Takk 2016. Du var et lærerikt uår.

29.12.2016 - 10:26 Ingen kommentarer

Det virker som om de fleste der ute i verden ønsker 2016 død og begravet. Et vondt år. Et skremmende år. Et år hvor det ikke gikk veien. "Det var det året det var så bratt" pleide folk å om slike uår, før i tiden. Jeg har hatt en del uår i livet mitt. Tøffe år hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og åpne - som har gjort alt de har kunnet for å se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvfølgelig de smertefulle opplevelsene av små og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubønnhørlige resultatene av å være naiv, og stole på folk i saker som faktisk berører mitt liv, min helse og min fremtid. Stole på feil folk.

Det er tøft å bo på planet, pleier jeg å si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prøv og smell panna di så hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prøv og gå naken på Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prøv og finne gode, ærlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for å skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prøv å finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og så skulle fordele det dere har laget sammen - så alle blir fornøyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prøv å finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare én eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det står i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man føler seg litt oversett eller misforstått. Da menes "onde dager" når livet der ute er så tøft at det er direkte jævlig der hjemme. Når sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjærligheten så hardt at det nærmest er unaturlig å be noen om å holde ut hverandre. DA og først da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Først da er det behov for sitatet "Kjærligheten overvinner Alt". Smak på ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjærligheten overlever nesten ingenting". Den tåler ingen prøve. Den er bare en emoij på et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningsløst digitalt pjatt, som ikke klarer å holde ut en regnværsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden står i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den står ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vært, er det full fyr. Før i tiden tegnet man verdenskartet for hånd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og målte opp. Så dro de hjem og tegnet kart, sånn ca slik de husket det. Og så tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de så oppdaget landområder de ikke turte gå inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i å reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare nødt til å stole på disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelærer i Tønsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for å forsikre seg om at alt som stod på kartet stemte. Og slik er det i dag også. Selv om vi får informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er død. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er døde. Skjønner? Når du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo også veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USA´s krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke så mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "tårer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite så mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forstått at vi på en eller annen måte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er så engasjerte i, og så skråsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige spørsmål holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi får se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til å rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka gå. Andre måtte en rokade gjennomgå. Og nye kom inn. Ingenting er så livgivende som å stå i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som ønsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er så velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smålige skadefroheten. Men du merker også veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med å plukke opp bitene som ligger strødd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det går ikke an å rydde opp alt på en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare å melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsåvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere får tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." Så kunne jeg leve på uføretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vært en sørgelig slutt på denne sagaen av et liv jeg prøver å få til for meg og mine, så: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart å rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare å rote meg ut av det også." Så jeg satte igang da. Våren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo på ennå. Jeg har ingen illusjoner om andre løsninger, enn å jobbe ræva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan få, der jeg får den. Og jeg synes det er viktig å påpeke at så lenge man er ærlig og oppriktig opptatt av å rydde opp etter seg, så finnes det håp. Det er selvfølgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke løpende til og løfter deg ut av gjørma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. Så det er bare og legge på svøm, og fortsette og svømme.

En annen katastrofe som kom denne våren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp så tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke så ulike mine egne, så vi snakket av og til sammen. Særlig hvis det var ekstra tøft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange følelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser på 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vært foruten. Jeg har selv slitt med mørke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjære. Det var en av mine viktigste motivasjoner for å skrive den bloggen jeg skrev i september i høst, om en "nære på" situasjon, hvor jeg behøvde hjelp fra kirkens SOS nødtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av å lese det jeg skrev. Det er sterkt å vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte å gi livet en ny sjanse, etter å ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til å gjøre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke døde helt forgjeves? Jeg håper det. Å gi mening til det meningsløse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget før. På mindre, ukjente platformer. Men i våres begynte jeg her: På Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best når du skal på din første date etter eksen. Jeg blogger heller ikke så veldig forutsigbart. Jeg pleier å si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker så mange fornøyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis på hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har fått en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vårt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt å stille spørsmålstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal være paritrompeter, bare for å ikke bli utstøtt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt på siden av det jeg selv mener og står for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prøver å være så kul jeg kan med alle, og synes at andre også kan være litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll på høyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke så skråsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde være heller. Men jeg får av og til meldinger fra folk som takker for at jeg våger å tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjønner at det kan være risikabelt til tider. I min bransje er man sårbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer å bli utestengt. Ikke få jobber. Ikke være velkommen. Bli sett på som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behøver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe særlig tess. La oss karakterdrepe´n". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint når det står på. Men det går som regel over. Og man lærer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 års dagen min den 15 juni på Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfødt lege. Hun hadde alt på stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flørt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever såkalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer å gi henne. Vi henger litt etter på feltet grunnet litt faglig nøling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nølingen med å bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte å skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok å stri med, ble jeg nå plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trådene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for å få lovens lange arm til å faktisk skjønne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tiår. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene å våkne. Media fulgte nøye opp. Og politiet fikk endelig nok kjøtt på beinet til å gå inn og stoppe galskapen. Men det jævlige her er jo selvfølgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for å få behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble så blodtørstige etter å eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" på nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten på skurken. Ikke alle følte noe like mye for å donere litt til Julie. Skulle ønske vi ikke var så blodtørstige av oss, men heller gikk sammen for for å redde livet til venninna mi, så sønnen hennes får ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i mål.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette året. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 år siden, at vi stod på scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som får jobbe videre med dette, både i restaurantbrasnjen, på TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hank´s Julebord på Matkanalen TV, ble liksom finalen på et spennende år i den kulinariske tjeneste.

Høsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker på rad satte jeg meg på toget fra Lillestrøm til Gardermoen og fløy over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk på det berømte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har så mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en ære å få gå en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser så mye, men også stor stas de gangene det er mulig å bli med på jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette året. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe må jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger på litt over et år, i Malmø og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i mål nå.

Det skulle bli en litt krevende slutt på året likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet på den dagen det ikke gikk lengre. I høst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg våknet stuptrøtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Søvn apné. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten nå. Jeg har prøvd å iverksette tiltak flere ganger. Med medier på slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerløsninger og foreslått det ene og det andre. Men hverdagen har vært krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vært det nødvendige rommet for å virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har også forbrenning som en hulebjørn. Selv Farris blir til kilo på meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trøtt og uopplagt. Jeg har måttet ta meg selv i nakken bare for å komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvfølgelig går jeg på jobb og gjør det jeg skal. Men det ble tyngre i høst. Mye tyngre. Søvn apné er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen å puste når man sover om nettene. Kroppen får ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvåkning og snorking som er så høylytt at den bryter decibelgrensa på de fleste konsertsteder jeg har besøkt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apné. 10-30 pustestopp er en sterk apné, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig søvn apné. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags måleapparat. Det er liksom "sinnsykt drøy" søvn apné. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel å behandle. Man må bare ha et pusteapparat med en maske på når man sover. Det kommer en jevn strøm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter å puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen på deg, så du får luft. For å være ærlig: Dette er ikke det letteste jeg har vært med på. Ligge der med en Darth Vader maske på meg i senga og bli blåst opp som en ballong hver gang jeg holder på å sovne. Men de sier at det tar litt tid og få denne maskinen til å funke, og å bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den på hele natten, uten å rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som får masse kult ut av dagene. Så dette skal nok gå bra. Jeg er jo nødt til å være optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp å prøve å få helsa mi på plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med å gå ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok å gjøre på denne planeten som er så hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tøft år. For meg også. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å ønske dette året til helvete. Tvert imot. De lærdommene jeg har gjort dette året er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil få god bruk for i årene som kommer. På godt og vondt. Klokere. Strengere. Men også mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svømme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til å glemme de velsignelsene dette året tross alt også har gitt meg. Så godt nyttår mine kjære lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og støtte. Og takk til de som har gått i vranglås og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits