hits

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

09.01.2017 - 10:08 Ingen kommentarer

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar