hits

Je suis Ottar - igjen.

07.12.2016 - 04:38 Ingen kommentarer

Har du prøvd å snakke fornuft med en rasende jente? Mascaraen renner, leppene skjelver, pekefingeren dirrer mot deg: "Du! Du! Din?hyyyl." Det er bare å gi opp. Vente. Gå en tur på puben. Det nytter bare ikke å si: "Nei jenta mi, nå tror jeg du overreagerer litt." , og så skal hun liksom forstå selv at du har rett. Og så kommer den oppklarende og avklarende "gode" samtalen? Glem det. Det må bare få roe seg ned litt.

Prøv så å snakke fornuft med en digital mobb av rasende jenter. Prøv å bruke rene fornuftsargumenter da, og se hvor langt du kommer. Vel, du blir slått ned. Du blir smurt nådeløst ut over fortauet. Fornuftstyrte masser finnes ikke. Følelsesstyrte mobber finnes. Og de begår gjerne de samme overgrep de selv mener seg utsatt for. Ingen fornuft. Ingen justis. Inget forsvar. Digital lynsjing er helt innafor. Det oppfordres heftig til uthenging. I blodtåka om rett og galt, glemmer alle at man skal ansees og beskyttes som uskyldig til det motsatt er bevist - i en rettsal. Norske medier er så medisinerte i sin fremferd at de helt har koplet av sine egne etiske standarder. Journalister hopper ukritisk på mobbens anklager. Og de har ikke større faglig integritet enn at de tar stilling til saken, og nekter tilsvareren noe reelt tilsvar. Prøv og snakk fornuft med dette monsteret.

Bydelen St. Pauli i Hamburg januar 1994. Krisemøte i pønkekollektiv. Beboerene jobber på en pønkeklubb, hvor Turboneger skal ha konsert. De har gått i streik. De nekter og jobbe på konsertkvelden. Vi må gå på besøk til dem og ha et oppvaskmøte. Vi - altså - vi medlemmene i Turboneger, kommer inn i stua i dette kollektivet og møtes av en gjeng iskalde ungdommer som sitter på gulvet og på kjøkkenbenken. Det er ikke egentlig møbler der. Bare madrasser og ølkasser og mystiske installasjoner med saccosekker og puter og annet krimskrams. Hasjrøyken ligger tykt i rommet, og på anlegget høres en illsint tysk stemme som hyler noe vi ikke forstår, bortsett fra ordene "Gegen" og "Nazi". Plakatene på veggene viser romantiske bilder fra gateslag mellom demonstranter og politi. Finlandshetter og bensinbomber. Politisoldater med onde øyne. Støtt Guatemalas kamp mot et eller annet fælt. Hammere. Sigder. Anarkistsymboler. Og en hel del hasj da. Men vi skjønte at vi ikke var særlig populære. Det var tydelig. En joint på størrelse med en diger sigar ble bryskt tilbydt meg, men på en utrolig truende maner.  Jeg tok gladelig imot. Jeg likte den revegifta der på den tiden. Det gjorde vi alle. Men da jeg hadde tatt ett eneste trekk av denne fallosen av en narkotikasigar, bare rant hjernen ut av øra mina. Dette var sterke saker. Det var vel en test. De ville se at vi ikke var hemmelige naziagenter eller no. For en ting er sikkert i slike kretser: Nazi er dårlig. Hasj er bra. Er du ikke med på den, så er det ingenting mer å snakke om.

Hodet mitt har smeltet, så jeg klarer bare å se passivt på at en rar diskusjon pågå mellom Happy Tom og en buldrende hissig dame i svart strømpebukse, med boots på bena, og en svart singlet. Den ene puppen henger ut og danser frem og tilbake mens hun hakker løs på tysk. Hun har dreadlocks (sånne reggae-fletter) så lange som lianer. Og jeg blir helt satt ut da jeg oppdager at hun attpåtil har flettet en sånn der reggae-flette i håret i armhulen sin. Hun er lederen av streiken, og de andre - en litt mer feminin og spinklere jentevariant av "lederpuppen", og tre gutter med hanekam og ulike symboler sydd på skinnjakkene sine. De røyker så mye hasj de bare kan og nikker seg forvirra enig i alt Fru Pupp sier. Vår amerikansk/tyske turnemanager oversetter mellom Happy Tom og streikelederen: "Det er stygt å hete neger i bandnavnet. Dere har en plakat med en ung transvestitt som er prostituert. Det er kvinneundertrykkende. Vi har sett et annet bilde fra dere med en dverg i lærtruse som voldtar en afrikaner. Og et bilde av en gutt som skyter seg i hodet. Og en sang om en pedofil som skal voldta alle barna.  osv osv. Det er forkastelig og undertrykkende og kvalmende og viser deres dårlige holdninger og synspunkter. Og vi vil ikke ha noe å gjøre med slike som dere." Happy Tom er ganske munrapp av seg. Du kan ha så rett du bare vil, han vinner ordet uansett. Men her sliter han. Blandingen av sterk hasj og en stotrende tolk, som også liker hasj, gjør forvirringen total. "But we hate nazis too" prøver han seg. Men da kommer det bare mer tysk ut av munnen på dama: "Vi har hørt at noen hadde haila (gjort nazihilsen) på en av deres konserter, uten at dere hadde gått av scenen og avlyst konserten. Det er uhørt." Det var sikkert sant. Men jeg hadde ikke fått med meg at dette hadde skjedd, eller utgjorde noe problem. Så lenge bare en eller annen flåsete full pønker hailer, regner jeg det som fyllerør, og ikke som et utrykk for den nasjonalsosialistiske ideologi. Men altså. Slikt kunne da ikke aksepteres. Jeg pleide å vise rumpa mi på scenen. Det var ikke noe morsomt. Det var bare vulgært, mente dama med puppen sin hengende utenfor singleten. Så hadde det BARE vært det, så hadde det ikke blitt noen streik. 

Det ble ingen streik, etter at dialogen endelig kom igang mellom Happy Tom og Fru Pupp. Fornuften kom plutselig og banket på døra, banet seg vei gjennom hasjtåka, og lot noen enigheter komme på bordet: En vits er ikke nødvendigvis et synspunkt i seg selv. Det er en vits. En persons humor er ikke et uttrykk for personens holdninger. Altså en person kan ha en humor som anses som dårlig, uten at personens holdninger nødvendigvis er dårlige. Og da ropte hun henrykt ut: "Ah you just make funny." og lo. Enden på visa ble at vi hadde en sjukt morsom konsert, og et hysterisk party etterpå. De kommende 15 - 20 åra var vi en akseptert kilde til drøy, mørk og vulgær humor i Turboneger. Vi hadde sketsjer med selvforsvarskurs for voldtektsforbrytere som ville voldta kvinner som hadde gått på selvforsvarskurs. Vi hadde uhørte tekster om pedofili, seksuell vold og politisk ukorrekthet. Hadde noen andre enn oss i bandet, og våre nære venner  vært med en tur i turnebussen vår, en fuktig natt med sprit, narkotika og grisevitser, hadde Mannegruppa Ottar fremstått som en mildt frekk speidertrupp: "Veit du voffor det finns så mange pedoer eller? Fordi det er så mange sexy onger. HÆHÆHÆ !" Det var humoren i guttebussen Turboneger. Det var aldri et uttrykk for noen holdning. Mennesker som har slike holdninger, lager ikke facebookgrupper, band eller filmer. Politiet kan nok bekrefte dette. De de arresterer for å være med i pedofile nettverk, er folk du aldri skulle tro holdt på med slikt. De som aldri forteller en drøy vits i fylla. De som bare smiler snilt og mildt, og som samtidig er medlem av hemmelige mørke stygge netteverk. Ikke mulig å oppdage på mils avstand. De ekte voldtektsmennene og pedofilene, min venn, finner du ikke på vitsegrupper på Facebook. Ikke en gang de lukkede gruppene. 

Finnes det ingen grenser for hvor drøy humoren kan være? Før ville jeg sagt nei. Nå er jeg i tvil. Direkte mobbing og trakkassering av enkeltpersoner forkles nå som humor. Jeg var tidlig inne i Mannegruppa Ottar, og jeg syntes det var litt befriende å få være litt "Von Helvete" igjen. Humoren der var som i bandet. Det var liksom en klar enighet om at dette er kødd, og kødd for de som tåler det. Det var også litt greit å slippe og hele tiden skulle være så raffinert i sine vitser. Bare plump vulgæritet. Men det er alltid en fare for at det sklir ut. Det er alltid "han ene", som ikke kjenner sin besøkelsestid. "Han ene" som tar den helt ut, og som får de andre i gjengen i trøbbel. Noen av oss husker vel å ha stått på rektors kontor sammen med kameratene sine, og kollektivt måtte ta på oss ansvaret for "han ene". Han som knuste ruta, da vi andre bare ville ringe på og stikke av. Han som tente på hele skogen, da vi andre bare ville smugrøyke. 

Han som ville slutshame en blogger, da vi andre bare ville se på drøye memes om glamourmodeller. Nei det var ikke morsomt å se. Jeg synes ingen jenter fortjener å få private og intime bilder av seg smurt ut på en facebookside, til hånlatter og snøftende kommentarer. Det er ikke humor. Det er ikke engang drøy humor. Det er et overgrep. Og som min venn Kay Erikssen sa i media: "Det der bør anmeldes av offeret." Han var også nøye med å presisere at han som administrator av Ottar, både slettet slike innlegg, og kastet ut de som drev med sånn. Det er ikke til å misforstå. Med mindre man i raseri og krenkelse, velger å misforstå - med vilje. Aktiv misforståelse er forsåvidt blitt en yndet teknikk i det offentlige liv. Jeg fikk selv kjenne på den intelektuelle prøvelsen i å forholde meg til bevisst dumskap, da jeg la ut en flåsete kommentar om hekser, i Ottar. Den var forsåvidt utrolig uskyldig. Man skal ikke ha sett mange sketsjer med Otto Jespersen eller Charlo Halvorsen ( De famøse arkitektene bak det hysteriske radioprogrammet Revolvermagasinet som gikk på NRK tidlig på 90 tallet.), for å skjønne at det hele var ment som en hysterisk teit "harrymelding" : "Etter at heksebrenning ble forbudt, har samfunnet blitt overtatt av hekser." og en rekke fjollete eksempler da på kvinner i lederposisjoner og i samfunnslivet generelt. En liten jente i et musikkmagasin på nett, tok helt av på dette, og la det ut som en skandaløs påstand, sagt i blodig alvor, av "mørkemann" og "rockeavhopper" Hank von (!) Helvete. Det var et av de første forsøkene på å skandalisere Mannegruppa Ottars tøvete facebookside. En og annen i media syntes det var litt for fristende å "ta" den kontroversielle politiske og religiøse bajasen Hank, en gang til (Jeg har forøvrig aldri sett på meg selv som særlig kontroversiell. Bare litt overvektig.). Men det ble liksom litt idiotisk da de ringte meg og ville ha en kommentar om mitt "spesielle syn på hekser". "Tror du virkelig at jeg - på blodig alvor - ønsker å brenne kvinner levende på bål for å drive svart magi? Eller for å inneha sentrale posisjoner i samfunnet? Tror du virkelig at jeg er FOR brenning av mennesker?" svarte jeg. "Øøøh, nei når du sier det sånn så?" kom det litt flaut fra den andre kanten. Det ble bare for teit. Men det slo litt tilbake på denne stakkars jenta som ville lage en "sexixstskandale" på meg: Hun fikk noen fiender som gikk i gang på henne. Det var ikke bra. Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Jeg skulle brukes for å skandalisere en gutteklubb med harrytasser, men i selvrettferdighetens navn, ble viktige journalistiske regler brutt: Jeg fikk ikke tilsvarsrett for påstandene hun kom med. Og hun valgte bevisst å legge ut en humoristisk kommentar, som blodig alvor og et uttrykk for mitt verdisyn. Det er kanskje ikke verdens heldigste handling, når man står ovenfor en bøling med gærne gutter. Har du prøvd å snakke fornuft med en sint gutt? Eller en gjeng med sinte gutter? Det er like meningsløst som å prøve å snakke fornuft med en gjeng sinte jenter. Det er liksestilt i meningsløshet. Vel, det ble litt betent tidligere i vår, men så roet det seg litt ned. Kay Erikssen og gjengen hans skjerpa seg på å luke ut de verste kommentarene, og ta bort det som ikke var humor, men rent trolleri. Men å moderere en nettside er ikke lett. Bare spør Dagbladet. De klarte bare ikke ta unna all gifta som kom på kommentarfeltet. Det ble for mye. De stengte likegodt alle muligheter for ukvemsord og hat. Men Dagbladet er ikke en liten lukket vitsegruppe for menn. Det er et stort mediehus. Det skulle være mulig å moderere en slik Facebookgruppe. Og det gikk, en stund.

Men i høst smalt det igjen. Denne gangen på alvor. Medlemsmassen ble så stor at det ble uoversiktlig. Særlig kommentarene som ble lagt ut i fylla klokka halv fem natt til søndag, av en eller annen gjøk, ble ikke fjernet før dagen etterpå. Men Mannegruppa Ottar ble nøye spionert på. En gjeng nidkjære jenter satt og fulgte med. De så hvor det bar. Det gjaldt bare å være klar med skjermdumknappen. Og der kom det som i en gavepakke. "Han ene" hadde gjort det store. Gått langt ut over det som er akseptert og anstendig. Han var ingen stor pamp i et statlig mediehus. Han var ingen hipp og kul trendsetter. Han var ingen sylskarp komiker, med lisens til å gå for langt. Og han var ingen rå, rappkjefta kjendisjente, som moret seg med å sjokkere, ved å leke bryggesjauer og krigsseiler på horehus. Dette var en fyr uten noe mediekompetanse, og han hadde totalt drukket bort det siste som var igjen av indre sperrer. De var vel en gjeng som satt foran hver sin PC. Unga var hos mora. Samboeren i seng. Gravemaskina skulle ikke fyres opp for på mandag, så det var god tid til å sitte og overgå hverandre i drekking og drøyhet. Og det ble for drøyt. Nesten så drøyt at de lignet på holywoodkomikere i filmen Aristokrats. Denne filmen gikk som en farsott på 2000 tallet. Det er en dokumentar om en vits som har gått fra munn til munn helt siden den franske revolusjon. Den har ikke noe egentlig poeng. Poenget er at fortelleren skal sjokkere sine tilhørere i drøyhet, når de beskriver denne familien med aristokrater, som begår de mest perverse handlinger. Her er f.eks den amerikanske komikeren Gilbert Gottfrieds versjon av vitsen: https://www.youtube.com/watch?v=tw10xa_xtNg&t=6s Han er så berømt og kul, at han slipper lett unna med å si dette. Men denne gjengen med arbeidskarer som drakk seg drita og skulle tøffe seg, de ble tatt. Tatt så det suste. Jeg var medlem av gruppa på den tiden, men fikk ikke med meg de drøye tingene de hadde skrevet. Jeg så det i avisa. Det hadde visst blitt slettet ganske raskt. Men da var skaden allerede skjedd. Jentene tok ikke akkurat på seg den vannfaste mascaraen denne gangen. Her skulle der renne. Svarte tårer, og leppestiften klint utover. Harmdirrende pekefingre. "Noen må ta avstand!". "Noen må blø! Blø slik som vi har lidd under denne facebokkgruppens overgrep!" Scenarioet var perfekt. Redaktørene knegget. Småbarnsfedre skalv. Politikere lette etter sine vinklinger og billige poeng. Nasjonen Norge hadde funnet sitt hatobjekt igjen: Den hvite, fulle arbeiderklassemannen. Han som kun skal bygge veier, broer og hus, og ellers bare holde kjeft - har drukket seg full, og sagt perverse ting. Bloggerbrigaden gikk doble skift. Doble ritalindoser, og billig cava til hele gjengen. Her skal det føles.

Det ble stygt. Tusen ganger styggere enn de idiotiske vitsene, som ingen - ikke engang Ottars medlemmer, synes er særlig morsomme. I alle fall ikke om de fortelles høyt så alle kan høre det. Da blir det jo kleint. Og å drive å hetse unge frynste bloggjenter, er i alle fall ikke noe gøy. Man er da far selv. Ingen ønsker jentene så vondt. Kay Erikssen stakkar. En ærlig hardtarbeidende familiefar. Kampsport, jobb, kone og barn. Det er det han elsker. Og litt moro og action. Kule biler. Karate. Jetjagere. Litt sånn som kroppen hans og hjernen hans er laget: Hvordan skal man egentlig kunne ta avstand fra sitt eget hormon - testosteron - sånn rent intellektuelt? Kona er enig. Hun vil ha østrogenet for seg selv i familien: "Nå leker vi en lek, hvor du er mann og jeg er dame. Og så gifter vi oss liksom, og får barn. Så samarbeider vi på den måten at når du som er mann, er mann, så gjør du manneting, og så gjør jeg dameting, siden jeg er dame da. Og så digger vi hverandre og er rause med hverandre." sa hun sånn ca. Og Kay opprettet denne tøvete humorgruppa. Den er ikke hatefull. Og den er ikke konspiratorisk. Det er ikke en frimurerlosje eller MC klubb eller et pønkeband. Det er en vitsegruppe for menn. Litt frekk, og med stor takhøyde. Ikke verre enn de hundrevis av mannebladene som har eksistert på jorda. Nå plutselig ble han en folkefiende. En årsak til alt som er vondt. En å skylde på. Mannen. Han som sprer tårer og sorg og angst og spiseforstyrrelse. Mannen. Forbryteren. Han ville vise at han er snill. Rydde opp. Samle inn penger til de som trenger det. Nei. Det går ikke. Onde menn som deg får ikke lov å være snille. Du lagde et forum hvor en full mann skrev en stygg vits. Og hvor noen begynte å hetse bloggerne, før du rakk å stoppe dem. Det du ikke er direkte skyldig i er du indirekte skyldig i. Indirekte skyld, er mobbens rettferdiggjørelse av sine egne sinnsyke handlinger. En innvandrer voldtar en jente. Mobben henger alle innvandrere. En  norsk mann hetser en blogger. Mobben henger alle norske menn. Mobbens logikk er ikke fornuftig, den er styrt av følelser. Kay fikk lære seg massepsykosens anatomi på den harde måten - som mål for massene. Han hadde mange søvnløse netter, fortalte han meg. Men det var ikke for seg selv. Det var for de bloggjentene som hadde blitt hetset på siden han hadde skapt. På hans vakt. "Jeg har jo barn selv." sa han. 

Jeg selv fikk åpne og skjulte trusler. "Jeg ser at du er med i Mannegruppa Ottar. Tenk på dine nærmeste." "Tenk på karrieren din" "Tenk på de du krenker" "Tenk på media." Aldri før så jeg mine venner og bekjente så tarvelige. Det var en ekte heksejakt. Det minnet meg om historien om de to unge jentene Abigail Williams og Betty Parris i den amerikanske småbyen Salem i USA i 1692. De hadde åpenbare personlighetsforstyrrelser, og fikk til slutt masse oppmerksomhet. Og da de oppdaget at hele landsbyens elite gav dem full annerkjennelse, hvis de stod frem som ofre for svart magi, begynte de å navngi hekser i øst og vest. Tårevåte sto de to unge jentene i rettsalen til den dystre dommeren Mr Hathorne, og pekte på folk som de mente burde tas. Og dommeren nølte ikke med å sende hver og en de pekte ut, til galgen, på gunn av disse småjentenes påfunn. Jeg har sett det før, og jeg kjenner det igjen hver gang: Det gjelder å holde seg i live, når fingrene peker. Jeg snakket med Kay: "Jeg kan ikke stå for det som har stått på facebookgruppa. Og jeg tar i hvertfall ikke støyten for noe jeg ikke har skrevet eller lest engang bare fordi jeg er kjendis. Og jeg gidder ikke prøve forklare noe til denne mobben. De er ikke ute etter forsoning og fornuft. De vil ha blod." Kay og jeg ble enige om at jeg bare meldte meg ut. Det var fortsatt viktig at han tok et alvorlig grep - med hvem som fikk skrive hva der. Ingen av oss syntes det var morsomt at små bloggepiker skulle få mobbing og tyn i gruppa. Og de skulle heller ikke få stå og peke i øst og vest og skylde på feil folk, for egen vinnings skyld. Jeg hadde uansett helt andre ting jeg ville være i media for. Sang, musikk og underholdning. Og jeg ville at folk skulle bry seg om de som ikke har det så lett i samfunnet. De som ikke er superbloggere og mediehyener. De som kjemper en daglig kamp - i skyggen av radiomastene. De som kjemper mot dødelige sykdommer. De som sliter med senskader etter å ha vært i krig. De som ikke orker å leve mer, og som trenger noen å snakke med, slik at de ikke tar livet av seg. Det var det jeg ville stå for i høst. Ikke forsvare en gjeng fulle karer, jeg ikke kjenner, som hadde gått amok i drøyhet: "Klarer du å rydde opp i dette Kay, kommer jeg tilbake." Han var enig.

Jeg hadde meldt meg ut av Ottar, da telefonene fra media begynte å komme. Jeg stod på tunet utenfor Alf Prøyssens barndomshjem, og skulle inn i det nybygde Prøyssenhuset - et kultur og konferansesenter. Der ventet ca 200 NAV ansatte på et foredrag fra meg. De hadde lest bloggen jeg skrev om da jeg gikk på atter en smell, og ville dø. Men Kirkens SOS var der for meg da jeg trengte dem som mest. Her er bloggen jeg skrev: http://hankvonhell.blogg.no/1472777000_bare_i_fjor_trengte_j.html De ansatte i NAV ville høre litt om hvordan de skal takle en klient som er så nedfor at han er umulig å nå frem til. Mørket har overtatt han helt, og han ser ingen utvei. Han vil ikke høre på fornuft. Og akkurat da ringte avisen. Den avisen jeg kjenner så godt som aldri noengang har villet høre på fornuft. Fornuft selger nemlig ikke. Kaos og følelser i full forvirring, selger som bare rakkern. Jeg gikk inn og holdt foredraget, uten å ta telefonen. En sms ventet meg da jeg kom ut: "Vi vil gjerne snakke med deg om ditt forhold til Mannegruppa Ottar." "Har ikke noe forhold. Meld meg ut" svarer jeg kjapt, mens jeg går ned til den lille tømmerstua der selveste Alf Prøyssen vokste opp. En av Norges største kunstnere. "Vil du kommentere hvorfor du har meldt deg ut da?" "Helst ikke" svarer jeg. "Ser den" kom det i retur fra journalisten. Jeg slapp unna galgen denne gangen. Men jeg hadde en vond smak i munnen. Mobben. Lynsjestemningen. Truslene. Massepsykosen. Jeg slapp unna, men Kay og gutta stod der igjen. De måtte rydde opp, javel. Men de var stemplet og spottet. 

I går gikk jeg inn i facebookgruppa igjen. I Mannegruppa Ottar. Kay og gutta har ryddet opp så langt det er mulig. Nå er det ikke verre det enn i en hvilken som helst kvinnegruppe, med litt futt. Griseprat, vitser, spørsmål om samlivsbrudd og en og annen dustekommentar som må fjernes. Jeg føler jeg kan stå inne for dette forumet nå. Et skikkelig forum for fåreskaller. Jeg ser at Radiumhospitalet ikke ville ta imot donasjonene fra gruppa, og kaldte det "ulovlig innsamlede midler". Det er en grov påstand. I tråd med den kriminelle lynsjestemningen som var i høst. Men det er mest bare trist. Jeg vet om gutter i Mannegruppa Ottar som har kreftsyke barn. Som kjemper en daglig kamp for barnet sitt, og som går med et hjerte knust i småbiter av sorg og angst. De setter så utrolig stor pris på å få ha en liten oase med tullprat og mannetøv. Men de er like sårbare og redde for å miste barna sine som resten av verden. De fikk ikke lov til å vise dette. Fattighuset dreimot, tok fordomsfritt imot pengene som disse gutta har samlet inn. Vi ER ikke vitsene våre. Vi forteller dem. Vi ER menn. På godt og vondt. Vi kan være teite og dumme og harry og flåsete. Men vi går på jobbene våre. Og vi gjør alt vi kan for at de vi elsker skal ha det godt. Vi er like redde for fremtiden som alle andre. Vi har også like stort behov som alle andre, for å slippe taket litt, i kampen for tilværelsen. Kjære Sofie Elise og alle andre jenter som kom i konflikt med denne gruppen. Unnskyld for sårene. Det var ikke greit. Dere er flotte jenter hele gjengen. Og dere trengs og er viktige. Men akkurat her holder vi på med vårt tøv. Og det er bare tøv. Jeg vil ikke godta at du eller noen av dine søstre opplever no mer personlig stygt herfra. Og jeg tror på Kay når han sier at ingen får lov til å bruke dette lille nettstedet, til hets og fornedring. Så gi nå litt julefred til dette spetakkelet som har vært. Ingen av oss ble noe lykkeligere. Kanskje litt klokere. Og da må jo det få leve.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar