hits

Takk 2016. Du var et lrerikt ur.

Det virker som om de fleste der ute i verden nsker 2016 dd og begravet. Et vondt r. Et skremmende r. Et r hvor det ikke gikk veien. "Det var det ret det var s bratt" pleide folk om slike ur, fr i tiden. Jeg har hatt en del ur i livet mitt. Tffe r hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og pne - som har gjort alt de har kunnet for se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvflgelig de smertefulle opplevelsene av sm og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubnnhrlige resultatene av vre naiv, og stole p folk i saker som faktisk berrer mitt liv, min helse og min fremtid. Stole p feil folk.

Det er tft bo p planet, pleier jeg si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prv og smell panna di s hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prv og g naken p Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prv og finne gode, rlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prv finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og s skulle fordele det dere har laget sammen - s alle blir fornyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prv finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare n eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det str i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man fler seg litt oversett eller misforsttt. Da menes "onde dager" nr livet der ute er s tft at det er direkte jvlig der hjemme. Nr sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjrligheten s hardt at det nrmest er unaturlig be noen om holde ut hverandre. DA og frst da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Frst da er det behov for sitatet "Kjrligheten overvinner Alt". Smak p ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjrligheten overlever nesten ingenting". Den tler ingen prve. Den er bare en emoij p et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningslst digitalt pjatt, som ikke klarer holde ut en regnvrsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden str i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den str ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vrt, er det full fyr. Fr i tiden tegnet man verdenskartet for hnd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og mlte opp. S dro de hjem og tegnet kart, snn ca slik de husket det. Og s tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de s oppdaget landomrder de ikke turte g inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare ndt til stole p disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelrer i Tnsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for forsikre seg om at alt som stod p kartet stemte. Og slik er det i dag ogs. Selv om vi fr informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er dd. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er dde. Skjnner? Nr du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo ogs veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USAs krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke s mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "trer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite s mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forsttt at vi p en eller annen mte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er s engasjerte i, og s skrsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige sprsml holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi fr se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka g. Andre mtte en rokade gjennomg. Og nye kom inn. Ingenting er s livgivende som st i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som nsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er s velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smlige skadefroheten. Men du merker ogs veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med plukke opp bitene som ligger strdd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det gr ikke an rydde opp alt p en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere fr tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." S kunne jeg leve p ufretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vrt en srgelig slutt p denne sagaen av et liv jeg prver f til for meg og mine, s: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare rote meg ut av det ogs." S jeg satte igang da. Vren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo p enn. Jeg har ingen illusjoner om andre lsninger, enn jobbe rva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan f, der jeg fr den. Og jeg synes det er viktig ppeke at s lenge man er rlig og oppriktig opptatt av rydde opp etter seg, s finnes det hp. Det er selvflgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke lpende til og lfter deg ut av gjrma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. S det er bare og legge p svm, og fortsette og svmme.

En annen katastrofe som kom denne vren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp s tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke s ulike mine egne, s vi snakket av og til sammen. Srlig hvis det var ekstra tft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange flelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser p 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vrt foruten. Jeg har selv slitt med mrke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjre. Det var en av mine viktigste motivasjoner for skrive den bloggen jeg skrev i september i hst, om en "nre p" situasjon, hvor jeg behvde hjelp fra kirkens SOS ndtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av lese det jeg skrev. Det er sterkt vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte gi livet en ny sjanse, etter ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til gjre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke dde helt forgjeves? Jeg hper det. gi mening til det meningslse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget fr. P mindre, ukjente platformer. Men i vres begynte jeg her: P Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best nr du skal p din frste date etter eksen. Jeg blogger heller ikke s veldig forutsigbart. Jeg pleier si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker s mange fornyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis p hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har ftt en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vrt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt stille sprsmlstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal vre paritrompeter, bare for ikke bli utsttt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt p siden av det jeg selv mener og str for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prver vre s kul jeg kan med alle, og synes at andre ogs kan vre litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll p hyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke s skrsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde vre heller. Men jeg fr av og til meldinger fra folk som takker for at jeg vger tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjnner at det kan vre risikabelt til tider. I min bransje er man srbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer  bli utestengt. Ikke f jobber. Ikke vre velkommen. Bli sett p som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe srlig tess. La oss karakterdrepen". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint nr det str p. Men det gr som regel over. Og man lrer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 rs dagen min den 15 juni p Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfdt lege. Hun hadde alt p stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flrt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever skalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer gi henne. Vi henger litt etter p feltet grunnet litt faglig nling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nlingen med bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok stri med, ble jeg n plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trdene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for f lovens lange arm til faktisk skjnne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tir. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene  vkne. Media fulgte nye opp. Og politiet fikk endelig nok kjtt p beinet til g inn og stoppe galskapen. Men det jvlige her er jo selvflgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for f behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble s blodtrstige etter eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" p nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten p skurken. Ikke alle flte noe like mye for donere litt til Julie. Skulle nske vi ikke var s blodtrstige av oss, men heller gikk sammen for for redde livet til venninna mi, s snnen hennes fr ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i ml.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette ret. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 r siden, at vi stod p scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som fr jobbe videre med dette, bde i restaurantbrasnjen, p TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hanks Julebord p Matkanalen TV, ble liksom finalen p et spennende r i den kulinariske tjeneste.

Hsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker p rad satte jeg meg p toget fra Lillestrm til Gardermoen og fly over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk p det bermte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har s mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en re f g en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser s mye, men ogs stor stas de gangene det er mulig bli med p jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette ret. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe m jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger p litt over et r, i Malm og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i ml n.

Det skulle bli en litt krevende slutt p ret likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet p den dagen det ikke gikk lengre. I hst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg vknet stuptrtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Svn apn. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten n. Jeg har prvd iverksette tiltak flere ganger. Med medier p slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerlsninger og foresltt det ene og det andre. Men hverdagen har vrt krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vrt det ndvendige rommet for virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har ogs forbrenning som en hulebjrn. Selv Farris blir til kilo p meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trtt og uopplagt. Jeg har mttet ta meg selv i nakken bare for komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvflgelig gr jeg p jobb og gjr det jeg skal. Men det ble tyngre i hst. Mye tyngre. Svn apn er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen puste nr man sover om nettene. Kroppen fr ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvkning og snorking som er s hylytt at den bryter decibelgrensa p de fleste konsertsteder jeg har beskt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apn. 10-30 pustestopp er en sterk apn, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig svn apn. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags mleapparat. Det er liksom "sinnsykt dry" svn apn. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel behandle. Man m bare ha et pusteapparat med en maske p nr man sover. Det kommer en jevn strm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen p deg, s du fr luft. For vre rlig: Dette er ikke det letteste jeg har vrt med p. Ligge der med en Darth Vader maske p meg i senga og bli blst opp som en ballong hver gang jeg holder p sovne. Men de sier at det tar litt tid og f denne maskinen til funke, og bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den p hele natten, uten rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som fr masse kult ut av dagene. S dette skal nok g bra. Jeg er jo ndt til vre optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp prve f helsa mi p plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med g ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok gjre p denne planeten som er s hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tft r. For meg ogs. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi f meg til nske dette ret til helvete. Tvert imot. De lrdommene jeg har gjort dette ret er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil f god bruk for i rene som kommer. P godt og vondt. Klokere. Strengere. Men ogs mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svmme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til glemme de velsignelsene dette ret tross alt ogs har gitt meg. S godt nyttr mine kjre lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og sttte. Og takk til de som har gtt i vrangls og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar