Min bror muslimen

19.03.2017 - 16:27 Ingen kommentarer

"Æ ber får dæ hvær dag, Hans-Erik." sørlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vårt er jo på sørlandet. Med skarring og sang, snakkes det høyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her på Østlandet. Ingen rødmer. Ingen blir brydd. Å være troende på sørlandet regnes som det naturligste av ting. Selvfølgelig er det ikke alle som setter pris på dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutøvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap å tro på det vi ikke kan se og ta på, i det faget. Så er også diagnosen: "Religiøs Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen følger dem i det daglige. Så de kan få visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, når de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal være ganske skråsikker på seg selv for å dømme et annet menneskes åndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten også regnet som et brudd på FN´s menneskerettigheter; Alle har rett til å tro hva de tror, og å praktisere sin tro. Så lenge de ikke bryter FN´s menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er sørlending. Født i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 år siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvfølgelig sitt norske navn også. Og han han er mildt sagt like sørlending som han alltid har vært. Med sin tørre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Når han går alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet på han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nåde. Altså: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humør. Han kunne like godt ha vært en pinsevenn som tøffet rundt i skjærgården i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nåde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligløs og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette nådeløse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende å lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var også smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig å forstå. I de smuglerkretsene han opererte i var troen på det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han våket over deg og så til at tollerens øyne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert død - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, så skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med å smugle dødelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til å forstå. Så om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, så var det av årsaker vi mennesker ikke kan forstå. Samtidig slo denne virkelighetsforståelsen ut i begge retninger. Så om smugleren ble arrestert og fengslet, så var dette også Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lære noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv på hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset når jeg sier de har herointrafikk som en av sine største bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mørkere en du noensinne tør forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde få deg til å innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medløpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det måtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller på flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette øyeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han nå skulle få oppleve: 9 år i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig løslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte på pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn på cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gått grundig i sømmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han støttet det ikke. Og han fordømmer enhver terrorhandling som begås i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen på flyplassen for å ønske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe særlig glamorøs. Men troen var en viktig støttespiller de første tunge årene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle løse de problemene han hadde pådratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans største utfordring var å finne en moske hvor han følte at han hørte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av åpenhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke så mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer bør holdes litt nøyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden på livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjæreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker å reise, men nå i fredelig og lovlydig ærend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange åndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen spørsmål, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lært er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religiøse skrifter er som regel fulle av paradokser: Det står både "Øye for øye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen står det også vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter på den som dreper uskyldige. Og så står det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har også gått amok på troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer står veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine møter med islam og muslimer. Noen har vært skremmende og andre har vært givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til å komme seg ut av skyene som formørker deres liv, er selvfølgelig både prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer død og undertrykkelse, er like selvfølgelig forkastelig og grusomt. Akkurat nå, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er på fremmarsj. Og det er en stor misforståelse og ikke ta den på alvor. Det er ikke xenofobi å adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til å frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til å frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere på konsert. Det er en stor unnlatelsessynd å forsøke og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner å bli litt vel mange nå. Det nytter heller ikke å forsøke og underrapportere utviklingen. Det vil bare føre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer å gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhører fremdeles sjeldenheten i samfunnet vårt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det må snakkes om. Ellers vil det gå ut over ærlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits