De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

22.11.2016 - 03:00 Ingen kommentarer

Det har skjedd et par ganger i høst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjøpesenteret NK. Handlegater med råflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nyåpnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rådyre, og folk står gjerne hele kvelden i lange køer foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som står på den rette VIP lista. Er man først så heldig å komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor få folk som er der. Køen er liksom der det skjer. Jeg har vært i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger på rad. Spilt forestillinger fredag, lørdag og søndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. Nå er den musikal, og min jobb er å lunte rundt på scenen med et morsomt månefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat sånn som svenskene synes vi høres ut. Jovial, søt og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervøs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt å skrive om. Det stiller ingen vanskelige spørsmål. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for å kose seg, når de er på sin årlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert på en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den går hver jul på svensk TV.

Ja, så etter søndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig på flyplasstaxi. Det er ikke priskrig på flytoget. Tog er dyrt og upålitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det såpass dyrt og klønete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. Så: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppstått i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjåføren ut av vinduet, for å sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjåføren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjåføren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til å kjøre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er også navnet på en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vært plaget av uro og bråk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer å regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det øvrige Sverige. Sinte, unge arbeidsløse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare ønsker å hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptøyer. Angrep på journalister, politibiler og alt som måtte lukte av fremmedelementer. Det går i bølger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er høy der. Lettelsen er stor inni taxien når jeg bare får forklart sjåføren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjøre i Husby." flirer sjåføren. "Jeg er norsk." svarer jeg, på mitt beste svensk.

Skåne ligger på sydspissen av Sverige. Enorme åkre og bondegårder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endeløse sletter. Når solen går ned over Skåne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mørk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmøller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den skånske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skåne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skåne. I gave for sitt forræderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Löberød, men i et av de store anneksene på slottsgården. I tre år bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi måtte kjøre gjennom en lang allé, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjøen på den ene siden, og det lille slottskapellet på den andre. For så å komme til Malmø by, gikk turen gjennom et mektig åkerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og så rett sydover til byen. Om man kjører inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til København, ligger den beryktede bydelen Rosengård på høyre side. Ved en stor rundkjøring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det første man får øye på er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang slått av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke på hverandre. De kaster ikke brannbomber på biler og stein på politiet. Sånn som så mange andre av Rosengårds ungdommer gjør. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har på denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drømmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengård, og håpløsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig å komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjøpte denne fotballbanen til guttene i Rosengård. Et symbol på håp? Eller en manifestasjon på hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok også ha en god porsjon flaks for å kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, bærer på drømmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengård av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vært narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt på torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort så mye galt, og forsøke å gjøre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjønte hva de sa. Dette var mødre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte på myndighetene. Naturlig nok. "Apejævler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp på bånd. Hele Sverige fikk høre det.

Jeg kom tilbake til Malmø for et år siden. Musikalen som nå går i Stockholm spilte i Malmø først. Hele høsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malmø. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, måtte jeg tråkke over flyktniger som lå på togstasjonene, i gatene og på perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt på potetgullet de hadde fått av en Røde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevøst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Røde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange køer av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gøteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptøyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengård. Disse ungdommene drar forøvrig aldri inn til "stan" , så de fikk ikke se med egne øyne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gått av hengslene. Elevrådsfrøken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Joner´n. Joner´n med fjoner´n vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett møkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store lån i EU banker for å dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til å invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for å bo der med meg. Men jeg har ikke noe å by på. Farmor lærte meg at du aldri må ta imot gjester uten å ha noe å by på. Kaffe, brødskiver eller litt lefse med sukker, smør og kanel. Og farfar lærte meg å aldri gå til en bank og låne penger når du er blakk, bare for å kjøpe lefse til gjester du ikke har råd til å huse. Sverige har maxa alle kredittkort for å kunne gi noe som ligner på en anstendig tilværelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare sånn. Det er også en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er nå større enn den vellykkede. Akkurat nå, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gøteborg og Malmø. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo høl i huet. I såfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - når man ikke engang har kontroll på sitt eget. Hvis vi nå absolutt skal synke så dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er så hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi må. Jeg liker heller ikke sånn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn å drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen må dra. Og må de dra, så må de dra. Det er forferdelig å se, at så mange må lide for vår egen manglende evne til å organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar være å organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og håpe på flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits