hits

O jul med din søte sorg.

24.12.2016 - 01:30 Ingen kommentarer

En juleblogg om sorg er kanskje en klisjé. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg måtte ikke alltid feire jul før. Det er faktisk slik ennå, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula nå og da. Og jeg prøver bevisst å variere julefeiringen for datteren min. Gjøre litt forskjellig fra år til år. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal få hjertene våre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke være redd for å miste den. 

Jeg mistet min første jul som femåring. Vi måtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa måtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var nødt til å gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bodø kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma på telefon på julaften. Det er faktisk en av de veldig få samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte på dem. Trodde at dette var første og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun døde et halvt år etter. På seksårsdagen min. Så min siste jul med min mor hadde vært året før denne julen, da jeg snakken med henne på telefon.

Året etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager før selve julaften. Så ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sår. Vi prøvde å være så tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved å ikke sørge så de så på. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe så hjerteskjærende som å høre to små barn gråte og rope på mammaen sin. Så vi gråt stille på kveldene. Så ingen så. Rart med barn. De har en enorm ansvarsfølelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var også tapre. Første julen etter min mor døde av kreft, må ha vært en sann prøvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode følelser fra akkurat denne julen. Vi gikk på den stille kirkegården og fant mammas gravsten. Snøen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys på et hvitt tykt teppe. Jeg så gravstenen hennes for første gang. Den er ikke sort eller grå, sam de fleste andre støtter. Den er skåret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grønnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og børstet vekk snøen rundt. Så tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med røsslyng og reinsdyrlav. Så sto vi der og så - lenge. Tårene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang sølvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i årene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar på Å i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med våre nye familier, med stemødre og stesøsken. Det var ingen dårlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon å reise til Kristiansund i romjula, og så bli over nyttår. Da fikk vi tatt den årlige turen på mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bittersøt melankoli. Jeg kjenner på den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar så ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utpå nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien så ofte. Jeg var på en annen planet. Vi var en gjeng på Grunerløkka, som hadde ramla skikkelig utpå kjøret. Vi orket ikke tanken på å være hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vår hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe særlig å komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. Så jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset på julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og løk. Så vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde også rikelig med drikke og selvfølgelig de stoffer som trengtes for å holde alle følelsene våre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utstøtt av normen. Ingen liker en narkoman dårligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde følelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg også med gode følelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet på å ha det så hyggelig som mulig. Det var også da siste gang denne gjengen av mine nærmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er døde nå, de andre. Overdoser og selvmord. Så jeg har bærer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det går ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener å savnes i jula. Så jeg tillater meg å gjøre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjønt nå at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor døde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjøre denne jula. Vi skal på besøk. Det blir mange besøk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene våre. Det som ble er likevel ikke så verst. Vi har jo hverandre, og så mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Dødsfall. Sykdom.Bekymringer. Økonomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprørthet. Det er så mange grunner til at vi mennesker bærer på sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at sårene vi bærer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vår de også. Alt fra søt melankoli til "den første jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvfølgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, må det alltid være. Det er det som gjør oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke å prøve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det håp. Om bedre tider. Om styrke til å bære videre, de tyngste børene. Om at neste år skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul også kan feires. 

Jeg våger meg på å legge ut en liten julesang jeg var med å lage i år. Til alle de som trenger litt håp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar