hits

Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv ddshjelp var ikke noe stress.



 

 

Det begynner ofte snn: Jeg legger ut noe litt tanketomt p Facebooksiden min. Noe som skal vre morsomt, eller litt flsete, eller litt avvpnende. Nettet har s skarpe kanter for tiden. Alle mener hyt med store bokstaver. Jeg ogs. S jeg kjenner av og til behov for tyse litt. Men s fr jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde strre betydning enn jeg trodde.

I kveld s jeg en del saker i media om en kampanje for f folk til bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og s kom jeg p at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsvidt ogs bare glemme gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en rrekke, s jeg mtte neste le der jeg s for meg kirurgen pne opp organkassa med is, og se ned p en lever fra selveste Hank. Svart og fl. S jeg la ut denne statusen p Facebook, mest for f noen til le litt med meg:

"Etter mangtjue r p kjret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervs sigging og snusing. Etter ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingrder og minst tte destillerier. Etter ha spist nok junk-food til holde en fattig favela i Rio i live i 40 r. Etter ha spist meg gjennom alle verdens kjkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten lfte s mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for finne ut hva jeg egenetlig skte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. N har jeg endelig funnet meg selv og formlet mitt her i livet, og jeg kan med hodet hyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg ogs." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken p meg som organdonor. Hadde alle misforsttt, og tatt det p alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status p svensk: "Livet r en jvla rkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmrbrd". Det er et uttrykk svenskene bruker nr de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et hyt rekesmrbrd. Ingen av mine norske Facebookvenner skjnte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute p viddene: "Nam! Rekesmrbrd er godt" og "Jeg hper du bruker ferske reker, og ikke snne frossne fra Grnland" og "Har du prvd ta litt sitron og majones p rekesmrbrdet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp p den digitale skuldra mi for ha ftt til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. P min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for vre sikker p at alt ble forsttt og tatt i god nd, la jeg ut en presisjon p mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjnte jo det da Hans-Erik. Men det var bare s fint at du skrev om det. For det er s viktig" og s kom det en direktemelding p innboksen min. Det var en venn her i Lillestrm, en mor som har barn p samme skole som min jente gr p. Hun skjnte godt spken, og syntes den var festlig, men hun var ogs s takknemlig for at jeg tok opp temaet. For p torsdag skal hennes snn f ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vrt mye syk. N skulle han endelig f en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det hres s lettvint ut. Det er selvflgelig ikke s enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er s mange faktorer som skal klaffe. Organet m jo frst vre tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente p at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har ddd, s n gjelder det komme til klinikken. Flelsene er jo selvflgelig ogs splittet. Ingen nsker vel en annens dd. Men oppstr den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og s er det de medisinske kriteriene som ogs m oppfylles: Kroppen kan begynne og stte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for forhindre at det skjer. S er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg byer meg i stvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tlmodig venter de p den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rdighet for donasjon etter sin dd. Jeg skulle nok gjerne selv ha nsket at jeg kunne redde liv, etter min dd, p den mten der. Men s var det denne gamle pnkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt tenke p denne kvelden her. Jeg er snn at nr jeg begynner tenke p denne mten, s m jeg reise meg opp fra kjkkenstolen der jeg pleier sitte foran Macen min og "leke kontor". Jeg m strekke litt p beina, s jeg str eller gr litt frem og tilbake p stuegulvet. Ser litt p TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg str og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har ftt. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige yeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker p livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det vre sitte i en snn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke fr organer i tide? Som m d i den visshet at det kunne vrt unngtt? S gr det opp for meg at jeg er nrmere den problematikken enn jeg liker tenke p: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg f det?" Det gr kaldt ned over ryggen p meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hrsr p det temaet. Og med min fortid, som gjr at ingen vil ha mine organer om jeg dr, ville jeg evt f et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag p sin sknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk p hye doser med metadon. Det var s surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk p metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene delegger for det andre p grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er ndels. Legal eller illegal - den delegger vakre jenters skjnnhet. Huden blir gr og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller plsete og rar. De engang s tindrende ynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves yne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte p en Harley Davidson n eneste gang fr hun dde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rdmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene lftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakp monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke d. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjr, hp og drmmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne snn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes ddsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til p Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun f igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten p sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen mtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp p disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flrtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for f omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid s det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle f sykehuset til ombestemme seg. Til gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til f leve. Kanskje hun kunne f prve hvordan det var vre vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til se p solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har by p. Siv Tove ville vel bare ha noen r til. Men hun fikk ikke st i ken engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv s lenge? Hun som hadde gtt s dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke p papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De M leke Gud. De er ndt til dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjansels. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til gi til alle som trenger. Er du ei sprek brte i 40 rene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode r foran deg, havner du foran i ken. Vel du havner i ken. Og slik m det jo nesten bare vre.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig drlig, og jeg visste at hun hadde ftt sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bnn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledd. ndend er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Ddsangst. Det er ikke noe et menneske nsker oppleve. Men s skjnte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det p Facebooksiden hennes: "Nr dere leser dette er jeg dd." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og ftt aktiv ddshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i ken der. Alle som har mistet alt hp om et verdig liv, og en verdig dd, er velkomne dit. Aktiv ddshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne f nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne f. Men hun kunne f legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle f d uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok ddelig gift til la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flsete oppdateringen min p Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver f en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til hre hvordan det gr med nabogutten vr som skal f ny nyre p torsdag. Og s hper jeg selv at jeg aldri vil bli s syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne f det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar