Sekulære svovelpredikanter og storinkvisitører vil styre barnas tanker.

18.11.2016 - 01:51 Ingen kommentarer

"Du må skrive no stygt om Trump og heie på Hillary, eller får du ikke være med i gruppa." Nabogutten fikk denne beskjeden av en klassekamerat. De hadde laget en chatgruppe om valget i USA. 4. klassinger. Inspirert av samfunnsfagtimene, hvor de hadde lært om den "slemme rasisten og sexisten" Trump som skulle ødelegge verden sånn som Hitler hadde gjort. Der fikk de også høre om den snille tante Hillary som bare vil alles beste, og er klok og modig. Oppildnet av dette verdensbildet, gikk skoleklassen i gang med å "redde demokratiet". Nabogutten kom hjem til faren sin i fyr og flamme, og fortalte om denne episke kampen mellom "den gode feen Hillary og den onde trollmannen Trump". Faren sukket oppgitt, og måtte prøve og forklare at dette bildet kanskje ikke var så sant alikevel. Hillary var kanskje ikke bare snill. Hun sa mye snillt, men hun gjorde en del ting som ikke alle synes er snillt. Han måtte sitte og vise på kartet, forskjellige krigsområder der Hillary holdt på. Bomber i Yemen. Syria. Han måtte forklare hva korrupsjon er. Han måtte fortelle hva folkeretten er. Hva som er lov og ikke lov å gjøre mot andre land og folkeslag. Bildet gutten hadde fått på skolen om den snille "tante Hillary" ble litt mer nyansert. Han gikk inn på denne chattegruppen som han og de andre elevene på skolen hadde, og fortalte hva han hadde lært. At det amerikanske valget ikke var så svart/hvitt likevel. Da ble han altså kastet ut. Av demokratigruppa.

Det ble litt krise i skolenorge da Trump vant valget. Min egen datter hadde også lært at Hillary er snill og Trump er akkurat som Hitler. Det var liksom pensum på norske skoler denne høsten. Men vi snakket litt sammen om dette, og hun var enig i at dette valget var noe hun uansett ikke kunne gjøre noe med, og at de nok var like ille/gode begge to. Men jeg reagerte på en del snakk på skolen om at "Hvis Trump vinner valget, blir det 3. verdenskrig.". Barn hadde grått av skrekk. TV2 og NRK hadde innslag på nyhetene: "Hvordan forklarer vi våre barn om valgkatastrofen i USA?". Det var filmet fra et klasserom hvor 100% av elevene hadde stemt på Hillary Clinton i "klassevalget". Nå falt de offer for skrekkpropagandaen i skolen. Ensrettede, velprogramerte politisk korrekte barn. Humanismens fremtid. Norwegishe Hillaryjugend. Gode konsumenter. Fremtidens lånekunder. Bankenes og Statens nysådde åker. Plutselig raknet løgnen. Informasjonen barna hadde fått på skolen stemte ikke. De ble redde. De hadde blitt utsatt for et kvasihumanistisk klipp og lim manifest. Avisene, TV stasjonene og skolegården: Alle var enige i løgnene. Sekulære svovelpredikanter hadde fyret nasjonen opp til å bli en tanketom mobb, fulle av selvgodhet og med klokketro på egen fortreffelighet. Totalt villige til å plukke i stykker og luke ut ethvert forsøk på kritikk av det nye progressive sosiale demokrati. Traumatiserte barn. I visse øvre middelklasseområder i USA rykket endog team med krisepsykologer inn i skolene, for å redde akademikerbarna fra den totale mentale kollaps. Ateismens yppersteprester og deres sjeleløse menighet fikk jaggu dommedagsfølelsen her forleden. "Æ må nu flir" som han sa, min gamle onkel- hvalfangeren fra Lofoten.

Jeg merker at jeg ble mektig irritert over å måtte nyansere offentlig propaganda for mitt barn, da hun kom hjem fra skolen. Barn skal ikke programeres slik. De skal lære å tenke selv. Og de skal ha god tilgang til sann og nyansert informasjon.  Og de skal også skånes for de tyngste og mest brutale problematikker på jorden. Hvordan skal vi snakke med barna om valgresultatet i USA? Vi skal be dem om unndskyldning. Så kan kanskje presten preke litt om å tenke oss om litt før vi hopper på en konklusjon. At korrupsjon ikke er greit. At media ikke har lov til å lyve. Han kunne jo snakket litt om dette på Julegudstjenesten på skolen. Eller? Nei det er jo også et mål for den humanistiske inkvisisjon. Julegudstjenesten må bort. "De kristne!" tordner Humanetisk Forbunds Yppersteprester på twitter. "Umulig å si hvor "de kristne" har sine verdier fra, men de gjorde så BØLLEN Trump vant valget!". Budskapet pakkes inn i et arrogant tonefall. Fnysing. Ironi. Sarkasme. Hatets påfuglfjær. De bruser. Skolebarna deres ble smurt utover asfalten av falsk og elitistisk løgnpropaganda. Who cares. Nå er det jul. Da må for Guds?øh - ingentings - skyld kristendommen sables ned. First We Take The Julegudstjenst - then We take All The Kristne (Fritt etter Cohen og The Julekalender). Fremferden er så utrolig lett og kjenne igjen. Mennesketypen. Tordneren. Jesuitten. Inkvisitøren. Jihadisten. Den gale professoren. Den rasende Ateisten.

De bryr seg egentlig ikke om nøyaktig hvilken ideologi eller samfunnssektor de slutter seg til. Bare det er mennesker der. Bare det får handle om favorittemaet deres - de andre. Og å få herske over andres tanker, liv og skjebner. Bare de får spille psykososiale spill, hvor de selv fremstår som fortreffelige. Religioner er ikke roten til alt ondt. Undertrykkende prester har vært det. Men de skifter lett farge når religionen taper terreng. Hvem husker den georgiske munkelærlingen Josef Vissarionovitsj? Han var en ambisiøs munk som ville klatre oppover i hierarkiet og få makt, men kirken begynte å tape terreng da den russiske revolusjon begynte. Da kastet den unge munken kappen sin og ble til ateisten Josef Stalin. Best å være der det skjer. Men mannen var den samme. Han hadde bare byttet ut en ideologi med en annen, som gav han større muligheter til å herske over andre. I Norge er det lite igjen å herske over, i kristne kretser. Vi er en av verdens mest ateistiske folkeslag, så denne mennesketypen er lettere å finne i sekulære kretser, her hjemme på berget. I de største partiene, og bevegelsene. I institusjonene og på mentalsykehusene. Og sist men ikke minst: I mediene. Vi har fremdeles ikke, etter 5000 år med skrevet historie, klart og innføre et system som oppdager, eksponerer og luker ut denne mennesketypen fra viktige poster i samfunnet, før det er for sent. Derfor får de ture frem med sine tordentaler og agendaer. Og de gjør det så høyt at ingen tør spørre: "Hvem er du da?". "Slapp av med deg." De får sine posisjoner, og får herje fritt. De få. De rasende. Torden og lyn. Snøft og fnys.

Jeg husker julegudstjenesten på skolen. Det var noen elever som ikke var med. Noen kom fra ikketroende familier. Andre tilhørte ulike andre trossamfunn. Det var ingen tvang. De som ikke ville slapp. Ingen reagerte på det. Like blid. Men de fleste av oss tuslet inn i kirka med klassekameratene våre, og hørte på en grei og god prest. Ikke en rasende svovelpredikant som skulle skremme oss med helvete og svovel. Nei det handlet litt om Jesusbarnet som i krybben lå. Og som vokste opp til å bli Milde Jesus. Og litt om å være gode med hverandre, ha litt tro, håp og kjærlighet. Ikke lyve. Ikke krige. Huske de fattige. Og ellers kose seg så mye som mulig i jula. Jeg kom liksom ikke ut som nyfrelst korsfarer, på nådeløs jakt etter vranglære og ugudelighet. Ikke sånn som guttene i gata fløy på "han andre" da han viste litt skepsis til Hilary Clinton, og våget å si det høyt.

Julegudstjenesten i den norske skolen er så raus, og fri i formen, at det ser nesten litt psycho ut og skulle problematisere det. Jeg hadde godt utbytte av en rund og snill preken om å være et medmenneske i jula. Jeg følte med ikke truet til å tro på overnaturlige hendelser i Bibelen, og jeg følte meg heller ikke forpliktet til å støtte hverken avlatshandel, kjetterbål eller koloniherredømme. Det handlet mer om identitet, for en liten gutt. En følelse av at dette er min kultur. Det finnes mange kulturer, som alle er vel og bra på sin måte. Men dette er min kultur. På godt og vondt. Men som et lite barn behøvde jeg å oppleve noe godt. Milde Jesus sitt hus var et godt sted. Senere i livet fikk jeg innsikt i religion og livssyn, og ville søke min egen vei. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at akkurat julegudstjenesten på skolen var en ufarlig liten greie. Og mye mindre farlig en den sekulære programmeringen av barna, som foregår alle de andre dagene i skoleåret.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits