Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv dødshjelp var ikke noe stress.

15.11.2016 - 03:10 Ingen kommentarer



 

 

Det begynner ofte sånn: Jeg legger ut noe litt tanketomt på Facebooksiden min. Noe som skal være morsomt, eller litt flåsete, eller litt avvæpnende. Nettet har så skarpe kanter for tiden. Alle mener høyt med store bokstaver. Jeg også. Så jeg kjenner av og til behov for å tøyse litt. Men så får jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde større betydning enn jeg trodde.

I kveld så jeg en del saker i media om en kampanje for å få folk til å bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og så kom jeg på at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsåvidt også bare glemme å gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en årrekke, så jeg måtte neste le der jeg så for meg kirurgen åpne opp organkassa med is, og se ned på en lever fra selveste Hank. Svart og fæl. Så jeg la ut denne statusen på Facebook, mest for å få noen til å le litt med meg:

"Etter mangåtjue år på kjøret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervøs sigging og snusing. Etter å ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingårder og minst åtte destillerier. Etter å ha spist nok junk-food til å holde en fattig favela i Rio i live i 40 år. Etter å ha spist meg gjennom alle verdens kjøkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter å ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten å løfte så mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for å finne ut hva jeg egenetlig søkte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. Nå har jeg endelig funnet meg selv og formålet mitt her i livet, og jeg kan med hodet høyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg også." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken på meg som organdonor. Hadde alle misforstått, og tatt det på alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status på svensk: "Livet är en jävla räkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmørbrød". Det er et uttrykk svenskene bruker når de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et høyt rekesmørbrød. Ingen av mine norske Facebookvenner skjønte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute på viddene: "Nam! Rekesmørbrød er godt" og "Jeg håper du bruker ferske reker, og ikke sånne frossne fra Grønland" og "Har du prøvd å ta litt sitron og majones på rekesmørbrødet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp på den digitale skuldra mi for å ha fått til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. På min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for å være sikker på at alt ble forstått og tatt i god ånd, la jeg ut en presisjon på mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spøk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjønte jo det da Hans-Erik. Men det var bare så fint at du skrev om det. For det er så viktig" og så kom det en direktemelding på innboksen min. Det var en venn her i Lillestrøm, en mor som har barn på samme skole som min jente går på. Hun skjønte godt spøken, og syntes den var festlig, men hun var også så takknemlig for at jeg tok opp temaet. For på torsdag skal hennes sønn få ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vært mye syk. Nå skulle han endelig få en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det høres så lettvint ut. Det er selvfølgelig ikke så enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er så mange faktorer som skal klaffe. Organet må jo først være tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente på at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har dødd, så nå gjelder det å komme til klinikken. Følelsene er jo selvfølgelig også splittet. Ingen ønsker vel en annens død. Men oppstår den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og så er det de medisinske kriteriene som også må oppfylles: Kroppen kan begynne og støte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for å forhindre at det skjer. Så er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg bøyer meg i støvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tålmodig venter de på den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rådighet for donasjon etter sin død. Jeg skulle nok gjerne selv ha ønsket at jeg kunne redde liv, etter min død, på den måten der. Men så var det denne gamle pønkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt å tenke på denne kvelden her. Jeg er sånn at når jeg begynner å tenke på denne måten, så må jeg reise meg opp fra kjøkkenstolen der jeg pleier å sitte foran Mac´en min og "leke kontor". Jeg må strekke litt på beina, så jeg står eller går litt frem og tilbake på stuegulvet. Ser litt på TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg står og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har fått. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige øyeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker på livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det være å sitte i en sånn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke får organer i tide? Som må dø i den visshet at det kunne vært unngått? Så går det opp for meg at jeg er nærmere den problematikken enn jeg liker å tenke på: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg få det?" Det går kaldt ned over ryggen på meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd å miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hårsår på det temaet. Og med min fortid, som gjør at ingen vil ha mine organer om jeg dør, ville jeg evt få et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag på sin søknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk på høye doser med metadon. Det var så surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk på metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene ødelegger for det andre på grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er nådeløs. Legal eller illegal - den ødelegger vakre jenters skjønnhet. Huden blir grå og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller pløsete og rar. De engang så tindrende øynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves øyne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte på en Harley Davidson én eneste gang før hun døde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rødmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene løftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakpå monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke dø. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjær, håp og drømmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne sånn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes dødsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til på Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun å få igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten på sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen måtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp på disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flørtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for å få omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid så det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle få sykehuset til å ombestemme seg. Til å gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til å få leve. Kanskje hun kunne få prøve hvordan det var å være vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til å se på solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har å by på. Siv Tove ville vel bare ha noen år til. Men hun fikk ikke stå i køen engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv så lenge? Hun som hadde gått så dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke på papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De MÅ leke Gud. De er nødt til å dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjanseløs. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til å gi til alle som trenger. Er du ei sprek bærte i 40 årene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode år foran deg, havner du foran i køen. Vel du havner i køen. Og slik må det jo nesten bare være.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig dårlig, og jeg visste at hun hadde fått sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bønn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledød. Åndenød er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Dødsangst. Det er ikke noe et menneske ønsker å oppleve. Men så skjønte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det på Facebooksiden hennes: "Når dere leser dette er jeg død." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og fått aktiv dødshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i køen der. Alle som har mistet alt håp om et verdig liv, og en verdig død, er velkomne dit. Aktiv dødshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne få nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne få. Men hun kunne få legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle få dø uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok dødelig gift til å la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flåsete oppdateringen min på Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til å donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver få en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til å høre hvordan det går med nabogutten vår som skal få ny nyre på torsdag. Og så håper jeg selv at jeg aldri vil bli så syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne få det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits