hits

De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

Det har skjedd et par ganger i hst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjpesenteret NK. Handlegater med rflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nypnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rdyre, og folk str gjerne hele kvelden i lange ker foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som str p den rette VIP lista. Er man frst s heldig komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor f folk som er der. Ken er liksom der det skjer. Jeg har vrt i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger p rad. Spilt forestillinger fredag, lrdag og sndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. N er den musikal, og min jobb er lunte rundt p scenen med et morsomt mnefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat snn som svenskene synes vi hres ut. Jovial, st og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt skrive om. Det stiller ingen vanskelige sprsml. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for kose seg, nr de er p sin rlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert p en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den gr hver jul p svensk TV.

Ja, s etter sndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig p flyplasstaxi. Det er ikke priskrig p flytoget. Tog er dyrt og uplitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det spass dyrt og klnete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. S: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppsttt i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjfren ut av vinduet, for sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjfren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjfren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til kjre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er ogs navnet p en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vrt plaget av uro og brk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det vrige Sverige. Sinte, unge arbeidslse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare nsker hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptyer. Angrep p journalister, politibiler og alt som mtte lukte av fremmedelementer. Det gr i blger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er hy der. Lettelsen er stor inni taxien nr jeg bare fr forklart sjfren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjre i Husby." flirer sjfren. "Jeg er norsk." svarer jeg, p mitt beste svensk.

Skne ligger p sydspissen av Sverige. Enorme kre og bondegrder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endelse sletter. Nr solen gr ned over Skne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mrk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den sknske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skne. I gave for sitt forrderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Lberd, men i et av de store anneksene p slottsgrden. I tre r bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi mtte kjre gjennom en lang all, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjen p den ene siden, og det lille slottskapellet p den andre. For s  komme til Malm by, gikk turen gjennom et mektig kerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og s rett sydover til byen. Om man kjrer inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til Kbenhavn, ligger den beryktede bydelen Rosengrd p hyre side. Ved en stor rundkjring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det frste man fr ye p er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang sltt av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke p hverandre. De kaster ikke brannbomber p biler og stein p politiet. Snn som s mange andre av Rosengrds ungdommer gjr. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har p denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drmmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengrd, og hplsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjpte denne fotballbanen til guttene i Rosengrd. Et symbol p hp? Eller en manifestasjon p hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok ogs ha en god porsjon flaks for kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, brer p drmmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengrd av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vrt narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt p torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort s mye galt, og forske gjre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjnte hva de sa. Dette var mdre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte p myndighetene. Naturlig nok. "Apejvler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp p bnd. Hele Sverige fikk hre det.

Jeg kom tilbake til Malm for et r siden. Musikalen som n gr i Stockholm spilte i Malm frst. Hele hsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malm. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, mtte jeg trkke over flyktniger som l p togstasjonene, i gatene og p perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt p potetgullet de hadde ftt av en Rde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Rde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange ker av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengrd. Disse ungdommene drar forvrig aldri inn til "stan" , s de fikk ikke se med egne yne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gtt av hengslene. Elevrdsfrken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Jonern. Jonern med fjonern vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett mkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store ln i EU banker for dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for bo der med meg. Men jeg har ikke noe by p. Farmor lrte meg at du aldri m ta imot gjester uten ha noe by p. Kaffe, brdskiver eller litt lefse med sukker, smr og kanel. Og farfar lrte meg aldri g til en bank og lne penger nr du er blakk, bare for kjpe lefse til gjester du ikke har rd til huse. Sverige har maxa alle kredittkort for kunne gi noe som ligner p en anstendig tilvrelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare snn. Det er ogs en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er n strre enn den vellykkede. Akkurat n, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gteborg og Malm. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo hl i huet. I sfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - nr man ikke engang har kontroll p sitt eget. Hvis vi n absolutt skal synke s dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er s hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi m. Jeg liker heller ikke snn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen m dra. Og m de dra, s m de dra. Det er forferdelig se, at s mange m lide for vr egen manglende evne til organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar vre organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og hpe p flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar