Den andre delen av deg, som hisser deg opp og sliter og strever og er forbanna på det du har fått beskjed om å være forbanna på? Det er apekatten som sitter fast på planeten. Den føler seg veldig viktig. Den holder deg nede og holder deg fast. Apekatten på planeten tar på seg brillene sine, og legger ansiktet i bekymrede folder. Apekatten er ikke deg. Apekatten er en drømmedreper. "Det finnes ikke grønne bananer!" roper den. Så henter den alle gule bananer den finner, og peker på dem. Nåde den da, som lanserer muligheten for grønne bananer. Aper er ikke snille mot aper som tror på grønne bananer. Selve tanken på en grønn banan er motbydelig. Og enda verre er skrekken for at det plutselig en dag, skulle åpenbare seg seg en slik grønn banan. Det ville rokke ved alt vi apekatter vet om bananer. Hvordan skulle det da gå?

Akupunktur og kopping. Alternativ medisin kalles det. Jeg har fått akupunkturbehandling for mye rart. Mange misbrukere og tidligere misbrukere får nåler i ørebrusken. Både til abstinensbehandling og i hverdagen. Det gir en slags ro og fred, for oss som sliter med det som kalles "tankekjør". Om det er nåla i seg selv, eller det at noen pussler med øret ditt. Hvem bryr seg? Det funker. Roen senker seg. Det er harmløst. Det har ikke bivirkninger som heroin, metadon, subutex og valium har. Da kan det da ikke skade.

Jeg har også fått effektiv akupunkturbehandling før konserter og forestillinger, når jeg har mistet stemmen. 20 min med nåler i halsen, og kråka ble til en sangfugl igjen (vel, nå synger jo jeg ganske grovt, men du skjønner hva jeg mener).

Jeg bruker denne behandlingen jeg holder på med nå, for å lindre plagene jeg har pga av en hard arbeidsvirkelighet. Jeg har ikke tid og råd til masse spa og reisevirksomhet. Jeg sitter på venterommet på Atlasklinikken med andre typer yrkesgrupper som heller ikke har denne luksusen: Å reise på avslapningsreiser og ta weekendopphold på resorts. Brannmenn og politimenn - særlig de som jobber med mentalt krevende, og emosjonelt opprørende saker, kommer for å få litt effektiv pleie i hverdagen. Dette er folk som tåler det vi andre ikke tåler: Mord, overgrep og tragedier. Maria kopper, og setter nåler og lar dem sveve av sted for en stakket stund. Bare sånn at det verste stresset slipper litt tak.

Jeg vil egentlig ikke være en debattant i konflikten mellom alternativbevegelsen og skolemedisinen. I min virkelighet burde det finnes en måte og forene disse filosofiene, og på sikt utvikle en funksjonell medisin som virkelig gavner folkehelsen. Men jeg vet at begge sider i debatten har sine råtne egg. Skolemedisinen har absolutt ikke rene nok hender til å gå så hardt løs på alternativ medisin. Den vestlige skolemedisinen er alt for korrupt og langt inn i lomma på den internasjonale legemiddelindustrien til å kunne påberope seg å inneha noen absolutt makt over medisinfaget. Det handler om penger og ikke om helse i den sektoren der. De driver med med aktivt forskningsfusk. De bestiller, og betaler raust for, forskningsresultater som gavner dem selv og sverter motstanderene. Den kloke, skeptiske og litt mildt sekulære fastlegen din, er desverre litt naivt fargelagt av denne industrien. Uten at det stripper han for sin kompetanse og troverdighet. Den er bare ikke absolutt, slik han selv liker å twitre.

Alternativ medisin er egentlig ikke en retning i medisinen. Det er bare et samlebegrep for alt som utfordrer legemiddelindustrien på en eller annen måte. Det være seg filosofisk, faglig eller økonomisk. Derfor er begrepet like vagt som begrepet terror. Hvem som utøver hva, og til hvilken hensikt er høyst uklart. Og derfor åpner det for en viss andel skurker og kvakksalvere. Ikke fler enn i skolemedisinen, men synligere. Dette gjør at det er umulig for meg, og kategorisk velge mellom alternativ og skolemedisin. Jeg kan bare forsøke og ha et så godt perspektiv som mulig på min egen helse. Finne det som funker for meg. Ikke utelukke muligheten for at det som funker for meg faktisk er et reelt resultat. Jeg kan bare ikke stole blindt på noen lengre.

Vitenskap er totalt verdiløs hvis den ikke er anvendelig i livet. Og vitenskap kan være et godt våpen til å kvitte seg med utfordrere. Så når jeg leser i media om en vitenskapsmann som flamboyant utbasunerer et eller annet vitenskapelig resultat, nikker jeg ikke bare lydig og godtar påstanden hans. Jeg spør meg selv hva han egentlig vil oppnå. Hva er det egentlige formålet med akkurat denne vitenskapelige undersøkelsen?  Er det snakk om en vitenskapsmann som vil bruke sine kunnskaper og evner til å forbedre menneskers liv? Eller er det bare en apekatt som bruker alle sine ressurser på å være enerådene på å bestemme bananens farge. Gul eller grønn.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits