hits

Disse "jævla somalierne".

09.12.2016 - 09:28 Ingen kommentarer

Den pakistanske taxisjåføren sa det hele østkanten tenkte. På 90 og 2000 tallet var det østkantens paria. Selv aktive antirasister på ytterste venstre fløy ble overhørt mens de snakket foraktelig om denne helt spesielle innvandregruppen. Det var lov å si. Ikke svarting. Ikke pakkis. Ikke neger. Men "jævla somaliere" kunne du høre overalt. På kabasjapper. I taxier. På brune pubber. På gata.

De kom først på 90 tallet, de første store gruppene med somaliske asylsøkere til Norge. Det hadde brutt ut borgerkrig der hjemme. Den enerådende presidenten Siad Barre hadde regjert landet siden 1970. Nå var han avsatt. De første som flyktet var landets økonomiske og politiske elite. Barres menn og kvinner.

Det var en klassisk afrikansk historie. Oldtidsriket Punt. Berømt for sin handel og lette tilgang til araberlandene, India, Kina og øyriker i det Indiske hav og Rødehavet. Det må ha sett eventyrlig ut. Som i en havneby i Conanbladene, eller Game of Thrones. Skuter fra hele østen. Sheiker. Karavaner. Egyptiske diplomater. Oldtidsuniversiteter med stjernetydere, historikere og prester. Hoff med vakre prinsesser og haremsjenter. Markedsplasser med eksotiske rovdyr, på vei til romerske arenaer: Løver, elefanter, hyener og geparder, som skulle vises frem, og kjempe for livet mot gladiatorene. Vel, det er mange tusen år siden nå. Landet ble okkupert og kolonialisert. Franskemenn, italiener og engelskmenn. Vanskelig å holde fingrene av fatet, når det ligger så mange verdier på et sted. Så - etter andre verdenskrig - kom de afrikanske uavhengighetskrigene. Koloniene rev seg løs, og ville bli selvstendige nasjoner. De europeiske kolonimaktene ble - i anstendighetens navn - nødt til å gi opp sine kolonier. Men de gav aldri opp tilgangen til de enorme verdiene. Med den største nidkjærhet, passet vesten på å underminere ethvert forsøk i disse nye nasjonene, på å bygge noe som lignet på bærekraftige samfunn. Fornedrende konspirasjoner og simpelt kuppmakeri. Ble ledelsen for sterk og selvstendig, var det bare å henge dem ut som sinnsyke diktatorer, i vestlige medier. Så kunne vestlige agenter bygge opp "motstandsbevegelse", og iverksette kupp. Den gamle korrupte diktatoren ble byttet ut med en ny korrupt diktator.

Timing er alt, sies det. Men all flukt er dårlig timet. Det ligger i selve begrepet. Å flykte er en panikkhandling. Desperat. Men å komme til Sørlandet tidlig på 90 tallet som somalisk asylsøker, må ha vært toppen av dårlig timing. Folkebevegelsen mot innvandring hadde sin høyborg der på den tiden. Det pågikk en heftig krangel mellom innvandreingsfientlige grupper, og en bevegelse av venstreorienterte akademikere. Barna deres sloss. Leserinnleggene fylte lokalavisene. Underskriftslister for og imot - somaliere. Men de kom. Flest unge gutter. De første som kom var barn av eliten. Mange var tidligere playboys. De hadde vært konger på Mogadishus mange nattklubber. De dro til lukseriøse resorts ved kysten i helgene. Ja, de hadde hatt det fett under diktatoren Siad Barre. Nå var det kaos. De var jaget av ulike militser. De drev klappjakt på den gamle elitens barn. Og de kriget seg imellom om hvem som skulle bli ny statsleder. Nå kom det grupper av somalisk ungdom til små sørlandsbyer. De var bare sånn passe velkomne. Jeg hadde nettopp flyttet til hovedstaden fra Tvedestrand. Og jeg husker godt hvor mye praten gikk.

Ut over 90 tallet og inn i 2000 tallet kom en mer skadet gruppe somaliere. Borgerkrigen raste. Islamistiske grupper. Stammemilitser. De lukseriøse kysthotellene forfalt. Nattklubbene sprengt i filler. FN forsøkte seg på en slags politiaksjon. Det gikk til helvete. Sharialover ble innført i store områder. Overgrep. Drap. Masseslakt. Så grusomt at inget menneske kan bære slike opplevelser med seg i livet, uten å få hjelp. De somaliske flyktningene som da kom, var alvorlig traumatiserte. De hadde opplevd det rene barbari. Norge var ikke beredt på å ta seg av så skadet ungdom. Enslige somaliske barn, rømte fra asylmottakene og oppsøkte eldre somaliere i Oslo. Gjemte seg i Oslos østkantsgater. Gjemte seg i rus. Det var hendelser. Enkelte av disse individene gikk amok. Ble psykotiske. Avisene fortalte om meningsløse drap. Psykiatrien fikk en helt ny type pasienter. Alvorlig traumatiserte unge somaliere. Ensomme og fortapte. Isolerte og mislikt.

Å komme inn i Norge er ikke lett. Vi er enige om at det ikke skal være lett. Det er ikke ment som en høyre eller venstreekstrem grensebom. Det handler om administrasjon, budsjett og tilgjengelige ressurser. Vi har store helse og sosialbudsjetter i Norge, men de er ikke ubgegrensede. Det er enkel matematikk. Så å komme inn i Norge er ikke lett. Men det finnes et nåløye til. En barriere som virkelig er utfordrende. Nå man først har fått oppholdstillatelse i Norge, havner man ganske så automatisk i en klienttilværelse. Fra dag en, er man underlagt offentlig omsorg. Det å skulle komme inn i arbeidsliv, samfunnsliv og næringsliv, må virke som nærmest uoverkommelig for enkelte. Og med den motviljen som også finnes i hverdagen, er sikkert ikke motivasjonen på topp hver eneste dag. Det blir en selvoppfyllende profeti. "Late snyltere - ikke prøv dere inn i samfunnslivet vårt" i en og samme setning. Egentlig litt dårlig gjort å sette folk i sånn situasjon.

Somaliske flyktninger i USA klarer seg visstnok bedre. Flere kommer i arbeid raskere. Flere starter egen næringsvirksomhet. De somaliske samfunnene er midre plaget med kriminalitet og sosial uro. Men det er en myte at somaliere er flittigere i USA, og latere i Norge, ifølge forståsegpåere. Det handler mest om orientering og muligheter. Det er rett og slett ønsket at innvandrere i USA skal klare seg mest mulig selv, raskest mulig. Derfor orienteres de i den retningen. Gitt muligheten, vil jo de fleste vanlige mennesker ønske å leve et liv i egen kapasitet. Jeg vet ikke nøyaktig hva som stemmer her. Jeg bare lufter noen tanker. Ekspertene får krangle seg imellom. Men det går visst bra "over there".

Det går bedre i Norge også nå - for somaliere. Færre overskrifter. Færre slengbemerkninger. Det er vanligere å møte somaliere på jobb og skole. Særlig skole kanskje? Jeg vet ikke sikkert. Det er bare mitt inntrykk. Det virker som om det tilpasser seg. Kanskje synd da og starte en massedeportasjon av somaliske unge, tilbake til Somalia? Jeg er inneforstått med nødvenigheten av returnering av ulovlige innvandrere. Men så var det dette med fornuft og følelser da. Og følelsen av at noen må få den tiden de trenger til å til dette her livet, i dette her samfunnet. At det er nok tyn og stress nå.

De får mye kjeft disse somalierene. De anklages for å drive en ekstrem internkontroll. Trusler og trakkasering av de som blir "for norske". Den somaliske kvinnelige forfatteren og debattanten som kritiserer forholdene i somaliske miljøer, skal visstnok ha et enormt press på seg. Mens andre igjen tilbakeviser dette. Men samtidig viser dette miljøet jo en stor intern omsorg. Det viser seg jo nå i Kristiansand, hvor det somaliske miljøet slår ring rundt den rammede familien, som mistet gutten sin i drap. Den gutten som så spydig og hatefullt ble hetset på facebook av en norsk politiker. Ja, det kan virke som om det fremdeles er skarpe kanter i spørsmålet om somalierene.

Men alt i alt. Fra 1990 åra til nå, har denne gruppen utviklet seg. Og det ser ut for meg, som om utviklingen er til det bedre. Og forhåpentligvis vil forholdene bedre seg i Somalia også. Så kast en liten pil inn i femtiden: Tenk så kult om kysthotellene åpnet igjen. Tenk om catwalkene i de store motebyene igjen kunne vise noen av de flotteste modellene fra Mogadishu. Den gamle storheten fra oldtidsriket Punt finnes fremdeles i det somaliske folket. Vi får bare heie på det som har fungert, og rette opp der det har gått feil. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar