Min venn muslimen

13.03.2017 - 19:52 Ingen kommentarer

Veien fra øvre Grünerløkka til Tøyen var for tung til å gå. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide å stabbe meg opp fra Løkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av på Tøyen. Svett og småkvalm. Ofte ekstra skjelven etter gårsdagens sjøslag. Løkkalivet var ikke en dans på roser. Mye moro, men også mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg våknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen år i forveien - da jeg var sprøytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, på Jernbanetorget. Da gjaldt det å kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om å få en dose som tar bort abstinensene. Å bli frisk. Nå dro jeg til Tøyen for å bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjøre meg - frisk. På statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet på bussen til Tøyen. Til klinikken. Sola svei i øynene mine. Jeg følte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt når man har abstinenser. Nervene står i høygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt første møte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsåvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent på en måte som fikk meg til å skjønne at han var østeuropeer. Sånn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier å si når jeg er for lat til å formulere meg etter det nye politisk korrekte språket. Newspeak-Nyspråk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for på noe språk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban på hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam å gjøre. Turban er et religiøst plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er så langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende øyne. En Koran på arabisk i hånden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd å oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam løst med å ha oversettelse og originalspråk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert på Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne våren. Han stod og ventet på meg annenhver morgen når jeg skulle ta bussen til Tøyen, for å få den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belærte meg om hvordan min narkomani burde straffes med døden. Han fortalte meg hvordan jeg ville måtte skjære av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til å snakke med sjuke folk. Så jeg klarte å holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der på 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjæres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du dø kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes på smertefult og ydmykende vis. Når Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov så hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested på Løkka. Noen tyrkiske og pakistanske smågangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Altså: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg blir kvalm ved tanken på å ødelegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses på vei ut av Egypt. Han fikk øye på meg, før han så hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Død mann står og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og så seg rundt til de fikk øye på denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphøyet mord i blikket sitt. Han begynte å hyle på arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De løp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og løp nedover gata så lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. Å bli jaget nedover gaten av muslimske smågangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg fått vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister også. Da mest i Hip Hop miljøet. Han var ustabil. Men jeg fikk også vite at han tilhørte en Moske i byen som lærte han opp i sin fanatisme og blodtørst. Det satt imamer og muslimske brødre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto også at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt å bruke dette som et eksempel på at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler også om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitært tyngende skattevesen. Å snakke med en lærd muslim om livet kan være ganske så lærerikt og fascinerende. Jeg har fått gode perspektiver på hvordan vår egen populærkultur korrumperer oss: Tilbakestående TV programmer om tant og fjas. Små sårbare familieenheter, med alenforeldre og få barn - totalt avhengige av nåden og omsorgen til en ansiktsløs stat, der store inngripener i andres liv kan gjøres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner på hvert gatehjørne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjør deg frisk, men bare demper symptomene på at livet er ganske så tøft å leve. Brød og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blåses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lærd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til å ta fra andre den samme friheten. Der har både de store verdensreligionene og den vestlige sekulære humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vår behandling av religioner og religiøse i Norge: Vi er nådeløse i våre angrep på små kristne samfunn; latterliggjør menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de på mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? Nå begynner det å bli mørkt.

MEN berøringsangsten er total i møtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for å kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vårt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi må forstå da andres kultur. Står det grupper i tusentall og forgriper seg på jenter på offentlige plasser? (Ja det skjedde i Køln. Og det har skjedd i mindre skala på svenske musikkfestivaler) Åjåj. Nå må vi passe oss for å ikke høres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spør du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du får avgjøre selv. Vi ser det vi ønsker å se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tør å ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med å bagatellisere, unnskylde og rettferdigjøre en trend som går i gal retning, pga av en misforståelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet å gjøre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religiøs og politisk ekstremisme, det være seg høyre, venstre eller religiøs. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo være en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som går over av seg selv. Men da må vi tørre å se på de ubehagelige signalene om det motsatte, uten å stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til å følge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser å være som en bror for meg.)

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits