hits

Blogg

Frstemann ut ble Mette

Frste uke p Camp Kulinaris er over, og:

Vi har mistet Mette

 

Det er et slag i trynet p mange. Og en triumf for noen. For meg er det litt srt. Mette er en av de jeg finner mest interessant snakke med. Hun er skarp og intelligent, men ogs klok og erfaren. Hun har hatt noen slag i livet, som har gitt henne litt mer livsvisdom enn de fleste. "Hun der vil jeg bli bedre kjent med." tenkte jeg fra dag n. S ble det bare fire dager da. Typisk meg, nr jeg liker en jente - svusj - borte.

Lorden er en fin fyr han. Bak det klysete imaget sitt, er det en morsom og ganske kul fyr. Vi har noen morsomme samtaler, men de egner seg ikke p TV eller blogg. Han har mye lre p kjkkenet, men han m rett og slett oppdage dette selv: Her m jeg bli ydmyk og ta oppgaven p alvor. bli sendt ut i frste duell, har nok vrt en vekker for Lorden av reality. Men om han vil mestre oppgavene bedre i fremtiden? Vi fr se.

Jeg kan ikke klandre Lorden for velge Mette. Dette er ukjent landskap for oss alle. Ingen vil ryke frste uka. Og Mette har ikke markert seg som den farligste konkurrenten. Hun fikk en rimelig grei oppgave, og det var ikke en rett med alt for stor fallhyde. Skal poteten kokes dagen fr eller samme dag man skal lage potetsalat? Det var vel egentlig den strste utfordringen. Resten var mer arbeid for f det ferdig i tide.

Det er ikke noe morsomt st i en slik kokkeduell. Srlig hvis man virkelig ikke vil tape og reise hjem. Det lnner seg faktisk mentalt gi slipp p tankene om vinne eller tape. Men det er lettere sagt enn gjort. Det er jo frste uka. Det begynte bli moro. Og de andre blir jo mer og mer spennende jo mer kjent man blir. Og vret er nydelig. Det er Portr. Det er skjrgrd. Og det er verdens beste rvarer vi fr utdelt av Kjartan til leke med. Vi skal lre lage nydelige retter, under oppsyn av en av Norges fremste kokker. Hvem vil vel hjem n?

Biff Wellington er en av de store klassikerne i det vestlige kjkken. Jeg har aldri laget denne retten. Den er avansert. Den er komplisert. Rdvinssaus er lett, men det krever at man vet litt om sauser og grunnleggende matkjemi. Jeg skjnner jo at denne konkurransen vil bli vanskelig. Og jeg skjnner at favorittstemplet mitt ikke vil hjelpe meg nr det er slikt niv p konkurransene. Jeg kan ikke si med hnden p hjertet at jeg ville klart vinne denne duellen. Jeg mtte ha hatt litt flaks jeg ogs, slik som Lorden har hatt. 

Men s dro hun da. Det lille ekornet med det lure smilet sitt, og som kan senke Hurtigruta med sin munnrapphet. Det ble det frste hjertesukket for oss alle p p Camp Kulinaris. Vi fr en liten kveld sammen til reflektere litt sammen. Tenke hyt. Legge motsetningene litt til side. Stirre opp p stjernehimmelen og hvile litt.

Neste uke venter en ny og enda mer krevende oppgave. Vi aner ikke hva vi skal gjennom da. Men vi vet at vi er en pers mindre p kjkkenet. Og vi vet at det blir tft. Men akkurat n tenker vi ikke p dette. Akkurat n savner vi Mette. Alle sammen. Lorden ogs.

Kald kreps og kokende suppegjk - Lagde jeg suppa til Svein?

Det begynner bli alvor p kjkkenet

 

Dag to p Camp Kulinaris, og vi ser allerede at vre ulike roller setter seg. Vi skal bde lage mat, og lage underholdning. Ingen av oss er tilfeldig valgt av Kjartan og TV gjengen. Vi er der for en grunn: Vi skal drive en restaurant, uten ha den minste peiling p hvordan i all verden det skal gjres. Det har allerede etablert seg en stor enighet om at det er jeg som er den best egnede sprre om man sitter fast p kjkkenet. Det er selvflgelig litt deilig faktisk kunne svare p de fleste sprsmlene. Men helt rlig: Jeg finner ofte bare p noe svare, som jeg synes selv hres troverdig ut. Det er ikke bare for opprettholde imaget mitt som foodie og matekspert. Det handler faktisk mye mer om gi de andre et lite snev av trygghet. Fortvilelsen og desperasjonen lyser ut av den ene etter den andre nr de kommer til meg med skjelvende rst og spr: "Hans-Erik. Hvor mye olje skal det vre her n? Hvor lenge skal dette koke?" Jeg svarer s godt jeg bare kan. Som regel oppdager de det selv: lage mat handler ikke bare om flge oppskrift - det handler minst like mye om erfare. Det handler om prve og feile, til man skjnner det selv. Fr det inn under huden.

f ekspert og favorittstempel er uansett en re med bismak i dette spillet. Selv om jeg regner meg selv som en habil hobbykokk, er jeg bare det: En hobbykokk. Jeg er ikke en uslelig ekspert. Jeg gjr masse feil hele tiden nr jeg lager mat. Slike feil som Kjartan ikke godtar. Slike feil som ser idiotiske ut i ettertid. Jeg gjr feil som alle de andre p kjkkenet, men nr favoritten gjr det, blir det ti ganger mer synlig. 

gratinere sjkreps er ingen heksekunst. Man m bare slakte ned en haug med levende sjkreps og gratinere de. Det gjelder bare vite hvordan man gjr det. 

lage skalldyrsuppe derimot, er litt mer omfattende. Man trenger faktisk skall og rester fra de sjkrepsene jeg har slaktet. Det er basen. S skal det kokes inn, med vin, sauser, krydder og grnnsaker, og kraften skal siles. Den skal monteres opp igjen med flte, og serveres fra snn spuma-flaske s den blir luftig og skummete. Svein aner ikke dette. Han er helt blank. Det er ikke noen hemmelighet. Han sier det selv. Og Svein har fokuset sitt snn ca over alt hele tiden. Han er som Kong Julian i Madagaskar - filmene. Han forelsker seg i hvert yeblikk han opplever. Kaster seg logrende rundt halsen p deg det ene yeblikket. Lper grtende ut det neste, og rekker stifte skogbrann og redde et barn fra bli overkjrt i samme slengen. Han tenker hyt, og da mener jeg hyt- utestemme.Vel helt rlig: Svein roper tankene sine.  Det er lett elske Svein. Men det er ogs lett bli dratt med i Sveins univers, selv om det kanskje ikke passer. Og nr han skal lage suppe, m han ha hjelp. Ellers gr det ikke. Og jeg kan lage suppe. 

Han fr gjre alt selv. Jeg gr ved siden av han og peker og gir han beskjed om hva han skal gjre. Han fr hjelp til lre seg lage suppa av meg. Og den m han kunne nr han skal lage litervis med suppe til gjestene som kommer i morgen. Han m ha gjort hvert steg selv, slik at han forstr det. Men om han husker det? Hvert steg? Steg for steg? Vi fr se.

Sjkrepsen lager jeg uansett som jeg skal - en time for tidlig. S den blir kald. Det smaker ikke s godt med kald gratinert sjkreps. Faktisk litt ekkelt. Men suppa blir bra. 

Hvem fr re for suppa? Det diskuteres heftig. Jeg er ikke egentlig s opptatt av det. Svein har laget suppa som han fikk beskjed om. Og n kan han faktisk servere denne suppa til gjester hjemme hos seg selv, om han vil. 

Jeg begynner pne ynene opp for noen av de jeg ikke kjenner s godt fra fr: Lipgloss-brigaden - Kristin, Linni og Alexandra. Snne jenter er lett undervurdere. De er perfekt sminket. Har flotte antrekk. Aldri en en drlig dag p hret. De er influencere og trendsettere. Man kan lett la seg forlede til tro at de er helt innesndde og sandblste. Men det ville vre en gedigen feil tro. De er smarte disse jente. Og de er flinke. Alexandra jobber stille og metodisk p kjkkenet. Hun er dessuten dyktig. Hun fr til en fantastisk karamellpudding. 

Kim har bestemt seg for lre seg lage mat. 

Lorden mter seg selv i dra.

Jenny og Brita setter ord p noen viktige ting.

Bjrnar stakkar, har ftt en steinrys av noen kantareller. Jeg har faktisk selv aldri opplevd et parti kantareller med s mye pukk og singel. Han har en umulig oppgave. Derfor melder han seg mer eller mindre ut av gjengen for en stund, og str alene til langt p natt og skrubber sopp.

Om bare noen timer pner restauranten og gjestene kommer. Jenny begynner merke alvoret og hun er ndt til legge en plan for hvordan serveringen skal foreg.

Etter bare to dager p Camp Kulinaris begynner vi alle kjenne p en ny og litt sr flelse: Dette blir mye mye tyngre enn vi trodde i dagene og ukene som kommer.

Premiere p Camp Kulinaris - Tilfellet Svein

(Foto-Haakon Hoseth)

En av mine store lidenskaper er god mat og god drikke. Fr jeg bruk for dette i Camp Kulinaris?

 

Plutselig ble jeg borte en lang periode i fjor sommer, og ingen mtte f vite hvor jeg var og hvorfor. Mange ble til og med bekymret for om det var noe alvorlig galt som skjedde i livet mitt. Vel, n vet alle at jeg var med som deltager p Camp Kulinaris med en helt fantastisk, spr, st, herlig, irriterende, elskverdig og nydelig bukett av norske kjendiser. Alvorlig? Nei. Galt? Ja. Uhytidelig Galt. For det er jo egentlig helt galskap for meg, og sikkert de fleste andre la oss isolere p et lite pensjonat og vertshus i idylliske Portr utenfor Krager, og leve tett innp hverandre. Vi blir jo selvflgelig litt tussete hele gjengen, og akkurat det er jo hele poenget. Alle vre spontaniteter, nykker, uvaner og forvirringer blir jo filmet hele tiden. Men samtidig blir alle vre gode sider, humor, varme, medmenneskelighet og spontanitet ogs filmet. Og til sammen blir dette et aldri s lite manifest p hvordan livet kan vre, i et lite format.

 

Frste uke blir en brutal overgang fra et fritt liv, til den lille bobla vi skal leve og bo i. Vi skal bli kjente med hverandre. Noen har mttes fr. Andre har man lenge nsket og mte. Og noen nye bekjentskaper skal vise seg fre til gode vennskap, p tross av forskjeller og ulike tilhrigheter. 

Jeg gledet meg veldig til mte Brita. Litt snn endelig faktisk. Vi hadde lenge kompis-flrtet p FB, og vi har snn ca samme syn p noen ting, og morer oss godt over at vi har totalt ulike syn p andre ting. Men jeg og Brita har noe viktig til felles: Vi er Rednecks. Vi elsker grill og pick-up biler, caps og banjo. Og vi har et litt misantropisk skrblikk p verden. Da vi mttes, var det som fortsette en dialog som hadde pgtt i revis, kun avbrutt av vr egne hule "Beavis and Butthead" - fliring. 

Mette var ogs en snn en jeg gledet meg til mte: Et lite ekorn med et uskyldig stt smil, som plutselig bare kan fyre ls en verbal salve som plasserer alle skap der de skal st. Drivende intelligent og sterk. Det var et berikende bekjentskap. Men f jenta til senke skuldra og ikke skulle erobre hele verden p en og samme tid? Lykke til. Hun gir seg aldri. Jeg blir glad i henne med en gang.

Vi kan ikke bli kjente med alle p en gang. Det er godt ha Jenny der, som jeg kjenner s godt fra fr. Og vi vet hvor vi har hverandre. Men hvor lenge vil det vare? Vil gode vennskap bli satt p prve?

Svein og Lorden er brdre fra dag en. De har allerede blitt enige om ha hverandres rygger. "Bromance" kalles dette. Nr man er s nre brdre, kan man feire dette med et forfriskende bad, og med leik og moro. Sammen er de jo uslelige, og kommer til  mestre matlaging og kjkken, uten ha den minste snring fra fr. "Bromance" gir superkrefter. Det vet alle vi gutta. Jeg kjenner dette fenomenet godt. Og jeg tror det er bra. Men det skal ogs lages mat p Camp Kulinaris. 

Jeg skjnner snart at det som skal skje p kjkkenet blir tft. Jeg kjenner Kjartan. Han har jeg vrt borti fr. Han er verdens fineste fyr. Det er bare en ting som provoserer Kjartan, og som fr frem en uforsonlighet som kan skremme vannet av den beste av oss: Drlig mat. Han hater drlig mat. Han blir fortvilet og forbannet nr folk ikke behandler mat med den aller strste respekt. Vi skal nok f oppleve dette p kroppen alle som en.

Kjkkenet er fremmed og faktisk litt vanskelig. Gasskomfyrer lever sine egne liv. Du m bli venn med hver enkelt komfyr, om det er gass. Jeg er hobbykokk. Ikke s vant til storkjkken. Jeg skjnner at jeg skal f litt bryne meg p her.

Svein klarer p mesterlig vis bli bde maskot, kjledegge, tilfelle og katastrofe kun 25 minutter inn i frste episode av Camp Kulinaris. Jeg har mtt Svein fr, men dette er frste gang vi skal bli kjente med hverandre. Svein er fra et land som heter Syden, der alt er lek og moro. Men der man ogs har hjertet utenp kroppen, og fler spontant og hyt. Impulskontroll eksisterer jo ikke i Syden. Det vet alle vi som har vrt der. Lorden som er fra Paradis - et sted hvor ingen kan gjre noe feil og alle er vakre og perfekte, bryr seg ikke om at Svein ikke har impulskontroll. Lorden har uansett ingen impulser som m kontrolleres. Derfor er de bestiser.

Svein er en fyr man lett blir glad i, men som ikke alltid er like lett leve med. P et lite kjkken, med s mange ulike personligheter samlet, klarer han selvflgelig irritere p seg de som gjerne vil konsentrere seg og f jobben gjort. Jeg fler at jeg har et bein begge leire nr campen deler seg i to fraksjoner - for og imot Svein. Jeg liker ikke slike ting. Jeg er litt konfliktsky. Og jeg tror at Svein kan loses gjennom oppgaven sin med litt support. Jeg tror kanskje jeg har en lettere oppgave enn jeg trodde da jeg tok den p meg. S jeg bestemmer meg for hjelpe de andre, og srlig Svein litt n denne frste uka p Camp Kulinaris. Om det er et klokt valg? Vi fr se.

 

Se frste episode av Camp Kulinaris her: 

https://www.viafree.no/programmer/underholdning/camp-kulinaris

Denne natten deler jeg med mine dde

Ja s var rets Halloween over.

All Hallows Eve. Dagen da vi skal minnes vre dde, alle helgener og martyrer - de som dde i tro og hp.
Vi skal takke dem for det de skapte for oss som kommer etter.

En lykkelig niring danset rundt i gatene i kostyme, sammen med sine venner. Skremte hverandre, kniste og lo. Samlet godteri. 

Jeg viste henne bilder av hennes tipp oldemor, og fortalte om slekten vr. Hun skjnte ikke hvorfor jeg fortalte det akkurat i dag. Men hun elsket se p bildene fra gamle dager. Sine gamle slektninger fra svunnen tid. De levde, kjempet og dde. Skygger og stv. Men de ble s levende i jentas yne, da hun lyste opp over at hennes forfedre hadde levd. Hun ville s gjerne ha mtt dem.

Vi snakket mye om de som vi elsker, men som ikke finnes mer. De som er dde n. Hvem var de? Var de lykkelige? Ville de ha likt oss?

Jeg fortalte henne ikke s mye om mitt eget liv i dag. Ikke om hvor mange ganger jeg selv holdt p miste livet. Jeg fortalte henne ikke s mye om alle de gode vennene mine som har ddd opp gjennom rene- av sykdom, ulykker og tragedier. Det er for tidlig. 

Men jeg jeg vet at mange av mine avdde venner og kjre ville ha elsket denne lille jenta, om de hadde mtt henne. Jeg vet at - hvor enn de er i dag - vil de henne godt. De dde danset med henne i gatene i kveld, og feiret livet.

N ligger hun og sover. Med en btte full av godteri ved siden av sengen. For henne var det skrekk og gledesgys. Men ogs undring og takknemlighet. Over livet. 

Hun vet n at livet ikke er lett. Det skal ikke vre lett. Men det skal leves. Og det skal nytes. Livet vi har ftt, er det eneste vi har.

Jeg sitter n og hrer p denne sangen, og lar trene strmme. I takknemlighet til livet. I sorg over alle som mistet sine liv p urett vis. I undring over hvorfor jeg har overlevd s lenge. Og i kvaler over alle tunge stunder som har kuttet sr i sjelen min.

Denne natten deler jeg med mine dde. Og jeg har lov til synes det er vanskelig.

<3 til dere alle

Her er sangen: "Mad World" - Gary Jules: 

https://youtu.be/DHtcliIvnHI

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke var kjent i det hele tatt

Mandag var en av de.

En betent svettekjertel i armhulen bare vokste og ble til en sann pine i lpet av denne uken. Det ble s vondt og jvlig at jeg bare mtte vente til jenta kom hjem fra skolen og ta henne med p legevakta.

skjre opp og tmme en snn ekkel greie er s vondt at det var en mildt sagt mismodig trubadur som tuslet bort til legevakten.

Jeg satt der ved siden av jentungen, i venterommet, da en dame kom ut fra legen. Hun stoppet opp og pekte demonstrativt p meg og mpte, mens hun prvde f med seg alle de andre syke stakkarene p en slags masseforbauselse over at jeg - et kjent ansikt, satt der p en legevakt:

"Jammen er det ikke? Den jeg tror det er?"

Jeg jamret en stille bnn til Gud om la hele denne dagen bli avlyst.

"Kjenner du meg ikke igjen?"

Jeg forskte tenke etter. Nei. Hun s helt vanlig ut.

"Du signerte jo kokeboken din til meg for 4 r siden?"

Hun virket liksom krenket over at jeg ikke husker hver eneste person jeg signerer bker og plater til.

"Beklager", mumlet jeg. "Jeg husker ikke s godt alle jeg mter p min vei."

Armen verket noe helt sinnssykt, og jeg ville bare f sitte og grue meg til f en skalpell stukket inn i det betente vevet under armen min.

"Jaja samma det", snftet hun "Hva feiler det deg da? Eller er det lillejenta? ER DU SYYYYK LILLE VEEEENN?" ropte hun til datteren min med en falsk barnehagetante-stemme.

Jeg ble litt tverr og sa: "Jeg har bare noen ting jeg m ta opp med en lege".

Jeg hadde selvflgelig lyst til fyre ls det som egentlig var sannheten:

"Jeg er et menneske som alle andre. Jeg blir syk og m til lege. Nr jeg er det, vil jeg helst vre i fred med privatlivet mitt. Du har ingen rett til invadere meg og barnet mitt p en legevakt, uansett om vi er aldri s kjente."

Men jeg klarte beholde roen. Hun flte nok blikket mitt, og gikk videre som om hun hadde stjlet noe. Det hadde hun jo p en mte: Privatlivet mitt. Verdigheten min. Behovet for fred.

Vel, legen kom og hentet meg. Det ble en blodig og smertefull affre. Han var forvrig kurder elle syrier eller noe snn, og han hadde tydelig erfaringer fra krigskirurgi.

Han var rask og brutal. Kjrte en spryte inn der det gjorde vondest, og gikk i skuffer og skap og lette etter skalpeller og skyllevann. Pinsetter og klemmer skulle han ogs ha. Han ville liksom grave litt inni der.

bedve en snn kul, er nesten hplst. Bedvelsen virker bare litt, om i det hele tatt. Dette forklarte han meg mens han skar et dypt kutt i armhulen min, og begynte klemme og presse fra alle mulige kanter. Blod og grr, blandet seg med mine skrik og min psykotiske latter. Det var s vondt at jeg mtte le. 

S dytta han en gummigreie inni sret og begynte surre meg inn i bandasjer og greier, mens han plystra.

Jeg mtte til apoteket og hente antibiotika etterp. Jeg hadde jo selvflgelig ikke legitimasjon med meg, s jeg mtte faktisk gjre det jeg hater mest i hele verden:

"Jeg vet ikke om du kan g god for hvem jeg er, siden jeg kanskje har vrt litt i blad her og der?"

Igjen forbannet jeg kjendiseriet mitt. N brukte jeg det for slippe g hjem og hente leg. Det gikk heldigvis i orden.

P veien hjem gikk datteren min og jeg stille i gatene og sa ingenting. Hun syntes synd i meg, og holdt meg omsorgsfullt i hnden. Jeg sa at vi kunne g og spise sushi istedenfor lage mat hjemme. Jeg orket ikke tanken p st og svi opp fiskepanetter med armen i fatle. 

P veien kom en fyr sjanglende med en pizzaeske i hnda. Han var tydelig p vei hjem for komme til hektene.

Med en gang han fikk ye p meg, ropte han ut:

"Det er jo deg jo! Dh! Jeg trenger to minutt med deg. Jeg s den der filmen du spilte i og s lurer jeg p..."

Jeg halset videre og sa "Jeg kan ikke n. Jeg er med datteren min og vi m videre."

Da ble han sint og ropte etter med og datteren min mens vi gikk hjem s fort vi kunne: "Faen ass! Drlig gjort. Jeg kommer til drekke meg ihjl men det driter duuu iiii, jvla kjendis!!"

Jenta mi knuget seg inntil meg, og hvisket: "Ikke bry deg om det pappa. Han var bare full."

Jeg nikket og smilte tappert. Bak ynene mine presset trene seg p, men jeg pustet ut og inn et par ganger og s p henne med et smil:

"Ja, vennen. Snn er jo pappas jobb vet du, at mange vet hvem vi er. Selv nr det ikke passer."

S gikk vi inn og satte oss p sushien vr nedi gata. Hun som jobber der kjenner oss godt n, og hun s nok at jeg gikk og plagdes. S hun var rask med laksemakier og vrruller, og vi satt der lenge, stille og spiste og koste oss.

Er det dommedag snart?

En de planet. rkenlandskap. Ulende vinder. En brennhet sol og en iskald natt. Der det en gang var liv, er det n kun stillhet. Svever det fortapte spkelser der? Sjeler som en gang hadde kropper, men som n ikke engang husker at de  levde? At de en gang var mektige vesener i en stor sivilisasjon? Vi kan bare spekulere og fantasere. Planeten Mars fyller oss med skrekkblandet undring. Det er nemlig sannsynlig at det har vrt liv der. Nkterne vitenskapsmenn vil nok si at det nok kun var liv p mikroniv; encellede organismer. De ekstreme forholdene utlukket deres mulighet for utvikle seg til mer avanserte former for planter eller dyr. Og tanken p noen intelligent livsform; tvilsomt. En stor sivilisasjon? Absurd. Andre, mer frittenkende vitenskapsmenn - fantaster og filosofer - vger eksperimentere med strre tanker: Kanskje Mars engang var som Jorda er n: Et mangfold av liv - intelligent liv. Store mektige riker. Sivilisasjoner som spiste seg selv opp innenfra. Utslettet seg selv med meningslse kriger, motivert av irrasjonelle dogmer. Ressurser som ble kastet bort av overkonsum og egoistiske prioriteringer. Helt til planeten Mars opplevde sin egen Apokalypse - sin Dommedag. Og fordelsen var til slutt et faktum. De eneste som befolker Mars i dag, er en hndfull roboter, som vi har sendt dit for lre. Hvordan ser en livls planet ut? Og s det store skumle sprsmlet: Er Jorda p vei til mte samme skjebne som planeten Mars?

I de fleste store religioner er Dommedag en sentral hendelse. Dagen da alt er slutt. Dagen da livet, slik vi kjenner det, skal opphre og eksistere. Samtidig fortelles det ogs om at noen utvalgte skal for leve evig etter Dommedag. I en slags overopphyet tilstand. Mystikere beskriver dette som et hyere bevissthetsniv, der sjelene har s store innsikter og evner, at et liv i en fysisk verden, i ene eller annen form for apekropp, ikke lengre er ndvendig. I mer folkelig religion, beskrives livet etter Dommedag som en helt konkret fysisk tilvrelse, der man frst og fremst har materiell overflod: At man da nrmest skal bo i en evig lukseris hotellsuite, all inclusive, med 24 timers roomservice og evig smilende engler som sitter i resepsjonen og passer p at du alltid har rene hndklr og solseng ved bassenget. Gatene skal, av en eller annen grunn, vre av gull. Og det skal, av penbare grunner, lukte ganske godt over alt. Hvis du  da er s priviligert f havne der da: I Paradis.

Det skrives nemlig ogs om de som ikke fr lov komme til Paradis. De som har forbrutt seg p forferdeligste vis. Slike som Adolf Hitler og Josef Stalin. Og alle som heiet p de. De slemme. De onde. De perverse. De grdige. De som ikke angret p sine onde handlinger, og ba om unnskyldning. De skal ikke f slippe inn p luksushotellet i skyene. De skal derimot f bo i en verden av lava, svovel og giftig aske. De skal daglig f gjennoppleve den smerten de har pfrt andre. De skal aldri f sove. Aldri f hvile. Aldri f glemme. At de forbrt seg mot Guds lover, og antok selv rollen som Gud - der de ikke hadde lov. Det er en ndels verden: Helvete. Pinslene vil ingen ende ta. Det er et sted s fryktelig beskrevet, at mange mennesker blir gale av redsel ved tenke p at de engang kan havne der. Bker er skrevet av mennesker som til slutt mtte f legehjelp for sin angst for havne i Helvete. Og simple sjeler har ofte brukt dette fortvilede stedet som et hersketriks, for skremme sine medmennesker til lydighet.

Vitenskapen - hvis det n egentlig finnes noe slikt - har selvflgelig ogs sin Dommedag. Den er forsvidt ganske kjedelig. Det er en beregning om at alt vil ta slutt om noen milliarder r. Sola vil slokne. Sorte hull vil sluke alt.Men innen den tid vil alle p jorda forlengst vre dde. Og nr vi er dde er vi borte. Nr du dr vil du ikke engang vre et "jeg" som kan si til deg selv: "Dven, n er jeg jaggu dd gitt." For mange er dette kanskje den aller mest skremmende tilstanden havne i. Total ikke eksistens. Det finnes til og med religise retninger som beskriver denne tilstanden som den egentlige Guds straff. S ndelst hres det ut - ikke finnes.

Nr kommer Dommedag? Uttallige religise ledere har forskt seg med sette en dato. Med katastrofale flger for menighetene som har fulgt dem. Medlemmene pantsatte alt de eide og avviklet sine jordiske tilvrelser, fr de gikk opp p en bakketopp og satte seg til vente. Ja faktisk talte de ned til yeblikket det skulle smelle: "5-4-3-2-1- og s.... ingenting." Verden var akkurat som vanlig, bortsett fra at de selv n var hjemlse og konkurs. De hadde penbart glemt at Dommedag skal komme "som en tyv om natten". Det er alts ikke helt tilrdelig forske tidsfeste Dommedag. Du vil garantert bomme. 

Det strides blandt de skriftlrde om Harmageddon er det samme som Dommedag. Harmageddon beskrives som et siste slag mellom godt og ond p jorda. En krig som skal avslutte alle kriger, og et nytt guddommelig rike skal oppst p jorda. Det er jo et litt annet bilde enn Jordas slutt, hvor man enten kommer til himmelen eller helvete. Eller oppnr en hyere ndelig tilstand, for den saks skyld. Harmageddon var visst opprinnelig et fjell med en eller annen by i Midt sten hvor et stort slag skulle st, iflge profetiene. Alle skal frst vise sine sanne ansikter. De du stolte p som gode og anstendige ledere vil vise seg ha snakket fagre ord, men faktisk ha sttt bak all verdens lidelse, med sin grdighet og forakt for menneskeheten. Mange mener at verdens slagmark er i Midt sten, og at det er der verdens skjebne skal avgjres. Gamle kristne forestillinger om en verden styrt av sataniske krefter som sker trellbinde alle verdens folk, merke dem og bruke dem i en ren materealistisk dyster verden av penger, grdighet og fornedrelse, helt til det store siste slaget mellom godt og ondt, har forplantet seg opp gjennom tidene. Mange mener at den vestlige verden er gjennomsyret av falske filantroper, som i det godes navn forgifter menneskeheten: Gjr oss alle til gjeldsslaver, skatteslaver og evige pasienter og tilfeller. Som fr oss alle til tenke likt, ved hjelp av massemedia, reklame og populrkultur. Som holder oss bedvd med medisiner vi ikke trenger, eller gjr oss syke med mat og kjemikalier som er skadelige for oss. Banker, olje, vpen, media og farmasi. Hvis man flger pengene, er det kun en liten prosentandel av verdens befolkning som til syvende og sist eier alt. De tjener penger p begge sider av krigende parter. De tkelegger kriger og fr dem til handle om ideer og dogmer, nr de egentlig handler om rrledninger og raffinerier. De sprer falske opplysninger, og vinkler dem slik at vi lager stor sthei om ingenting, mens de virkelige problemene ikke fr oppmerksomhet nok til kunne lses.

Nostradamus var en av de: Han spdde en tredje siste stor krig, som ville knuse disse mastodontene som har drevet med dette kyniske spillet med menneskeheten. Noen har blitt beskyldt for konspirasjonsteorier, og ftt kjeft for blande Gud og sjel inn i tingenes politiske og materielle tilstand. Andre har ganske nkternt konkludert med at tingenes tilstand er naturlig i en verden av grdigperer. De fleste tekster og sitater ligger pne for tolkning, og man skal ha meningers mot for trre hoppe p konklusjoner. Srlig nr det gjelder detaljene. Hver ord kan ha sin egen felle. Kan misforsts og tolkes i retninger som ikke helt stemmer. 

Men skal vi se stort p det, er det nok ingen grunn til bagatellisere verdens tilstand i dag. Jeg vet ikke om antallet konflikter i dag er hyere eller lavere enn fr. Jeg fr motstridene opplysninger om dette, i mediene. Men jeg ser skarpere ordbruk, og mer ndels retorikk enn jeg husker fra min barndom under den kalde krigen. Frste og andre verdenskrig var visstnok ment skulle endelig rydde opp noen skarpe skiller, og bane vei for nye tider. Krigen for slutte alle kriger - del 1, ble til krigen for slutte alle kriger - del 2 og hele tiden snakket fremtidsfilosofer av ulike niver av ndelighet, fra Nostradamus til Einstein, om krigen for slutte alle kriger - del 3. ( Einstein sa at han ikke visste hvordan 3.verdenskrig ville se ut, men den fjerde ville bli kjempet med stokker og steiner.) Jeg blir ofte spurt om jeg tror 3. verdenskrig snart begynner. Jeg pleier svare at jeg tror den har vart en stund allerede. Jeg er ikke der at jeg tror det er Dommedag. Men det kan se ut som om denne krigens anatomi er noe anderledes enn kriger var i tidligere tider: Da det faktisk var mulig for en av partene vinne krigen. Det tror jeg ikke det er lengre. Og jeg tror det kommer til bli verre fr det blir bedre. Desverre.

Men fr du hopper p og kaller meg dystopiker: Jeg er ganske overbevist om at det - etter denne krigen har ftt rase fra seg - vil bli bedre. Og at menneskeheten en vakker dag vil f oppleve ekte frihet. Og da snakker jeg ikke bare frihet fra tyranni og diktatur. Men ogs individuell frihet, konomisk og materiell frihet, tankefrihet - frihet fra meningsterror, ndelig undertrykkelse og enhetstenkning. Det er dette mennesket har skt i tusenvis av r. Og det er vel det vi fortjener, alle som en.

Drep de kristne

Kristofobi - du kjenner flelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker p forlengst utddde sprk. Svarte unaturlige rster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. ynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader p skuldrene dine mens du kaster opp grnt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame p TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lrer som ba fadervr i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mrke historiene? Hekseblene og korstogene? Inkvisisjonen som ndelst slo ned p all feil tanke og tro i den mrke middelalderen?  Da man mtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne - det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det s lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av s mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke vre det. Vi har kommet s langt i sivilisasjonen n. Dette er en av de hyest utviklede og mest siviliserte trekk i vrt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekr. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan f det p en t-skjorte om du vil. Bestille den p nett. Det er skrevet bde sanger og kved om drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten iflge en ekspert p akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njl Hstmlingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget "Drep Samene" hadde det vrt anderledes. Da hadde nok politi og myndighet mtte kobles inn. I dag vet vi ogs at utsagnet "Drep Muslimene" ogs faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til si "Drep de Kristne". Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mrkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebl, kjetterbl og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av r holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som s, men det stemmer jo at at det har blitt begtt forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det str faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppst, nr psykopater fr tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. N er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den strste logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har n definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle m bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg p hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbl og brutale henrettelser som ble begtt for fem seks hundre r siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar p islamisters brenning, halshugging og steining, som foregr i dag - i ntid. Vi m ikke skjre alle over en kam, sier vi nr det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi nr det gjelder kristendommen. Og skulle vi flgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det dra det sm-snurte ateistiske: "Fuck all religion" kortet. For "all religion" skjrer jo i hver fall "alle" under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjrer alle under enda mer kam - iflge ateistene. h... Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med drepe alle kristne ser ut til g ganske s greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det - du slipper vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er "Kristofobisk Korrekte" i sin nyhetsdekning. Dvs: De strste mediehusene i Norge unngr melde at forflgelsene av kristne  overgr all annen religis forflgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye holde skjult for oss. I all fall iflge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de m ta seg i akt for praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 - en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregr hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregr det et regelrett folkemord p kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er ogs ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonrer og kolonialister. Slike nyheter fr du ikke lese her hjemme p berget. Kristofobiske redaktrer og deres kommentatorer, passer nye p utelate slike opplysninger. Litt av frykt for bli sett p som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt sten i dag, av frykt for bli sett p som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktrene vil samtidig unnlate fortelle om homofile som kastes levende fra hye bygninger av de samme islamistene, av frykt for bli sett p som - ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker hret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser p abort som forsterdrap, er mrkefyrster fra middelaldreren. Islamister m ikke sprres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er s mange og ptakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulrt sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

 

 

 

Premiere p videoen "For Deg" til norske veteraner og prrende.

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor hst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten p noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til bidra litt til Veteranforbundet Siops og prrendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt p en frjulsfest, og s ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi n har laget denne videoen til lta "For Deg". Lta er oversatt til norsk fra den amerikanske lta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle vre en hyllest til norske krigsveteraner og deres prrende.

Jeg har vrt s heldig mte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forsttt p en helt annen mte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militre operasjoner i utlandet. De har vrt utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsomrdene med vonde traumer og minner. Det kan vre vanskelig leve med, og det kan vre en prvelse for deres nrmeste - de prrende. Vi som samfunn skylder vre veteraner og deres prrende vr oppmerksomhet, forstelse og takknemlighet. Jeg hper denne lta, og videoen, kan vre med p ke vr bevissthet og kjrlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som n trenger f komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var s preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for se med egne yne hvor de hadde vrt og hva de hadde gjennomgtt. Jeg har ogs mtt utallige veteraner p mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tft der ogs, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge nsket bidra til et slikt lft i Norge. Og n er behovet og muligheten der at vi bare br f dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville vre fantastisk. 

Tusen takk til regissr Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og gld etter dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en re og en glede f mte dere.

Min bror muslimen

" ber fr d hvr dag, Hans-Erik." srlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vrt er jo p srlandet. Med skarring og sang, snakkes det hyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her p stlandet. Ingen rdmer. Ingen blir brydd. vre troende p srlandet regnes som det naturligste av ting. Selvflgelig er det ikke alle som setter pris p dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap tro p det vi ikke kan se og ta p, i det faget. S er ogs diagnosen: "Religis Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen flger dem i det daglige. S de kan f visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, nr de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal vre ganske skrsikker p seg selv for dmme et annet menneskes ndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten ogs regnet som et brudd p FNs menneskerettigheter; Alle har rett til tro hva de tror, og praktisere sin tro. S lenge de ikke bryter FNs menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er srlending. Fdt i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 r siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvflgelig sitt norske navn ogs. Og han han er mildt sagt like srlending som han alltid har vrt. Med sin trre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Nr han gr alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet p han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nde. Alts: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humr. Han kunne like godt ha vrt en pinsevenn som tffet rundt i skjrgrden i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vrt slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligls og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette ndelse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det fr, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var ogs smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig forst. I de smuglerkretsene han opererte i var troen p det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han vket over deg og s til at tollerens yne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert dd - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, s skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med smugle ddelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til forst. S om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, s var det av rsaker vi mennesker ikke kan forst. Samtidig slo denne virkelighetsforstelsen ut i begge retninger. S om smugleren ble arrestert og fengslet, s var dette ogs Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lre noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv p hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset nr jeg sier de har herointrafikk som en av sine strste bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mrkere en du noensinne tr forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde f deg til innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medlpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det mtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller p flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette yeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han n skulle f oppleve: 9 r i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig lslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte p pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn p cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gtt grundig i smmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han stttet det ikke. Og han fordmmer enhver terrorhandling som begs i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen p flyplassen for nske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe srlig glamors. Men troen var en viktig stttespiller de frste tunge rene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle lse de problemene han hadde pdratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans strste utfordring var finne en moske hvor han flte at han hrte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av penhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke s mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer br holdes litt nyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden p livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker reise, men n i fredelig og lovlydig rend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange ndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen sprsml, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lrt er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religise skrifter er som regel fulle av paradokser: Det str bde "ye for ye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen str det ogs vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter p den som dreper uskyldige. Og s str det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har ogs gtt amok p troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer str veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine mter med islam og muslimer. Noen har vrt skremmende og andre har vrt givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til komme seg ut av skyene som formrker deres liv, er selvflgelig bde prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer dd og undertrykkelse, er like selvflgelig forkastelig og grusomt. Akkurat n, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er p fremmarsj. Og det er en stor misforstelse og ikke ta den p alvor. Det er ikke xenofobi adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere p konsert. Det er en stor unnlatelsessynd forske og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner bli litt vel mange n. Det nytter heller ikke forske og underrapportere utviklingen. Det vil bare fre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhrer fremdeles sjeldenheten i samfunnet vrt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det m snakkes om. Ellers vil det g ut over rlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

Veien fra vre Grnerlkka til Tyen var for tung til g. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide stabbe meg opp fra Lkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av p Tyen. Svett og smkvalm. Ofte ekstra skjelven etter grsdagens sjslag. Lkkalivet var ikke en dans p roser. Mye moro, men ogs mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg vknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen r i forveien - da jeg var sprytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, p Jernbanetorget. Da gjaldt det kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om f en dose som tar bort abstinensene. bli frisk. N dro jeg til Tyen for bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjre meg - frisk. P statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet p bussen til Tyen. Til klinikken. Sola svei i ynene mine. Jeg flte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt nr man har abstinenser. Nervene str i hygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt frste mte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent p en mte som fikk meg til skjnne at han var steuropeer. Snn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier si nr jeg er for lat til formulere meg etter det nye politisk korrekte sprket. Newspeak-Nysprk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for p noe sprk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban p hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam gjre. Turban er et religist plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er s langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende yne. En Koran p arabisk i hnden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam lst med ha oversettelse og originalsprk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert p Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne vren. Han stod og ventet p meg annenhver morgen nr jeg skulle ta bussen til Tyen, for f den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belrte meg om hvordan min narkomani burde straffes med dden. Han fortalte meg hvordan jeg ville mtte skjre av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til snakke med sjuke folk. S jeg klarte holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der p 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du d kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes p smertefult og ydmykende vis. Nr Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov s hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested p Lkka. Noen tyrkiske og pakistanske smgangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Alts: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjr det. Jeg blir kvalm ved tanken p delegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses p vei ut av Egypt. Han fikk ye p meg, fr han s hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Dd mann str og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og s seg rundt til de fikk ye p denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphyet mord i blikket sitt. Han begynte hyle p arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De lp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og lp nedover gata s lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. bli jaget nedover gaten av muslimske smgangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg ftt vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister ogs. Da mest i Hip Hop miljet. Han var ustabil. Men jeg fikk ogs vite at han tilhrte en Moske i byen som lrte han opp i sin fanatisme og blodtrst. Det satt imamer og muslimske brdre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto ogs at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt bruke dette som et eksempel p at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler ogs om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitrt tyngende skattevesen. snakke med en lrd muslim om livet kan vre ganske s lrerikt og fascinerende. Jeg har ftt gode perspektiver p hvordan vr egen populrkultur korrumperer oss: Tilbakestende TV programmer om tant og fjas. Sm srbare familieenheter, med alenforeldre og f barn - totalt avhengige av nden og omsorgen til en ansiktsls stat, der store inngripener i andres liv kan gjres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner p hvert gatehjrne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjr deg frisk, men bare demper symptomene p at livet er ganske s tft leve. Brd og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lrd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til ta fra andre den samme friheten. Der har bde de store verdensreligionene og den vestlige sekulre humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vr behandling av religioner og religise i Norge: Vi er ndelse i vre angrep p sm kristne samfunn; latterliggjr menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de p mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? N begynner det bli mrkt.

MEN berringsangsten er total i mtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vrt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi m forst da andres kultur. Str det grupper i tusentall og forgriper seg p jenter p offentlige plasser? (Ja det skjedde i Kln. Og det har skjedd i mindre skala p svenske musikkfestivaler) jj. N m vi passe oss for ikke hres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spr du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du fr avgjre selv. Vi ser det vi nsker se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tr ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med bagatellisere, unnskylde og rettferdigjre en trend som gr i gal retning, pga av en misforstelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet gjre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religis og politisk ekstremisme, det vre seg hyre, venstre eller religis. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo vre en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som gr over av seg selv. Men da m vi trre se p de ubehagelige signalene om det motsatte, uten stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til flge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser vre som en bror for meg.)

 

 

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det br vi.

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer p seg for utrolig drye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i komme dialog med myndighetene for f slutt p MC krigen p 90tallet. Han mtte til og med davrende statsminister Bondevik - bildet av de to som hndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett vpnet ran under en permisjon. For noen r siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han n er mistenkt for ha planlagt mord p en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppfrsel. N er det visstnok slutt p dette. Han tler ikke sone sammen med pedofilidmte, uten komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljet, og sitter n p isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidmte medfanger. Han finner det problematisk ha med dem gjre. Han oppfatter at de fr en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedmte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp p grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med sitte p isolat, men at han fler for de andre fangene som opplever soningssamvr med pedofilidmte som veldig belastende. Og det m jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes uttalelser, av helt penbare grunner: De vil ikke g i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, br forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angr oss i aller hyeste grad. Vi har valgt ha en skalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dmmes til et helt liv i fengsel, eller til dden. Vi har ogs valgt g for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjre. Dette er fordi alle straffedmte skal ha en mulighet til komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De br da i strst mulig grad ikke pfres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  vre en straff. De har begtt forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav p se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er alts et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og m sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isfall bli et sprsml om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst reformere kriminelle. Det er bare kostbart. S viljen til bruke ressurser p dette m vre tilstede hos politikere og byrkrater. Selvflgelig vil samfunnet p lang sikt tjene p rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til bruke. Et eksempel p dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i strst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med hye trr. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet pnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette lftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger m sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. S satt p spissen kan en utenlands smugler, bli tatt p grensa i Svinesund, sendt p lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og s settes p flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler s fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, s de legger ned fengsler pga drlig besk. Det er jo litt av en mulighet f sone i Holland, srlig hvis du liker ryke litt hasj for f tida til g. Fengslene er ikke s nye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold vre soningsdmte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA gr motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut p anbud, og private fengsler gjr hva de kan for tjene mest mulig p sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett d i fengsel, s samfunnet behver ikke bry seg. Derfor kan de innfre soningsforhold som ligner de som fantes p 1800 tallet: Innelst 23 timer i dgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervking - selv p cella. Vi snakker om lage et helautomatisk helvete p jord. Og fengselskjedene tjener milliarder p slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett fr det er noe feil med deg.

Da jeg ble spurt om blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle mle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men n har alts Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktrer som skaper et slags press p barn og unge, i forhold til identitet og selvflelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkr i mediejungelen som finnes p nett. Bde her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mdre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like ndelst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig drlig samvittighet for ikke vre like forstelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Alts: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skrsikre p seg selv og p fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden frste verdenskrig. De var med p formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjr et unikt og fantastisk arbeid med spre og lre opp bde barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lrer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal mtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" p nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,l, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint se p. Det kan sikkert analyseres og gjres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det str ikke bare om macho testosterongreier p Side 3. Her blir ogs sprsml om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke ktinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - p godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke p Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt p hvilke typer medier og offentlige aktrer som faktisk fr denne tvilsome ren:  bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Iflge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke s sikker p om dette er sant. Jeg gr med en vemmelig flelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det yeblikkelig ikke s morsomt med en slik ironisk respris mot helsekostkjeder, undertysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids vise vre voksne lrere og ledere hvor flinke vi var i ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrdet og skulle overg hverandre i veslevoksenhet, og fordmme alt vi fikk belnning for fordmme. Elevrder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjr oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier fr oss til fle oss ulykkeligere av se andres lykke. Moteblader gjr jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri fr sjangs p gjr ikke at jeg fler meg som noen supermann akkurat. Men snn er n engang verden. Vi sitter alle sammen i samme bt. Men er dette rsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Nr jeg ser p de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det M vre noe feil med dem, for at de skal vre hippe og kule. De M ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjnn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for vre en ekteflt ungdom i sin tid. Er man flink p skolen, m det sykeliggjres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, br du helst bli mobbet for det, for f noen oppmerksommhet. Du m vre et offer for noe eller noen, for kunne henge med. Du m vre et "tilfelle" for vre normal. Det nytter ikke lengre og bare vre et barn.

Denne trenden er det ikke s mange som snakker om. Ingen som stiller sprsmlstegn ved. Vi blir s oppslukt av hylle tapre ungdommer som str frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK bare vre et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre sm brumlebjrner i kongeriket: Jeg skal ogs begynne et nytt og bedre liv n i 2017: Slanke meg, kutte p ryk og snus, st opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 r med de samme nyttrsforsettene, m jeg jo klare holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel nsk meg lykke til, og god bedring.

Men i r har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vrt p asiatisk supermarked og kjpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi bestr i hovedsak av krydret, gjret kinakl. Det finnes uttallige varianter selvflgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea str det alltid en stor bolle med Kimchi p bordet til ethvert mltid: Frokost, lunsj og middag. Selv ste pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjrede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i ret. Mange mener Kimchi ogs er nkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grnnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det ogs masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefr, hvitlk og ulike typer chillipepper, hjelper den styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjr underverker p mage og fordyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper p holde kolestrolnivet nede. Folk med fordyelsesbesvr fr ofte god hjelp av spise litt Kimchi til mltidene. Studier har ogs vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper p forbrenning, og har ogs en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig fler jeg meg alltid bra etter ha spist Kimchi. Dette er jo selvflgelig den subjektive flelsen jeg har nr jeg synes jeg har vrt flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjret klsalat. Men det er nok ogs et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - p ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader p Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den str og gjrer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par r gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spr om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter p nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi p gjring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine strste motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk prve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold n p nyret - de to ukene dietten kommer til vare.

 

Takk 2016. Du var et lrerikt ur.

Det virker som om de fleste der ute i verden nsker 2016 dd og begravet. Et vondt r. Et skremmende r. Et r hvor det ikke gikk veien. "Det var det ret det var s bratt" pleide folk om slike ur, fr i tiden. Jeg har hatt en del ur i livet mitt. Tffe r hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og pne - som har gjort alt de har kunnet for se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvflgelig de smertefulle opplevelsene av sm og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubnnhrlige resultatene av vre naiv, og stole p folk i saker som faktisk berrer mitt liv, min helse og min fremtid. Stole p feil folk.

Det er tft bo p planet, pleier jeg si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prv og smell panna di s hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prv og g naken p Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prv og finne gode, rlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prv finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og s skulle fordele det dere har laget sammen - s alle blir fornyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prv finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare n eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det str i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man fler seg litt oversett eller misforsttt. Da menes "onde dager" nr livet der ute er s tft at det er direkte jvlig der hjemme. Nr sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjrligheten s hardt at det nrmest er unaturlig be noen om holde ut hverandre. DA og frst da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Frst da er det behov for sitatet "Kjrligheten overvinner Alt". Smak p ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjrligheten overlever nesten ingenting". Den tler ingen prve. Den er bare en emoij p et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningslst digitalt pjatt, som ikke klarer holde ut en regnvrsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden str i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den str ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vrt, er det full fyr. Fr i tiden tegnet man verdenskartet for hnd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og mlte opp. S dro de hjem og tegnet kart, snn ca slik de husket det. Og s tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de s oppdaget landomrder de ikke turte g inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare ndt til stole p disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelrer i Tnsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for forsikre seg om at alt som stod p kartet stemte. Og slik er det i dag ogs. Selv om vi fr informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er dd. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er dde. Skjnner? Nr du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo ogs veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USAs krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke s mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "trer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite s mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forsttt at vi p en eller annen mte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er s engasjerte i, og s skrsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige sprsml holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi fr se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka g. Andre mtte en rokade gjennomg. Og nye kom inn. Ingenting er s livgivende som st i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som nsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er s velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smlige skadefroheten. Men du merker ogs veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med plukke opp bitene som ligger strdd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det gr ikke an rydde opp alt p en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere fr tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." S kunne jeg leve p ufretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vrt en srgelig slutt p denne sagaen av et liv jeg prver f til for meg og mine, s: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare rote meg ut av det ogs." S jeg satte igang da. Vren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo p enn. Jeg har ingen illusjoner om andre lsninger, enn jobbe rva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan f, der jeg fr den. Og jeg synes det er viktig ppeke at s lenge man er rlig og oppriktig opptatt av rydde opp etter seg, s finnes det hp. Det er selvflgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke lpende til og lfter deg ut av gjrma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. S det er bare og legge p svm, og fortsette og svmme.

En annen katastrofe som kom denne vren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp s tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke s ulike mine egne, s vi snakket av og til sammen. Srlig hvis det var ekstra tft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange flelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser p 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vrt foruten. Jeg har selv slitt med mrke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjre. Det var en av mine viktigste motivasjoner for skrive den bloggen jeg skrev i september i hst, om en "nre p" situasjon, hvor jeg behvde hjelp fra kirkens SOS ndtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av lese det jeg skrev. Det er sterkt vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte gi livet en ny sjanse, etter ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til gjre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke dde helt forgjeves? Jeg hper det. gi mening til det meningslse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget fr. P mindre, ukjente platformer. Men i vres begynte jeg her: P Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best nr du skal p din frste date etter eksen. Jeg blogger heller ikke s veldig forutsigbart. Jeg pleier si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker s mange fornyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis p hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har ftt en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vrt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt stille sprsmlstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal vre paritrompeter, bare for ikke bli utsttt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt p siden av det jeg selv mener og str for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prver vre s kul jeg kan med alle, og synes at andre ogs kan vre litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll p hyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke s skrsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde vre heller. Men jeg fr av og til meldinger fra folk som takker for at jeg vger tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjnner at det kan vre risikabelt til tider. I min bransje er man srbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer  bli utestengt. Ikke f jobber. Ikke vre velkommen. Bli sett p som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe srlig tess. La oss karakterdrepen". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint nr det str p. Men det gr som regel over. Og man lrer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 rs dagen min den 15 juni p Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfdt lege. Hun hadde alt p stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flrt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever skalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer gi henne. Vi henger litt etter p feltet grunnet litt faglig nling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nlingen med bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok stri med, ble jeg n plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trdene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for f lovens lange arm til faktisk skjnne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tir. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene  vkne. Media fulgte nye opp. Og politiet fikk endelig nok kjtt p beinet til g inn og stoppe galskapen. Men det jvlige her er jo selvflgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for f behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble s blodtrstige etter eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" p nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten p skurken. Ikke alle flte noe like mye for donere litt til Julie. Skulle nske vi ikke var s blodtrstige av oss, men heller gikk sammen for for redde livet til venninna mi, s snnen hennes fr ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i ml.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette ret. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 r siden, at vi stod p scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som fr jobbe videre med dette, bde i restaurantbrasnjen, p TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hanks Julebord p Matkanalen TV, ble liksom finalen p et spennende r i den kulinariske tjeneste.

Hsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker p rad satte jeg meg p toget fra Lillestrm til Gardermoen og fly over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk p det bermte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har s mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en re f g en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser s mye, men ogs stor stas de gangene det er mulig bli med p jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette ret. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe m jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger p litt over et r, i Malm og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i ml n.

Det skulle bli en litt krevende slutt p ret likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet p den dagen det ikke gikk lengre. I hst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg vknet stuptrtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Svn apn. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten n. Jeg har prvd iverksette tiltak flere ganger. Med medier p slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerlsninger og foresltt det ene og det andre. Men hverdagen har vrt krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vrt det ndvendige rommet for virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har ogs forbrenning som en hulebjrn. Selv Farris blir til kilo p meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trtt og uopplagt. Jeg har mttet ta meg selv i nakken bare for komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvflgelig gr jeg p jobb og gjr det jeg skal. Men det ble tyngre i hst. Mye tyngre. Svn apn er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen puste nr man sover om nettene. Kroppen fr ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvkning og snorking som er s hylytt at den bryter decibelgrensa p de fleste konsertsteder jeg har beskt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apn. 10-30 pustestopp er en sterk apn, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig svn apn. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags mleapparat. Det er liksom "sinnsykt dry" svn apn. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel behandle. Man m bare ha et pusteapparat med en maske p nr man sover. Det kommer en jevn strm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen p deg, s du fr luft. For vre rlig: Dette er ikke det letteste jeg har vrt med p. Ligge der med en Darth Vader maske p meg i senga og bli blst opp som en ballong hver gang jeg holder p sovne. Men de sier at det tar litt tid og f denne maskinen til funke, og bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den p hele natten, uten rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som fr masse kult ut av dagene. S dette skal nok g bra. Jeg er jo ndt til vre optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp prve f helsa mi p plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med g ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok gjre p denne planeten som er s hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tft r. For meg ogs. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi f meg til nske dette ret til helvete. Tvert imot. De lrdommene jeg har gjort dette ret er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil f god bruk for i rene som kommer. P godt og vondt. Klokere. Strengere. Men ogs mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svmme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til glemme de velsignelsene dette ret tross alt ogs har gitt meg. S godt nyttr mine kjre lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og sttte. Og takk til de som har gtt i vrangls og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din ste sorg.

En juleblogg om sorg er kanskje en klisj. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg mtte ikke alltid feire jul fr. Det er faktisk slik enn, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula n og da. Og jeg prver bevisst variere julefeiringen for datteren min. Gjre litt forskjellig fra r til r. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal f hjertene vre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforst meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke vre redd for miste den. 

Jeg mistet min frste jul som femring. Vi mtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa mtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var ndt til gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bod kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma p telefon p julaften. Det er faktisk en av de veldig f samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte p dem. Trodde at dette var frste og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun dde et halvt r etter. P seksrsdagen min. S min siste jul med min mor hadde vrt ret fr denne julen, da jeg snakken med henne p telefon.

ret etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager fr selve julaften. S ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sr. Vi prvde vre s tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved ikke srge s de s p. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe s hjerteskjrende som hre to sm barn grte og rope p mammaen sin. S vi grt stille p kveldene. S ingen s. Rart med barn. De har en enorm ansvarsflelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var ogs tapre. Frste julen etter min mor dde av kreft, m ha vrt en sann prvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode flelser fra akkurat denne julen. Vi gikk p den stille kirkegrden og fant mammas gravsten. Snen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys p et hvitt tykt teppe. Jeg s gravstenen hennes for frste gang. Den er ikke sort eller gr, sam de fleste andre sttter. Den er skret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grnnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og brstet vekk snen rundt. S tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med rsslyng og reinsdyrlav. S sto vi der og s - lenge. Trene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang slvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i rene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar p i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med vre nye familier, med stemdre og stessken. Det var ingen drlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon reise til Kristiansund i romjula, og s bli over nyttr. Da fikk vi tatt den rlige turen p mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bitterst melankoli. Jeg kjenner p den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar s ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utp nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien s ofte. Jeg var p en annen planet. Vi var en gjeng p Grunerlkka, som hadde ramla skikkelig utp kjret. Vi orket ikke tanken p vre hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vr hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe srlig komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. S jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset p julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og lk. S vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde ogs rikelig med drikke og selvflgelig de stoffer som trengtes for holde alle flelsene vre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utsttt av normen. Ingen liker en narkoman drligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde flelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg ogs med gode flelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet p ha det s hyggelig som mulig. Det var ogs da siste gang denne gjengen av mine nrmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er dde n, de andre. Overdoser og selvmord. S jeg har brer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det gr ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener savnes i jula. S jeg tillater meg gjre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjnt n at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor dde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjre denne jula. Vi skal p besk. Det blir mange besk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene vre. Det som ble er likevel ikke s verst. Vi har jo hverandre, og s mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Ddsfall. Sykdom.Bekymringer. konomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprrthet. Det er s mange grunner til at vi mennesker brer p sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at srene vi brer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vr de ogs. Alt fra st melankoli til "den frste jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvflgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, m det alltid vre. Det er det som gjr oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke  prve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det hp. Om bedre tider. Om styrke til bre videre, de tyngste brene. Om at neste r skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul ogs kan feires. 

Jeg vger meg p legge ut en liten julesang jeg var med lage i r. Til alle de som trenger litt hp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HP - en anderledes julesang.

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstens vakre lille julelt HP.

Du kan hre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om bidra p lta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint vre en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HP handler frst og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra p dette i jula. Noen sitter og savner sine kjre, andre er ensomme. Mange har sr inni seg som verker ekstra i hytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan vre tft se fremover i de mrkeste stunder. HP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil ogs hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Hper dere setter pris p en stille, litt anderledes julesang. 

Gavmild jul. 10 gode saker du kan sttte i jula.

TV innsamlingsaksjonen til NRK i r gikk til Rde Kors.  Da jeg var guttunge og vi kun hadde NRK 1 p TV, var denne innsamlingssndagen like viktig som en valgvake. Vi satt klistret til skjermen, med hundrelappen i hnda. Vi ville kunne lpe til dra rask, s bssebreren slapp vente. Vi ville heller ikke g glipp av s mye av sendingen. Det var tross alt ikke hver dag NRK Fjernsyn hadde en heldags maratonsending. Artister, sm filmsnutter fra de som skulle f pengene (Jeg likte nr det var penger til u-hjelp som skulle samles inn. Da var det masse filmer fra Afrika og annet eksotisk.) og selvflgelig resultatlister: Hvem gav mest? Hvilken kommune var mest aktiv? Hva ble sluttsummen? Avisoverskriftene mandagen etter handlet kun om sluttsummen. Samtidig var det ogs hissige debatter hvert r. Hvorfor gikk pengene dit og ikke hit? Er de s fattige at trenger penger da? Hva skal egentlig pengene g til? Fr vi noengang vite det? Veldedighet har alltid vrt et fenomen med mange faktorer, og noen av dem er problematiske: Innsamlerens rlighet er vel det viktigste. Ingen liker se pengene de gir, forsvinne i lommene p skurker og svindlere. Samtidig kommer det hele ogs an p yet som ser. Alts giverens personlige verdier og smak. Noen donerer penger til saker jeg synes er meningslse. Men da m jeg jo huske at vi er alle forskjellige. Vil en gi penger til misjon i India, m en f gjre det. Vi en annen gi pengene sine til det lokale idrettslaget, s gi gass. Vi man s gi penger til saker, som ikke helt henger p greip, vel - det dine penger.

Rde Kors fikk litt kjeft i r fordi denne internasjonale stiftelsen forvalter enorme summer. Derfor skulle det liksom vre undvendig med mer penger. I mine yne er det en stor misforstelse. Rde Kors driver en gigantisk virksomhet - fra redningsmannskaper i den norske fjellheimen, til dramatiske flyktning og sykehusoperasjoner i konfliktomrder. I r deltok jeg i TV aksjonen ved beske de innsatte i Halden Fengsel. De nyter godt av Rde Korsbeskstjeneste: Frivillige som kommer p fengselsbesk, og gir litt medmenneskelighet til ensomme fanger som skal gjre opp for seg etter ha begtt dumme, ofte grusomme handlinger. Denne tjenesten er virkelig verdsatt der innenfor murene. For frste gang i Halden Fengsels historie, ble det samlet inn penger fra de innsatte. De har nesten ingen penger i det hele tatt. Det strenge regimet ser til at det ikke flommer over av cash - naturlig nok. Derfor ble jeg forbauset over se at de innsatte hadde gitt totalt 2800 kroner til Rde Kors. Et forsvinnende lite belp for hovedorganisasjonen i Geneve. Men kanskje den mest verdifulle donasjonen de fikk dette ret. Som en innsatt sa til meg: "De kan fradmme meg friheten min, men de kan ikke fradmme meg retten til vre med bidra til de jeg bryr meg om." Det var viktigere for han f vre med gi, enn  sitte og analysere tall og summer. For han selv, er uansett Rde Kors en reell kraft i hans liv. En kraft til det bedre. Skjnner? Det handler minst like mye om giveren. Det er bra for oss f vre med bidra av fri vilje. Ikke bare fnyse og si at skatteseddelen fr rydde opp i alt. Der er det ikke snakk om frivillighet. Og frivillighet er noe av det mest dyrebare vi mennesker har.

Jeg er en kjent person og jeg har en rst ut til folk. Jeg er klinkende klar over det. Jeg sier det ikke fordi jeg er innbilsk. Jeg har mange tusen lesere her p bloggen. Sier jeg noe hyt, blir jeg hrt. Snn er det vre kjent. Dette gjr meg til et attraktivt talerr for andre. Jeg har jo mine egne agendaer og saker jeg brenner for. Jeg gjr s godt jeg kan for disse. Men jeg er ogs lydhr for andre som nsker meg til spre deres budskap. Til en viss grense. Jeg kan jo ikke lpe rundt som en "veldedighetsgjk" bare fordi jeg er kjent. Mange tror dette. At jeg nrmest skylder alle stille opp gratis og frivillig for fronte en hvilken som helst sak jeg mtte f i fanget. Fordi jeg er "s heldig f komme i avisa".  Og mange blir blodig fornrmet hvis jeg sier: "Nei desverre, jeg kan ikke spille og jobbe og skrive gratis for din hjertesak." Sannheten er at jeg absolutt ikke kan det. Jeg lever av jobben min. Jeg har barn og forsrge. Et liv leve, med regninger og utgifter som alle andre. Som regnskapsfreren min sa: "Det er utrolig hvordan jeg trodde du levde som Elvis, men s har du bare vrt litt p TV og i blad. Og halve jobben du gjr er jo for organisasjoner. N fr du ikke jobbe gratis for veldedighet mer." Vel, det funker jo heller ikke for meg. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre, og da er det veldig vanskelig si nei. Og jeg merker virkelig at det er ekkelt og skulle sile alle henvendelsene jeg fr om bidra. Og jeg er ogs heldig som kan vre med gjre en forskjell. For hvis man ikke hjelper til gjre verden et bedre sted, uansett om det er stort eller lite, da er man jo bare en liten lort - som Astrid Lindgren sikkert ville sagt. Men jeg er jo bare en fyr. Og jeg kan ikke hjelpe alle. MEN jeg kan hjelpe noen. Snn er det nok med deg ogs. Du m velge aktivt hva du vil bidra til og brenne for.

I jula flommer vi alle over av giverglede og nestekjrlighet. Det er en del av vr tradisjon. Organisasjonene er ogs klare over dette, og mange satser stort p juleinnsamlinger, og har gjort det i flere r. Det er fine saker. Store saker. Verdige saker. Det er saker vi kjenner igjen, og fler oss trygge p. Men det finnes mange sm innsamlinger som ogs er fine p sine mter. Mange vil gi, men noen vil ogs finne en sak som ikke ndvendigvis er strst og vanligst. Som kanskje ikke har enorme PR budsjetter og en hr av frivillige, eller ansatte innsamlere.

Som jeg skrev, har mange nsker om at jeg skal promotere deres hjertesaker her p min blogg. Jeg velger n og komme en liten liste med forslag til saker dere kan sttte, som jeg synes er fine - alle p sin spesielle mte. Noen har spurt meg om fronte dem. Andre har jeg funnet selv. Og til sist har jeg med den innsamlingsaksjonen, jeg selv var med starte i sommer, og som jeg brenner veldig for. S er det bare velge hvilken du vil donere til. Jeg vet alle disse vil bli uendelig takknemlige for all hjelp de kan f. S tusen takk og God Jul.

 

ECPAT Norge https://www.facebook.com/ecpatnorge/ er en organisasjon som jobber med hjelpe barn som utsettes for trafficing og prostitusjon. De har en kampanje n opp under jula, men det er en veldig trist og vanskelig materie forholde seg til n i adventstida. Det er bde tragisk og tabubelagt. Men kanskje nettopp derfor skulle man vurdere gi litt ekstra sttte til disse som jobber med et s vondt tema.

Veteranforbundet SIOPS  http://www.siops.no/i-media/445-viktig-tilbud-usikker-framtid jobber med hjemvendte veteraner fra vpnede konflikter, og deres prrende. Dette er en av mine hjertesaker. kommme hjem fra krig kan vre forferdelig vanskelig. Veteranet kan ha fysiske skader, men ogs mentale sr, som virkelig plager dem i hverdagen. Ogs de prrende har store utfordringer med se sine elskede slite s mye i hverdagen med sine traumer. Og det kan ofte oppst dramtiske situasjoner - selvmord, rus, vold og mentale sammenbrudd. Det er derfor ekstremt viktig at de hjemvendte soldatene fr muligeten til komme ordentlig hjem, og f hjelp og veiledning med livet etter krig.

New Chance  https://www.facebook.com/pg/newchancefoundation/about/?ref=page_internal jobber i Kongo med gi forelsdrelse barn et nytt liv. Situasjonen i visse deler av landet er veldig spent, med rivaliserende grupper som kriger mot hverandre. Barna mister sine foreldre p brutalt vis, og er overgitt til skjebnen. Mange blir gjort til barnesoldater, eller utsettes for overgrep og svik. New Chances barnehjem jobber med fange opp disse barna og gi dem muligheten til f et verdig liv.

pne Drer  https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts ble bermte over natten, etter at Sylvi Listhaug og Fabian Stang gikk ut med denne kampanjen for hjelpe forfulgte kristne i ulike land. Srlig i Egypt har kristne menigheter blitt utsatt for forflgelse. Og mange er ikke klare over at det fantes store kristne menigheter i Syria. Disse ble yndede objekter for forflgelse av srlig IS og andre islamistgrupper. I Norge tler vi jo nesten ikke lukten av kristenmanns blod lengre. Vi muterer og hodene vre snurrer rundt p kroppene vre og vi spyr grnt slim, bare ved tanken p kristene. Men noen av oss synes kanskje ikke kristendom er s forferdelig ille at man fryder seg over forfulgte kristne i Midt sten. 

NOAS https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts er asylskerenes eldste og kanskje viktigste talerr. Man kan si hva man vil om asylstrmmer og utkastelser og integrering. For eller imot. Men til syvende og sist handler det om mennesker. Ekte mennesker av kjtt og blod. Med hp og drmmer. Sorger og frykter. Noen m tale deres sak ogs. Og NOAS er veldig flinke til dette.

Stine Sofies Stiftelse https://www.facebook.com/StineSofiesStiftelse/?fref=ts kjenner de fleste av oss godt. De forferdelige "Baneheiadrapene" i Kristiansand i r 2000, knuste hjertene vre. To uskyldige jenter ble brutalt myrdet. Revet bort fra sine foreldre. Det knyter seg i magen min, og pappahjertet blr hver gang jeg blir pminnet om denne tragedien. Men mammaen til den ene jenta, startet denne stiftelsen, og de hjelper barn og unge som utsettes for vold og overgrep. Det ligger en imponerende styrke bak en slik handling fra en mor som mistet det kjreste hun hadde, brette opp ermene og hjelpe andre. Sttt denne stiftelsen og send en varm juletanke til alle de som m feire jul, etter ha mistet sine elskede  p s brutalt vis.

Silje Benedictes stiftelse https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts er ogs startet av foreldre med knuste hjerter. Jeg var forsvidt ganske engasjert i hjelpe Siljes foreldre - Espen og Lise wre - i oppstarten av stiftelsen. De mistet sin datter i et tragisk selvmord mens hun var pasient i psykiatrien. Til sin store forskrekkelse oppdaget hennes far at hun ble gitt psykiatriske og narkotiske medikamenter i gigantiske mengder - mange av dem hadde endog selmordsadferd som kjent bivirkning. Stiftelsen jobber n aktivt med opplyse folk flest og myndighetene om farene ved den ukritiske medisineringen som foregr i det mentale helsevesnet. De har allerede gjort en stor forskjell, og kommer til vre en god kraft i denne sektoren i menge r fremover.

Fattighuset https://www.facebook.com/pg/fattighuset/about/?ref=page_internal blir bare aldri feil. De som har ft p kroppen hva det vil si vre skikkelig blakk vet dette. Nr en vanlig nordmann sier at han er blakk, betyr det bare at han m slappe av forbruket litt en uke, hvis han ikke skal mtte bruke av reservekontoen der det str noen hundre tusen - bare snn i tilfelle. Nei her snakker vi blakk som i lut fattig. Ikke rd til mat til barna. Fattighuset har jobbet seg opp til bli en siste livbye for mange som sliter med fattigdom i Norge i dag. Og ja. Det finnes lutfattige nordmenn. Som har falt utenfor alle nettverk. Hjelp Fattighuset hjelpe disse.

Leger Uten Grenser https://www.facebook.com/leger.uten.grenser/?fref=ts gr inn der ingen andre gr. De gr alltid litt lengre. Inn i konflitomrder som er s farlige at vi helst ikke tr tenke p det. Leger Uten Grenser er ogs en gruppe som har en sterk integritet, og vger snakke hyt, der de litt strre hjelpeorganisasjonene holder kjeft. Noen vil si at de har en politisk slagside, men sannheten er at de flger sin legeed, slik den str. De hjelper mennesker, og forteller verden om hva de ser. Respekt for det.

 

Julie Auroras kamp fpr stammcellebehandling https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts handler om en MS syk mor. Men selv om kronerullingen handler om kun en person, s handler den egentlig om alle MS syke i Norge som trenger denne behandlingen. Den har ikke kommet ordentlig igang i Norge enn. Og for Julie haster det. Hun kan ikke vente til tilbudet etableres her hjemme. Da jeg frst forkte f behandling til Julie, ble hun svindlet av den skalte "Lurelegen" - svindleren som utgav seg for vre MS spsialtist. Hendelsen utslste at en liten gruppe av mine bekjente begynte grave i denne svindleren, og til slutt ble politiet helt trygge p at vi hadde med en tvers gjennom bedragerinne gjre. Media lagde overskrifter, og svindleren ble tatt. En hel nasjon fulgte med mens saken utfoldet seg, og Julie fikk mye sttte. Desverre ble fokuset p svindleren s stort at mange glemte Julie. Men vi holder p med samle inn den siste summen for f Julie til behandling i utlandet. Hennes snn Lucas p 7 r, synes nok det er vel og bra at svindleren ble tatt. Men mest av alt nsker han seg en frisk mamma. Jeg hper vi klarer f dette til i tide. For det begynner haste. 

 

S der har dere noen forslag til saker dere kan sttte denne julen, hvis dere er i det gavmilde hjrnet. Fra meg til dere.

Velkommen til julemrket. Lystenning forbudt.

n surpomp er alt som skal til. n selvhytidelig pomps liten person. En grinch. Hy p sin enetale. Et geni av en kulturanalytiker? En sosiopatisk kverulant? Denne adferden er ikke ny for verden. Kulturrevolusjoner har vi sett fr. "Vekk med det gamle! Inn med det nye!" Det finnes et kaldt blskjr av is i de flammende ynene p slike folk, nr de fr for seg at egen kultur og tradisjon er et onde som m utryddes. Og det finnes en skjult selvdestruktivitet i dem, nr all annen kultur ukritisk hylles og favnes, under en slags progressiv parole om alle kulturer er tolerert - bortsett fra vr egen. For den er slem. Det rare her, er jo faktisk at julens mytologiske og folkloristiske historier, snakker om disse julehaterene og hvordan de r etter r forsker slukke julelysene og spre dystert mrke. I julehistoriene skal jo slike folk mtes med masse juleglede og julekjrlighet, slik at de fr muligheten til kjenne julekraften fra julestjerna osv osv.

Jeg vokste opp i den nden der, jeg: Vre rause og tilgivende mot hverandre, og la folk f sjansen til selv oppdage lys og varme i sine liv. Charles Dickens beskrev denne julens nd, i historien "En julefortelling" : Om den hardehjertede ateisten og pengesamleren Scrooge, som ropte ut "Humbug!" til alt som luktet av mellommenneskelig varme, ndelig mystikk og raushet. "Humbug!" ropte han og kjeftet p sin eneste slektning, sin nev, for hans mange karaktersvakheter, feil og mangler. Sin eneste ansatte, en fattig familiefar med et ddsykt barn, ble hundset og mishandlet. Selv ikke en ydmyk bnn om et forskudd til julaften, ble mtt med  annet enn kjeft og skjellsordet: "Humbug!". Og dette syke barnet? Nei der ville han ikke lfte en finger for hjelpe. Han hadde tross alt betalt sin skatt til Staten, og det var Statens jobb og ta seg av krplinger og stakkarer. (Pussig hvordan enkelte simple sjeler roper p en ansiktsls stat nr de str ansikt til ansikt ovenfor enkelte individers lidende ansikt?) Til slutt ble han s smlig og simpel at de hyere makter s seg ndt til rske litt opp i virkelighetsforstelsen hans. Han ble oppskt av en gjeng spkelser som viste han et speilbilde av han selv, og hvordan det villa g med han om han fortsatte ramponere alt og alle som ville vel her i verden. Og denne skrekknatten fr juledagen, var nok til f den gamle gjerrigknarken og julehateren over p bedre tanker. Julemirakelet var et faktum: Scrooge ble verdens snilleste mann. Og pengene hans brukte han til gjre gode ting for andre, p eget initiativ - for egen regning. Dette er vel snn ca hvordan jeg lrte at man skulle vre mot hverandre. Srlig i julen, nr alle trenger at sola snur, og at det blir lysere tider der fremme i horisonten. Virkelighetens sm "Scrooger", liker ikke historien om Scrooge. De roper fremdeles "Humbug!" og skulle helst sett hele lysfesten skrudd av. "Er det mrketid, for det fader meg vre mrkt ogs." tenker de, og gruer seg til den dagen sola kommer og de sprekker.

Vi hadde kinobursdag, lille arvingen min og jentene i klassen. Jeg har et desemberbarn - fdt selveste vintersolverv 21 desember. Det er da sola snur. Dette er den egentlige julaften, slik den ble feiret i frkristen tid. Ja - "kristne meg" vet at Jesus ikke har bursdag 24 desember. Jeg vet at jul er en eldgammel hytid for feire lyset, p den mrkeste tiden av ret. Alle kulturer har en lysfest i mrketiden. Og de fleste kulturer har som tradisjon om spise av all den lagrede maten og drikken, som man la ned p lake, saltet og rykte p hsten, fr man mtte begynne rasjonere igjen til lamming og fiskesesong p vren. Jeg er ogs helt inneforsttt med de frste kirkefedrenes behov for flette kristendommen inn i disse urgamle tradisjonene, bare for i det hele tatt f folk til vre kristne. Og jeg har ingen problemer med la et hvilket som helst individ eller gruppe sette sitt eget preg p denne hytiden, for f det til passe inn med deres egen filosofi og tro. Derfor gjr det ingenting for de fleste kristne trossamfunn, og blande masse nisser og troll og vikingetradisjoner i den norske jula. Budskapet er uansett det samme: Det er mrkt - la oss tenne lys. Det er kaldt - la oss spre varme. Vi er sultne - la oss dele maten vi har. Det er et nytt r i vente - ingen vet om vi vil overleve det - s la oss holde sammen. La oss elske hverandre som om vi aldri skulle sees igjen. La oss vise hverandre hvor viktige vi alle er. Gi hver enkelt en gave, s de vet at de er elsket. Syng og takk det store ukjente universet som har holdt oss i live s langt, og be om noen flere gode r. 

Vi satt der med ti norske smjenter og s p filmatiseringen av juleklassikeren "Snekker Andersen og Julenissen". De fleste kjenner den, for den er ikke forbudt enn. En nydelig vakker julefortelling fra Alf Prysen. En av Norges beste forfattere og poeter. Han vokste opp i en et fattig lite husmannshus utenfor Brummundal, i sm kr. De snakka bondsk dialekt oppi der. Familien Prysen bodde i et hus med bare et rom og et iskaldt kjkken. Lafteverk og peis murt opp med grstein. Han skrev denne historien p 50 tallet, da Norge skulle bygge seg selv etter krigen. P den tiden var det konomisk mulig for en familie ha n forsrger som skaffet pengene, og n forsrger som holdt heimen. Denne moderene ansiktslse staten hadde ikke kommet s langt at den hadde innfrt dobbelt beskatning p smbarnsfamilier, og ekstra fordeler for delagte familier. Krigen mot familene hadde liksom ikke kommet helt i gang da. Men de jobbet hard med innfre ordningen. N er det jo galehus med familiepolitikk i Norge, og jeg gidder ikke engang begynne - alenefar som jeg er.( Det er nok best at jeg klarer meg selv,jeg og arvingen, med det utstyret jeg har nedentil. "No country for lonely dads").

En rasende "forelder" hadde skrevet om filmen i en avis: "Den sinna husmora til Snekker Andersen. Jula som ble nesten delagt. Snekkeren som gikk med et frete flir, pyntet over alt og skulle vre julenisse, og den fle kona som bare skulle ha ribbe til jul. FOR ET KVINNESYN?!" Nei denne filmen gav oss bare vonde minner fra de grusomme 50 ra hvor kvinner var sure og menn var teite.. Jeg leste denne tiraden mot en vakker liten julefilm, som minnet meg om de gode tingene i livet. Den var alts ikke noe srlig grei, den da. Og mora som hadde skrevet denne tiraden, kunne stolt fortelle at mannen hennes - ja, han var enig i alt det hun skrev. Han kjente seg absolutt ikke igjen i et 50 talls kjnnsrollemnster. Dette var da ikke en filmanmeldelse, men et leserinnlegg. Et leserinnlegg mot filmen "Snekker Andersen og Julenissen." S der ble den lille julefortellingen myrdet av atter en ukjent enkelt forelder. En som vi ikke skal vite hvem er, men bare adlyde, og slutte og tenke p "Snikker ndersen, Skomaker ndersen og Skomaker Snikkersen"., og nske dem til Helvete: En hund i hundegrden har bjeffet. Vi andre m st i stram giv akt og forbedre oss. Slutte med dette snikkeriet, skomakeriet og juleriet. I alvorets navn.

 

Winston Smith er navnet p hovedpersonen i den grusomme boken "1984" av George Orwell. Boken ble ogs skrevet p 50 tallet, og den s for seg en trist og dyster fremtid: En fremtid der alle gikk i lignende kjeledresser. Der alle ble overvket. Der alle risikerte bli arrestert for tankeforbrytelser. Der politisk ukorrekte tenker er regnet som en forbrytelse. Jul er da en klassisk tankeforbrytelse. Alle mulige hytider ble sett p som kriminellt i boken "1984". Jul, bursdag, nasjonaldag - bare dekadent og egoistisk kulturjippo. Straffen er dden.  Winston Smith var dressert til vaske slik styggedom vekk fra et offentlig og sosialt samfunn. Hans jobb i staten var fjerne ord fra ordboken. Han satt dag ut og dag inn og fjernet ord: "Juleavslutning - desemberfest". "Julebord - dobbeltfest." "Juletre =  tankeforbrytelse - herved gjort illegalt under folkeparole 130 - J". Tanken p en fullmne, en snengel eller en julemorgen, er forbudt. Akkurat som de f rasende, som sammen skal utrydde julen og alle ord som har med jul gjre.

Hvorfor i all verden skal jeg tro p media om Aleppo?

"Hvis du ikke leser aviser, er du uinformert. Hvis du leser aviser er du feilinformert." sa skuespiller Denzel Washington. I propagandakrigen om Syria, er det kun en ting som er 100% sant: Ingenting av det du fr servert i media er sant. Og det dummeste noen kan gjre n, er forene seg med tankene til vrt eget vestlige propagandaapparat, og begynne tenne fakler p bakgrunn av USA, EU og NATOs trvte anklager. Jeg lover deg. Du blir lurt. Trill rundt. De spiller p flelsene dine. De vinkler nyhetene til passe en overordnet agenda, som du nok ikke kommer til f vite sannheten om, fr om 20 r. For frst da kommer dokumentarene om det skitne propagandaspillet som foregr mellom st og vest om Syria n. Frst da, nr alle skurkene er trygge, vil tken lette om de faktiske forhold i denne konflikten.

Nr USAs FN ambassadr str med trevte yne og dirrende pekefingre, og roper "Har dere ingen skam?" til Syrias FN ambassadr, fr jeg veldig lyst til trt, gjre resten av FN forsamlingen oppmerksomme p at USAs FN ambassadr ikke har bukse p. Her snakker vi trusa ned p anklene. Troverdigheten er s tragisk liten, at jeg er flau. Og jeg hper virkelig ikke folk helt glemmer bort hvem som har latt Syria konflikten pg i 6 r n. Og jeg hper virkelig ikke at folk er s dumme at de faktisk tror den amerikanske administrasjonen bryr seg en dritt om sivile i noe som helst land i midtsten. De har selv bygget, bevpnet og stttet skalte "opprrere" , som viser seg og kun vre ulike IS fraksjoner. Myten om en slags vestlig-demokratisk motstandsbeveglse mot Assad i Syria, er en fabrikkert illusjon. Det eksisterer ikke en slik bevegelse som sloss mot Assad. Dette er islamistiske grupper som ndelst har holdt et terrorvelde i omrdet. Kristne, jder, kurdere og yezidier har blitt slaktet som dyr, brukt som sexslaver og barnebruder. Ydmyket, halshugd, brent levende, kastet ut fra hye bygninger, hengt og gitt nakkeskudd. Det har pgtt i seks r n. Bildene ligger pent p nettet. De har vestlige vpen. Vestlige penger. Halvflaue amerikanske tjenestemenn innrmmer dette i hringer og intervjuer. Ja, jeg vet at det er farlig se slike videoer fra kongresshringer, der sannheten kommer frem. I Norge regnes folk som ser p slike videoer som tussete konspirasjonsteoretikere. Men det ligger n ute der. Uredigert og nakent. Tyrkia, Saudi Arabia, EU og USA har bevisst, skjult og med ond hensikt destabilisert en rekke sekulre araberstater, og banet veien for de samme islamistene vi her i Norge er dressert til frykte.

For en superskurk i et eller annet tegneserieblad, hadde jo dette vrt den perfekte forbrytelse: Starte en krig som er umulig vinne, f den til vare og rekke. Og tjene seg rik p konsekvensene - sttte alle sider. Spille partene opp mot hverandre som viljelse Titten Tei figurer. Skremme oss alle opp. Opprre oss. Tute rene og ynene vre full av tredryppende lgner. Skapt i de hemmelige rom. Finansiert av uoversiktlige pengefond. Bevisst feilinformasjon, skrevet i krigstyper (sic). Som de fjsnissene vi er, biter vi p agnet. Lar oss rive med. Holder hender. Trker trer. Og applauderer henrykt nr atter en del av fr frihet og anstendighet tas fra oss, og vi gir opp mer av vr selvrderett til dette mrke imperiet av banker, vpenindustri og oljemafia. Ja, i et tegneserieblad, ville dette se ut som den perfekte forbrytelse.

Problemet er at dette ikke er fantasi. Det er ikke tegneserie. Det er virkelighet. Og i virkeligheten ER dette den perfekte forbrytelse. For vre ledere her hjemme tr ikke annet enn lyde. De ansvarlige hylles som helter i beste fall. Sleikes et visst sted i verste fall. Det er sterke krefter i sving her mine venner. Ondskapen finnes og dette er ansiktet. S vokt deg for blande dine hjertetrer med krokodilletrene i vestens maktarenaer n. USA vet bedre, og de er ikke opprrte over overgrep mot sivile i Aleppo. De er opprrte over at en meget lnnsom krig, kan komme til en slutt. Og de vil ikke komme heldig ut av det, nr denne krigen skal oppsummeres. De er nok ganske lykkelige over at resten av verden ikke har kapasitet til orkestrere en Nrenberg-domstol, for gjennomg alle brudd p folkeretten som er begtt i denne striden.

Dresden, Hiroshima, Nagasaki. USA vet selv at for endelig f slutt p en krig, m man gjre det umulig for fienden yte mer motstand. Historikere diskuterer den dag i dag om USA gikk for hardt frem da de utslettet hele byer, hvor det kun bodde sivile. Spr du en amerikansk tjenestemann i dag om dette virkelig var ndvendig, da USA gikk s hardt frem mot sivilbefolkningen til en allerede slagen fiende, vil han svare: "Absolutt. Det er slik man avslutter kriger p. Det er grusomt der og da, men kostnadene ved ikke gjre det er verre. Da kan man risikere at krigen varer dobbelt s lenge. S ikke lat som om dere ikke forstr hvorfor syriske og russiske styrker vil rydde opp Aleppo, en gang for alle. De har tross alt lrt teknikken av vesten selv.

Vietnam viste verden hvordan man aldri skal krige. De militre styrkene vet nyaktig hva som skal til for f en slutt p konflikten. Men de fr ikke lov. Politikerene driver hestehandel og propagandakrig, flere tusen mil unna. Konflikten varer i 10-15 r. Det tar aldri slutt. Ingen kan med hnden p hjertet si at noe godt ble oppndd. Men alle kan si at grusomhetene var umenneskelige. Overgrepene var grusomme. Alle led. Ingen vant. Det var en av de frste gangene den moderne verden fikk se hvorden kriger som ingen kan vinne, gjr alle til tapere. I den grad det er mulig " vinne" en krig da. Det blir jo et sprsml om yet som ser.

Nei, jeg sttter ikke Assad. Jeg er snn passe lunken til Putin, bortsett fra at han er lettere forst.. Men det handler mest om at jeg ikke liker krig. Jeg liker ikke massedrap, bomber, propaganda og konspirasjoner. Og jeg kan ikke helt se at den ene er bedre enn den andre. Men det er ogs hele mitt poeng. Vesten er  ikke bedre enn Assad og Putin. Det er dette hykleriet jeg vil at vi nordboere snart skal merke oss. Vi var engang et folk med ganske stor rettferdighetssans. Vi hadde en gang verdier om rett og galt. Vi hadde meningers mot. Hvor har det blitt av oss? Hvorfor gidder vi jatte med ondskapen p dens egne premisser? Norden hadde for lengst kunne vrt en kraft for redelighet og anstendighet i et slikt organ som FN egentlig skal vre. N fjumper vi rundt som en konfliktsky gjeng smnisser, og lar pampene styre skuta vr rett inn i rnereiret. Jeg er ikke med p dette. Og jeg synes ikke noen andre her i Norden skulle vrt med p dette heller. 

 

Disse "jvla somalierne".

Den pakistanske taxisjfren sa det hele stkanten tenkte. P 90 og 2000 tallet var det stkantens paria. Selv aktive antirasister p ytterste venstre fly ble overhrt mens de snakket foraktelig om denne helt spesielle innvandregruppen. Det var lov si. Ikke svarting. Ikke pakkis. Ikke neger. Men "jvla somaliere" kunne du hre overalt. P kabasjapper. I taxier. P brune pubber. P gata.

De kom frst p 90 tallet, de frste store gruppene med somaliske asylskere til Norge. Det hadde brutt ut borgerkrig der hjemme. Den enerdende presidenten Siad Barre hadde regjert landet siden 1970. N var han avsatt. De frste som flyktet var landets konomiske og politiske elite. Barres menn og kvinner.

Det var en klassisk afrikansk historie. Oldtidsriket Punt. Bermt for sin handel og lette tilgang til araberlandene, India, Kina og yriker i det Indiske hav og Rdehavet. Det m ha sett eventyrlig ut. Som i en havneby i Conanbladene, eller Game of Thrones. Skuter fra hele sten. Sheiker. Karavaner. Egyptiske diplomater. Oldtidsuniversiteter med stjernetydere, historikere og prester. Hoff med vakre prinsesser og haremsjenter. Markedsplasser med eksotiske rovdyr, p vei til romerske arenaer: Lver, elefanter, hyener og geparder, som skulle vises frem, og kjempe for livet mot gladiatorene. Vel, det er mange tusen r siden n. Landet ble okkupert og kolonialisert. Franskemenn, italiener og engelskmenn. Vanskelig holde fingrene av fatet, nr det ligger s mange verdier p et sted. S - etter andre verdenskrig - kom de afrikanske uavhengighetskrigene. Koloniene rev seg ls, og ville bli selvstendige nasjoner. De europeiske kolonimaktene ble - i anstendighetens navn - ndt til gi opp sine kolonier. Men de gav aldri opp tilgangen til de enorme verdiene. Med den strste nidkjrhet, passet vesten p underminere ethvert forsk i disse nye nasjonene, p bygge noe som lignet p brekraftige samfunn. Fornedrende konspirasjoner og simpelt kuppmakeri. Ble ledelsen for sterk og selvstendig, var det bare henge dem ut som sinnsyke diktatorer, i vestlige medier. S kunne vestlige agenter bygge opp "motstandsbevegelse", og iverksette kupp. Den gamle korrupte diktatoren ble byttet ut med en ny korrupt diktator.

Timing er alt, sies det. Men all flukt er drlig timet. Det ligger i selve begrepet. flykte er en panikkhandling. Desperat. Men komme til Srlandet tidlig p 90 tallet som somalisk asylsker, m ha vrt toppen av drlig timing. Folkebevegelsen mot innvandring hadde sin hyborg der p den tiden. Det pgikk en heftig krangel mellom innvandreingsfientlige grupper, og en bevegelse av venstreorienterte akademikere. Barna deres sloss. Leserinnleggene fylte lokalavisene. Underskriftslister for og imot - somaliere. Men de kom. Flest unge gutter. De frste som kom var barn av eliten. Mange var tidligere playboys. De hadde vrt konger p Mogadishus mange nattklubber. De dro til lukserise resorts ved kysten i helgene. Ja, de hadde hatt det fett under diktatoren Siad Barre. N var det kaos. De var jaget av ulike militser. De drev klappjakt p den gamle elitens barn. Og de kriget seg imellom om hvem som skulle bli ny statsleder. N kom det grupper av somalisk ungdom til sm srlandsbyer. De var bare snn passe velkomne. Jeg hadde nettopp flyttet til hovedstaden fra Tvedestrand. Og jeg husker godt hvor mye praten gikk.

Ut over 90 tallet og inn i 2000 tallet kom en mer skadet gruppe somaliere. Borgerkrigen raste. Islamistiske grupper. Stammemilitser. De lukserise kysthotellene forfalt. Nattklubbene sprengt i filler. FN forskte seg p en slags politiaksjon. Det gikk til helvete. Sharialover ble innfrt i store omrder. Overgrep. Drap. Masseslakt. S grusomt at inget menneske kan bre slike opplevelser med seg i livet, uten f hjelp. De somaliske flyktningene som da kom, var alvorlig traumatiserte. De hadde opplevd det rene barbari. Norge var ikke beredt p ta seg av s skadet ungdom. Enslige somaliske barn, rmte fra asylmottakene og oppskte eldre somaliere i Oslo. Gjemte seg i Oslos stkantsgater. Gjemte seg i rus. Det var hendelser. Enkelte av disse individene gikk amok. Ble psykotiske. Avisene fortalte om meningslse drap. Psykiatrien fikk en helt ny type pasienter. Alvorlig traumatiserte unge somaliere. Ensomme og fortapte. Isolerte og mislikt.

komme inn i Norge er ikke lett. Vi er enige om at det ikke skal vre lett. Det er ikke ment som en hyre eller venstreekstrem grensebom. Det handler om administrasjon, budsjett og tilgjengelige ressurser. Vi har store helse og sosialbudsjetter i Norge, men de er ikke ubgegrensede. Det er enkel matematikk. S komme inn i Norge er ikke lett. Men det finnes et nlye til. En barriere som virkelig er utfordrende. N man frst har ftt oppholdstillatelse i Norge, havner man ganske s automatisk i en klienttilvrelse. Fra dag en, er man underlagt offentlig omsorg. Det skulle komme inn i arbeidsliv, samfunnsliv og nringsliv, m virke som nrmest uoverkommelig for enkelte. Og med den motviljen som ogs finnes i hverdagen, er sikkert ikke motivasjonen p topp hver eneste dag. Det blir en selvoppfyllende profeti. "Late snyltere - ikke prv dere inn i samfunnslivet vrt" i en og samme setning. Egentlig litt drlig gjort sette folk i snn situasjon.

Somaliske flyktninger i USA klarer seg visstnok bedre. Flere kommer i arbeid raskere. Flere starter egen nringsvirksomhet. De somaliske samfunnene er midre plaget med kriminalitet og sosial uro. Men det er en myte at somaliere er flittigere i USA, og latere i Norge, iflge forstsegpere. Det handler mest om orientering og muligheter. Det er rett og slett nsket at innvandrere i USA skal klare seg mest mulig selv, raskest mulig. Derfor orienteres de i den retningen. Gitt muligheten, vil jo de fleste vanlige mennesker nske leve et liv i egen kapasitet. Jeg vet ikke nyaktig hva som stemmer her. Jeg bare lufter noen tanker. Ekspertene fr krangle seg imellom. Men det gr visst bra "over there".

Det gr bedre i Norge ogs n - for somaliere. Frre overskrifter. Frre slengbemerkninger. Det er vanligere mte somaliere p jobb og skole. Srlig skole kanskje? Jeg vet ikke sikkert. Det er bare mitt inntrykk. Det virker som om det tilpasser seg. Kanskje synd da og starte en massedeportasjon av somaliske unge, tilbake til Somalia? Jeg er inneforsttt med ndvenigheten av returnering av ulovlige innvandrere. Men s var det dette med fornuft og flelser da. Og flelsen av at noen m f den tiden de trenger til til dette her livet, i dette her samfunnet. At det er nok tyn og stress n.

De fr mye kjeft disse somalierene. De anklages for drive en ekstrem internkontroll. Trusler og trakkasering av de som blir "for norske". Den somaliske kvinnelige forfatteren og debattanten som kritiserer forholdene i somaliske miljer, skal visstnok ha et enormt press p seg. Mens andre igjen tilbakeviser dette. Men samtidig viser dette miljet jo en stor intern omsorg. Det viser seg jo n i Kristiansand, hvor det somaliske miljet slr ring rundt den rammede familien, som mistet gutten sin i drap. Den gutten som s spydig og hatefullt ble hetset p facebook av en norsk politiker. Ja, det kan virke som om det fremdeles er skarpe kanter i sprsmlet om somalierene.

Men alt i alt. Fra 1990 ra til n, har denne gruppen utviklet seg. Og det ser ut for meg, som om utviklingen er til det bedre. Og forhpentligvis vil forholdene bedre seg i Somalia ogs. S kast en liten pil inn i femtiden: Tenk s kult om kysthotellene pnet igjen. Tenk om catwalkene i de store motebyene igjen kunne vise noen av de flotteste modellene fra Mogadishu. Den gamle storheten fra oldtidsriket Punt finnes fremdeles i det somaliske folket. Vi fr bare heie p det som har fungert, og rette opp der det har gtt feil. 

Je suis Ottar - igjen.

Har du prvd snakke fornuft med en rasende jente? Mascaraen renner, leppene skjelver, pekefingeren dirrer mot deg: "Du! Du! Din?hyyyl." Det er bare gi opp. Vente. G en tur p puben. Det nytter bare ikke si: "Nei jenta mi, n tror jeg du overreagerer litt." , og s skal hun liksom forst selv at du har rett. Og s kommer den oppklarende og avklarende "gode" samtalen? Glem det. Det m bare f roe seg ned litt.

Prv s snakke fornuft med en digital mobb av rasende jenter. Prv bruke rene fornuftsargumenter da, og se hvor langt du kommer. Vel, du blir sltt ned. Du blir smurt ndelst ut over fortauet. Fornuftstyrte masser finnes ikke. Flelsesstyrte mobber finnes. Og de begr gjerne de samme overgrep de selv mener seg utsatt for. Ingen fornuft. Ingen justis. Inget forsvar. Digital lynsjing er helt innafor. Det oppfordres heftig til uthenging. I blodtka om rett og galt, glemmer alle at man skal ansees og beskyttes som uskyldig til det motsatt er bevist - i en rettsal. Norske medier er s medisinerte i sin fremferd at de helt har koplet av sine egne etiske standarder. Journalister hopper ukritisk p mobbens anklager. Og de har ikke strre faglig integritet enn at de tar stilling til saken, og nekter tilsvareren noe reelt tilsvar. Prv og snakk fornuft med dette monsteret.

Bydelen St. Pauli i Hamburg januar 1994. Krisemte i pnkekollektiv. Beboerene jobber p en pnkeklubb, hvor Turboneger skal ha konsert. De har gtt i streik. De nekter og jobbe p konsertkvelden. Vi m g p besk til dem og ha et oppvaskmte. Vi - alts - vi medlemmene i Turboneger, kommer inn i stua i dette kollektivet og mtes av en gjeng iskalde ungdommer som sitter p gulvet og p kjkkenbenken. Det er ikke egentlig mbler der. Bare madrasser og lkasser og mystiske installasjoner med saccosekker og puter og annet krimskrams. Hasjryken ligger tykt i rommet, og p anlegget hres en illsint tysk stemme som hyler noe vi ikke forstr, bortsett fra ordene "Gegen" og "Nazi". Plakatene p veggene viser romantiske bilder fra gateslag mellom demonstranter og politi. Finlandshetter og bensinbomber. Politisoldater med onde yne. Sttt Guatemalas kamp mot et eller annet flt. Hammere. Sigder. Anarkistsymboler. Og en hel del hasj da. Men vi skjnte at vi ikke var srlig populre. Det var tydelig. En joint p strrelse med en diger sigar ble bryskt tilbydt meg, men p en utrolig truende maner.  Jeg tok gladelig imot. Jeg likte den revegifta der p den tiden. Det gjorde vi alle. Men da jeg hadde tatt ett eneste trekk av denne fallosen av en narkotikasigar, bare rant hjernen ut av ra mina. Dette var sterke saker. Det var vel en test. De ville se at vi ikke var hemmelige naziagenter eller no. For en ting er sikkert i slike kretser: Nazi er drlig. Hasj er bra. Er du ikke med p den, s er det ingenting mer snakke om.

Hodet mitt har smeltet, s jeg klarer bare se passivt p at en rar diskusjon pg mellom Happy Tom og en buldrende hissig dame i svart strmpebukse, med boots p bena, og en svart singlet. Den ene puppen henger ut og danser frem og tilbake mens hun hakker ls p tysk. Hun har dreadlocks (snne reggae-fletter) s lange som lianer. Og jeg blir helt satt ut da jeg oppdager at hun attptil har flettet en snn der reggae-flette i hret i armhulen sin. Hun er lederen av streiken, og de andre - en litt mer feminin og spinklere jentevariant av "lederpuppen", og tre gutter med hanekam og ulike symboler sydd p skinnjakkene sine. De ryker s mye hasj de bare kan og nikker seg forvirra enig i alt Fru Pupp sier. Vr amerikansk/tyske turnemanager oversetter mellom Happy Tom og streikelederen: "Det er stygt hete neger i bandnavnet. Dere har en plakat med en ung transvestitt som er prostituert. Det er kvinneundertrykkende. Vi har sett et annet bilde fra dere med en dverg i lrtruse som voldtar en afrikaner. Og et bilde av en gutt som skyter seg i hodet. Og en sang om en pedofil som skal voldta alle barna.  osv osv. Det er forkastelig og undertrykkende og kvalmende og viser deres drlige holdninger og synspunkter. Og vi vil ikke ha noe gjre med slike som dere." Happy Tom er ganske munrapp av seg. Du kan ha s rett du bare vil, han vinner ordet uansett. Men her sliter han. Blandingen av sterk hasj og en stotrende tolk, som ogs liker hasj, gjr forvirringen total. "But we hate nazis too" prver han seg. Men da kommer det bare mer tysk ut av munnen p dama: "Vi har hrt at noen hadde haila (gjort nazihilsen) p en av deres konserter, uten at dere hadde gtt av scenen og avlyst konserten. Det er uhrt." Det var sikkert sant. Men jeg hadde ikke ftt med meg at dette hadde skjedd, eller utgjorde noe problem. S lenge bare en eller annen flsete full pnker hailer, regner jeg det som fyllerr, og ikke som et utrykk for den nasjonalsosialistiske ideologi. Men alts. Slikt kunne da ikke aksepteres. Jeg pleide vise rumpa mi p scenen. Det var ikke noe morsomt. Det var bare vulgrt, mente dama med puppen sin hengende utenfor singleten. S hadde det BARE vrt det, s hadde det ikke blitt noen streik. 

Det ble ingen streik, etter at dialogen endelig kom igang mellom Happy Tom og Fru Pupp. Fornuften kom plutselig og banket p dra, banet seg vei gjennom hasjtka, og lot noen enigheter komme p bordet: En vits er ikke ndvendigvis et synspunkt i seg selv. Det er en vits. En persons humor er ikke et uttrykk for personens holdninger. Alts en person kan ha en humor som anses som drlig, uten at personens holdninger ndvendigvis er drlige. Og da ropte hun henrykt ut: "Ah you just make funny." og lo. Enden p visa ble at vi hadde en sjukt morsom konsert, og et hysterisk party etterp. De kommende 15 - 20 ra var vi en akseptert kilde til dry, mrk og vulgr humor i Turboneger. Vi hadde sketsjer med selvforsvarskurs for voldtektsforbrytere som ville voldta kvinner som hadde gtt p selvforsvarskurs. Vi hadde uhrte tekster om pedofili, seksuell vold og politisk ukorrekthet. Hadde noen andre enn oss i bandet, og vre nre venner  vrt med en tur i turnebussen vr, en fuktig natt med sprit, narkotika og grisevitser, hadde Mannegruppa Ottar fremsttt som en mildt frekk speidertrupp: "Veit du voffor det finns s mange pedoer eller? Fordi det er s mange sexy onger. HHH !" Det var humoren i guttebussen Turboneger. Det var aldri et uttrykk for noen holdning. Mennesker som har slike holdninger, lager ikke facebookgrupper, band eller filmer. Politiet kan nok bekrefte dette. De de arresterer for vre med i pedofile nettverk, er folk du aldri skulle tro holdt p med slikt. De som aldri forteller en dry vits i fylla. De som bare smiler snilt og mildt, og som samtidig er medlem av hemmelige mrke stygge netteverk. Ikke mulig oppdage p mils avstand. De ekte voldtektsmennene og pedofilene, min venn, finner du ikke p vitsegrupper p Facebook. Ikke en gang de lukkede gruppene. 

Finnes det ingen grenser for hvor dry humoren kan vre? Fr ville jeg sagt nei. N er jeg i tvil. Direkte mobbing og trakkassering av enkeltpersoner forkles n som humor. Jeg var tidlig inne i Mannegruppa Ottar, og jeg syntes det var litt befriende f vre litt "Von Helvete" igjen. Humoren der var som i bandet. Det var liksom en klar enighet om at dette er kdd, og kdd for de som tler det. Det var ogs litt greit slippe og hele tiden skulle vre s raffinert i sine vitser. Bare plump vulgritet. Men det er alltid en fare for at det sklir ut. Det er alltid "han ene", som ikke kjenner sin beskelsestid. "Han ene" som tar den helt ut, og som fr de andre i gjengen i trbbel. Noen av oss husker vel ha sttt p rektors kontor sammen med kameratene sine, og kollektivt mtte ta p oss ansvaret for "han ene". Han som knuste ruta, da vi andre bare ville ringe p og stikke av. Han som tente p hele skogen, da vi andre bare ville smugryke. 

Han som ville slutshame en blogger, da vi andre bare ville se p drye memes om glamourmodeller. Nei det var ikke morsomt se. Jeg synes ingen jenter fortjener f private og intime bilder av seg smurt ut p en facebookside, til hnlatter og snftende kommentarer. Det er ikke humor. Det er ikke engang dry humor. Det er et overgrep. Og som min venn Kay Erikssen sa i media: "Det der br anmeldes av offeret." Han var ogs nye med presisere at han som administrator av Ottar, bde slettet slike innlegg, og kastet ut de som drev med snn. Det er ikke til misforst. Med mindre man i raseri og krenkelse, velger misforst - med vilje. Aktiv misforstelse er forsvidt blitt en yndet teknikk i det offentlige liv. Jeg fikk selv kjenne p den intelektuelle prvelsen i forholde meg til bevisst dumskap, da jeg la ut en flsete kommentar om hekser, i Ottar. Den var forsvidt utrolig uskyldig. Man skal ikke ha sett mange sketsjer med Otto Jespersen eller Charlo Halvorsen ( De famse arkitektene bak det hysteriske radioprogrammet Revolvermagasinet som gikk p NRK tidlig p 90 tallet.), for skjnne at det hele var ment som en hysterisk teit "harrymelding" : "Etter at heksebrenning ble forbudt, har samfunnet blitt overtatt av hekser." og en rekke fjollete eksempler da p kvinner i lederposisjoner og i samfunnslivet generelt. En liten jente i et musikkmagasin p nett, tok helt av p dette, og la det ut som en skandals pstand, sagt i blodig alvor, av "mrkemann" og "rockeavhopper" Hank von (!) Helvete. Det var et av de frste forskene p skandalisere Mannegruppa Ottars tvete facebookside. En og annen i media syntes det var litt for fristende "ta" den kontroversielle politiske og religise bajasen Hank, en gang til (Jeg har forvrig aldri sett p meg selv som srlig kontroversiell. Bare litt overvektig.). Men det ble liksom litt idiotisk da de ringte meg og ville ha en kommentar om mitt "spesielle syn p hekser". "Tror du virkelig at jeg - p blodig alvor - nsker brenne kvinner levende p bl for drive svart magi? Eller for inneha sentrale posisjoner i samfunnet? Tror du virkelig at jeg er FOR brenning av mennesker?" svarte jeg. "h, nei nr du sier det snn s?" kom det litt flaut fra den andre kanten. Det ble bare for teit. Men det slo litt tilbake p denne stakkars jenta som ville lage en "sexixstskandale" p meg: Hun fikk noen fiender som gikk i gang p henne. Det var ikke bra. Men det var ikke s mye jeg kunne gjre med det. Jeg skulle brukes for skandalisere en gutteklubb med harrytasser, men i selvrettferdighetens navn, ble viktige journalistiske regler brutt: Jeg fikk ikke tilsvarsrett for pstandene hun kom med. Og hun valgte bevisst legge ut en humoristisk kommentar, som blodig alvor og et uttrykk for mitt verdisyn. Det er kanskje ikke verdens heldigste handling, nr man str ovenfor en bling med grne gutter. Har du prvd snakke fornuft med en sint gutt? Eller en gjeng med sinte gutter? Det er like meningslst som prve snakke fornuft med en gjeng sinte jenter. Det er liksestilt i meningslshet. Vel, det ble litt betent tidligere i vr, men s roet det seg litt ned. Kay Erikssen og gjengen hans skjerpa seg p luke ut de verste kommentarene, og ta bort det som ikke var humor, men rent trolleri. Men moderere en nettside er ikke lett. Bare spr Dagbladet. De klarte bare ikke ta unna all gifta som kom p kommentarfeltet. Det ble for mye. De stengte likegodt alle muligheter for ukvemsord og hat. Men Dagbladet er ikke en liten lukket vitsegruppe for menn. Det er et stort mediehus. Det skulle vre mulig moderere en slik Facebookgruppe. Og det gikk, en stund.

Men i hst smalt det igjen. Denne gangen p alvor. Medlemsmassen ble s stor at det ble uoversiktlig. Srlig kommentarene som ble lagt ut i fylla klokka halv fem natt til sndag, av en eller annen gjk, ble ikke fjernet fr dagen etterp. Men Mannegruppa Ottar ble nye spionert p. En gjeng nidkjre jenter satt og fulgte med. De s hvor det bar. Det gjaldt bare vre klar med skjermdumknappen. Og der kom det som i en gavepakke. "Han ene" hadde gjort det store. Gtt langt ut over det som er akseptert og anstendig. Han var ingen stor pamp i et statlig mediehus. Han var ingen hipp og kul trendsetter. Han var ingen sylskarp komiker, med lisens til g for langt. Og han var ingen r, rappkjefta kjendisjente, som moret seg med sjokkere, ved leke bryggesjauer og krigsseiler p horehus. Dette var en fyr uten noe mediekompetanse, og han hadde totalt drukket bort det siste som var igjen av indre sperrer. De var vel en gjeng som satt foran hver sin PC. Unga var hos mora. Samboeren i seng. Gravemaskina skulle ikke fyres opp for p mandag, s det var god tid til sitte og overg hverandre i drekking og dryhet. Og det ble for dryt. Nesten s dryt at de lignet p holywoodkomikere i filmen Aristokrats. Denne filmen gikk som en farsott p 2000 tallet. Det er en dokumentar om en vits som har gtt fra munn til munn helt siden den franske revolusjon. Den har ikke noe egentlig poeng. Poenget er at fortelleren skal sjokkere sine tilhrere i dryhet, nr de beskriver denne familien med aristokrater, som begr de mest perverse handlinger. Her er f.eks den amerikanske komikeren Gilbert Gottfrieds versjon av vitsen: https://www.youtube.com/watch?v=tw10xa_xtNg&t=6s Han er s bermt og kul, at han slipper lett unna med si dette. Men denne gjengen med arbeidskarer som drakk seg drita og skulle tffe seg, de ble tatt. Tatt s det suste. Jeg var medlem av gruppa p den tiden, men fikk ikke med meg de drye tingene de hadde skrevet. Jeg s det i avisa. Det hadde visst blitt slettet ganske raskt. Men da var skaden allerede skjedd. Jentene tok ikke akkurat p seg den vannfaste mascaraen denne gangen. Her skulle der renne. Svarte trer, og leppestiften klint utover. Harmdirrende pekefingre. "Noen m ta avstand!". "Noen m bl! Bl slik som vi har lidd under denne facebokkgruppens overgrep!" Scenarioet var perfekt. Redaktrene knegget. Smbarnsfedre skalv. Politikere lette etter sine vinklinger og billige poeng. Nasjonen Norge hadde funnet sitt hatobjekt igjen: Den hvite, fulle arbeiderklassemannen. Han som kun skal bygge veier, broer og hus, og ellers bare holde kjeft - har drukket seg full, og sagt perverse ting. Bloggerbrigaden gikk doble skift. Doble ritalindoser, og billig cava til hele gjengen. Her skal det fles.

Det ble stygt. Tusen ganger styggere enn de idiotiske vitsene, som ingen - ikke engang Ottars medlemmer, synes er srlig morsomme. I alle fall ikke om de fortelles hyt s alle kan hre det. Da blir det jo kleint. Og drive hetse unge frynste bloggjenter, er i alle fall ikke noe gy. Man er da far selv. Ingen nsker jentene s vondt. Kay Erikssen stakkar. En rlig hardtarbeidende familiefar. Kampsport, jobb, kone og barn. Det er det han elsker. Og litt moro og action. Kule biler. Karate. Jetjagere. Litt snn som kroppen hans og hjernen hans er laget: Hvordan skal man egentlig kunne ta avstand fra sitt eget hormon - testosteron - snn rent intellektuelt? Kona er enig. Hun vil ha strogenet for seg selv i familien: "N leker vi en lek, hvor du er mann og jeg er dame. Og s gifter vi oss liksom, og fr barn. S samarbeider vi p den mten at nr du som er mann, er mann, s gjr du manneting, og s gjr jeg dameting, siden jeg er dame da. Og s digger vi hverandre og er rause med hverandre." sa hun snn ca. Og Kay opprettet denne tvete humorgruppa. Den er ikke hatefull. Og den er ikke konspiratorisk. Det er ikke en frimurerlosje eller MC klubb eller et pnkeband. Det er en vitsegruppe for menn. Litt frekk, og med stor takhyde. Ikke verre enn de hundrevis av mannebladene som har eksistert p jorda. N plutselig ble han en folkefiende. En rsak til alt som er vondt. En skylde p. Mannen. Han som sprer trer og sorg og angst og spiseforstyrrelse. Mannen. Forbryteren. Han ville vise at han er snill. Rydde opp. Samle inn penger til de som trenger det. Nei. Det gr ikke. Onde menn som deg fr ikke lov vre snille. Du lagde et forum hvor en full mann skrev en stygg vits. Og hvor noen begynte hetse bloggerne, fr du rakk stoppe dem. Det du ikke er direkte skyldig i er du indirekte skyldig i. Indirekte skyld, er mobbens rettferdiggjrelse av sine egne sinnsyke handlinger. En innvandrer voldtar en jente. Mobben henger alle innvandrere. En  norsk mann hetser en blogger. Mobben henger alle norske menn. Mobbens logikk er ikke fornuftig, den er styrt av flelser. Kay fikk lre seg massepsykosens anatomi p den harde mten - som ml for massene. Han hadde mange svnlse netter, fortalte han meg. Men det var ikke for seg selv. Det var for de bloggjentene som hadde blitt hetset p siden han hadde skapt. P hans vakt. "Jeg har jo barn selv." sa han. 

Jeg selv fikk pne og skjulte trusler. "Jeg ser at du er med i Mannegruppa Ottar. Tenk p dine nrmeste." "Tenk p karrieren din" "Tenk p de du krenker" "Tenk p media." Aldri fr s jeg mine venner og bekjente s tarvelige. Det var en ekte heksejakt. Det minnet meg om historien om de to unge jentene Abigail Williams og Betty Parris i den amerikanske smbyen Salem i USA i 1692. De hadde penbare personlighetsforstyrrelser, og fikk til slutt masse oppmerksomhet. Og da de oppdaget at hele landsbyens elite gav dem full annerkjennelse, hvis de stod frem som ofre for svart magi, begynte de navngi hekser i st og vest. Trevte sto de to unge jentene i rettsalen til den dystre dommeren Mr Hathorne, og pekte p folk som de mente burde tas. Og dommeren nlte ikke med sende hver og en de pekte ut, til galgen, p gunn av disse smjentenes pfunn. Jeg har sett det fr, og jeg kjenner det igjen hver gang: Det gjelder holde seg i live, nr fingrene peker. Jeg snakket med Kay: "Jeg kan ikke st for det som har sttt p facebookgruppa. Og jeg tar i hvertfall ikke styten for noe jeg ikke har skrevet eller lest engang bare fordi jeg er kjendis. Og jeg gidder ikke prve forklare noe til denne mobben. De er ikke ute etter forsoning og fornuft. De vil ha blod." Kay og jeg ble enige om at jeg bare meldte meg ut. Det var fortsatt viktig at han tok et alvorlig grep - med hvem som fikk skrive hva der. Ingen av oss syntes det var morsomt at sm bloggepiker skulle f mobbing og tyn i gruppa. Og de skulle heller ikke f st og peke i st og vest og skylde p feil folk, for egen vinnings skyld. Jeg hadde uansett helt andre ting jeg ville vre i media for. Sang, musikk og underholdning. Og jeg ville at folk skulle bry seg om de som ikke har det s lett i samfunnet. De som ikke er superbloggere og mediehyener. De som kjemper en daglig kamp - i skyggen av radiomastene. De som kjemper mot ddelige sykdommer. De som sliter med senskader etter ha vrt i krig. De som ikke orker leve mer, og som trenger noen snakke med, slik at de ikke tar livet av seg. Det var det jeg ville st for i hst. Ikke forsvare en gjeng fulle karer, jeg ikke kjenner, som hadde gtt amok i dryhet: "Klarer du rydde opp i dette Kay, kommer jeg tilbake." Han var enig.

Jeg hadde meldt meg ut av Ottar, da telefonene fra media begynte komme. Jeg stod p tunet utenfor Alf Pryssens barndomshjem, og skulle inn i det nybygde Pryssenhuset - et kultur og konferansesenter. Der ventet ca 200 NAV ansatte p et foredrag fra meg. De hadde lest bloggen jeg skrev om da jeg gikk p atter en smell, og ville d. Men Kirkens SOS var der for meg da jeg trengte dem som mest. Her er bloggen jeg skrev: http://hankvonhell.blogg.no/1472777000_bare_i_fjor_trengte_j.html De ansatte i NAV ville hre litt om hvordan de skal takle en klient som er s nedfor at han er umulig n frem til. Mrket har overtatt han helt, og han ser ingen utvei. Han vil ikke hre p fornuft. Og akkurat da ringte avisen. Den avisen jeg kjenner s godt som aldri noengang har villet hre p fornuft. Fornuft selger nemlig ikke. Kaos og flelser i full forvirring, selger som bare rakkern. Jeg gikk inn og holdt foredraget, uten ta telefonen. En sms ventet meg da jeg kom ut: "Vi vil gjerne snakke med deg om ditt forhold til Mannegruppa Ottar." "Har ikke noe forhold. Meld meg ut" svarer jeg kjapt, mens jeg gr ned til den lille tmmerstua der selveste Alf Pryssen vokste opp. En av Norges strste kunstnere. "Vil du kommentere hvorfor du har meldt deg ut da?" "Helst ikke" svarer jeg. "Ser den" kom det i retur fra journalisten. Jeg slapp unna galgen denne gangen. Men jeg hadde en vond smak i munnen. Mobben. Lynsjestemningen. Truslene. Massepsykosen. Jeg slapp unna, men Kay og gutta stod der igjen. De mtte rydde opp, javel. Men de var stemplet og spottet. 

I gr gikk jeg inn i facebookgruppa igjen. I Mannegruppa Ottar. Kay og gutta har ryddet opp s langt det er mulig. N er det ikke verre det enn i en hvilken som helst kvinnegruppe, med litt futt. Griseprat, vitser, sprsml om samlivsbrudd og en og annen dustekommentar som m fjernes. Jeg fler jeg kan st inne for dette forumet n. Et skikkelig forum for freskaller. Jeg ser at Radiumhospitalet ikke ville ta imot donasjonene fra gruppa, og kaldte det "ulovlig innsamlede midler". Det er en grov pstand. I trd med den kriminelle lynsjestemningen som var i hst. Men det er mest bare trist. Jeg vet om gutter i Mannegruppa Ottar som har kreftsyke barn. Som kjemper en daglig kamp for barnet sitt, og som gr med et hjerte knust i smbiter av sorg og angst. De setter s utrolig stor pris p f ha en liten oase med tullprat og mannetv. Men de er like srbare og redde for miste barna sine som resten av verden. De fikk ikke lov til vise dette. Fattighuset dreimot, tok fordomsfritt imot pengene som disse gutta har samlet inn. Vi ER ikke vitsene vre. Vi forteller dem. Vi ER menn. P godt og vondt. Vi kan vre teite og dumme og harry og flsete. Men vi gr p jobbene vre. Og vi gjr alt vi kan for at de vi elsker skal ha det godt. Vi er like redde for fremtiden som alle andre. Vi har ogs like stort behov som alle andre, for slippe taket litt, i kampen for tilvrelsen. Kjre Sofie Elise og alle andre jenter som kom i konflikt med denne gruppen. Unnskyld for srene. Det var ikke greit. Dere er flotte jenter hele gjengen. Og dere trengs og er viktige. Men akkurat her holder vi p med vrt tv. Og det er bare tv. Jeg vil ikke godta at du eller noen av dine sstre opplever no mer personlig stygt herfra. Og jeg tror p Kay nr han sier at ingen fr lov til bruke dette lille nettstedet, til hets og fornedring. S gi n litt julefred til dette spetakkelet som har vrt. Ingen av oss ble noe lykkeligere. Kanskje litt klokere. Og da m jo det f leve.

En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner.

Da regnes magasin, magasintaske, pussesett og bajonett med. Alle deler skal holdes i perfekt stand. Reservoffiserer, heimevernssoldater og krigsveteraner vet dette. Gevret skal tas fra hverandre i deler. Hver del skal rengjres og gnis inn med olje. Sluttstykket skal gli perfekt inn i brsepipen, slik at patronene antenner lett og sender kulene ut i en jevn strm. Det m ikke lse seg. Kiler alt seg fast, er du et hjelpelst bytte. Da m du gjemme deg s godt du kan, og forske fikse gevret slik at du kan skyte igjen - fr du blir skutt.

Snurring er en hermetisk rett som fs kjpt i de fleste dagligvareforretninger. Snurring bestr i all hovedsak av erter, saltet kjtt og flesk. Det er en kopi av en NATO sertifisert stridsrasjon. "Dd mann p boks" blir den kalt. Den kan spises kald, som varm. De fleste krigere driter i varme det opp, og spiser det heller kaldt. Det smaker helt greit. Som to dager gammel pizza fra kjleskapet. Str det en enslig l - kanskje to i kjleskapet, smaker snurring og kald pizza enda bedre. Alt smaker uansett bedre enn den srpa man fikk servert uti felt. Der nede. Der borte. Den gangen. Bak i tiden der.

Det finnes to typer smell her i verden som delegger noe inni en. Som knuser en del av deg som engang var godt. Uskyldig. Naivt. Som med et trykk river fra deg barndommen din, og bytter ut minnet om den ste duften av duggfrisk blomstereng og nystekte pannekaker, med stanken av krutt, fosfor, blod og delagte tarmer. Svidd kjtt. Avfring. Oppkast. Etter smellet er det alltid s stille. Kvelende taust. S kommer skrikene. Hyl. Grt. Sirener. Skuddsalver. Et slikt smell er slutten p en drm og begynnelsen p et mareritt.

Den andre typen smell, er en dr. Den hun smalt igjen da hun tok ungene p armen og gikk. Hun orket ikke marerittene dine fra det andre smellet. Panikken. Sinnet. Hjelpelsheten. Det smellet er bekreftelsen p at krigen ikke er over. Den gr aldri over. Den lever i deg og du vkner opp til det samme marerittet. Igjen og igjen. Det er s stille etter disse smellene. Hvem sa at mareritt var brk og kaos? Nei. Marerittet er den absolutte stillhet. Stillheten etter smellet. Fr hylet. Fr kaoset.

Seks l og seks shots. Ikke snne harde shots. Ikke snne som jeg tar: Gammel Dansk. Jack Daniels. Fernet Branca. Snne som slr deg ut om du drikker for mange, for fort. Nei snne godterishots. For barn. Med Lakris. Tyrkisk Pepper. Sure Fisker. Eple. Milde shots som du kan heve opp i lufta, og skle med gutta og rope "HOHAAA!" - igjen og igjen. Hele kvelden. Flyet gr om to dager. Jentene er med. De sitter og nipper til sine hvitvinsglass og svelger trer. De er med p festen. De feirer. Men de er vettskremte. Fortvilet. Siste kveld med forloveden. De er bare barn, og s HAR det forsyne meg barn? En halvt r gammel baby. Mormor har henne i kveld. Brystmelkpumpa duret og gikk og samlet opp hver drpe melk fra mamma. S hun kunne g p Dubliners med de andre kjrestene, og drikke sine elskede avgrde. Til krigen. De skal skyte og bli skutt. De skal komme hjem til sine sm barn. Og leve med at de drepte andre sm barn. Den kjekke mannen som reiser av grde. Hvem er han nr han kommer hjem? En mann med mareritt? Skal hun smelle dren igjen med en toring p armen? Nr han kommer hjem? Hvem skal hun ringe? Nr han ikke klarer leve med seg selv mer? Ikke klarer leve med henne mer?

Julaften er en velsignet kveld. S stille og fredelig. Det er jo bare en del av marerittet. Men uten tilskuere. Akkurat denne aftenen str det ingen og ser p. Exen og ungene er hos mormor og morfar. Dine egne foreldre fikk beskjed om reise et visst sted. Ikke mase om ribbe og glgg.

I kveld er det bare TVn som fr brke. I kveld skal AGn tas fra hverandre i sm deler, som skal pusses og gnis. S skal et nysmurt vpen settes sammen igjen. To pils str i kjleskapet. Sammen med to pizzabiter fra i gr. Og den der boksen med Snurring. Kald "Dd mann p boks". Alt skal nytes. I fred. I ensomhet. Det er bedre enn all styen. Minnene. Kjeften. Anklagene. Drmmene. De knuste drmmene. Marerittene.

Men i kveld skal en stor ting skje. Endelig. Endelig skal trene f fritt utlp. Endelig skal du f grte hyt. Hulke og snrre. For endelig er det ingen som ser.

 

Til mine norske venner som er, og har vrt i vpnede konflikter, og som ikke har det s bra. Jeg tenker p dere denne julen. Mvh Hank.

De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

Det har skjedd et par ganger i hst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjpesenteret NK. Handlegater med rflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nypnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rdyre, og folk str gjerne hele kvelden i lange ker foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som str p den rette VIP lista. Er man frst s heldig komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor f folk som er der. Ken er liksom der det skjer. Jeg har vrt i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger p rad. Spilt forestillinger fredag, lrdag og sndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. N er den musikal, og min jobb er lunte rundt p scenen med et morsomt mnefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat snn som svenskene synes vi hres ut. Jovial, st og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt skrive om. Det stiller ingen vanskelige sprsml. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for kose seg, nr de er p sin rlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert p en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den gr hver jul p svensk TV.

Ja, s etter sndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig p flyplasstaxi. Det er ikke priskrig p flytoget. Tog er dyrt og uplitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det spass dyrt og klnete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. S: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppsttt i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjfren ut av vinduet, for sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjfren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjfren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til kjre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er ogs navnet p en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vrt plaget av uro og brk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det vrige Sverige. Sinte, unge arbeidslse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare nsker hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptyer. Angrep p journalister, politibiler og alt som mtte lukte av fremmedelementer. Det gr i blger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er hy der. Lettelsen er stor inni taxien nr jeg bare fr forklart sjfren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjre i Husby." flirer sjfren. "Jeg er norsk." svarer jeg, p mitt beste svensk.

Skne ligger p sydspissen av Sverige. Enorme kre og bondegrder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endelse sletter. Nr solen gr ned over Skne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mrk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den sknske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skne. I gave for sitt forrderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Lberd, men i et av de store anneksene p slottsgrden. I tre r bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi mtte kjre gjennom en lang all, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjen p den ene siden, og det lille slottskapellet p den andre. For s  komme til Malm by, gikk turen gjennom et mektig kerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og s rett sydover til byen. Om man kjrer inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til Kbenhavn, ligger den beryktede bydelen Rosengrd p hyre side. Ved en stor rundkjring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det frste man fr ye p er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang sltt av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke p hverandre. De kaster ikke brannbomber p biler og stein p politiet. Snn som s mange andre av Rosengrds ungdommer gjr. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har p denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drmmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengrd, og hplsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjpte denne fotballbanen til guttene i Rosengrd. Et symbol p hp? Eller en manifestasjon p hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok ogs ha en god porsjon flaks for kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, brer p drmmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengrd av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vrt narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt p torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort s mye galt, og forske gjre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjnte hva de sa. Dette var mdre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte p myndighetene. Naturlig nok. "Apejvler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp p bnd. Hele Sverige fikk hre det.

Jeg kom tilbake til Malm for et r siden. Musikalen som n gr i Stockholm spilte i Malm frst. Hele hsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malm. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, mtte jeg trkke over flyktniger som l p togstasjonene, i gatene og p perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt p potetgullet de hadde ftt av en Rde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Rde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange ker av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengrd. Disse ungdommene drar forvrig aldri inn til "stan" , s de fikk ikke se med egne yne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gtt av hengslene. Elevrdsfrken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Jonern. Jonern med fjonern vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett mkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store ln i EU banker for dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for bo der med meg. Men jeg har ikke noe by p. Farmor lrte meg at du aldri m ta imot gjester uten ha noe by p. Kaffe, brdskiver eller litt lefse med sukker, smr og kanel. Og farfar lrte meg aldri g til en bank og lne penger nr du er blakk, bare for kjpe lefse til gjester du ikke har rd til huse. Sverige har maxa alle kredittkort for kunne gi noe som ligner p en anstendig tilvrelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare snn. Det er ogs en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er n strre enn den vellykkede. Akkurat n, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gteborg og Malm. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo hl i huet. I sfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - nr man ikke engang har kontroll p sitt eget. Hvis vi n absolutt skal synke s dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er s hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi m. Jeg liker heller ikke snn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen m dra. Og m de dra, s m de dra. Det er forferdelig se, at s mange m lide for vr egen manglende evne til organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar vre organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og hpe p flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Sekulre svovelpredikanter og storinkvisitrer vil styre barnas tanker.

"Du m skrive no stygt om Trump og heie p Hillary, eller fr du ikke vre med i gruppa." Nabogutten fikk denne beskjeden av en klassekamerat. De hadde laget en chatgruppe om valget i USA. 4. klassinger. Inspirert av samfunnsfagtimene, hvor de hadde lrt om den "slemme rasisten og sexisten" Trump som skulle delegge verden snn som Hitler hadde gjort. Der fikk de ogs hre om den snille tante Hillary som bare vil alles beste, og er klok og modig. Oppildnet av dette verdensbildet, gikk skoleklassen i gang med "redde demokratiet". Nabogutten kom hjem til faren sin i fyr og flamme, og fortalte om denne episke kampen mellom "den gode feen Hillary og den onde trollmannen Trump". Faren sukket oppgitt, og mtte prve og forklare at dette bildet kanskje ikke var s sant alikevel. Hillary var kanskje ikke bare snill. Hun sa mye snillt, men hun gjorde en del ting som ikke alle synes er snillt. Han mtte sitte og vise p kartet, forskjellige krigsomrder der Hillary holdt p. Bomber i Yemen. Syria. Han mtte forklare hva korrupsjon er. Han mtte fortelle hva folkeretten er. Hva som er lov og ikke lov gjre mot andre land og folkeslag. Bildet gutten hadde ftt p skolen om den snille "tante Hillary" ble litt mer nyansert. Han gikk inn p denne chattegruppen som han og de andre elevene p skolen hadde, og fortalte hva han hadde lrt. At det amerikanske valget ikke var s svart/hvitt likevel. Da ble han alts kastet ut. Av demokratigruppa.

Det ble litt krise i skolenorge da Trump vant valget. Min egen datter hadde ogs lrt at Hillary er snill og Trump er akkurat som Hitler. Det var liksom pensum p norske skoler denne hsten. Men vi snakket litt sammen om dette, og hun var enig i at dette valget var noe hun uansett ikke kunne gjre noe med, og at de nok var like ille/gode begge to. Men jeg reagerte p en del snakk p skolen om at "Hvis Trump vinner valget, blir det 3. verdenskrig.". Barn hadde grtt av skrekk. TV2 og NRK hadde innslag p nyhetene: "Hvordan forklarer vi vre barn om valgkatastrofen i USA?". Det var filmet fra et klasserom hvor 100% av elevene hadde stemt p Hillary Clinton i "klassevalget". N falt de offer for skrekkpropagandaen i skolen. Ensrettede, velprogramerte politisk korrekte barn. Humanismens fremtid. Norwegishe Hillaryjugend. Gode konsumenter. Fremtidens lnekunder. Bankenes og Statens nysdde ker. Plutselig raknet lgnen. Informasjonen barna hadde ftt p skolen stemte ikke. De ble redde. De hadde blitt utsatt for et kvasihumanistisk klipp og lim manifest. Avisene, TV stasjonene og skolegrden: Alle var enige i lgnene. Sekulre svovelpredikanter hadde fyret nasjonen opp til bli en tanketom mobb, fulle av selvgodhet og med klokketro p egen fortreffelighet. Totalt villige til plukke i stykker og luke ut ethvert forsk p kritikk av det nye progressive sosiale demokrati. Traumatiserte barn. I visse vre middelklasseomrder i USA rykket endog team med krisepsykologer inn i skolene, for redde akademikerbarna fra den totale mentale kollaps. Ateismens yppersteprester og deres sjelelse menighet fikk jaggu dommedagsflelsen her forleden. " m nu flir" som han sa, min gamle onkel- hvalfangeren fra Lofoten.

Jeg merker at jeg ble mektig irritert over mtte nyansere offentlig propaganda for mitt barn, da hun kom hjem fra skolen. Barn skal ikke programeres slik. De skal lre tenke selv. Og de skal ha god tilgang til sann og nyansert informasjon.  Og de skal ogs sknes for de tyngste og mest brutale problematikker p jorden. Hvordan skal vi snakke med barna om valgresultatet i USA? Vi skal be dem om unndskyldning. S kan kanskje presten preke litt om tenke oss om litt fr vi hopper p en konklusjon. At korrupsjon ikke er greit. At media ikke har lov til lyve. Han kunne jo snakket litt om dette p Julegudstjenesten p skolen. Eller? Nei det er jo ogs et ml for den humanistiske inkvisisjon. Julegudstjenesten m bort. "De kristne!" tordner Humanetisk Forbunds Yppersteprester p twitter. "Umulig si hvor "de kristne" har sine verdier fra, men de gjorde s BLLEN Trump vant valget!". Budskapet pakkes inn i et arrogant tonefall. Fnysing. Ironi. Sarkasme. Hatets pfuglfjr. De bruser. Skolebarna deres ble smurt utover asfalten av falsk og elitistisk lgnpropaganda. Who cares. N er det jul. Da m for Guds?h - ingentings - skyld kristendommen sables ned. First We Take The Julegudstjenst - then We take All The Kristne (Fritt etter Cohen og The Julekalender). Fremferden er s utrolig lett og kjenne igjen. Mennesketypen. Tordneren. Jesuitten. Inkvisitren. Jihadisten. Den gale professoren. Den rasende Ateisten.

De bryr seg egentlig ikke om nyaktig hvilken ideologi eller samfunnssektor de slutter seg til. Bare det er mennesker der. Bare det fr handle om favorittemaet deres - de andre. Og f herske over andres tanker, liv og skjebner. Bare de fr spille psykososiale spill, hvor de selv fremstr som fortreffelige. Religioner er ikke roten til alt ondt. Undertrykkende prester har vrt det. Men de skifter lett farge nr religionen taper terreng. Hvem husker den georgiske munkelrlingen Josef Vissarionovitsj? Han var en ambisis munk som ville klatre oppover i hierarkiet og f makt, men kirken begynte tape terreng da den russiske revolusjon begynte. Da kastet den unge munken kappen sin og ble til ateisten Josef Stalin. Best vre der det skjer. Men mannen var den samme. Han hadde bare byttet ut en ideologi med en annen, som gav han strre muligheter til herske over andre. I Norge er det lite igjen  herske over, i kristne kretser. Vi er en av verdens mest ateistiske folkeslag, s denne mennesketypen er lettere finne i sekulre kretser, her hjemme p berget. I de strste partiene, og bevegelsene. I institusjonene og p mentalsykehusene. Og sist men ikke minst: I mediene. Vi har fremdeles ikke, etter 5000 r med skrevet historie, klart og innfre et system som oppdager, eksponerer og luker ut denne mennesketypen fra viktige poster i samfunnet, fr det er for sent. Derfor fr de ture frem med sine tordentaler og agendaer. Og de gjr det s hyt at ingen tr sprre: "Hvem er du da?". "Slapp av med deg." De fr sine posisjoner, og fr herje fritt. De f. De rasende. Torden og lyn. Snft og fnys.

Jeg husker julegudstjenesten p skolen. Det var noen elever som ikke var med. Noen kom fra ikketroende familier. Andre tilhrte ulike andre trossamfunn. Det var ingen tvang. De som ikke ville slapp. Ingen reagerte p det. Like blid. Men de fleste av oss tuslet inn i kirka med klassekameratene vre, og hrte p en grei og god prest. Ikke en rasende svovelpredikant som skulle skremme oss med helvete og svovel. Nei det handlet litt om Jesusbarnet som i krybben l. Og som vokste opp til bli Milde Jesus. Og litt om vre gode med hverandre, ha litt tro, hp og kjrlighet. Ikke lyve. Ikke krige. Huske de fattige. Og ellers kose seg s mye som mulig i jula. Jeg kom liksom ikke ut som nyfrelst korsfarer, p ndels jakt etter vranglre og ugudelighet. Ikke snn som guttene i gata fly p "han andre" da han viste litt skepsis til Hilary Clinton, og vget si det hyt.

Julegudstjenesten i den norske skolen er s raus, og fri i formen, at det ser nesten litt psycho ut og skulle problematisere det. Jeg hadde godt utbytte av en rund og snill preken om vre et medmenneske i jula. Jeg flte med ikke truet til tro p overnaturlige hendelser i Bibelen, og jeg flte meg heller ikke forpliktet til sttte hverken avlatshandel, kjetterbl eller koloniherredmme. Det handlet mer om identitet, for en liten gutt. En flelse av at dette er min kultur. Det finnes mange kulturer, som alle er vel og bra p sin mte. Men dette er min kultur. P godt og vondt. Men som et lite barn behvde jeg oppleve noe godt. Milde Jesus sitt hus var et godt sted. Senere i livet fikk jeg innsikt i religion og livssyn, og ville ske min egen vei. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at akkurat julegudstjenesten p skolen var en ufarlig liten greie. Og mye mindre farlig en den sekulre programmeringen av barna, som foregr alle de andre dagene i skoleret.

 

 

 

Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv ddshjelp var ikke noe stress.



 

 

Det begynner ofte snn: Jeg legger ut noe litt tanketomt p Facebooksiden min. Noe som skal vre morsomt, eller litt flsete, eller litt avvpnende. Nettet har s skarpe kanter for tiden. Alle mener hyt med store bokstaver. Jeg ogs. S jeg kjenner av og til behov for tyse litt. Men s fr jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde strre betydning enn jeg trodde.

I kveld s jeg en del saker i media om en kampanje for f folk til bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og s kom jeg p at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsvidt ogs bare glemme gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en rrekke, s jeg mtte neste le der jeg s for meg kirurgen pne opp organkassa med is, og se ned p en lever fra selveste Hank. Svart og fl. S jeg la ut denne statusen p Facebook, mest for f noen til le litt med meg:

"Etter mangtjue r p kjret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervs sigging og snusing. Etter ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingrder og minst tte destillerier. Etter ha spist nok junk-food til holde en fattig favela i Rio i live i 40 r. Etter ha spist meg gjennom alle verdens kjkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten lfte s mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for finne ut hva jeg egenetlig skte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. N har jeg endelig funnet meg selv og formlet mitt her i livet, og jeg kan med hodet hyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg ogs." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken p meg som organdonor. Hadde alle misforsttt, og tatt det p alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status p svensk: "Livet r en jvla rkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmrbrd". Det er et uttrykk svenskene bruker nr de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et hyt rekesmrbrd. Ingen av mine norske Facebookvenner skjnte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute p viddene: "Nam! Rekesmrbrd er godt" og "Jeg hper du bruker ferske reker, og ikke snne frossne fra Grnland" og "Har du prvd ta litt sitron og majones p rekesmrbrdet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp p den digitale skuldra mi for ha ftt til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. P min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for vre sikker p at alt ble forsttt og tatt i god nd, la jeg ut en presisjon p mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjnte jo det da Hans-Erik. Men det var bare s fint at du skrev om det. For det er s viktig" og s kom det en direktemelding p innboksen min. Det var en venn her i Lillestrm, en mor som har barn p samme skole som min jente gr p. Hun skjnte godt spken, og syntes den var festlig, men hun var ogs s takknemlig for at jeg tok opp temaet. For p torsdag skal hennes snn f ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vrt mye syk. N skulle han endelig f en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det hres s lettvint ut. Det er selvflgelig ikke s enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er s mange faktorer som skal klaffe. Organet m jo frst vre tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente p at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har ddd, s n gjelder det komme til klinikken. Flelsene er jo selvflgelig ogs splittet. Ingen nsker vel en annens dd. Men oppstr den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og s er det de medisinske kriteriene som ogs m oppfylles: Kroppen kan begynne og stte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for forhindre at det skjer. S er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg byer meg i stvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tlmodig venter de p den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rdighet for donasjon etter sin dd. Jeg skulle nok gjerne selv ha nsket at jeg kunne redde liv, etter min dd, p den mten der. Men s var det denne gamle pnkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt tenke p denne kvelden her. Jeg er snn at nr jeg begynner tenke p denne mten, s m jeg reise meg opp fra kjkkenstolen der jeg pleier sitte foran Macen min og "leke kontor". Jeg m strekke litt p beina, s jeg str eller gr litt frem og tilbake p stuegulvet. Ser litt p TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg str og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har ftt. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige yeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker p livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det vre sitte i en snn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke fr organer i tide? Som m d i den visshet at det kunne vrt unngtt? S gr det opp for meg at jeg er nrmere den problematikken enn jeg liker tenke p: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg f det?" Det gr kaldt ned over ryggen p meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hrsr p det temaet. Og med min fortid, som gjr at ingen vil ha mine organer om jeg dr, ville jeg evt f et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag p sin sknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk p hye doser med metadon. Det var s surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk p metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene delegger for det andre p grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er ndels. Legal eller illegal - den delegger vakre jenters skjnnhet. Huden blir gr og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller plsete og rar. De engang s tindrende ynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves yne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte p en Harley Davidson n eneste gang fr hun dde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rdmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene lftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakp monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke d. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjr, hp og drmmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne snn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes ddsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til p Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun f igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten p sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen mtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp p disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flrtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for f omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid s det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle f sykehuset til ombestemme seg. Til gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til f leve. Kanskje hun kunne f prve hvordan det var vre vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til se p solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har by p. Siv Tove ville vel bare ha noen r til. Men hun fikk ikke st i ken engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv s lenge? Hun som hadde gtt s dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke p papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De M leke Gud. De er ndt til dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjansels. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til gi til alle som trenger. Er du ei sprek brte i 40 rene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode r foran deg, havner du foran i ken. Vel du havner i ken. Og slik m det jo nesten bare vre.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig drlig, og jeg visste at hun hadde ftt sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bnn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledd. ndend er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Ddsangst. Det er ikke noe et menneske nsker oppleve. Men s skjnte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det p Facebooksiden hennes: "Nr dere leser dette er jeg dd." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og ftt aktiv ddshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i ken der. Alle som har mistet alt hp om et verdig liv, og en verdig dd, er velkomne dit. Aktiv ddshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne f nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne f. Men hun kunne f legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle f d uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok ddelig gift til la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flsete oppdateringen min p Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver f en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til hre hvordan det gr med nabogutten vr som skal f ny nyre p torsdag. Og s hper jeg selv at jeg aldri vil bli s syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne f det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ny forskning viser at akupunktur er utrolig digg for ryggen min.

Maria mter meg med sitt vanlige varme smil og trygge faste blikk, nr jeg kommer inn p Atlasklinikken p Fritjof Nansens plass. Hun viser meg inn p behandlingsrommet, og jeg tar av meg den gigantiske vinterjakka mi. Jeg stabber som en snmann. Kulda har satt seg langt inn i skjelettet. Musklene er helt stive. Jeg har hatt en sjukt hektisk hst. Pendling til Stockholm hver eneste helg, for spille musikal. En haug med sm og store oppdrag. Konserter, foredrag, mat og vineventer og et hardkjr uten sidestykke for bidra til avslringen av den skalte "lurelegen" som svindlet min MS syke venninne Julie https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/ og den pflgende innsamlingen for kunne betale Julies behandling i utlandet. Nakken er stiv og stl etter lange kvelder med blogging og nettaktivitet.

Hodet er fullt av nye kunnskaper om bilkjring, trafikkregler og kjretimer: En vakker dag har jeg visst lappen. Hele systemet er i helspenn av den ukentlige kabalen som bare m g opp, nr en alenefar som reiser s mye, skal f hverdagen til funke med barnepass og logistikk. Jeg er som en forfrossen humle som surrer sakte i sikksakk inn p klinikken, i total visshet om at jeg egentlig ikke kan fly. Det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly nemlig, men gjr det likevel. Snn er jeg ogs. 

Marias hender er varme. Hun treffer p magisk, mystisk vis, alle de sreste og stiveste punktene langs de skjeve ryggmusklene mine. Jeg er plattfot og overvektig, s skjelettet mitt fler seg som et drlig sammenskrudd klesstativ fra IKEA. Det fles som om det kan knele nr som helst n. Ja denne hsten har satt sine spor. Jeg klager ikke. Jeg har det utrolig morsomt i hverdagen min. Tenk ha en slik variert arbeidshverdag. Og jeg holder hodet snn passe over vannet. Ikke alt er p stell, men det er p god vei. Bare det at kroppen min trenger litt pleie for tle hardkjret. Jenter kaller dette for "ME time" - "meg tid". Men det er SPA, negler og pedikyr og nye yenbryn og voks der nedentlil s det skal bli ekstra lekkert.

Jeg kaller det klemme fortvilet inn 45 min verkstedtid, s jeg ikke gr helt i stykker. Forebygge den totale vinterkollaps. Unng mtte g p store sterke doser betennelsedempende og smertestillende medikamenter. Holde det gamle skroget flytende gjennom et par stormer til. For jeg er en snn fyr. Fra stormer til stormer seiler jeg gjennom livet. Hy sj og sterk vind. Bare plante beina p dekk. Spenne seg fast, til musklene blir sement 

Jeg ser ut som en drita full brunbjrn nr jeg forsker legge meg ned p behandlingsbenken. Maria fniser litt, men bare fordi jeg ler hyt av meg selv.

Jo, hun har gtt sin skole, Maria. Hun vet nyaktig hvor jeg har vondt. Hvor det har lst seg. Trygge, varme hender stryker over muskelaturen p ryggen min, og treffer knute etter knute. "Brum" sier jeg - bamsen - nr hun trykker p en muskeknute. "Brum brum". Det er vondt,men det er ganske godt ogs. Jeg er snn type mann som tror at alt vondt blir bedre, bare man klemmer p det s det blir vondere. Med vondt skal vondt fordrives. Nr det gjelder massasje og kroppsterapi funker det jo som regel. (Det er litt verre nr jeg sitter og borrer fingeren inn i et betent brannsr og roper "AU" , men?) 

Kopping var en vanlig behandlingsform fr i tiden. Ved tmme sm glasskopper for luft, og sette dem p huden, skaper det et vakum, som en sugekopp. Vakumet suger til seg hud og muskler og pvirker sirkulasjonen i kroppen. P gatene i Asia kan du f en snn kopping for et par kroner. Mange fler at dette lindrer og endrer lettere sykdommer, febertilstander og andre plager. Jeg har ikke hrt noen pst at det kurerer AIDS eller noe annet spektakulrt. Men det lindrer liksom. Maria bruker to kopper som hun lar gli over ryggen min. Vakumet fr musklene til dras ut av ls. Det er som en omvendt massasje: I stedet for trykke p musklene, drar man i dem med vakum. Enkelt og greit. Effekten er derimot formidabel. Jeg formelig hrer sirkulasjonen gjenopptas nr en muskelknute er lst opp. Huden blir rd av vakumet, men under huden er det minst like mye gjennomstrmming. "Brum brum" sier jeg - bamsefar kroer seg nr gamle krigsskader og arr fr pleie og omsorg. 

"Spioing!" -kroppen str i helspenn. Som en gigantisk fjr i en diger rdhusklokke. Det kjennes som lyn som gr gjennom kroppen og opp til hodet: "Zapp! Spioing!" Maria har overtalt meg til prve snu meg p rygg p behandlingsbenken. Som en utlevd sirkusbjrn, kvier jeg meg for utfre dette trikset. Det er ikke noe stas snu en tung gammal bjrneskrott fra mage til rygg snn. Ser sikkert helt teit ut. Vanskelig er det ogs: "Bruuuuum!" klager jeg, men s ligger jeg der, og hun setter nlene p meg. Jeg aner ikke hvordan hun finner disse punktene. Jeg tler da stikk. Mine mange r som misbruker har gjort meg immun mot spryteskrekk. Nr jeg tar blodprver, m jeg ofte gjre halve jobben selv - sammen med sykepleieren, bare for finne et sted p kroppen som ikke er s oppstukket at det er umulig hente ut noe blod. Jeg tar slikt p strakarm. Jeg liker det ikke, fordi det trigger s mange vonde minner fra de tyngste ra i mitt misbruk. Men jeg tler det, og smerten er ubetydelig. Men nr Maria setter disse hrstrtynne akupunkturnlene, er det noe helt annet. Det strler og rykker til. Jeg ante ikke at man kan f en slik reaksjon i hele kroppen, av bare et lite nlestikk i foten. "Brum?" bamsefar er litt paff. Men det er jo helt ptagelig. Refleksene er ogs helt reelle. Ikke engang gamle sirkusbjrner lar seg lure til ha en reaksjon. Og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Jeg er jo ikke der for innbille meg, men for f pleie. Og tro det eller ei - dette er perfekt pleie for meg.

S ligger jeg der p ryggen med disse nlene i meg da. Maria setter p noe snn spaca musikk, slukker lyset og gr. Jeg ligger der alene i mrket og hrer p beroligende lyder. Det er jo egentlig litt utenfor det jeg vanligvis liker hre p. Jeg liker jo helst klassisk god gammal rock, punk og metal. Viser med sterke ord. Men her er det svevende new age musikk som drar meg ut av virkeligheten. Plutselig er jeg langt ute og svever med tankene. Tusen bekymringer og gigantiske problemer blir til bittesm ubetydelige hendelser i sammenligning med evigheten. Hverdagens mas og stress betyr ikke s mye akkurat der og da. Jeg klarer slappe helt av. Jeg glemmer ikke alt ansvaret jeg har. Men jeg fr plutselig flelsen av at det gr an leve med det. Og spenningene i kroppen er ikke s plagsomme mer. Jeg er endelig i en slags form for dvale. "Brum, brum"

En vennlig hnd dytter forsiktig i meg, og dvalen blir forsiktig brutt. Maria vekker meg og smiler. Jeg brummer litt til, og mumler ut en takk for n. 45 minutters hvile og pleie. Lindring og behandling. Jeg fr p meg den digre vinterjakka mi og tusler ut av Atlasklinikken. En liten oase midt i Oslo sentrum. I det jeg kjenner den iskalde lufta p gaten utenfor, begynner jeg g - fort. Jeg skal i et nytt mte med et firma, for diskutere et fremtidig event. S er det henting p skolen. Middag. Lekser. Ballett. Kveldsmat. Og jeg har visst planlagt et innlegg i bloggen. Det betyr litt tenking og skriving. Det blir sent. Men det er litt lettere i kveld. Behandlingen gjorde underverker p kropp og sjel. Sa jeg sjel? Ja, den finns. Og den trenger pleie. Litt berring. En kobling her og der. Kobling til denne harde solide hverdagen vi kjemper oss gjennom - vi sjeler, med apekroppene vre, som vi suser hit og dit med. Og krsjer i den ene virkeligheten etter den andre. Klokka, mter, tyngdekraft, A4 liv, skuffelser, gleder, hp, regninger, krig og valg. Her snurrer vi rundt, fanget av tyngdeloven, som tynger oss. Den delen av deg som tenker, drmmer og fantaserer? Som gr med en ekkel flelse av at det m vre noe mer enn bare vre apekatt fanget p en planet? Det er sjelen. Den andre delen av deg, som hisser deg opp og sliter og strever og er forbanna p det du har ftt beskjed om vre forbanna p? Det er apekatten som sitter fast p planeten. Den fler seg veldig viktig. Den holder deg nede og holder deg fast. Apekatten p planeten tar p seg brillene sine, og legger ansiktet i bekymrede folder. Apekatten er ikke deg. Apekatten er en drmmedreper. "Det finnes ikke grnne bananer!" roper den. S henter den alle gule bananer den finner, og peker p dem. Nde den da, som lanserer muligheten for grnne bananer. Aper er ikke snille mot aper som tror p grnne bananer. Selve tanken p en grnn banan er motbydelig. Og enda verre er skrekken for at det plutselig en dag, skulle penbare seg seg en slik grnn banan. Det ville rokke ved alt vi apekatter vet om bananer. Hvordan skulle det da g?

Akupunktur og kopping. Alternativ medisin kalles det. Jeg har ftt akupunkturbehandling for mye rart. Mange misbrukere og tidligere misbrukere fr nler i rebrusken. Bde til abstinensbehandling og i hverdagen. Det gir en slags ro og fred, for oss som sliter med det som kalles "tankekjr". Om det er nla i seg selv, eller det at noen pussler med ret ditt. Hvem bryr seg? Det funker. Roen senker seg. Det er harmlst. Det har ikke bivirkninger som heroin, metadon, subutex og valium har. Da kan det da ikke skade.

Jeg har ogs ftt effektiv akupunkturbehandling fr konserter og forestillinger, nr jeg har mistet stemmen. 20 min med nler i halsen, og krka ble til en sangfugl igjen (vel, n synger jo jeg ganske grovt, men du skjnner hva jeg mener).

Jeg bruker denne behandlingen jeg holder p med n, for lindre plagene jeg har pga av en hard arbeidsvirkelighet. Jeg har ikke tid og rd til masse spa og reisevirksomhet. Jeg sitter p venterommet p Atlasklinikken med andre typer yrkesgrupper som heller ikke har denne luksusen:  reise p avslapningsreiser og ta weekendopphold p resorts. Brannmenn og politimenn - srlig de som jobber med mentalt krevende, og emosjonelt opprrende saker, kommer for f litt effektiv pleie i hverdagen. Dette er folk som tler det vi andre ikke tler: Mord, overgrep og tragedier. Maria kopper, og setter nler og lar dem sveve av sted for en stakket stund. Bare snn at det verste stresset slipper litt tak.

Jeg vil egentlig ikke vre en debattant i konflikten mellom alternativbevegelsen og skolemedisinen. I min virkelighet burde det finnes en mte og forene disse filosofiene, og p sikt utvikle en funksjonell medisin som virkelig gavner folkehelsen. Men jeg vet at begge sider i debatten har sine rtne egg. Skolemedisinen har absolutt ikke rene nok hender til g s hardt ls p alternativ medisin. Den vestlige skolemedisinen er alt for korrupt og langt inn i lomma p den internasjonale legemiddelindustrien til kunne pberope seg inneha noen absolutt makt over medisinfaget. Det handler om penger og ikke om helse i den sektoren der. De driver med med aktivt forskningsfusk. De bestiller, og betaler raust for, forskningsresultater som gavner dem selv og sverter motstanderene. Den kloke, skeptiske og litt mildt sekulre fastlegen din, er desverre litt naivt fargelagt av denne industrien. Uten at det stripper han for sin kompetanse og troverdighet. Den er bare ikke absolutt, slik han selv liker twitre.

Alternativ medisin er egentlig ikke en retning i medisinen. Det er bare et samlebegrep for alt som utfordrer legemiddelindustrien p en eller annen mte. Det vre seg filosofisk, faglig eller konomisk. Derfor er begrepet like vagt som begrepet terror. Hvem som utver hva, og til hvilken hensikt er hyst uklart. Og derfor pner det for en viss andel skurker og kvakksalvere. Ikke fler enn i skolemedisinen, men synligere. Dette gjr at det er umulig for meg, og kategorisk velge mellom alternativ og skolemedisin. Jeg kan bare forske og ha et s godt perspektiv som mulig p min egen helse. Finne det som funker for meg. Ikke utelukke muligheten for at det som funker for meg faktisk er et reelt resultat. Jeg kan bare ikke stole blindt p noen lengre.

Vitenskap er totalt verdils hvis den ikke er anvendelig i livet. Og vitenskap kan vre et godt vpen til kvitte seg med utfordrere. S nr jeg leser i media om en vitenskapsmann som flamboyant utbasunerer et eller annet vitenskapelig resultat, nikker jeg ikke bare lydig og godtar pstanden hans. Jeg spr meg selv hva han egentlig vil oppn. Hva er det egentlige formlet med akkurat denne vitenskapelige underskelsen?  Er det snakk om en vitenskapsmann som vil bruke sine kunnskaper og evner til forbedre menneskers liv? Eller er det bare en apekatt som bruker alle sine ressurser p vre enerdene p bestemme bananens farge. Gul eller grnn.

 

Slaget er over. Trekk pusten. G p jobb. Ingenting er endret.

Slagmarken er alltid stille i morgentimene. Solstrlene glitrer i frostryken. Rdskjret i iskrystallene vitner om nattens blodige kaos. Den friske morgenlufta har et ekstra krydder denne morgenen: Svovellukta henger igjen etter de illsinte oppdateringene. En klam muggen eim fra lgnene, beskyldningene, vinklingene og spydighetene som haglet over den digitale landsbyen vr - Nettnasjonen Norge. Det var det siste slaget. Et rs intens krig om synspunkter, pstander og fordekte handlinger. N er det endelig over. Stillhet og ettertanke. Ord ble skrevet. Stygge ord. Hat. Lgner. Utrolig hva et menneske fr seg til si gjre nr det tror det har rett. Utrolig hvor gale vi blir nr vi adopterer andres kamp og gjr den til vr. Hvordan kan et relativt opplyst samfunn g s i gang rundt et valg i et annet samfunn - uten engang ha stemmerett?

Det er kaldt i Norge n. Vi hopper i klrne s fort vi bare kan. Matpakke - check. Brste hret - check. Varmedress - check. Lue p - check. Norsk, matte, samfunnsfag. "Pappa? Vant han mannen eller hun damen? Hun ville jo at alle skulle tjene masse penger og bare gi dem til henne. Og han mannen var jo bare sint og liker ikke peace-tegnet." S enkelt er det. Vel, ingen av dem liker vel peace-tegnet. I mitt barns yne er det snne voksne som dreper barna i Syria, og gjr at hun fr mareritt. De som tar andres liv og penger uten engang like peace-tegnet. De er liksom ikke noe srlig imponerende mennesker i barns yne. Ikke det at det opptar dem snn utrolig. Ikke snn at de blir smpsykotiske - snn som vi ble. Vi voksne. Den amerikanske valgpsykosen er en mental pandemi som rammer nasjonen vr hvert fjerde r. Som en gjeng rabiate sm nisser, lper vi rundt i den digitale lekegrinda vr og "flger nye med". Vi tar stilling basert p det vi liker lese. Det som stemmer med vr forutinntatthet. Vi velger tro p de som er som oss. Det behver ikke vre sant. Bare fles bra. Vi misforstr som regel det meste uansett. De dystre spdommene. De dramatiske profetiene. Konspirasjonene vi blir truet med. Lgn. Bedrag. Bombastiske bedrevitere. 4,5 millioner "USA eksperter". Men nr nettkrigen endelig er over, sitter vi alle med en litt flau smak i kjeften. Akkurat denne morgenen. Nr frostryken stille forsvinner, og grsdagens slagmark viser seg, skulle vi gjerne nske mye var ugjort. Usagt. Da skulle vi nok alle nske at vi var uskyldige barn som skulle til skolen en helt vanlig hverdag, med leverpostei og penal i sekken. Lykkelig uvitende om de voksnes syke verden. Men USA gjr dette med oss. Vi blir faktisk s rare nr det er snakk om det riket der.

I 1970 gav den norske forfatteren Jens Bjrneboe ut sin essaysamling "Vi som elsket Amerika". Der tok han et oppgjr med nordmenns ukritiske og panegyriske hyllest av makta i det amerikanske imperiet. Amerikanske krigsforbrytelser. Hyklerisk formyderi. Lederskapets dobbelmoral. I Norge tror vi liksom det skal vre snn. Bjrneboe plukket alle vre illusjoner i stykker, med sine dystre, dog presise kjennsgjerninger. Og disse kjennsgjerningene blir ikke mindre sanne selv om vi karakterdreper budbringeren, hogger hodet av kritikeren og latterliggjr motstanderen. Korrupsjon, lgner og maktspill i skyggene. Var det valgfusk? Var det i det hele tatt et valg? Dette er virkeligheten i amerikansk politikk. Noe demokrati er det faktisk ikke. Det har ikke vrt demokrati i USA p mange mange tir. Det amerikanske demokratiet fikk en siste kule i hodet i Dallas den 22 november 1963. Den demokratisk valgte presidenten hadde nemlig oppdaget at det satt mrke, hemmelighetsfulle og mektige menn i skyggene og styrte, eller rettere sagt: Overstyrte de demokratiske, konomiske og sosiale prosessene i USA. Og slik er det faktisk i USA: Hvis en president begynner bli egenrdig, vanker det ei klyse med bly rett i tenkeboksen p vedkommende. Jepp. Om du  n nervst svelger en valium og fnyser "konspirasjonsteorier" av det jeg pstr, er du i din fulle rett. Ta deg en cortado og slapp av. Det er skoledag i dag. Slaget er over. Jeg sier bare at det er snn. Ikke at det spiller noen stor rolle.

Nei, jeg tror ikke p valget i USA. Jeg tror at valgkampen spiller en rolle, men ikke utfallet. Valgkampen viser aggressjonsnivet hos folket. Ikke bare i USA, men i resten av verden. Den vil vise andre land hva de har og frykte i fremtiden. Det er en slags vrmelding over hvor mye bomberegn det blir. Men den intellektuelle eliten i Norge kan nok slappe helt av: Det blir sikkert bra med vestlig bombing under republikansk styre ogs - nr de hye herrer i vpenindustrien bare fr tatt en liten prat med Donald. Vist han noen filmklipp fra Kennedy-attentatet som resten av verden aldri har sett. S skal dere nok se at Yemen ligger like tynt an som fr.

Men for den jevne amerikaner er det nok mer nringsliv, finans og banking som teller, og ikke hvilken president de har. USA er et utrolig land. Jeg har virkelig sans for amerikanere. De str p. Er seg selv p godt og vondt. De er mennesker som oss. De blir sinte og usaklige nr de er redde og bekymret for fremtiden. De er rause og inkluderende nr de er trygge og har ressurser. Jeg har mtt alle mulige typer amerikanere. Krigsveteraner, rednecks, punkere, bikere, finansfyrster, musikere, regissrer, advokater, lrere og industriarbeidere. Jeg har mtt hvite, svarte, spanske, indianere, tyskere og arabere. De lever sine liv som de best vet. Det er langt til det Hvite Hus for de fleste av dem. Dagliglivet handler om det samme som her: F unga p skolen, gjre rett for seg, betale regninger og hpe at ingen er slemme mot dem. Og nr valgkampen er over, og valgresultatet klart, er det det skal handle om: Hverdagen.

Nr valgkampen n endelig er over, skal jeg ha noen srdeles upolitiske dager en stund fremover. Jeg tilhrer den der delen av befolkningen som ikke klarer hisse meg opp. Jeg s aldri noe behov for velge mellom to s uredelige og tvers gjennom falske mennesker. Jeg hadde ikke engang stemmerett i det valget der. S hvorfor skulle jeg hisse meg opp over hva andre nordmenn mener, som heller ikke har stemmerett. Jeg tror vi bare s ondskap i to forskjellige hormonversjoner. Jeg er ikke skremt engang. Det er ikke noe nytt. Det m uansett bli verre fr det kan bli bedre. Og det blir ikke bedre pga dette resultatet. Det blir verre. Og hadde det vrt den andre, hadde det bare blitt verre p en litt annen mte. Amerikanerene fikk bare velge mellom to varianter av verre.

Mitt svar er uansett det samme. Det er mitt mantra: De nordiske landene br g ut av NATO, EU og ES og danne en egen Nordisk Union. For oss ville det vrt bedre.

Hanvold vs statshyklerene.

Ja jeg vemmes, og er sjokkert. Drammenseren Jan Hanvold. Endelig fikk vi skurken vr. Religion er roten til alt vondt. "Minstepensjonister, ufretrygdede og en eeeh.. del andre." -sier programlederen. Vel vitende om at jeg aldri kommer til sprre hvem "eeeh...de andre" er. Jeg kommer bare til hisse meg opp over hva den onde predikanten gjr mot disse stakkars ufretrygdede. Ikke det at jeg i hverdagen bryr meg om disse folka. Ingen bryr seg om dem. De fr ikke en rst i media. Hverken NRK, Dagbladet, eller VG for dens saks skyld ofrer en tanke til dette fattige hvite spetakkelet som bor utenfor Ring 3. Rullings og traktekaffe. Otto Jespersen viste oss jo alle hvem de er, da han spilte "Birger" - fortapt og ensom. Ufr og hpls. Vi ler og ler av disse sm rare tilfellene av noen mennesker. Ensomme og syke. Ikke verdt et "spessial" p treern engang. Jo forresten. Vi kan lage vitser og parodier p dem. De simple sjelene, som ikke har gtt p blindern og lrt seg forskjell p klok og dum. Pensum og stryk. Hadde de kommet fra et annet land, hadde det vrt forbudt for NRK og lage slike vitser om svake folk. Hadde "Birger" vrt "neger" hadde det blitt politisak. Men "Birger" er ikke "neger". Han er hvit, ufr, fattig og enkel. Han er rasist ogs. En medansvarlig i den lukrative slavehandelen for 250 r siden. Han er ikke verdt en dritt i samfunnet vrt. Han er en svak latterlig figur. Fattig hvitt sppel. Det eneste han bidrar positivt til, er nr han ufrivillig betaler sin NRK lisens til et program som skal ydmyke han, for frivillig betale sin NordVisjon-avgift. Snakk om betale sin egen bddel?.

Nei jeg forsvarer ikke Jan Hanvold for sin innsamlingspraksis. Han har like store moralske forpliktelser som vi andre mennesker har, nr det gjelder hvem man kan samle inn penger fra, og til hvilke forml. Jeg pleier si at hvis pengene ikke gr til kokain og horer, men kan forsvares til et almennyttig forml, s er det faktisk greit. Men samtidig bor vi nordmenn i et land hvor penger i all hovedsak ikke samles inn p frivillig basis, men faktisk tas rett ut av folks lommebker med makt. Som i et ran. Vi fr alle klar beskjed om at disse pengene skal brukes til almennyttige forml. Men vi fr ikke egentlig vre med p bestemme hvilke forml dette egentlig skal vre. S i praksis blir vi fratatt penger, som s gis til noe vi kanskje er fundamentalt uenige i. Snn som bombe afghanske barn. Eller lage deler til israelske atomvpen (Ops, der slapp jeg bomben. Norsk vpenindustri lager vpendeler som den norske stat forbyr.)

De som gir Hanvold penger har faktisk en frihet jeg, som NRK seer ikke har: De fr velge. Brennpunkt tar fra meg valget. De tvinger meg til dele syn med dem: Hanvold er en kynisk skurk. Mens jeg, som meg selv, synes det er mer skurkeaktig og kynisk og bare ta pengene til folk, for lage dritt-TV pakker mot de samme folka jeg tar penga fra. Absolutt ingen i debatten om Hanvold og imperiet hans bryr seg egentlig om de som donerer penger til han. Om de er forsvarslse fattige ufre som ikke vet sitt beste : Hvorfor f### har ikke Brennpunkt laget et program om disse folka da, og stilt myndigheter og samfunn til ansvar for deres misre? Hvorfor blir de bare gjort til ofre og stakkarser nr de donere penger til en kristen TV kanal, og en litt vel pengeglad pastor? Hvorfor lager ikke da Brennpunkt en sannferdig TV dokumentar om sin egen TV stasjon, og den ekstreme interne politiske disiplinen som rder i korriodene p Marinelyst? Hvorfor er deres egen ensretting og pengegriskhet s mye bedre enn Hanevolds? "Det var rette rva som feis" brukte min gamle onkel si nr han s hykleri og selvgodhet omkring seg.

Nei jeg liker ikke pastorens innsamlingsmetoder, og ei heller hans tvilsomme disponering av pengene han samler inn. Men jeg liker heller ikke de selvgode pissepottene i norsk media og i den intelektuelle elite som skal skre billige sekulre poeng p akkurat Hanevolds praksiser. De bruker faktisk dette poenget til og ndelst angripe alle frie trossamfunn og menigheter og si at "Det er samme ulla! Frikirke er frikirke". Og ned i vasken skyller de mennesker som bryr seg om medmennesker p en mte som det norske velferdsamfunnet aldri vil bry seg.

Det styggeste eksemplet jeg s p den blodtstige sekulre mobbens femferd mot de frelste giverglade menneskene som har funnet en mening med livet, som Den Norske Sosialdemokratiske Sekulre Stat aldri vil gi dem, er sidestillingen mellom Hanvold og Aage Samuelsen. Folk skrev p Facebook at de var samme ulla. Hanvold er en typisk amerikanisert evangelist, som liker donasjoner, penger og store ord i sitt virke. Aage Samuelsen var en fattig fyllik som ble til en fattig predikant. Han hadde aldri tenkt p skaffe million eller milliardformuer til seg selv, og til noe privat hemmelig luksusliv. Han trodde p frelsen som en rehabiliterende kraft. Han satt med fyllikene han tidligere hadde delt flaske med, og fortalte dem at alt hp ikke var ute. Selv ramlet han tilbake utp fylla igjen et par ganger, selv som pastor. Oslopressen fant det hele s festlig at de hengte ut den gamle rusmisbrukeren som hadde funnet trst og redning i Jesus, og kaldte han hykler og dobbeltmoralsk. Han, som hver gang han dreit deg ut, tok et alvorlig oppgjr med seg selv ovenfor sin meninghet. Det var ingen arrogant notis nederst i hyre hjrne p side 34 i papiravisa, p befaling fra Pressens Faglige Utvalg. Det var en rlig kristen manns evige oppgjr med seg selv, og hans tiltro til de hyere makter. Da jeg s folk skrive p sine FB sider at Hanvold var Aage Samuelsen i reprise, ble jeg kvalm. "Selvrettferdige rotter" tenkte jeg. Og det tenker jeg fremdeles: "Selvrettferdige rotter". Dere var aldri der da disse menneskene trengte dere. Og n str dere og kritiserer den eneste som var der for dem. Han og dere er like gode. For dere driter i folkene dette angr. Dere driter i deres behov for  f vre med i verden. Deres behov for f vre viktige de og. Dere lot dem vre for seg selv, slik at ulvene og kvakksalverene fikk tak i dem. Og n sitter dere der - kristen, muslimer og sekulre - og gjr dere skittviktige om Hanvold - mens dere respektlst pisser p de som har valgt flge en annen vei. Og de er ikke bare ufre og trygdede. De er oppegende mennesker som ikke tror at frelsen ligger i statens skatter, og massemedias lisenser. De vil bare f oppleve at det finnes ett eller annet snev av hp for menneskeheten: Det vre seg via Jesus eller lommeboka. Noe vil de uansett vre med og bidra til.

Og Amen for det.

Ingen ste hvalper drept i Syria

Det er s groteskt som det hres ut. Vi reagerer ikke p grusomhetene vi mennesker utsetter hverandre for lengre. Vi s et bilde av et tre r gammelt barnelik p stranden. En syrisk btflyktning. Det skulle liksom bli symbolbildet for den menneskelig katastrofen som pgr i Syria. Det ble bare en hissig debatt mellom folk om hvem sitt barn det var, og at det bildet ble brukt kynisk til propagandaforml. Det ble liksom ikke som det klassiske bildet fra Vietnam av den nakne napalmforbrente jenta som lper grtende fra landsbyen sin. Det bildet forandret hele verdens syn p Vietnamkrigen. Et lite krigsskadet barn, fikk folket til rope opp om at Vietnamkrigen var en grusom oppvisning av vestlig brutalitet. USA fikk seg en alvorlig smekk etter den krigen. Men det var fr.

Jeg fikk svidt med meg noe nyhetsmas om et jordskjelv i Italia her forleden. Ja akkurat s vagt husker jeg det. Jeg aner ikke om det var alvorlig. Kanskje det ikke var det. Ble noen drept? Jeg husker ikke. Et par upassende vitser om dd, pizza og pasta formet seg i mitt hode. Men klok av skade, lot jeg det ligge. Vi kan ikke spke med noe trist og vanskelig mer. De triste kan bli sttt. Men s plutselig dukket det opp noen gladsaker om jorskjelvet p nett. Redningsmannskapene hadde hrt en lav klynking i ruinene, og begynt og grave frenetisk. Et livstegn. Et mirakel. Det lille spede livet, rrte alle p facebook. Rrte trer. Delinger. Likes. En hund hadde overlevd.

Grusomt dyreplageri. Ste kattunger. Hjemlse skabbete hunder fr nytt liv. Det engasjerer oss mer enn menneskelige tragedier. Leger Uten Grenser, som reiser jorda rundt for hjelpe ofte for krig, katastrofer og brutalitet - de er helt fortvilet. Ingen vet hva de driver med, hvor de er i verden eller hvorfor. "De glemte katastrofene" snakker de om. Mennesker i den ytterste nd, den verste fornedrelse og den ynkeligste dd. De havner i radioskyggen av disse ekstremt rrende og engasjerende historiene om puddler og papaegyer.

Sitter og ser p TV n. En fyr blir spurt om han hadde drept et menneske eller en hund. Han svarer s raskt at jeg blir sjokkert: "Et menneske s klart! Ingen dreper en hund!" Dette er ikke noe unikt. Jeg ser ofte uttalelser fra folk som mener at mennesker er grusomme og fortjener ikke livet, siden menneskeheten er s slemme mot dyr og natur. Dette er ikke nkterne og ansvarlige betraktninger om dyrevelferd og etisk mat. Dette er fanatiske uttalelser om at vi mennesker fortjener en vond og grusom dd, fordi vi spiser kjtt og bruker pels. Ingen fr sjansen til g inn i en dialog om strengere regler for dyrehold og humane slaktemetoder. Lpet er kjrt. Folk m gjerne d, bare Fido fr kos og for.

Misforst meg rett. Jeg er like engasjert i ste dyr som deg. Jeg blir like sint og opprrt over dyreplageri som deg. Jeg er helt sjokkert over ulvejakten som pgr i Norge n. I Kina spiser de hunder og det ser ikke bra ut. Jeg synes frittgende dyr som er slaktet humant, er bedre enn snne "Fjs - holocaust" som vi av og til blir vitne til. Men jeg tar meg ofte i tenke: Vi har fakkeltog for hunder som blir skutt av grunneiere, etter at de har jaget sauer. Men vi gjesper nr vi ser de menneskelige tragediene som utspiller seg i verden. Hadde s mye som n liten st Labradorhvalp blitt drept i Aleppo, hadde krigen i Syria blitt avsluttet over natta?

Setter jeg dette p spissen kanskje? Dramatiserer jeg flt n? Kanskje.

Men p den andre siden pgr det n en debatt i USA om en hygravid kvinne som forrsaket en alvorlig bilulykke under pvirkning av sterke rusmidler. Ulykken startet fdselen. Det var uansett nrme termin. Barnet som ble fdt var hardt skadet av ulykken, og dde seks dager etter fdsel. Kvinnen ble kjent skyldig i ha forrsaket en alvorlig ulykke i ruspvirket tilstand. Men hun ble frikjent for uaktsomt drap p spedbarnet. Det kunne nemlig ikke regnes som en person. 

Er verdiene vre snudd helt p hodet?

Snikinvasjonen er i gang. Norge er i krig, mens du sover.

Har du hrt lignelsen om "koke en frosk" ? Nr du skal koke en frosk levende nytter det ikke bare koke opp vann og slippe frosken oppi. Da vil frosken selvflgelig hoppe rett ut av kjelen og slippe unna det kokende vannet. Nei, hvis du skal koke en frosk levende, m du slippe den oppi kjelen mens vannet er kaldt. Den vil bare sl seg til ro i vannet og ane fred og ingen fare. S kan du skru opp temperaturen litt. Frosken vil ikke merke stort. Den vil bare plaske rundt og gjre frosketing. Skru opp temperaturen litt til, og s litt til og enda litt til. Litt av gangen. Frosken vil ikke merke noe fr det er for sent. Nr vannet endelig begynner koke, flyter frosken rundt der med et frete smil - dd.

Selv ikke under den kalde krigen var det akseptert ha fremmede makters soldater stasjonert p norsk jord. NATO  hadde jo selvflgelig sitt personell p plass. Og alle vre allierte har alltid ftt komme p velser og lre og st p ski, klatre i fjell og fryse hjel. Amerikanske marinefarty har ftt legge til land, proppfulle av atombomber ombord, noe som egentlig er forbudt, men skitt samma. De har jo vrt vre venner og nre allierte helt siden den dagen Hkon Lie takket ja til bli amerikansk agent. Men egne amerikanske marinesoldater stasjonert p norsk jord? Hva i huleste er dette slags svartekunster? 

Det foregr en merkelig propaganda mot Putins Russland om dagen. Pstandene hagler, men ingen av oss har mulighet til sjekke om noen av pstandene stemmer. Hillary Clinton avslres igjen og igjen av Wikileaks og Snowden og Assange og deres nrmeste. Det er ikke pstander. Det er bevis. Vi tler ikke disse bevisene. Vi sttter myndighetene i vesten nr de faktisk innfrer forbud mot bevise noenting som helst. Samtidig forventes vi blindt tro p pstander om vre innbilte fiender. Nr tyranniet er totalt, blir sannheten sett p som en forbrytersk revolusjonr. S Hillary Clintons og NATOs skamlse krigshissing mot Russland oppleves av oss som en legitim demokratisk velse mot et diktatur i st. Mens vi krenkes hylytt av bevisene p at dette er et falsum.

Jeg snakket en gang med en tidligere norsk forsvarsminister. Denne kom med en urovekkende erkjennelse. En norsk regjering har lite eller ingenting den skulle ha sagt ovenfor vr storebror i vest, nr kriger og konflikter er et faktum. Vi har bare med reise over til det store hvite huset og signere p forpliktelsene vi fr til kjpe amerikansk krigsmateriell, og s sende dette over til det nskede krigsomrdet, med unge norske soldater. Vi snakker om signaturer med pholden penn. Jeg lover. Det er ingen grunn til tro noe annet heller.

De amerikanske soldatene p Vrnes er intet annet enn et frste steg i en snikinvasjon. Og mlet er penbart: De skal gjre det umulig for oss inng noen som helst slags samarbeidsavtale med Russland. De skal passe p at Norden er akkurat passe fragmentert og usikker, slik at vi ikke begynner ha egne meninger og tanker om vrt eget nromrde. Og akkurat som beskrevet i de store dystopiene 1984 (George Orwell) og Vidunderlige Nye Verden (Aldous Huxley), vil ingen kriger lengre kunne vinnes - de vil bare vre der, mens vi vanlige borgere vil vre for hypnotisert av Netflix, Dagsrevyen og kjemiske bedvelser som lykkepiller og valium, til kunne gjre noe med det. Vi er et sovende folk. Bevisstlse? Kanskje ikke helt. Handlingslammet? Ett hundre prosent. Vi ser den komme - katastrofen. Vr egen norske NATO sjef holder velser i klassisk krigsretorikk. NATO mobiliserer mot st, og str nrmere Moskva med sine styrker n enn det Tredje Riket bare kunne drmme om da de fyrte opp sine kanoner og tanks, og dro mot st. Hillary Clinton har forledet alle kvinner - fra Bestemdre mot Atomvpen til eliten av medias feministiske kronikrer, til hylle henne som en historisk kvinnefrigjrer. Hun er i virkeligheten en krigerdronning av historisk format. Hun har hundretusener av liv p samvittigheten. Det kommer til bli hundretusener millioner liv - ja kanskje milliarder - fr hun er fornyd med seg selv.

Og vi vil se tilbake p de sm diskret begynnelsene - tre hundre soldater her. Noen ekstra jagerfly der. Litt etter litt bygges styrkene mot st opp. Og vi merker det ikke. Eller vi tr ikke sprre. Vi snur oss rundt, og sover videre. Som en frosk som sakte kokes opp i vann. God natt Norge. 

 

Norske intellektuelle som velger side i USAs valgkamp skremmer og kvalmer meg.

Nei Hillary Clinton er ikke et internasjonalt feministisk ikon. Hun er en falsk krigsforbryter. Spr kvinnene i Syria. Spr de kurdiske kvinnene som kjemper i Peshmerga mot IS p bakken. Spr kvinnene og barna i IS fangeskap som daglig voldtas og selges p markedet som kveg. Spr kvinner fra Malaysia og Indonesia som  jobber som fremmedarbeidere i Saudi Arabia - Hillarys nre venner og allierte. Spr dem nr de dmmes til halshogges p nrmeste parkeringsplass basert p pstander om utroskap. Anklageren? Jo-husfrua nr hun oppdager at mannen hennes jevnlig.voldtok den fattige hushjelpen. Spr de fattige mdrene og dtrene i Yemen som ble utsatt for amerikanske flyangrep i forrige uke: "Vil du bli "grabbed by the pussy" av Trump? Eller vil du bli "blown into peices" av Clinton?.

Nei, Barack Obama er ikke USAs frste svarte president. Ikke mer enn Idi Amin var konge over Skottland. Og Hillary Clinton er ikke USAs frste kvinnelige president. Ikke mer enn Bloody Mary av England var et feministisk fyrtrn i katolisismen. Disse menneskene er ikke fyrtrn for moderne og humanistiske verdier. De er mrkefyrster av historisk format. Det naive knefallet den humanistiske kultureliten har for djevelskapen er, i seg selv, et klassisk symptom p en verden som villig gr p akkord med sine egne verdier,gir slipp p sine rettigheter og baner vei for den totale ufriheten.

Obama skjnner selv ikke den dag i dag hvorfor han vant noen fredspris. Han hadde jo ikke tenkt skape fred. Tvert imot. Han og Hillary har personlig startet tredje verdenskrig. De har vpnet en gjeng arabiske ekstremister til tennene og gitt dem penger nok til kalle inn leiesoldater fra hele verden. P TV ser det ut som om det bare handler om gjeninnfre middelaldreren, med steining og babarisk brutalitet - i Guds navn. Ingen snakker om at IS egentlig har okkupert de fleste oljefeltene i Irak og Syria, og at de pumper opp olje for milliarder, som de faktisk selger p det internasjonale markedet, til de samme kundene som fr: USAs (og vre) allierte. Obama og Clinton iverksatte personlig den moderne tids falskeste revolusjon: "Den Arabiske Vren". De klarte lure "hacktivister" fra hele verden til tro at de var med p en historisk SoMe revolusjon, og mobiliseringen var fomidabel. Twitter og Facebook kokte over av mobiliseringsordre og brutale vitnesbyrd. Folk trodde liksom de kunne endre verdens gang fra gutte og jenterommene. I kjlvannet av kaoset som oppstod, kunne Obama/Clinton, (med god hjelp fra vr egen norske regjering) bombe Libya snder og sammen, f lederen deres: Muammar Gaddafi myrdet av en mobb med leiesoldater, og etablere et anarkistisk IS styrt "Kalifat" i ruinene. N er det bare tappe Libyske oljefelt som om det var grunnvann p sin egen hyttetomt.

Nei Obama skulle aldri hatt noen fredspris. Hillary br aldri f noen "kvinnepris". Disse to har ingenting med slike verdier som fred og likestilling gjre. Og de samfunnsaktrer som forfekter noe annet, har i beste fall misforsttt. Det er forsvidt lett i denne "informasjonsalderen". Men som regel er misforstelser skapt av den herskende elite, for tkelegge sannhetene om seg selv. S folk flest ikke gjennomskuer dem.. Og sannheten om Obama, Clinton og Trump er et tketeppe av episke dimensjoner. Utfallet er forsvidt gitt. Ingen av de mulitinasjonale selskapene som finansierer den amerikanske regjeringen har tenkt la en simpel Ku Klux Klan-snn f "bygge en mur" , og sende hjem de millionene illegale immigrantene fra USA. Hvordan skulle vel det ha gtt? Og om Trump s nasjonaliserte amerikansk industri? Skulle folk f anstendig betalt i sitt eget land? Jeg ser for meg knisingen i styrerommene nr medlemmene tenker tanken om en amerikansk nasjonalstat med en Ville Vesten-president. Det ville jo underminere enhver tanke om en "Global Landsby" og et "One World Government". (Er det noen som har lest en bok som heter 1984?)

Men hvorfor tkelegger norske kommentatorer og samfunnsdebattanter slike alvorlige misforhold hos den amerikanske herskerklassen? Hvorfor tillater norske folkeopplysere at alvorlig kritikkverdig og, til og med forbrytersk virksomhet pgr blandt amerikanske storpolitikere? Hvorfor tror vi at dette handler om mann vs dame? Hvorfor lar vi oss rive med i en slags genusmoralistisk hnsegrd, der vi oppfatter griseprat og ufyselige manerer som verre enn iskaldt beregnet folkemord? Har vi redusert likestillingssprsml til handle om kroppspress og grisevitser? Glemmer vi at Adolf Hitler levde et eksemplarisk liv som avholdsmann, vegetarianer og var ytterst hflig og respektfull mot kvinner? Glemmer vi at den vulgre levemannen Winston Churchill, drakk, tafset p damene og var endog innblandet i en rekke pikante soveromsskandaler? Hvorfor blir vi forledet til tro at vre verdier er konstant truet av "det ene kjnnets adferd mot det andre"? Hvorfor er norsk feminisme redusert til vre et vitsepoliti, og en slags "elvisfanklubb" for de mest kyniske krigsforbryterene p jorda? Har alvorlige sprsml om kvinners situasjon her i verden havnet i skyggen av samfunnsdebattanter som fremstr som lett forvirrede rosabloggere, i evig tvil om hvilken pille som funker best mot vonde kjennsgjerninger?

Sttter jeg Trump? Virket det snn? Da er misforstelsen igjen et faktum. Nei jeg sttter han ikke. Men han er ikke verre enn Hillary Clinton. Tvert imot. Den dama har hatt makt i 8 r snart, og hun har aktivt skapt verdenssamfunnet til en kaotisk krigsarena. Han har bare lyst gjre det samme som hun har gjort, men med mindre raffinement. Uten list og lempe. Nei jeg tar ikke side mellom disse to individene, eller maktapparatet de begge representerer. Og jeg vil frarde alle mine medborgere her i Norge gjre noe annet enn ta avstand fra begge partene.

Faktisk vil jeg frarde alle borgere som bor i Norden til engasjere seg i USAs politiske liv p noen som helst annen mte enn finne ut hvordan vi, p smidig vis, kan bryte alle gamle alliansebnd til det fallende amerikanske imperiet. De nordiske landene br snarest sette seg ned og danne en ny nordisk union, utenfor NATO, EU og ES. S kan vi lage avtaler med USA, Russland og Kina, hvor vi kan samarbeide, uten dele skjebne med s store riker styrt av s farlige mennesker som Hillary Clinton og Donald Trump.

Jeg er motgangssupporter. Derfor eLSKer jeg laget mitt.

Helt rlig. Jeg er egentlig bare snn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt "mitt". Jeg har flyttet s mye rundt, og jeg har vel egentlig vrt mest opptatt av damer og racerbter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra mkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og m begynne p nytt. Av og til vinner de og fr en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den frste. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

N ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrm for 1 1/2 r siden, sverget jeg hytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det lftet har jeg n brutt. Jeg fler meg forpliktet til delta i supporte hjemmelaget der jeg n bor, nr det kjemper for beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette supporte neste r, om det skulle bli ndvendig kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrms snart 100 r gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i verste divisjon i en rrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjnte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er p topp, og kicker ass p hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er hy om at ingen skal sttes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress p A laget - Herrer. De risikerer  rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte bry meg, men datteren min.

Lillestrm er byen vr n. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke s lang tid fr datteren min ble stolt av bo her, og stemte i sanger og slagord: "Lillestrm er best - Ingen protest!" osv osv. Hun er litt forsiktig med synge slik hvis noen barn fra en annen by hrer p, s de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor ogs, men Lillestrm er hennes by. Hun nsker elske plassen hun bor p. Hun har vrt med vennefamilier p rsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf str p nskelista. Gjennom hele denne dramatiske hsten, med s mange tap og trenerkritikk, har jeg vrt ndt til ha sm stille samtaler p sengekanten om at vi m aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjr sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Trer m trkes, og vi m finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor vre helter mter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig fr det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som m levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordmte plikt forsterke og sttte mitt barn i hennes engasjement i sitt nrmilj. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det strste vekstomrdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, ogs m sette oss selv til side for barna vr i slike sprsml, blir det mildt sagt drlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna vre skal vokse opp her. 

Ja s denne sommeren og hsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre - det er min by ogs. Og jeg kan ikke bo et sted uten bry meg. Uten engasjere meg. Uten eLSKe. Og nr jeg elsker fr jeg det hardt. Det merket jeg bare n i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrm og Stockholm hver helg for spille i "Musikalen Sllskapsresan" der. Hver sndag kveld sitter jeg p Arlanda flyplass og venter p flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK sl Brann p bortebane. Noe rart og ukjent begynte skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og s forlsende trer da sensasjonen var et faktum Brann - LSK 1-2. Det KAN g. Vi KAN unng nedrykk.

 

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt p gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vr. Vi har vennene vre. Vi har LSK. Og m klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og vre med p det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vr. Vi er supportere. Vi er LSK.

Hun lurte oss alle. Men Julie skal ikke d. Ikke p min vakt.


 

Julie elsker erte meg meg dette. Men det er jo sant. Jeg gikk rett i honningfella. Igjen. Denne vakre, nydelige kvinnen. Lege. Mor. Spesialist. Neurokirurg. En nydelig asiatisk kvinne. To snner. Nyskilt. Hun var perfekt for meg.  Hun hadde s mange felles venner med meg p Facebook. En hel smby var takknemlig for denne nydelige jenta, som skulle vre alles nye doktor. Hun ville begynne og date. Jeg og hun skulle rocke fett og bli drmmeparet sammen. Sammen skulle vi redde en god venninne av meg - Julie.

Hun var spesialist p MS. Samme sykdommen som fotomodellvennen min Julie har. Julie er vakker. En av de peneste jentene jeg kjenner. Jeg har en eller annen greie med damer. Synes de er flotte. Har til og med vrt gift med tre av sorten. N er jeg singel trubadur og pappa. Og n holdt jeg p og falle for en vakker neurokirurg?  Og ekspert p sykdommen til Julie? Det hres for godt ut til vre sant. Det var ikke sant. Det var en lgn.

Julies MS er aggressiv. Kroppen skal visne hen. Hun skal sitte i rullestol. S skal hun d. Kveles sakte av et sviktende nervesystem. Hennes vakre gtt p 6 r -  Lucas, kan miste mammaen sin. Hvis hun ikke fr en spesiell type behandling - stamcellebehandling. I utlandet finnes det en metode som gjr at Julie slipper d. Hun vil ikke bli helt frisk, men denne behandlingen  gjr at hun kanskje kan leve lengre, uten rullestol. Uten lammelser og spasmer. Kanskje Lucas ikke m st over mammas grav s fort likevel. Kanskje mamma Julie kan f en snn stammcellebehandling. Det vil ta bort alle symptomer i mange r i fremtid. Da jeg fikk vite dette tenkte jeg at: "Ingen skal d her. Ikke p min vakt". Og s begynte jeg forhre meg rundt. Jeg sjekket vennelista mi. Hvem kan tenkes ha noe kunnskap om denne behandlingen? Jeg hadde jo denne vakre legen da. Neurokirurgen. Hun svarte raskt at dette var hennes spesialomrde. 

Den falske legen, forfrte meg. Alts - hvem er s sjuk i huet at de lager en hel nettidentitet av seg selv som spesialist i neurokirurgi i Norge, og henvender seg til folk i sitt eget nrmilj? Jeg trodde p henne. Hun sa at hun kunne behandle Julie. De skulle til USA. Jeg var lykkelig og glad.Jeg falt for denne vakre , unge legejenta. Men hun bare ly. Hun er en bedragerinne. Dmt for svindel mange ganger, og en haug med anmeldelser mot seg. Hun har lurt mennesker hele sitt liv. Da det gikk opp for meg at hun var en bedrager, skjnte jeg at historien var lang og dry: Hun har solgt hunder som ikke finnes. Hester og hesteutstyr som ikke finnes. Hus i Spania som ikke finnes. Hun har operert som lege i alle mulige slags sammenhenger: Karatestevner for barn. Fosterfamilier med sm barn har hatt besk av henne. Hun har behandlet sm uskyldige barn, som lege. Uten vre det.

Hun har sluppet unna loven fordi hun har vrt smartere enn loven. Politiet lider fremdeles under at de fleste ansatte ikke egentlig er noe srlig p nettsvindel og slikt. De fleste tok slyd i valgfag p ungdomsskolen, og gav buksevann til nerdene som valgte EDB. De vil heller sparke inn drer og rope "Freeze Police", fange folk i spektakulre biljakter og lse mordgter. PST og Kripos fr IT ekspertene. De trengs til fange pedofile og terrorister. Det klages litt p kokrim her og der, men vi har i det minste et kokrim. Men nr det kommer til forholde seg til ei lita frekk brte som greier manipulere selv en grstein til overfre et anstendig belp til kontoen sin, ved operere p de vanligste nettstedene i landet (Finn.no, Facebook. Snapchat og Google), da blir den lokale politistasjonen satt p prve. Ressursene som kreves for nste opp i en slik form for kriminalitet er store. Ikka alle har de. I vrt tilfelle mtte vi etterforske selv, og s gi et ferdig kompendium til Politiet. Og selv ikke da klarte de og overbevise ptalemakta om at de hadde en fullblods samfunnsfiende i fanget. Hun fikk fire uker varetekt og slapp ut igjen. Det er sikkert noen som sitter i garnet hennes n, og er klare til overfre et belp eller to. Ikke noe gigantisk, slik at politiet kommer p banen. Bare snn solid, snn at det er verdt dikte opp en rverhistorie for. Og de fleste blir s flaue over bli lurt p denne mten, at de helst ikke vil ringe politiet.

Jeg begynte ane at noe var galt litt for sent. Dagen fr flyet skulle g, ringte en venn av meg: "Du har en svindler p deg. Hun er ikke lege. Flyet skal ikke ta ombord Julie og legen i morra tidlig og fly til utlandet". Jeg skalv da jeg hrte dette. Trene presset seg p. Herregud s jvlig det var f hre dette.

Jeg var helt nummen da jeg ringte Julie og fortalte det. Hun kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro det. De hadde betalt store summer allerede. Jeg hadde selv ordnet en sum fra en strre sponsor., men jeg rakk stoppe utbetalingen akkurat i tide, s ikke bedrageren fikk dem. Jeg flte meg som den strste idioten p jorda. Jeg skulle hjelpe vennen min til f en stamcellebehandling i utlandet. Istedet satte jeg henne i kontakt med en kynisk og manipulerende bedragerinne. N mtte jeg ringe til Julie - livet jeg s gjerne ville bidra til redde,  og si at hpet jeg hadde gitt henne var falskt. Jeg kunne hoppet i havet og blitt der, hvis det ikke var for ordene jeg hadde i hodet: "Ingen skal d her. Ikke p min vakt"

Sommeren ble mildt sagt anderledes for Julie, kjresten hennes og alle vi andre som ville hjelpe henne. En strre underskelse viste oss en rystende historie om en kvinnelig forbryter som i resvis har svindlet rlige og godtroende sjeler. Det blir nok noen rettsaker og litt spetakkel, men jeg er i tvil om hun vil f en straff som str i samsvar med de alvorlige handlingene hun har begtt over s lang tid. 

Men hva s med Julie? Hun har vrt utsatt for en grusom belastning. Frst diagnosen, s svindelen. S flelsen av oppgitthet og hplshet. Hun tr nesten ikke tro at hun skal f bli frisk, lengre. Og symptomene raser i kroppen hennes. Dager hvor hun ikke klarer komme opp av sengen. Hvor hun bare ligger og rister i spasmer. Men kampen er ikke over. Den har nettopp begynt.

N er vi en liten gjeng som har  gtt sammen og vi skal samle inn de pengene Julie trenger. Vi startet i forrige uke. Julie og familien og vennene hennes. Folk i min vennekrets. En som har samlet inn til en hel behandling en gang fr. Min venn og artistkollega Heming Kul, er p plass og deler raust av sine erfaringer fra da han fikk sin egen bror behandlet i Mexico. Hans engasjement og hjertevarme er magisk.

Denne formen for behandling er ikke vanlig i Norge enn. Den er ny, og helsemyndighetene nler med innfre den. Det finnes sikkert bde faglige og konomiske forklaringer p dette. Men for Julie og mange andre MS pasienter i Norge, haster det. Det haster s veldig at pasientene risikerer bli fanget opp av ulvene - svindlerene og bedragerene som utnytter syke mennesker og deres desperasjon etter slippe d. Det som skjedde med Julie er et vondt eksempel p hva som kan skje nr pasienten ikke fr behandlingen i Norge, og m skaffe hundretusener av kroner selv til sin behandling.

Men Julie skal ikke d - ikke p vr vakt. Ikke p din eller min. La oss hjelpe Julie sammen. S Lucas fr ha mammaen sin. S rlige sjeler fr overleve. S ikke ondskapen og skurkene vinner.

Vi har pnet en Facebookside https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts hvor alle kan g inn og donere penger og flge med p bde utviklingen og hvordan det vil g under behandlingen.

P forhnd: Takk.

 

Slik lager du den tffeste og tyngste hstmiddagen.


Stor takk til Haakon Hoseth for fantastiske bilder denne kvelden! Foto: Haakon Hoseth

Jeg har lovt komme tilbake til en av mine store lidenskaper. N er tiden inne dele litt av min fascinasjon for kokkefaget med dere med noen kraftige hstretter. Med jevne mellomrom s samler vi gutta i BadassBalutBrothers og inviterer til en kveld p kjkkenet med gode rvarer og litt godt i glasset. Det er hst og vi m ta av det naturens matfat har og gi oss av fantastiske rvarer. 

Vi samles hos min gode venn, Tay-Young Pak som kommer rett fra hststyremte med eierne i Nymanns Ur og Tidemanns Urmakermester. Det er spennende tider i vente, s anledningen kunne ikke passet bedre. Det er tid for et skikkelig festmltid. Tay-Young har vrt ute i marka og plukket store mengder med kantarell, fresopp, piggsopp og traktekantarell. 



Gutta p kjkkenet er igang!

Vi sabler en god champagne, skler og setter i gang p kjkkenet. I disse travle dager er det s utrolig viktig samle gode venner over et godt mltid. Det som er s moro med mat, er at det knytter folk sterkere sammen. Vi snakker om viktigheten av gode rvarer og lrer hverandre om hvordan vi skal f frem de riktige smakene. For meg er det veldig viktig vite hvor rvarene kommer i fra. Og for en kjttelsker som meg er det enda viktigere vite at dyret jeg spiser har levd et godt liv! Det ligger mye arbeid og kjrlighet i et god mltid, og slik mener jeg det s absolutt det m vre. Det samme gjelder godt drikke, vi jekker noen iskalde Scorcher IPA, fra vre venner i Brooklyn. Burp! 



Mesteparten av kvelden hang vi alle rundt kjkkenya og lste verdensproblemer. Siden vi kom litt sent i gang med maten, s fortsatte vi vi med en livlig Josef Dockner Riesling. Over kjelene str jeg og Tay-Young og gjr klar skogssopprisottoen med en blanding av trket kantarell, fresopp og piggsopp. 

Skogssopprisottoen blir helt fantastisk. En smaksbombe akkompagnert med en dekadent trffelolje. Vi begynner p hovedretten straks etter. 



Gode ider blir til i godt selskap

Jeg er jo en mat og drikkeentusiast. Det er uten tvil fint se fasinasjonen i Norge n for gode rvarer og premiumprodukter. Fylla er ut og god smak er in. Jeg har snublet over et finsk destilleri som har fascinert meg en liten stund. Finnene liker jo klekke ut ideer mens de sitter i badstuen og forteller skrnerhistorier med gutta. En av disse karene som deltok p dette mytesomspunnende badstumtet hadde en id om lage et destilleri basert utelukkende p rug. For meg er det et tegn p godt hndtverk. Rug er faktisk det aller vanskeligste kornet destilleri. Men gutta i det som heter Kyr Destillery er faktisk verdens nordligste destilleri for gin og whisky og de bruker ville, nordiske urter hstet p den gamle slagmarken i Napue. Gutta kommer fra det arktiske Europa, og vet akkurat som oss gutta i Badass Balut Brothers at et godt selskap ikke bare er hyggelig, det er helt ndvendig!

Vi m f miksa opp noen iskalde Gin & Tonics fr hovedretten. Vi gjr det ganske enkelt med masse is, lime og sitronskiver, gin og en premium Schweppes Tonic. M si jeg liker denna gintrenden om dagen!



Hovedretten blir til

Skal ikke legge skjul p at vi har hatt det ganske moro til n! Mye skrner og gode historier. Hovedretten er uten tvil kveldens store vinner. I ovnen har kjtt fra geitekje sttt i 10 timer p 50 grader, deretter over i en gryte med lk, selleri, kanel, hel pepper, plommer, hvitvin og ingefr. Geitekje er p full fart inn igjen, etter mange rs glemsel. Kanskje har mange trodd at det smaker stramt av geit. De tar isfall svrt feil. 

Dere helsefreaks der ute, burde kanskje slutte lese n. Vi koker opp en rotmos med klrabi og potet. Den moses og vi har opp i skamlst mye smr, godt med trffelolje og dijonsenep. I kveld er vi ikke redd for ta i. Vi smaker til med salt og pepper og rrer inn stekt, fersk sopp Wow, detta er mos det. 

Vi danderer hst-rotmosen og soppen som en smultering p tallerkenen, med det fantastiske kjttet p toppen

Olof fra Nymans Ur utbryter: Det hr r absolut inte kk for yoga- och bloggtjejer 



S var det med det

som var s,

att det som var s var s,

och s var det med det

s det s

- Olof Mr. Two Watch Larsson

 

Forrett: Skogsopprisotto

Risotto

Trket sopp: Kantarell, traktkantarell, fresopp og piggsopp

Kraft fra buljong eller fond

Hvitlk

Smr

Hvitvin

Salt & Pepper

Fersk persille p toppen

Hvit trffelolje til slutt over retten.

Sprstekt bacon p toppen



Vin: Tommasi Valpolicella Classico Superiore Ripasso 2013

Detta er jo en klassiker, produsert etter ripasso metoden, annengangsgjring p drueskall etter Amarone produksjonen. Vinen lagres 18 mneder p slavonsk eik (fra Kroatia). Intens rubinrd farge. Flott krydret med toner av sort pepper, hint av tobakk, lakris, fat og sjokolade. Fyldig og kraftig vin. 



Hovedrett: Geitekje med hst-rotmos

Geitekje fra Kandal Gjestegard

2 gule lk

En stor ingefrrot

En bunt gulrtter

En bunt selleri

1kg plommer

Stjerneanis

Kanel

Hvitvin

Hel pepper

Salt

Vann

Geitekjeen stod frst 10 timer i ovnen p 50grader. Vi improviserte slik siden Tay-young og gutta frst hadde styremtet. Dette kan slyfes. Tenk heller som en friklgryte, men med andre ingredienser. Kjttet skal koke sammen med hvitvin, vann, lk, ingefr, selleri, gulrtter, plommer, og krydder: Vi hadde opp i hel pepper, salt, kanel og stjerneanis.

Rotmos:

2 middels Klrabi

2kg potet

Parmesan

Dijonsenep

Smr

Salt & Pepper



Vin: Tommasi Amarone Classico 2012

En tung Amarone skal drikkes til kraftige kjttretter; grillmat, stek og vilt. Praktfull til pinnekjtt til jul ogs. Jeg fikk gleden av mte sjefen sjl i Tommasi nr han nylig var p Norgesbesk. 

Amaronefamiliene er en sammenslutning av produsenter som nsker sikre kunnskap, samt garantere hy kvalitet og autensitet p sine viner.Vil du vite mer om Amarone, Ripasso, Valpolicella, og produsentene bak denne grupperingen? Da m du holde av 12. oktober. Den dagen kommer alle produsentene til Oslo. Sjekk ut: www.amaronevin.no

Nr politiet leker politi mot Valen, leker de med min respekt for politiet

Jeg er stolt av bo i et land som ikke har et brutalt og simpelt politivesen. Utdannelsen for f lov kalle seg politi i Norge er lang. Flere r. Politiaspirantene sitter i timesvis p skolebenken, og drfter etiske problemstillinger, juss, verdien av grundig etterforskning og etterettelighet. I USA tar det bare et par mneder  f bli politi, og det er hovedsaklig skytetrening og nrkamptrening det gr i. Vi har ikke verdens verste politi i Norge. Tvert imot.

Derfor blir jeg mer og mer forbauset nr jeg ser med hvilken nidkjrhet visse krefter i Oslo Politikammer forflger min kompis og artistkollega Kristian Valen. Ved frste yekast kunne det nok se ut som om politiet oppriktig bekymret seg over hans vpensamling, og den der lille uvanen han har med kle p seg kamputstyr, og vase rundt i garasjer og korridorer p nettene og tver og morer seg. Kristian er eksentrisk. Kristian har ogs brent av ei salve med skarpe skudd i leiligheten sin. Selvflgelig skal politiet ha en dialog med en vpensamler og lisensiert vpeninnehaver, nr slike ting skjer. De kan jo blandt annet dele med han sine erfaringer nr skarpladde vpen fyrer av der de ikke skal. Politiet leder jo helt klart over Kristian nr det gjelder uhell knyttet til uvettig vpenbruk. Vpenvett er et litt ukjent begrep i vrt "vpnelse" samfunn.

Jeg har i lpet av den siste uken mistet all tvil nr det gjelder hstens store konflikt: "Valen vs Oslo Politikammer." Dette handler ikke om et rlig og oppriktig Politi som skal beskytte samfunnet mot Valen. Dette handler om personlige konflikter. Dette handler om enkeltindivider i Politiet som ikke liker trynet p Kristian. De tar humoren hans personlig. De leter etter unnskyldninger for storme leiligheten hans p Aker Brygge, i bar overkropp med pistolen i bukselinningen. Rettsvesen, politifullmakt og juss brukes som viljelst verkty, for "ta rotta p" "idioten Valen". P Facebook sitter tjenesmenn og kvinner og bruser seg opp og kaller Valen stygge ting og hper han faller for eget vdeskudd. Konfrontert med disse uttalelsene p Facebook, sier Politiet at de skal "lse dette internt". Kristian derimot skal i fengsel for sine sleivete bemerkninger p Facebook. Loven er lik for alle, men loven er ogs likere for noen, ser det ut som.

vre kjent i dag er ikke alltid like lett. Netthets, mobbing, trusler og uthenging. Mange kjente personer i samfunnet vrt har opplevd dette. Og mange har anmeldt dette til politiet, for s f sakene sine henlagt. Grove trusler. Falske pstander. Uthenging av privatliv. Politiskuffer fulle av skuffelser. Mobberne og hetserene slipper fri. Men Valen stakkar, har det enda verre. Politiet ER mobberen og hetseren. Han er sjansels. Det holder at en tjenestemann sier at han "flte seg truet" , s er Kristian er trussel. Som om Norges best betalte komiker virkelig ville lade et av sine lisensierte og fullt lovlige vpen og g p dra til en ansatt i Politivesenet i Norge, og skyte? Hallo?

Nei dette er rttent. Til beinet.

Dommeren i saken mellom Politiet og Kristian Valen, burde klubbet hardt i bordet og beordret partene inn i et konfliktrd for megling. Det har vrt gjort med hell fr. Nabokrangler og personlige tvister. Hells Angels og Bandidos. A gjengen og B gjengen. Marsj inn i forhandlingsrommet. Ls konflikten. Ta hverandre i hendene. Og lov p tro og re at dere skal oppfre dere pent i fremtiden. S ikke hele samfunnet blir vitne til at vrt flotte Politi og Rettsvesen blir til selvrettferdige pissepotter, men heller beskytter oss borgere mot kriminalitet og undertrykkelse. 

Glad og litt sjenert over nominasjonen.

Det er liksom litt corny at jeg har tittelen blogger. Jeg husker Curly, Turbonegros gamle manager, drev og maste p meg. "Hank - du m lage blogg." Det var i 2005. Jeg bare nikket og smilte. Det gikk faktisk fire fem r etter det, fr jeg skjnte hva en blogg var. Og da var det jo liksom en greie for jlete jenter og moteting. Ikke noe for meg.

I 2014 begynte jeg blogge litt for en mindre portal. Og siden skiftet jeg til en annen mindre portal. Men da jeg gikk over til Nettavisen Side 3 og blogg.no har det gtt i et forrykende tempo. Og allerede n fikk jeg en slik stor nominasjon. Det er jo utrolig gy. Og litt rart, siden jeg er ganske utypisk for hva folk forbinder med en blogger.

S fr vi se da. Om det rekker hele veien. Det er gy st i en slik bukett av dyktige bloggere. Alle unike p sin mte. Lykke til til alle nominerte.

Og tusen takk til alle som leser, engasjerer seg og heier p bloggen min. Hper vi fr mange yeblikk sammen her p nettet i fremtiden ogs.

Og her kan du stemme p rets Blogger

http://www.seher.no/kjendis/en-av-disse-blir-rets-blogger-89223

Trenger vi Kafkaprosesser for beskytte demokratiet vrt?

"Jeg er ikke enig i dine meninger men jeg vil kjempe til dden for din rett til?." Glem det. Slike idealer ser jeg ikke lengre i samfunnsdebatten vr. Heller ikke i det offentlige. Hva du mener og str for, er absolutt ikke beskyttet av noen annens ridderlige trang til beskytte din tankefrihet, ytringsfrihet og handlefrihet.

"Hvis du er uenig med meg - vr vennlig slett meg som Facebookvenn" - jeg ser den frasen om og om igjen. Det ligger ofte en selvrettferdig politisk korrekthet bak. Er du kritisk til Islam? Er du pro Israel? Er du mot bompenger? Liker du ikke skatt? Har du vrt i Texas? "Slett meg!" Jeg tilhrer "de gode" , og du tilhrer "de onde".

Politimannen Stein Robin Bergh er medlem av Fremskrittspartiet. Han var ogs politimann. Han er en frittalende redneck fra bygda. Han liker raljere p Facebook om ting som irriterer han. Han er kanskje ikke verdens mest musikalske debattant, men han er heller ikke ute etter knuse sine meningsmotstandere. Han har aldri misbrukt sin politimakt, svidt jeg har hrt. Ingen rasistisk motiverte politivoldshendelser. Ingen stilltiende akksept for voldsforbrytelser, rasistisk, antirasistisk eller annet. Men han har formulert seg privat, litt harry og kanskje klnete p en sosial medieside. Han har mistet jobben i politiet. Det er ikke plass til han. Han skal bidra til samfunnet p lik linje med alle andre, betale skatt og forsrge og beskytte seg og sine. Men han fr ikke lov til delta i samfunnet. Han er dmt til tape i enhver offentlig sammenheng. Ingen kjemper for hans "rett".

Barne TV-onkelen fra NRK ble kallt inn p teppet av sine sjefer, for mange r siden: "Du er ferdig hos oss. Du vil aldri kunne f jobbe her i NRK igjen." En fargerik, morsom og kanskje litt eksentrisk fyr. Men snill som dagen er lang. Han hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiet. Han meldte seg ut etterhvert. Men det var nok for sent. "Folkeopplyserens" dr var stengt. Jeg regner med at han lydig betaler lisens til sin tidligere arbeidsgiver hvert r. I middelalderen var det vanlig at ddsdmte betalte sin bddel, for f et rent og smertefritt hugg av ksa.

Han er liksom ikke helt innafor den norske komikerkodeksen. Bryter alle regler. Ler av makta og dens lakeier. Det gr jo ikke an. En god norsk komiker skal vre regimevennlig som "Satans tisselur", og lage spisse, ondsinnede og sarkatiske vitser om enhver gjk som vger seg p litt dissens mot multinasjonen. Hadde den bermte amerkianske komikeren Bill Hicks prvd seg p Latter, hadde nok de andre norske komikerene grtende lpt ned til PST og fortalt ALT om det skumle han sa. (Han var nemlig ikke i tvil om at Kennedy ble skutt av CIA - og sa det). Nei Valen er ikke som alle andre komikere i Norge. Han er lun og folkelig, men samtidig er han en fyr med litt innsikt i hva som foregr i maktens korridorer i Norge. Det liker han jgle med. Det er ikke en hoffnarr vi snakker om, men en som gjr narr av hoffet, der han skyter fra hofta. Han har liksom klart f seg en fiende eller to inni maktapparatet. Snn som jeg kjenner Kristian Valen, er det ikke noen overraskelse. Det er futt i den fyren. Og det finnes nok en og annen i "bransjen" som gladelig hjelper til, nr "lov og orden" skal settes inn p moromannen og vpeneksperten p Aker Brygge.

Du skal ikke st srlig til hyre for Pol Pot som offentlig person i Norge, fr du fr merke utfrysingen, stigmatiseringen og utenforskapet.

Men du skal vel ikke st s mye til venstre heller: SOS Rasisme fikk bte for sine synder p en langt strre mte enn deres medlemsjuks tilsa. En prisverdig organisasjon fra 80 tallet. Fikk litt slagside mot Formann Mao. Og et par styrepils for mye nr skjemaer skulle fylles ut. Plopp. Paria.

Er det mulig at vi str ovenfor en helt unik type ekstremisme, som har festet seg langt inn i maktens korridorer? Sentrumsekstremismen - sykt "midt i mellom" og totalt villig til ndelst forflge alle kantede debattanter og samfunnsaktrer?

Eller er det bare helt vanlige symptomer p en ny verdenskrig som er p gang? Alle rster kveles samtidig, og mobben klapper takten mens den siste rest av fri tanke forsvinner fra samfunnslivet vrt? Kveles i Kafkaiske prosesser, offentlig ydmykelse og simpel mobbing?

 

Reiser du mye? Slik gjr du flyplassen til ditt tempel.

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er s ofte p flyplasser at jeg har lrt meg ikke g og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollrene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg fr min sjelefred utfordret, nr jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det vre en sann prvelse og beholde roen. Men jeg har lrt meg bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som str i min makt og gjre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt hplst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer p 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stlrr ta av og fly oppi lse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har mtt hverandre fr, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drmmer og hp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, sm. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene p piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lrte meg tenke slik, ble det straks mindre utfordrende reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjrne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strmmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte p folk som gr forbi. Jeg kan dikte opp sm historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt penbart er ute p heisatur for feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som str og tripper og ser p klokka i et desperat forsk p f tiden til g fortere. Smbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tteflasker og skrik og skrl. Eller andre smbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut p en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for f en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Hp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som gr forbi. Jeg fr liksom se noen sekunder av deres liv og historier, fr de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg fr sett p, der jeg sitter alene p en flyplass full av tusener av folk. Jeg fr en god anledning til tenke p meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det s populrt heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er s heldig f en time eller to for meg selv p en flyplass, er det en velsignelse. Jeg fr reflektert over livet mitt slik det er i yeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg fr tid til tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og nr jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg s mye. Jeg fr tid for meg selv til tenke p det kjreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som p sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

P flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta n, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. P flyplassene sitter jeg og skriver sm meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drmmer og mine hp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stlrr med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, hp og kjrlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn sitte p en flyplass og tenke p en god venn, og plutselig hrer du en stemme: Og der str den samme vennen du satt og tenkte p: "Hei Hank. Hvor er du p vei?" 

Alltid et morsomt sprsml p en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi p vei mot fremtiden.

Rusdebatten er over for min del

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden p mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prver p teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon p dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er ogs en oppegende journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen r siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe snn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et drlig lys, under dekke av vre "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk s ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle f lov til vre et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han gr ned p plata noen ganger i uka og kjper seg litt heroin som han han ryker p en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle vre Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, nr du ryker heroin p do, fr du ikke vre med i samfunnet." Og s skulle jeg sikkert vre med p en debatt om hvorfor vi har spryterom for heroinister, men ikke rykerom for heroinister som ikke bruker spryter. Jeg ville ikke vre med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjr for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med p denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jvlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg l p en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg p teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet ogs Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religist forml (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i smbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i s mange r, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er p medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men s mtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og vre familiemann og yrkesutver. Jeg fikk ikke til vre det i den kjemiske tkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Alts f hjelp til "mte seg sjl i dra" uten stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var smsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg ogs til ta det store oppgjret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby p 3 mneder skulle f se. Pappa kommer og passer p deg. Men jeg mtte kaste opp litt ogs. Abstinenser er ndelse. De er vonde. S ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo p en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her l jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For overleve. Jeg bestemte meg for krige litt tilbake. Det gjorde jeg ogs. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner s inderlig, dde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de ddsfallene - tapene av mine beste venner,uten at trene velter over meg. N fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg lftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvflgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke s mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke p en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig p sin helt egen unike mte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for f det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, nr 1,4 millioner nordmenn gr p et eller annet medikament som pvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn fr speed. Vi voksne fr bde lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som nsker f LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Snn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som nsket slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle f et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhrer en helt annen terapeutisk skole), skjnte jeg at det norske rusfeltet er totalt makteslst i kunne hndtere noe problem som helst. Her gjelder det pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. P en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal f delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal vre lreren til datteren min. Eller kjre lastebil p E6. Men du skal selvflgelig f skrive og delta og vre journalist.

Arild - du har gtt en mil ekstra for s mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud s lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillessteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og vre "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til ruse seg, men ogs om samfunnets rett til ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt p deg bre nykterhetens fane. Du prver finne et skjringspunkt. En balanse. Men samtidig m du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lrte deg og si nei.

Til alle dere som er dde n. Ca 300 i ret. Jeg hper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her p jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere dde p hver deres unike mte. Hvem er vel vi andre til sette deres fortvilelser og ensomheter i bs, lage en gruppe av dere og skylde p vre meningsmotstandere for deres tragiske dd? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en s ensom dd i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit p hvorfor akkurat dere dde? 

Hver gang mediene spr meg om debattere dette temaet n, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktrene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nrmeste, var dere ogs fornavn. Dere som faktisk dde av overdoser.

Jeg er en heldig mann. Livet er bra.

Forrige helg tok nettet fyr etter at jeg skrev om en ekstremt tung episode i mitt liv, og hvor viktig det var at jeg ringte Kirkens SOS.

Jeg var ikke helt forberedt p den enorme responsen p innlegget. Men jeg er takknemlig over de menge gode og varme tilbakemeldingene jeg fikk. Men enda viktigere var det se at mange flte at det hjalp dem i sine liv lese om min livskrise. Noen har til og med takket over tipset, fordi de ringte Kirkens SOS etter ha lest innlegget, og at det hjalp dem. Det var sterkt skjnne at det satt mennesker i dyp fortvilelse, men valgte be om hjelp pga noe jeg hadde skrevet noen timer i forveien - bare for en ukes tid siden. Selv om dette kanskje ikke er det morsomste blogginnlegget jeg har skrevet, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og for effekten det hadde hos s mange.

Jeg fikk ogs en og annen bekymret melding. Gode rd. Og lykkenskninger. Det var fra folk som forsto det slik at jeg satt i denne situasjonen jeg beskrev, i ntid. Det stemmer da ikke. Jeg vil gjerne presisere at jeg absolutt ikke sliter i dag. Tvert imot, s har jeg det veldig veldig bra n om dagen.

S jeg tenkte jeg skulle gi en liten statusrapport fra livet mitt n.

Jeg er en heldig mann: Jeg fr nemlig st p en av Stockholms og Sveriges mest legendariske teaterscener - Chinateatern - i hele hst. De siste tre ukene har jeg hatt intense prver p "Musikalen Sllskapsresan"  - en musikals komedie basert p filmen "Sllskapsresan" fra 1980, med Lasse berg og Jon Skolmen i hovedrollene, og en helt ellevill Sven Melander i en av birollene (han er med p musikalen ogs, og publikum elsker Berra og  kompisen Robban, som jakter p Pepes Bodega som tapper 80% rom p vinflasker for lure den svenske tollen). Jeg har da rollen Jon Skolmen hadde i filmen: Nordmannen Ole Bramserud. Evig opptatt av teknikk og utrolig kule nye dubeditter. Han har det nyeste av alt, enten det trengs eller ei. Han er en jovial optimist og en munter venn for en sjenerte Stig Helmer, som har flyskrekk og er ellers litt av en noksagt. Stig Helmer spilles av Anders "Ankan" Johannsson. Dere har helt sikker sett denne komikeren p svensk TV. Han er utrolig morsom.

f st p Chinateatern er intet mindre enn en re. Teateret ble bygget i 1928 som kino. Men det ble raskt gjort om til et av Sveriges viktigste revyteatre. Nesten som vrt eget Chat Noir i Oslo, bare 5-6 ganger strre med sine 1240 stoler. P denne scenen sto revykongen Ernst Rolf i en rrekke. Og den nydelige teaterdivaen Zarah Leander trollbandt sitt publikum der med sin herlige sang. Jeg tar meg stadig i tenke p min god gamle venn Dag Frland, nr jeg str der p den gamle teaterscenen i Stockholm. Han dde i 2009 mens jeg spilte Jesus i Jesus Christ Superstar p Det Norske Teateret. Det var min frste og siste musikal - trodde jeg. Og Dag var s stolt. Han var den frste som sa til meg at jeg mtte komme meg videre i karrieren fra rockescenen til teater og film. Han mente ikke at jeg skulle slutte med noe, men bare gjre mer. Fr det turte jeg nesten ikke tenke tanken p gni av meg yesminken og slukke raketten. N str jeg for andre gang i en stor musikal. Takk Dag for dine gode rd. I helgen var det premiere, og n blir det pendling hver helg frem til jul for spille teater.

Senere i hst str jeg ogs p noen utvalgte norske scener. Jeg og min fantastiske venn Jenny Jensen skal igjen ut med showet "Cornelis och Damerna". Vi synger duetter og forteller om Cornelis Vreeswijks forhold til kvinner i hans liv, bde privat og i karrieren. Det er alltid fint og vre sammen med Jenny og familien hennes. Jenny og Tor har en datter, slik som meg. Vi blir liksom en litt corny hippiefamile, nr alle er sammen. Jentene lper rundt i tigerdrakter og hopper trampoline. Musikerene, Jenny, Tor og alle i teamet synger og danser og ler.

Det er mange som ogs nsker foredrag fra meg om dagen. Jeg har holdt et og annet innlegg p en og annen konferanse, for NAV ansatte, for innsatte i fengsler, for direktrer i store selskap, for ansatte i alle mulige yrkesgrupper. Hva snakker jeg om? Livet. Om overleve. Om vge reise seg. Om f hjelp. Om samarbeid og vennskap. Jeg har gjort de fleste feil en mann kan gjre, men her sitter jeg enn: I live. Med et nydelig barn. Med en venneskrets som aldri slutter overraske meg med sin sttte, hjelp og tlmodighet. Med en jobb som jeg elsker, hvor jeg fr gjre andre mennesker glade, klokere, rrt, sterkere, eller bare fulle av latter. Jeg fr holde p med min store lidenskap: God mat og drikke, i ulike sammenhenger. Kokebker og grillmat. Matklubber og event. Jeg skal fortelle mer om det siden. Vel, jeg kan visst litt om livet likevel. Bare ta kontakt om du trenger en foreleser.

Jeg har sltt meg ned her i Lillestrm, og jeg har blitt oppriktig glad i denne byen. Her er det vekst og optimisme, og gode tilbud til barn og unge. Tror jeg blir her en stund. Kort vei til flyplassen nr jeg skal ta min ukentlige Stockholmstur.

Jeg har ftt en god innsikt i hva ondskap og dumskap gjr med oss mennesker. Hvordan vi kan jvle med hverandre og livene vre. Jeg blir ikke lengre sjokkert. Men jeg lyver hvis jeg sier at ondskap og dumskap er en naturlig del av livet. At vi skal ha det vondt, som en leveregel. Det finnes mange gode mennesker der ute. Det gjelder bare f ye p dem, og slippe dem inn. Det gjelder ogs tillate seg selv vre god. Ignorere dem som vil gjre deg liten og mislykket.

Ja jeg har det bra n - jeg og jenta mi, og vennene vre. Livet er ikke s verst.

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble snn. Lyset gikk av.

P flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til Kbenhavn. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp p himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og mneder i kaos og mrke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilvrelsen var  over. N skulle jeg ogs endelig f fred. F slippe.

S mange vonde ord. S mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for ville avslutte livet sitt? Prv skalle hodet ditt mot en fjellvegg s hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor p. Ndels. Blodet renner.

Jeg ville s veldig skape et godt og verdig liv. S mange r i fornedrelse, lgn og rus. Hvem vil vel leve snn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp fr jeg dro p turne med bandet. Jeg gruet meg s til avslringene kom. Sannheten om meg selv. Lgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Pminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i Kbenhavn sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg n. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i dden? Hvem bestiller frokost p rommet kvelden fr sin egen dd? Trenger du luksus nr du har mistet alt? Nr du har fraskrevet deg alt? Ingen behver vel en lukseris hotellsuite nr de str p kanten av sitt eget liv - sin egen dd? Dden blir aldri vakker. Den behver ingen roser og kniplingsduker. Dden er bare det den er: Dd. Og nr du velger den selv, finnes det ingen mter du kan pynte den p. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - dd.

En narkoman vet at nr stempelet p spryta gr inn i bnn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i spryta, som nr bnn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder fr giften begynner virke. Hvis dosen er ddelig, begynner dden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det fr. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mrket. Men jeg kjenner ogs igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsker dra meg ned.

Vel, s ble det ingen dd p meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere vkne opp 30 timer senere, med strknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukret setter du deg p flyet hjem fra de mrke bakgatene i Kbenhavn. Englene vant over demonene igjen. Likevel fles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslrt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige dgns kjemiske mrke. Komaet fra selvmordsforsket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer p om nr jeg skal prve neste gang. Angsten begynner melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over ha overlevd. Lettelsen over ikke vre dd. Det er bare et rot. Og s ddsangsten. Jeg vil jo ikke d. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme rd. Det er ingen sykdom, s jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pnker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som vget slutte i Norges reste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere vre s snill ikke legge p?"

"Selvflgelig skal vi ikke legge p."

"Bare ikke legg p" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge p."

Jeg begynner hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg p, vr s snill!" Jeg strigrter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke p."

S begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med p tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette hres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti r siden. Sannheten er at dette hendte i fjor hst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem nr du har det snn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

Djevelen bor i bikinitruser,sameluer og burkaer

Dette bildet er hentet fra en samisk kortfilm jeg spilte i for noen r siden. Jeg spilte en prest som hadde reist til Finnmark for frelse de trolse samene fra naturreligion og hedenskap. Presteskapet i de samiske omsrdene p denne tiden, ville utrydde alle symboler p samiske identitet, trosliv og levesett. I denne filmen - Iditsilba - reiste denne presten rundt i samiske leirer og tok de tadisjonelle luene som jentene bar, og kastet de p blet. Samene ble fortalt at djevelen l gjemt i lua, og de jentene som nektet gi dem fra seg, ble druknet.

 

Du kan se klipp fra filmen her:  https://www.youtube.com/channel/UCtC4i3umDY-r1Mkc7bZ-cOQ

 

I disse dager har Europa gtt amok om noen badedrakter som skal gjre det mulig for muslimske kvinner g p stranden. For oss her i vesten er burkaer og niqaber og burkinier selve symbolet p streng Sharia og muslimsk middelaldersk terror og kvinneundertrykkelse. S vi tenner den vestlige frihetsfakkelen, og vi vil utrydde og forby hele styggedommen. Djevelen er funnet. Ikke i en samelue denne gangen, men i en litt stor badedrakt. Og nr vi mennesker har funnet djevelen, da kan vi liksom herje fritt. Ydmyke disse damene og tvinge dem til kle av seg. P samme mte som det religise politiet i Iran ydmyker kvinner som vil pynte seg og vre litt sexy for gutta. De blir da tvunget til kle p seg.

Det vi glemmer i blodtka, er at om klrne rives av eller tvinges p, s spiller det ingen rolle. Ydmykelsen ligger i tvangen, ikke i den tilsynelatende motivasjonen. Det er fornedrelsen som er poenget, ikke den ideologiske eller religise forklaringen. Den er bare et skalkesjul. 

Det er lett tro at dette handler om religion og trosliv. Jeg tror ikke det lengre. Jeg tror dette handler mer om hodels forflgelse av "de andre". Jeg tror vi blir forledet av den offentlige debatten til tro at denne tredje verdenskrigen, som allerede har startet, handler om slike ting som har med religis symbolikk og troshandlinger gjre. Og jeg tror bruken av undertrykkende presteskap kun er et overfladisk verkty for en mye simplere agenda. 

Det minner meg litt om gamle nazi-tyskland. Lederne i nazipartiet var visstnok ikke de mest religise av seg. Det var mange ateister der. Det var ogs endel mystikere som flrtet med religioner fra fr vikingetiden. Noen var gamle kommunister, og en strre andel var akademikere, som ikke trodde p annet enn ideologi og vitenskap. Men denne eliten ville selvflgelig aldri ftt helt vanlige katolske og protestantiske kristne borgere med seg p slagmarken, om de ikke hadde holdt massgudstjenester og skrevet "Gott mitt uns" (Gud er med oss), p beltespennene til uniformene. Eliten og de gr eminenser utnytter enkeltmenneskers behov for ha et personlig ndsliv. Vi mennesker er ndelige av natur, men vi har liksom ikke ndd de helt hye bevissthetsnivne selv. S vi sker sannheter og forklaringer p vr egen eksistens. Dette er naturlig. Men det gjr oss ogs srbare for skjulte agendaer. Vi kan lett bli dratt med p seilas.

Den katolske kirke tillot ikke menighetene sine lese bibelen selv, i mange hundrer. De skulle bare adlyde sine prester i ett og alt. Vanlige folk hadde ikke annet valg enn stole p at presten hadde rett nr han rekrutterte korsfarere, solgte avlatsbrev og brant hekser. Alternativet var jo evig fortapelse.

I mange muslimske omrder og i moskeer hvor Sharia praktiseres strengt og ekstremismen rder, sies det at leseferdighetene hos folk er svake. Muslimer som ikke har lest Koranen, blir fortalt hva som er rett og galt av Imamer som kanskje ikke alltid har de rette perspektivene inne. Alts atter et presteskap som utnytter folks mangel p kunnskap til ta egne beslutninger. 

Det kan vre fristene leke Gud. I en rekke yrker som har med mellommenneskelige relasjoner gjre, finner man slike personligheter - som leker Gud med andre, og tjener sine egne forml heller enn vre folks tjenere. Prester, psykologer, leger, coacher, politi og politikere er alle eksempler p roller i samfunnet, der man lett kan blande kortene og forvirre folk istedet for hjelpe. Og det er ingen konspirasjonsteori pst at mange slike folk med makt over andre, tjener andre forml enn folks ve og vel. Og forfekter man dogmer og heiser faner, kan man legitimere de underligste forbrytelser, fra klespoliti til konsentrasjonsleire - og det til jublende applaus fra de store massene. Fra folk flest.

Jeg tror nok menneskehetens trang, gjennom tusener av r, til tvinge folk til kle p eller kle av seg, skyldes andre drifter enn tjene Gud, eller bekjempe Gud. Det handler om leke Gud. Og de fleste religioner forbyr jo ganske strengt folk opphye seg selv til Gud. 

Men slike maktovergrep er veldig praktiske nr verden skal krige om fordelingen av ressursene p jorda. Nr vi skal krige om de siste oljedrpene, om rent vann, om dyrkbar mark og om verdige boforhold. Da kan vi lage skremmebilder og terrorisere hverandre og bygge murer mot hverandre. Propaganda og demonisering henger nye sammen med krigene som raser n - kriger som snart skal ke i omfang av katastrofale proporsjoner. Og det handler ikke om spre sannhet om hva "De gjr mot oss". Det handler om skape en rettferdiggjrelse av hva "Vi kommer til gjre mot dem".

Jeg vet ikke om folk har merket det, men jeg kan ikke huske ha lest noe FN i mediene i det siste. De minner oss ikke lengre p at de 30 menneskerettighetene gjelder. De opplyser ikke lengre om at folkeretten brytes daglig, i hele verden. Det er skremmende stille fra den kanten der.

Og vi vanlige folk har glemt bry oss om annet enn lpe p strendene og kle av og p jenter. Og vi jager heller en Pokemon i parlamentet enn konfrontere de som leker Gud med livene vre.



 

Kampanjen som ikke gikk viralt

 

Dette bildet la jeg ut p Facebooksiden min 6 august. "OK" tegnet skulle symbolisere at det er greit for menn og snakke om vanskelige og vonde flelser. Kampanjen kom fra England, og en rekke engelske kjendiser la ut et slikt bilde av seg selv. Budskapet var enkelt: #ITSOKTOTALK var hashtaggen. "Det er ok snakke." Menn skulle oppmuntres til snakke ut om sine vonde og mrke flelser, og samfunnet skulle bevisstgjres p et dramatisk problem som rammer mange: Menn og selvmord. Tre fjerdedeler av alle som tar sitt eget liv er menn. Selvmord er den vanligste ddsrsaken blandt menn under 45 r. Denne kampanjen skulle ke bevisstheten om dette problemet.

 

 

 

Men kampansjen gikk ikke viralt. Det var ikke som en "Ice Bucket Challenge" hvor folk helte en btte isvann over seg selv for belyse en eller annen tarmlidelse, eller noe bryst og prostata-relatert. Kampanjen om menn som tar sine egne liv, ble ikke noe populr. Det ble for kleint liksom. Menn skal ikke ha det vanskelig. De skal skjerpe seg. Holde ut. Bite tenna sammen. "Ta det som en mann". En mann som tar sitt eget liv er en feiging. En svekling. En rotte. Han fr som fortjent. Han skal ikke snakke. Han skal holde kjeft. Vil han d? Vel d i vei!

Jeg har ikke tall p de gangene jeg har blitt beskyldt for innta "offerrollen" av mine omgivelser nr jeg har hatt det som mrkest i livet mitt. Selv etter ha tatt fullt ansvar for min fortids drlige handlinger, har jeg beholdt denne beskyldningen. Skjerp deg. Mann deg opp. Slutt syt. Hadde en kvinne blitt mtt med slike ord i det offentlige rom, ville hele pressenorge gtt amok: "Slik sier man ikke til et menneske som sliter." Sannheten er at slik sier man til menn som sliter. Hele tiden. 

Mental og sjelelig lidelse. Traumer etter overgrep og undertrykkelse. Tap i samlivsbrudd og i samfunnsliv. Skader p kropp og sjel. Krigstraumer og fattigdom.Mobbing. Hva nr alt dette rammer menn? Hva er da kuren? Menn har som regel ikke s mange kanaler bruke. Det finnes ikke s mange terapeutiske metoder som passer menn. De fler seg uansett ikke s trygge p et hjelpeapparat som de opplever som ideologisk ute etter dem. Der jenter har lykkepiller og valium, og et korps av forstsegpere, har gutta brennevin, tau og hagle. Slik er sta.

Jeg har mistet mange som har sttt meg nr i selvmord. Noen jenter, men de fleste menn. Og jeg klarer aldri slutte forundre meg over den forakten jeg hrer fra folk, nr en mann har tatt sitt eget liv. Han kan ha opplevd umenneskelige pkjenninger: Overgrep, rusmisbruk, tap i barnefordelingssaker og samlivsbrudd, krigstraumer fra Afghanistan osv osv. Men f klarer mte disse fortvilte sjelene med annet enn forakt. Ingen krisesentre eller samtalegrupper str klare til behandle dette tabuet. Menn str alene i mrket og fr bare skjerpe seg eller henge seg.

Jeg ble glad da jeg s denne engelske kampanjen om menn og selvmord. Jeg ville ta den til Norge og spre den. Men det gikk ikke. Det ble for flaut liksom. Hvem vil vel bry seg om menn? Selv nr de fr det s vondt at de ikke orker livet lengre? Nei da er det vel best og late som ingenting.
 

Barnebruder og kte single barn

Barna skal en dag bli voksne. Derfor hermer de etter voksne. De leker det de voksne gjr. Og de voksne elsker barnas klnete forsk p vre voksne. De er s ste nr de leker politi, leger, lrere, butikk, mor og far og: Puling? Ja barn har lekt sex i alle tider - det er en del av veien til voksenlivet. Men denne leken kan fort bli til alvor. Blodig og psykisk alvor. Hvis ikke vi voksne vokter porten til de voksnes sexliv, kan barna bli stygt traumatisert. Derfor skal de voksne helst vente til  barna har sovnet fr de lager nye barn. Derfor skal barna lres opp til vise en viss sjenanse rundt sin egen og andres kropper. Det skal vre en privat sfre - ikke et offentlig anliggende. De voksne som ikke klarer skille mellom sin egen seksualitet, og barns seksuelle utvikling, regnes som farlige for barn. Og det med rette. Vi fengsler og stter ut de pedofile fra samfunnet. Og vi frer en skarp debatt om nr et barn slutter vre et barn, rent seksuelt: Ingen vil risikere forveksle ungdommelig erotikk med perverst barnerov. Men er vi egentlig konsekvent i Norge om hvilke regler og normer som gjelder for barns seksuelle intreden til voksenlivet?

Politiet alarmerer i disse dager om barn og unges sexliv i Norge. Barn helt ned i syv rs alder utfrer seksuelle handlinger med jevnaldrende og litt eldre. Ikke snn "rumpedoktor" som Trond Viggo Torgersen diplomatisk kalte det p 80 tallet. Men virkelige seksuelle handlinger slik som  vi voksne gjr. Slik som du kan se p pornofilm. Og det er ikke snakk om pedofile mennesker som iverksetter dette. Det er barna selv. De har lrt dette et eller et annet sted. Og de praktiserer det de har lrt. Og ingen her i landet tr si at dette brer galt av sted, bortsett fra politiet da. Visse psykologer og sexologer har jobbet beinhardt for normalisere det mentalt skadelige i barns seksuelle utvikling. Retorikker og "ny forskning" skal f oss til tro at barn egentlig ikke tar s skade av et overgrep eller to. Seksuell lavalder er relativt sies det. Ethvert forsk p restriksjoner, blir oppfattet som moralistisk undertrykkelse av det frie kjnnsliv i denne "vidunderlige nye frie verden". Ingen skal vel f undertrykke de kte barnas sexliv? De er jo ikke barnebruder?

Barnebruder derimot, opprrer oss. Sm jenter i Jemen som voldtas til dde p bryllupsnatten, med en eller annen 40 r gammel kamelfrer. Kampanjene ruller: Primitive stammeaper som selger sine dtre til brutale voldtekstsekteskap i bytte mot en geit eller noe. Plutselig er seksualiteten igjen et brutalt fengsel. Her fr ikke barna utfolde seg fritt, men tvinges inn i de voksnes seksuelle  hverdag. En barnebrud i sekundet sies det. Jeg vemmes ved tanken p denne bruken av barn. Sm jentebarn.

Norske jentebarn er utsatt p en annen mte. De er fritt vilt i skolegrdene og p sosiale medier. De er trent opp av sine statlige opplysningstjenester. Fantorangen glir smidig over i seksualopplusningsprogrammer om trekanter og skamfrihet. Dildokurs og moralsk revisjon. Mumles det et nei her og der, skrikes det opp om voldtekt, men det henlegges raskt. Ingen hadde hatt klr p. Ingen turte si nei. Betalingen var bra - innpass i gjengen. Retten str maktesls, og gutta m levere en voldtekt, s ingen tror de er homo. Med mindre de er homo: Da m de st frem. Har du ikke rosa tanga i prideparaden som 14 ring, er du skaphomo. Ikke engang hetrofile jenter vil vre skaphomo. Prideparaden slipper nemlig ikke inn legningen "sjenert" i sine tog. Din seksualitet er allemannseie, lenge fr du eier den selv. Fantorangen kan aldri ta feil. Det vet vi alle. Trekant og dildoshow for barn, er et spleiselag hvor alle som har TV er med og betaler. Og vi tar aldri feil - vi, de mange - de sm en alen med.

Jeg husker min egen seksualopplysning. Jeg husker vagt en Trond Viggo i 30 ra som lp rundt i "Kroppen" studioet til NRK med noen taustumper. Det var liksom sdceller p vei mot et egg. Slik blir mammaer gravide. Men det var jo viktig at mamma og pappa elsket hverandre fr de l sammen, selv om det var kjemegodt bare kose. N kom jo rockn roll litt i veien for akkurat min "smale sti" p vei til kyskhetens alter. Men det var vel mer som et opprr regne. Eller en studie i hedonisme. Men uansett flte jeg meg vel bittelitt informert om hva som var rett og galt. N er jo rett og galt selvflgelig et sprsml om  personlig smak.

S slik normen her blir, br alle norske barn vite om alle produkter som er tilgjengelige p Kondomeriet, og de br ha gruppesex i trd med statens opplysningstjenestes direktiver. (De finner du p NRK 3). Men alle trekanter og skammelige handlinger br utfres utenfor ekteskap, s ingen tror at du er barnebrud.

De lange knivers natt i Istanbul

Det er et enkelt triks om du vil ha folket til gi opp siste rest av rettigheter: Fabrikkr et kupp mot deg selv, og la den minst populre gruppen i din egen administrasjon f skylden. Sl s ndelst ned p kuppet, og innfr unntakslover. Det Erdogan gjr i Tyrkia n, er en blkopi av De Lange Knivers natt i Nazi-Tyskland i 1934. Det Erdogan gjr n burde vre straffet hardt av internasjonale domstoler. Du kan jo lese selv og se om du finner likhetstrekk: https://no.wikipedia.org/wiki/De_lange_knivers_natt

Tusenvis av dommere, lrere, militre og gud vet hvem, skal n renskes ut av det Tyrkiske Riket. De passer ikke inn i "planen" til Erdogan. Og det er grunn til sprre hvorfor vi i vesten tar s lett p dette skuespillet. FN sier ikke stort, merker jeg. NATO er helt tyst. EU mumler litt i mikrofonene om at Erdogan kanskje ikke fr vre med i EU likevel.

Etter krigen p Balkan. Etter massakrene i Rwanda. Etter slike forferdelige hendelser, ropte folk p internasjonal justis.Og forbryterene ble dmt.

Ingen roper p justis lengre her i vesten. Det nevnes her og der at noen burde rettsforflge de ansvarlige for den vestlige innblandingen i "Den Arabiske Vren". Men ingen tror vel egentlig at en vestlig politiker skal kunne slepes frem foran en internasjonal domstol og dmmes for en krigsforbrytelse, eller et brudd mot folkeretten. Det var vel ikke poenget heller med FN og internasjonale domstoler. De skal bare ta en viss type krigsforbrytere som er ikke-vestlige, og har begrenset militrmakt. 

Det fantes en viss form for moralsk internkontroll i Vesten fr i tida. Folk som gikk ut i gatene og protesterte og forlangte justis nr fle ting skjedde. N sitter vel halvparten av denne typen folk og kildesorterer pizzaesker fra melkekartonger, fjerner parkeringsplasser i storbyene og er ellers bare irriterende. Den andre halvparten lot seg kjpe og betale i bytte mot feite stillinger i det samme etablissementet de en gang kastet stein p. Men det mest skremmende er den digitale likegyldigheten som n preger folk flest. Vi lever fra dag til dag p sosiale medier, og mener vi har gjort vr borgerplikt nr vi har laget logo med : "Je suis - et eller annet" -  p profilbildet, og lasta ned forskjellige flagg. Da kan alle, med god samvittighet g ut i gatene i store horder, og lete etter Pokemon. Vi er hypnotisert fra handle, og hjernevasket til synse. (Jeg erklrer meg herved skyldig i blogge).

S: Hvis du er ute og jakter p Pokemons, og finner ei voldtatt og forsltt gudinne i ei grft et eller annet sted, g bort og se til henne. Hvis hun grter forvirret og famler i blinde, mens hun hulker at hun har mistet sverdet sitt og vekta si, da er det jenta vi leter etter: Justisia. Rettferdighetens gudinne. Vask henne og f henne p beina igjen. Hun trengs nemlig. Det er skurker p ferde, og de befnner seg hyt oppe p maktens tinde.

Eller skal vi vente og kre Erdogan til rets mann i Time magazine, og ha OL i Istanbul, fr noen griper inn? Det klarte nemlig Hitler oppn i etterkant av sin Lange Knivers Natt.

Forvrig burde vi hatt en Nordisk Union, utenfor alt dette spetakkelet.

Den Tyrkiske kvalmen

"Du kan nr som helst f lne leiligheten vr i Alanya." - Jeg har alltid takket hflig nei til dette tilbudet. Jeg har vel en ti- tyve folk i vennekretsen min som har en leilighet i Tyrkia. Men helt siden jeg var i tenrene har jeg ikke flt at jeg ville dra til dette landet. 

Jeg vokste opp i et gammeldags sosialdemokratisk hjem. Der var begreper som skjulte agendaer, skyggespill og korrupsjon sett p som udemokratiske og antisosiale. Bare tanken p at et medlem av det norske sosialdemokratiske partiet skulle kunne hestehandle bort vre nordiske rlige og etiske verdier, i bytte mot fete stillinger i internasjonale organisasjoner og statlig eid nringsliv, ble sett p som den strste av forrderiske vederstyggeligheter. Og i vrt hjem stttet vi grekerene i sin kamp mot den fascistiske greske juntaen, og vi stttet Hellas i kampen mot Det Ottomanske Riket - dvs Tyrkia. Men underveis ble hele denne nordiske sttten til Hellas underminert i en politisk hestehandel for demme opp mot det gamle Sovjetunionen. Tyrkia var NATO alliert siden 1952, og ethvert tillp til protester mot dette kunstige medlemskapet ble kvalt i rene som gikk i ettertid. Vel, jeg kunne godt tenke meg henge med Turbojugend Istanbul, og g p Tyrkisk rockebar i den dynamiske hovedstaden. Men ellers, er ikke Tyrkia mitt ferieparadis.

Jeg fikk ogs ganske tidlig i mitt liv et stort hjerte for Kurderenes sak i Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Dette folket kan ligne litt p Baskerene i Spania og Frankrike, eller samene p Nordkallotten. Et egenartet folk, med egen kultur og eget sprk. Deres verdier er faktisk utrolig like vre egne her i Norden: Folkestyre, religionsfrihet, likestilling og anstendighet. Hadde Kurderene ftt sin egen stat, bestende av de kurdiske omrdene i hvert av de landene jeg nevnte, ville nok hele regionen sett anderledes ut. Men det er sterke krefter i verden som ikke vil dette. En av Nordens fremste sosialdemokratiske ledere, Olof Palme ble myrdet i 1986, og mange mener drapet handlet om Palmes engasjement for Kurdistan. Tyrkerene hevder at den kurdiske organisasjonene PKK drepte Palme. Kurderene selv sier at pstanden er absurd, siden Palme faktisk fremmet kurderenes rettigheter. Hva vet vel jeg? Jeg var bare en liten gutt p den tiden. Men en ting mener jeg bestemt: Et fritt og uavhengig Kurdistan er en uungelig lsning p problemene i regionen. OG de tyrkiske overgrepene mot den kurdiske befolkningen er grove. S grove at det er en skandale at Tyrkia fr vre et NATO medlem.

De kurdiske bakkestyrkene Peshmerga er i dag de eneste som faktisk kjemper mot IS p bakkeniv. De ser dem rett i ya og kjemper mann mot mann. Faktisk ogs kvinne mot mann. De kurdiske kvinnene kan minne om vre egne skjoldmyer fra vikingetiden: Har du ikke unger f p, eller noen nattklubb gjre deg deilig p, da tar du rifla di og skyter ned noen IS terrorister. Respekt for denne type kvinner. Samtidig som Peshmerga kriger mot IS blir de skutt i ryggen av tyrkerene. Jeg lrte om "tyrkisk hevn" i filmen "Midnight Express" av Alan Parker. Er du en sur og bitter tyrker, da stikker du fienden din i rumpa og i ryggen, med en rusten kniv. Dette regnes ikke som s veldig rbart i resten av verden, men Peshmerga og deres kurdiske familier kjenner det p kroppen daglig. Kuler og bomber i trynet fra IS. Dolkestikk og svik i ryggen fra tyrkerene. Og vi i Norden har forpliktet oss til hjelpe Tyrkia om kurderene skulle ta igjen etter alle angrep og overgrep p sitt folk. Via NATO er vi programforpliktet til sttte ryggdolkingen av Peshmerga i deres bakkekamp mot IS. 

Historisk sett er ikke Tyrkia vr naturlige venn og allierte. De er et spennende folk, ja. De har fantastisk god dner kebab, ja. Det er gy g p raki-fylla, ja. Tyrkiske innvandrere i Norden - jeg har bare positive erfaringer. Men Tyrkia er ikke Hellas. Det er ikke Europa. Det er Tyrkia. De har i rhundreder forskt invadere st-Europa. Russerene har slitt med Ottomanske ambisjoner inn i deres omrder av Svartehavet i hundrevis av r. Vi i Europa har latt oss lede inn i krig p Tyrkias side den ene dagen, og mot Tyrka den andre. Krimkrigen i 1850 rene, mellom Russland, og Tyrkia, England, Frankrike og Sardinia(!), ble kalt "Den formlslse krigen" , fordi det rett og slett ikke var noen som egentlig visste hva partene kriget om. Den ene dagen meglet England mellom partene, og den andre dagen kriget de p tyrkerenes side, for s havne i meglingsposisjon igjen. Og plutselig ville Sardinia?bla bla bla. P det verste var det full enighet mellompartene, men kampene blusset opp igjen p grunn av en nkkel til et fort eller noe, som ingen kunne gjre rede for. Og midt i suppa, satt tyrkerene og nt oppmerksomheten de fikk fra hele verden.

Vel i natt fikk tyrkerene oppmerksommheten vr igjen. Vi la alle ansiktene vre i alvorlige bekymrede folder, og "fulgte med" da skap-islamisten Erdogan ble forskt styrtet av en gruppe i det tyrkiske militre. Ingen skjnte helt hva kuppmakerene ville, og siden de raskt ble sltt ned, fr vi vel aldri vite det. Et formlslst kupp. Et tyrkisk kupp, med andre ord. 

For vre rlig: Jeg liker ikke vre i noen forsvarsallianse med Tyrkia. Det er som ligge til sengs med en person som er god i senga, men klin hakke spr. La Putin og Russland f kontrollen over omrdet, og la oss bry oss om vre egne problemer her i Norden.

De har rotet det til for seg de stakkars franskmennene

14 Juli markerer dagen da den franske revolusjon startet. Det var i en historietime om denne blodige revolusjonen jeg frst hrte ordet "Terror". Halshugginger, drap, intriger og blodbad. Den franske revolusjon skulle sette folket fri fra dekadente adelsmenn og korrupte embedsmenn. Det resulterte i et fryktelig blodbad hvor alle tok seg friheten til  plyndre og myrde sine brdre sknselslst, uten skille. Frihet - Liket - Brorskap - ropte de: Lovlst drepte de sine egne.

Noen f r tidligere ble franske hugenotter (protestanter) massakrert av det katolske hoffet. Frankrikes historie er s blodig og brutal at de faktisk fdte begrepet terror, som et politisk virkemiddel.

Jeg reiste rundt i Vietnam p 90 tallet, og s restene av en fransk koloni. Indokina l der voldtatt og snderknust. De franske koloniherrene oppfrte seg s arrogant og grusomt, at folket gjorde opprr. Da franskmennene hadde evakuert Indokina, gikk USA og dets allierte inn og startet det vi i dag kjenner som Vietnamkrigen. Den intellektuelle venstresiden i Paris valgte trene sine egne fiender. Ho Chi Minh, Pol Pot og en rekke andre opprrsledere p ytre venstre fly, fikk sin utdannelse og sttte mot fransk kolonivelde, i koloniens hovedstad: Paris. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen, saboterte endog fransk vpenproduksjon, slik at koloniherrenes vpen ikke fungerte da de sloss mot sine rebeller.

I Nord Afrika kjempet fascisten Jean Marie Le Pen og franske styrker, samt fremmedlegionrer en innbitt kamp for at Frankrike skulle beholde sine kolonier. Algerie var et blodbad uten sidestykke. Front National ble dannet av vetraner fra denne krigen, mens de franske drabantbyene ble overtatt av de nylig frigjorte nord-afrikanerene. Politiet vger seg sjeldent inn i disse bydelene som omkranser Marseilles, Paris og de andre storbyene i Frankrike.

Oljekrigene i midtsten raser fremdeles, men de har et opphav. Konkurransen mellom de vestlige oljeselskapene p 60 tallet nret opp i borgerkriger i Iran, Irak, Syria og de andre landene i regionen. Den verdslige regenten i Iran, ble heftig motarbeidet av franskmennene. Store oljefelt og billiardverdier l i rkengrusen. Som i et sjakkspill drev britiske BP, franske ELF og amerikanske Standard Oil sine spill med folk og regjeringer i omrdete. Da Iran kastet sin fyrste, og demokrati og rettferdighet skulle innfres i staten, landet det fly fra Air France i Teheran. Ut av flyet kom Ayatollah Khomeini og startet den islamistiske staten vi kjenner i dag. Han hadde sittet i en slik fransk drabantby og ventet p at franske myndigheter skulle fly han hjem for starte sin terror mot sitt eget folk.

P mine mange turneer med Turboneger og vanlige feriereiser i Frankrike, har jeg lrt meg like den franske kulturen. God mat, koselige folk og kule fester. Det var mine egne rockevenner som ble meiet ned i Paris. Det var min favoritt kveldspromenade som ble valset over i natt - i Nice - hvor over 70 mennesker ligger dde.

Men jeg har ogs lrt at hatet i Frankrike ikke kommer ut av lse lufta som en ekstremistisk muslimsk greie. Jeg har sett den franske rasismen. Jeg har sett voksne anstendige franskmenn hyle skjellsord mot franske jder. Jeg har sttt i en forstad til Paris med bandbuss, og sett afrikansk ungdom hisse seg opp over at det er hvite i nrheten. Jeg har blitt skreket til og truet av muslimer p meteroen i Paris. Jeg har snakket med franske hipstere fra universitetene som i sin venstresidetke har hyllet alle mulige forsk p underminere Frankrike som nasjon. Sitt eget land. Jeg har sett dette med egne yne.

Jeg blir trist og forbannet over angrepene i Frankrike. Men jeg ville vre en hykler hvis jeg sa at jeg ikke skjnner hvor det kommer fra. Jeg ville vre en lgner hvis jeg sa at dette handler om religion. Den kristne guden ble utslettet i Frankrike for noen hundre r siden. Den muslimske guden har aldri landet i denne staten. Det er bare satan i ulike former som kriger mot seg selv i et akk s sekulrt rike. Alt finnes i ytterpunktene der nede. Venstresiden og hyresiden deler hver sin side av samme skyld. Det nrmeste du finner et gyllent snitt i Frankrike m vre i maleriene i Louvre.

I Frankrike finnes ingen vinnere eller tapere. I Frankrike finnes ingen aggressor eller offer. I Frankrike finnes kun et ord, og det har sitt opphav der: Terror.

 

N skal jeg ut p eventyr - for jeg har ftt et kall.

For et par r siden var jeg p turne med Johnny Cash p norsk. Jeg og Simen Rem hadde oversatt endel lter og reiste rundt med Morten Skaget og Steinar Krokstad fra ges Sambandet, samt Kristian Park. Jeg sitter alltid i forsetet sammen med sjfren nr vi reiser snn. Og jeg sitter som regel med nesa begravd i IPhonen min. Enten gjr jeg litt kontor - leser mailer og snn - eller s driver jeg og tffer meg p sosiale medier. Da er det morsomme Facebookinnlegg og Instagrambilder som skal legges ut. Eller jeg holder p med Snapchatten min.

N og da finner jeg en App som er morsom, og da leker jeg med den til jeg gr lei. I disse dager driver jeg og flger radiomerkede hvithaier som svmmer rundt i havet, og jeg flger flytrafikken i hele verden. Jeg kan se alle fly som er i lufta, hvor de kommer fra, hvor de skal og hva slags flyselskap det er. Veldig fascinerende.

Men p denne turneen ble det mytteri i bandbilen. Jeg fikk klar beskjed fra de andre musikerene om at jeg bare mtte slette Candy Crush spillet med en gang. Jeg hadde lastet det ned tre dager i forveien, og n var jeg helt fortapt i spillet. Jeg l vken om nettene. Jeg spilte hele tiden i bilen. Selv i den lille pausen p konserten, fr vi skulle g tilbake p scenen og gjre ekstranummere, klarte jeg runde et brett eller to. Og ble det for vanskelig, kjpte jeg meg ekstra liv, slik at jeg kom videre i spillet. Tre stakkars dager fikk jeg holde p med dette spillet, fr jeg mtte slette hele greia. Jeg har kanskje litt lett for bli hekta p ting. Vel jeg har jo det, med mine gamle uvaner. Men dette spillet gikk jeg rett i fella med.

Pokemon GO er en type spill jeg m ligge langt unna. Jeg blir s fanget av snn at det gr ut over livskvaliteten min og omgivelsene mine. Jeg tr ikke ta sjansen p prve det engang.

Leste nettopp om en gutt som hadde gtt rundt i gatene p jakt etter de sm japanske fantasidyrene. Han hadde gtt seg p brk og blitt knivstukket, men han gav seg ikke. Bldene og forvirra gikk han videre og jaktet p figurene. Han mtte tas hndt om. Vel, om dette faktisk stemmer, vet jeg ikke. Det hres litt vel dryt ut. Nr et nytt spill tar av slik som Pokemon GO, kommer det alltid fantastiske historier om folk som regelrett spiller seg hjel. Ikke alle historiene er like sannferdige.

Men en ting er sikkert: Dette nye spillet har tatt helt av p rekordtid. Det har danket ut alle andre spill, og en haug med Apper. Dette er den nye smartphone dilla. Alle kommer til teste den. Folk kommer til vase rundt i gatene og nesten bli pkjrt. Forhold vil sprekke. Folk vil miste jobbene. Og nettet vil vre fullt av morsomme og sjokkernde nyheter om ekstreme tilfeller av spillgalskap.

Men denne gangen skal jeg holde meg unna. Tror jeg.

http://www.thisisinsider.com/first-car-crash-caused-by-pokemon-go-2016-7?utm_content=bufferb0e27&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer-insider

P grillen: Kaninhjerter og spekje

I helga var det ny grillkveld hos min gode venn - Tay-youg Pak. Han er en profesjonell eventyrer og supergourmet. Vi samles ofte hos Tay-young nr vi skal grille tff og litt anderledes mat. Under parolen #dudefood handler det om mat for gutta. Det gjelder ha mot til vge seg p mat som ikke ndvendigvis hres s appetittelig ut, og ofte ser ganske skummelt ut. Mat for viderekommende.

Med p laget denne gangen var mesterkokk og kjent baconprodusent Kim Orderud. Grillsjefen Petter Gullikstad kom ogs innom. Jeg og Knut Jonassen og noen til, var ogs med p prepping og grilling. Og selvflgelig Haakon Hoseth som bde kokkelerte og tok bilder.

P menyen stod:

Andehjerter

Kaninhjerter

Kyllingftter

Grisehaler

Grisehode fra Ungarsk Ullsvin (Mangalitsa - regnes som grisens svar p Kobebiff)

Lammelr

Lr av spekje (Alts geitekillinger som kun har ftt morsmelk fr slakt)

Sider av spekje.

Okseribber.

 

 

Gutten i ryken, med ryken.

Kim Orderud og jeg med kyllingfttene. Klrne klippes, fttene kokes og s frityrstekes de. Litt rar flelse. Smaker som kyllingvinger. Men det er ftter.

Tay-young Pak og produsent og leverandr av spekje, Torstein Kollevg. Spekje er nydelig mrt og stt kjtt. kologisk produsert p vestlandet.

Andehjerter og kaninhjerter. Dette er mest for gy. Smaken ligger i krydringen. Jeg lagde en skikkelig sterk marinade med lime, honning og asiatiske krydre.

Grisehode av Mangalitsa. Hodet p grisen er en delikatesse. Der finner du de saftigste og mreste bitene. Flambert etter grilling med bitter dram og appelsinlikr. Herlig.

Slik ser kjttet fra grisehodet ut. Tilbehr? Trengs ikke. Bare skyll ned med iskald pilsner.



 

Vidunderkur: Selvmord?

Det hres s logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet p en verdig og smertefri mte, heller enn ligge i store smerter og visne hen. Tenk s vidunderlig det mtte vre: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for d i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere f ddelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og rykingen min gir meg plutselig ndend, og panikken som oppstr nr jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og dd. Svnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat verst i ken for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg s hardt, vil nok ogs en siste tur til Sveits mtte vurderes. 

Men s er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv lsning. Har jeg rett til bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt leve lengre? Har jeg rett til be andre om assistere meg i en slik handling? Nr slutter det hete selvmord, og begynner hete aktiv ddshjelp? Dette er faktisk ikke lette sprsml svare p.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge pnet for aktiv ddshjelp. I Belgia har de til og med pnet for ddshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har ftt i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det fles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsrene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var s syke at det ville vre best avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier l til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da ogs til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv ddshjelp gjre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg fr assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, nr det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affre. Det er viktig huske dette. I dag fikk jeg hre om en ungdom som tok livet sitt etter ndels mobbing p skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over se en man elsker g over til den andre siden p denne mten, er ogs stor. Jeg kommer aldri til ta lett p ideen om aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget ta.

Vi mennesker dr. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe dden for godt. Nr en sykdom kureres har ikke pasienten ftt evig liv, men litt mer liv. S helsevesenet kan utsette dden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en ddende pasient med store smerter, fr en bittelitt hyere dose med morfin av legen, nr alt hp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er ogs noe som vi ikke skal lage s stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nrmeste prrende. Slik har det vrt i revis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulre selvmordsreiser til Sveits, med media p slep, og et debattkor i kjlvannet? Kanskje vi skal vre litt mer diskret i sprsmlet om avslutte livet pga ddelig sykdom?

Nr man skal koke en frosk, nytter det ikke slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt fr det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer ddshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi s opp? Ddshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre behandle? Begynner vi herske over liv og dd? Dette er viktige sprsml vi br stille, fr vi innfrer aktiv ddshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet. 

Brexit viser vei til en Nordisk Union

Da den spanske armada forskte invadere England i 1588 ble de overrumplet av en forrykende storm. To tredjedeler av flten forliste, og flere tusen spanske sjfolk og soldater mistet livene sine. Dronning Elizabeth I lagde en minnemynt der det stod (fritt oversatt) : "Gud blste og de ble spredt for alle vinder."

I ti r (1649 - 1658) hadde ikke England noen konge. Puritaneren Oliver Cromwell ledet landet som Lord Protector. Han var en gammeltestamentlig brumblebass som forbd julen og hatet alt som luktet av engelsk tradisjon og storhet. Den natten han dde var det er forrykende tordenvr over London.

I natt var det atter en gang uvr i England. Det pleier visst vre det, nr britenes skjebne skal avgjres. I natt stemte de for melde seg ut av EU, og igjen bli en selvstendig ynasjon. Skottene har tradisjonelt vrt avhengige av kontinentet - srlig Frankrike - for unng en alt for trykkende engelsk dominans p ya. De er naturlig nok engstelige n som UK gr ut av EU. Men det er ingenting imot den engstelsen som nok brer seg i korridorene i Brussel. Uten UK p lag, blir det nok ikke lett og sttte alle nye medlemsland fra st. EU slik vi kjenner det i dag, vil nok ikke best.

Hva dette betyr for oss her i Norge kan vi bare spekulere oss til. Vi er ikke medlem av EU, men vi er en marionettestat via ES. UK er medlem av NATO, som oss, men hvordan NATO og EU og UK skal se ut i fremtiden, er hyst usikkert. De nordiske landene er medlemmer bde her og der, og liksom litt "nytrale" ogs, nr det passer seg. For ei suppe. Minner vel egentlig om atter et kaotisk kapittel i Europas historie. Vi i Norge har nok ikke s mye vi skulle ha sagt her vi str alene utenfor alt. EU medlem uten stemmerett via ES, og et NATO medlemskap som hrer det forrige rhundre og den kalde krigen til.

Tanken om en ny Nordisk Union har blitt mtt med bde latter og kjeft tidligere. Hadde jeg vrt nordisk politiker i dag, etter Brexit, hadde jeg kanskje ikke ledd s hy, eller kjeftet s mye p denne ideen. Nordens skjebne br avgjres av de nordiske landene, i samarbeid. Hvis vi ikke gjr det, vil vr skjebne avgjres av spektakulre hendelser utenfor Norden. Da er vi hjelpelse dukker i stormaktenes spill.

De nordiske landene br begynne og snakke sammen om en Nordisk Union - utenfor EU, ES og NATO. Vi br danne vr egen forsvarsallianse, og et tett konomisk samarbeid med en Nordisk Krone som myntenhet. Vi br kunne st fritt i forhandlinger med EU, UK, USA, Kina og Russland. Vi burde st samlet ovenfor FN og f en fast plass i FNs Sikkerhetsrd. Vi har muligheten til samle oss om dette prosjektet, og bruke de kommende rene p n et slikt ml. Og om vi ikke gjr det, vil vi nok vre prisgitt de aktrene i verden som er mye strre enn oss, og de har det ikke bra n. Gigantene begynner og vakle. Brexit er det tydeligste beviset p dette. EU er en full elefant i en porselensbutikk. Vi br komme oss unna, og begynne for oss selv.

Putin lurer i buskene

Helt rlig. Jeg klarer ikke helt bite p alle skrekkoverskriftene om Putin som en blodtrstig tyrann med store invasjonsplaner mot hele den vestlige verden. Det blir bare for dumt. Og vi i Norden har vel strengt tatt minst frykte fra vr russiske nabo. Vi har jo hatt russerparanoia i noen hundre r snart, men det var vel strengt tatt bare Stalin som egentlig kunne tenke seg innvadere oss her oppe i nord. Han kom jo ogs en tur for hjelpe til med jage tyskerene, men trakk seg s hflig tilbake. Men marsjere inn over grensa og ta over Norge? For si det snn: Eneste hermetikken jeg har hamstra, er en tomatboks. Vi m slutte la oss skremme opp av oss selv. Russerene har det de nsker fra oss: En isfri havn med tilgang til Atlanterhavet. En grei fordeling av olje og fiskeriressurser i nordishavene. En fet ambassadekk p Skillebekk, med vinkjeller og hemmelige antenner og snne morsomme spiongreier. Og vi er til og med greie og leker luftkrig med jetjagere oppi lufta med dem. De er ikke ute etter ta rotta p oss i det hele tatt.

Hvorfor ruster Putin opp sine militre styrker? Svaret er enklere enn du tror: Den viktisgste rsaken er at det militre materiellet hans var gammelt. Rustne holker fra den kalde krigen, og utdaterte tanks og kanoner. Det var p tide med noen nye lekety. Vi har vel ikke s mye vi skulle ha sagt, vi som deltar i verdenshistoriens strste militre opprustning i NATO om dagen. Vi har kjpt nye jagerfly, kule spionbter og masse hemmelig stsj som sikkert er syltft.

Den andre rsaken til Putins nye satsing p militr opprustning burde vre en no-brainer: Islamisme og ekstrem nasjonalisme. For si det snn: Har du lyst p Putins jobb kanskje? Lede et land som strekker seg over 9 tidssoner? Som grenser til noen av de dryeste landene i Sentral Asia og sten? Islamistiske terrorangrep nesten ukentlig i de vanskeligste omrdene. Han str ogs opp mot ISIS i Syria, mens den NATO allierte tyrkiske statsministeren Erdogan gnager han p leggen og stikker kjepper i hjulene. Gang p gang oppdages det at Erdogan og ISIS kun er fiender p papiret, mens de handler olje sammen og driver business som kusine og fetter.  

Nasjonalistiske separatister i Ukraina og Georgia som str p fotballtribuner og hailer i helgene, mens de leker statsledere p ukedagene. Dette er ikke vanlige demokratiske parlamentarister. Dette er folk som hyller Breivik og Vlad Tepes (Dracula), og fr sttte av Angella Merkel og resten av EU samtidig.

Vestlige medier skaper et skremmebilde av Putin n. Hvorfor gjr de det? Svaret er enkelt: Penger. Vestlige selskaper trodde de skulle f fri tilgang til russiske markeder, uten at det skulle koste dem en dritt. Korrupsjonen fra de vestlige aktrene begynte irritere Putin, og han satte ned foten. De store vestlige finansfyrstene og selskapene kan ikke ture frem som de vil i Russland lengre. Derfor hrer du snne som George Soros sutre i vestlige medier om hvor farlige russerene er. Han fr ikke drive industri og bank der. 

De vestlige mediene lyver om Putin og Russland. Jeg sier ikke at jeg sttter Putin og Russland i s veldig mye. Men jeg har ikke mer frykte fra han enn jeg har  frykte fra Obama, eller Trump eller Hillary - nr den tiden kommer. Disse stormaktene er nok like gode i skulle skremme oss vanlige folk til gi fra oss friheten og selvbestemmelsen vr. For det er det som egentlig skjer: Hver gang du lar deg skremme av overskriftene, tillater du litt mer overvkning, og litt mindre privatliv. Og s gir fra deg litt mer av ressursene dine, og lar "de hye herrer" i bank og finans f rderett over olje og produksjon, mens de setter deg i kunstig hy gjeld. Og du betaler gladelig alt du eier og har i skatt for f beskyttelse og omsorg fra noen du ikke vet hva heter engang. Til slutt er du s redd for papirtigre og lakenspkelser at du lar dem gi deg leggetider, og bestemme kveldsmaten din. 

Det er litt risky og si dette hyt i Norge. Vi har nok den mest regimevennlige pressen i Europa i dag. Det stilles kritiske sprsml, det er sant. Men det kommer f rlige svar. Sprsmlene som stilles er uansett irrelevante, og svarene er uansett forutsigbare. 

Om du ser litt mer p Russia Today (RT) og litt mindre p CNN og BBC, og slr helt av Dagsrevyen, vil nok se at verden kanskje ser litt anderledes ut enn du har blitt fortalt. Men selvflgelig: Det beste er nok ikke se s mye p nyheter. Drlige nyheter du ikke kan gjre noe med, har bare en eneste effekt p deg: Du blir bekymret og i drlig humr. Og s tror du at Putin lusker rundt i buskene og skal ta deg.

Bent Hie skriver helsehistorie, og det er ikke et eksperiment

Innen 1 Juni skulle alle helesforetakene i Norge ha innfrt tilbud om legemiddelfri behandling av psykisk syke. Dette kom som et krav fra helseminister Bent Hie i et brev fra 25.11.2015. Det vil si at pasienter i psykiatrien som nsker behandling uten bruk av psykofarmaka, skal kunne f det. Det er da snakk om behandling, og ikke akutte situasjoner. Det vil si at om noen er psykotiske og desperate, s vil de fremdeles kunne medisineres for roe seg. Men langvarig medisinering med lykkepiller, antipsykotiske midler eller sentrastimulerende midler, skal ikke lengre vre det eneste tilbudet som gis. Og det skal ogs vre lov f andre tilbud enn medisiner, hvis man nsker dette.

Da jeg begynte engasjere meg i dette sprsmlet, skyldtes det at jeg selv hadde ftt behandling for mine problemer med rus og depresjoner, som kun var medisiner. Jeg visste ikke s mye om alternativene, s jeg tok medisinene mine uten sprre. De funket snn passe syntes jeg. Lykkepiller, sovepiller, metadon og subutex. Jeg blei liksom en zombie. Tenkte ikke klart og gjorde mye rart. Det var vel en del av sykommen min, trodde jeg. Vel, jeg ble ikke friskere fr jeg begynte p (den kronglete) veien jeg er p, for prve mestre livet uten ha en daglig cocktail med farmasi knitrende i huet. 

mestre livet er ikke alltid like lett. Mange mennesker opplever sin egen eksistens som en skikkelig runde p glattisen, med knall og fall. Ikke alle overlever. Det er heller ikke alle som synes livet de lever, er noe srlig stas. Nr man tenker tanker man ikke vil tenke, er det et mareritt. Det skal jeg vre den frste til skrive under p. Hvordan kan man dmme eller kritisere et menneske for da forske endre tankene og flelsene sine, slik at det blir mindre vondt?

Da jeg gikk ut i det offentlige og ropte ut at noe er feil med denne ensidige medisineringen av mentale lidelser og ruslidelser, trkket jeg nok i et strre vepsebol enn jeg var klar over. Og p mitt vante bajasvis, brukte jeg et sprk som ble uppfattet som umusikalsk (det hrtes nok ut som en slags punkrock i fine fagkretser - haha). Jeg terget p meg en av verdens strste industrier: Legemiddelindustrien. De har litt makt og penger de kara der, og de liker ikke sty fra snne som meg. Jeg fikk meg mang en smekk i retur. Og det var ikke bare morsomt. Det var ekstra vondt da jeg oppdaget at det ble skapt en hel del frykt og bekymringspropaganda rundt sprsmlene jeg stilte og pstandene mine. Det ble liksom fremstilt som om jeg var en slags gammeltestamentlig tordenfyrste som skulle rive pilleglassene ut av hendene p de syke og kaste de ut p gata i galskap og tragedie. Og de som ikke ville la seg frelse til mitt livssyn og program var dmt til leve i evig fortapelse. Det var ekkelt bli fremstilt slik, siden jeg bare ville at folk skulle f et bedre tilbud slik at de fikk det bedre. Jeg har selv opplevd ensomheten, frykten og mrket, ved vre skikkelig mentalt delagt. Jeg unner ingen det s jvlig inni seg som jeg selv har hatt. Og jeg ville overhode ikke propagandere for at kun det alternativet jeg selv hadde brukt, skulle ta over. S hl i huet er jeg faktisk ikke. Men om jeg kunne virke litt nyfrelst, s fr jeg vel bare st for den. Sorry.

Min personlige tese er som flger: Det er ikke alt som passer for alle. Derfor m det vre plass til alt. Eller i det minste: Plass til mer.

Ja det ble en del rabalder skal jeg innrmme. Et mystisk trosamfunn med kjendiser. En del av helsesektoren - psykiatrien - med en skummel historie. En bandkonflikt. Drugs og rockn roll. Moralsk indignasjon. Vitenskapelig galskap. Mediene var euforiske. Huff for en smrje. Men s, begynte jeg og merke noe: Det begynte bli legitimt for andre delta i debatten om rus og psykisk helse. Ekspertveldet slo sprekker. Jeg vil ikke ta noen ufortjent re her, men jeg fikk endel hendvendelser fra ulike hold. Folk som flte at de hadde stanget mot medikament-imperiet i mange r, uten bli lyttet til.

Den viktigste hendelsen som snudde noe, var det et tappert ektepar som stod for. Espen og Lise wre hadde mistet datteren sin Silje i psykiatrisk behandling. Og de var sjokkerte over de ekstreme medisindosene hun hadde ftt de to siste leverene sine. Blandt de mange ulike pillene hun fikk, hadde ca halvparten av dem selvmord som bivirkning. Hun fikk dem hver dag - en slags cocktail. Hun tok livet sitt. Hun hadde det veldig vanskelig, og hun trengte hjelp. Hun fikk feil hjelp.

Familien wre ble rdet av fagfolk og noen av sine nrmeste om la det hele ligge, men Espen tok opp kampen mot systemet, og har n samlet opp en enorm kunnskap om farene ved en ensidig medikamentell lsning p mentale og rusrelaterte lidelser. Og han var en av de som ble hrt av politikerene p Stortinget og i Regjeringen. Dette var en av grunnene til at Bent Hie fikk gjennom et krav om medisinfrie tilbud i psykiatrien i Norge i dag. Dette er historisk. Jeg har selv ikke hrt om noe lignende tiltak i andre vestlige land.

Det klages selvflgelig litt i fagmiljene. En og annen psykiatrispesialist mener nok at det er uvitenskapelig ikke medisinere pasientene. Jeg hrte faktisk en som kaller medisinfritt tilbud for et eksperiment. Det blir jo litt teit skulle bruke eksperimenter som skjellsord, nr en selv tilhrer en hyst eksperimentell gren av medisinfaget. skjre over deler av hjernen, som i lobotomi, eller plugge folk til strmnettet som i ECT, m vel ha begynt med en eller annen form for eksperimenter? Og det eksperimenteres hele tiden med nye typer kjemikalier for oppn en eller annen slags endring i pasientenes tanker, flelser og handlinger? Er det ikke dette vitenskap handler om? Forskning og utvikling? Eksperimenter og analyser?

Nei Helseministeren i Norge har ikke innfrt et eksperiment i den mentale helsesektoren. Han har bare gitt en klar beskjed til alle aktrene om at de ikke bare fr lov til eksperimentere med pillecocktailer og kjemi nr folk kommer til dem for f hjelp. Legemiddelindustrien og strmleverandrer fr ikke vre de eneste ingrediensene p laboratoriebenken. Jeg er ikke i tvil om at dette kan bli en utfordring for mange behandlere. Man skal plutselig g inn og se helhetlig p pasienten. Livskvaliteten skal ikke kun mles i signalstoffene i hjernen. Fattigdom, ensomhet, traumer, kosthold, rusvaner, selvinnsikt og familiesituasjoner. Alle disse faktorene som utgjr et menneskes liv, m de ta hensyn til p en helt annen mte enn kun via diagnoser og resepter. Ja her trengs det pne sinn og stpvilje. Det nytter ikke hisse seg opp over nytenkning i behandlingen. Her hjelper det ikke sl motstanderene i hodet med sitt favoritt forskningsresultat. N er det dugnadsnd som m til. Og jeg tror faktisk det kan bli en spennende utfordring for mange i dette feltet. Jeg vet at vi i Norge har gode krefter som virkelig nsker delta i utviklingen av en bedre og mer konstruktiv mental helsesektor. Ogs i de tradisjonelle faggrenene. Dette kan faktisk hjelpe mange mennesker til komme ut av skyggedalene og tkeheimene de fler seg fanget i. Det er vitenskapelig bevist at det kan nytte ha litt trua.

Jeg prver egentlig holde meg unna denne debatten n for tida. Jeg angrer ikke p at jeg gikk inn i den, men jeg visste ikke hvor tft det ville bli. N er jeg egentlig bare opptatt av ha det litt gy og litt bra. Livet mitt har ikke vrt det letteste, og jeg har sett mange grusomme skjebner rundt meg. Det er mange sr som skal pleies. Jeg har ogs behov for stelle litt med meg selv. Det ble det liksom ikke tid til da jeg befant meg i skyttergraven i denne debatten.

Nei n vil jeg synge og spille skuespill. N vil jeg spre matglede og finne livsglede der den er finne: Hos gode venner, mine aller nrmeste. Folk er folk og de fleste av oss gjr s godt vi kan. Og begynner jeg gruble p noe, s fyrer jeg av en blogg eller to. Ikke ta det for serist, og bli sure. Jeg er bare en fyr. Snn ca.

S hvis dette tilbudet om medisinfri behandling kan bli en realitet, og til og med fungere, vil jeg bli veldig glad. 

 

 

Her kan du lese litt om medisinfrie tilbud:

http://medisinfrietilbud.no

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/legemiddelfri-behandling-i-psykisk-helsevern

Her kan du se litt om familien wres arbeid for medikamentfri behandling:

https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts

Ha en fin dag.

 

En sinnssyk verden

S smalt det igjen. Denne gangen var det en fyr som bekjente seg til ISs ideologi som dundret inn p en homseklubb i Orlando og drepte s mange han bare kunne. En islamist drepte homofile i Florida. Masseskyting, homofili, vpenlover, islamister, USA, Trump og s videre. S mange elementer p et sted. Hvordan er det mulig forholde seg til dette? Hvem skal jeg skylde p? Hvilken forklaring skal jeg tro p? Hva sier ekspertene?

I Paris var det min type folk som ble kalblodig myrdet: Rockere p rockekonsert. De skulle bare ut og hre p et fett band, drikke l og kose seg. S ble de meiet ned. Terrorceller, IS, helmuslimske bydeler i Paris, Syria og amerikansk rockn roll. Mange elementer her ogs. Det var surrealistisk. Jeg har spilt konserter med det bandet. Sangeren Jesse er en gammal kjenning. S dette? Hvem kan forklare meg p en logisk og forstelig mte hvordan jeg skal forholde meg til en slik hendelse?

Masseskytinger, terror, religion, ideologi, livsstil, mediesensasjoner. Sinte menn. Ekspertpanel. Ideologi og politikk. Forklaringene og teoriene er mange. Og debattene raser. Mange mener seg ha skjnt det hele. Hele sammenhengen. Det store bildet. Jeg vger ikke pst at jeg skjnner s mye av dette som foregr n i disse tidene. Jeg er en av de som er mer engstelig, enn innsiktsfull. Jeg forstr bare ikke. Jeg tror ikke egentlig jeg vil forst heller. Jeg er kanskje litt feig. Jeg lar meg sjokkere og opprre, og s vitser og flser jeg om det etterp. Nr alle har ftt hendelsen p avstand, og det er rom for litt galgenhumor. Det er en overlevelsesmekanisme vi mennesker har: svart humor.

Men det er ikke morsomt n. Det er grusomt. Volden og hatet skaper slike tragedier. Retorikken i mediene og p nett er skarpere enn p lenge: Bygg Mur. Forby. Spreng. Skyt. Straff. Halshugg. Brenn levende. Invader. Hets. Hat. Troll. Mobb. Er det Tredje Verdenskrig n? 

Jeg kunne blogget om det lille jeg tror og spekulerer rundt terroren i Orlando. Men jeg vil ikke det. Jeg hper og tror at folk flest egentlig er bra folk, uansett om de er muslimer, kristne, homofile, heterofile, rde eller bl. De fleste er faktisk s bra at de ikke fr overskrifter i avisene. Det er noen f og sjuke sjeler, som fr oss alle til tro ille om hverandre. Hatprat og vold. Jeg opplever ikke s mye av det i hverdagen. P mine mange reiser, har jeg i all hovedsak mtt bra anstendige folk. De f delegger for de mange. 

Denne gangen var det homofile som fikk hatet og dden innp seg. Det er ikke frste gang. Og det blir ikke siste gang heller. Vold og drap p folk med anderledes legning foregr hver dag p jorda. Men det forties ikke mer i vr del av verden. Vi regner det som en selvflge at man skal kunne vre den man er, uten bli skutt og drept for det. Men ingenting er selvflgelig. Det er en tilkjempet rettighet. Homser og lesber var fritt vilt i vesten ogs, helt til de snudde og satte foten ned. 

Denne gangen var det ekstrem islam som leverte hat og dd. Det er heller ikke hverken frste eller siste gang. Men hatere og mordere kler seg i alle mulige slags former og farger. S lenge de kan finne trygge rom for sine destruktive handlinger, vil de fortsette med det de gjr: delegge bra ting.

Nei jeg vil ikke g inn i noen uverdig ideologisk debatt og myrderiene og hatet. Hvis overbevisning tvinger folk til beg massedrap p de som er anderledes enn seg selv, br de bytte overbevisning. Mord er mord. Vi mennesker m slutte myrde. Ferdig med det.

Flyplasskamp med bismak

Det er direkte irriterende se at nedleggingen av Rygge skal f handle om Ryanair.

Jeg savner fly slik vi gjorde det i forrige rhundre. Da fly de store klassiske flyselskapene Pan Am og TWA i USA. I Norge konkurrerte SAS og Braatens SAFE. Nr du gikk ombord et fly fra Oslo til Kbenhavn, ville du f en velkomstdrink, en full treretters middag og kaffe avec, fr flyet landet. Flyturen tok en time. Satt du bakerst i flyet, kunne du til og med tenne deg en sigg. Du fikk ogs kjpe taxfree fra en vogn ombord. Det var liksom litt stas fly p den tiden.

N finnes det flyselskaper som er s billige og tarvelige, at du fler deg som om du kjrer en gammel rutebuss i Moldova, nr du flyr med dem. Ja de er billige disse flyturene. For et par hundrelapper, kan du dra hvor du vil i verden. Hvis du ikke er kresen, bryr deg om f mental juling, sulte eller fle deg helt trygg der du flyr 10 000 km over bakken, er det bare reise. Og vi reiser alle mann. Lave priser gjr at vi alle kan fly hit og dit i verden. Fr kostet en flytur til Kbenhavn 4-5000 kroner. Det var ikke alle som hadde rd til det. Men det var jo litt stas uansett da.

Jeg er en snn fyr som elsker fly. Jeg flyr ukentlig i jobben, s jeg m bare elske det. Hvis ikke ville jeg blitt veldig frustrert. Jeg prver ikke irritere meg for mye over andre passasjerer. Det er ikke alle som vet hva som er lov og ikke er lov i sikkerhetskontrollen. Det er alltid noen som skal ha med flasker og spraybokser. Hndbagasjen skal vre s stor at den fyller to hattehyller. De skal krangle om at de ikke behvde ta av seg beltet sist gang de fly, for 20 r siden. Jeg bryr meg ikke. Jeg er like blid.

Jeg har for lengst sluttet irritere meg over barnegrt og storfamilier. Det er ikke alle som vet at babyer fr reverk i trykkabiner. (Tips: Det hjelper og massere de litt bak rene). Dessuten tler jeg mer av andres barn, siden jeg selv har barn. Barn er barn, og de skal ogs ha det gy og fly i lufta. Synes n jeg.

Det som er litt irriterende, er at flyselskapene tilrettelegger for kaos og irritasjon, med sine kostnadskutt. Koster det penger sjekke inn bagasje, ja da blir kabinen stappfull. Tunge skift og lave lnninger blandt de ansatte, kan faktisk ogs g ut over sikkerheten til passasjerene.

Ryanair eies av en fyr som er beryktet for sin kynisme. Han selger billige billetter, men legger ut sm pengefeller hele veien. (Han sjekket visst ut om det gikk an ta penger for slippe folk inn p do). Han underbetaler sine ansatte og driver dem gjennom beinharde skift. Hele operasjonen hans virker luguber p meg.

Flyseteavgiften i seg selv er helt hl i huet. Den frer til at folk mister jobbene sine, og at et helt distrikt mister et viktig reiseknutepunkt. Den miljpolitiske gevinsten vil vre marginal. Det ville vre mye bedre finansiere og sttte utviklingen av miljvennlige fly hos flyfabrikantene. Det finnes enorme mengder  flytekniske nyvinninger som ville hjelpe p miljet om de ble tatt i bruk. Og da uten at noen behver og bli straffet for at de vil reise. Avgifter og ekstra skatter vil aldri fungere som annet enn undertrykkelse og represalisk formyderi. Grdighetsguden bor i byrkratiet, der ansvar ikke har noe ansikt, og hvor kontraktrene fr herje fritt i maktkorridorene. Vi har allerede begynt og se konturene av et nytt fenomen i bilindustrien: Miljkorrupsjon. De som betaler mest p og under bordet, vil f miljpriser og stttefond, og fremst som noen skikkelige miljforkjempere. Bompenger og klimaavgifter har ingenting med naturen gjre - det er big business. Og n skal alts luftfartsbransjen bli neste pattegris.

Jeg fler meg virkelig slitt i to retninger i denne saken om Rygge flyplass. Det er rart se norsk luftfarts drligste ide,flysetavgiften, versus europeisk luftfarts mest lyssky flyselskap - Ryanair. Jeg skulle nske begge deler forsvant fra himmelen over stfold, og at Rygge flyplass fikk lande og lette fly fra kule flyselskap. Snne som serverer treretters middag, og hvor du kan ryke bakerst i flyet. (Det siste der er selvflgelig en spk).

 

Samlivstips: Klin med dama di hver dag.

Samlivbrudd og skilmisse er liksom den nye normen i samfunnet vrt i dag. Det oppfordres iherdig til leve det glade singelliv, og ekteskap er bare noe vi kjendiser inngr i fylla for f mediedekning til bde bryllupet og skillsmissen. Snn sett regnes jeg som kul. Tre havarerte ekteskap bak meg. Rockn Roll liksom.

Vel serist tror jeg vi blir hjernevasket til gi opp samlivene vr for fort. Enslige er big business. Aleneforeldre skaper arbeidsplasser.

Fr i tiden var brudd liksom siste alternativ. Man skulle reparere nr noe var delagt, ikke bare vrake det. Noe samlivsterapi var det heller ikke s mye av. Ikke slik vi kjenner det, med fagfolk og eksperter. Man gikk gjerne til sognepresten og kjefta og smalt litt, og s fikk man litt perspektiv p sakene. Ekteskap fr i tiden handlet om mer enn bare en romanse mellom to voksne. Det var et prosjekt hvor to familier mttes, hvor barna skulle oppdras til bli anstendige rlige borgere. Og familieenheten skulle ogs vre en aktr i samfunnet, med sitt gode navn og rykte. re p den tiden handlet om stolt kunne g ut til naboer, venner og kolleger, se folk i ya og vite at man var i stand til gjre rett for seg og sine. I dag er re noe som driver innvandrermenn til drap og dd - hvis vi skal tro mediene. 

Men i virkeligheten er det ikke s gy nr det blir slutt. Det er trist, og mange nsker unng brudd. Og vi gutta er ganske klnete i s mte. S jeg tenkte jeg skulle komme med noen enkle samlivstips fra en mann som har gjort alle feil i boka.

Nr er det tegn som tyder p at forholdet trenger litt futt? Leste en tweet i dag fra en singel dame som nsket seg en mann, slik at hun hadde noen som kunne sitte og se p fotball p TV, mens hun ryddet oppvaskmaskinen p ekstremt passiv-aggressivt vis. Vel, dette med passiv-aggressivitet har vi gutta ikke helt fattet. Gr dama di og furter mens hun skramler hylytt med husarbeid, er det noe galt. Ofte har du ikke gjort noe galt. Du har bare ikke gjort noe rett heller. Da er det bare og gjre noe bra. F.eks vre litt hyggelig og oppmerksom, eller kline.

Klining, ja. Dette trikset funker hver eneste gang. Hvis folk skjnte hvor mye som kan lses med klining, hadde skilsmissestatistikken dalt. Samlivsterapeutene hadde blitt arbeidsledige. Og alle hadde blitt glade.

Nr man kliner, begynner hjernen produsere masse signalstoffer, som dopamin og seratonin og alt annet deilig kjemisk. Da slipper man ta lykkepiller og dop. Man blir hy p klining. Musklene slapper av. Man begynner like den man kliner med. Man kan til og med f lyst p sex. Og etter en slik klinesession, er det mye lettere snakke sammen. Da kan det hende at man faktisk klarer lse en eller annen vond greie som str mellom paret. Nr klina du sist med dama di, snn helt uten annen grunn enn at det er digg kline?

Hvis man virkelig vil ha et velpleid og meningsfylt forhold, er det anbefale obligatorisk klining, minst en gang hver dag. De som ikke tror meg, har ikke prvd. Ikke jeg heller, da. Men det virker riktig. Skal i allfall prve, om jeg fr muligheten.

En annen regel man br innfre, er teite hodeplagg nr det skal krangles. Sombrero er virkelig anbefale. Det er umulig vre sint lenge p kjresten din nr hun eller han har sombrero p hodet. Det er ogs veldig vanskelig si slemme ting, nr man ser teit ut. S da veier man sine ord fr de hagler ut av munnen ens. Jepp. Kjp et par sombreroer og innfr sombreroplikt ved hver krangel.

N er ikke jeg vitenskapsmann med arkivskapet fullt av tung forskning og statistikk. Jeg er ingen sukksessrik samlivsterapeut heller, med lang erfaring og tusen reddede parforhold p CVn. Jeg kan vel heller ikke pynte meg med vre noen slags rollemodell for varige forhold. Men jeg er mann, og jeg har litt peiling p vre det. Og dette er mine samlivstips til mine brdre som vil ha dama si noen r til:

-Nr hun er sur, m du fikse det. Hun kommer ikke til ta initiativet.

-Nr dere skal krangle, m dere ha sombrero p.

-Klining hver dag kan virkelig srge for at det aldri blir slutt. (S lenge du passer p at det er dama di du kliner med da?)

Velkommen i Nordengjengen Petter Stordalen

Petter Stordalen uttaler i et intervju med Gteborgs-Posten i forbindelse med 17 mai, at han nsker at  Norge, Danmark og Sverige sls sammen. Denne tanken er ikke ny, og denne tanken er ganske s genial. Dessuten har en slik union eksistert fr under navnet Kalmarunionen. Den eksisterte i litt over hundre r (1397 - 1523) , men falt fra hverandre p grunn av intriger og konspirasjoner. Det var hovedsaklig Det Tyske Hansaforbundet som jobbet hardt mot denne nordiske unionen, siden den var ganske s sterk og fremgangsrik. Den var politisk ganske ls i snippen, men konomisk skapte den enormt mye velstand og fremgang for nordboerene. Det ble en direkte trussel mot tyske handelsmenn, s de gjorde det verste de kunne og splittet den.

Etter andre verdenskrig diskuterte vi skandinaver atter en gang muligheten for danne en handels og forsvarspakt. Men den kalde krigens stormakter satte en stopper der. Danmark og Norge holdt seg til sine redningsmenn fra krigen - USA og UK, og gikk inn i NATO. Sverige fikk nok et lite hint om ikke gjre strre vesen av seg. Finland kunne bare glemme og alliere seg mot Sovjetunionen, osv osv. I grove trekk kan vi nok si at tiden ikke var moden for en ny Kalmarunion.

P slutten av 1990 tallet og ut over 2000 tallet, fikk hele tanken p en nordisk union en litt brunbitter bismak. Hyreekstremister snakket da mer om en slags arisk "vikingunion" med klare nazistiske ambisjoner. Derfor ble det rett og slett ikke stuereint lengre, og i det hele tatt nevne ideen i mblerte rom. En nordisk union med rasistiske fortegn vil vel ingen ha. Det er uansett umulig f til uten beg forbrytelser mot menneskeheten. Norden liker ikke forbrytelser mot menneskeheten. Vi anser det som slemt.

Men n er tanken p en demokratisk og moderne nordisk union, ikke lengre s usannsynlig. Jeg har drevet p, p si, med f folk med p en slik tanke i mange r n. Hintet og argumentert. Det gleder meg og se at jeg oftere og oftere blir mtt med sympati for tanken p at de nordiske landene skal sl seg sammen. Og det finnes stadig tyngre krefter som mener at tiden er moden for trekke oss ut av de gamle tunge organisasjonene og heller forme en ny - en "Kalmarunion 2,0 ".

EU har blitt en alt for stor organisasjon. Byrkratiet er gigantisk. Svenskene, danskene og finnene fler seg ikke helt OK med skulle dele skjebne med land som ligger s langt borte. Konkurs i Hellas. Portugals og Spanias problemer. steuropeiske land som ikke bidrar, men som krever mye. I mange sprreunderkelser i nabolandene vre, sier flertallet av de spurte, at de ville foretrekke en nordisk union, fremfor EU.

NATO ble dannet som en forsvarspakt i omrdene i det nordlige atlanterhavsomrdet. Vi skulle liksom st sammen mot kommunismen i st, og forsvare hverandre nr Stalin og gutta kom. I dag er NATO en angrepsallianse mot midtsten og andre konkurrenter p oljemarkedet. Da Norge skulle kjpe nye jagerfly for ta over etter F-16, hadde vi valget mellom svenske JAS, og amerikanske F-35. De svenske flyene er kjappe, sm og lette manvrere. Perfekt for forsvar i nordisk landskap, med skoger,fjell og fjorder. F-35 er tunge luft-til-bakke fly. De passer bedre som luftsttte til store invasjoner, og teppebombing av store byer, industrianlegg og bakkestyrker. Norge valgte F-35. Vi valgte nok litt under press fra NATO, for vi er ikke spesielt forsvarsdyktige nr vi fr disse flyene. Men flyene vre vil passe fint inn nr et nytt araberland skal settes ut av spill. Libya var nok bare en begynnelse. Det er bare en feil: Dette har ingenting med NATOs grunnid gjre, og det har absolutt ingenting med nordisk forsvar gjre. En nordisk union ville kunne forsvare seg selv. (Det er uansett tvilsomt at et slikt Norden hadde hatt s mange fiender frykte.)

Et samlet Norden ville utgjre nesten 30 mill innbyggere. Det ville vre en av verdens ti strste konomier. Vi ville kunne argumentere for f en fast plass i FNs Sikkerhetsrd. Der ville vi kunne delta i verdenssamfunnet p vre egne premisser, og med vre egne verdier. Jeg synes vi har helt greie verdier, for det meste. S hvorfor ikke?

Et samlet Norden kunne dele enorme ressurser, i brorskap og samarbeidsnd: Olje, fiskeri, teknologi, landbruk, industri og handel. Hver for seg har de nordiske landene noen av delene. Sammen har vi alt. Og tenk hvor mange kostnader vi kunne spart ved administrere alt dette - sammen? Fri ferdsel har vi jo allerede mellom landene. Hva om vi har samme mynt, samme offentlige tjenesteyter og samme velferdsordninger?

Jeg m innrmme at jeg virkelig brenner for en slik ide: En nordisk union. Det ville gavne oss alle. Bde venstresiden og hyresiden i nordisk politikk vil kunne delta aktivt, p lik linje med n. Det ville rett og slett vrt en bedre lsning for Norden. 

Nr en mann som Petter Stordalen ogs sier at Norden br samles, da er det lurt og lytte. Han har bygget store og flotte ting i hele vr del av verden, og han har god erfaring og analyse p hva Norden trenger for at det skal fortsette og vre en fin, moderne og dynamisk del av verden.

bygge en politisk bevegelse er ikke for alle. Jeg er i alle fall ikke noen stor politisk tenker eller organisator. Men jeg og noen meningsfeller i Sverige tok oss den frihet og startet en liten greie. Vi hper jo at flinkere folk kommer og tar over. Men hvis noen skulle ha lyst til flge med, finnes Det Nordiske Unionsparti p Facebook: https://www.facebook.com/Det-nordiske-unionsparti-599118323587512/?fref=ts Det er ikke store greiene, men til hsten blir det forhpentligvis litt mer futt. S hvorfor ikke sprre seg om det snart er p tide med en endring? Det ville jo vrt bedre?

Pinsemat for ekte menn og tffe damer.

 

Det var pinsefest i helga, og #Dudefoodoslo chapter "Badass Balut Brothers" inviterte til en passe dry fest. 

Grisehoder, fretestikler, andehjerter og lammehjerner stod p menyen. Det ble en bizzarr men kulinarisk vellykket aften. 

 

 

 

Hode av Mangalitsagris. 10 timer i ovnen.

Grisehodet flamberes i Gin. 

Vrballer. Kan stekes eller friteres. Jaggu var det mulig spise dem r ogs. Men det er litt rart for oss gutta og spise andres "utstyr". Jentene derimot syntes det var helt greit.



Pletter av lammehjerne. Ikke s ulikt en asiatisk pannekake.             Andehjerter er alltid like godt. Det handler om krydring.



Lammehjerne ser ikke s delikat ut. Men det blir godt nr det lages riktig.

Diagnose - Mann

Sitter og leser om en samtale som ble holdt p Litteraturhuset i april, mellom sammfunnsviter Arne Klyve og psykiater Finn Skrderud. http://www.rus.no/id/1053.0 De snakket om Klyves bok "Sinte, unge, villfarne menn - vrt medansvar" . Den handler om unge menn som ramler av det moderne kunnskapssamfunnet. Fr i tiden ville de jobbet i industrien, eller blitt sjmenn. De ville vrt forsrgere og familefedre. I dag er det ikke ikke bruk for slike karer i Norge. Den moderne mannen m utdanne seg i resvis for henge med. Han vokser ofte opp bare hos mor. Han mter f mannlige forbilder p sin vei gjennom oppvekst og skole. Han br forte seg og ta pappaperm, hvis han skal rekke og knytte seg til barna sine fr skilsmissen gjr han til helgepappa. Kort oppsummert : Det er ikke alle menn som fler at de passer inn i den moderne mannsrollen. De opplever seg kastrert. Og det skaper frustrasjon og sinne.

En gang var det bruk for dem. Menn vant kriger, var arbeidere, ektemenn og fedre. I dag er krigene umulige vinne. Alle slag er tapt. Sammfunnsliv, arbeidsliv, familieliv. Han fr det bare ikke til. Og han er kneblet. Mannskodeksen forbyr han klage. Han gr p pubben. Sloss p fotballkamp. Hailer i gatene. Netthetser jenter, homofile og innvandrere som markerer seg i det offentlige rom. Eller han blir fanatiker p andre mter: Blir islamist og reiser til midtsten for skjre halsen over folk, og sprenge seg selv i lufta. Det er en lei kar blitt, denne mannen.

Den vanligste ddsrsaken blandt menn mellom 15 og 49 r er selvmord, iflge denne artikkelen her: http://m.side3.no/en-tragisk-ting-tar-livet-av-flere-menn-enn-kreft-overdoser-og-trafikkulykker/3423204469.html I 2014 tok 401 norske menn sine liv og 147 kvinner. Det er en stor forskjell. Det er tragisk. Dette er menn som ikke fr livene til fungere. Ydmykelser i arbeidslivet. Samlivbrudd og savn etter barna. Flelsen av hplshet. Hver dag avslutter en eller to av vre medborgere livet sitt.

En gang var de guder. N ligger de som falne engler i grfta og forbanner sine skjebner.

Klyve og Skrderud drfter om disse mennene er syke. Det finnes en bok full av diagnoser for "usynlige sykdommer" DSM. Denne boka kommer ny og forbedret utgave i 2017. Proppfull av nye og forbedrede sykdommer. Str du opp sent om morgenen? Syk. Spiser du for mye helsekost? Syk. Vanskelig sitte stille i et klasserom? Syk. Mann? Syk?

Eller er det samfunnet som er sykt? De to lrde vismennene drfter ogs om dette kan vre tilfelle. Har den raske samfunnsutviklingen, med kunnskap og teknologi, glemt noen? Har vi i vr iver etter modernisere, og vre progressive fritenkere, ofret en hel gruppe menn? Eller var det en unsket mennesketype?

 Fant vi endelig undermennesket som kan utryddes, til beste for samfunnets videre vekst og utvikling? Kan vi diagnostisere disse mennene til  bli en sykdom, ja da blir jo det neste logiske steget finne en kur. Da kan vi vi jo fjerne svulsten. Eller? Vel, han fjerner seg jo selv, med sine selvmord og sin destruktive adferd. Kanskje det bare er kjpe popcorn og 3D briller, lene seg godt tilbake og se p, mens denne sinte unge mannen kaster seg selv p historiens skraphaug?

Vel Klyve og Skrderud kommer vel frem til det motsatte. Det er kanskje p tide og se seg litt tilbake. Hvis utviklingen gr s raskt i en retning at en hel gruppe individer ramler av lasset, kan det vre en id og dra de opp igjen? Disse sinte, unge, villfarne menn.

 

"Hen" kan du vre selv - gubbekjerring!

Denne teksten s jeg p en plakat i Stockholm da jeg bodde i Sverige. "Hen" debatten raste der p den tiden. Det var noen sinte barnehagetanter som stod litt til venstre for Pol Pot, som hadde ftt ideen. Guttene lekte for mye med biler, og jentene lekte for mye med dukker, s det ble forbudt bruke "hun" og "han" blandt barna. P den mten skulle de f muligheten til vokse opp uten kjnnsroller. De m ha virket ganske sinte og skremmende, disse tantene, for hele Sverige kastet seg p denne ideen. Et stort flertall protesterte selvflgelig, men flertallsprotester er lette  kvele: Illsinte karakterdrap og flittig "Hitling" etterfulgt av en massiv "tie hjel" - kampanje. Og vips: "Svenne Banan" holder kjeft og kaller barna sine "Hen". Jeg jobber jevnlig i Sverige, og blandt mine skuespillerkolleger, brukes dette kjnnsnytrale begrepet med den strste selvflgelighet. 

For vre rlig: Da datteren min ble fdt, rant maskaraen hennes mens hun grt sine frste trer. Det var ikke en kjnnsnytral baby, som skulle formes til jente av et gammeldags mannevelde, ved hjelp av dukker og ponnyer. Dette vesenet var en jente fra hun ble fdt. Og jeg tror ikke hun vil se med blide yne p at noen som helst prver kjnnsnytralisere henne. Hun er nemlig ogs en smidig og god sverdfekter, samt at hun setter en pil hvor enn det skal vre, med buen sin. Vel, det siste der var en spk. Det jeg prver si er at det vre jente, ikke ndvendigvis betyr at man ikke kan bite fra seg. Men en "hen" blir hun aldri. 

I samme periode, mens jeg bodde i Sverige, gikk en dokumentarfilm p kinoer og p TV. "Angrerne" handlet om to karer som hadde skiftet kjnn til damer, og som n angret seg. De fortalte om sine vanskelige liv, og hvordan de lste seg fast i ideen om at; nr de bare fikk forandret seg fra menn til kvinner - da ville alle problemer lse seg. Da ville de f mann og barn og ..? Vent! Barn? Nei det gr ikke. Dette vet jeg fra Monty Python komedien "Life of Brian". Der sitter en gjeng venstreradikale frihetskjempere p Jesu tid, og diskuterer frihet og undertrykkelse. Han ene gr i kjole og insisterer p hete Loretta. Lederen, i John Cleeses skikkelse, blir mer og mer irritert: Fyren vil hete Loretta OG ha barn. Frihetsgruppen m s vedta at selv om han er en mann som ikke har livmor og ikke kan f barn, s sttter de hans RETT til ha det. Da kommer John Cleese med de bermte ordene "whats the fucking point?". Vel, de to angrerne fra den svenske dokumentaren fikk meg til tenke det samme: "Hva i svarte er poenget?" Her ble ingen personlige problemer lst. Ikke ble de damer, og n hadde de gjort s de ikke var menn heller. Og de gamle vonde emosjonelle greiene de slet med, var heller ikke lst. Tragisk.

Jeg har selv snakket med unge mennesker som har avbrutt en kjnnsskifteprosess. De hadde faktisk begynt hormonbehandling tidlig i tenrene, men endret seg underveis. De var bitre p overivrige leger, som iverksatte denne formen for behandling p s unge mennesker. Jeg hper virkelig legestanden holder det de lover i slike tilfeller: At de klarer se et individ i en dyp krise, eller kanskje bare i en fase i livet sitt, hvor de opplever seg fanget i feil kjnn. Hvis individet endrer seg, er det for sent. Kanskje lurt og vente litt?

Her forleden ble Regjeringens likestillingsmelding lagt frem for Stortinget. I siste minutt ble det lagt frem et forslag om vedta et tredje kjnn. Det ble nedstemt denne gangen, men opposisjonen skyldte p liten tid til stemme ja til forslaget, og lovet  vedta dette tredje kjnnet neste runde. Da jeg s dette i avisene, gikk tankene igjen tilbake til John Cleeses bermte "whats the fucking point". Jeg er fristet til flse med at Stortinget kanskje br vedta en sjette t. Og mange morer seg over min harselering p snapchat (OriginalHank) om at jeg er en hai fanget i en menneskekropp, og at samfunnet m vedta gratis haioperasjon til meg. Men det ligger en liten porsjon alvor bakom mine smaklse spker om temaet: Vi kan ikke politisk vedta alt mulig, for tekkes alle mulige. Mennesker og dyr er delt i to kjnn (med noen unntak i dyreriket). Ingen politiske vedtak vil endre dette faktumet. Hvordan vi skal leve med hverandres anderledesheter er ikke alltid et politisk problem, men like ofte et mellommenneskelig et.

I uminnelige tider har sivilisasjoner hatt sine transsexuelle, homofile, bifile osv. Nr sivilisasjoner har overflod nok, er det ogs rom for slike varianter av levesett og identitet. Det finnes selvflgelig omrder i verden hvor folk er s desperate etter bare f seg litt mat, at individene sjeldent bevilger seg luksusen bestemme hvilket kjnn de EGENTLIG er. Og s finnes det samfunn som er s undertrykkende og brutale at folk ikke tr annet enn holde kjnnsidentitet og seksualitet for seg selv. Vi har forsvidt kommet et lite stykke videre her i Norden. Men det kan jo bikke over i tvangsmessigheter ogs. At dette fenomenet med oss mennesker skal bli en altoppslukende besettelse, slik at det i det hele tatt blir forbudt og stille sprsml ved dette. I Sverige har kjnns og likestillingsdebatter en lei tendens til utvikle seg til "de fs" meningsterror mot "alle andre".

Personlig er jeg ganske individualistisk anlagt. Jeg syns at den enkelte br f vre mest mulig som han eller hun vil, uten hverken tilrettelegging eller innblanding. Og samtidig synes jeg det er mye morsommere at det finnes ulike grupper, kulturer og sub-kulturer. Litt av magien blir jo borte hvis alt skal normaliseres. Slik finnes jeg nok p den motsatte siden av skalaen: Ingenting M vre normalt. Det blir kjedelig for de normale. Det er mye morsommere at noen er forskjellige, og at Stortinget heller vedtar at det er forbudt vre slemme mot helt greie folk, bare fordi de er litt utenfor normen,

Simpelt pamperi og odis politisk korrekthet. AP delegges innenfra.

"Gjr din plikt og krev din rett" 

Slik ld det gamle slagordet fra Arbeiderpartiet. Jeg vokste opp i en AP familie. Min bestefar var ordfrer for Moskenes kommune i to perider. Han satt p fylkestinget. Jeg ble tidlig opplrt i at folk har blitt trkka p i rhundrer, og at fattigdom og elendighet mtte bekjempes. Og jeg stod lenge langt til venstre, i min ungdom. Men det gikk over.

P slutten av sitt liv, var han mildt sagt desillusjonert over sitt gamle parti. Hkon Lie hadde solgt sjela til partiet til amerikanerene. EU og NATO var tunge organisasjoner som fikk viljen sin med lille Norge, s lett som bare det. Sosialdemokrati for min gamle bestefar, handlet om at fiskere skulle f anstendig betalt for fisken, s ikke oppkjperene fikk alt. Det handlet om bygge bruer og veier, slik at folk kom seg p sykehus mens de enn levde, og at varer skulle komme raskt og rimelig frem. Det kostet forsyne meg over femtilappen for en fersk agurk tidlig p 80 tallet, i Lofoten.

Arbeiderpartiet i dag har mistet mye av sjela si. Etableringen og disponeringen av oljepengene vre henger ikke p greip i folks yne. "Alle" vet at arbeidsledigheten, slik den fremstilles, ikke viser det sanne bildet. Langtidssykemeldinger, ufrepensjoner, overgangsstnader og s videre. Spranget fra arbeidsledig til arbeidsudyktig er kort. Det er jo en smart mte og pynte p arbeidsledighetstallene ogs.

Arbeiderpartiet sliter faktisk med pamperi. Det har foregtt maktkamper og intriger der, helt siden den kalde krigen. Store tunge AP familier har blitt marginalisert nrmest over natta mens andre tunge AP familer har erobret hegemoniet der oppe i ledelsen. Vanlige folk ser med skrblikk p AP ledere som galant gr ut av Regjering og Storting, og inntar superstillinger p den internasjonale arena. FN, NATO, EU og hundretalls av stillinger i tung finans, og de mektigste organisasjonene. Skattefrihet for seg selv og tungt skattetrykk p folk flest. Srlig hvis de jobber i privat sektor, eller er selvstendig nringsdrivende. Dette gr virkelig ikke upaktet hen. Jeg tror mange mener at det den borgelige regjeringen gjr i dag, er forske og rydde opp etter AP festen som var. "Klart det er arbeidsledighet n, snn som landet ble styrt da." Det sies som en naturlig sak.

Det kan ogs virke som om folk ikke helt vil vre med p at AP er eneforsvarer av det multikulturelle. Det fleste vanlige nordmenn vil ha seg frabedt bli kallet drittsekker, rasister og kjerringer, bare fordi at de stiller noen sprsml om hvordan flyktninge og aslystrmmen skal hndteres. Det gr faktisk helt fint vre et fordomsfritt og tolerant menneske p hyresiden ogs. Det er bare at nr det kommer folk og banker p dra, br vi sjekke om vi har mat i kjleskapet, sengeplass til alle, og tid og overskudd til dugnad, leik og moro. De som hisser seg opp i begge leire, lurer ikke de mange som ser p kranglingen og gjr seg opp sin egen mening i stillhet. Det er faktisk bde legitimt og lov uroe seg over verdens utvikling, uten at man er noen ekstremist p hverken hyre eller venstre side. 

Det kan virke som om den borgelige regjeringen har god vind i seilene, og det er jo litt fint. Men de br ikke bli for trygge p seg selv. Mye av APs fall i siste meningsmling, skyldes dem selv. Simpelt pamperi, og odise velser i politisk korrekthet, har svekket partiet innefra.

Samtidig har Erna og Siv noen utfordringer foran seg om de skal klare beholde makten etter neste valg. Det finnes i dag ingen egentlig definert borgelig kulturpolitikk. Det eksisterer kun en litt populistisk "kulturpolitikk-kritikk". Alternativet har jeg aldri egentlig hrt.

Hvordan Norge skal forholde seg til Norden, EU og NATO i fremtiden er ogs en utfordring. Den kalde krigen er over. Den vestlige propagandakrigen mot Putin henger ikke p greip. Det er ingen som gidder tro at Putin vil invadere oss. 

Tyrkia og Norge har ingenting i samme militre allianse gjre. De skyter kurdere i ryggen mens de str alene i bakkekrigen mot IS. Det foreligger nok informasjon til anklage Tyrkia for drive et dobbeltspill med IS. Dette er det motsatte av hva NATO alliansen skulle drive med. Her br de borgelige partiene gjre lekser, og gjre seg opp en mening.

EU tilhengere fra forrige rhundre, har blitt ntidens EU skeptikere. Det ser bare fjernt ut at unionen, som skulle f slutt p rhundreder med kriger og handelsbarrierer i Europa, minner mer og mer om et fortvilet supperd, som m trke opp snrr, blod og trer etter at "syden gikk konk". Danskene og Svenskene er lei hele greia. Jeg s en meningsmling i Danmark hvor sprsmlet var hva danskene ville valgt - fortsatt EU medlemskap, eller en ny nordisk union, utenfor EU og NATO. Et overveldende flertall nsket en nordisk union. Jeg vet at dette tenkes av mange i de borgelige partiene.

En liberalkonservativ regjering for fremtiden, m forholde seg til helt nye scenarier i fremtiden. Oljeformuen vr kan skrives ned i verdi med et pennestrk. De internasjonale bankene kan gjre snne ting. De store politiske mastodontene fra forrige rhundre, har svekket levedyktighet. Pamperi og kameraderi spiser sosialdemokratiet opp innenfra. Om de borgelige skal fortsette og ha folkets tillitt m de skarpe sprsmlene m stilles. Og mye gammalt rusk m ryddes opp.

S god helg Erna og Siv. Vel fortjent. Men ikke sov for lenge p sndagsmorran. Det kommer en mandag, og om den blir bl eller rd. Det er opp til dere.

Selvskadearr ,hp og englefjr

Camilla og Glenn (Foto: Joakim Karlsen)


Englefjr. (Foto. Joakim Karlsen)


Camilla sluttet med selvskading for mange r siden. Men arrene gr aldri bort. Det kan vre plagsomt, srlig om sommeren. (foto: Joakim Karlsen)

Av og til bare skjer det kule ting. Man mter noen, fr en ide, ringer en annen og s mtes alle. S skjer det noe flott.

Camilla Nicoline Vik har vrt norgesmester i kickboksing fire ganger. Hun har deltatt i EM og VM. Hun er Norges frste kvinnelige livvakt. Hun er en dyktig danser. Hun er sammfunnsengasjert. Hun har alle elementer som utgjr en moderne selvstendig norsk kvinne. Men hun har ogs en tff historie bak seg. Dette skriver hun pent om i sin blogg http://www.caminicol.com . Der forteller hun blandt annet om rene med selvskading, som hun n har lagt bak seg. N svarer hun p utallige henvendelser fra andre jenter som sliter med det samme, og forsker hjelpe dem ut av problemene.

Selv om Camilla har lagt selvskading bak seg, har hun selvflgelig arrene fremdeles. Nr sola skinner, huden blir brun og hun gr ute i t-skjorte, synes disse arrene veldig godt. Det kan vre litt ubehagelig til tider. Man vil jo ikke alltid at en mest private kamper i livet skal synes som det frste man ser.

Glenn Jarle Jordheim er en kompis av meg, her jeg bor i Lillestrm. Han eier tatoveringssjappa Odins Merke http://odinsmerke.no . Han har hatt en tff oppvekst og bruker store deler av livet sitt til hjelpe andre. Her i Lillestrm driver han ogs et treningssenter for kamsporten Krav Maga http://kravmaga-instituttet.no . To ganger i uka inviterer han folk som har rusproblemer og andre psykiske og sosiale vansker. Der fr de innfring i bde kampsport og yoga. Og det er samtidig et viktig mtested for folk som gjerne har behov for komme seg opp om morgenen og treffe folk. (Les mer om Morrastellet her: http://www.rb.no/en-grunn-til-a-sta-opp/f/5-43-146782 )

Jeg leste en artikkel om en tatovr i Australia som tilbd tatoveringer til folk som hadde hatt selvskadeproblemer. (Det snakkes jo oftest om jenter som har denne problematikken, men det er nok ogs en del gutter som sliter med det samme). Jeg la den ut p FB sida mi, og da tok Camilla kontakt med meg. Jeg kjenner mange tatovrer i Norge, og mange er veldig dyktige p sine felt. Glenn er  en kjent og dyktig artist. Hans kunder kommer fra hele landet, og mange kommer ogs fra utlandet.

 Glenn har ogs veldig god erfaring med tatovere arrvev. Mange sykehus sender sine pasienter til ham, etter ulike operasjoner. Srlig kvinner som har hatt inngrep etter brystkreft, kan f hjelp av Glenn. Noen som har implantater trenger og tatovere brystvorter. Andre vil ha en feiende flott tatovering over arret etter at brystet er fjernet. Glenn lser slike oppgaver. 

Jeg ville at Camilla og Glenn skulle mtes. De har begge lang erfaring med kampsport. De har begge brukt kampsorten som en metode for mestre livet bedre. Og de hjelper begge andre mennesker, ved hjelp av kampsport, yoga og motivasjon. Og Glenn er den beste jeg kunne komme p som kunne fikse arrene p armene hennes.

Glenn og Camilla fant tonen med en gang. Selvflgelig. Og Camilla bestemte seg raskt for hva hun ville tatovere over arrene: En englefjr. Jeg syntes symbolikken var perfekt. Engler som faller. Engler som reiser seg opp. Engler som hjelper de falne til reise seg. Nytt hp. Nytt liv. Nye muligheter. Oppmuntring og veiledning. De fleste kulturer og samfunn i verden bruker engler i sitt sprk, for sette ord p slike ting som ikke er s lett og sette ord p: Livet.

Glenn tatoverer gjerne folk som har drevet med selvskading. Han gir til og med 20% rabatt til fem personer med selvskadearr i ret. Og bde han, jeg og Camilla vil sende en utfordring til alle tatovrer i Norge om gjre det samme. Det kan hjelpe s mange videre i livet, og kanskje f pyntet litt rundt de synlige arrene fra en tid hvor livet var vanskelig og mrkt.

Men det finnes visse regler som m flges, og der er Glenn tydelig:

- Ingen rde/rosa arr. Da har det gtt for kort tid siden selvskadingen. Det blir ikke noe bra resultat.

- Selvskadingen m ha opphrt. Det m vre et tilbakelagt kapittel i livet. Alle kan f tilbakefall, s helt trygg er man jo aldri. Men en viss stabilitet br det vre.

- Det kan vre litt emosjonelt skulle tatovere slike arr. Vonde minner og flashback kan forekomme. Camilla forteller at hun hadde mange tanker og flelser i forkant av tatoveringen. Men da hun frst satt i stolen, gikk det hele bort. Glenn sier at tatovren br vre en god og oppmerksom lytter. Og tatovere arr handler mye om et samspill. Tatovren skal hjelpe i en persons liv.

Tatovering av arr etter selvskading er ingen flukt. Arrene blir ikke borte. Men ved tatovere over arrene kan man f oppmerksomheten over p noe annet. Det kan ogs fungere som et symbol p en ny start. At man legger noe bak seg, og begynner p et nytt kapittel i livet. 

 

Norge blir aldri ferdig nr det tar fri hele tiden.

Vi kan ikke ta fri hver gang det skjer noe sprtt i Bibelen.

 

Norge er et fint land, nr det bare blir ferdig - sa Herodes Falsk en gang tidlig p 80 tallet. Det er ikke ferdig enn, spr du meg. Vi driver enn og bygger landet etter krigen. Men siden vi tar fri hele tiden, sprs det om vi noen gang kommer i ml.

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen skal minne om da Jesus steg opp til Himmelen 40 dager etter at han stod opp fra de dde ved psketider. Og for at alle skal huske hvilket utrolig mirakel dette var, tar hele nasjonen Norge liksgodt og stenger. Vi tar fri. Selv om jeg ser p meg selv som en troende mann (troende til litt av hvert),har jeg ingen vansker med at folk stiller sprsmlstegn ved en s spektakulr hendelse som "stige opp til Himmelen". Mange troende ser nok p slike historier som litt mer symbolske, enn fysisk faktiske. Det er uansett ikke slik at vi br ta fri hver gang det skjer noe sprtt i Bibelen. 

Jeg liker ikke fridager. Jeg har ingen fast stilling. Jeg er freelancer, s jeg er avhengig av jobbe som et svin for i det hele tatt f jobb. Jeg suser hit og dit i mter, og tar telefoner og mailer og str p. Og s fr jeg jobber og engasjementer, som jeg s m gjre. Av og til kan det g uker uten at jeg har noe fornuftig og ta meg til. Da kan jeg enten bruke masse penger som jeg ikke har, eller har rd til og bruke, eller jeg kan hoppe i dusjen, dra til byen og mte oppdragsgivere. Min arbeidshverdag er avhengig av at samfunnet gr rundt. At folk er p plass, tar beslutninger og iverksetter prosjekter. Det er utrolig frustrerende da, om jeg ikke fr tak i de jeg trenger og snakke med, fordi de er p hytta, i syden eller p danskebten - 5-6 ganger i ret.

Det er jul, sommerferie,hstferie,vinterferie, himmelsprett, pinse, pske, karensdager, planleggingsdager, kurs, konferanser og selvflgelig: sykemelding, avspasering, arbeidsavklaring, overgang og litt mer kurs. Hver gang jeg snakker med en nordmann som har ftt seg ny jobb, er det frste han snakker om, hvor mye fri som er avtalt i arbeidskontrakten. For i tillegg til alle faste fridager, driver norske ansatte og forhandler seg til litt ekstra fri - snn p toppen av det hele. Lurer egentlig p hvor mye av en vanlig arbeidsdag som gr med til forhandle, planlegge og organisere all denne "frien". M jo vre litt frustrerende for en arbeidsgiver, og ansette folk som egentlig ikke vil vre p jobb, men som jobber vettet av seg - for ha fri.

Det sies at ca 70% av et vanlig menneskes vkne liv br brukes p arbeid. Ikke mye mindre. Gjerne litt mer. Dette handler ikke s mye om hvor mye arbeid som trengs gjres, men hvor viktig det er for et menneske gjre noe. Arbeid handler mye om mental helse. Meningsfyllt hverdag. Identitet. Forml med livet. Flelsen av egenverd. Sosial omgang med mennesker. Har man dette p plass i livet sitt, er sjansen stor for at individet vil ha en sunn og god mental helse. Folk som ikke har jobb - ingenting fylle dagene med - faller lett inn i apati og uvaner. Depresjoner og rus forekommer ofte. Jeg har selv hatt lange perioder i livet mitt, uten noe gjre, annet enn deppe og ruse meg. Det er ikke noe moro. Jeg flte meg som en gedigen dust. Og enda verre, det var ikke bare og st opp, og begynne jobbe en dag det passet meg gjre det. Nei, det tar lang tid komme seg tilbake i arbeidslivet. Selv i dag sliter jeg med uvaner som stammer fra tider i total lediggang. Dgnrytme er det vanskeligste. Jeg driver enn og sitter oppe p nettene, slik at jeg fort m g p jobb med et svnunderskudd som er plagsomt. Og enda verre, nr det er ferier og "fri" , faller jeg lett tilbake til gamle vaner fra arbeidslse dager: Snudd dgn, apatisk livsholdning, latskap og surmuling.  Og det blir selvflgelig alt for mye pub og uteliv ogs. Nei takke meg til jobb, futt og fart. Det er mye morsommere.

Fri kan fort bli et fengsel i seg selv, hvis man har for mye av det. 

Ln deg til himmelen eller til helvete.

Penger, penger, penger. Vi har alle for lite penger. Ikke en gang milliardrer synes de har nok penger. Og vi fattige stakkarer syns at bare vi fr penger, s skal vi bli glade. Det er lgn at penger ikke gjr deg lykkeligere. Penger gir deg handlefrihet, slik at du kan forme dagene dine og omgivelsene dine slik du selv synes er best. Men penger gjr deg ikke sorgfri. Rike folk har sorger som alle oss andre. De har bare ikke pengesorger. Kanskje litt "pengesinne", nr stat og kommune skal bevilge seg litt voldsomt med skatt, avgifter, moms, skatt p skatt, avgifter fordi vi er sure og ekstramoms fordi? Vel fordi de har penger.

TV programmet Luksusfellen viser oss hvor dumme folk kan vre med penger. Folk bruker opp penger de ikke har, p godteri, luksusbiler, klr, smykker, sydenturer, l, gatekjkkenmat og alt mulig forbruk. Vi har lrt at forbruk, det gjr oss lykkelige. S vi lner og forbruker, og tror vi er lykkelige. Jeg har selv gjort alle feil i boka, nr det gjelder forbruke meg til vrak. Og jeg skal vre den frste til innrmme at jeg fler meg bra teit, nr gode gamle "Professor Virkelighet" str der, med en bunke regninger og en diger konkursks i handa. Men jeg er arbeidsfr. Jeg er ikke rape hakke dysfunksjonell. Jeg kan skaffe jobber, og jeg kan rydde opp for meg. Det kan de fleste av oss. De som ikke kan det, fr hjelp p andre mter. Eller s gr de til grunne.

Men mange mennesker lner penger til ting de trenger, ting de har lyst p og ting de tror p, samtidig som de betaler tilbake det de skylder. De planlegger sin konomi, og holder seg p den smale sti. De jeg kjenner som lever slik, har ofte en hy moral nr det gjelder ikke ligge andre til byrde. De fler seg ikke berettiget til noen offentlig forsorg. Ofte er de imot at andre enn dem selv skal betale noenting som helst for dem. Og de hjelper sine egne, og fr hjelp fra sine egne, heller enn blande fremmede inn i sin private sfre.

Jeg har noen venner i Filadelfiakirken. De er gjerne snn skrudd sammen: De er ikke fan av statlig styrt religion. Jeg synes heller ikke egentlig at trossamfunn skal vre et offentlig ansvar, finansiert av skattekroner. Det blir fort til at folk som ikke deler troen og praksisene, plutselig skal inn og bestemme hvordan kirkesamfunnet skal drives. Jeg blir av og til litt forbauset over se hvordan f.eks ateister og humanetikere engasjerer seg i aktivt trosliv - andres trosliv. Hvis jeg var ateist, ville jeg gitt blaffen i om det fantes kvinnelige eller mannlige prester - jeg ville vel helst ikke ha noen prester i det hele tatt? Og var jeg imot kirker og trossamfunn, hadde jeg vel heller ikke flt at jeg skulle mtte betale skatt til andres trosliv?

At frikirkelige menigheter finansieres av medlemmenes donasjoner er for meg den naturligste ting i verden. At de ogs tilbyr ln og kreditter for sine medlemmer er ikke vrre enn at arbeidere fr ln via LO. Folk som deler ideologi og tro, har rett til hjelpe sine feller, i sine grupper, til egne forml og p egne premisser. Problemet oppstr kun nr utlner ikke er ansvarlig og setter sin klient i gjeldsslaveri. Det er forvrig forbudt gjre folk til gjeldsslaver, iflge de fleste religise skrifter. Der har kanskje mange religise ledere litt svare for opp gjennom historien. Men i sum, virker det mer som om medlemmer av slike menigheter stort sett klarer seg bedre i sin privatkonomi enn folk flest.

Uansett synes jeg det er mye mye dryere med disse selskapene som tilbyr meningslse forbruksln og kredittkort til vanlige arbeidsfolk, bare s de skal f seg finere biler, sydenturer, shoppingturer og tonnevis med potetgull. Forbruksslaveriet undertrykker flere folk i dag enn "slemme" menigheter.

Jeg fortalte en vits. Blei du sur n?

Tidligere i vinter var det rabalder i media om en lukket gruppe p Facebook for menn med drlig humor. Vel, drlig og dry humor. Faktisk s dry humor at det ikke passet seg la alle f ta del i gruppa. Srlig ikke jenter, for gruppa visste at hvis jentene fr hre denne humoren, ville de blitt sure. Jeg er med i den gruppa. Den er litt fl, men jeg synes det er gy si helt ute ting, bare p tull. Det kan sammenlignes med tonen vi hadde bak i bandbussen da vi turnerte med Turbo. Der ble det sagt de forferdeligste ting, som ikke egner seg p trykk. Vi prvde og overg hverandre i dryhet, og vi flira rtt og henrykt, men ogs litt nervst. Takk og lov at ingen jenter var der og hrte p grisepraten. Men akk s befriende det var ogs.

Denne Facebookgruppa var ikke s heldig som vi i Turbo var i bandbussen. En haug med jenter ble sure. Dritsure.

Da jeg var barn drev vi gutta og bygde hytter overalt, og lagde hemmelige gutteklubber. Ingen jenter fikk vre med, for der skulle det bare skje tffe gutteting. Der smugrkte vi og leste pornoblader storebrdrene vre lot oss arve. Der var det kun de invidde som fikk komme. Men selvflgelig kom jentene i nabolaget og inspiserte hyttene vre nr vi ikke var der. De fant sigarettene og pornobladene, og leverte stolt kontrabanden til foreldrene vre. Vi fikk husarrest og refik og lange skjenneprekener. Det var jo ikke s gy og f kjeft, men noe var alltid like gy: Etter at vi gutta hadde ftt vrt, gikk de voksne rett bort til jentene som hadde utlevert oss, og de fikk en real skyllebtte de ogs. De fikk klar beskjed om at sladring og utlevering, det er ikke noe srlig aktverdig, med mindre det er noe alvorlig som m stoppes. 

Det satt en diger gjeng med snne jenter og fulgte med p denne grusomme guttegruppa p Facebook. De ventet p en anledning til kunne utlevere ethvert innlegg som kunne avslre de fle mennene som holdt p og skulle overg hverandre i grisete, drye og politisk ukorrekte vitser. Skandalen skulle skapes.

Jeg hadde lagt ut et tullete innlegg om at hekser har tatt over samfunnet, etter at heksebrenning ble forbudt. En litt ivrig jente som skrev i et lite musikkmagasin for ungdom, tok p seg rustningen og steg til hest. Hun la ut en skjermdump av innlegget, og unnlot bevisst skrive at hun hadde hentet det fra en lukket tullegruppe. Hun flte nok krenkelsen s stor, at hun heller ikke flte seg forpliktet til kontakte meg og gi meg muligheten til si: "Nei jenta mi, det jeg skrev var ikke ment som et debattinnlegg. Det var bare en spk jeg skrev i en Facebookgruppe med humor for menn med machokomplekser.

 

Jeg var totalt uvitende om denne saken, siden jeg ikke leser alle skoleaviser og ungdomsblader som ligger ute p nett. Jeg ble gjort oppmerksom p at jeg ble forskt skandalisert, da God Kveld Norge ville ha et intervju med meg om mitt "interessante syn p hekser". Jeg spurte reporteren om han virkelig trodde at jeg mente, p blodig alvor,  at kvinner burde brennes levende p torget for drive med magi og trylling. For det mener jeg faktisk ikke. Han var enig i at det hrtes litt rart ut, nr jeg sa det snn. Han prvde seg litt videre, og sa at jeg kunne f anledning til si akkurat dette i en reportasje. Men vi ble ikke helt enige om dette var noen stor og viktig mediesak.

En kveld tok det helt av p en trd inne p denne grusomme gruppen for fle menn. Noen fulle karer: studenter, arbeidere, smbarnsfedre og slabbedasker, skulle overg hverandre i dryhet. Klokkeslettene for innleggene viste tydelig at her var bunnen av bde flasker og maskulint lavml ndd. Vitsene de la ut for tffe seg for hverandre var s grusomme, at kun jeg og en hndfull andre tr le av slik styggedom. Men det var akkurat det de rasende jentene hadde ventet p: Skjermdumper ble tatt. Avisredaksjoner ble ringt. Rosabloggene ble blodrde av harmdirrende, grtkvalte utbrudd. Glem trafficing. Glem barnebruder. Glem kurdiske sexslaver i ISIS-leirer. Glem omskjring. Glem steining. Ring Kripos: "Ei gruppe smbarnsfedrar og arbeidarar har drukket pils og FORTALT FORFERDELEGE VITSAR p Facebook!".

Kripos stakkar, mtte atter en gang legge ned sitt viktige arbeid med alvorlige forbrytelser, og etterforske tv. Krenkende tv, javel, men tv uansett. De mtte g ut og fortelle de rasende jentene at dette tvet mtte opphre. Slutt og tve jenter, bare fordi at noen gutter tver. Og husk: utlevere andre som kriminelle, uten at de har blitt dmt for noen forbrytelse er ikke bare tv - det er ikke egentlig lov. Det var vel snn circa budskapet fra politimyndighetene. Forresten, jeg tror de passet p og understreke at ingen p politikammeret syntes noen av vitsene var morsomme. De var bare ikke straffbare. Det er lov og ha smakls og drlig humor som ingen ler av. S alle fikk kjeft. Gutta fikk kjeft, og sladrejentene fikk kjeft. Case closed.

 

Twitter stuper p brs fordi det er kjedelig.

I 2009 skrev avisene artikler om hvem som var mektigst i kulturnorge, og begrunnet makten med hvor mange flgere de hadde p Twitter. I gr fikk vi hre at Twitter stuper p brsen i USA. De klarer ikke tjene s mye penger lengre. Det er fremdeles ca 300 mill aktive brukere, men frre annonsrer gidder profilere seg der. Forklaringene er sikkert mange og innflkte, men jeg har en viss mistanke om hvorfor denne minibloggen ikke har den samme futten som fr: Twitter har blitt drgende kjedelig. Jeg har selv blitt kjedelig p Twitter. Det er svidt jeg bryr meg om  bruke platformen.

Jeg pnet min Twitterkonto i 2011. Jeg hang litt etter de fleste andre, men det gikk ikke lang tid, fr jeg fikk mange tusen flgere. Spesielt merket jeg meg at de fleste store avisredaksjoner fulgte meg. Og det gikk heller ikke lang tid fr jeg klarte pdra meg skandalse overskrifter basert p hva jeg twitret. Og enda morsommere: Jeg fikk overskrifter basert p ting jeg reetweetet - alts andres tweets som jeg bare gjentok og la ut p min tidslinje. Det resulterte i en haug med sinte tweets mot meg, siden jeg hadde vrt slem og retweetet slemt. Jeg fikk samtidig flere tusen flgere, siden all PR er god PR. Srlig i sosiale medier.

Det var gy med Twitter da. Midt i jungelen av selvhytidelige mediekommentatorer som drev og smkjeklet, og skulle "ta innersvingen" p hverandre, fantes det tusener av vanlige folk som twitret sine rare hverdagsbetraktninger. Noen twitret s bra og morsomt at de ble kjendiser. Twitterlegen Wasim Zaid, og Twitterkongen fra folkedypet Bjrn Hansen (Nicecap), gjorde Twitter festlig og interessant. Og hvis jeg ikke gadd engasjere meg i en eller annen debatt, hvor mlet til slutt var vise hvor brilliant og spissfindig jeg var med bare 140 tegn, kunne jeg sette meg p verandaen en sommerkveld, jekke meg en pils, tenne meg en sigg og bare twitre tv og vitser med vanlige folk. Jeg var ikke alltid like heldig, og dreit meg ut titt og ofte. Men jeg kunne ogs treffe innertier og f flere hundre retweets. Med pflgende hundrevis av nye flgere.

Twitter i dag er helt anderledes. Det er ikke festlig lengre. Avisene bryr seg ikke, og ingen vil retweete hverandre. Twitter er en lekegrind for intelektuelle folk med posisjoner i samfunnet som livredde for twitre "feil". Det minner om en ballongdans, hvor en haug med samfunnsdebattanter str nakne og skjuler sine intimiteter med ballonger, mens de venter p at noen andres ballonger skal sprekke. S kan de peke og le av den som str der eksponert og skamfull. Resultatet er kjedelig. Drgende kjedelig. Ingen tr twitre noe med futt lengre. 

Men det er jo greit flge med organisasjonslivet i Norge. De fleste har sin egen Twitterkonto, slik at alle kan flge med nr de har kurs og konferanser. Og s kan man jo flge med nr stortingspolitikere ikke klarer avslutte debatten etter at presidenten har jaget dem hjem. Da debatteres reguleringsplanen for oppdrettslaks heftig ut i natten -p Twitter. Gy, men jeg ville nok ikke lagt ut en annonse for Plantasjen og Kiwi p den feeden.

Tollere og avlatshandlere langs veiene

I Bibelen var det kun Jesus som ville ha noe med tollere gjre. Tollere p den tiden var ikke snn som vi kjenner dem i dag - med narkohunder p jakt etter dop og annen snusk. Nei de stod ved byportene og avkrevde reisende folk penger for f komme inn i byen, ut av byen, forbi byen. De stod langs landeveien og sperret for bnder og handelsfolk, og krevde dem for det de mtte ha. Virkelig langveisfarende kunne nok risikere ha blitt avkrevd avgifter s mange ganger p reisen, at de var konkurs da de endelig kom frem. Tollerene fikk lov av myndighetene til drive denne virksomheten, mot at de delte pengene med staten. Det m jo ha vrt umulig for konger og fyrster, og la vre ta imot s lettjente penger. Og argumentene for dette uvesenet var jo at myndighetene tilbd beskyttelse og infrastruktur til folket. Vel i dag, har vi det samme systemet i form av bompenger. Bompenger over alt. Det samles inn nok bompenger til bygge megaflotte motorveier til alle sm bygder i hele landet. Slik Sveitserne gjr det. De har flotte autobahner med fire felter i de mest umulige fjelloverganger og dalskk m vite. Men som dere ser p videoen fra veien mellom Oslo og Bergen, virker det ikke som om bompengene vre gr til sikre trygg og effektiv trafikk mellom byer og tettsteder i landet. Nei, her er det nok smkonger og lokalfyrster som lider av en gammel uvane. Like gammel som Bibelen selv: Gratis penger til fylle sine fete vommer med utbytter, lederlnner og bonuser. Administrasjonen er jo ogs helautomatisk blitt, s de slipper ansette tollere til stoppe bilene og avkreve pengene. Kameraer og datamaskiner teller bilene og fakturerer eierene. Sjukt lettvinte spenn. Fr NOKAS-ranet til hres ut som en slitsom drittjobb.

Men det finnes flere mter og tyne gratis penger fra reisende p. I middelalderen hadde man avlatshandelen. Konseptet er enkelt: Lag en fiktiv og usynlig fare, som kun myndigheter, eksperter og fagfolk forstr seg p: En sint Gud, som har et Helvete han vil kaste deg ut i som straff for din ondskap og egoisme. Kun ved betale penger, vil din lastefulle nedrighet tilgis, og din samvittighet vil vre ren. Vel, klimaforskere sloss p konferansene sine fordi de ikke enes. De holder avstemninger om vi mennesker er skyld i at klimaet p jorden er i stadig endring. Forklaringsmodellene er s kompliserte at de hres ut som Pavens kardinaler nr de diskuterer skjrsilden. Vi vanlige folk fler oss s dumme, at vi ikke tr annet enn bye hodene vre i skam, og betale klimakvotene vre. Nr pengene i kassa klinger - da CO2en ut av klimaet springer. Eller var det Ozonlaget? Eller tettet vi hullet i Ozonlaget p nittitallet, da vi tredoblet prisene p spraybokser? Uansett-vi priser vr egen bensin til det tredoble av hva vi eksporterer det for. Og s tredobler vi utsalgsprisene p nyimporterte biler, s nesten ingen har rd til en smart, miljvennlig og trygg bil.

Ja s humper vi rundt da - p gamle, ubrukelige og livsfarlige veier, med tollere og avlatshandlere rundt hver sving og i hver en garasjestall. Med byde hoder, biter vi i oss denne murrende ekle flelsen vi alle har: "Er det noen som serist kdder med oss?". Ikke s ulikt folk som reiste p veiene i Bibelens dager.

Og avlaten er betalt - akkurat som i middelalderen. S fr vi hpe klimakonferansen vedtar litt bedre vr snart. N snr det jo forsyne meg i april.

video:video

 

Jeg er en heterofil norsk mann

Turboneger Hamburg 2000 tallet. Klubben ligger noen kvartaler fra Reeperbahn - Europas mest kjente horestrk. Vi har spilt et forrykende show for Hamburgs rockefans. Denne byen er kjent for sitt undergrunnsmilj, sin lange tradisjon med prostitusjon og alternativ livsstil. Det var her Turbo brt gjennom og ble et fenomen i hele Europa. Vi henger p en nattklubb som har etterpfest, og mter fansen. De er hyggelige, men slitsomt uniformerte. Alle vil liksom vise p klrne sine hva de mener og syns og tenker og tror. Ateistene gr med anti-religion skjorter og blasfemiske slagord. Veganerene har p seg skjorter med ste sm kalver som ligger badet i blod p slakterigulv. Det str p tysk at kjtt er mord. Venstreaktivistene - de sinte militante - har sydd tymerker p jakkene sine med hakekors p. Over hakekorset er det tegnet et forbudtskilt. Eller tegnet blir kastet ned i en sppelkasse. Det er tydelig at de ikke synes nazisme er noe srlig tft. Andre igjen har tymerker med knyttnever. Knyttnever mot alt de ikke liker. Staten. Nazister. Homofober. Kjttetere. Rike. Penger. Menn. Det rare her er at de alle sporter en eller annen slags alternativ seksuell legning. BDSM. Bifil. Homo. Fetisj. Bondage. Lakk og lr. Det hele er jo forsvidt bare festlig. Hver sin smak, og gi gass. Alle m f lov og leke hva de vil, s lenge de ikke skader noen. Men samtidig virker det hele litt krampete. M jeg vite og snakke om alternative legninger til folk jeg ikke har tenkt ha sex med? Joda, av og til. Men ikke hele tiden. Det er ogs fint snakke om andre ting. Her virker det nesten som om du SKAL ha en rar legning. Happy Tom og jeg str og babler med to lrkledte jenter med noen rare slags feminist-SM symboler. De er liksom veldig frigjorte, s de behver ikke vise manerer. Rart forresten hvordan vi blander frilynthet, med vulgr og ekkel oppfrsel. Hadde en norsk forretningsmann oppfrt seg slik som disse jentene, p jobben sin, ville han blitt anmeldt for sex-trakkasering. Men dette er jo feminister som driver med SM, s da fr jeg og Happyen bare flire og finne oss i det. Vel. Happy Tom er ikke en fyr som lar en slik anledning slippe s lett. Han vil ha inn en kilevink. "Du you ladies wanna know what my fetish is?" sier han p engelsk, med tydelig ptatt norsk fjompeaksent. "Jaaaa!" kommer det fra begge jentene, med slibrig liksom-kte stemmer. De ser vel for seg noe spektakulrt og totalt grisete, men nei. Happy Tom erklrer triumferende: "Naked woman that I am married to - fetish!" Jeg knekker sammen i latter, mens de to frigjorte sadofeministene rdmer av raseri, seksuell frustrasjon og skuffelse. De marsjerer fornrmet vekk fra de to rare mennene. Vel det var en artig liten hendelse. Men det er ogs en tankevekker.

 

Jeg har, i mitt turbulente liv, opplevd det meste. Gjort mye rart. Tre havarerte ekteskap. Rockestjerneliv p siden av den normale folkeskikken. En konomi som fr selv mine nrmeste, mest betrodde venner til klaske seg i panna og fnyse foraktelig. Men jeg er villig til krype til korset og si at: Selv om jeg har hatt mye moro ogs, s har jeg en eller annen anstendig fyr inni meg, som gjerne vil fram og ta litt styring i livet mitt. Men alts: Jeg prver ikke sitte p noen hyere hest enn andre nr jeg skriver dette.

Den rare legningen "MSLNDHEGM" Mann Som Liker Naken Dame Han Er Gift Med. Det fremstilles jo nesten som den strste perversjonen av dem alle. Denne legningen fr ikke egne dokumentarer p TV. Den omtales sjeldent som en legning som br tolereres. Den er liksom litt upikant. Heterofilt samliv omtales skjult foraktelig i media. Det er ingen uttalt antagonisme mot vanlige familier. Det blir liksom mer demontert i det skjulte. Nr heterofilt samliv dekkes i sex og samlivsspaltene, handler mest om hvorfor han er utro, hvorfor hun er utro, kom deg ut av forholdet, kom ut av skapet, slik lever du med eksen til din nye partner, dette er den raskeste mten skilles p osv osv. P den andre siden pgr det en seksuell "frigjringskampanje" som m oppleves som et mentalt overgep p usikker ungdom: Dildotester, swingers, gangbang, du er ikke mann fr du gr i kjole, jenter ligger helst med hverandre - og tralalalala. Kidsa m jo fle seg som perverse svin hvis de ikke har prvd dobbel fisting innen fylte 13 r. Og nde den som prver stille sprsmlstegn ved denne utviklingen.

En venn av meg sa at den norske hverdagsfeminismens eneste to produkter er pappvin (s ingen kan avslre mor nr hun sier hun kun tar et glass til maten, mens hun egentlig har tyllet i seg to flasker), og at det ikke er flaut kjpe dildo. Det er jo litt satt p spissen. Men det fikk meg til tenke. Hvor er friheten i dette? Er dette kvinnens frihetsideal? Tipsy og litt snuskete? 

Heterofil mann. Det har visst blitt litt uglamorst i det siste. Folk ser ikke for seg rlige og hardt arbeidene familiefedre som nsker oppdra barn til bli ressurser i samfunnet, og gjre rett for seg. Folk ser liksom mer for seg slibrige sm kontrollfreaks, og maktsyke hyklere. (Vel der lada jeg vel hagla selv, til kommentarfeltkrigen)

Vel jeg er en heterofil norsk mann og jeg er stolt av det. Jeg har gjort alle feil i boka, men det tilhrer min legning  aldri miste trua. Jeg gjr s godt jeg kan for bli en bedre utgave av meg selv - fra hver dag til den neste. Og nr jeg driter meg ut, prver jeg st for det og rette opp igjen feila fra i gr. S p den mten skiller jeg meg ikke fra s mange av de andre legningene p jorda.

Svinepils-grisefest for gutta

Flg p Snap: OriginalHank

Flg gjerne:

http://www.facebook.com/dudefoodoslo

http://instagram.com/dudefoodoslo

 

 

 

Denne uka ble #DUDEFOODOSLO lansert. Dette er en arena for god mat og god drikke for gutta. Jeg var invitert p festen, og lrte meg masse om svinekjtt og pils.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn starte en gutteklubb for mat, enn det som ble servert i Frysja denne kvelden. P menyen stod Mangalitsa - Ungarsk ullgris, alet opp i Svartskog. Grden p Svartskog har blitt kjent som en flott produsent av svinekjtt, og de legger stor vekt p at grisen skal leve et godt liv fr den slaktes. #DUDEFOODOSLO prver fremme kvalitet og etisk matproduksjon, med alt det innebrer av frittgende kortreisthet. Jeg er personlig enig med de fleste dyrevernere i at dyra skal ha det bra. Jeg liker dyr nr de lever, og jeg liker dyr nr de skal spises. Og dyr som har det kult, gir god kvalitet p kjttet. Jeg smaker faktisk forskjell p angstgris og kosegris. Kjttet har helt forskjellig karakter: Er det trt og seigt, vet du at dyret har levd i angst og fornedrelse. Mrt ,saftig og perfekt marmorert kjtt, viser at dyret har kost seg og spist, og rett og slett levd det gode liv. Mangalitsagris er svinekjttets svar p Kobe (Waguy) kjtt. Denne rasen kommer opprinnelig fra Ungarn, og den har et ufattelig mrt og marmorert kjtt. Svartskog, er en av veldig f norske produsenter som aler opp denne rasen.

I jungelen av IPA, Indian Pale Ale, Weissbier og annen ny og fancy, mikrobrygget l, er det lett og glemme at det ikke er noe som helst galt med en rlig pils. Vi nordmenn drikker mye l, som vi kaller pils, men som egentlig er lager. Hvis du virkelig vil ha en ekte velsmakende pils, brygget etter alle kunstens regler, er det best velge pils fra den tsjekkiske byen Pilsen. Det var der oppskriften frst ble til, og der brygges det pils i stor stil. steuropeisk svinekjtt passer perfekt til steuropeisk pils. Svin serveres ofte med syrlig garnityr som surkl og syrlige epler osv. Pilsen skaper en perfekt balanse til den syrlige smaken.

Jeg kom til #DUDEFOODOSLO med gutta i matklubben #BadassBalutBrothers . Tay-young, Lars Christian og Boye er alle med i denne gjengen, og opptakskravet for f vre med, er at du spiser Balut. Det er andeegg med andrefoster inni. En fillipinsk spesialitet. Jeg kommer tilbake til oss, senere i bloggen min.

Her er noen bilde fra festen: 

 

 

 

o

Madelaine har sittet 8 r i fengsel uten dom.

I dag er 8 r siden Madelaine ble arrestert i Bolivia for smugling. Hun sitter fremdeles i varetekt, uten en rettskraftig dom. Hun vet ikke hvor lenge hun skal sone for sin handling. Hun sier selv at hun har gjort noe dumt, og vil gjre opp for seg, men hun vil vite hvor lenge hun skal sone.

Madelaine har ftt innvilget en kausjon som gjr at hun kan f oppholde seg utenfor murene i pvente av en dom. Dette er gledelig, men hun m skaffe til veie et strre belp (ca 150 000 Kr). Det er umulig for hennes familie i Norge og skaffe et slikt belp. Men hennes venner og familie har en FB side hvor folk kan g inn og hjelpe med sttte og evt donasjoner. 

 

Nedenfor er bloggen jeg skrev for noen uker siden om Madelaine:



 

Madelaine Alicia Rodriguez p cella i Bolivia. 

 

Oslos klubbliv p 2000 tallet var bde fyllt av moro og fest, men ogs mye angst og idioti. Kokainet gjorde sitt inntog, og de kule gutta s seg nervst over skuldra mens de bestilte champagne til de ste jentene som var med for se og bli sett. De lot seg villig traktere med drikke, nach og linere. De fulgte villig posen med et hvite i, hvem enn som hadde den.  Hissige politimenn i sivil, lyste hipstere og kjendiser i ynene med lommelykt, for se om de hadde ftt i seg noe "Hvit Sn". Ja det var tider. 

Tre unge jenter lot seg villig forfre av det kule livet. De fikk tilbud om en kul ferie i Bolivia. Tre uker i luksus og fest. De skulle bare ta med noe tilbake. De visste nok alle tre hva som skulle skje. En vanlig jentetur var det penbart ikke. Da hadde de reist til Mallorca eller Gran Canaria. De visste godt at et titalls Adidas sportsbagger ikke behvde reise fra Sr Amerika til Norge. Det finnes outletbutikker rett over svenskegrensa, som selger sportsbager til rverpris( ?) Jeg har snakket med mange jenter som er dmt for smugling og andre skurkestreker. Forklaringene de har p hvordan de havnet bak ls og sl, er veldig ofte: "Jeg forelsket meg i feil fyr." eller "Jeg visste ingenting.".  Forklaringen er mange, og unnskyldningene fler. Men rett skal vre rett: Jeg har ogs hrt den rlige og ekte forklaringen fra en og annen straffedmt jente: "Jeg gjorde noe galt, og ble tatt. N soner jeg for min handling."

Madelaine Alicia Rodriguez er en av de som str for det hun gjorde. Hun sier at hun og de to andre jentene visste hva de gjorde. Madelaine var kanskje litt av en kaptein p laget, men de var tre festejenter som lot seg friste av bde luksusferie, og status som skikkelige "gangsta bitches" nr de kom hjem. Unge? Ja. Dumme? Absolutt. Uskyldige? Nei.

De to norske jentene fikk med en gang mye oppmerksommhet. Mange fikk nok inntrykk av at det var Madelaine som hadde ledet de to uskyldige prinsessene p "ville veier". Den yngste ble raskt kjpt ut av fengselet i Bolivia. Mens hun var ute p kausjon, ble hun flydd ut av landet i nattens mulm og mrke. Ressursterk familie er godt ha nr man har rotet seg inn i trbbel. Hadde det vrt min datter, og jeg hadde hatt penger, hadde jeg nok gjort det samme. Hun fikk forvrig rettens medhold i Norge i at hun ikke hadde noen anelse om hva den latinamerikanske "skurkejenta" Madelaine drev med p jenteturen deres. Hun ble frikjent for hele greia.

Den andre fikk en litt mer spektakulr utvei fra fengselet i Bolivia. Noen megakule mediagutter, ville lage actionsak til mannebladet sitt. Samtaler p dyre hotellbarer. Milliardrer. Leiesoldater. Helikoptre. Bestikkelser. Alle elementene som fr det til krible i den store mannemagen min. Jeg elsker slike actionfylte greier. Jenta fikk spandert p seg en dramatisk flukt fra fengselsdommen sin. Hun slapp unna rettsak i Norge, siden hun var dmt i Bolivia. Hun slapp sone straffen sin fordi hun var en het mediepotet. Hun kom hjem nrmest som en heltinne, som hadde sluppet fri fra en hard og urettferdig verden. I Norge er det faktisk straffbart assistere en straffedmt i rmme fra fengsel. Men jeg aner ikke helt hva som gjelder her. Det ble ikke noe etterspill uansett.

For Madelaine derimot ble de to rmmingene en katastrofe. Hun satt igjen i Bolivia, og et rasende og ydmyket boliviansk rettsaparat ville ha hevn. De lot det g ut over henne. Rettsprosessen er uklar. Hun vet ikke pr i dag hvor lenge hun skal sone. Hun har ikke penger til kausjon, slik at hun kan f sone utenfor murene med sine to barn. Hun savner sitt eldste barn, som bor her i Norge. Hun sa til meg p Facebook chatten vi hadde her forleden: "Hvorfor var det ingen som ville ta med meg herfra?" Vel, svaret er enkelt: Hun fikk skylda. Hun er en fattig, mrk latino med drlig rykte.

Hun er Norsk statsborger, men norsk UD virker ikke ville gjre stort. Media bryr seg ikke s mye lengre. Folk flest har glemt henne. Folk flest har nok ikke tenkt helt p hennes sak uansett. Hun er syndebukken. Hun sitter godt fast der hun sitter.

Vel, jeg vet at Madelaine har det tft n. Hun fler seg fanget i uvisshet og ensomhet. Hun er ikke hvit nok eller rik nok til f spesialbehandling slik de to veninnene hennes fikk. Hun er ikke norsk nok til at UD gidder bry seg s mye. Om hun kommer hjem til Norge, vil hun nok trenge mye hjelp og sttte til f vekk det tffe ytre hun mtte ta p seg i en tff fengselshverdag i Bolivia. Ikke noe "Yo nigga" , men lre seg leve som en norsk alenemor. Hun har nok mange sr og arr i bde sinn og sjel. Men jeg synes det ville vre riktig bry seg litt om hun som ble igjen. Jeg synes hun fortjener en sjanse til komme tilbake til livet snart, og begynne den lange veien tilbake til samfunnet.

 

Sttt Madelaine p FB her: https://www.facebook.com/groups/431196980288413/?fref=ts

 
Doner til Madelaines kausjon her: 7089.66.21759

Et langt dropp og en plutselig stopp

Morgensola begynner og varme. De fuktige gatene begynner sakte trke opp. Morgenduggen ligger fremdeles p benker og gjerder, der sola enn ikke har ndd med sine varme livgivende strler. Det er tidlig morgen, men gatene er likevel fulle av folk. De gr stille og alvorlig ned mot Spikersuppa. Politibiler str ved alle gatehjrner. Ethvert tillp til uro og uverdighet vil bli sltt ned p. Justisdepartementet innfrte en hastelov, som ga klare innstrukser. Det er unntakstillstand i Oslo. Ingen rom for utrop, hatefulle utbrudd, eller annen vulgr oppfrsel. Alle skal bare g stille og rolig til Spikersuppa og innta anviste plasser foran galgen som er bygget p Lvebakken, foran Stortingets hovedinngang. Den er bygget dagen fr, bak store presenninger og stillas. Behrlig testet for unng at den ddsdmtes hode skal slites av nr kroppen faller ned og repet rykker til slik at nakken knekker og dden inntreffer nrmest momentant. Den ddsdmte skal ikke pines mer enn ndvendig. Men han skal heller ikke g i stykker med blod og groteskheter.

En tribune er bygget for Stortingets medlemmer, og en egen losje er bygget for Kongen. Ellers er det satt av plasser til spesielt inviterte. Resten av folket vil kunne se henrettelsen p storskjermer, p streaming p nett og p direktesendte TV sendinger p NRK og TV2. Hele nasjonen skal f bevitne at mannen som begikk den grusomste forbrytelsen i moderne tid i landet vrt, blir fratatt retten til liv. Et helt folk skal f se at deres rettigheter til liv, helse, trygghet og frihet, er strre enn hans rett til skape sitt eget skrudde univers og spre dd, sjokk, sorg og forvirring til sine medborgere. Hans ofre ble frarvet sine liv - uten noen rettsak, lov eller dom. Noen overlevde, men lever i store smerter i kropp og sjel. De etterlatte lever med pne sr i hjertene sine. Det gr ikke en dag uten at en drpe blod, faller i savn etter sine kjre. De fleste var endog bare barn.

"Nr rettferdigheten skjer fyldes blir det fryd i de rlige hjerter," sies det. Men denne gangen kommer ingen til fryde seg. Srene er for dype. Ingen vil glede seg over den menneskelige tragedien som har ftt utspille seg over s lang tid. Ikke engang den ddsdmte fortjener annet enn medynk. Stakkars den som har brutt en av menneskehetens eldste lover p s nedrig vis. Du skal ikke myrde. Det er forskjell p mord og drap. Morderen skal drepes, men ikke myrdes. Mord er den ulovlige handlingen frarve en annens liv. Drap er noe annet. Dette er et drap, sanksjonert av domstolene og et flertall p Stortinget har vedtatt en lov som tillater henrettelsen. Dette er for f en avslutning p jvelskapen. "Nr rettferdigheten skjer fyldest blir det kanskje litt fred i de bldende hjerter," kan man kanskje heller si.

Alternativet til dette scenarioet kjenner vi godt. Vi har ikke ddstraff i Norge. Ikke engang i krigstid. Morderen skal leve isolert. Forvaringsdom tillater oss srge for at han aldri kommer ut. Selv om vi i prinsippet kun skal kunne fengsle kriminelle i 21 r. Menneskerettighetene gjelder alle. Ogs de som er fradmt friheten. Vi har faktisk ikke lov til pfre mannen andre lidelser enn det som er beskrevet i domsstolen. Retten har latt seg overbevise om at ethvert lite klageml han mtte ha, er av offentlighetens interesse. Norske medier pstr seg ha en slags rapporteringsplikt om alt som foregr p de tre cellene. De har ikke det. Vre simpleste sider br ikke fores med artikler om TV-spill, Fjordlandmiddager og vrangforstillinger om egen storhet. Vi gr rett i fella. Morderen vinner. Vi blir vulgre lynsjemobbere i "Ville Vesten"". Media blir den creepy begravelsesagenten som fr oss i harnisk over den minste lille sak han foretar seg. Domstolene blir den forfylla sherrifen som gr med p hva enn landsbyen forlanger, bare han f sitte i fred p stasjonen og smugdrikke av flaska si. Mens de virkelige ofrene, de som forsker f hverdagen til g rundt, blir mentalt voldtatt av hver eneste overskrift. Ingen ser nr de hyler ut i natten etter sine barn. Ingen ser nr de ligger forskremte og alene og skvetter ved den minste lille lyd. Ingen bryr seg nr de sitter stille p kirkegrden og smprater ved gravsttten over sine kjre, planter blomster, tenner lys og luker ugress.

Men det er ikke bare de direkte berrte som er berrte her. Vi er alle berrte. Hele nasjonen lider under denne farsen. Den mentale folkehelsen er skadet. Det norske folk har ftt et alvorlig traume, og det finnes ingen traumebehandling. Det offentlige Norge stiller villig opp som mikrofonstativ for morderen, og retraumatiserer oss gang p gang. Det er som om Henry Oliver Rinnan skulle ha f sittet p en treroms celle i 50 r etter krigen, og hver gang han ytret seg, rmte eller noen forskte myrde ham som hevn etter alle mordene og torturen han begikk for den tyske okkupasjonsmakten, skulle media og myndigheter tilrettelegge for et offentlig spetakkel. Etterkrigstidens Norge ville nok ikke vrt mindre nevrotiske i folkesjela, om dette fikk skje. Nei, Rinnan fikk en siste sigarett, en hvit rund papirlapp festet over hjertet som blink, og ti soldater plaffet en kule hver i brystet hans. Ingen kunne vel egentlig si at det var undvendig. Selv om landssvikeroppgjret hadde mange alvorlige feil og mangler.

Jeg har vrt opptatt av ddsstraff og dens mange sider av brutalitet og fornedrelse, helt siden jeg leste Jens Bjrneboes ytringer om  rettsoppgjret og ikke minst trilogien om bestialitetens historie. Jeg var bare 15 r da jeg for frste gang leste de groteske detaljene rundt henrettelser. Det er ikke vakkert. Det er stygt. Groteskt. Ofte gr det galt, og den ddsdmte m oppleve lange minutter i pine, fr dden inntreffer. I Iran henges folk p mest mulig brutalt vis. De heises sakte opp etter halsen i heisekraner p torget. De henrettede henger og spreller s lenge som 15 minutter fr dden setter dem fri. De dmte er politisk opposisjonelle, homofile tenringer, kristne pastorer og selvflgelig alskens rask og rusk fra rennesteinen: horer, narkomane og smuglere. Jeg hadde nok ikke unnsluppet rennelkka srlig lenge om jeg var Iraner. Og jeg tviler p om den Iranske mentale folkehelsen drar nytte av en pervertert bruk av straffelov og religis lov. Nei, jeg er ingen tilhenger av ddsstraff som metode.

Men det m vre lov si at vi betaler en grusom pris for ikke engang kunne avrette de f, verste av de verste forbrytere, slik som denne morderen vi har ftt i fanget, hele landet vrt. Slik scenarioet er n, med alle rettslige og medieskapte farser, med all sjelelig og mental smerte det pfrer oss. Er det lov sprre om det ikke hadde vrt bedre og avslutte det hele med et "langt dropp og en plutselig stopp"? Og s la sola g ned over Spikersuppa en stille vrkveld.