Blogg

Er det dommedag snart?

En øde planet. Ørkenlandskap. Ulende vinder. En brennhet sol og en iskald natt. Der det en gang var liv, er det nå kun stillhet. Svever det fortapte spøkelser der? Sjeler som en gang hadde kropper, men som nå ikke engang husker at de  levde? At de en gang var mektige vesener i en stor sivilisasjon? Vi kan bare spekulere og fantasere. Planeten Mars fyller oss med skrekkblandet undring. Det er nemlig sannsynlig at det har vært liv der. Nøkterne vitenskapsmenn vil nok si at det nok kun var liv på mikronivå; encellede organismer. De ekstreme forholdene utlukket deres mulighet for å utvikle seg til mer avanserte former for planter eller dyr. Og tanken på noen intelligent livsform; tvilsomt. En stor sivilisasjon? Absurd. Andre, mer frittenkende vitenskapsmenn - fantaster og filosofer - våger å eksperimentere med større tanker: Kanskje Mars engang var som Jorda er nå: Et mangfold av liv - intelligent liv. Store mektige riker. Sivilisasjoner som spiste seg selv opp innenfra. Utslettet seg selv med meningsløse kriger, motivert av irrasjonelle dogmer. Ressurser som ble kastet bort av overkonsum og egoistiske prioriteringer. Helt til planeten Mars opplevde sin egen Apokalypse - sin Dommedag. Og forødelsen var til slutt et faktum. De eneste som befolker Mars i dag, er en håndfull roboter, som vi har sendt dit for å lære. Hvordan ser en livløs planet ut? Og så det store skumle spørsmålet: Er Jorda på vei til å møte samme skjebne som planeten Mars?

I de fleste store religioner er Dommedag en sentral hendelse. Dagen da alt er slutt. Dagen da livet, slik vi kjenner det, skal opphøre og eksistere. Samtidig fortelles det også om at noen utvalgte skal for leve evig etter Dommedag. I en slags overopphøyet tilstand. Mystikere beskriver dette som et høyere bevissthetsnivå, der sjelene har så store innsikter og evner, at et liv i en fysisk verden, i ene eller annen form for apekropp, ikke lengre er nødvendig. I mer folkelig religion, beskrives livet etter Dommedag som en helt konkret fysisk tilværelse, der man først og fremst har materiell overflod: At man da nærmest skal bo i en evig lukseriøs hotellsuite, all inclusive, med 24 timers roomservice og evig smilende engler som sitter i resepsjonen og passer på at du alltid har rene håndklær og solseng ved bassenget. Gatene skal, av en eller annen grunn, være av gull. Og det skal, av åpenbare grunner, lukte ganske godt over alt. Hvis du  da er så priviligert å få havne der da: I Paradis.

Det skrives nemlig også om de som ikke får lov å komme til Paradis. De som har forbrutt seg på forferdeligste vis. Slike som Adolf Hitler og Josef Stalin. Og alle som heiet på de. De slemme. De onde. De perverse. De grådige. De som ikke angret på sine onde handlinger, og ba om unnskyldning. De skal ikke få slippe inn på luksushotellet i skyene. De skal derimot få bo i en verden av lava, svovel og giftig aske. De skal daglig få gjennoppleve den smerten de har påført andre. De skal aldri få sove. Aldri få hvile. Aldri få glemme. At de forbrøt seg mot Guds lover, og antok selv rollen som Gud - der de ikke hadde lov. Det er en nådeløs verden: Helvete. Pinslene vil ingen ende ta. Det er et sted så fryktelig beskrevet, at mange mennesker blir gale av redsel ved å tenke på at de engang kan havne der. Bøker er skrevet av mennesker som til slutt måtte få legehjelp for sin angst for å havne i Helvete. Og simple sjeler har ofte brukt dette fortvilede stedet som et hersketriks, for å skremme sine medmennesker til lydighet.

Vitenskapen - hvis det nå egentlig finnes noe slikt - har selvfølgelig også sin Dommedag. Den er forsåvidt ganske kjedelig. Det er en beregning om at alt vil ta slutt om noen milliarder år. Sola vil slokne. Sorte hull vil sluke alt.Men innen den tid vil alle på jorda forlengst være døde. Og når vi er døde er vi borte. Når du dør vil du ikke engang være et "jeg" som kan si til deg selv: "Dæven, nå er jeg jaggu død gitt." For mange er dette kanskje den aller mest skremmende tilstanden å havne i. Total ikke eksistens. Det finnes til og med religiøse retninger som beskriver denne tilstanden som den egentlige Guds straff. Så nådeløst høres det ut - å ikke finnes.

Når kommer Dommedag? Uttallige religiøse ledere har forsøkt seg med å sette en dato. Med katastrofale følger for menighetene som har fulgt dem. Medlemmene pantsatte alt de eide og avviklet sine jordiske tilværelser, før de gikk opp på en bakketopp og satte seg til å vente. Ja faktisk talte de ned til øyeblikket det skulle smelle: "5-4-3-2-1- og så.... ingenting." Verden var akkurat som vanlig, bortsett fra at de selv nå var hjemløse og konkurs. De hadde åpenbart glemt at Dommedag skal komme "som en tyv om natten". Det er altså ikke helt tilrådelig å forsøke å tidsfeste Dommedag. Du vil garantert bomme. 

Det strides blandt de skriftlærde om Harmageddon er det samme som Dommedag. Harmageddon beskrives som et siste slag mellom godt og ond på jorda. En krig som skal avslutte alle kriger, og et nytt guddommelig rike skal oppstå på jorda. Det er jo et litt annet bilde enn Jordas slutt, hvor man enten kommer til himmelen eller helvete. Eller oppnår en høyere åndelig tilstand, for den saks skyld. Harmageddon var visst opprinnelig et fjell med en eller annen by i Midt Østen hvor et stort slag skulle stå, ifølge profetiene. Alle skal først vise sine sanne ansikter. De du stolte på som gode og anstendige ledere vil vise seg å ha snakket fagre ord, men faktisk ha stått bak all verdens lidelse, med sin grådighet og forakt for menneskeheten. Mange mener at verdens slagmark er i Midt Østen, og at det er der verdens skjebne skal avgjøres. Gamle kristne forestillinger om en verden styrt av sataniske krefter som søker å trellbinde alle verdens folk, merke dem og bruke dem i en ren materealistisk dyster verden av penger, grådighet og fornedrelse, helt til det store siste slaget mellom godt og ondt, har forplantet seg opp gjennom tidene. Mange mener at den vestlige verden er gjennomsyret av falske filantroper, som i det godes navn forgifter menneskeheten: Gjør oss alle til gjeldsslaver, skatteslaver og evige pasienter og tilfeller. Som får oss alle til å tenke likt, ved hjelp av massemedia, reklame og populærkultur. Som holder oss bedøvd med medisiner vi ikke trenger, eller gjør oss syke med mat og kjemikalier som er skadelige for oss. Banker, olje, våpen, media og farmasi. Hvis man følger pengene, er det kun en liten prosentandel av verdens befolkning som til syvende og sist eier alt. De tjener penger på begge sider av krigende parter. De tåkelegger kriger og får dem til å handle om ideer og dogmer, når de egentlig handler om rørledninger og raffinerier. De sprer falske opplysninger, og vinkler dem slik at vi lager stor ståhei om ingenting, mens de virkelige problemene ikke får oppmerksomhet nok til å kunne løses.

Nostradamus var en av de: Han spådde en tredje siste stor krig, som ville knuse disse mastodontene som har drevet med dette kyniske spillet med menneskeheten. Noen har blitt beskyldt for konspirasjonsteorier, og fått kjeft for å blande Gud og sjel inn i tingenes politiske og materielle tilstand. Andre har ganske nøkternt konkludert med at tingenes tilstand er naturlig i en verden av grådigperer. De fleste tekster og sitater ligger åpne for tolkning, og man skal ha meningers mot for å tørre å hoppe på konklusjoner. Særlig når det gjelder detaljene. Hver ord kan ha sin egen felle. Kan misforstås og tolkes i retninger som ikke helt stemmer. 

Men skal vi se stort på det, er det nok ingen grunn til å bagatellisere verdens tilstand i dag. Jeg vet ikke om antallet konflikter i dag er høyere eller lavere enn før. Jeg får motstridene opplysninger om dette, i mediene. Men jeg ser skarpere ordbruk, og mer nådeløs retorikk enn jeg husker fra min barndom under den kalde krigen. Første og andre verdenskrig var visstnok ment å skulle endelig rydde opp noen skarpe skiller, og bane vei for nye tider. Krigen for å slutte alle kriger - del 1, ble til krigen for å slutte alle kriger - del 2 og hele tiden snakket fremtidsfilosofer av ulike nivåer av åndelighet, fra Nostradamus til Einstein, om krigen for å slutte alle kriger - del 3. ( Einstein sa at han ikke visste hvordan 3.verdenskrig ville se ut, men den fjerde ville bli kjempet med stokker og steiner.) Jeg blir ofte spurt om jeg tror 3. verdenskrig snart begynner. Jeg pleier å svare at jeg tror den har vart en stund allerede. Jeg er ikke der at jeg tror det er Dommedag. Men det kan se ut som om denne krigens anatomi er noe anderledes enn kriger var i tidligere tider: Da det faktisk var mulig for en av partene å vinne krigen. Det tror jeg ikke det er lengre. Og jeg tror det kommer til å bli verre før det blir bedre. Desverre.

Men før du hopper på og kaller meg dystopiker: Jeg er ganske overbevist om at det - etter denne krigen har fått rase fra seg - vil bli bedre. Og at menneskeheten en vakker dag vil få oppleve ekte frihet. Og da snakker jeg ikke bare frihet fra tyranni og diktatur. Men også individuell frihet, økonomisk og materiell frihet, tankefrihet - frihet fra meningsterror, åndelig undertrykkelse og enhetstenkning. Det er dette mennesket har søkt i tusenvis av år. Og det er vel det vi fortjener, alle som en.

Drep de kristne

Kristofobi - du kjenner følelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker på forlengst utdødde språk. Svarte unaturlige røster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. Øynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader på skuldrene dine mens du kaster opp grønt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke å stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame på TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lærer som ba fadervår i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mørke historiene? Heksebålene og korstogene? Inkvisisjonen som nådeløst slo ned på all feil tanke og tro i den mørke middelalderen?  Da man måtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne - det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det så lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av så mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke være det. Vi har kommet så langt i sivilisasjonen nå. Dette er en av de høyest utviklede og mest siviliserte trekk i vårt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekår. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan få det på en t-skjorte om du vil. Bestille den på nett. Det er skrevet både sanger og kved om å drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten ifølge en ekspert på akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til å si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njål Høstmælingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget "Drep Samene" hadde det vært anderledes. Da hadde nok politi og myndighet måtte kobles inn. I dag vet vi også at utsagnet "Drep Muslimene" også faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til å si "Drep de Kristne". Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mørkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebål, kjetterbål og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av år holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som så, men det stemmer jo at at det har blitt begått forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det står faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppstå, når psykopater får tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. Nå er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den største logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har nå definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle må bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg på hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbål og brutale henrettelser som ble begått for fem seks hundre år siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk å avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar på islamisters brenning, halshugging og steining, som foregår i dag - i nåtid. Vi må ikke skjære alle over en kam, sier vi når det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi når det gjelder kristendommen. Og skulle vi følgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det å dra det små-snurte ateistiske: "Fuck all religion" kortet. For "all religion" skjærer jo i hver fall "alle" under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjærer alle under enda mer kam - ifølge ateistene. Øh... Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med å drepe alle kristne ser ut til å gå ganske så greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det - du slipper å vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er "Kristofobisk Korrekte" i sin nyhetsdekning. Dvs: De største mediehusene i Norge unngår å melde at forfølgelsene av kristne  overgår all annen religiøs forfølgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye å holde skjult for oss. I all fall ifølge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de må ta seg i akt for å praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 - en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregår hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregår det et regelrett folkemord på kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er også ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonærer og kolonialister. Slike nyheter får du ikke lese her hjemme på berget. Kristofobiske redaktører og deres kommentatorer, passer nøye på å utelate slike opplysninger. Litt av frykt for å bli sett på som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt Østen i dag, av frykt for å bli sett på som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktørene vil samtidig unnlate å fortelle om homofile som kastes levende fra høye bygninger av de samme islamistene, av frykt for å bli sett på som - ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker håret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser på abort som forsterdrap, er mørkefyrster fra middelaldreren. Islamister må ikke spørres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er så mange og påtakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulært sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

 

 

 

Premiere på videoen "For Deg" til norske veteraner og pårørende.

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor høst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten på noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til å bidra litt til Veteranforbundet Siops og pårørendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt på en førjulsfest, og så ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi nå har laget denne videoen til låta "For Deg". Låta er oversatt til norsk fra den amerikanske låta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle være en hyllest til norske krigsveteraner og deres pårørende.

Jeg har vært så heldig å møte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forstått på en helt annen måte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militære operasjoner i utlandet. De har vært utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsområdene med vonde traumer og minner. Det kan være vanskelig å leve med, og det kan være en prøvelse for deres nærmeste - de pårørende. Vi som samfunn skylder våre veteraner og deres pårørende vår oppmerksomhet, forståelse og takknemlighet. Jeg håper denne låta, og videoen, kan være med på å øke vår bevissthet og kjærlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som nå trenger å få komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var så preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for å se med egne øyne hvor de hadde vært og hva de hadde gjennomgått. Jeg har også møtt utallige veteraner på mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tøft der også, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge ønsket å bidra til et slikt løft i Norge. Og nå er behovet og muligheten der at vi bare bør få dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville være fantastisk. 

Tusen takk til regissør Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og glød etter å dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en ære og en glede å få møte dere.

Min bror muslimen

"Æ ber får dæ hvær dag, Hans-Erik." sørlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vårt er jo på sørlandet. Med skarring og sang, snakkes det høyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her på Østlandet. Ingen rødmer. Ingen blir brydd. Å være troende på sørlandet regnes som det naturligste av ting. Selvfølgelig er det ikke alle som setter pris på dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutøvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap å tro på det vi ikke kan se og ta på, i det faget. Så er også diagnosen: "Religiøs Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen følger dem i det daglige. Så de kan få visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, når de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal være ganske skråsikker på seg selv for å dømme et annet menneskes åndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten også regnet som et brudd på FN´s menneskerettigheter; Alle har rett til å tro hva de tror, og å praktisere sin tro. Så lenge de ikke bryter FN´s menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er sørlending. Født i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 år siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvfølgelig sitt norske navn også. Og han han er mildt sagt like sørlending som han alltid har vært. Med sin tørre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Når han går alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet på han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nåde. Altså: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humør. Han kunne like godt ha vært en pinsevenn som tøffet rundt i skjærgården i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nåde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligløs og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette nådeløse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende å lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var også smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig å forstå. I de smuglerkretsene han opererte i var troen på det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han våket over deg og så til at tollerens øyne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert død - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, så skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med å smugle dødelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til å forstå. Så om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, så var det av årsaker vi mennesker ikke kan forstå. Samtidig slo denne virkelighetsforståelsen ut i begge retninger. Så om smugleren ble arrestert og fengslet, så var dette også Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lære noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv på hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset når jeg sier de har herointrafikk som en av sine største bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mørkere en du noensinne tør forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde få deg til å innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medløpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det måtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller på flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette øyeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han nå skulle få oppleve: 9 år i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig løslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte på pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn på cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gått grundig i sømmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han støttet det ikke. Og han fordømmer enhver terrorhandling som begås i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen på flyplassen for å ønske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe særlig glamorøs. Men troen var en viktig støttespiller de første tunge årene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle løse de problemene han hadde pådratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans største utfordring var å finne en moske hvor han følte at han hørte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av åpenhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke så mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer bør holdes litt nøyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden på livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjæreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker å reise, men nå i fredelig og lovlydig ærend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange åndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen spørsmål, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lært er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religiøse skrifter er som regel fulle av paradokser: Det står både "Øye for øye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen står det også vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter på den som dreper uskyldige. Og så står det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har også gått amok på troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer står veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine møter med islam og muslimer. Noen har vært skremmende og andre har vært givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til å komme seg ut av skyene som formørker deres liv, er selvfølgelig både prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer død og undertrykkelse, er like selvfølgelig forkastelig og grusomt. Akkurat nå, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er på fremmarsj. Og det er en stor misforståelse og ikke ta den på alvor. Det er ikke xenofobi å adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til å frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til å frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere på konsert. Det er en stor unnlatelsessynd å forsøke og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner å bli litt vel mange nå. Det nytter heller ikke å forsøke og underrapportere utviklingen. Det vil bare føre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer å gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhører fremdeles sjeldenheten i samfunnet vårt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det må snakkes om. Ellers vil det gå ut over ærlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

Veien fra øvre Grünerløkka til Tøyen var for tung til å gå. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide å stabbe meg opp fra Løkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av på Tøyen. Svett og småkvalm. Ofte ekstra skjelven etter gårsdagens sjøslag. Løkkalivet var ikke en dans på roser. Mye moro, men også mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg våknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen år i forveien - da jeg var sprøytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, på Jernbanetorget. Da gjaldt det å kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om å få en dose som tar bort abstinensene. Å bli frisk. Nå dro jeg til Tøyen for å bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjøre meg - frisk. På statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet på bussen til Tøyen. Til klinikken. Sola svei i øynene mine. Jeg følte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt når man har abstinenser. Nervene står i høygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt første møte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsåvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent på en måte som fikk meg til å skjønne at han var østeuropeer. Sånn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier å si når jeg er for lat til å formulere meg etter det nye politisk korrekte språket. Newspeak-Nyspråk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for på noe språk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban på hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam å gjøre. Turban er et religiøst plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er så langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende øyne. En Koran på arabisk i hånden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd å oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam løst med å ha oversettelse og originalspråk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert på Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne våren. Han stod og ventet på meg annenhver morgen når jeg skulle ta bussen til Tøyen, for å få den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belærte meg om hvordan min narkomani burde straffes med døden. Han fortalte meg hvordan jeg ville måtte skjære av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til å snakke med sjuke folk. Så jeg klarte å holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der på 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjæres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du dø kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes på smertefult og ydmykende vis. Når Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov så hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested på Løkka. Noen tyrkiske og pakistanske smågangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Altså: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg blir kvalm ved tanken på å ødelegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses på vei ut av Egypt. Han fikk øye på meg, før han så hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Død mann står og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og så seg rundt til de fikk øye på denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphøyet mord i blikket sitt. Han begynte å hyle på arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De løp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og løp nedover gata så lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. Å bli jaget nedover gaten av muslimske smågangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg fått vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister også. Da mest i Hip Hop miljøet. Han var ustabil. Men jeg fikk også vite at han tilhørte en Moske i byen som lærte han opp i sin fanatisme og blodtørst. Det satt imamer og muslimske brødre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto også at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt å bruke dette som et eksempel på at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler også om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitært tyngende skattevesen. Å snakke med en lærd muslim om livet kan være ganske så lærerikt og fascinerende. Jeg har fått gode perspektiver på hvordan vår egen populærkultur korrumperer oss: Tilbakestående TV programmer om tant og fjas. Små sårbare familieenheter, med alenforeldre og få barn - totalt avhengige av nåden og omsorgen til en ansiktsløs stat, der store inngripener i andres liv kan gjøres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner på hvert gatehjørne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjør deg frisk, men bare demper symptomene på at livet er ganske så tøft å leve. Brød og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blåses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lærd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til å ta fra andre den samme friheten. Der har både de store verdensreligionene og den vestlige sekulære humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vår behandling av religioner og religiøse i Norge: Vi er nådeløse i våre angrep på små kristne samfunn; latterliggjør menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de på mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? Nå begynner det å bli mørkt.

MEN berøringsangsten er total i møtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for å kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vårt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi må forstå da andres kultur. Står det grupper i tusentall og forgriper seg på jenter på offentlige plasser? (Ja det skjedde i Køln. Og det har skjedd i mindre skala på svenske musikkfestivaler) Åjåj. Nå må vi passe oss for å ikke høres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spør du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du får avgjøre selv. Vi ser det vi ønsker å se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tør å ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med å bagatellisere, unnskylde og rettferdigjøre en trend som går i gal retning, pga av en misforståelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet å gjøre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religiøs og politisk ekstremisme, det være seg høyre, venstre eller religiøs. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo være en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som går over av seg selv. Men da må vi tørre å se på de ubehagelige signalene om det motsatte, uten å stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til å følge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser å være som en bror for meg.)

 

 

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett før det er noe feil med deg.

Da jeg ble spurt om å blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle måle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men nå har altså Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktører som skaper et slags press på barn og unge, i forhold til identitet og selvfølelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3´s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkår i mediejungelen som finnes på nett. Både her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mødre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like nådeløst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig dårlig samvittighet for å ikke være like forståelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Altså: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skråsikre på seg selv og på fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden første verdenskrig. De var med på å formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjør et unikt og fantastisk arbeid med å spre og lære opp både barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lærer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bøker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, å vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal måtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tøflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" på nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,øl, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tøft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint å se på. Det kan sikkert analyseres og gjøres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det står ikke bare om macho testosterongreier på Side 3. Her blir også spørsmål om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke kåtinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - på godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke på Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt på hvilke typer medier og offentlige aktører som faktisk får denne tvilsome æren: Å bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Ifølge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke så sikker på om dette er sant. Jeg går med en vemmelig følelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det øyeblikkelig ikke så morsomt med en slik ironisk ærespris mot helsekostkjeder, undertøysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids å vise våre voksne lærere og ledere hvor flinke vi var i å ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrådet og skulle overgå hverandre i veslevoksenhet, og fordømme alt vi fikk belønning for å fordømme. Elevråder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjør oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier får oss til å føle oss ulykkeligere av å se andres lykke. Moteblader gjør jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri får sjangs på gjør ikke at jeg føler meg som noen supermann akkurat. Men sånn er nå engang verden. Vi sitter alle sammen i samme båt. Men er dette årsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Når jeg ser på de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det MÅ være noe feil med dem, for at de skal være hippe og kule. De MÅ ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjønn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for å være en ektefølt ungdom i sin tid. Er man flink på skolen, må det sykeliggjøres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, bør du helst bli mobbet for det, for å få noen oppmerksommhet. Du må være et offer for noe eller noen, for å kunne henge med. Du må være et "tilfelle" for å være normal. Det nytter ikke lengre og bare være et barn.

Denne trenden er det ikke så mange som snakker om. Ingen som stiller spørsmålstegn ved. Vi blir så oppslukt av å hylle tapre ungdommer som står frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK å bare være et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre små brumlebjørner i kongeriket: Jeg skal også begynne et nytt og bedre liv nå i 2017: Slanke meg, kutte på røyk og snus, stå opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 år med de samme nyttårsforsettene, må jeg jo klare å holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel ønsk meg lykke til, og god bedring.

Men i år har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vært på asiatisk supermarked og kjøpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi består i hovedsak av krydret, gjæret kinakål. Det finnes uttallige varianter selvfølgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea står det alltid en stor bolle med Kimchi på bordet til ethvert måltid: Frokost, lunsj og middag. Selv søte pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjærede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i året. Mange mener Kimchi også er nøkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grønnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det også masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefær, hvitløk og ulike typer chillipepper, hjelper den å styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjør underverker på mage og fordøyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper på å holde kolestrolnivået nede. Folk med fordøyelsesbesvær får ofte god hjelp av å spise litt Kimchi til måltidene. Studier har også vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper på forbrenning, og har også en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig føler jeg meg alltid bra etter å ha spist Kimchi. Dette er jo selvfølgelig den subjektive følelsen jeg har når jeg synes jeg har vært flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjæret kålsalat. Men det er nok også et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - på ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader på Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den står og gjærer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par år gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spør om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter på nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi på gjæring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine største motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk å prøve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold nå på nyåret - de to ukene dietten kommer til å vare.

 

Takk 2016. Du var et lærerikt uår.

Det virker som om de fleste der ute i verden ønsker 2016 død og begravet. Et vondt år. Et skremmende år. Et år hvor det ikke gikk veien. "Det var det året det var så bratt" pleide folk å om slike uår, før i tiden. Jeg har hatt en del uår i livet mitt. Tøffe år hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og åpne - som har gjort alt de har kunnet for å se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvfølgelig de smertefulle opplevelsene av små og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubønnhørlige resultatene av å være naiv, og stole på folk i saker som faktisk berører mitt liv, min helse og min fremtid. Stole på feil folk.

Det er tøft å bo på planet, pleier jeg å si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prøv og smell panna di så hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prøv og gå naken på Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prøv og finne gode, ærlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for å skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prøv å finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og så skulle fordele det dere har laget sammen - så alle blir fornøyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prøv å finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare én eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det står i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man føler seg litt oversett eller misforstått. Da menes "onde dager" når livet der ute er så tøft at det er direkte jævlig der hjemme. Når sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjærligheten så hardt at det nærmest er unaturlig å be noen om å holde ut hverandre. DA og først da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Først da er det behov for sitatet "Kjærligheten overvinner Alt". Smak på ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjærligheten overlever nesten ingenting". Den tåler ingen prøve. Den er bare en emoij på et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningsløst digitalt pjatt, som ikke klarer å holde ut en regnværsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden står i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den står ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vært, er det full fyr. Før i tiden tegnet man verdenskartet for hånd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og målte opp. Så dro de hjem og tegnet kart, sånn ca slik de husket det. Og så tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de så oppdaget landområder de ikke turte gå inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i å reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare nødt til å stole på disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelærer i Tønsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for å forsikre seg om at alt som stod på kartet stemte. Og slik er det i dag også. Selv om vi får informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er død. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er døde. Skjønner? Når du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo også veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USA´s krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke så mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "tårer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite så mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forstått at vi på en eller annen måte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er så engasjerte i, og så skråsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige spørsmål holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi får se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til å rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka gå. Andre måtte en rokade gjennomgå. Og nye kom inn. Ingenting er så livgivende som å stå i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som ønsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er så velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smålige skadefroheten. Men du merker også veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med å plukke opp bitene som ligger strødd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det går ikke an å rydde opp alt på en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare å melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsåvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere får tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." Så kunne jeg leve på uføretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vært en sørgelig slutt på denne sagaen av et liv jeg prøver å få til for meg og mine, så: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart å rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare å rote meg ut av det også." Så jeg satte igang da. Våren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo på ennå. Jeg har ingen illusjoner om andre løsninger, enn å jobbe ræva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan få, der jeg får den. Og jeg synes det er viktig å påpeke at så lenge man er ærlig og oppriktig opptatt av å rydde opp etter seg, så finnes det håp. Det er selvfølgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke løpende til og løfter deg ut av gjørma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. Så det er bare og legge på svøm, og fortsette og svømme.

En annen katastrofe som kom denne våren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp så tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke så ulike mine egne, så vi snakket av og til sammen. Særlig hvis det var ekstra tøft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange følelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser på 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vært foruten. Jeg har selv slitt med mørke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjære. Det var en av mine viktigste motivasjoner for å skrive den bloggen jeg skrev i september i høst, om en "nære på" situasjon, hvor jeg behøvde hjelp fra kirkens SOS nødtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av å lese det jeg skrev. Det er sterkt å vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte å gi livet en ny sjanse, etter å ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til å gjøre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke døde helt forgjeves? Jeg håper det. Å gi mening til det meningsløse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget før. På mindre, ukjente platformer. Men i våres begynte jeg her: På Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best når du skal på din første date etter eksen. Jeg blogger heller ikke så veldig forutsigbart. Jeg pleier å si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker så mange fornøyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis på hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har fått en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vårt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt å stille spørsmålstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal være paritrompeter, bare for å ikke bli utstøtt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt på siden av det jeg selv mener og står for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prøver å være så kul jeg kan med alle, og synes at andre også kan være litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll på høyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke så skråsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde være heller. Men jeg får av og til meldinger fra folk som takker for at jeg våger å tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjønner at det kan være risikabelt til tider. I min bransje er man sårbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer å bli utestengt. Ikke få jobber. Ikke være velkommen. Bli sett på som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behøver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe særlig tess. La oss karakterdrepe´n". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint når det står på. Men det går som regel over. Og man lærer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 års dagen min den 15 juni på Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfødt lege. Hun hadde alt på stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flørt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever såkalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer å gi henne. Vi henger litt etter på feltet grunnet litt faglig nøling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nølingen med å bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte å skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok å stri med, ble jeg nå plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trådene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for å få lovens lange arm til å faktisk skjønne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tiår. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene å våkne. Media fulgte nøye opp. Og politiet fikk endelig nok kjøtt på beinet til å gå inn og stoppe galskapen. Men det jævlige her er jo selvfølgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for å få behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble så blodtørstige etter å eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" på nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten på skurken. Ikke alle følte noe like mye for å donere litt til Julie. Skulle ønske vi ikke var så blodtørstige av oss, men heller gikk sammen for for å redde livet til venninna mi, så sønnen hennes får ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i mål.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette året. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 år siden, at vi stod på scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som får jobbe videre med dette, både i restaurantbrasnjen, på TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hank´s Julebord på Matkanalen TV, ble liksom finalen på et spennende år i den kulinariske tjeneste.

Høsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker på rad satte jeg meg på toget fra Lillestrøm til Gardermoen og fløy over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk på det berømte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har så mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en ære å få gå en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser så mye, men også stor stas de gangene det er mulig å bli med på jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette året. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe må jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger på litt over et år, i Malmø og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i mål nå.

Det skulle bli en litt krevende slutt på året likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet på den dagen det ikke gikk lengre. I høst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg våknet stuptrøtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Søvn apné. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten nå. Jeg har prøvd å iverksette tiltak flere ganger. Med medier på slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerløsninger og foreslått det ene og det andre. Men hverdagen har vært krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vært det nødvendige rommet for å virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har også forbrenning som en hulebjørn. Selv Farris blir til kilo på meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trøtt og uopplagt. Jeg har måttet ta meg selv i nakken bare for å komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvfølgelig går jeg på jobb og gjør det jeg skal. Men det ble tyngre i høst. Mye tyngre. Søvn apné er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen å puste når man sover om nettene. Kroppen får ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvåkning og snorking som er så høylytt at den bryter decibelgrensa på de fleste konsertsteder jeg har besøkt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apné. 10-30 pustestopp er en sterk apné, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig søvn apné. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags måleapparat. Det er liksom "sinnsykt drøy" søvn apné. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel å behandle. Man må bare ha et pusteapparat med en maske på når man sover. Det kommer en jevn strøm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter å puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen på deg, så du får luft. For å være ærlig: Dette er ikke det letteste jeg har vært med på. Ligge der med en Darth Vader maske på meg i senga og bli blåst opp som en ballong hver gang jeg holder på å sovne. Men de sier at det tar litt tid og få denne maskinen til å funke, og å bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den på hele natten, uten å rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som får masse kult ut av dagene. Så dette skal nok gå bra. Jeg er jo nødt til å være optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp å prøve å få helsa mi på plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med å gå ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok å gjøre på denne planeten som er så hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tøft år. For meg også. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å ønske dette året til helvete. Tvert imot. De lærdommene jeg har gjort dette året er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil få god bruk for i årene som kommer. På godt og vondt. Klokere. Strengere. Men også mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svømme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til å glemme de velsignelsene dette året tross alt også har gitt meg. Så godt nyttår mine kjære lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og støtte. Og takk til de som har gått i vranglås og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din søte sorg.

En juleblogg om sorg er kanskje en klisjé. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg måtte ikke alltid feire jul før. Det er faktisk slik ennå, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula nå og da. Og jeg prøver bevisst å variere julefeiringen for datteren min. Gjøre litt forskjellig fra år til år. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal få hjertene våre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke være redd for å miste den. 

Jeg mistet min første jul som femåring. Vi måtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa måtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var nødt til å gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bodø kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma på telefon på julaften. Det er faktisk en av de veldig få samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte på dem. Trodde at dette var første og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun døde et halvt år etter. På seksårsdagen min. Så min siste jul med min mor hadde vært året før denne julen, da jeg snakken med henne på telefon.

Året etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager før selve julaften. Så ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sår. Vi prøvde å være så tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved å ikke sørge så de så på. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe så hjerteskjærende som å høre to små barn gråte og rope på mammaen sin. Så vi gråt stille på kveldene. Så ingen så. Rart med barn. De har en enorm ansvarsfølelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var også tapre. Første julen etter min mor døde av kreft, må ha vært en sann prøvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode følelser fra akkurat denne julen. Vi gikk på den stille kirkegården og fant mammas gravsten. Snøen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys på et hvitt tykt teppe. Jeg så gravstenen hennes for første gang. Den er ikke sort eller grå, sam de fleste andre støtter. Den er skåret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grønnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og børstet vekk snøen rundt. Så tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med røsslyng og reinsdyrlav. Så sto vi der og så - lenge. Tårene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang sølvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i årene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar på Å i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med våre nye familier, med stemødre og stesøsken. Det var ingen dårlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon å reise til Kristiansund i romjula, og så bli over nyttår. Da fikk vi tatt den årlige turen på mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bittersøt melankoli. Jeg kjenner på den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar så ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utpå nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien så ofte. Jeg var på en annen planet. Vi var en gjeng på Grunerløkka, som hadde ramla skikkelig utpå kjøret. Vi orket ikke tanken på å være hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vår hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe særlig å komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. Så jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset på julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og løk. Så vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde også rikelig med drikke og selvfølgelig de stoffer som trengtes for å holde alle følelsene våre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utstøtt av normen. Ingen liker en narkoman dårligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde følelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg også med gode følelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet på å ha det så hyggelig som mulig. Det var også da siste gang denne gjengen av mine nærmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er døde nå, de andre. Overdoser og selvmord. Så jeg har bærer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det går ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener å savnes i jula. Så jeg tillater meg å gjøre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjønt nå at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor døde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjøre denne jula. Vi skal på besøk. Det blir mange besøk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene våre. Det som ble er likevel ikke så verst. Vi har jo hverandre, og så mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Dødsfall. Sykdom.Bekymringer. Økonomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprørthet. Det er så mange grunner til at vi mennesker bærer på sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at sårene vi bærer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vår de også. Alt fra søt melankoli til "den første jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvfølgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, må det alltid være. Det er det som gjør oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke å prøve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det håp. Om bedre tider. Om styrke til å bære videre, de tyngste børene. Om at neste år skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul også kan feires. 

Jeg våger meg på å legge ut en liten julesang jeg var med å lage i år. Til alle de som trenger litt håp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HÅP - en anderledes julesang.

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstøens vakre lille julelåt HÅP.

Du kan høre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om å bidra på låta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint å være en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HÅP handler først og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra på dette i jula. Noen sitter og savner sine kjære, andre er ensomme. Mange har sår inni seg som verker ekstra i høytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan være tøft å se fremover i de mørkeste stunder. HÅP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil også hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Håper dere setter pris på en stille, litt anderledes julesang. 

Gavmild jul. 10 gode saker du kan støtte i jula.

TV innsamlingsaksjonen til NRK i år gikk til Røde Kors.  Da jeg var guttunge og vi kun hadde NRK 1 på TV, var denne innsamlingssøndagen like viktig som en valgvake. Vi satt klistret til skjermen, med hundrelappen i hånda. Vi ville kunne løpe til døra rask, så bøssebæreren slapp å vente. Vi ville heller ikke gå glipp av så mye av sendingen. Det var tross alt ikke hver dag NRK Fjernsyn hadde en heldags maratonsending. Artister, små filmsnutter fra de som skulle få pengene (Jeg likte når det var penger til u-hjelp som skulle samles inn. Da var det masse filmer fra Afrika og annet eksotisk.) og selvfølgelig resultatlister: Hvem gav mest? Hvilken kommune var mest aktiv? Hva ble sluttsummen? Avisoverskriftene mandagen etter handlet kun om sluttsummen. Samtidig var det også hissige debatter hvert år. Hvorfor gikk pengene dit og ikke hit? Er de så fattige at trenger penger da? Hva skal egentlig pengene gå til? Får vi noengang vite det? Veldedighet har alltid vært et fenomen med mange faktorer, og noen av dem er problematiske: Innsamlerens ærlighet er vel det viktigste. Ingen liker å se pengene de gir, forsvinne i lommene på skurker og svindlere. Samtidig kommer det hele også an på øyet som ser. Altså giverens personlige verdier og smak. Noen donerer penger til saker jeg synes er meningsløse. Men da må jeg jo huske at vi er alle forskjellige. Vil en gi penger til misjon i India, må en få gjøre det. Vi en annen gi pengene sine til det lokale idrettslaget, så gi gass. Vi man så gi penger til saker, som ikke helt henger på greip, vel - det dine penger.

Røde Kors fikk litt kjeft i år fordi denne internasjonale stiftelsen forvalter enorme summer. Derfor skulle det liksom være unødvendig med mer penger. I mine øyne er det en stor misforståelse. Røde Kors driver en gigantisk virksomhet - fra redningsmannskaper i den norske fjellheimen, til dramatiske flyktning og sykehusoperasjoner i konfliktområder. I år deltok jeg i TV aksjonen ved å besøke de innsatte i Halden Fengsel. De nyter godt av Røde Kors´besøkstjeneste: Frivillige som kommer på fengselsbesøk, og gir litt medmenneskelighet til ensomme fanger som skal gjøre opp for seg etter å ha begått dumme, ofte grusomme handlinger. Denne tjenesten er virkelig verdsatt der innenfor murene. For første gang i Halden Fengsels historie, ble det samlet inn penger fra de innsatte. De har nesten ingen penger i det hele tatt. Det strenge regimet ser til at det ikke flommer over av cash - naturlig nok. Derfor ble jeg forbauset over å se at de innsatte hadde gitt totalt 2800 kroner til Røde Kors. Et forsvinnende lite beløp for hovedorganisasjonen i Geneve. Men kanskje den mest verdifulle donasjonen de fikk dette året. Som en innsatt sa til meg: "De kan fradømme meg friheten min, men de kan ikke fradømme meg retten til å være med å bidra til de jeg bryr meg om." Det var viktigere for han å få være med å gi, enn å sitte og analysere tall og summer. For han selv, er uansett Røde Kors en reell kraft i hans liv. En kraft til det bedre. Skjønner? Det handler minst like mye om giveren. Det er bra for oss å få være med å bidra av fri vilje. Ikke bare fnyse og si at skatteseddelen får rydde opp i alt. Der er det ikke snakk om frivillighet. Og frivillighet er noe av det mest dyrebare vi mennesker har.

Jeg er en kjent person og jeg har en røst ut til folk. Jeg er klinkende klar over det. Jeg sier det ikke fordi jeg er innbilsk. Jeg har mange tusen lesere her på bloggen. Sier jeg noe høyt, blir jeg hørt. Sånn er det å være kjent. Dette gjør meg til et attraktivt talerør for andre. Jeg har jo mine egne agendaer og saker jeg brenner for. Jeg gjør så godt jeg kan for disse. Men jeg er også lydhør for andre som ønsker meg til å spre deres budskap. Til en viss grense. Jeg kan jo ikke løpe rundt som en "veldedighetsgjøk" bare fordi jeg er kjent. Mange tror dette. At jeg nærmest skylder alle å stille opp gratis og frivillig for å fronte en hvilken som helst sak jeg måtte få i fanget. Fordi jeg er "så heldig å få komme i avisa".  Og mange blir blodig fornærmet hvis jeg sier: "Nei desverre, jeg kan ikke spille og jobbe og skrive gratis for din hjertesak." Sannheten er at jeg absolutt ikke kan det. Jeg lever av jobben min. Jeg har barn og forsørge. Et liv å leve, med regninger og utgifter som alle andre. Som regnskapsføreren min sa: "Det er utrolig hvordan jeg trodde du levde som Elvis, men så har du bare vært litt på TV og i blad. Og halve jobben du gjør er jo for organisasjoner. Nå får du ikke jobbe gratis for veldedighet mer." Vel, det funker jo heller ikke for meg. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre, og da er det veldig vanskelig å si nei. Og jeg merker virkelig at det er ekkelt og skulle sile alle henvendelsene jeg får om å bidra. Og jeg er også heldig som kan være med å gjøre en forskjell. For hvis man ikke hjelper til å gjøre verden et bedre sted, uansett om det er stort eller lite, da er man jo bare en liten lort - som Astrid Lindgren sikkert ville sagt. Men jeg er jo bare en fyr. Og jeg kan ikke hjelpe alle. MEN jeg kan hjelpe noen. Sånn er det nok med deg også. Du må velge aktivt hva du vil bidra til og brenne for.

I jula flommer vi alle over av giverglede og nestekjærlighet. Det er en del av vår tradisjon. Organisasjonene er også klare over dette, og mange satser stort på juleinnsamlinger, og har gjort det i flere år. Det er fine saker. Store saker. Verdige saker. Det er saker vi kjenner igjen, og føler oss trygge på. Men det finnes mange små innsamlinger som også er fine på sine måter. Mange vil gi, men noen vil også finne en sak som ikke nødvendigvis er størst og vanligst. Som kanskje ikke har enorme PR budsjetter og en hær av frivillige, eller ansatte innsamlere.

Som jeg skrev, har mange ønsker om at jeg skal promotere deres hjertesaker her på min blogg. Jeg velger nå og komme en liten liste med forslag til saker dere kan støtte, som jeg synes er fine - alle på sin spesielle måte. Noen har spurt meg om å fronte dem. Andre har jeg funnet selv. Og til sist har jeg med den innsamlingsaksjonen, jeg selv var med å starte i sommer, og som jeg brenner veldig for. Så er det bare å velge hvilken du vil donere til. Jeg vet alle disse vil bli uendelig takknemlige for all hjelp de kan få. Så tusen takk og God Jul.

 

ECPAT Norge https://www.facebook.com/ecpatnorge/ er en organisasjon som jobber med å hjelpe barn som utsettes for trafficing og prostitusjon. De har en kampanje nå opp under jula, men det er en veldig trist og vanskelig materie å forholde seg til nå i adventstida. Det er både tragisk og tabubelagt. Men kanskje nettopp derfor skulle man vurdere å gi litt ekstra støtte til disse som jobber med et så vondt tema.

Veteranforbundet SIOPS  http://www.siops.no/i-media/445-viktig-tilbud-usikker-framtid jobber med hjemvendte veteraner fra væpnede konflikter, og deres pårørende. Dette er en av mine hjertesaker. Å kommme hjem fra krig kan være forferdelig vanskelig. Veteranet kan ha fysiske skader, men også mentale sår, som virkelig plager dem i hverdagen. Også de pårørende har store utfordringer med å se sine elskede slite så mye i hverdagen med sine traumer. Og det kan ofte oppstå dramtiske situasjoner - selvmord, rus, vold og mentale sammenbrudd. Det er derfor ekstremt viktig at de hjemvendte soldatene får muligeten til å komme ordentlig hjem, og få hjelp og veiledning med livet etter krig.

New Chance  https://www.facebook.com/pg/newchancefoundation/about/?ref=page_internal jobber i Kongo med å gi forelsdreløse barn et nytt liv. Situasjonen i visse deler av landet er veldig spent, med rivaliserende grupper som kriger mot hverandre. Barna mister sine foreldre på brutalt vis, og er overgitt til skjebnen. Mange blir gjort til barnesoldater, eller utsettes for overgrep og svik. New Chances barnehjem jobber med å fange opp disse barna og gi dem muligheten til å få et verdig liv.

Åpne Dører  https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts ble berømte over natten, etter at Sylvi Listhaug og Fabian Stang gikk ut med denne kampanjen for å hjelpe forfulgte kristne i ulike land. Særlig i Egypt har kristne menigheter blitt utsatt for forfølgelse. Og mange er ikke klare over at det fantes store kristne menigheter i Syria. Disse ble yndede objekter for forfølgelse av særlig IS og andre islamistgrupper. I Norge tåler vi jo nesten ikke lukten av kristenmanns blod lengre. Vi muterer og hodene våre snurrer rundt på kroppene våre og vi spyr grønt slim, bare ved tanken på kristene. Men noen av oss synes kanskje ikke kristendom er så forferdelig ille at man fryder seg over forfulgte kristne i Midt Østen. 

NOAS https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts er asylsøkerenes eldste og kanskje viktigste talerør. Man kan si hva man vil om asylstrømmer og utkastelser og integrering. For eller imot. Men til syvende og sist handler det om mennesker. Ekte mennesker av kjøtt og blod. Med håp og drømmer. Sorger og frykter. Noen må tale deres sak også. Og NOAS er veldig flinke til dette.

Stine Sofies Stiftelse https://www.facebook.com/StineSofiesStiftelse/?fref=ts kjenner de fleste av oss godt. De forferdelige "Baneheiadrapene" i Kristiansand i år 2000, knuste hjertene våre. To uskyldige jenter ble brutalt myrdet. Revet bort fra sine foreldre. Det knyter seg i magen min, og pappahjertet blør hver gang jeg blir påminnet om denne tragedien. Men mammaen til den ene jenta, startet denne stiftelsen, og de hjelper barn og unge som utsettes for vold og overgrep. Det ligger en imponerende styrke bak en slik handling fra en mor som mistet det kjæreste hun hadde, å brette opp ermene og hjelpe andre. Støtt denne stiftelsen og send en varm juletanke til alle de som må feire jul, etter å ha mistet sine elskede  på så brutalt vis.

Silje Benedictes stiftelse https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts er også startet av foreldre med knuste hjerter. Jeg var forsåvidt ganske engasjert i å hjelpe Siljes foreldre - Espen og Lise Øwre - i oppstarten av stiftelsen. De mistet sin datter i et tragisk selvmord mens hun var pasient i psykiatrien. Til sin store forskrekkelse oppdaget hennes far at hun ble gitt psykiatriske og narkotiske medikamenter i gigantiske mengder - mange av dem hadde endog selmordsadferd som kjent bivirkning. Stiftelsen jobber nå aktivt med å opplyse folk flest og myndighetene om farene ved den ukritiske medisineringen som foregår i det mentale helsevesnet. De har allerede gjort en stor forskjell, og kommer til å være en god kraft i denne sektoren i menge år fremover.

Fattighuset https://www.facebook.com/pg/fattighuset/about/?ref=page_internal blir bare aldri feil. De som har føt på kroppen hva det vil si å være skikkelig blakk vet dette. Når en vanlig nordmann sier at han er blakk, betyr det bare at han må slappe av forbruket litt en uke, hvis han ikke skal måtte bruke av reservekontoen der det står noen hundre tusen - bare sånn i tilfelle. Nei her snakker vi blakk som i lut fattig. Ikke råd til mat til barna. Fattighuset har jobbet seg opp til å bli en siste livbøye for mange som sliter med fattigdom i Norge i dag. Og ja. Det finnes lutfattige nordmenn. Som har falt utenfor alle nettverk. Hjelp Fattighuset å hjelpe disse.

Leger Uten Grenser https://www.facebook.com/leger.uten.grenser/?fref=ts går inn der ingen andre går. De går alltid litt lengre. Inn i konflitområder som er så farlige at vi helst ikke tør tenke på det. Leger Uten Grenser er også en gruppe som har en sterk integritet, og våger å snakke høyt, der de litt større hjelpeorganisasjonene holder kjeft. Noen vil si at de har en politisk slagside, men sannheten er at de følger sin legeed, slik den står. De hjelper mennesker, og forteller verden om hva de ser. Respekt for det.

 

Julie Auroras kamp fpr stammcellebehandling https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts handler om en MS syk mor. Men selv om kronerullingen handler om kun en person, så handler den egentlig om alle MS syke i Norge som trenger denne behandlingen. Den har ikke kommet ordentlig igang i Norge ennå. Og for Julie haster det. Hun kan ikke vente til tilbudet etableres her hjemme. Da jeg først forøkte å få behandling til Julie, ble hun svindlet av den såkalte "Lurelegen" - svindleren som utgav seg for å være MS spsialtist. Hendelsen utsløste at en liten gruppe av mine bekjente begynte å grave i denne svindleren, og til slutt ble politiet helt trygge på at vi hadde med en tvers gjennom bedragerinne å gjøre. Media lagde overskrifter, og svindleren ble tatt. En hel nasjon fulgte med mens saken utfoldet seg, og Julie fikk mye støtte. Desverre ble fokuset på svindleren så stort at mange glemte Julie. Men vi holder på med å samle inn den siste summen for å få Julie til behandling i utlandet. Hennes sønn Lucas på 7 år, synes nok det er vel og bra at svindleren ble tatt. Men mest av alt ønsker han seg en frisk mamma. Jeg håper vi klarer å få dette til i tide. For det begynner å haste. 

 

Så der har dere noen forslag til saker dere kan støtte denne julen, hvis dere er i det gavmilde hjørnet. Fra meg til dere.

Velkommen til julemørket. Lystenning forbudt.

Én surpomp er alt som skal til. Én selvhøytidelig pompøs liten person. En grinch. Høy på sin enetale. Et geni av en kulturanalytiker? En sosiopatisk kverulant? Denne adferden er ikke ny for verden. Kulturrevolusjoner har vi sett før. "Vekk med det gamle! Inn med det nye!" Det finnes et kaldt blåskjær av is i de flammende øynene på slike folk, når de får for seg at egen kultur og tradisjon er et onde som må utryddes. Og det finnes en skjult selvdestruktivitet i dem, når all annen kultur ukritisk hylles og favnes, under en slags progressiv parole om alle kulturer er tolerert - bortsett fra vår egen. For den er slem. Det rare her, er jo faktisk at julens mytologiske og folkloristiske historier, snakker om disse julehaterene og hvordan de år etter år forsøker å slukke julelysene og spre dystert mørke. I julehistoriene skal jo slike folk møtes med masse juleglede og julekjærlighet, slik at de får muligheten til å kjenne julekraften fra julestjerna osv osv.

Jeg vokste opp i den ånden der, jeg: Være rause og tilgivende mot hverandre, og la folk få sjansen til selv å oppdage lys og varme i sine liv. Charles Dickens beskrev denne julens ånd, i historien "En julefortelling" : Om den hardehjertede ateisten og pengesamleren Scrooge, som ropte ut "Humbug!" til alt som luktet av mellommenneskelig varme, åndelig mystikk og raushet. "Humbug!" ropte han og kjeftet på sin eneste slektning, sin nevø, for hans mange karaktersvakheter, feil og mangler. Sin eneste ansatte, en fattig familiefar med et dødsykt barn, ble hundset og mishandlet. Selv ikke en ydmyk bønn om et forskudd til julaften, ble møtt med  annet enn kjeft og skjellsordet: "Humbug!". Og dette syke barnet? Nei der ville han ikke løfte en finger for å hjelpe. Han hadde tross alt betalt sin skatt til Staten, og det var Statens jobb og ta seg av krøplinger og stakkarer. (Pussig hvordan enkelte simple sjeler roper på en ansiktsløs stat når de står ansikt til ansikt ovenfor enkelte individers lidende ansikt?) Til slutt ble han så smålig og simpel at de høyere makter så seg nødt til å røske litt opp i virkelighetsforståelsen hans. Han ble oppsøkt av en gjeng spøkelser som viste han et speilbilde av han selv, og hvordan det villa gå med han om han fortsatte å ramponere alt og alle som ville vel her i verden. Og denne skrekknatten før juledagen, var nok til å få den gamle gjerrigknarken og julehateren over på bedre tanker. Julemirakelet var et faktum: Scrooge ble verdens snilleste mann. Og pengene hans brukte han til å gjøre gode ting for andre, på eget initiativ - for egen regning. Dette er vel sånn ca hvordan jeg lærte at man skulle være mot hverandre. Særlig i julen, når alle trenger at sola snur, og at det blir lysere tider der fremme i horisonten. Virkelighetens små "Scrooger", liker ikke historien om Scrooge. De roper fremdeles "Humbug!" og skulle helst sett hele lysfesten skrudd av. "Er det mørketid, for det fader meg være mørkt også." tenker de, og gruer seg til den dagen sola kommer og de sprekker.

Vi hadde kinobursdag, lille arvingen min og jentene i klassen. Jeg har et desemberbarn - født selveste vintersolverv 21 desember. Det er da sola snur. Dette er den egentlige julaften, slik den ble feiret i førkristen tid. Ja - "kristne meg" vet at Jesus ikke har bursdag 24 desember. Jeg vet at jul er en eldgammel høytid for å feire lyset, på den mørkeste tiden av året. Alle kulturer har en lysfest i mørketiden. Og de fleste kulturer har som tradisjon om å spise av all den lagrede maten og drikken, som man la ned på lake, saltet og røykte på høsten, før man måtte begynne å rasjonere igjen til lamming og fiskesesong på våren. Jeg er også helt inneforstått med de første kirkefedrenes behov for å flette kristendommen inn i disse urgamle tradisjonene, bare for å i det hele tatt få folk til å være kristne. Og jeg har ingen problemer med å la et hvilket som helst individ eller gruppe sette sitt eget preg på denne høytiden, for å få det til å passe inn med deres egen filosofi og tro. Derfor gjør det ingenting for de fleste kristne trossamfunn, og blande masse nisser og troll og vikingetradisjoner i den norske jula. Budskapet er uansett det samme: Det er mørkt - la oss tenne lys. Det er kaldt - la oss spre varme. Vi er sultne - la oss dele maten vi har. Det er et nytt år i vente - ingen vet om vi vil overleve det - så la oss holde sammen. La oss elske hverandre som om vi aldri skulle sees igjen. La oss vise hverandre hvor viktige vi alle er. Gi hver enkelt en gave, så de vet at de er elsket. Syng og takk det store ukjente universet som har holdt oss i live så langt, og be om noen flere gode år. 

Vi satt der med ti norske småjenter og så på filmatiseringen av juleklassikeren "Snekker Andersen og Julenissen". De fleste kjenner den, for den er ikke forbudt ennå. En nydelig vakker julefortelling fra Alf Prøysen. En av Norges beste forfattere og poeter. Han vokste opp i en et fattig lite husmannshus utenfor Brummundal, i små kår. De snakka bondsk dialekt oppi der. Familien Prøysen bodde i et hus med bare et rom og et iskaldt kjøkken. Lafteverk og peis murt opp med gråstein. Han skrev denne historien på 50 tallet, da Norge skulle bygge seg selv etter krigen. På den tiden var det økonomisk mulig for en familie å ha én forsørger som skaffet pengene, og én forsørger som holdt heimen. Denne moderene ansiktsløse staten hadde ikke kommet så langt at den hadde innført dobbelt beskatning på småbarnsfamilier, og ekstra fordeler for ødelagte familier. Krigen mot familene hadde liksom ikke kommet helt i gang da. Men de jobbet hard med å innføre ordningen. Nå er det jo galehus med familiepolitikk i Norge, og jeg gidder ikke engang begynne - alenefar som jeg er.( Det er nok best at jeg klarer meg selv,jeg og arvingen, med det utstyret jeg har nedentil. "No country for lonely dads").

En rasende "forelder" hadde skrevet om filmen i en avis: "Den sinna husmora til Snekker Andersen. Jula som ble nesten ødelagt. Snekkeren som gikk med et fårete flir, pyntet over alt og skulle være julenisse, og den fæle kona som bare skulle ha ribbe til jul. FOR ET KVINNESYN?!" Nei denne filmen gav oss bare vonde minner fra de grusomme 50 åra hvor kvinner var sure og menn var teite.. Jeg leste denne tiraden mot en vakker liten julefilm, som minnet meg om de gode tingene i livet. Den var altså ikke noe særlig grei, den da. Og mora som hadde skrevet denne tiraden, kunne stolt fortelle at mannen hennes - ja, han var enig i alt det hun skrev. Han kjente seg absolutt ikke igjen i et 50 talls kjønnsrollemønster. Dette var da ikke en filmanmeldelse, men et leserinnlegg. Et leserinnlegg mot filmen "Snekker Andersen og Julenissen." Så der ble den lille julefortellingen myrdet av atter en ukjent enkelt forelder. En som vi ikke skal vite hvem er, men bare adlyde, og slutte og tenke på "Snikker Ændersen, Skomaker Ændersen og Skomaker Snikkersen"., og ønske dem til Helvete: En hund i hundegården har bjeffet. Vi andre må stå i stram giv akt og forbedre oss. Slutte med dette snikkeriet, skomakeriet og juleriet. I alvorets navn.

 

Winston Smith er navnet på hovedpersonen i den grusomme boken "1984" av George Orwell. Boken ble også skrevet på 50 tallet, og den så for seg en trist og dyster fremtid: En fremtid der alle gikk i lignende kjeledresser. Der alle ble overvåket. Der alle risikerte å bli arrestert for tankeforbrytelser. Der politisk ukorrekte tenker er regnet som en forbrytelse. Jul er da en klassisk tankeforbrytelse. Alle mulige høytider ble sett på som kriminellt i boken "1984". Jul, bursdag, nasjonaldag - bare dekadent og egoistisk kulturjippo. Straffen er døden.  Winston Smith var dressert til å vaske slik styggedom vekk fra et offentlig og sosialt samfunn. Hans jobb i staten var å fjerne ord fra ordboken. Han satt dag ut og dag inn og fjernet ord: "Juleavslutning - desemberfest". "Julebord - dobbeltfest." "Juletre =  tankeforbrytelse - herved gjort illegalt under folkeparole 130 - J". Tanken på en fullmåne, en snøengel eller en julemorgen, er forbudt. Akkurat som de få rasende, som sammen skal utrydde julen og alle ord som har med jul å gjøre.

Hvorfor i all verden skal jeg tro på media om Aleppo?

"Hvis du ikke leser aviser, er du uinformert. Hvis du leser aviser er du feilinformert." sa skuespiller Denzel Washington. I propagandakrigen om Syria, er det kun en ting som er 100% sant: Ingenting av det du får servert i media er sant. Og det dummeste noen kan gjøre nå, er å forene seg med tankene til vårt eget vestlige propagandaapparat, og begynne å tenne fakler på bakgrunn av USA, EU og NATO´s tårvåte anklager. Jeg lover deg. Du blir lurt. Trill rundt. De spiller på følelsene dine. De vinkler nyhetene til å passe en overordnet agenda, som du nok ikke kommer til å få vite sannheten om, før om 20 år. For først da kommer dokumentarene om det skitne propagandaspillet som foregår mellom øst og vest om Syria nå. Først da, når alle skurkene er trygge, vil tåken lette om de faktiske forhold i denne konflikten.

Når USA´s FN ambassadør står med tårevåte øyne og dirrende pekefingre, og roper "Har dere ingen skam?" til Syrias FN ambassadør, får jeg veldig lyst til å tørt, gjøre resten av FN forsamlingen oppmerksomme på at USA´s FN ambassadør ikke har bukse på. Her snakker vi trusa ned på anklene. Troverdigheten er så tragisk liten, at jeg er flau. Og jeg håper virkelig ikke folk helt glemmer bort hvem som har latt Syria konflikten pågå i 6 år nå. Og jeg håper virkelig ikke at folk er så dumme at de faktisk tror den amerikanske administrasjonen bryr seg en dritt om sivile i noe som helst land i midtøsten. De har selv bygget, bevæpnet og støttet såkalte "opprørere" , som viser seg og kun være ulike IS fraksjoner. Myten om en slags vestlig-demokratisk motstandsbeveglse mot Assad i Syria, er en fabrikkert illusjon. Det eksisterer ikke en slik bevegelse som sloss mot Assad. Dette er islamistiske grupper som nådeløst har holdt et terrorvelde i området. Kristne, jøder, kurdere og yezidier har blitt slaktet som dyr, brukt som sexslaver og barnebruder. Ydmyket, halshugd, brent levende, kastet ut fra høye bygninger, hengt og gitt nakkeskudd. Det har pågått i seks år nå. Bildene ligger åpent på nettet. De har vestlige våpen. Vestlige penger. Halvflaue amerikanske tjenestemenn innrømmer dette i høringer og intervjuer. Ja, jeg vet at det er farlig å se slike videoer fra kongresshøringer, der sannheten kommer frem. I Norge regnes folk som ser på slike videoer som tussete konspirasjonsteoretikere. Men det ligger nå ute der. Uredigert og nakent. Tyrkia, Saudi Arabia, EU og USA har bevisst, skjult og med ond hensikt destabilisert en rekke sekulære araberstater, og banet veien for de samme islamistene vi her i Norge er dressert til å frykte.

For en superskurk i et eller annet tegneserieblad, hadde jo dette vært den perfekte forbrytelse: Starte en krig som er umulig å vinne, få den til å vare og rekke. Og tjene seg rik på konsekvensene - støtte alle sider. Spille partene opp mot hverandre som viljeløse Titten Tei figurer. Skremme oss alle opp. Opprøre oss. Tute ørene og øynene våre full av tåredryppende løgner. Skapt i de hemmelige rom. Finansiert av uoversiktlige pengefond. Bevisst feilinformasjon, skrevet i krigstyper (sic). Som de fjøsnissene vi er, biter vi på agnet. Lar oss rive med. Holder hender. Tørker tårer. Og applauderer henrykt når atter en del av får frihet og anstendighet tas fra oss, og vi gir opp mer av vår selvråderett til dette mørke imperiet av banker, våpenindustri og oljemafia. Ja, i et tegneserieblad, ville dette se ut som den perfekte forbrytelse.

Problemet er at dette ikke er fantasi. Det er ikke tegneserie. Det er virkelighet. Og i virkeligheten ER dette den perfekte forbrytelse. For våre ledere her hjemme tør ikke annet enn å lyde. De ansvarlige hylles som helter i beste fall. Sleikes et visst sted i verste fall. Det er sterke krefter i sving her mine venner. Ondskapen finnes og dette er ansiktet. Så vokt deg for å blande dine hjertetårer med krokodilletårene i vestens maktarenaer nå. USA vet bedre, og de er ikke opprørte over overgrep mot sivile i Aleppo. De er opprørte over at en meget lønnsom krig, kan komme til en slutt. Og de vil ikke komme heldig ut av det, når denne krigen skal oppsummeres. De er nok ganske lykkelige over at resten av verden ikke har kapasitet til å orkestrere en Nürenberg-domstol, for å gjennomgå alle brudd på folkeretten som er begått i denne striden.

Dresden, Hiroshima, Nagasaki. USA vet selv at for å endelig få slutt på en krig, må man gjøre det umulig for fienden å yte mer motstand. Historikere diskuterer den dag i dag om USA gikk for hardt frem da de utslettet hele byer, hvor det kun bodde sivile. Spør du en amerikansk tjenestemann i dag om dette virkelig var nødvendig, da USA gikk så hardt frem mot sivilbefolkningen til en allerede slagen fiende, vil han svare: "Absolutt. Det er slik man avslutter kriger på. Det er grusomt der og da, men kostnadene ved å ikke gjøre det er verre. Da kan man risikere at krigen varer dobbelt så lenge. Så ikke lat som om dere ikke forstår hvorfor syriske og russiske styrker vil rydde opp Aleppo, en gang for alle. De har tross alt lært teknikken av vesten selv.

Vietnam viste verden hvordan man aldri skal krige. De militære styrkene vet nøyaktig hva som skal til for å få en slutt på konflikten. Men de får ikke lov. Politikerene driver hestehandel og propagandakrig, flere tusen mil unna. Konflikten varer i 10-15 år. Det tar aldri slutt. Ingen kan med hånden på hjertet si at noe godt ble oppnådd. Men alle kan si at grusomhetene var umenneskelige. Overgrepene var grusomme. Alle led. Ingen vant. Det var en av de første gangene den moderne verden fikk se hvorden kriger som ingen kan vinne, gjør alle til tapere. I den grad det er mulig "å vinne" en krig da. Det blir jo et spørsmål om øyet som ser.

Nei, jeg støtter ikke Assad. Jeg er sånn passe lunken til Putin, bortsett fra at han er lettere å forstå.. Men det handler mest om at jeg ikke liker krig. Jeg liker ikke massedrap, bomber, propaganda og konspirasjoner. Og jeg kan ikke helt se at den ene er bedre enn den andre. Men det er også hele mitt poeng. Vesten er  ikke bedre enn Assad og Putin. Det er dette hykleriet jeg vil at vi nordboere snart skal merke oss. Vi var engang et folk med ganske stor rettferdighetssans. Vi hadde en gang verdier om rett og galt. Vi hadde meningers mot. Hvor har det blitt av oss? Hvorfor gidder vi å jatte med ondskapen på dens egne premisser? Norden hadde for lengst kunne vært en kraft for redelighet og anstendighet i et slikt organ som FN egentlig skal være. Nå fjumper vi rundt som en konfliktsky gjeng smånisser, og lar pampene styre skuta vår rett inn i ørnereiret. Jeg er ikke med på dette. Og jeg synes ikke noen andre her i Norden skulle vært med på dette heller. 

 

Disse "jævla somalierne".

Den pakistanske taxisjåføren sa det hele østkanten tenkte. På 90 og 2000 tallet var det østkantens paria. Selv aktive antirasister på ytterste venstre fløy ble overhørt mens de snakket foraktelig om denne helt spesielle innvandregruppen. Det var lov å si. Ikke svarting. Ikke pakkis. Ikke neger. Men "jævla somaliere" kunne du høre overalt. På kabasjapper. I taxier. På brune pubber. På gata.

De kom først på 90 tallet, de første store gruppene med somaliske asylsøkere til Norge. Det hadde brutt ut borgerkrig der hjemme. Den enerådende presidenten Siad Barre hadde regjert landet siden 1970. Nå var han avsatt. De første som flyktet var landets økonomiske og politiske elite. Barres menn og kvinner.

Det var en klassisk afrikansk historie. Oldtidsriket Punt. Berømt for sin handel og lette tilgang til araberlandene, India, Kina og øyriker i det Indiske hav og Rødehavet. Det må ha sett eventyrlig ut. Som i en havneby i Conanbladene, eller Game of Thrones. Skuter fra hele østen. Sheiker. Karavaner. Egyptiske diplomater. Oldtidsuniversiteter med stjernetydere, historikere og prester. Hoff med vakre prinsesser og haremsjenter. Markedsplasser med eksotiske rovdyr, på vei til romerske arenaer: Løver, elefanter, hyener og geparder, som skulle vises frem, og kjempe for livet mot gladiatorene. Vel, det er mange tusen år siden nå. Landet ble okkupert og kolonialisert. Franskemenn, italiener og engelskmenn. Vanskelig å holde fingrene av fatet, når det ligger så mange verdier på et sted. Så - etter andre verdenskrig - kom de afrikanske uavhengighetskrigene. Koloniene rev seg løs, og ville bli selvstendige nasjoner. De europeiske kolonimaktene ble - i anstendighetens navn - nødt til å gi opp sine kolonier. Men de gav aldri opp tilgangen til de enorme verdiene. Med den største nidkjærhet, passet vesten på å underminere ethvert forsøk i disse nye nasjonene, på å bygge noe som lignet på bærekraftige samfunn. Fornedrende konspirasjoner og simpelt kuppmakeri. Ble ledelsen for sterk og selvstendig, var det bare å henge dem ut som sinnsyke diktatorer, i vestlige medier. Så kunne vestlige agenter bygge opp "motstandsbevegelse", og iverksette kupp. Den gamle korrupte diktatoren ble byttet ut med en ny korrupt diktator.

Timing er alt, sies det. Men all flukt er dårlig timet. Det ligger i selve begrepet. Å flykte er en panikkhandling. Desperat. Men å komme til Sørlandet tidlig på 90 tallet som somalisk asylsøker, må ha vært toppen av dårlig timing. Folkebevegelsen mot innvandring hadde sin høyborg der på den tiden. Det pågikk en heftig krangel mellom innvandreingsfientlige grupper, og en bevegelse av venstreorienterte akademikere. Barna deres sloss. Leserinnleggene fylte lokalavisene. Underskriftslister for og imot - somaliere. Men de kom. Flest unge gutter. De første som kom var barn av eliten. Mange var tidligere playboys. De hadde vært konger på Mogadishus mange nattklubber. De dro til lukseriøse resorts ved kysten i helgene. Ja, de hadde hatt det fett under diktatoren Siad Barre. Nå var det kaos. De var jaget av ulike militser. De drev klappjakt på den gamle elitens barn. Og de kriget seg imellom om hvem som skulle bli ny statsleder. Nå kom det grupper av somalisk ungdom til små sørlandsbyer. De var bare sånn passe velkomne. Jeg hadde nettopp flyttet til hovedstaden fra Tvedestrand. Og jeg husker godt hvor mye praten gikk.

Ut over 90 tallet og inn i 2000 tallet kom en mer skadet gruppe somaliere. Borgerkrigen raste. Islamistiske grupper. Stammemilitser. De lukseriøse kysthotellene forfalt. Nattklubbene sprengt i filler. FN forsøkte seg på en slags politiaksjon. Det gikk til helvete. Sharialover ble innført i store områder. Overgrep. Drap. Masseslakt. Så grusomt at inget menneske kan bære slike opplevelser med seg i livet, uten å få hjelp. De somaliske flyktningene som da kom, var alvorlig traumatiserte. De hadde opplevd det rene barbari. Norge var ikke beredt på å ta seg av så skadet ungdom. Enslige somaliske barn, rømte fra asylmottakene og oppsøkte eldre somaliere i Oslo. Gjemte seg i Oslos østkantsgater. Gjemte seg i rus. Det var hendelser. Enkelte av disse individene gikk amok. Ble psykotiske. Avisene fortalte om meningsløse drap. Psykiatrien fikk en helt ny type pasienter. Alvorlig traumatiserte unge somaliere. Ensomme og fortapte. Isolerte og mislikt.

Å komme inn i Norge er ikke lett. Vi er enige om at det ikke skal være lett. Det er ikke ment som en høyre eller venstreekstrem grensebom. Det handler om administrasjon, budsjett og tilgjengelige ressurser. Vi har store helse og sosialbudsjetter i Norge, men de er ikke ubgegrensede. Det er enkel matematikk. Så å komme inn i Norge er ikke lett. Men det finnes et nåløye til. En barriere som virkelig er utfordrende. Nå man først har fått oppholdstillatelse i Norge, havner man ganske så automatisk i en klienttilværelse. Fra dag en, er man underlagt offentlig omsorg. Det å skulle komme inn i arbeidsliv, samfunnsliv og næringsliv, må virke som nærmest uoverkommelig for enkelte. Og med den motviljen som også finnes i hverdagen, er sikkert ikke motivasjonen på topp hver eneste dag. Det blir en selvoppfyllende profeti. "Late snyltere - ikke prøv dere inn i samfunnslivet vårt" i en og samme setning. Egentlig litt dårlig gjort å sette folk i sånn situasjon.

Somaliske flyktninger i USA klarer seg visstnok bedre. Flere kommer i arbeid raskere. Flere starter egen næringsvirksomhet. De somaliske samfunnene er midre plaget med kriminalitet og sosial uro. Men det er en myte at somaliere er flittigere i USA, og latere i Norge, ifølge forståsegpåere. Det handler mest om orientering og muligheter. Det er rett og slett ønsket at innvandrere i USA skal klare seg mest mulig selv, raskest mulig. Derfor orienteres de i den retningen. Gitt muligheten, vil jo de fleste vanlige mennesker ønske å leve et liv i egen kapasitet. Jeg vet ikke nøyaktig hva som stemmer her. Jeg bare lufter noen tanker. Ekspertene får krangle seg imellom. Men det går visst bra "over there".

Det går bedre i Norge også nå - for somaliere. Færre overskrifter. Færre slengbemerkninger. Det er vanligere å møte somaliere på jobb og skole. Særlig skole kanskje? Jeg vet ikke sikkert. Det er bare mitt inntrykk. Det virker som om det tilpasser seg. Kanskje synd da og starte en massedeportasjon av somaliske unge, tilbake til Somalia? Jeg er inneforstått med nødvenigheten av returnering av ulovlige innvandrere. Men så var det dette med fornuft og følelser da. Og følelsen av at noen må få den tiden de trenger til å til dette her livet, i dette her samfunnet. At det er nok tyn og stress nå.

De får mye kjeft disse somalierene. De anklages for å drive en ekstrem internkontroll. Trusler og trakkasering av de som blir "for norske". Den somaliske kvinnelige forfatteren og debattanten som kritiserer forholdene i somaliske miljøer, skal visstnok ha et enormt press på seg. Mens andre igjen tilbakeviser dette. Men samtidig viser dette miljøet jo en stor intern omsorg. Det viser seg jo nå i Kristiansand, hvor det somaliske miljøet slår ring rundt den rammede familien, som mistet gutten sin i drap. Den gutten som så spydig og hatefullt ble hetset på facebook av en norsk politiker. Ja, det kan virke som om det fremdeles er skarpe kanter i spørsmålet om somalierene.

Men alt i alt. Fra 1990 åra til nå, har denne gruppen utviklet seg. Og det ser ut for meg, som om utviklingen er til det bedre. Og forhåpentligvis vil forholdene bedre seg i Somalia også. Så kast en liten pil inn i femtiden: Tenk så kult om kysthotellene åpnet igjen. Tenk om catwalkene i de store motebyene igjen kunne vise noen av de flotteste modellene fra Mogadishu. Den gamle storheten fra oldtidsriket Punt finnes fremdeles i det somaliske folket. Vi får bare heie på det som har fungert, og rette opp der det har gått feil. 

Je suis Ottar - igjen.

Har du prøvd å snakke fornuft med en rasende jente? Mascaraen renner, leppene skjelver, pekefingeren dirrer mot deg: "Du! Du! Din?hyyyl." Det er bare å gi opp. Vente. Gå en tur på puben. Det nytter bare ikke å si: "Nei jenta mi, nå tror jeg du overreagerer litt." , og så skal hun liksom forstå selv at du har rett. Og så kommer den oppklarende og avklarende "gode" samtalen? Glem det. Det må bare få roe seg ned litt.

Prøv så å snakke fornuft med en digital mobb av rasende jenter. Prøv å bruke rene fornuftsargumenter da, og se hvor langt du kommer. Vel, du blir slått ned. Du blir smurt nådeløst ut over fortauet. Fornuftstyrte masser finnes ikke. Følelsesstyrte mobber finnes. Og de begår gjerne de samme overgrep de selv mener seg utsatt for. Ingen fornuft. Ingen justis. Inget forsvar. Digital lynsjing er helt innafor. Det oppfordres heftig til uthenging. I blodtåka om rett og galt, glemmer alle at man skal ansees og beskyttes som uskyldig til det motsatt er bevist - i en rettsal. Norske medier er så medisinerte i sin fremferd at de helt har koplet av sine egne etiske standarder. Journalister hopper ukritisk på mobbens anklager. Og de har ikke større faglig integritet enn at de tar stilling til saken, og nekter tilsvareren noe reelt tilsvar. Prøv og snakk fornuft med dette monsteret.

Bydelen St. Pauli i Hamburg januar 1994. Krisemøte i pønkekollektiv. Beboerene jobber på en pønkeklubb, hvor Turboneger skal ha konsert. De har gått i streik. De nekter og jobbe på konsertkvelden. Vi må gå på besøk til dem og ha et oppvaskmøte. Vi - altså - vi medlemmene i Turboneger, kommer inn i stua i dette kollektivet og møtes av en gjeng iskalde ungdommer som sitter på gulvet og på kjøkkenbenken. Det er ikke egentlig møbler der. Bare madrasser og ølkasser og mystiske installasjoner med saccosekker og puter og annet krimskrams. Hasjrøyken ligger tykt i rommet, og på anlegget høres en illsint tysk stemme som hyler noe vi ikke forstår, bortsett fra ordene "Gegen" og "Nazi". Plakatene på veggene viser romantiske bilder fra gateslag mellom demonstranter og politi. Finlandshetter og bensinbomber. Politisoldater med onde øyne. Støtt Guatemalas kamp mot et eller annet fælt. Hammere. Sigder. Anarkistsymboler. Og en hel del hasj da. Men vi skjønte at vi ikke var særlig populære. Det var tydelig. En joint på størrelse med en diger sigar ble bryskt tilbydt meg, men på en utrolig truende maner.  Jeg tok gladelig imot. Jeg likte den revegifta der på den tiden. Det gjorde vi alle. Men da jeg hadde tatt ett eneste trekk av denne fallosen av en narkotikasigar, bare rant hjernen ut av øra mina. Dette var sterke saker. Det var vel en test. De ville se at vi ikke var hemmelige naziagenter eller no. For en ting er sikkert i slike kretser: Nazi er dårlig. Hasj er bra. Er du ikke med på den, så er det ingenting mer å snakke om.

Hodet mitt har smeltet, så jeg klarer bare å se passivt på at en rar diskusjon pågå mellom Happy Tom og en buldrende hissig dame i svart strømpebukse, med boots på bena, og en svart singlet. Den ene puppen henger ut og danser frem og tilbake mens hun hakker løs på tysk. Hun har dreadlocks (sånne reggae-fletter) så lange som lianer. Og jeg blir helt satt ut da jeg oppdager at hun attpåtil har flettet en sånn der reggae-flette i håret i armhulen sin. Hun er lederen av streiken, og de andre - en litt mer feminin og spinklere jentevariant av "lederpuppen", og tre gutter med hanekam og ulike symboler sydd på skinnjakkene sine. De røyker så mye hasj de bare kan og nikker seg forvirra enig i alt Fru Pupp sier. Vår amerikansk/tyske turnemanager oversetter mellom Happy Tom og streikelederen: "Det er stygt å hete neger i bandnavnet. Dere har en plakat med en ung transvestitt som er prostituert. Det er kvinneundertrykkende. Vi har sett et annet bilde fra dere med en dverg i lærtruse som voldtar en afrikaner. Og et bilde av en gutt som skyter seg i hodet. Og en sang om en pedofil som skal voldta alle barna.  osv osv. Det er forkastelig og undertrykkende og kvalmende og viser deres dårlige holdninger og synspunkter. Og vi vil ikke ha noe å gjøre med slike som dere." Happy Tom er ganske munrapp av seg. Du kan ha så rett du bare vil, han vinner ordet uansett. Men her sliter han. Blandingen av sterk hasj og en stotrende tolk, som også liker hasj, gjør forvirringen total. "But we hate nazis too" prøver han seg. Men da kommer det bare mer tysk ut av munnen på dama: "Vi har hørt at noen hadde haila (gjort nazihilsen) på en av deres konserter, uten at dere hadde gått av scenen og avlyst konserten. Det er uhørt." Det var sikkert sant. Men jeg hadde ikke fått med meg at dette hadde skjedd, eller utgjorde noe problem. Så lenge bare en eller annen flåsete full pønker hailer, regner jeg det som fyllerør, og ikke som et utrykk for den nasjonalsosialistiske ideologi. Men altså. Slikt kunne da ikke aksepteres. Jeg pleide å vise rumpa mi på scenen. Det var ikke noe morsomt. Det var bare vulgært, mente dama med puppen sin hengende utenfor singleten. Så hadde det BARE vært det, så hadde det ikke blitt noen streik. 

Det ble ingen streik, etter at dialogen endelig kom igang mellom Happy Tom og Fru Pupp. Fornuften kom plutselig og banket på døra, banet seg vei gjennom hasjtåka, og lot noen enigheter komme på bordet: En vits er ikke nødvendigvis et synspunkt i seg selv. Det er en vits. En persons humor er ikke et uttrykk for personens holdninger. Altså en person kan ha en humor som anses som dårlig, uten at personens holdninger nødvendigvis er dårlige. Og da ropte hun henrykt ut: "Ah you just make funny." og lo. Enden på visa ble at vi hadde en sjukt morsom konsert, og et hysterisk party etterpå. De kommende 15 - 20 åra var vi en akseptert kilde til drøy, mørk og vulgær humor i Turboneger. Vi hadde sketsjer med selvforsvarskurs for voldtektsforbrytere som ville voldta kvinner som hadde gått på selvforsvarskurs. Vi hadde uhørte tekster om pedofili, seksuell vold og politisk ukorrekthet. Hadde noen andre enn oss i bandet, og våre nære venner  vært med en tur i turnebussen vår, en fuktig natt med sprit, narkotika og grisevitser, hadde Mannegruppa Ottar fremstått som en mildt frekk speidertrupp: "Veit du voffor det finns så mange pedoer eller? Fordi det er så mange sexy onger. HÆHÆHÆ !" Det var humoren i guttebussen Turboneger. Det var aldri et uttrykk for noen holdning. Mennesker som har slike holdninger, lager ikke facebookgrupper, band eller filmer. Politiet kan nok bekrefte dette. De de arresterer for å være med i pedofile nettverk, er folk du aldri skulle tro holdt på med slikt. De som aldri forteller en drøy vits i fylla. De som bare smiler snilt og mildt, og som samtidig er medlem av hemmelige mørke stygge netteverk. Ikke mulig å oppdage på mils avstand. De ekte voldtektsmennene og pedofilene, min venn, finner du ikke på vitsegrupper på Facebook. Ikke en gang de lukkede gruppene. 

Finnes det ingen grenser for hvor drøy humoren kan være? Før ville jeg sagt nei. Nå er jeg i tvil. Direkte mobbing og trakkassering av enkeltpersoner forkles nå som humor. Jeg var tidlig inne i Mannegruppa Ottar, og jeg syntes det var litt befriende å få være litt "Von Helvete" igjen. Humoren der var som i bandet. Det var liksom en klar enighet om at dette er kødd, og kødd for de som tåler det. Det var også litt greit å slippe og hele tiden skulle være så raffinert i sine vitser. Bare plump vulgæritet. Men det er alltid en fare for at det sklir ut. Det er alltid "han ene", som ikke kjenner sin besøkelsestid. "Han ene" som tar den helt ut, og som får de andre i gjengen i trøbbel. Noen av oss husker vel å ha stått på rektors kontor sammen med kameratene sine, og kollektivt måtte ta på oss ansvaret for "han ene". Han som knuste ruta, da vi andre bare ville ringe på og stikke av. Han som tente på hele skogen, da vi andre bare ville smugrøyke. 

Han som ville slutshame en blogger, da vi andre bare ville se på drøye memes om glamourmodeller. Nei det var ikke morsomt å se. Jeg synes ingen jenter fortjener å få private og intime bilder av seg smurt ut på en facebookside, til hånlatter og snøftende kommentarer. Det er ikke humor. Det er ikke engang drøy humor. Det er et overgrep. Og som min venn Kay Erikssen sa i media: "Det der bør anmeldes av offeret." Han var også nøye med å presisere at han som administrator av Ottar, både slettet slike innlegg, og kastet ut de som drev med sånn. Det er ikke til å misforstå. Med mindre man i raseri og krenkelse, velger å misforstå - med vilje. Aktiv misforståelse er forsåvidt blitt en yndet teknikk i det offentlige liv. Jeg fikk selv kjenne på den intelektuelle prøvelsen i å forholde meg til bevisst dumskap, da jeg la ut en flåsete kommentar om hekser, i Ottar. Den var forsåvidt utrolig uskyldig. Man skal ikke ha sett mange sketsjer med Otto Jespersen eller Charlo Halvorsen ( De famøse arkitektene bak det hysteriske radioprogrammet Revolvermagasinet som gikk på NRK tidlig på 90 tallet.), for å skjønne at det hele var ment som en hysterisk teit "harrymelding" : "Etter at heksebrenning ble forbudt, har samfunnet blitt overtatt av hekser." og en rekke fjollete eksempler da på kvinner i lederposisjoner og i samfunnslivet generelt. En liten jente i et musikkmagasin på nett, tok helt av på dette, og la det ut som en skandaløs påstand, sagt i blodig alvor, av "mørkemann" og "rockeavhopper" Hank von (!) Helvete. Det var et av de første forsøkene på å skandalisere Mannegruppa Ottars tøvete facebookside. En og annen i media syntes det var litt for fristende å "ta" den kontroversielle politiske og religiøse bajasen Hank, en gang til (Jeg har forøvrig aldri sett på meg selv som særlig kontroversiell. Bare litt overvektig.). Men det ble liksom litt idiotisk da de ringte meg og ville ha en kommentar om mitt "spesielle syn på hekser". "Tror du virkelig at jeg - på blodig alvor - ønsker å brenne kvinner levende på bål for å drive svart magi? Eller for å inneha sentrale posisjoner i samfunnet? Tror du virkelig at jeg er FOR brenning av mennesker?" svarte jeg. "Øøøh, nei når du sier det sånn så?" kom det litt flaut fra den andre kanten. Det ble bare for teit. Men det slo litt tilbake på denne stakkars jenta som ville lage en "sexixstskandale" på meg: Hun fikk noen fiender som gikk i gang på henne. Det var ikke bra. Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Jeg skulle brukes for å skandalisere en gutteklubb med harrytasser, men i selvrettferdighetens navn, ble viktige journalistiske regler brutt: Jeg fikk ikke tilsvarsrett for påstandene hun kom med. Og hun valgte bevisst å legge ut en humoristisk kommentar, som blodig alvor og et uttrykk for mitt verdisyn. Det er kanskje ikke verdens heldigste handling, når man står ovenfor en bøling med gærne gutter. Har du prøvd å snakke fornuft med en sint gutt? Eller en gjeng med sinte gutter? Det er like meningsløst som å prøve å snakke fornuft med en gjeng sinte jenter. Det er liksestilt i meningsløshet. Vel, det ble litt betent tidligere i vår, men så roet det seg litt ned. Kay Erikssen og gjengen hans skjerpa seg på å luke ut de verste kommentarene, og ta bort det som ikke var humor, men rent trolleri. Men å moderere en nettside er ikke lett. Bare spør Dagbladet. De klarte bare ikke ta unna all gifta som kom på kommentarfeltet. Det ble for mye. De stengte likegodt alle muligheter for ukvemsord og hat. Men Dagbladet er ikke en liten lukket vitsegruppe for menn. Det er et stort mediehus. Det skulle være mulig å moderere en slik Facebookgruppe. Og det gikk, en stund.

Men i høst smalt det igjen. Denne gangen på alvor. Medlemsmassen ble så stor at det ble uoversiktlig. Særlig kommentarene som ble lagt ut i fylla klokka halv fem natt til søndag, av en eller annen gjøk, ble ikke fjernet før dagen etterpå. Men Mannegruppa Ottar ble nøye spionert på. En gjeng nidkjære jenter satt og fulgte med. De så hvor det bar. Det gjaldt bare å være klar med skjermdumknappen. Og der kom det som i en gavepakke. "Han ene" hadde gjort det store. Gått langt ut over det som er akseptert og anstendig. Han var ingen stor pamp i et statlig mediehus. Han var ingen hipp og kul trendsetter. Han var ingen sylskarp komiker, med lisens til å gå for langt. Og han var ingen rå, rappkjefta kjendisjente, som moret seg med å sjokkere, ved å leke bryggesjauer og krigsseiler på horehus. Dette var en fyr uten noe mediekompetanse, og han hadde totalt drukket bort det siste som var igjen av indre sperrer. De var vel en gjeng som satt foran hver sin PC. Unga var hos mora. Samboeren i seng. Gravemaskina skulle ikke fyres opp for på mandag, så det var god tid til å sitte og overgå hverandre i drekking og drøyhet. Og det ble for drøyt. Nesten så drøyt at de lignet på holywoodkomikere i filmen Aristokrats. Denne filmen gikk som en farsott på 2000 tallet. Det er en dokumentar om en vits som har gått fra munn til munn helt siden den franske revolusjon. Den har ikke noe egentlig poeng. Poenget er at fortelleren skal sjokkere sine tilhørere i drøyhet, når de beskriver denne familien med aristokrater, som begår de mest perverse handlinger. Her er f.eks den amerikanske komikeren Gilbert Gottfrieds versjon av vitsen: https://www.youtube.com/watch?v=tw10xa_xtNg&t=6s Han er så berømt og kul, at han slipper lett unna med å si dette. Men denne gjengen med arbeidskarer som drakk seg drita og skulle tøffe seg, de ble tatt. Tatt så det suste. Jeg var medlem av gruppa på den tiden, men fikk ikke med meg de drøye tingene de hadde skrevet. Jeg så det i avisa. Det hadde visst blitt slettet ganske raskt. Men da var skaden allerede skjedd. Jentene tok ikke akkurat på seg den vannfaste mascaraen denne gangen. Her skulle der renne. Svarte tårer, og leppestiften klint utover. Harmdirrende pekefingre. "Noen må ta avstand!". "Noen må blø! Blø slik som vi har lidd under denne facebokkgruppens overgrep!" Scenarioet var perfekt. Redaktørene knegget. Småbarnsfedre skalv. Politikere lette etter sine vinklinger og billige poeng. Nasjonen Norge hadde funnet sitt hatobjekt igjen: Den hvite, fulle arbeiderklassemannen. Han som kun skal bygge veier, broer og hus, og ellers bare holde kjeft - har drukket seg full, og sagt perverse ting. Bloggerbrigaden gikk doble skift. Doble ritalindoser, og billig cava til hele gjengen. Her skal det føles.

Det ble stygt. Tusen ganger styggere enn de idiotiske vitsene, som ingen - ikke engang Ottars medlemmer, synes er særlig morsomme. I alle fall ikke om de fortelles høyt så alle kan høre det. Da blir det jo kleint. Og å drive å hetse unge frynste bloggjenter, er i alle fall ikke noe gøy. Man er da far selv. Ingen ønsker jentene så vondt. Kay Erikssen stakkar. En ærlig hardtarbeidende familiefar. Kampsport, jobb, kone og barn. Det er det han elsker. Og litt moro og action. Kule biler. Karate. Jetjagere. Litt sånn som kroppen hans og hjernen hans er laget: Hvordan skal man egentlig kunne ta avstand fra sitt eget hormon - testosteron - sånn rent intellektuelt? Kona er enig. Hun vil ha østrogenet for seg selv i familien: "Nå leker vi en lek, hvor du er mann og jeg er dame. Og så gifter vi oss liksom, og får barn. Så samarbeider vi på den måten at når du som er mann, er mann, så gjør du manneting, og så gjør jeg dameting, siden jeg er dame da. Og så digger vi hverandre og er rause med hverandre." sa hun sånn ca. Og Kay opprettet denne tøvete humorgruppa. Den er ikke hatefull. Og den er ikke konspiratorisk. Det er ikke en frimurerlosje eller MC klubb eller et pønkeband. Det er en vitsegruppe for menn. Litt frekk, og med stor takhøyde. Ikke verre enn de hundrevis av mannebladene som har eksistert på jorda. Nå plutselig ble han en folkefiende. En årsak til alt som er vondt. En å skylde på. Mannen. Han som sprer tårer og sorg og angst og spiseforstyrrelse. Mannen. Forbryteren. Han ville vise at han er snill. Rydde opp. Samle inn penger til de som trenger det. Nei. Det går ikke. Onde menn som deg får ikke lov å være snille. Du lagde et forum hvor en full mann skrev en stygg vits. Og hvor noen begynte å hetse bloggerne, før du rakk å stoppe dem. Det du ikke er direkte skyldig i er du indirekte skyldig i. Indirekte skyld, er mobbens rettferdiggjørelse av sine egne sinnsyke handlinger. En innvandrer voldtar en jente. Mobben henger alle innvandrere. En  norsk mann hetser en blogger. Mobben henger alle norske menn. Mobbens logikk er ikke fornuftig, den er styrt av følelser. Kay fikk lære seg massepsykosens anatomi på den harde måten - som mål for massene. Han hadde mange søvnløse netter, fortalte han meg. Men det var ikke for seg selv. Det var for de bloggjentene som hadde blitt hetset på siden han hadde skapt. På hans vakt. "Jeg har jo barn selv." sa han. 

Jeg selv fikk åpne og skjulte trusler. "Jeg ser at du er med i Mannegruppa Ottar. Tenk på dine nærmeste." "Tenk på karrieren din" "Tenk på de du krenker" "Tenk på media." Aldri før så jeg mine venner og bekjente så tarvelige. Det var en ekte heksejakt. Det minnet meg om historien om de to unge jentene Abigail Williams og Betty Parris i den amerikanske småbyen Salem i USA i 1692. De hadde åpenbare personlighetsforstyrrelser, og fikk til slutt masse oppmerksomhet. Og da de oppdaget at hele landsbyens elite gav dem full annerkjennelse, hvis de stod frem som ofre for svart magi, begynte de å navngi hekser i øst og vest. Tårevåte sto de to unge jentene i rettsalen til den dystre dommeren Mr Hathorne, og pekte på folk som de mente burde tas. Og dommeren nølte ikke med å sende hver og en de pekte ut, til galgen, på gunn av disse småjentenes påfunn. Jeg har sett det før, og jeg kjenner det igjen hver gang: Det gjelder å holde seg i live, når fingrene peker. Jeg snakket med Kay: "Jeg kan ikke stå for det som har stått på facebookgruppa. Og jeg tar i hvertfall ikke støyten for noe jeg ikke har skrevet eller lest engang bare fordi jeg er kjendis. Og jeg gidder ikke prøve forklare noe til denne mobben. De er ikke ute etter forsoning og fornuft. De vil ha blod." Kay og jeg ble enige om at jeg bare meldte meg ut. Det var fortsatt viktig at han tok et alvorlig grep - med hvem som fikk skrive hva der. Ingen av oss syntes det var morsomt at små bloggepiker skulle få mobbing og tyn i gruppa. Og de skulle heller ikke få stå og peke i øst og vest og skylde på feil folk, for egen vinnings skyld. Jeg hadde uansett helt andre ting jeg ville være i media for. Sang, musikk og underholdning. Og jeg ville at folk skulle bry seg om de som ikke har det så lett i samfunnet. De som ikke er superbloggere og mediehyener. De som kjemper en daglig kamp - i skyggen av radiomastene. De som kjemper mot dødelige sykdommer. De som sliter med senskader etter å ha vært i krig. De som ikke orker å leve mer, og som trenger noen å snakke med, slik at de ikke tar livet av seg. Det var det jeg ville stå for i høst. Ikke forsvare en gjeng fulle karer, jeg ikke kjenner, som hadde gått amok i drøyhet: "Klarer du å rydde opp i dette Kay, kommer jeg tilbake." Han var enig.

Jeg hadde meldt meg ut av Ottar, da telefonene fra media begynte å komme. Jeg stod på tunet utenfor Alf Prøyssens barndomshjem, og skulle inn i det nybygde Prøyssenhuset - et kultur og konferansesenter. Der ventet ca 200 NAV ansatte på et foredrag fra meg. De hadde lest bloggen jeg skrev om da jeg gikk på atter en smell, og ville dø. Men Kirkens SOS var der for meg da jeg trengte dem som mest. Her er bloggen jeg skrev: http://hankvonhell.blogg.no/1472777000_bare_i_fjor_trengte_j.html De ansatte i NAV ville høre litt om hvordan de skal takle en klient som er så nedfor at han er umulig å nå frem til. Mørket har overtatt han helt, og han ser ingen utvei. Han vil ikke høre på fornuft. Og akkurat da ringte avisen. Den avisen jeg kjenner så godt som aldri noengang har villet høre på fornuft. Fornuft selger nemlig ikke. Kaos og følelser i full forvirring, selger som bare rakkern. Jeg gikk inn og holdt foredraget, uten å ta telefonen. En sms ventet meg da jeg kom ut: "Vi vil gjerne snakke med deg om ditt forhold til Mannegruppa Ottar." "Har ikke noe forhold. Meld meg ut" svarer jeg kjapt, mens jeg går ned til den lille tømmerstua der selveste Alf Prøyssen vokste opp. En av Norges største kunstnere. "Vil du kommentere hvorfor du har meldt deg ut da?" "Helst ikke" svarer jeg. "Ser den" kom det i retur fra journalisten. Jeg slapp unna galgen denne gangen. Men jeg hadde en vond smak i munnen. Mobben. Lynsjestemningen. Truslene. Massepsykosen. Jeg slapp unna, men Kay og gutta stod der igjen. De måtte rydde opp, javel. Men de var stemplet og spottet. 

I går gikk jeg inn i facebookgruppa igjen. I Mannegruppa Ottar. Kay og gutta har ryddet opp så langt det er mulig. Nå er det ikke verre det enn i en hvilken som helst kvinnegruppe, med litt futt. Griseprat, vitser, spørsmål om samlivsbrudd og en og annen dustekommentar som må fjernes. Jeg føler jeg kan stå inne for dette forumet nå. Et skikkelig forum for fåreskaller. Jeg ser at Radiumhospitalet ikke ville ta imot donasjonene fra gruppa, og kaldte det "ulovlig innsamlede midler". Det er en grov påstand. I tråd med den kriminelle lynsjestemningen som var i høst. Men det er mest bare trist. Jeg vet om gutter i Mannegruppa Ottar som har kreftsyke barn. Som kjemper en daglig kamp for barnet sitt, og som går med et hjerte knust i småbiter av sorg og angst. De setter så utrolig stor pris på å få ha en liten oase med tullprat og mannetøv. Men de er like sårbare og redde for å miste barna sine som resten av verden. De fikk ikke lov til å vise dette. Fattighuset dreimot, tok fordomsfritt imot pengene som disse gutta har samlet inn. Vi ER ikke vitsene våre. Vi forteller dem. Vi ER menn. På godt og vondt. Vi kan være teite og dumme og harry og flåsete. Men vi går på jobbene våre. Og vi gjør alt vi kan for at de vi elsker skal ha det godt. Vi er like redde for fremtiden som alle andre. Vi har også like stort behov som alle andre, for å slippe taket litt, i kampen for tilværelsen. Kjære Sofie Elise og alle andre jenter som kom i konflikt med denne gruppen. Unnskyld for sårene. Det var ikke greit. Dere er flotte jenter hele gjengen. Og dere trengs og er viktige. Men akkurat her holder vi på med vårt tøv. Og det er bare tøv. Jeg vil ikke godta at du eller noen av dine søstre opplever no mer personlig stygt herfra. Og jeg tror på Kay når han sier at ingen får lov til å bruke dette lille nettstedet, til hets og fornedring. Så gi nå litt julefred til dette spetakkelet som har vært. Ingen av oss ble noe lykkeligere. Kanskje litt klokere. Og da må jo det få leve.

En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner.

Da regnes magasin, magasintaske, pussesett og bajonett med. Alle deler skal holdes i perfekt stand. Reservoffiserer, heimevernssoldater og krigsveteraner vet dette. Geværet skal tas fra hverandre i deler. Hver del skal rengjøres og gnis inn med olje. Sluttstykket skal gli perfekt inn i børsepipen, slik at patronene antenner lett og sender kulene ut i en jevn strøm. Det må ikke låse seg. Kiler alt seg fast, er du et hjelpeløst bytte. Da må du gjemme deg så godt du kan, og forsøke å fikse geværet slik at du kan skyte igjen - før du blir skutt.

Snurring er en hermetisk rett som fås kjøpt i de fleste dagligvareforretninger. Snurring består i all hovedsak av erter, saltet kjøtt og flesk. Det er en kopi av en NATO sertifisert stridsrasjon. "Død mann på boks" blir den kalt. Den kan spises kald, som varm. De fleste krigere driter i å varme det opp, og spiser det heller kaldt. Det smaker helt greit. Som to dager gammel pizza fra kjøleskapet. Står det en enslig øl - kanskje to i kjøleskapet, smaker snurring og kald pizza enda bedre. Alt smaker uansett bedre enn den sørpa man fikk servert uti felt. Der nede. Der borte. Den gangen. Bak i tiden der.

Det finnes to typer smell her i verden som ødelegger noe inni en. Som knuser en del av deg som engang var godt. Uskyldig. Naivt. Som med et trykk river fra deg barndommen din, og bytter ut minnet om den søte duften av duggfrisk blomstereng og nystekte pannekaker, med stanken av krutt, fosfor, blod og ødelagte tarmer. Svidd kjøtt. Avføring. Oppkast. Etter smellet er det alltid så stille. Kvelende taust. Så kommer skrikene. Hyl. Gråt. Sirener. Skuddsalver. Et slikt smell er slutten på en drøm og begynnelsen på et mareritt.

Den andre typen smell, er en dør. Den hun smalt igjen da hun tok ungene på armen og gikk. Hun orket ikke marerittene dine fra det andre smellet. Panikken. Sinnet. Hjelpeløsheten. Det smellet er bekreftelsen på at krigen ikke er over. Den går aldri over. Den lever i deg og du våkner opp til det samme marerittet. Igjen og igjen. Det er så stille etter disse smellene. Hvem sa at mareritt var bråk og kaos? Nei. Marerittet er den absolutte stillhet. Stillheten etter smellet. Før hylet. Før kaoset.

Seks øl og seks shots. Ikke sånne harde shots. Ikke sånne som jeg tar: Gammel Dansk. Jack Daniels. Fernet Branca. Sånne som slår deg ut om du drikker for mange, for fort. Nei sånne godterishots. For barn. Med Lakris. Tyrkisk Pepper. Sure Fisker. Eple. Milde shots som du kan heve opp i lufta, og skåle med gutta og rope "HOHAAA!" - igjen og igjen. Hele kvelden. Flyet går om to dager. Jentene er med. De sitter og nipper til sine hvitvinsglass og svelger tårer. De er med på festen. De feirer. Men de er vettskremte. Fortvilet. Siste kveld med forloveden. De er bare barn, og så HAR det forsyne meg barn? En halvt år gammel baby. Mormor har henne i kveld. Brystmelkpumpa duret og gikk og samlet opp hver dråpe melk fra mamma. Så hun kunne gå på Dubliners med de andre kjærestene, og drikke sine elskede avgårde. Til krigen. De skal skyte og bli skutt. De skal komme hjem til sine små barn. Og leve med at de drepte andre små barn. Den kjekke mannen som reiser av gårde. Hvem er han når han kommer hjem? En mann med mareritt? Skal hun smelle døren igjen med en toåring på armen? Når han kommer hjem? Hvem skal hun ringe? Når han ikke klarer å leve med seg selv mer? Ikke klarer å leve med henne mer?

Julaften er en velsignet kveld. Så stille og fredelig. Det er jo bare en del av marerittet. Men uten tilskuere. Akkurat denne aftenen står det ingen og ser på. Exen og ungene er hos mormor og morfar. Dine egne foreldre fikk beskjed om å reise et visst sted. Ikke mase om ribbe og gløgg.

I kveld er det bare TV´n som får bråke. I kveld skal AG´n tas fra hverandre i små deler, som skal pusses og gnis. Så skal et nysmurt våpen settes sammen igjen. To pils står i kjøleskapet. Sammen med to pizzabiter fra i går. Og den der boksen med Snurring. Kald "Død mann på boks". Alt skal nytes. I fred. I ensomhet. Det er bedre enn all støyen. Minnene. Kjeften. Anklagene. Drømmene. De knuste drømmene. Marerittene.

Men i kveld skal en stor ting skje. Endelig. Endelig skal tårene få fritt utløp. Endelig skal du få gråte høyt. Hulke og snørre. For endelig er det ingen som ser.

 

Til mine norske venner som er, og har vært i væpnede konflikter, og som ikke har det så bra. Jeg tenker på dere denne julen. Mvh Hank.

De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

Det har skjedd et par ganger i høst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjøpesenteret NK. Handlegater med råflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nyåpnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rådyre, og folk står gjerne hele kvelden i lange køer foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som står på den rette VIP lista. Er man først så heldig å komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor få folk som er der. Køen er liksom der det skjer. Jeg har vært i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger på rad. Spilt forestillinger fredag, lørdag og søndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. Nå er den musikal, og min jobb er å lunte rundt på scenen med et morsomt månefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat sånn som svenskene synes vi høres ut. Jovial, søt og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervøs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt å skrive om. Det stiller ingen vanskelige spørsmål. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for å kose seg, når de er på sin årlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert på en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den går hver jul på svensk TV.

Ja, så etter søndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig på flyplasstaxi. Det er ikke priskrig på flytoget. Tog er dyrt og upålitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det såpass dyrt og klønete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. Så: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppstått i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjåføren ut av vinduet, for å sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjåføren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjåføren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til å kjøre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er også navnet på en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vært plaget av uro og bråk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer å regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det øvrige Sverige. Sinte, unge arbeidsløse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare ønsker å hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptøyer. Angrep på journalister, politibiler og alt som måtte lukte av fremmedelementer. Det går i bølger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er høy der. Lettelsen er stor inni taxien når jeg bare får forklart sjåføren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjøre i Husby." flirer sjåføren. "Jeg er norsk." svarer jeg, på mitt beste svensk.

Skåne ligger på sydspissen av Sverige. Enorme åkre og bondegårder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endeløse sletter. Når solen går ned over Skåne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mørk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmøller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den skånske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skåne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skåne. I gave for sitt forræderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Löberød, men i et av de store anneksene på slottsgården. I tre år bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi måtte kjøre gjennom en lang allé, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjøen på den ene siden, og det lille slottskapellet på den andre. For så å komme til Malmø by, gikk turen gjennom et mektig åkerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og så rett sydover til byen. Om man kjører inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til København, ligger den beryktede bydelen Rosengård på høyre side. Ved en stor rundkjøring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det første man får øye på er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang slått av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke på hverandre. De kaster ikke brannbomber på biler og stein på politiet. Sånn som så mange andre av Rosengårds ungdommer gjør. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har på denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drømmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengård, og håpløsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig å komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjøpte denne fotballbanen til guttene i Rosengård. Et symbol på håp? Eller en manifestasjon på hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok også ha en god porsjon flaks for å kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, bærer på drømmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengård av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vært narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt på torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort så mye galt, og forsøke å gjøre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjønte hva de sa. Dette var mødre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte på myndighetene. Naturlig nok. "Apejævler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp på bånd. Hele Sverige fikk høre det.

Jeg kom tilbake til Malmø for et år siden. Musikalen som nå går i Stockholm spilte i Malmø først. Hele høsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malmø. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, måtte jeg tråkke over flyktniger som lå på togstasjonene, i gatene og på perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt på potetgullet de hadde fått av en Røde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevøst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Røde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange køer av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gøteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptøyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengård. Disse ungdommene drar forøvrig aldri inn til "stan" , så de fikk ikke se med egne øyne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gått av hengslene. Elevrådsfrøken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Joner´n. Joner´n med fjoner´n vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett møkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store lån i EU banker for å dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til å invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for å bo der med meg. Men jeg har ikke noe å by på. Farmor lærte meg at du aldri må ta imot gjester uten å ha noe å by på. Kaffe, brødskiver eller litt lefse med sukker, smør og kanel. Og farfar lærte meg å aldri gå til en bank og låne penger når du er blakk, bare for å kjøpe lefse til gjester du ikke har råd til å huse. Sverige har maxa alle kredittkort for å kunne gi noe som ligner på en anstendig tilværelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare sånn. Det er også en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er nå større enn den vellykkede. Akkurat nå, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gøteborg og Malmø. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo høl i huet. I såfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - når man ikke engang har kontroll på sitt eget. Hvis vi nå absolutt skal synke så dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er så hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi må. Jeg liker heller ikke sånn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn å drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen må dra. Og må de dra, så må de dra. Det er forferdelig å se, at så mange må lide for vår egen manglende evne til å organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar være å organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og håpe på flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Sekulære svovelpredikanter og storinkvisitører vil styre barnas tanker.

"Du må skrive no stygt om Trump og heie på Hillary, eller får du ikke være med i gruppa." Nabogutten fikk denne beskjeden av en klassekamerat. De hadde laget en chatgruppe om valget i USA. 4. klassinger. Inspirert av samfunnsfagtimene, hvor de hadde lært om den "slemme rasisten og sexisten" Trump som skulle ødelegge verden sånn som Hitler hadde gjort. Der fikk de også høre om den snille tante Hillary som bare vil alles beste, og er klok og modig. Oppildnet av dette verdensbildet, gikk skoleklassen i gang med å "redde demokratiet". Nabogutten kom hjem til faren sin i fyr og flamme, og fortalte om denne episke kampen mellom "den gode feen Hillary og den onde trollmannen Trump". Faren sukket oppgitt, og måtte prøve og forklare at dette bildet kanskje ikke var så sant alikevel. Hillary var kanskje ikke bare snill. Hun sa mye snillt, men hun gjorde en del ting som ikke alle synes er snillt. Han måtte sitte og vise på kartet, forskjellige krigsområder der Hillary holdt på. Bomber i Yemen. Syria. Han måtte forklare hva korrupsjon er. Han måtte fortelle hva folkeretten er. Hva som er lov og ikke lov å gjøre mot andre land og folkeslag. Bildet gutten hadde fått på skolen om den snille "tante Hillary" ble litt mer nyansert. Han gikk inn på denne chattegruppen som han og de andre elevene på skolen hadde, og fortalte hva han hadde lært. At det amerikanske valget ikke var så svart/hvitt likevel. Da ble han altså kastet ut. Av demokratigruppa.

Det ble litt krise i skolenorge da Trump vant valget. Min egen datter hadde også lært at Hillary er snill og Trump er akkurat som Hitler. Det var liksom pensum på norske skoler denne høsten. Men vi snakket litt sammen om dette, og hun var enig i at dette valget var noe hun uansett ikke kunne gjøre noe med, og at de nok var like ille/gode begge to. Men jeg reagerte på en del snakk på skolen om at "Hvis Trump vinner valget, blir det 3. verdenskrig.". Barn hadde grått av skrekk. TV2 og NRK hadde innslag på nyhetene: "Hvordan forklarer vi våre barn om valgkatastrofen i USA?". Det var filmet fra et klasserom hvor 100% av elevene hadde stemt på Hillary Clinton i "klassevalget". Nå falt de offer for skrekkpropagandaen i skolen. Ensrettede, velprogramerte politisk korrekte barn. Humanismens fremtid. Norwegishe Hillaryjugend. Gode konsumenter. Fremtidens lånekunder. Bankenes og Statens nysådde åker. Plutselig raknet løgnen. Informasjonen barna hadde fått på skolen stemte ikke. De ble redde. De hadde blitt utsatt for et kvasihumanistisk klipp og lim manifest. Avisene, TV stasjonene og skolegården: Alle var enige i løgnene. Sekulære svovelpredikanter hadde fyret nasjonen opp til å bli en tanketom mobb, fulle av selvgodhet og med klokketro på egen fortreffelighet. Totalt villige til å plukke i stykker og luke ut ethvert forsøk på kritikk av det nye progressive sosiale demokrati. Traumatiserte barn. I visse øvre middelklasseområder i USA rykket endog team med krisepsykologer inn i skolene, for å redde akademikerbarna fra den totale mentale kollaps. Ateismens yppersteprester og deres sjeleløse menighet fikk jaggu dommedagsfølelsen her forleden. "Æ må nu flir" som han sa, min gamle onkel- hvalfangeren fra Lofoten.

Jeg merker at jeg ble mektig irritert over å måtte nyansere offentlig propaganda for mitt barn, da hun kom hjem fra skolen. Barn skal ikke programeres slik. De skal lære å tenke selv. Og de skal ha god tilgang til sann og nyansert informasjon.  Og de skal også skånes for de tyngste og mest brutale problematikker på jorden. Hvordan skal vi snakke med barna om valgresultatet i USA? Vi skal be dem om unndskyldning. Så kan kanskje presten preke litt om å tenke oss om litt før vi hopper på en konklusjon. At korrupsjon ikke er greit. At media ikke har lov til å lyve. Han kunne jo snakket litt om dette på Julegudstjenesten på skolen. Eller? Nei det er jo også et mål for den humanistiske inkvisisjon. Julegudstjenesten må bort. "De kristne!" tordner Humanetisk Forbunds Yppersteprester på twitter. "Umulig å si hvor "de kristne" har sine verdier fra, men de gjorde så BØLLEN Trump vant valget!". Budskapet pakkes inn i et arrogant tonefall. Fnysing. Ironi. Sarkasme. Hatets påfuglfjær. De bruser. Skolebarna deres ble smurt utover asfalten av falsk og elitistisk løgnpropaganda. Who cares. Nå er det jul. Da må for Guds?øh - ingentings - skyld kristendommen sables ned. First We Take The Julegudstjenst - then We take All The Kristne (Fritt etter Cohen og The Julekalender). Fremferden er så utrolig lett og kjenne igjen. Mennesketypen. Tordneren. Jesuitten. Inkvisitøren. Jihadisten. Den gale professoren. Den rasende Ateisten.

De bryr seg egentlig ikke om nøyaktig hvilken ideologi eller samfunnssektor de slutter seg til. Bare det er mennesker der. Bare det får handle om favorittemaet deres - de andre. Og å få herske over andres tanker, liv og skjebner. Bare de får spille psykososiale spill, hvor de selv fremstår som fortreffelige. Religioner er ikke roten til alt ondt. Undertrykkende prester har vært det. Men de skifter lett farge når religionen taper terreng. Hvem husker den georgiske munkelærlingen Josef Vissarionovitsj? Han var en ambisiøs munk som ville klatre oppover i hierarkiet og få makt, men kirken begynte å tape terreng da den russiske revolusjon begynte. Da kastet den unge munken kappen sin og ble til ateisten Josef Stalin. Best å være der det skjer. Men mannen var den samme. Han hadde bare byttet ut en ideologi med en annen, som gav han større muligheter til å herske over andre. I Norge er det lite igjen å herske over, i kristne kretser. Vi er en av verdens mest ateistiske folkeslag, så denne mennesketypen er lettere å finne i sekulære kretser, her hjemme på berget. I de største partiene, og bevegelsene. I institusjonene og på mentalsykehusene. Og sist men ikke minst: I mediene. Vi har fremdeles ikke, etter 5000 år med skrevet historie, klart og innføre et system som oppdager, eksponerer og luker ut denne mennesketypen fra viktige poster i samfunnet, før det er for sent. Derfor får de ture frem med sine tordentaler og agendaer. Og de gjør det så høyt at ingen tør spørre: "Hvem er du da?". "Slapp av med deg." De får sine posisjoner, og får herje fritt. De få. De rasende. Torden og lyn. Snøft og fnys.

Jeg husker julegudstjenesten på skolen. Det var noen elever som ikke var med. Noen kom fra ikketroende familier. Andre tilhørte ulike andre trossamfunn. Det var ingen tvang. De som ikke ville slapp. Ingen reagerte på det. Like blid. Men de fleste av oss tuslet inn i kirka med klassekameratene våre, og hørte på en grei og god prest. Ikke en rasende svovelpredikant som skulle skremme oss med helvete og svovel. Nei det handlet litt om Jesusbarnet som i krybben lå. Og som vokste opp til å bli Milde Jesus. Og litt om å være gode med hverandre, ha litt tro, håp og kjærlighet. Ikke lyve. Ikke krige. Huske de fattige. Og ellers kose seg så mye som mulig i jula. Jeg kom liksom ikke ut som nyfrelst korsfarer, på nådeløs jakt etter vranglære og ugudelighet. Ikke sånn som guttene i gata fløy på "han andre" da han viste litt skepsis til Hilary Clinton, og våget å si det høyt.

Julegudstjenesten i den norske skolen er så raus, og fri i formen, at det ser nesten litt psycho ut og skulle problematisere det. Jeg hadde godt utbytte av en rund og snill preken om å være et medmenneske i jula. Jeg følte med ikke truet til å tro på overnaturlige hendelser i Bibelen, og jeg følte meg heller ikke forpliktet til å støtte hverken avlatshandel, kjetterbål eller koloniherredømme. Det handlet mer om identitet, for en liten gutt. En følelse av at dette er min kultur. Det finnes mange kulturer, som alle er vel og bra på sin måte. Men dette er min kultur. På godt og vondt. Men som et lite barn behøvde jeg å oppleve noe godt. Milde Jesus sitt hus var et godt sted. Senere i livet fikk jeg innsikt i religion og livssyn, og ville søke min egen vei. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at akkurat julegudstjenesten på skolen var en ufarlig liten greie. Og mye mindre farlig en den sekulære programmeringen av barna, som foregår alle de andre dagene i skoleåret.

 

 

 

Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv dødshjelp var ikke noe stress.



 

 

Det begynner ofte sånn: Jeg legger ut noe litt tanketomt på Facebooksiden min. Noe som skal være morsomt, eller litt flåsete, eller litt avvæpnende. Nettet har så skarpe kanter for tiden. Alle mener høyt med store bokstaver. Jeg også. Så jeg kjenner av og til behov for å tøyse litt. Men så får jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde større betydning enn jeg trodde.

I kveld så jeg en del saker i media om en kampanje for å få folk til å bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og så kom jeg på at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsåvidt også bare glemme å gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en årrekke, så jeg måtte neste le der jeg så for meg kirurgen åpne opp organkassa med is, og se ned på en lever fra selveste Hank. Svart og fæl. Så jeg la ut denne statusen på Facebook, mest for å få noen til å le litt med meg:

"Etter mangåtjue år på kjøret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervøs sigging og snusing. Etter å ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingårder og minst åtte destillerier. Etter å ha spist nok junk-food til å holde en fattig favela i Rio i live i 40 år. Etter å ha spist meg gjennom alle verdens kjøkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter å ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten å løfte så mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for å finne ut hva jeg egenetlig søkte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. Nå har jeg endelig funnet meg selv og formålet mitt her i livet, og jeg kan med hodet høyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg også." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken på meg som organdonor. Hadde alle misforstått, og tatt det på alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status på svensk: "Livet är en jävla räkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmørbrød". Det er et uttrykk svenskene bruker når de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et høyt rekesmørbrød. Ingen av mine norske Facebookvenner skjønte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute på viddene: "Nam! Rekesmørbrød er godt" og "Jeg håper du bruker ferske reker, og ikke sånne frossne fra Grønland" og "Har du prøvd å ta litt sitron og majones på rekesmørbrødet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp på den digitale skuldra mi for å ha fått til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. På min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for å være sikker på at alt ble forstått og tatt i god ånd, la jeg ut en presisjon på mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spøk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjønte jo det da Hans-Erik. Men det var bare så fint at du skrev om det. For det er så viktig" og så kom det en direktemelding på innboksen min. Det var en venn her i Lillestrøm, en mor som har barn på samme skole som min jente går på. Hun skjønte godt spøken, og syntes den var festlig, men hun var også så takknemlig for at jeg tok opp temaet. For på torsdag skal hennes sønn få ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vært mye syk. Nå skulle han endelig få en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det høres så lettvint ut. Det er selvfølgelig ikke så enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er så mange faktorer som skal klaffe. Organet må jo først være tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente på at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har dødd, så nå gjelder det å komme til klinikken. Følelsene er jo selvfølgelig også splittet. Ingen ønsker vel en annens død. Men oppstår den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og så er det de medisinske kriteriene som også må oppfylles: Kroppen kan begynne og støte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for å forhindre at det skjer. Så er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg bøyer meg i støvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tålmodig venter de på den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rådighet for donasjon etter sin død. Jeg skulle nok gjerne selv ha ønsket at jeg kunne redde liv, etter min død, på den måten der. Men så var det denne gamle pønkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt å tenke på denne kvelden her. Jeg er sånn at når jeg begynner å tenke på denne måten, så må jeg reise meg opp fra kjøkkenstolen der jeg pleier å sitte foran Mac´en min og "leke kontor". Jeg må strekke litt på beina, så jeg står eller går litt frem og tilbake på stuegulvet. Ser litt på TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg står og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har fått. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige øyeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker på livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det være å sitte i en sånn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke får organer i tide? Som må dø i den visshet at det kunne vært unngått? Så går det opp for meg at jeg er nærmere den problematikken enn jeg liker å tenke på: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg få det?" Det går kaldt ned over ryggen på meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd å miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hårsår på det temaet. Og med min fortid, som gjør at ingen vil ha mine organer om jeg dør, ville jeg evt få et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag på sin søknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk på høye doser med metadon. Det var så surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk på metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene ødelegger for det andre på grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er nådeløs. Legal eller illegal - den ødelegger vakre jenters skjønnhet. Huden blir grå og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller pløsete og rar. De engang så tindrende øynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves øyne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte på en Harley Davidson én eneste gang før hun døde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rødmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene løftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakpå monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke dø. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjær, håp og drømmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne sånn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes dødsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til på Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun å få igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten på sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen måtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp på disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flørtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for å få omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid så det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle få sykehuset til å ombestemme seg. Til å gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til å få leve. Kanskje hun kunne få prøve hvordan det var å være vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til å se på solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har å by på. Siv Tove ville vel bare ha noen år til. Men hun fikk ikke stå i køen engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv så lenge? Hun som hadde gått så dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke på papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De MÅ leke Gud. De er nødt til å dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjanseløs. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til å gi til alle som trenger. Er du ei sprek bærte i 40 årene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode år foran deg, havner du foran i køen. Vel du havner i køen. Og slik må det jo nesten bare være.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig dårlig, og jeg visste at hun hadde fått sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bønn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledød. Åndenød er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Dødsangst. Det er ikke noe et menneske ønsker å oppleve. Men så skjønte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det på Facebooksiden hennes: "Når dere leser dette er jeg død." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og fått aktiv dødshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i køen der. Alle som har mistet alt håp om et verdig liv, og en verdig død, er velkomne dit. Aktiv dødshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne få nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne få. Men hun kunne få legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle få dø uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok dødelig gift til å la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flåsete oppdateringen min på Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til å donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver få en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til å høre hvordan det går med nabogutten vår som skal få ny nyre på torsdag. Og så håper jeg selv at jeg aldri vil bli så syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne få det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ny forskning viser at akupunktur er utrolig digg for ryggen min.

Maria møter meg med sitt vanlige varme smil og trygge faste blikk, når jeg kommer inn på Atlasklinikken på Fritjof Nansens plass. Hun viser meg inn på behandlingsrommet, og jeg tar av meg den gigantiske vinterjakka mi. Jeg stabber som en snømann. Kulda har satt seg langt inn i skjelettet. Musklene er helt stive. Jeg har hatt en sjukt hektisk høst. Pendling til Stockholm hver eneste helg, for å spille musikal. En haug med små og store oppdrag. Konserter, foredrag, mat og vineventer og et hardkjør uten sidestykke for å bidra til avsløringen av den såkalte "lurelegen" som svindlet min MS syke venninne Julie https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/ og den påfølgende innsamlingen for å kunne betale Julies behandling i utlandet. Nakken er stiv og støl etter lange kvelder med blogging og nettaktivitet.

Hodet er fullt av nye kunnskaper om bilkjøring, trafikkregler og kjøretimer: En vakker dag har jeg visst lappen. Hele systemet er i helspenn av den ukentlige kabalen som bare må gå opp, når en alenefar som reiser så mye, skal få hverdagen til å funke med barnepass og logistikk. Jeg er som en forfrossen humle som surrer sakte i sikksakk inn på klinikken, i total visshet om at jeg egentlig ikke kan fly. Det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly nemlig, men gjør det likevel. Sånn er jeg også. 

Marias hender er varme. Hun treffer på magisk, mystisk vis, alle de såreste og stiveste punktene langs de skjeve ryggmusklene mine. Jeg er plattfot og overvektig, så skjelettet mitt føler seg som et dårlig sammenskrudd klesstativ fra IKEA. Det føles som om det kan knele når som helst nå. Ja denne høsten har satt sine spor. Jeg klager ikke. Jeg har det utrolig morsomt i hverdagen min. Tenk å ha en slik variert arbeidshverdag. Og jeg holder hodet sånn passe over vannet. Ikke alt er på stell, men det er på god vei. Bare det at kroppen min trenger litt pleie for å tåle hardkjøret. Jenter kaller dette for "ME time" - "meg tid". Men det er SPA, negler og pedikyr og nye øyenbryn og voks der nedentlil så det skal bli ekstra lekkert.

Jeg kaller det å klemme fortvilet inn 45 min verkstedtid, så jeg ikke går helt i stykker. Forebygge den totale vinterkollaps. Unngå å måtte gå på store sterke doser betennelsedempende og smertestillende medikamenter. Holde det gamle skroget flytende gjennom et par stormer til. For jeg er en sånn fyr. Fra stormer til stormer seiler jeg gjennom livet. Høy sjø og sterk vind. Bare å plante beina på dekk. Spenne seg fast, til musklene blir sement 

Jeg ser ut som en drita full brunbjørn når jeg forsøker å legge meg ned på behandlingsbenken. Maria fniser litt, men bare fordi jeg ler høyt av meg selv.

Jo, hun har gått sin skole, Maria. Hun vet nøyaktig hvor jeg har vondt. Hvor det har låst seg. Trygge, varme hender stryker over muskelaturen på ryggen min, og treffer knute etter knute. "Brum" sier jeg - bamsen - når hun trykker på en muskeknute. "Brum brum". Det er vondt,men det er ganske godt også. Jeg er sånn type mann som tror at alt vondt blir bedre, bare man klemmer på det så det blir vondere. Med vondt skal vondt fordrives. Når det gjelder massasje og kroppsterapi funker det jo som regel. (Det er litt verre når jeg sitter og borrer fingeren inn i et betent brannsår og roper "AU" , men?) 

Kopping var en vanlig behandlingsform før i tiden. Ved å tømme små glasskopper for luft, og sette dem på huden, skaper det et vakum, som en sugekopp. Vakumet suger til seg hud og muskler og påvirker sirkulasjonen i kroppen. På gatene i Asia kan du få en sånn kopping for et par kroner. Mange føler at dette lindrer og endrer lettere sykdommer, febertilstander og andre plager. Jeg har ikke hørt noen påstå at det kurerer AIDS eller noe annet spektakulært. Men det lindrer liksom. Maria bruker to kopper som hun lar gli over ryggen min. Vakumet får musklene til å dras ut av lås. Det er som en omvendt massasje: I stedet for å trykke på musklene, drar man i dem med vakum. Enkelt og greit. Effekten er derimot formidabel. Jeg formelig hører sirkulasjonen gjenopptas når en muskelknute er løst opp. Huden blir rød av vakumet, men under huden er det minst like mye gjennomstrømming. "Brum brum" sier jeg - bamsefar kroer seg når gamle krigsskader og arr får pleie og omsorg. 

"Spioing!" -kroppen står i helspenn. Som en gigantisk fjær i en diger rådhusklokke. Det kjennes som lyn som går gjennom kroppen og opp til hodet: "Zapp! Spioing!" Maria har overtalt meg til å prøve å snu meg på rygg på behandlingsbenken. Som en utlevd sirkusbjørn, kvier jeg meg for å utføre dette trikset. Det er ikke noe stas å snu en tung gammal bjørneskrott fra mage til rygg sånn. Ser sikkert helt teit ut. Vanskelig er det også: "Bruuuuum!" klager jeg, men så ligger jeg der, og hun setter nålene på meg. Jeg aner ikke hvordan hun finner disse punktene. Jeg tåler da stikk. Mine mange år som misbruker har gjort meg immun mot sprøyteskrekk. Når jeg tar blodprøver, må jeg ofte gjøre halve jobben selv - sammen med sykepleieren, bare for å finne et sted på kroppen som ikke er så oppstukket at det er umulig å hente ut noe blod. Jeg tar slikt på strakarm. Jeg liker det ikke, fordi det trigger så mange vonde minner fra de tyngste åra i mitt misbruk. Men jeg tåler det, og smerten er ubetydelig. Men når Maria setter disse hårstråtynne akupunkturnålene, er det noe helt annet. Det stråler og rykker til. Jeg ante ikke at man kan få en slik reaksjon i hele kroppen, av bare et lite nålestikk i foten. "Brum?" bamsefar er litt paff. Men det er jo helt påtagelig. Refleksene er også helt reelle. Ikke engang gamle sirkusbjørner lar seg lure til å ha en reaksjon. Og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Jeg er jo ikke der for å innbille meg, men for å få pleie. Og tro det eller ei - dette er perfekt pleie for meg.

Så ligger jeg der på ryggen med disse nålene i meg da. Maria setter på noe sånn spaca musikk, slukker lyset og går. Jeg ligger der alene i mørket og hører på beroligende lyder. Det er jo egentlig litt utenfor det jeg vanligvis liker å høre på. Jeg liker jo helst klassisk god gammal rock, punk og metal. Viser med sterke ord. Men her er det svevende new age musikk som drar meg ut av virkeligheten. Plutselig er jeg langt ute og svever med tankene. Tusen bekymringer og gigantiske problemer blir til bittesmå ubetydelige hendelser i sammenligning med evigheten. Hverdagens mas og stress betyr ikke så mye akkurat der og da. Jeg klarer å slappe helt av. Jeg glemmer ikke alt ansvaret jeg har. Men jeg får plutselig følelsen av at det går an å leve med det. Og spenningene i kroppen er ikke så plagsomme mer. Jeg er endelig i en slags form for dvale. "Brum, brum"

En vennlig hånd dytter forsiktig i meg, og dvalen blir forsiktig brutt. Maria vekker meg og smiler. Jeg brummer litt til, og mumler ut en takk for nå. 45 minutters hvile og pleie. Lindring og behandling. Jeg får på meg den digre vinterjakka mi og tusler ut av Atlasklinikken. En liten oase midt i Oslo sentrum. I det jeg kjenner den iskalde lufta på gaten utenfor, begynner jeg å gå - fort. Jeg skal i et nytt møte med et firma, for å diskutere et fremtidig event. Så er det henting på skolen. Middag. Lekser. Ballett. Kveldsmat. Og jeg har visst planlagt et innlegg i bloggen. Det betyr litt tenking og skriving. Det blir sent. Men det er litt lettere i kveld. Behandlingen gjorde underverker på kropp og sjel. Sa jeg sjel? Ja, den finns. Og den trenger pleie. Litt berøring. En kobling her og der. Kobling til denne harde solide hverdagen vi kjemper oss gjennom - vi sjeler, med apekroppene våre, som vi suser hit og dit med. Og kræsjer i den ene virkeligheten etter den andre. Klokka, møter, tyngdekraft, A4 liv, skuffelser, gleder, håp, regninger, krig og valg. Her snurrer vi rundt, fanget av tyngdeloven, som tynger oss. Den delen av deg som tenker, drømmer og fantaserer? Som går med en ekkel følelse av at det må være noe mer enn å bare være apekatt fanget på en planet? Det er sjelen. Den andre delen av deg, som hisser deg opp og sliter og strever og er forbanna på det du har fått beskjed om å være forbanna på? Det er apekatten som sitter fast på planeten. Den føler seg veldig viktig. Den holder deg nede og holder deg fast. Apekatten på planeten tar på seg brillene sine, og legger ansiktet i bekymrede folder. Apekatten er ikke deg. Apekatten er en drømmedreper. "Det finnes ikke grønne bananer!" roper den. Så henter den alle gule bananer den finner, og peker på dem. Nåde den da, som lanserer muligheten for grønne bananer. Aper er ikke snille mot aper som tror på grønne bananer. Selve tanken på en grønn banan er motbydelig. Og enda verre er skrekken for at det plutselig en dag, skulle åpenbare seg seg en slik grønn banan. Det ville rokke ved alt vi apekatter vet om bananer. Hvordan skulle det da gå?

Akupunktur og kopping. Alternativ medisin kalles det. Jeg har fått akupunkturbehandling for mye rart. Mange misbrukere og tidligere misbrukere får nåler i ørebrusken. Både til abstinensbehandling og i hverdagen. Det gir en slags ro og fred, for oss som sliter med det som kalles "tankekjør". Om det er nåla i seg selv, eller det at noen pussler med øret ditt. Hvem bryr seg? Det funker. Roen senker seg. Det er harmløst. Det har ikke bivirkninger som heroin, metadon, subutex og valium har. Da kan det da ikke skade.

Jeg har også fått effektiv akupunkturbehandling før konserter og forestillinger, når jeg har mistet stemmen. 20 min med nåler i halsen, og kråka ble til en sangfugl igjen (vel, nå synger jo jeg ganske grovt, men du skjønner hva jeg mener).

Jeg bruker denne behandlingen jeg holder på med nå, for å lindre plagene jeg har pga av en hard arbeidsvirkelighet. Jeg har ikke tid og råd til masse spa og reisevirksomhet. Jeg sitter på venterommet på Atlasklinikken med andre typer yrkesgrupper som heller ikke har denne luksusen: Å reise på avslapningsreiser og ta weekendopphold på resorts. Brannmenn og politimenn - særlig de som jobber med mentalt krevende, og emosjonelt opprørende saker, kommer for å få litt effektiv pleie i hverdagen. Dette er folk som tåler det vi andre ikke tåler: Mord, overgrep og tragedier. Maria kopper, og setter nåler og lar dem sveve av sted for en stakket stund. Bare sånn at det verste stresset slipper litt tak.

Jeg vil egentlig ikke være en debattant i konflikten mellom alternativbevegelsen og skolemedisinen. I min virkelighet burde det finnes en måte og forene disse filosofiene, og på sikt utvikle en funksjonell medisin som virkelig gavner folkehelsen. Men jeg vet at begge sider i debatten har sine råtne egg. Skolemedisinen har absolutt ikke rene nok hender til å gå så hardt løs på alternativ medisin. Den vestlige skolemedisinen er alt for korrupt og langt inn i lomma på den internasjonale legemiddelindustrien til å kunne påberope seg å inneha noen absolutt makt over medisinfaget. Det handler om penger og ikke om helse i den sektoren der. De driver med med aktivt forskningsfusk. De bestiller, og betaler raust for, forskningsresultater som gavner dem selv og sverter motstanderene. Den kloke, skeptiske og litt mildt sekulære fastlegen din, er desverre litt naivt fargelagt av denne industrien. Uten at det stripper han for sin kompetanse og troverdighet. Den er bare ikke absolutt, slik han selv liker å twitre.

Alternativ medisin er egentlig ikke en retning i medisinen. Det er bare et samlebegrep for alt som utfordrer legemiddelindustrien på en eller annen måte. Det være seg filosofisk, faglig eller økonomisk. Derfor er begrepet like vagt som begrepet terror. Hvem som utøver hva, og til hvilken hensikt er høyst uklart. Og derfor åpner det for en viss andel skurker og kvakksalvere. Ikke fler enn i skolemedisinen, men synligere. Dette gjør at det er umulig for meg, og kategorisk velge mellom alternativ og skolemedisin. Jeg kan bare forsøke og ha et så godt perspektiv som mulig på min egen helse. Finne det som funker for meg. Ikke utelukke muligheten for at det som funker for meg faktisk er et reelt resultat. Jeg kan bare ikke stole blindt på noen lengre.

Vitenskap er totalt verdiløs hvis den ikke er anvendelig i livet. Og vitenskap kan være et godt våpen til å kvitte seg med utfordrere. Så når jeg leser i media om en vitenskapsmann som flamboyant utbasunerer et eller annet vitenskapelig resultat, nikker jeg ikke bare lydig og godtar påstanden hans. Jeg spør meg selv hva han egentlig vil oppnå. Hva er det egentlige formålet med akkurat denne vitenskapelige undersøkelsen?  Er det snakk om en vitenskapsmann som vil bruke sine kunnskaper og evner til å forbedre menneskers liv? Eller er det bare en apekatt som bruker alle sine ressurser på å være enerådene på å bestemme bananens farge. Gul eller grønn.

 

Slaget er over. Trekk pusten. Gå på jobb. Ingenting er endret.

Slagmarken er alltid stille i morgentimene. Solstrålene glitrer i frostrøyken. Rødskjæret i iskrystallene vitner om nattens blodige kaos. Den friske morgenlufta har et ekstra krydder denne morgenen: Svovellukta henger igjen etter de illsinte oppdateringene. En klam muggen eim fra løgnene, beskyldningene, vinklingene og spydighetene som haglet over den digitale landsbyen vår - Nettnasjonen Norge. Det var det siste slaget. Et års intens krig om synspunkter, påstander og fordekte handlinger. Nå er det endelig over. Stillhet og ettertanke. Ord ble skrevet. Stygge ord. Hat. Løgner. Utrolig hva et menneske får seg til å si å gjøre når det tror det har rett. Utrolig hvor gale vi blir når vi adopterer andres kamp og gjør den til vår. Hvordan kan et relativt opplyst samfunn gå så i gang rundt et valg i et annet samfunn - uten engang å ha stemmerett?

Det er kaldt i Norge nå. Vi hopper i klærne så fort vi bare kan. Matpakke - check. Børste håret - check. Varmedress - check. Lue på - check. Norsk, matte, samfunnsfag. "Pappa? Vant han mannen eller hun damen? Hun ville jo at alle skulle tjene masse penger og bare gi dem til henne. Og han mannen var jo bare sint og liker ikke peace-tegnet." Så enkelt er det. Vel, ingen av dem liker vel peace-tegnet. I mitt barns øyne er det sånne voksne som dreper barna i Syria, og gjør at hun får mareritt. De som tar andres liv og penger uten å engang like peace-tegnet. De er liksom ikke noe særlig imponerende mennesker i barns øyne. Ikke det at det opptar dem sånn utrolig. Ikke sånn at de blir småpsykotiske - sånn som vi ble. Vi voksne. Den amerikanske valgpsykosen er en mental pandemi som rammer nasjonen vår hvert fjerde år. Som en gjeng rabiate små nisser, løper vi rundt i den digitale lekegrinda vår og "følger nøye med". Vi tar stilling basert på det vi liker å lese. Det som stemmer med vår forutinntatthet. Vi velger å tro på de som er som oss. Det behøver ikke være sant. Bare føles bra. Vi misforstår som regel det meste uansett. De dystre spådommene. De dramatiske profetiene. Konspirasjonene vi blir truet med. Løgn. Bedrag. Bombastiske bedrevitere. 4,5 millioner "USA eksperter". Men når nettkrigen endelig er over, sitter vi alle med en litt flau smak i kjeften. Akkurat denne morgenen. Når frostrøyken stille forsvinner, og gårsdagens slagmark viser seg, skulle vi gjerne ønske mye var ugjort. Usagt. Da skulle vi nok alle ønske at vi var uskyldige barn som skulle til skolen en helt vanlig hverdag, med leverpostei og penal i sekken. Lykkelig uvitende om de voksnes syke verden. Men USA gjør dette med oss. Vi blir faktisk så rare når det er snakk om det riket der.

I 1970 gav den norske forfatteren Jens Bjørneboe ut sin essaysamling "Vi som elsket Amerika". Der tok han et oppgjør med nordmenns ukritiske og panegyriske hyllest av makta i det amerikanske imperiet. Amerikanske krigsforbrytelser. Hyklerisk formyderi. Lederskapets dobbelmoral. I Norge tror vi liksom det skal være sånn. Bjørneboe plukket alle våre illusjoner i stykker, med sine dystre, dog presise kjennsgjerninger. Og disse kjennsgjerningene blir ikke mindre sanne selv om vi karakterdreper budbringeren, hogger hodet av kritikeren og latterliggjør motstanderen. Korrupsjon, løgner og maktspill i skyggene. Var det valgfusk? Var det i det hele tatt et valg? Dette er virkeligheten i amerikansk politikk. Noe demokrati er det faktisk ikke. Det har ikke vært demokrati i USA på mange mange tiår. Det amerikanske demokratiet fikk en siste kule i hodet i Dallas den 22 november 1963. Den demokratisk valgte presidenten hadde nemlig oppdaget at det satt mørke, hemmelighetsfulle og mektige menn i skyggene og styrte, eller rettere sagt: Overstyrte de demokratiske, økonomiske og sosiale prosessene i USA. Og slik er det faktisk i USA: Hvis en president begynner å bli egenrådig, vanker det ei klyse med bly rett i tenkeboksen på vedkommende. Jepp. Om du  nå nervøst svelger en valium og fnyser "konspirasjonsteorier" av det jeg påstår, er du i din fulle rett. Ta deg en cortado og slapp av. Det er skoledag i dag. Slaget er over. Jeg sier bare at det er sånn. Ikke at det spiller noen stor rolle.

Nei, jeg tror ikke på valget i USA. Jeg tror at valgkampen spiller en rolle, men ikke utfallet. Valgkampen viser aggressjonsnivået hos folket. Ikke bare i USA, men i resten av verden. Den vil vise andre land hva de har og frykte i fremtiden. Det er en slags værmelding over hvor mye bomberegn det blir. Men den intellektuelle eliten i Norge kan nok slappe helt av: Det blir sikkert bra med vestlig bombing under republikansk styre også - når de høye herrer i våpenindustrien bare får tatt en liten prat med Donald. Vist han noen filmklipp fra Kennedy-attentatet som resten av verden aldri har sett. Så skal dere nok se at Yemen ligger like tynt an som før.

Men for den jevne amerikaner er det nok mer næringsliv, finans og banking som teller, og ikke hvilken president de har. USA er et utrolig land. Jeg har virkelig sans for amerikanere. De står på. Er seg selv på godt og vondt. De er mennesker som oss. De blir sinte og usaklige når de er redde og bekymret for fremtiden. De er rause og inkluderende når de er trygge og har ressurser. Jeg har møtt alle mulige typer amerikanere. Krigsveteraner, rednecks, punkere, bikere, finansfyrster, musikere, regissører, advokater, lærere og industriarbeidere. Jeg har møtt hvite, svarte, spanske, indianere, tyskere og arabere. De lever sine liv som de best vet. Det er langt til det Hvite Hus for de fleste av dem. Dagliglivet handler om det samme som her: Få unga på skolen, gjøre rett for seg, betale regninger og håpe at ingen er slemme mot dem. Og når valgkampen er over, og valgresultatet klart, er det det skal handle om: Hverdagen.

Når valgkampen nå endelig er over, skal jeg ha noen særdeles upolitiske dager en stund fremover. Jeg tilhører den der delen av befolkningen som ikke klarer å hisse meg opp. Jeg så aldri noe behov for å velge mellom to så uredelige og tvers gjennom falske mennesker. Jeg hadde ikke engang stemmerett i det valget der. Så hvorfor skulle jeg hisse meg opp over hva andre nordmenn mener, som heller ikke har stemmerett. Jeg tror vi bare så ondskap i to forskjellige hormonversjoner. Jeg er ikke skremt engang. Det er ikke noe nytt. Det må uansett bli verre før det kan bli bedre. Og det blir ikke bedre pga dette resultatet. Det blir verre. Og hadde det vært den andre, hadde det bare blitt verre på en litt annen måte. Amerikanerene fikk bare velge mellom to varianter av verre.

Mitt svar er uansett det samme. Det er mitt mantra: De nordiske landene bør gå ut av NATO, EU og EØS og danne en egen Nordisk Union. For oss ville det vært bedre.

Hanvold vs statshyklerene.

Ja jeg vemmes, og er sjokkert. Drammenseren Jan Hanvold. Endelig fikk vi skurken vår. Religion er roten til alt vondt. "Minstepensjonister, uføretrygdede og en eeeh.. del andre." -sier programlederen. Vel vitende om at jeg aldri kommer til å spørre hvem "eeeh...de andre" er. Jeg kommer bare til å hisse meg opp over hva den onde predikanten gjør mot disse stakkars uføretrygdede. Ikke det at jeg i hverdagen bryr meg om disse folka. Ingen bryr seg om dem. De får ikke en røst i media. Hverken NRK, Dagbladet, eller VG for dens saks skyld ofrer en tanke til dette fattige hvite spetakkelet som bor utenfor Ring 3. Rullings og traktekaffe. Otto Jespersen viste oss jo alle hvem de er, da han spilte "Birger" - fortapt og ensom. Ufør og håpløs. Vi ler og ler av disse små rare tilfellene av noen mennesker. Ensomme og syke. Ikke verdt et "spessial" på treer´n engang. Jo forresten. Vi kan lage vitser og parodier på dem. De simple sjelene, som ikke har gått på blindern og lært seg forskjell på klok og dum. Pensum og stryk. Hadde de kommet fra et annet land, hadde det vært forbudt for NRK og lage slike vitser om svake folk. Hadde "Birger" vært "neger" hadde det blitt politisak. Men "Birger" er ikke "neger". Han er hvit, ufør, fattig og enkel. Han er rasist også. En medansvarlig i den lukrative slavehandelen for 250 år siden. Han er ikke verdt en dritt i samfunnet vårt. Han er en svak latterlig figur. Fattig hvitt søppel. Det eneste han bidrar positivt til, er når han ufrivillig betaler sin NRK lisens til et program som skal ydmyke han, for å frivillig betale sin NordVisjon-avgift. Snakk om å betale sin egen bøddel?.

Nei jeg forsvarer ikke Jan Hanvold for sin innsamlingspraksis. Han har like store moralske forpliktelser som vi andre mennesker har, når det gjelder hvem man kan samle inn penger fra, og til hvilke formål. Jeg pleier å si at hvis pengene ikke går til kokain og horer, men kan forsvares til et almennyttig formål, så er det faktisk greit. Men samtidig bor vi nordmenn i et land hvor penger i all hovedsak ikke samles inn på frivillig basis, men faktisk tas rett ut av folks lommebøker med makt. Som i et ran. Vi får alle klar beskjed om at disse pengene skal brukes til almennyttige formål. Men vi får ikke egentlig være med på å bestemme hvilke formål dette egentlig skal være. Så i praksis blir vi fratatt penger, som så gis til noe vi kanskje er fundamentalt uenige i. Sånn som å bombe afghanske barn. Eller å lage deler til israelske atomvåpen (Ops, der slapp jeg bomben. Norsk våpenindustri lager våpendeler som den norske stat forbyr.)

De som gir Hanvold penger har faktisk en frihet jeg, som NRK seer ikke har: De får velge. Brennpunkt tar fra meg valget. De tvinger meg til å dele syn med dem: Hanvold er en kynisk skurk. Mens jeg, som meg selv, synes det er mer skurkeaktig og kynisk og bare ta pengene til folk, for å lage dritt-TV pakker mot de samme folka jeg tar penga fra. Absolutt ingen i debatten om Hanvold og imperiet hans bryr seg egentlig om de som donerer penger til han. Om de er forsvarsløse fattige uføre som ikke vet sitt beste : Hvorfor f### har ikke Brennpunkt laget et program om disse folka da, og stilt myndigheter og samfunn til ansvar for deres misére? Hvorfor blir de bare gjort til ofre og stakkarser når de donere penger til en kristen TV kanal, og en litt vel pengeglad pastor? Hvorfor lager ikke da Brennpunkt en sannferdig TV dokumentar om sin egen TV stasjon, og den ekstreme interne politiske disiplinen som råder i korriodene på Marinelyst? Hvorfor er deres egen ensretting og pengegriskhet så mye bedre enn Hanevolds? "Det var rette ræva som feis" brukte min gamle onkel å si når han så hykleri og selvgodhet omkring seg.

Nei jeg liker ikke pastorens innsamlingsmetoder, og ei heller hans tvilsomme disponering av pengene han samler inn. Men jeg liker heller ikke de selvgode pissepottene i norsk media og i den intelektuelle elite som skal skåre billige sekulære poeng på akkurat Hanevolds praksiser. De bruker faktisk dette poenget til og nådeløst angripe alle frie trossamfunn og menigheter og si at "Det er samme ulla! Frikirke er frikirke". Og ned i vasken skyller de mennesker som bryr seg om medmennesker på en måte som det norske velferdsamfunnet aldri vil bry seg.

Det styggeste eksemplet jeg så på den blodtøstige sekulære mobbens femferd mot de frelste giverglade menneskene som har funnet en mening med livet, som Den Norske Sosialdemokratiske Sekulære Stat aldri vil gi dem, er sidestillingen mellom Hanvold og Aage Samuelsen. Folk skrev på Facebook at de var samme ulla. Hanvold er en typisk amerikanisert evangelist, som liker donasjoner, penger og store ord i sitt virke. Aage Samuelsen var en fattig fyllik som ble til en fattig predikant. Han hadde aldri tenkt på å skaffe million eller milliardformuer til seg selv, og til noe privat hemmelig luksusliv. Han trodde på frelsen som en rehabiliterende kraft. Han satt med fyllikene han tidligere hadde delt flaske med, og fortalte dem at alt håp ikke var ute. Selv ramlet han tilbake utpå fylla igjen et par ganger, selv som pastor. Oslopressen fant det hele så festlig at de hengte ut den gamle rusmisbrukeren som hadde funnet trøst og redning i Jesus, og kaldte han hykler og dobbeltmoralsk. Han, som hver gang han dreit deg ut, tok et alvorlig oppgjør med seg selv ovenfor sin meninghet. Det var ingen arrogant notis nederst i høyre hjørne på side 34 i papiravisa, på befaling fra Pressens Faglige Utvalg. Det var en ærlig kristen manns evige oppgjør med seg selv, og hans tiltro til de høyere makter. Da jeg så folk skrive på sine FB sider at Hanvold var Aage Samuelsen i reprise, ble jeg kvalm. "Selvrettferdige rotter" tenkte jeg. Og det tenker jeg fremdeles: "Selvrettferdige rotter". Dere var aldri der da disse menneskene trengte dere. Og nå står dere og kritiserer den eneste som var der for dem. Han og dere er like gode. For dere driter i folkene dette angår. Dere driter i deres behov for å få være med i verden. Deres behov for å få være viktige de og. Dere lot dem være for seg selv, slik at ulvene og kvakksalverene fikk tak i dem. Og nå sitter dere der - kristen, muslimer og sekulære - og gjør dere skittviktige om Hanvold - mens dere respektløst pisser på de som har valgt å følge en annen vei. Og de er ikke bare uføre og trygdede. De er oppegående mennesker som ikke tror at frelsen ligger i statens skatter, og massemedias lisenser. De vil bare få oppleve at det finnes ett eller annet snev av håp for menneskeheten: Det være seg via Jesus eller lommeboka. Noe vil de uansett være med og bidra til.

Og Amen for det.

Ingen søte hvalper drept i Syria

Det er så groteskt som det høres ut. Vi reagerer ikke på grusomhetene vi mennesker utsetter hverandre for lengre. Vi så et bilde av et tre år gammelt barnelik på stranden. En syrisk båtflyktning. Det skulle liksom bli symbolbildet for den menneskelig katastrofen som pågår i Syria. Det ble bare en hissig debatt mellom folk om hvem sitt barn det var, og at det bildet ble brukt kynisk til propagandaformål. Det ble liksom ikke som det klassiske bildet fra Vietnam av den nakne napalmforbrente jenta som løper gråtende fra landsbyen sin. Det bildet forandret hele verdens syn på Vietnamkrigen. Et lite krigsskadet barn, fikk folket til å rope opp om at Vietnamkrigen var en grusom oppvisning av vestlig brutalitet. USA fikk seg en alvorlig smekk etter den krigen. Men det var før.

Jeg fikk såvidt med meg noe nyhetsmas om et jordskjelv i Italia her forleden. Ja akkurat så vagt husker jeg det. Jeg aner ikke om det var alvorlig. Kanskje det ikke var det. Ble noen drept? Jeg husker ikke. Et par upassende vitser om død, pizza og pasta formet seg i mitt hode. Men klok av skade, lot jeg det ligge. Vi kan ikke spøke med noe trist og vanskelig mer. De triste kan bli støtt. Men så plutselig dukket det opp noen gladsaker om jorskjelvet på nett. Redningsmannskapene hadde hørt en lav klynking i ruinene, og begynt og grave frenetisk. Et livstegn. Et mirakel. Det lille spede livet, rørte alle på facebook. Rørte tårer. Delinger. Likes. En hund hadde overlevd.

Grusomt dyreplageri. Søte kattunger. Hjemløse skabbete hunder får nytt liv. Det engasjerer oss mer enn menneskelige tragedier. Leger Uten Grenser, som reiser jorda rundt for å hjelpe ofte for krig, katastrofer og brutalitet - de er helt fortvilet. Ingen vet hva de driver med, hvor de er i verden eller hvorfor. "De glemte katastrofene" snakker de om. Mennesker i den ytterste nød, den verste fornedrelse og den ynkeligste død. De havner i radioskyggen av disse ekstremt rørende og engasjerende historiene om puddler og papaegøyer.

Sitter og ser på TV nå. En fyr blir spurt om han hadde drept et menneske eller en hund. Han svarer så raskt at jeg blir sjokkert: "Et menneske så klart! Ingen dreper en hund!" Dette er ikke noe unikt. Jeg ser ofte uttalelser fra folk som mener at mennesker er grusomme og fortjener ikke livet, siden menneskeheten er så slemme mot dyr og natur. Dette er ikke nøkterne og ansvarlige betraktninger om dyrevelferd og etisk mat. Dette er fanatiske uttalelser om at vi mennesker fortjener en vond og grusom død, fordi vi spiser kjøtt og bruker pels. Ingen får sjansen til å gå inn i en dialog om strengere regler for dyrehold og humane slaktemetoder. Løpet er kjørt. Folk må gjerne dø, bare Fido får kos og for.

Misforstå meg rett. Jeg er like engasjert i søte dyr som deg. Jeg blir like sint og opprørt over dyreplageri som deg. Jeg er helt sjokkert over ulvejakten som pågår i Norge nå. I Kina spiser de hunder og det ser ikke bra ut. Jeg synes frittgående dyr som er slaktet humant, er bedre enn sånne "Fjøs - holocaust" som vi av og til blir vitne til. Men jeg tar meg ofte i å tenke: Vi har fakkeltog for hunder som blir skutt av grunneiere, etter at de har jaget sauer. Men vi gjesper når vi ser de menneskelige tragediene som utspiller seg i verden. Hadde så mye som én liten søt Labradorhvalp blitt drept i Aleppo, hadde krigen i Syria blitt avsluttet over natta?

Setter jeg dette på spissen kanskje? Dramatiserer jeg fælt nå? Kanskje.

Men på den andre siden pågår det nå en debatt i USA om en høygravid kvinne som forårsaket en alvorlig bilulykke under påvirkning av sterke rusmidler. Ulykken startet fødselen. Det var uansett nærme termin. Barnet som ble født var hardt skadet av ulykken, og døde seks dager etter fødsel. Kvinnen ble kjent skyldig i å ha forårsaket en alvorlig ulykke i ruspåvirket tilstand. Men hun ble frikjent for uaktsomt drap på spedbarnet. Det kunne nemlig ikke regnes som en person. 

Er verdiene våre snudd helt på hodet?

Snikinvasjonen er i gang. Norge er i krig, mens du sover.

Har du hørt lignelsen om å "koke en frosk" ? Når du skal koke en frosk levende nytter det ikke å bare koke opp vann og slippe frosken oppi. Da vil frosken selvfølgelig hoppe rett ut av kjelen og slippe unna det kokende vannet. Nei, hvis du skal koke en frosk levende, må du slippe den oppi kjelen mens vannet er kaldt. Den vil bare slå seg til ro i vannet og ane fred og ingen fare. Så kan du skru opp temperaturen litt. Frosken vil ikke merke stort. Den vil bare plaske rundt og gjøre frosketing. Skru opp temperaturen litt til, og så litt til og enda litt til. Litt av gangen. Frosken vil ikke merke noe før det er for sent. Når vannet endelig begynner å koke, flyter frosken rundt der med et fårete smil - død.

Selv ikke under den kalde krigen var det akseptert å ha fremmede makters soldater stasjonert på norsk jord. NATO  hadde jo selvfølgelig sitt personell på plass. Og alle våre allierte har alltid fått komme på øvelser og lære og stå på ski, klatre i fjell og å fryse hjel. Amerikanske marinefartøy har fått legge til land, proppfulle av atombomber ombord, noe som egentlig er forbudt, men skitt samma. De har jo vært våre venner og nære allierte helt siden den dagen Håkon Lie takket ja til å bli amerikansk agent. Men egne amerikanske marinesoldater stasjonert på norsk jord? Hva i huleste er dette slags svartekunster? 

Det foregår en merkelig propaganda mot Putins Russland om dagen. Påstandene hagler, men ingen av oss har mulighet til å sjekke om noen av påstandene stemmer. Hillary Clinton avsløres igjen og igjen av Wikileaks og Snowden og Assange og deres nærmeste. Det er ikke påstander. Det er bevis. Vi tåler ikke disse bevisene. Vi støtter myndighetene i vesten når de faktisk innfører forbud mot å bevise noenting som helst. Samtidig forventes vi å blindt tro på påstander om våre innbilte fiender. Når tyranniet er totalt, blir sannheten sett på som en forbrytersk revolusjonær. Så Hillary Clintons og NATOs skamløse krigshissing mot Russland oppleves av oss som en legitim demokratisk øvelse mot et diktatur i øst. Mens vi krenkes høylytt av bevisene på at dette er et falsum.

Jeg snakket en gang med en tidligere norsk forsvarsminister. Denne kom med en urovekkende erkjennelse. En norsk regjering har lite eller ingenting den skulle ha sagt ovenfor vår storebror i vest, når kriger og konflikter er et faktum. Vi har bare med å reise over til det store hvite huset og signere på forpliktelsene vi får til å kjøpe amerikansk krigsmateriell, og så sende dette over til det ønskede krigsområdet, med unge norske soldater. Vi snakker om signaturer med påholden penn. Jeg lover. Det er ingen grunn til å tro noe annet heller.

De amerikanske soldatene på Værnes er intet annet enn et første steg i en snikinvasjon. Og målet er åpenbart: De skal gjøre det umulig for oss å inngå noen som helst slags samarbeidsavtale med Russland. De skal passe på at Norden er akkurat passe fragmentert og usikker, slik at vi ikke begynner å ha egne meninger og tanker om vårt eget nærområde. Og akkurat som beskrevet i de store dystopiene 1984 (George Orwell) og Vidunderlige Nye Verden (Aldous Huxley), vil ingen kriger lengre kunne vinnes - de vil bare være der, mens vi vanlige borgere vil være for hypnotisert av Netflix, Dagsrevyen og kjemiske bedøvelser som lykkepiller og valium, til å kunne gjøre noe med det. Vi er et sovende folk. Bevisstløse? Kanskje ikke helt. Handlingslammet? Ett hundre prosent. Vi ser den komme - katastrofen. Vår egen norske NATO sjef holder øvelser i klassisk krigsretorikk. NATO mobiliserer mot øst, og står nærmere Moskva med sine styrker nå enn det Tredje Riket bare kunne drømme om da de fyrte opp sine kanoner og tanks, og dro mot øst. Hillary Clinton har forledet alle kvinner - fra Bestemødre mot Atomvåpen til eliten av medias feministiske kronikører, til å hylle henne som en historisk kvinnefrigjører. Hun er i virkeligheten en krigerdronning av historisk format. Hun har hundretusener av liv på samvittigheten. Det kommer til å bli hundretusener millioner liv - ja kanskje milliarder - før hun er fornøyd med seg selv.

Og vi vil se tilbake på de små diskret begynnelsene - tre hundre soldater her. Noen ekstra jagerfly der. Litt etter litt bygges styrkene mot øst opp. Og vi merker det ikke. Eller vi tør ikke spørre. Vi snur oss rundt, og sover videre. Som en frosk som sakte kokes opp i vann. God natt Norge. 

 

Norske intellektuelle som velger side i USA´s valgkamp skremmer og kvalmer meg.

Nei Hillary Clinton er ikke et internasjonalt feministisk ikon. Hun er en falsk krigsforbryter. Spør kvinnene i Syria. Spør de kurdiske kvinnene som kjemper i Peshmerga mot IS på bakken. Spør kvinnene og barna i IS fangeskap som daglig voldtas og selges på markedet som kveg. Spør kvinner fra Malaysia og Indonesia som  jobber som fremmedarbeidere i Saudi Arabia - Hillarys nære venner og allierte. Spør dem når de dømmes til å halshogges på nærmeste parkeringsplass basert på påstander om utroskap. Anklageren? Jo-husfrua når hun oppdager at mannen hennes jevnlig.voldtok den fattige hushjelpen. Spør de fattige mødrene og døtrene i Yemen som ble utsatt for amerikanske flyangrep i forrige uke: "Vil du bli "grabbed by the pussy" av Trump? Eller vil du bli "blown into peices" av Clinton?.

Nei, Barack Obama er ikke USA´s første svarte president. Ikke mer enn Idi Amin var konge over Skottland. Og Hillary Clinton er ikke USA´s første kvinnelige president. Ikke mer enn Bloody Mary av England var et feministisk fyrtårn i katolisismen. Disse menneskene er ikke fyrtårn for moderne og humanistiske verdier. De er mørkefyrster av historisk format. Det naive knefallet den humanistiske kultureliten har for djevelskapen er, i seg selv, et klassisk symptom på en verden som villig går på akkord med sine egne verdier,gir slipp på sine rettigheter og baner vei for den totale ufriheten.

Obama skjønner selv ikke den dag i dag hvorfor han vant noen fredspris. Han hadde jo ikke tenkt å skape fred. Tvert imot. Han og Hillary har personlig startet tredje verdenskrig. De har væpnet en gjeng arabiske ekstremister til tennene og gitt dem penger nok til å kalle inn leiesoldater fra hele verden. På TV ser det ut som om det bare handler om å gjeninnføre middelaldreren, med steining og babarisk brutalitet - i Guds navn. Ingen snakker om at IS egentlig har okkupert de fleste oljefeltene i Irak og Syria, og at de pumper opp olje for milliarder, som de faktisk selger på det internasjonale markedet, til de samme kundene som før: USA´s (og våre) allierte. Obama og Clinton iverksatte personlig den moderne tids falskeste revolusjon: "Den Arabiske Våren". De klarte å lure "hacktivister" fra hele verden til å tro at de var med på en historisk SoMe revolusjon, og mobiliseringen var fomidabel. Twitter og Facebook kokte over av mobiliseringsordre og brutale vitnesbyrd. Folk trodde liksom de kunne endre verdens gang fra gutte og jenterommene. I kjølvannet av kaoset som oppstod, kunne Obama/Clinton, (med god hjelp fra vår egen norske regjering) bombe Libya sønder og sammen, få lederen deres: Muammar Gaddafi myrdet av en mobb med leiesoldater, og etablere et anarkistisk IS styrt "Kalifat" i ruinene. Nå er det bare å tappe Libyske oljefelt som om det var grunnvann på sin egen hyttetomt.

Nei Obama skulle aldri hatt noen fredspris. Hillary bør aldri få noen "kvinnepris". Disse to har ingenting med slike verdier som fred og likestilling å gjøre. Og de samfunnsaktører som forfekter noe annet, har i beste fall misforstått. Det er forsåvidt lett i denne "informasjonsalderen". Men som regel er misforståelser skapt av den herskende elite, for å tåkelegge sannhetene om seg selv. Så folk flest ikke gjennomskuer dem.. Og sannheten om Obama, Clinton og Trump er et tåketeppe av episke dimensjoner. Utfallet er forsåvidt gitt. Ingen av de mulitinasjonale selskapene som finansierer den amerikanske regjeringen har tenkt å la en simpel Ku Klux Klan-sønn få "bygge en mur" , og sende hjem de millionene illegale immigrantene fra USA. Hvordan skulle vel det ha gått? Og om Trump så nasjonaliserte amerikansk industri? Skulle folk få anstendig betalt i sitt eget land? Jeg ser for meg knisingen i styrerommene når medlemmene tenker tanken om en amerikansk nasjonalstat med en Ville Vesten-president. Det ville jo underminere enhver tanke om en "Global Landsby" og et "One World Government". (Er det noen som har lest en bok som heter 1984?)

Men hvorfor tåkelegger norske kommentatorer og samfunnsdebattanter slike alvorlige misforhold hos den amerikanske herskerklassen? Hvorfor tillater norske folkeopplysere at alvorlig kritikkverdig og, til og med forbrytersk virksomhet pågår blandt amerikanske storpolitikere? Hvorfor tror vi at dette handler om mann vs dame? Hvorfor lar vi oss rive med i en slags genusmoralistisk hønsegård, der vi oppfatter griseprat og ufyselige manerer som verre enn iskaldt beregnet folkemord? Har vi redusert likestillingsspørsmål til å handle om kroppspress og grisevitser? Glemmer vi at Adolf Hitler levde et eksemplarisk liv som avholdsmann, vegetarianer og var ytterst høflig og respektfull mot kvinner? Glemmer vi at den vulgære levemannen Winston Churchill, drakk, tafset på damene og var endog innblandet i en rekke pikante soveromsskandaler? Hvorfor blir vi forledet til å tro at våre verdier er konstant truet av "det ene kjønnets adferd mot det andre"? Hvorfor er norsk feminisme redusert til å være et vitsepoliti, og en slags "elvisfanklubb" for de mest kyniske krigsforbryterene på jorda? Har alvorlige spørsmål om kvinners situasjon her i verden havnet i skyggen av samfunnsdebattanter som fremstår som lett forvirrede rosabloggere, i evig tvil om hvilken pille som funker best mot vonde kjennsgjerninger?

Støtter jeg Trump? Virket det sånn? Da er misforståelsen igjen et faktum. Nei jeg støtter han ikke. Men han er ikke verre enn Hillary Clinton. Tvert imot. Den dama har hatt makt i 8 år snart, og hun har aktivt skapt verdenssamfunnet til en kaotisk krigsarena. Han har bare lyst å gjøre det samme som hun har gjort, men med mindre raffinement. Uten list og lempe. Nei jeg tar ikke side mellom disse to individene, eller maktapparatet de begge representerer. Og jeg vil fraråde alle mine medborgere her i Norge å gjøre noe annet enn å ta avstand fra begge partene.

Faktisk vil jeg fraråde alle borgere som bor i Norden til å engasjere seg i USA´s politiske liv på noen som helst annen måte enn å finne ut hvordan vi, på smidig vis, kan bryte alle gamle alliansebånd til det fallende amerikanske imperiet. De nordiske landene bør snarest sette seg ned og danne en ny nordisk union, utenfor NATO, EU og EØS. Så kan vi lage avtaler med USA, Russland og Kina, hvor vi kan samarbeide, uten å dele skjebne med så store riker styrt av så farlige mennesker som Hillary Clinton og Donald Trump.

Jeg er motgangssupporter. Derfor eLSKer jeg laget mitt.

Helt ærlig. Jeg er egentlig bare sånn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt "mitt". Jeg har flyttet så mye rundt, og jeg har vel egentlig vært mest opptatt av damer og racerbåter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra møkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og må begynne på nytt. Av og til vinner de og får en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den første. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

Nå ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrøm for 1 1/2 år siden, sverget jeg høytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det løftet har jeg nå brutt. Jeg føler meg forpliktet til å delta i å supporte hjemmelaget der jeg nå bor, når det kjemper for å beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette å supporte neste år, om det skulle bli nødvendig å kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrøms snart 100 år gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i øverste divisjon i en årrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjønte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er på topp, og kicker ass på hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upåklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er høy om at ingen skal støtes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress på A laget - Herrer. De risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte å bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte å bry meg, men datteren min.

Lillestrøm er byen vår nå. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke så lang tid før datteren min ble stolt av å bo her, og stemte i sanger og slagord: "Lillestrøm er best - Ingen protest!" osv osv. Hun er litt forsiktig med å synge slik hvis noen barn fra en annen by hører på, så de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor også, men Lillestrøm er hennes by. Hun ønsker å elske plassen hun bor på. Hun har vært med vennefamilier på Åråsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til å se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte å engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf står på ønskelista. Gjennom hele denne dramatiske høsten, med så mange tap og trenerkritikk, har jeg vært nødt til å ha små stille samtaler på sengekanten om at vi må aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjør sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Tårer må tørkes, og vi må finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor våre helter møter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig får det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som må levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordømte plikt å forsterke og støtte mitt barn i hennes engasjement i sitt nærmiljø. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det største vekstområdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, også må sette oss selv til side for barna vår i slike spørsmål, blir det mildt sagt dårlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna våre skal vokse opp her. 

Ja så denne sommeren og høsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre - det er min by også. Og jeg kan ikke bo et sted uten å bry meg. Uten å engasjere meg. Uten å eLSKe. Og når jeg elsker får jeg det hardt. Det merket jeg bare nå i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrøm og Stockholm hver helg for å spille i "Musikalen Sällskapsresan" der. Hver søndag kveld sitter jeg på Arlanda flyplass og venter på flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK slå Brann på bortebane. Noe rart og ukjent begynte å skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og så forløsende tårer da sensasjonen var et faktum Brann - LSK 1-2. Det KAN gå. Vi KAN unngå nedrykk.

 

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt på gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vår. Vi har vennene våre. Vi har LSK. Og må klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og være med på det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vår. Vi er supportere. Vi er LSK.

Hun lurte oss alle. Men Julie skal ikke dø. Ikke på min vakt.


 

Julie elsker å erte meg meg dette. Men det er jo sant. Jeg gikk rett i honningfella. Igjen. Denne vakre, nydelige kvinnen. Lege. Mor. Spesialist. Neurokirurg. En nydelig asiatisk kvinne. To sønner. Nyskilt. Hun var perfekt for meg.  Hun hadde så mange felles venner med meg på Facebook. En hel småby var takknemlig for denne nydelige jenta, som skulle være alles nye doktor. Hun ville begynne og date. Jeg og hun skulle rocke fett og bli drømmeparet sammen. Sammen skulle vi redde en god venninne av meg - Julie.

Hun var spesialist på MS. Samme sykdommen som fotomodellvennen min Julie har. Julie er vakker. En av de peneste jentene jeg kjenner. Jeg har en eller annen greie med damer. Synes de er flotte. Har til og med vært gift med tre av sorten. Nå er jeg singel trubadur og pappa. Og nå holdt jeg på og falle for en vakker neurokirurg?  Og ekspert på sykdommen til Julie? Det høres for godt ut til å være sant. Det var ikke sant. Det var en løgn.

Julies MS er aggressiv. Kroppen skal visne hen. Hun skal sitte i rullestol. Så skal hun dø. Kveles sakte av et sviktende nervesystem. Hennes vakre gútt på 6 år -  Lucas, kan miste mammaen sin. Hvis hun ikke får en spesiell type behandling - stamcellebehandling. I utlandet finnes det en metode som gjør at Julie slipper å dø. Hun vil ikke bli helt frisk, men denne behandlingen  gjør at hun kanskje kan leve lengre, uten rullestol. Uten lammelser og spasmer. Kanskje Lucas ikke må stå over mammas grav så fort likevel. Kanskje mamma Julie kan få en sånn stammcellebehandling. Det vil ta bort alle symptomer i mange år i fremtid. Da jeg fikk vite dette tenkte jeg at: "Ingen skal dø her. Ikke på min vakt". Og så begynte jeg å forhøre meg rundt. Jeg sjekket vennelista mi. Hvem kan tenkes å ha noe kunnskap om denne behandlingen? Jeg hadde jo denne vakre legen da. Neurokirurgen. Hun svarte raskt at dette var hennes spesialområde. 

Den falske legen, forførte meg. Altså - hvem er så sjuk i huet at de lager en hel nettidentitet av seg selv som spesialist i neurokirurgi i Norge, og henvender seg til folk i sitt eget nærmiljø? Jeg trodde på henne. Hun sa at hun kunne behandle Julie. De skulle til USA. Jeg var lykkelig og glad.Jeg falt for denne vakre , unge legejenta. Men hun bare løy. Hun er en bedragerinne. Dømt for svindel mange ganger, og en haug med anmeldelser mot seg. Hun har lurt mennesker hele sitt liv. Da det gikk opp for meg at hun var en bedrager, skjønte jeg at historien var lang og drøy: Hun har solgt hunder som ikke finnes. Hester og hesteutstyr som ikke finnes. Hus i Spania som ikke finnes. Hun har operert som lege i alle mulige slags sammenhenger: Karatestevner for barn. Fosterfamilier med små barn har hatt besøk av henne. Hun har behandlet små uskyldige barn, som lege. Uten å være det.

Hun har sluppet unna loven fordi hun har vært smartere enn loven. Politiet lider fremdeles under at de fleste ansatte ikke egentlig er noe særlig på nettsvindel og slikt. De fleste tok sløyd i valgfag på ungdomsskolen, og gav buksevann til nerdene som valgte EDB. De vil heller sparke inn dører og rope "Freeze Police", fange folk i spektakulære biljakter og løse mordgåter. PST og Kripos får IT ekspertene. De trengs til å fange pedofile og terrorister. Det klages litt på Økokrim her og der, men vi har i det minste et Økokrim. Men når det kommer til å forholde seg til ei lita frekk bærte som greier å manipulere selv en gråstein til å overføre et anstendig beløp til kontoen sin, ved å operere på de vanligste nettstedene i landet (Finn.no, Facebook. Snapchat og Google), da blir den lokale politistasjonen satt på prøve. Ressursene som kreves for å nøste opp i en slik form for kriminalitet er store. Ikka alle har de. I vårt tilfelle måtte vi etterforske selv, og så gi et ferdig kompendium til Politiet. Og selv ikke da klarte de og overbevise påtalemakta om at de hadde en fullblods samfunnsfiende i fanget. Hun fikk fire uker varetekt og slapp ut igjen. Det er sikkert noen som sitter i garnet hennes nå, og er klare til å overføre et beløp eller to. Ikke noe gigantisk, slik at politiet kommer på banen. Bare sånn solid, sånn at det er verdt å dikte opp en røverhistorie for. Og de fleste blir så flaue over å bli lurt på denne måten, at de helst ikke vil ringe politiet.

Jeg begynte å ane at noe var galt litt for sent. Dagen før flyet skulle gå, ringte en venn av meg: "Du har en svindler på deg. Hun er ikke lege. Flyet skal ikke ta ombord Julie og legen i morra tidlig og fly til utlandet". Jeg skalv da jeg hørte dette. Tårene presset seg på. Herregud så jævlig det var å få høre dette.

Jeg var helt nummen da jeg ringte Julie og fortalte det. Hun kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro det. De hadde betalt store summer allerede. Jeg hadde selv ordnet en sum fra en større sponsor., men jeg rakk å stoppe utbetalingen akkurat i tide, så ikke bedrageren fikk dem. Jeg følte meg som den største idioten på jorda. Jeg skulle hjelpe vennen min til å få en stamcellebehandling i utlandet. Istedet satte jeg henne i kontakt med en kynisk og manipulerende bedragerinne. Nå måtte jeg ringe til Julie - livet jeg så gjerne ville bidra til å redde,  og si at håpet jeg hadde gitt henne var falskt. Jeg kunne hoppet i havet og blitt der, hvis det ikke var for ordene jeg hadde i hodet: "Ingen skal dø her. Ikke på min vakt"

Sommeren ble mildt sagt anderledes for Julie, kjæresten hennes og alle vi andre som ville hjelpe henne. En større undersøkelse viste oss en rystende historie om en kvinnelig forbryter som i åresvis har svindlet ærlige og godtroende sjeler. Det blir nok noen rettsaker og litt spetakkel, men jeg er i tvil om hun vil få en straff som står i samsvar med de alvorlige handlingene hun har begått over så lang tid. 

Men hva så med Julie? Hun har vært utsatt for en grusom belastning. Først diagnosen, så svindelen. Så følelsen av oppgitthet og håpløshet. Hun tør nesten ikke tro at hun skal få bli frisk, lengre. Og symptomene raser i kroppen hennes. Dager hvor hun ikke klarer komme opp av sengen. Hvor hun bare ligger og rister i spasmer. Men kampen er ikke over. Den har nettopp begynt.

Nå er vi en liten gjeng som har  gått sammen og vi skal samle inn de pengene Julie trenger. Vi startet i forrige uke. Julie og familien og vennene hennes. Folk i min vennekrets. En som har samlet inn til en hel behandling en gang før. Min venn og artistkollega Heming Kulø, er på plass og deler raust av sine erfaringer fra da han fikk sin egen bror behandlet i Mexico. Hans engasjement og hjertevarme er magisk.

Denne formen for behandling er ikke vanlig i Norge ennå. Den er ny, og helsemyndighetene nøler med å innføre den. Det finnes sikkert både faglige og økonomiske forklaringer på dette. Men for Julie og mange andre MS pasienter i Norge, haster det. Det haster så veldig at pasientene risikerer å bli fanget opp av ulvene - svindlerene og bedragerene som utnytter syke mennesker og deres desperasjon etter å slippe å dø. Det som skjedde med Julie er et vondt eksempel på hva som kan skje når pasienten ikke får behandlingen i Norge, og må skaffe hundretusener av kroner selv til sin behandling.

Men Julie skal ikke dø - ikke på vår vakt. Ikke på din eller min. La oss hjelpe Julie sammen. Så Lucas får ha mammaen sin. Så ærlige sjeler får overleve. Så ikke ondskapen og skurkene vinner.

Vi har åpnet en Facebookside https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts hvor alle kan gå inn og donere penger og følge med på både utviklingen og hvordan det vil gå under behandlingen.

På forhånd: Takk.

 

Slik lager du den tøffeste og tyngste høstmiddagen.


Stor takk til Haakon Hoseth for fantastiske bilder denne kvelden! Foto: Haakon Hoseth

Jeg har lovt å komme tilbake til en av mine store lidenskaper. Nå er tiden inne å dele litt av min fascinasjon for kokkefaget med dere med noen kraftige høstretter. Med jevne mellomrom så samler vi gutta i BadassBalutBrothers og inviterer til en kveld på kjøkkenet med gode råvarer og litt godt i glasset. Det er høst og vi må ta av det naturens matfat har og gi oss av fantastiske råvarer. 

Vi samles hos min gode venn, Tay-Young Pak som kommer rett fra høststyremøte med eierne i Nymanns Ur og Tidemanns Urmakermester. Det er spennende tider i vente, så anledningen kunne ikke passet bedre. Det er tid for et skikkelig festmåltid. Tay-Young har vært ute i marka og plukket store mengder med kantarell, fåresopp, piggsopp og traktekantarell. 



Gutta på kjøkkenet er igang!

Vi sabler en god champagne, skåler og setter i gang på kjøkkenet. I disse travle dager er det så utrolig viktig å samle gode venner over et godt måltid. Det som er så moro med mat, er at det knytter folk sterkere sammen. Vi snakker om viktigheten av gode råvarer og lærer hverandre om hvordan vi skal få frem de riktige smakene. For meg er det veldig viktig å vite hvor råvarene kommer i fra. Og for en kjøttelsker som meg er det enda viktigere å vite at dyret jeg spiser har levd et godt liv! Det ligger mye arbeid og kjærlighet i et god måltid, og slik mener jeg det så absolutt det må være. Det samme gjelder godt drikke, vi jekker noen iskalde Scorcher IPA, fra våre venner i Brooklyn. Burp! 



Mesteparten av kvelden hang vi alle rundt kjøkkenøya og løste verdensproblemer. Siden vi kom litt sent i gang med maten, så fortsatte vi vi med en livlig Josef Dockner Riesling. Over kjelene står jeg og Tay-Young og gjør klar skogssopprisottoen med en blanding av tørket kantarell, fåresopp og piggsopp. 

Skogssopprisottoen blir helt fantastisk. En smaksbombe akkompagnert med en dekadent trøffelolje. Vi begynner på hovedretten straks etter. 



Gode idéer blir til i godt selskap

Jeg er jo en mat og drikkeentusiast. Det er uten tvil fint å se fasinasjonen i Norge nå for gode råvarer og premiumprodukter. Fylla er ut og god smak er in. Jeg har snublet over et finsk destilleri som har fascinert meg en liten stund. Finnene liker jo å klekke ut ideer mens de sitter i badstuen og forteller skrønerhistorier med gutta. En av disse karene som deltok på dette mytesomspunnende badstumøtet hadde en idé om å lage et destilleri basert utelukkende på rug. For meg er det et tegn på godt håndtverk. Rug er faktisk det aller vanskeligste kornet å destilleri. Men gutta i det som heter Kyrö Destillery er faktisk verdens nordligste destilleri for gin og whisky og de bruker ville, nordiske urter høstet på den gamle slagmarken i Napue. Gutta kommer fra det arktiske Europa, og vet akkurat som oss gutta i Badass Balut Brothers at et godt selskap ikke bare er hyggelig, det er helt nødvendig!

Vi må få miksa opp noen iskalde Gin & Tonics før hovedretten. Vi gjør det ganske enkelt med masse is, lime og sitronskiver, gin og en premium Schweppes Tonic. Må si jeg liker denna gintrenden om dagen!



Hovedretten blir til

Skal ikke legge skjul på at vi har hatt det ganske moro til nå! Mye skrøner og gode historier. Hovedretten er uten tvil kveldens store vinner. I ovnen har kjøtt fra geitekje stått i 10 timer på 50 grader, deretter over i en gryte med løk, selleri, kanel, hel pepper, plommer, hvitvin og ingefær. Geitekje er på full fart inn igjen, etter mange års glemsel. Kanskje har mange trodd at det smaker stramt av geit. De tar isåfall svært feil. 

Dere helsefreaks der ute, burde kanskje slutte å lese nå. Vi koker opp en rotmos med kålrabi og potet. Den moses og vi har opp i skamløst mye smør, godt med trøffelolje og dijonsenep. I kveld er vi ikke redd for å ta i. Vi smaker til med salt og pepper og rører inn stekt, fersk sopp Wow, detta er mos det. 

Vi danderer høst-rotmosen og soppen som en smultering på tallerkenen, med det fantastiske kjøttet på toppen

Olof fra Nymans Ur utbryter: «Det här är absolut inte käk for yoga- och bloggtjejer» 



Så var det med det

som var så,

att det som var så var så,

och så var det med det

så det så

- Olof «Mr. Two Watch» Larsson

 

Forrett: Skogsopprisotto

Risotto

Tørket sopp: Kantarell, traktkantarell, fåresopp og piggsopp

Kraft fra buljong eller fond

Hvitløk

Smør

Hvitvin

Salt & Pepper

Fersk persille på toppen

Hvit trøffelolje til slutt over retten.

Sprøstekt bacon på toppen



Vin: Tommasi Valpolicella Classico Superiore Ripasso 2013

Detta er jo en klassiker, produsert etter ripasso metoden, annengangsgjæring på drueskall etter Amarone produksjonen. Vinen lagres 18 måneder på slavonsk eik (fra Kroatia). Intens rubinrød farge. Flott krydret med toner av sort pepper, hint av tobakk, lakris, fat og sjokolade. Fyldig og kraftig vin. 



Hovedrett: Geitekje med høst-rotmos

Geitekje fra Kandal Gjestegard

2 gule løk

En stor ingefærrot

En bunt gulrøtter

En bunt selleri

1kg plommer

Stjerneanis

Kanel

Hvitvin

Hel pepper

Salt

Vann

Geitekjeen stod først 10 timer i ovnen på 50grader. Vi improviserte slik siden Tay-young og gutta først hadde styremøtet. Dette kan sløyfes. Tenk heller som en fårikålgryte, men med andre ingredienser. Kjøttet skal koke sammen med hvitvin, vann, løk, ingefær, selleri, gulrøtter, plommer, og krydder: Vi hadde opp i hel pepper, salt, kanel og stjerneanis.

Rotmos:

2 middels Kålrabi

2kg potet

Parmesan

Dijonsenep

Smør

Salt & Pepper



Vin: Tommasi Amarone Classico 2012

En tung Amarone skal drikkes til kraftige kjøttretter; grillmat, stek og vilt. Praktfull til pinnekjøtt til jul også. Jeg fikk gleden av å møte sjefen sjæl i Tommasi når han nylig var på Norgesbesøk. 

Amaronefamiliene er en sammenslutning av produsenter som ønsker å sikre kunnskap, samt garantere høy kvalitet og autensitet på sine viner.Vil du vite mer om Amarone, Ripasso, Valpolicella, og produsentene bak denne grupperingen? Da må du holde av 12. oktober. Den dagen kommer alle produsentene til Oslo. Sjekk ut: www.amaronevin.no

Når politiet leker politi mot Valen, leker de med min respekt for politiet

Jeg er stolt av å bo i et land som ikke har et brutalt og simpelt politivesen. Utdannelsen for å få lov å kalle seg politi i Norge er lang. Flere år. Politiaspirantene sitter i timesvis på skolebenken, og drøfter etiske problemstillinger, juss, verdien av grundig etterforskning og etterettelighet. I USA tar det bare et par måneder å få bli politi, og det er hovedsaklig skytetrening og nærkamptrening det går i. Vi har ikke verdens verste politi i Norge. Tvert imot.

Derfor blir jeg mer og mer forbauset når jeg ser med hvilken nidkjærhet visse krefter i Oslo Politikammer forfølger min kompis og artistkollega Kristian Valen. Ved første øyekast kunne det nok se ut som om politiet oppriktig bekymret seg over hans våpensamling, og den der lille uvanen han har med å kle på seg kamputstyr, og vase rundt i garasjer og korridorer på nettene og tøver og morer seg. Kristian er eksentrisk. Kristian har også brent av ei salve med skarpe skudd i leiligheten sin. Selvfølgelig skal politiet ha en dialog med en våpensamler og lisensiert våpeninnehaver, når slike ting skjer. De kan jo blandt annet dele med han sine erfaringer når skarpladde våpen fyrer av der de ikke skal. Politiet leder jo helt klart over Kristian når det gjelder uhell knyttet til uvettig våpenbruk. Våpenvett er et litt ukjent begrep i vårt "våpneløse" samfunn.

Jeg har i løpet av den siste uken mistet all tvil når det gjelder høstens store konflikt: "Valen vs Oslo Politikammer." Dette handler ikke om et ærlig og oppriktig Politi som skal beskytte samfunnet mot Valen. Dette handler om personlige konflikter. Dette handler om enkeltindivider i Politiet som ikke liker trynet på Kristian. De tar humoren hans personlig. De leter etter unnskyldninger for å storme leiligheten hans på Aker Brygge, i bar overkropp med pistolen i bukselinningen. Rettsvesen, politifullmakt og juss brukes som viljeløst verktøy, for å "ta rotta på" "idioten Valen". På Facebook sitter tjenesmenn og kvinner og bruser seg opp og kaller Valen stygge ting og håper han faller for eget vådeskudd. Konfrontert med disse uttalelsene på Facebook, sier Politiet at de skal "løse dette internt". Kristian derimot skal i fengsel for sine sleivete bemerkninger på Facebook. Loven er lik for alle, men loven er også likere for noen, ser det ut som.

Å være kjent i dag er ikke alltid like lett. Netthets, mobbing, trusler og uthenging. Mange kjente personer i samfunnet vårt har opplevd dette. Og mange har anmeldt dette til politiet, for så å få sakene sine henlagt. Grove trusler. Falske påstander. Uthenging av privatliv. Politiskuffer fulle av skuffelser. Mobberne og hetserene slipper fri. Men Valen stakkar, har det enda verre. Politiet ER mobberen og hetseren. Han er sjanseløs. Det holder at en tjenestemann sier at han "følte seg truet" , så er Kristian er trussel. Som om Norges best betalte komiker virkelig ville lade et av sine lisensierte og fullt lovlige våpen og gå på døra til en ansatt i Politivesenet i Norge, og skyte? Hallo?

Nei dette er råttent. Til beinet.

Dommeren i saken mellom Politiet og Kristian Valen, burde klubbet hardt i bordet og beordret partene inn i et konfliktråd for megling. Det har vært gjort med hell før. Nabokrangler og personlige tvister. Hells Angels og Bandidos. A gjengen og B gjengen. Marsj inn i forhandlingsrommet. Løs konflikten. Ta hverandre i hendene. Og lov på tro og ære at dere skal oppføre dere pent i fremtiden. Så ikke hele samfunnet blir vitne til at vårt flotte Politi og Rettsvesen blir til selvrettferdige pissepotter, men heller beskytter oss borgere mot kriminalitet og undertrykkelse. 

Glad og litt sjenert over nominasjonen.

Det er liksom litt corny at jeg har tittelen blogger. Jeg husker Curly, Turbonegros gamle manager, drev og maste på meg. "Hank - du må lage blogg." Det var i 2005. Jeg bare nikket og smilte. Det gikk faktisk fire fem år etter det, før jeg skjønte hva en blogg var. Og da var det jo liksom en greie for jålete jenter og moteting. Ikke noe for meg.

I 2014 begynte jeg å blogge litt for en mindre portal. Og siden skiftet jeg til en annen mindre portal. Men da jeg gikk over til Nettavisen Side 3 og blogg.no har det gått i et forrykende tempo. Og allerede nå fikk jeg en slik stor nominasjon. Det er jo utrolig gøy. Og litt rart, siden jeg er ganske utypisk for hva folk forbinder med en blogger.

Så får vi se da. Om det rekker hele veien. Det er gøy å stå i en slik bukett av dyktige bloggere. Alle unike på sin måte. Lykke til til alle nominerte.

Og tusen takk til alle som leser, engasjerer seg og heier på bloggen min. Håper vi får mange øyeblikk sammen her på nettet i fremtiden også.

Og her kan du stemme på Årets Blogger

http://www.seher.no/kjendis/en-av-disse-blir-rets-blogger-89223

Trenger vi Kafkaprosesser for å beskytte demokratiet vårt?

"Jeg er ikke enig i dine meninger men jeg vil kjempe til døden for din rett til?." Glem det. Slike idealer ser jeg ikke lengre i samfunnsdebatten vår. Heller ikke i det offentlige. Hva du mener og står for, er absolutt ikke beskyttet av noen annens ridderlige trang til å beskytte din tankefrihet, ytringsfrihet og handlefrihet.

"Hvis du er uenig med meg - vær vennlig å slett meg som Facebookvenn" - jeg ser den frasen om og om igjen. Det ligger ofte en selvrettferdig politisk korrekthet bak. Er du kritisk til Islam? Er du pro Israel? Er du mot bompenger? Liker du ikke skatt? Har du vært i Texas? "Slett meg!" Jeg tilhører "de gode" , og du tilhører "de onde".

Politimannen Stein Robin Bergh er medlem av Fremskrittspartiet. Han var også politimann. Han er en frittalende redneck fra bygda. Han liker å raljere på Facebook om ting som irriterer han. Han er kanskje ikke verdens mest musikalske debattant, men han er heller ikke ute etter å knuse sine meningsmotstandere. Han har aldri misbrukt sin politimakt, såvidt jeg har hørt. Ingen rasistisk motiverte politivoldshendelser. Ingen stilltiende akksept for voldsforbrytelser, rasistisk, antirasistisk eller annet. Men han har formulert seg privat, litt harry og kanskje klønete på en sosial medieside. Han har mistet jobben i politiet. Det er ikke plass til han. Han skal bidra til samfunnet på lik linje med alle andre, betale skatt og forsørge og beskytte seg og sine. Men han får ikke lov til å delta i samfunnet. Han er dømt til å tape i enhver offentlig sammenheng. Ingen kjemper for hans "rett".

Barne TV-onkelen fra NRK ble kallt inn på teppet av sine sjefer, for mange år siden: "Du er ferdig hos oss. Du vil aldri kunne få jobbe her i NRK igjen." En fargerik, morsom og kanskje litt eksentrisk fyr. Men snill som dagen er lang. Han hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiet. Han meldte seg ut etterhvert. Men det var nok for sent. "Folkeopplyserens" dør var stengt. Jeg regner med at han lydig betaler lisens til sin tidligere arbeidsgiver hvert år. I middelalderen var det vanlig at dødsdømte betalte sin bøddel, for å få et rent og smertefritt hugg av øksa.

Han er liksom ikke helt innafor den norske komikerkodeksen. Bryter alle regler. Ler av makta og dens lakeier. Det går jo ikke an. En god norsk komiker skal være regimevennlig som "Satans tisselur", og lage spisse, ondsinnede og sarkatiske vitser om enhver gjøk som våger seg på litt dissens mot multinasjonen. Hadde den berømte amerkianske komikeren Bill Hicks prøvd seg på Latter, hadde nok de andre norske komikerene gråtende løpt ned til PST og fortalt ALT om det skumle han sa. (Han var nemlig ikke i tvil om at Kennedy ble skutt av CIA - og sa det). Nei Valen er ikke som alle andre komikere i Norge. Han er lun og folkelig, men samtidig er han en fyr med litt innsikt i hva som foregår i maktens korridorer i Norge. Det liker han å jøgle med. Det er ikke en hoffnarr vi snakker om, men en som gjør narr av hoffet, der han skyter fra hofta. Han har liksom klart å få seg en fiende eller to inni maktapparatet. Sånn som jeg kjenner Kristian Valen, er det ikke noen overraskelse. Det er futt i den fyren. Og det finnes nok en og annen i "bransjen" som gladelig hjelper til, når "lov og orden" skal settes inn på moromannen og våpeneksperten på Aker Brygge.

Du skal ikke stå særlig til høyre for Pol Pot som offentlig person i Norge, før du får merke utfrysingen, stigmatiseringen og utenforskapet.

Men du skal vel ikke stå så mye til venstre heller: SOS Rasisme fikk bøte for sine synder på en langt større måte enn deres medlemsjuks tilsa. En prisverdig organisasjon fra 80 tallet. Fikk litt slagside mot Formann Mao. Og et par styrepils for mye når skjemaer skulle fylles ut. Plopp. Paria.

Er det mulig at vi står ovenfor en helt unik type ekstremisme, som har festet seg langt inn i maktens korridorer? Sentrumsekstremismen - sykt "midt i mellom" og totalt villig til å nådeløst forfølge alle kantede debattanter og samfunnsaktører?

Eller er det bare helt vanlige symptomer på en ny verdenskrig som er på gang? Alle røster kveles samtidig, og mobben klapper takten mens den siste rest av fri tanke forsvinner fra samfunnslivet vårt? Kveles i Kafkaiske prosesser, offentlig ydmykelse og simpel mobbing?

 

Reiser du mye? Slik gjør du flyplassen til ditt tempel.

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er så ofte på flyplasser at jeg har lært meg å ikke gå og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollørene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg får min sjelefred utfordret, når jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det være en sann prøvelse og beholde roen. Men jeg har lært meg å bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som står i min makt og gjøre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt håpløst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer på 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stålrør ta av og fly oppi løse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har møtt hverandre før, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drømmer og håp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, små. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene på piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lærte meg å tenke slik, ble det straks mindre utfordrende å reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjørne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strømmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte på folk som går forbi. Jeg kan dikte opp små historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt åpenbart er ute på heisatur for å feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som står og tripper og ser på klokka i et desperat forsøk på få tiden til å gå fortere. Småbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tåteflasker og skrik og skrål. Eller andre småbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut på en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for å få en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Håp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som går forbi. Jeg får liksom se noen sekunder av deres liv og historier, før de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg får sett på, der jeg sitter alene på en flyplass full av tusener av folk. Jeg får en god anledning til å tenke på meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det så populært heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er så heldig å få en time eller to for meg selv på en flyplass, er det en velsignelse. Jeg får reflektert over livet mitt slik det er i øyeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg får tid til å tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og når jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg så mye. Jeg får tid for meg selv til å tenke på det kjæreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som på sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for å knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

På flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta nå, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. På flyplassene sitter jeg og skriver små meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drømmer og mine håp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig å reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stålrør med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, håp og kjærlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn å sitte på en flyplass og tenke på en god venn, og plutselig hører du en stemme: Og der står den samme vennen du satt og tenkte på: "Hei Hank. Hvor er du på vei?" 

Alltid et morsomt spørsmål på en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi på vei mot fremtiden.

Rusdebatten er over for min del

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden på mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prøver på teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon på dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er også en oppegående journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen år siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flåsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe sånn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et dårlig lys, under dekke av å være "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk så ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle få lov til å være et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han går ned på plata noen ganger i uka og kjøper seg litt heroin som han han røyker på en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle være Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, når du røyker heroin på do, får du ikke være med i samfunnet." Og så skulle jeg sikkert være med på en debatt om hvorfor vi har sprøyterom for heroinister, men ikke røykerom for heroinister som ikke bruker sprøyter. Jeg ville ikke være med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjør for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med på denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jævlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg lå på en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg på teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet også Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religiøst formål (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i småbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i så mange år, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til å slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er på medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men så måtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og være familiemann og yrkesutøver. Jeg fikk ikke til å være det i den kjemiske tåkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Altså å få hjelp til å "møte seg sjøl i døra" uten å stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var småsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte å komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg også til å ta det store oppgjøret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby på 3 måneder skulle få se. Pappa kommer og passer på deg. Men jeg måtte kaste opp litt også. Abstinenser er nådeløse. De er vonde. Så ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo på en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her lå jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For å overleve. Jeg bestemte meg for å krige litt tilbake. Det gjorde jeg også. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner så inderlig, døde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de dødsfallene - tapene av mine beste venner,uten at tårene velter over meg. Nå fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg løftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvfølgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke så mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke på en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig på sin helt egen unike måte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for å få det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, når 1,4 millioner nordmenn går på et eller annet medikament som påvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn får speed. Vi voksne får både lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som ønsker å få LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Sånn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som ønsket å slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle få et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhører en helt annen terapeutisk skole), skjønte jeg at det norske rusfeltet er totalt maktesløst i å kunne håndtere noe problem som helst. Her gjelder det å pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. På en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal få delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal være læreren til datteren min. Eller kjøre lastebil på E6. Men du skal selvfølgelig få skrive og delta og være journalist.

Arild - du har gått en mil ekstra for så mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud så lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillesøsteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og være "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til å ruse seg, men også om samfunnets rett til å ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt på deg å bære nykterhetens fane. Du prøver å finne et skjæringspunkt. En balanse. Men samtidig må du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lærte deg og si nei.

Til alle dere som er døde nå. Ca 300 i året. Jeg håper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her på jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere døde på hver deres unike måte. Hvem er vel vi andre til å sette deres fortvilelser og ensomheter i bås, lage en gruppe av dere og skylde på våre meningsmotstandere for deres tragiske død? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en så ensom død i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit på hvorfor akkurat dere døde? 

Hver gang mediene spør meg om å debattere dette temaet nå, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktørene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nærmeste, var dere også fornavn. Dere som faktisk døde av overdoser.

Jeg er en heldig mann. Livet er bra.

Forrige helg tok nettet fyr etter at jeg skrev om en ekstremt tung episode i mitt liv, og hvor viktig det var at jeg ringte Kirkens SOS.

Jeg var ikke helt forberedt på den enorme responsen på innlegget. Men jeg er takknemlig over de menge gode og varme tilbakemeldingene jeg fikk. Men enda viktigere var det å se at mange følte at det hjalp dem i sine liv å lese om min livskrise. Noen har til og med takket over tipset, fordi de ringte Kirkens SOS etter å ha lest innlegget, og at det hjalp dem. Det var sterkt å skjønne at det satt mennesker i dyp fortvilelse, men valgte å be om hjelp pga noe jeg hadde skrevet noen timer i forveien - bare for en ukes tid siden. Selv om dette kanskje ikke er det morsomste blogginnlegget jeg har skrevet, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og for effekten det hadde hos så mange.

Jeg fikk også en og annen bekymret melding. Gode råd. Og lykkeønskninger. Det var fra folk som forsto det slik at jeg satt i denne situasjonen jeg beskrev, i nåtid. Det stemmer da ikke. Jeg vil gjerne presisere at jeg absolutt ikke sliter i dag. Tvert imot, så har jeg det veldig veldig bra nå om dagen.

Så jeg tenkte jeg skulle gi en liten statusrapport fra livet mitt nå.

Jeg er en heldig mann: Jeg får nemlig stå på en av Stockholms og Sveriges mest legendariske teaterscener - Chinateatern - i hele høst. De siste tre ukene har jeg hatt intense prøver på "Musikalen Sällskapsresan"  - en musikals komedie basert på filmen "Sällskapsresan" fra 1980, med Lasse Åberg og Jon Skolmen i hovedrollene, og en helt ellevill Sven Melander i en av birollene (han er med på musikalen også, og publikum elsker Berra og  kompisen Robban, som jakter på Pepes Bodega som tapper 80% rom på vinflasker for å lure den svenske tollen). Jeg har da rollen Jon Skolmen hadde i filmen: Nordmannen Ole Bramserud. Evig opptatt av teknikk og utrolig kule nye dubeditter. Han har det nyeste av alt, enten det trengs eller ei. Han er en jovial optimist og en munter venn for en sjenerte Stig Helmer, som har flyskrekk og er ellers litt av en noksagt. Stig Helmer spilles av Anders "Ankan" Johannsson. Dere har helt sikker sett denne komikeren på svensk TV. Han er utrolig morsom.

Å få stå på Chinateatern er intet mindre enn en ære. Teateret ble bygget i 1928 som kino. Men det ble raskt gjort om til et av Sveriges viktigste revyteatre. Nesten som vårt eget Chat Noir i Oslo, bare 5-6 ganger større med sine 1240 stoler. På denne scenen sto revykongen Ernst Rolf i en årrekke. Og den nydelige teaterdivaen Zarah Leander trollbandt sitt publikum der med sin herlige sang. Jeg tar meg stadig i å tenke på min god gamle venn Dag Frøland, når jeg står der på den gamle teaterscenen i Stockholm. Han døde i 2009 mens jeg spilte Jesus i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret. Det var min første og siste musikal - trodde jeg. Og Dag var så stolt. Han var den første som sa til meg at jeg måtte komme meg videre i karrieren fra rockescenen til teater og film. Han mente ikke at jeg skulle slutte med noe, men bare gjøre mer. Før det turte jeg nesten ikke tenke tanken på å gni av meg øyesminken og slukke raketten. Nå står jeg for andre gang i en stor musikal. Takk Dag for dine gode råd. I helgen var det premiere, og nå blir det pendling hver helg frem til jul for spille teater.

Senere i høst står jeg også på noen utvalgte norske scener. Jeg og min fantastiske venn Jenny Jensen skal igjen ut med showet "Cornelis och Damerna". Vi synger duetter og forteller om Cornelis Vreeswijks forhold til kvinner i hans liv, både privat og i karrieren. Det er alltid fint og være sammen med Jenny og familien hennes. Jenny og Tor har en datter, slik som meg. Vi blir liksom en litt corny hippiefamile, når alle er sammen. Jentene løper rundt i tigerdrakter og hopper trampoline. Musikerene, Jenny, Tor og alle i teamet synger og danser og ler.

Det er mange som også ønsker foredrag fra meg om dagen. Jeg har holdt et og annet innlegg på en og annen konferanse, for NAV ansatte, for innsatte i fengsler, for direktører i store selskap, for ansatte i alle mulige yrkesgrupper. Hva snakker jeg om? Livet. Om å overleve. Om å våge å reise seg. Om å få hjelp. Om samarbeid og vennskap. Jeg har gjort de fleste feil en mann kan gjøre, men her sitter jeg ennå: I live. Med et nydelig barn. Med en venneskrets som aldri slutter å overraske meg med sin støtte, hjelp og tålmodighet. Med en jobb som jeg elsker, hvor jeg får gjøre andre mennesker glade, klokere, rørt, sterkere, eller bare fulle av latter. Jeg får holde på med min store lidenskap: God mat og drikke, i ulike sammenhenger. Kokebøker og grillmat. Matklubber og event. Jeg skal fortelle mer om det siden. Vel, jeg kan visst litt om livet likevel. Bare å ta kontakt om du trenger en foreleser.

Jeg har slått meg ned her i Lillestrøm, og jeg har blitt oppriktig glad i denne byen. Her er det vekst og optimisme, og gode tilbud til barn og unge. Tror jeg blir her en stund. Kort vei til flyplassen når jeg skal ta min ukentlige Stockholmstur.

Jeg har fått en god innsikt i hva ondskap og dumskap gjør med oss mennesker. Hvordan vi kan jævle med hverandre og livene våre. Jeg blir ikke lengre sjokkert. Men jeg lyver hvis jeg sier at ondskap og dumskap er en naturlig del av livet. At vi skal ha det vondt, som en leveregel. Det finnes mange gode mennesker der ute. Det gjelder bare å få øye på dem, og slippe dem inn. Det gjelder også å tillate seg selv å være god. Ignorere dem som vil gjøre deg liten og mislykket.

Ja jeg har det bra nå - jeg og jenta mi, og vennene våre. Livet er ikke så verst.

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av.

På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var  over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe.

Så mange vonde ord. Så mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for å ville avslutte livet sitt? Prøv å skalle hodet ditt mot en fjellvegg så hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor på. Nådeløs. Blodet renner.

Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i København sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg nå. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i døden? Hvem bestiller frokost på rommet kvelden før sin egen død? Trenger du luksus når du har mistet alt? Når du har fraskrevet deg alt? Ingen behøver vel en lukseriøs hotellsuite når de står på kanten av sitt eget liv - sin egen død? Døden blir aldri vakker. Den behøver ingen roser og kniplingsduker. Døden er bare det den er: Død. Og når du velger den selv, finnes det ingen måter du kan pynte den på. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - død.

En narkoman vet at når stempelet på sprøyta går inn i bånn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i sprøyta, som når bånn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder før giften begynner å virke. Hvis dosen er dødelig, begynner døden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det før. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mørket. Men jeg kjenner også igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsøker å dra meg ned.

Vel, så ble det ingen død på meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere å våkne opp 30 timer senere, med størknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukøret setter du deg på flyet hjem fra de mørke bakgatene i København. Englene vant over demonene igjen. Likevel føles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslørt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige døgns kjemiske mørke. Komaet fra selvmordsforsøket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer på om når jeg skal prøve neste gang. Angsten begynner å melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over å ha overlevd. Lettelsen over å ikke være død. Det er bare et rot. Og så dødsangsten. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme råd. Det er ingen sykdom, så jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pønker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som våget å slutte i Norges råeste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere være så snill å ikke legge på?"

"Selvfølgelig skal vi ikke legge på."

"Bare ikke legg på" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge på."

Jeg begynner å hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg på, vær så snill!" Jeg strigråter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke på."

Så begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med på tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette høres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti år siden. Sannheten er at dette hendte i fjor høst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem når du har det sånn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

Djevelen bor i bikinitruser,sameluer og burkaer

Dette bildet er hentet fra en samisk kortfilm jeg spilte i for noen år siden. Jeg spilte en prest som hadde reist til Finnmark for å frelse de troløse samene fra naturreligion og hedenskap. Presteskapet i de samiske omsrådene på denne tiden, ville utrydde alle symboler på samiske identitet, trosliv og levesett. I denne filmen - Iditsilba - reiste denne presten rundt i samiske leirer og tok de tadisjonelle luene som jentene bar, og kastet de på bålet. Samene ble fortalt at djevelen lå gjemt i lua, og de jentene som nektet å gi dem fra seg, ble druknet.

 

Du kan se klipp fra filmen her:  https://www.youtube.com/channel/UCtC4i3umDY-r1Mkc7bZ-cOQ

 

I disse dager har Europa gått amok om noen badedrakter som skal gjøre det mulig for muslimske kvinner å gå på stranden. For oss her i vesten er burkaer og niqaber og burkinier selve symbolet på streng Sharia og muslimsk middelaldersk terror og kvinneundertrykkelse. Så vi tenner den vestlige frihetsfakkelen, og vi vil utrydde og forby hele styggedommen. Djevelen er funnet. Ikke i en samelue denne gangen, men i en litt stor badedrakt. Og når vi mennesker har funnet djevelen, da kan vi liksom herje fritt. Ydmyke disse damene og tvinge dem til å kle av seg. På samme måte som det religiøse politiet i Iran ydmyker kvinner som vil pynte seg og være litt sexy for gutta. De blir da tvunget til å kle på seg.

Det vi glemmer i blodtåka, er at om klærne rives av eller tvinges på, så spiller det ingen rolle. Ydmykelsen ligger i tvangen, ikke i den tilsynelatende motivasjonen. Det er fornedrelsen som er poenget, ikke den ideologiske eller religiøse forklaringen. Den er bare et skalkesjul. 

Det er lett å tro at dette handler om religion og trosliv. Jeg tror ikke det lengre. Jeg tror dette handler mer om hodeløs forfølgelse av "de andre". Jeg tror vi blir forledet av den offentlige debatten til å tro at denne tredje verdenskrigen, som allerede har startet, handler om slike ting som har med religiøs symbolikk og troshandlinger å gjøre. Og jeg tror bruken av undertrykkende presteskap kun er et overfladisk verktøy for en mye simplere agenda. 

Det minner meg litt om gamle nazi-tyskland. Lederne i nazipartiet var visstnok ikke de mest religiøse av seg. Det var mange ateister der. Det var også endel mystikere som flørtet med religioner fra før vikingetiden. Noen var gamle kommunister, og en større andel var akademikere, som ikke trodde på annet enn ideologi og vitenskap. Men denne eliten ville selvfølgelig aldri fått helt vanlige katolske og protestantiske kristne borgere med seg på slagmarken, om de ikke hadde holdt massgudstjenester og skrevet "Gott mitt uns" (Gud er med oss), på beltespennene til uniformene. Eliten og de grå eminenser utnytter enkeltmenneskers behov for å ha et personlig åndsliv. Vi mennesker er åndelige av natur, men vi har liksom ikke nådd de helt høye bevissthetsnivåne selv. Så vi søker sannheter og forklaringer på vår egen eksistens. Dette er naturlig. Men det gjør oss også sårbare for skjulte agendaer. Vi kan lett bli dratt med på seilas.

Den katolske kirke tillot ikke menighetene sine å lese bibelen selv, i mange hundreår. De skulle bare adlyde sine prester i ett og alt. Vanlige folk hadde ikke annet valg enn å stole på at presten hadde rett når han rekrutterte korsfarere, solgte avlatsbrev og brant hekser. Alternativet var jo evig fortapelse.

I mange muslimske områder og i moskeer hvor Sharia praktiseres strengt og ekstremismen råder, sies det at leseferdighetene hos folk er svake. Muslimer som ikke har lest Koranen, blir fortalt hva som er rett og galt av Imamer som kanskje ikke alltid har de rette perspektivene inne. Altså atter et presteskap som utnytter folks mangel på kunnskap til å ta egne beslutninger. 

Det kan være fristene å leke Gud. I en rekke yrker som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre, finner man slike personligheter - som leker Gud med andre, og tjener sine egne formål heller enn å være folks tjenere. Prester, psykologer, leger, coacher, politi og politikere er alle eksempler på roller i samfunnet, der man lett kan blande kortene og forvirre folk istedet for å hjelpe. Og det er ingen konspirasjonsteori å påstå at mange slike folk med makt over andre, tjener andre formål enn folks ve og vel. Og forfekter man dogmer og heiser faner, kan man legitimere de underligste forbrytelser, fra klespoliti til konsentrasjonsleire - og det til jublende applaus fra de store massene. Fra folk flest.

Jeg tror nok menneskehetens trang, gjennom tusener av år, til å tvinge folk til å kle på eller kle av seg, skyldes andre drifter enn å tjene Gud, eller bekjempe Gud. Det handler om å leke Gud. Og de fleste religioner forbyr jo ganske strengt folk å opphøye seg selv til Gud. 

Men slike maktovergrep er veldig praktiske når verden skal krige om fordelingen av ressursene på jorda. Når vi skal krige om de siste oljedråpene, om rent vann, om dyrkbar mark og om verdige boforhold. Da kan vi lage skremmebilder og terrorisere hverandre og bygge murer mot hverandre. Propaganda og demonisering henger nøye sammen med krigene som raser nå - kriger som snart skal øke i omfang av katastrofale proporsjoner. Og det handler ikke om å spre sannhet om hva "De gjør mot oss". Det handler om å skape en rettferdiggjørelse av hva "Vi kommer til å gjøre mot dem".

Jeg vet ikke om folk har merket det, men jeg kan ikke huske å ha lest noe FN i mediene i det siste. De minner oss ikke lengre på at de 30 menneskerettighetene gjelder. De opplyser ikke lengre om at folkeretten brytes daglig, i hele verden. Det er skremmende stille fra den kanten der.

Og vi vanlige folk har glemt å bry oss om annet enn å løpe på strendene og kle av og på jenter. Og vi jager heller en Pokemon i parlamentet enn å konfrontere de som leker Gud med livene våre.



 

Kampanjen som ikke gikk viralt

 

Dette bildet la jeg ut på Facebooksiden min 6 august. "OK" tegnet skulle symbolisere at det er greit for menn og snakke om vanskelige og vonde følelser. Kampanjen kom fra England, og en rekke engelske kjendiser la ut et slikt bilde av seg selv. Budskapet var enkelt: #ITSOKTOTALK var hashtaggen. "Det er ok å snakke." Menn skulle oppmuntres til å snakke ut om sine vonde og mørke følelser, og samfunnet skulle bevisstgjøres på et dramatisk problem som rammer mange: Menn og selvmord. Tre fjerdedeler av alle som tar sitt eget liv er menn. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blandt menn under 45 år. Denne kampanjen skulle øke bevisstheten om dette problemet.

 

 

 

Men kampansjen gikk ikke viralt. Det var ikke som en "Ice Bucket Challenge" hvor folk helte en bøtte isvann over seg selv for å belyse en eller annen tarmlidelse, eller noe bryst og prostata-relatert. Kampanjen om menn som tar sine egne liv, ble ikke noe populær. Det ble for kleint liksom. Menn skal ikke ha det vanskelig. De skal skjerpe seg. Holde ut. Bite tenna sammen. "Ta det som en mann". En mann som tar sitt eget liv er en feiging. En svekling. En rotte. Han får som fortjent. Han skal ikke snakke. Han skal holde kjeft. Vil han dø? Vel dø i vei!

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har blitt beskyldt for å innta "offerrollen" av mine omgivelser når jeg har hatt det som mørkest i livet mitt. Selv etter å ha tatt fullt ansvar for min fortids dårlige handlinger, har jeg beholdt denne beskyldningen. Skjerp deg. Mann deg opp. Slutt å syt. Hadde en kvinne blitt møtt med slike ord i det offentlige rom, ville hele pressenorge gått amok: "Slik sier man ikke til et menneske som sliter." Sannheten er at slik sier man til menn som sliter. Hele tiden. 

Mental og sjelelig lidelse. Traumer etter overgrep og undertrykkelse. Tap i samlivsbrudd og i samfunnsliv. Skader på kropp og sjel. Krigstraumer og fattigdom.Mobbing. Hva når alt dette rammer menn? Hva er da kuren? Menn har som regel ikke så mange kanaler å bruke. Det finnes ikke så mange terapeutiske metoder som passer menn. De føler seg uansett ikke så trygge på et hjelpeapparat som de opplever som ideologisk ute etter dem. Der jenter har lykkepiller og valium, og et korps av forståsegpåere, har gutta brennevin, tau og hagle. Slik er ståa.

Jeg har mistet mange som har stått meg nær i selvmord. Noen jenter, men de fleste menn. Og jeg klarer aldri å slutte å forundre meg over den forakten jeg hører fra folk, når en mann har tatt sitt eget liv. Han kan ha opplevd umenneskelige påkjenninger: Overgrep, rusmisbruk, tap i barnefordelingssaker og samlivsbrudd, krigstraumer fra Afghanistan osv osv. Men få klarer å møte disse fortvilte sjelene med annet enn forakt. Ingen krisesentre eller samtalegrupper står klare til å behandle dette tabuet. Menn står alene i mørket og får bare skjerpe seg eller henge seg.

Jeg ble glad da jeg så denne engelske kampanjen om menn og selvmord. Jeg ville ta den til Norge og spre den. Men det gikk ikke. Det ble for flaut liksom. Hvem vil vel bry seg om menn? Selv når de får det så vondt at de ikke orker livet lengre? Nei da er det vel best og late som ingenting.
 

Barnebruder og kåte single barn

Barna skal en dag bli voksne. Derfor hermer de etter voksne. De leker det de voksne gjør. Og de voksne elsker barnas klønete forsøk på å være voksne. De er så søte når de leker politi, leger, lærere, butikk, mor og far og: Puling? Ja barn har lekt sex i alle tider - det er en del av veien til voksenlivet. Men denne leken kan fort bli til alvor. Blodig og psykisk alvor. Hvis ikke vi voksne vokter porten til de voksnes sexliv, kan barna bli stygt traumatisert. Derfor skal de voksne helst vente til  barna har sovnet før de lager nye barn. Derfor skal barna læres opp til å vise en viss sjenanse rundt sin egen og andres kropper. Det skal være en privat sfære - ikke et offentlig anliggende. De voksne som ikke klarer å skille mellom sin egen seksualitet, og barns seksuelle utvikling, regnes som farlige for barn. Og det med rette. Vi fengsler og støter ut de pedofile fra samfunnet. Og vi fører en skarp debatt om når et barn slutter å være et barn, rent seksuelt: Ingen vil risikere å forveksle ungdommelig erotikk med perverst barnerov. Men er vi egentlig konsekvent i Norge om hvilke regler og normer som gjelder for barns seksuelle intreden til voksenlivet?

Politiet alarmerer i disse dager om barn og unges sexliv i Norge. Barn helt ned i syv års alder utfører seksuelle handlinger med jevnaldrende og litt eldre. Ikke sånn "rumpedoktor" som Trond Viggo Torgersen diplomatisk kalte det på 80 tallet. Men virkelige seksuelle handlinger slik som  vi voksne gjør. Slik som du kan se på pornofilm. Og det er ikke snakk om pedofile mennesker som iverksetter dette. Det er barna selv. De har lært dette et eller et annet sted. Og de praktiserer det de har lært. Og ingen her i landet tør si at dette bærer galt av sted, bortsett fra politiet da. Visse psykologer og sexologer har jobbet beinhardt for å normalisere det mentalt skadelige i barns seksuelle utvikling. Retorikker og "ny forskning" skal få oss til å tro at barn egentlig ikke tar så skade av et overgrep eller to. Seksuell lavalder er relativt sies det. Ethvert forsøk på restriksjoner, blir oppfattet som moralistisk undertrykkelse av det frie kjønnsliv i denne "vidunderlige nye frie verden". Ingen skal vel få undertrykke de kåte barnas sexliv? De er jo ikke barnebruder?

Barnebruder derimot, opprører oss. Små jenter i Jemen som voldtas til døde på bryllupsnatten, med en eller annen 40 år gammel kamelfører. Kampanjene ruller: Primitive stammeaper som selger sine døtre til brutale voldtekstsekteskap i bytte mot en geit eller noe. Plutselig er seksualiteten igjen et brutalt fengsel. Her får ikke barna utfolde seg fritt, men tvinges inn i de voksnes seksuelle  hverdag. En barnebrud i sekundet sies det. Jeg vemmes ved tanken på denne bruken av barn. Små jentebarn.

Norske jentebarn er utsatt på en annen måte. De er fritt vilt i skolegårdene og på sosiale medier. De er trent opp av sine statlige opplysningstjenester. Fantorangen glir smidig over i seksualopplusningsprogrammer om trekanter og skamfrihet. Dildokurs og moralsk revisjon. Mumles det et nei her og der, skrikes det opp om voldtekt, men det henlegges raskt. Ingen hadde hatt klær på. Ingen turte si nei. Betalingen var bra - innpass i gjengen. Retten står maktesløs, og gutta må levere en voldtekt, så ingen tror de er homo. Med mindre de er homo: Da må de stå frem. Har du ikke rosa tanga i prideparaden som 14 åring, er du skaphomo. Ikke engang hetrofile jenter vil være skaphomo. Prideparaden slipper nemlig ikke inn legningen "sjenert" i sine tog. Din seksualitet er allemannseie, lenge før du eier den selv. Fantorangen kan aldri ta feil. Det vet vi alle. Trekant og dildoshow for barn, er et spleiselag hvor alle som har TV er med og betaler. Og vi tar aldri feil - vi, de mange - de små en alen med.

Jeg husker min egen seksualopplysning. Jeg husker vagt en Trond Viggo i 30 åra som løp rundt i "Kroppen" studioet til NRK med noen taustumper. Det var liksom sædceller på vei mot et egg. Slik blir mammaer gravide. Men det var jo viktig at mamma og pappa elsket hverandre før de lå sammen, selv om det var kjemegodt å bare kose. Nå kom jo rock´n roll litt i veien for akkurat min "smale sti" på vei til kyskhetens alter. Men det var vel mer som et opprør å regne. Eller en studie i hedonisme. Men uansett følte jeg meg vel bittelitt informert om hva som var rett og galt. Nå er jo rett og galt selvfølgelig et spørsmål om  personlig smak.

Så slik normen her blir, bør alle norske barn vite om alle produkter som er tilgjengelige på Kondomeriet, og de bør ha gruppesex i tråd med statens opplysningstjenestes direktiver. (De finner du på NRK 3). Men alle trekanter og skammelige handlinger bør utføres utenfor ekteskap, så ingen tror at du er barnebrud.

De lange knivers natt i Istanbul

Det er et enkelt triks om du vil ha folket til å gi opp siste rest av rettigheter: Fabrikkér et kupp mot deg selv, og la den minst populære gruppen i din egen administrasjon få skylden. Slå så nådeløst ned på kuppet, og innfør unntakslover. Det Erdogan gjør i Tyrkia nå, er en blåkopi av De Lange Knivers natt i Nazi-Tyskland i 1934. Det Erdogan gjør nå burde være straffet hardt av internasjonale domstoler. Du kan jo lese selv og se om du finner likhetstrekk: https://no.wikipedia.org/wiki/De_lange_knivers_natt

Tusenvis av dommere, lærere, militære og gud vet hvem, skal nå renskes ut av det Tyrkiske Riket. De passer ikke inn i "planen" til Erdogan. Og det er grunn til å spørre hvorfor vi i vesten tar så lett på dette skuespillet. FN sier ikke stort, merker jeg. NATO er helt tyst. EU mumler litt i mikrofonene om at Erdogan kanskje ikke får være med i EU likevel.

Etter krigen på Balkan. Etter massakrene i Rwanda. Etter slike forferdelige hendelser, ropte folk på internasjonal justis.Og forbryterene ble dømt.

Ingen roper på justis lengre her i vesten. Det nevnes her og der at noen burde rettsforfølge de ansvarlige for den vestlige innblandingen i "Den Arabiske Våren". Men ingen tror vel egentlig at en vestlig politiker skal kunne slepes frem foran en internasjonal domstol og dømmes for en krigsforbrytelse, eller et brudd mot folkeretten. Det var vel ikke poenget heller med FN og internasjonale domstoler. De skal bare ta en viss type krigsforbrytere som er ikke-vestlige, og har begrenset militærmakt. 

Det fantes en viss form for moralsk internkontroll i Vesten før i tida. Folk som gikk ut i gatene og protesterte og forlangte justis når fæle ting skjedde. Nå sitter vel halvparten av denne typen folk og kildesorterer pizzaesker fra melkekartonger, fjerner parkeringsplasser i storbyene og er ellers bare irriterende. Den andre halvparten lot seg kjøpe og betale i bytte mot feite stillinger i det samme etablissementet de en gang kastet stein på. Men det mest skremmende er den digitale likegyldigheten som nå preger folk flest. Vi lever fra dag til dag på sosiale medier, og mener vi har gjort vår borgerplikt når vi har laget logo med : "Je suis - et eller annet" -  på profilbildet, og lasta ned forskjellige flagg. Da kan alle, med god samvittighet gå ut i gatene i store horder, og lete etter Pokemon. Vi er hypnotisert fra å handle, og hjernevasket til å synse. (Jeg erklærer meg herved skyldig i å blogge).

Så: Hvis du er ute og jakter på Pokemons, og finner ei voldtatt og forslått gudinne i ei grøft et eller annet sted, gå bort og se til henne. Hvis hun gråter forvirret og famler i blinde, mens hun hulker at hun har mistet sverdet sitt og vekta si, da er det jenta vi leter etter: Justisia. Rettferdighetens gudinne. Vask henne og få henne på beina igjen. Hun trengs nemlig. Det er skurker på ferde, og de befínner seg høyt oppe på maktens tinde.

Eller skal vi vente og kåre Erdogan til årets mann i Time magazine, og ha OL i Istanbul, før noen griper inn? Det klarte nemlig Hitler å oppnå i etterkant av sin Lange Knivers Natt.

Forøvrig burde vi hatt en Nordisk Union, utenfor alt dette spetakkelet.

Den Tyrkiske kvalmen

"Du kan når som helst få låne leiligheten vår i Alanya." - Jeg har alltid takket høflig nei til dette tilbudet. Jeg har vel en ti- tyve folk i vennekretsen min som har en leilighet i Tyrkia. Men helt siden jeg var i tenårene har jeg ikke følt at jeg ville dra til dette landet. 

Jeg vokste opp i et gammeldags sosialdemokratisk hjem. Der var begreper som skjulte agendaer, skyggespill og korrupsjon sett på som udemokratiske og antisosiale. Bare tanken på at et medlem av det norske sosialdemokratiske partiet skulle kunne hestehandle bort våre nordiske ærlige og etiske verdier, i bytte mot fete stillinger i internasjonale organisasjoner og statlig eid næringsliv, ble sett på som den største av forræderiske vederstyggeligheter. Og i vårt hjem støttet vi grekerene i sin kamp mot den fascistiske greske juntaen, og vi støttet Hellas i kampen mot Det Ottomanske Riket - dvs Tyrkia. Men underveis ble hele denne nordiske støtten til Hellas underminert i en politisk hestehandel for å demme opp mot det gamle Sovjetunionen. Tyrkia var NATO alliert siden 1952, og ethvert tilløp til protester mot dette kunstige medlemskapet ble kvalt i årene som gikk i ettertid. Vel, jeg kunne godt tenke meg å henge med Turbojugend Istanbul, og gå på Tyrkisk rockebar i den dynamiske hovedstaden. Men ellers, er ikke Tyrkia mitt ferieparadis.

Jeg fikk også ganske tidlig i mitt liv et stort hjerte for Kurderenes sak i Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Dette folket kan ligne litt på Baskerene i Spania og Frankrike, eller samene på Nordkallotten. Et egenartet folk, med egen kultur og eget språk. Deres verdier er faktisk utrolig like våre egne her i Norden: Folkestyre, religionsfrihet, likestilling og anstendighet. Hadde Kurderene fått sin egen stat, bestående av de kurdiske områdene i hvert av de landene jeg nevnte, ville nok hele regionen sett anderledes ut. Men det er sterke krefter i verden som ikke vil dette. En av Nordens fremste sosialdemokratiske ledere, Olof Palme ble myrdet i 1986, og mange mener drapet handlet om Palmes engasjement for Kurdistan. Tyrkerene hevder at den kurdiske organisasjonene PKK drepte Palme. Kurderene selv sier at påstanden er absurd, siden Palme faktisk fremmet kurderenes rettigheter. Hva vet vel jeg? Jeg var bare en liten gutt på den tiden. Men en ting mener jeg bestemt: Et fritt og uavhengig Kurdistan er en uungåelig løsning på problemene i regionen. OG de tyrkiske overgrepene mot den kurdiske befolkningen er grove. Så grove at det er en skandale at Tyrkia får være et NATO medlem.

De kurdiske bakkestyrkene Peshmerga er i dag de eneste som faktisk kjemper mot IS på bakkenivå. De ser dem rett i øya og kjemper mann mot mann. Faktisk også kvinne mot mann. De kurdiske kvinnene kan minne om våre egne skjoldmøyer fra vikingetiden: Har du ikke unger å fø på, eller noen nattklubb å gjøre deg deilig på, da tar du rifla di og skyter ned noen IS terrorister. Respekt for denne type kvinner. Samtidig som Peshmerga kriger mot IS blir de skutt i ryggen av tyrkerene. Jeg lærte om "tyrkisk hevn" i filmen "Midnight Express" av Alan Parker. Er du en sur og bitter tyrker, da stikker du fienden din i rumpa og i ryggen, med en rusten kniv. Dette regnes ikke som så veldig ærbart i resten av verden, men Peshmerga og deres kurdiske familier kjenner det på kroppen daglig. Kuler og bomber i trynet fra IS. Dolkestikk og svik i ryggen fra tyrkerene. Og vi i Norden har forpliktet oss til å hjelpe Tyrkia om kurderene skulle ta igjen etter alle angrep og overgrep på sitt folk. Via NATO er vi programforpliktet til å støtte ryggdolkingen av Peshmerga i deres bakkekamp mot IS. 

Historisk sett er ikke Tyrkia vår naturlige venn og allierte. De er et spennende folk, ja. De har fantastisk god døner kebab, ja. Det er gøy å gå på raki-fylla, ja. Tyrkiske innvandrere i Norden - jeg har bare positive erfaringer. Men Tyrkia er ikke Hellas. Det er ikke Europa. Det er Tyrkia. De har i århundreder forsøkt å invadere Øst-Europa. Russerene har slitt med Ottomanske ambisjoner inn i deres områder av Svartehavet i hundrevis av år. Vi i Europa har latt oss lede inn i krig på Tyrkias side den ene dagen, og mot Tyrka den andre. Krimkrigen i 1850 årene, mellom Russland, og Tyrkia, England, Frankrike og Sardinia(!), ble kalt "Den formålsløse krigen" , fordi det rett og slett ikke var noen som egentlig visste hva partene kriget om. Den ene dagen meglet England mellom partene, og den andre dagen kriget de på tyrkerenes side, for så å havne i meglingsposisjon igjen. Og plutselig ville Sardinia?bla bla bla. På det verste var det full enighet mellompartene, men kampene blusset opp igjen på grunn av en nøkkel til et fort eller noe, som ingen kunne gjøre rede for. Og midt i suppa, satt tyrkerene og nøt oppmerksomheten de fikk fra hele verden.

Vel i natt fikk tyrkerene oppmerksommheten vår igjen. Vi la alle ansiktene våre i alvorlige bekymrede folder, og "fulgte med" da skap-islamisten Erdogan ble forsøkt styrtet av en gruppe i det tyrkiske militære. Ingen skjønte helt hva kuppmakerene ville, og siden de raskt ble slått ned, får vi vel aldri vite det. Et formålsløst kupp. Et tyrkisk kupp, med andre ord. 

For å være ærlig: Jeg liker ikke å være i noen forsvarsallianse med Tyrkia. Det er som å ligge til sengs med en person som er god i senga, men klin hakke sprø. La Putin og Russland få kontrollen over området, og la oss bry oss om våre egne problemer her i Norden.

De har rotet det til for seg de stakkars franskmennene

14 Juli markerer dagen da den franske revolusjon startet. Det var i en historietime om denne blodige revolusjonen jeg først hørte ordet "Terror". Halshugginger, drap, intriger og blodbad. Den franske revolusjon skulle sette folket fri fra dekadente adelsmenn og korrupte embedsmenn. Det resulterte i et fryktelig blodbad hvor alle tok seg friheten til å plyndre og myrde sine brødre skånselsløst, uten skille. Frihet - Liket - Brorskap - ropte de: Lovløst drepte de sine egne.

Noen få år tidligere ble franske hugenotter (protestanter) massakrert av det katolske hoffet. Frankrikes historie er så blodig og brutal at de faktisk fødte begrepet terror, som et politisk virkemiddel.

Jeg reiste rundt i Vietnam på 90 tallet, og så restene av en fransk koloni. Indokina lå der voldtatt og sønderknust. De franske koloniherrene oppførte seg så arrogant og grusomt, at folket gjorde opprør. Da franskmennene hadde evakuert Indokina, gikk USA og dets allierte inn og startet det vi i dag kjenner som Vietnamkrigen. Den intellektuelle venstresiden i Paris valgte å trene sine egne fiender. Ho Chi Minh, Pol Pot og en rekke andre opprørsledere på ytre venstre fløy, fikk sin utdannelse og støtte mot fransk kolonivelde, i koloniens hovedstad: Paris. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen, saboterte endog fransk våpenproduksjon, slik at koloniherrenes våpen ikke fungerte da de sloss mot sine rebeller.

I Nord Afrika kjempet fascisten Jean Marie Le Pen og franske styrker, samt fremmedlegionærer en innbitt kamp for at Frankrike skulle beholde sine kolonier. Algerie var et blodbad uten sidestykke. Front National ble dannet av vetraner fra denne krigen, mens de franske drabantbyene ble overtatt av de nylig frigjorte nord-afrikanerene. Politiet våger seg sjeldent inn i disse bydelene som omkranser Marseilles, Paris og de andre storbyene i Frankrike.

Oljekrigene i midtøsten raser fremdeles, men de har et opphav. Konkurransen mellom de vestlige oljeselskapene på 60 tallet nøret opp i borgerkriger i Iran, Irak, Syria og de andre landene i regionen. Den verdslige regenten i Iran, ble heftig motarbeidet av franskmennene. Store oljefelt og billiardverdier lå i ørkengrusen. Som i et sjakkspill drev britiske BP, franske ELF og amerikanske Standard Oil sine spill med folk og regjeringer i områdete. Da Iran kastet sin fyrste, og demokrati og rettferdighet skulle innføres i staten, landet det fly fra Air France i Teheran. Ut av flyet kom Ayatollah Khomeini og startet den islamistiske staten vi kjenner i dag. Han hadde sittet i en slik fransk drabantby og ventet på at franske myndigheter skulle fly han hjem for å starte sin terror mot sitt eget folk.

På mine mange turneer med Turboneger og vanlige feriereiser i Frankrike, har jeg lært meg å like den franske kulturen. God mat, koselige folk og kule fester. Det var mine egne rockevenner som ble meiet ned i Paris. Det var min favoritt kveldspromenade som ble valset over i natt - i Nice - hvor over 70 mennesker ligger døde.

Men jeg har også lært at hatet i Frankrike ikke kommer ut av løse lufta som en ekstremistisk muslimsk greie. Jeg har sett den franske rasismen. Jeg har sett voksne anstendige franskmenn hyle skjellsord mot franske jøder. Jeg har stått i en forstad til Paris med bandbuss, og sett afrikansk ungdom hisse seg opp over at det er hvite i nærheten. Jeg har blitt skreket til og truet av muslimer på meteroen i Paris. Jeg har snakket med franske hipstere fra universitetene som i sin venstresidetåke har hyllet alle mulige forsøk på å underminere Frankrike som nasjon. Sitt eget land. Jeg har sett dette med egne øyne.

Jeg blir trist og forbannet over angrepene i Frankrike. Men jeg ville være en hykler hvis jeg sa at jeg ikke skjønner hvor det kommer fra. Jeg ville være en løgner hvis jeg sa at dette handler om religion. Den kristne guden ble utslettet i Frankrike for noen hundre år siden. Den muslimske guden har aldri landet i denne staten. Det er bare satan i ulike former som kriger mot seg selv i et akk så sekulært rike. Alt finnes i ytterpunktene der nede. Venstresiden og høyresiden deler hver sin side av samme skyld. Det nærmeste du finner et gyllent snitt i Frankrike må være i maleriene i Louvre.

I Frankrike finnes ingen vinnere eller tapere. I Frankrike finnes ingen aggressor eller offer. I Frankrike finnes kun et ord, og det har sitt opphav der: Terror.

 

Nå skal jeg ut på eventyr - for jeg har fått et kall.

For et par år siden var jeg på turne med Johnny Cash på norsk. Jeg og Simen Rem hadde oversatt endel låter og reiste rundt med Morten Skaget og Steinar Krokstad fra Åge´s Sambandet, samt Kristian Park. Jeg sitter alltid i forsetet sammen med sjåføren når vi reiser sånn. Og jeg sitter som regel med nesa begravd i IPhonen min. Enten gjør jeg litt kontor - leser mailer og sånn - eller så driver jeg og tøffer meg på sosiale medier. Da er det morsomme Facebookinnlegg og Instagrambilder som skal legges ut. Eller jeg holder på med Snapchatten min.

Nå og da finner jeg en App som er morsom, og da leker jeg med den til jeg går lei. I disse dager driver jeg og følger radiomerkede hvithaier som svømmer rundt i havet, og jeg følger flytrafikken i hele verden. Jeg kan se alle fly som er i lufta, hvor de kommer fra, hvor de skal og hva slags flyselskap det er. Veldig fascinerende.

Men på denne turneen ble det mytteri i bandbilen. Jeg fikk klar beskjed fra de andre musikerene om at jeg bare måtte slette Candy Crush spillet med en gang. Jeg hadde lastet det ned tre dager i forveien, og nå var jeg helt fortapt i spillet. Jeg lå våken om nettene. Jeg spilte hele tiden i bilen. Selv i den lille pausen på konserten, før vi skulle gå tilbake på scenen og gjøre ekstranummere, klarte jeg å runde et brett eller to. Og ble det for vanskelig, kjøpte jeg meg ekstra liv, slik at jeg kom videre i spillet. Tre stakkars dager fikk jeg holde på med dette spillet, før jeg måtte slette hele greia. Jeg har kanskje litt lett for å bli hekta på ting. Vel jeg har jo det, med mine gamle uvaner. Men dette spillet gikk jeg rett i fella med.

Pokemon GO er en type spill jeg må ligge langt unna. Jeg blir så fanget av sånn at det går ut over livskvaliteten min og omgivelsene mine. Jeg tør ikke ta sjansen på å prøve det engang.

Leste nettopp om en gutt som hadde gått rundt i gatene på jakt etter de små japanske fantasidyrene. Han hadde gått seg på bråk og blitt knivstukket, men han gav seg ikke. Blødene og forvirra gikk han videre og jaktet på figurene. Han måtte tas håndt om. Vel, om dette faktisk stemmer, vet jeg ikke. Det høres litt vel drøyt ut. Når et nytt spill tar av slik som Pokemon GO, kommer det alltid fantastiske historier om folk som regelrett spiller seg hjel. Ikke alle historiene er like sannferdige.

Men en ting er sikkert: Dette nye spillet har tatt helt av på rekordtid. Det har danket ut alle andre spill, og en haug med Apper. Dette er den nye smartphone dilla. Alle kommer til å teste den. Folk kommer til å vase rundt i gatene og nesten bli påkjørt. Forhold vil sprekke. Folk vil miste jobbene. Og nettet vil være fullt av morsomme og sjokkernde nyheter om ekstreme tilfeller av spillgalskap.

Men denne gangen skal jeg holde meg unna. Tror jeg.

http://www.thisisinsider.com/first-car-crash-caused-by-pokemon-go-2016-7?utm_content=bufferb0e27&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer-insider

På grillen: Kaninhjerter og spekje

I helga var det ny grillkveld hos min gode venn - Tay-youg Pak. Han er en profesjonell eventyrer og supergourmet. Vi samles ofte hos Tay-young når vi skal grille tøff og litt anderledes mat. Under parolen #dudefood handler det om mat for gutta. Det gjelder å ha mot til å våge seg på mat som ikke nødvendigvis høres så appetittelig ut, og ofte ser ganske skummelt ut. Mat for viderekommende.

Med på laget denne gangen var mesterkokk og kjent baconprodusent Kim Orderud. Grillsjefen Petter Gullikstad kom også innom. Jeg og Knut Jonassen og noen til, var også med på prepping og grilling. Og selvfølgelig Haakon Hoseth som både kokkelerte og tok bilder.

På menyen stod:

Andehjerter

Kaninhjerter

Kyllingføtter

Grisehaler

Grisehode fra Ungarsk Ullsvin (Mangalitsa - regnes som grisens svar på Kobebiff)

Lammelår

Lår av spekje (Altså geitekillinger som kun har fått morsmelk før slakt)

Sider av spekje.

Okseribber.

 

 

Gutten i røyken, med røyken.

Kim Orderud og jeg med kyllingføttene. Klørne klippes, føttene kokes og så frityrstekes de. Litt rar følelse. Smaker som kyllingvinger. Men det er føtter.

Tay-young Pak og produsent og leverandør av spekje, Torstein Kollevåg. Spekje er nydelig mørt og søtt kjøtt. Økologisk produsert på vestlandet.

Andehjerter og kaninhjerter. Dette er mest for gøy. Smaken ligger i krydringen. Jeg lagde en skikkelig sterk marinade med lime, honning og asiatiske krydre.

Grisehode av Mangalitsa. Hodet på grisen er en delikatesse. Der finner du de saftigste og møreste bitene. Flambert etter grilling med bitter dram og appelsinlikør. Herlig.

Slik ser kjøttet fra grisehodet ut. Tilbehør? Trengs ikke. Bare skyll ned med iskald pilsner.



 

Vidunderkur: Selvmord?

Det høres så logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet på en verdig og smertefri måte, heller enn å ligge i store smerter og visne hen. Tenk så vidunderlig det måtte være: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for å dø i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere å få dødelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og røykingen min gir meg plutselig åndenød, og panikken som oppstår når jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og død. Søvnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat øverst i køen for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg så hardt, vil nok også en siste tur til Sveits måtte vurderes. 

Men så er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv løsning. Har jeg rett til å bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt å leve lengre? Har jeg rett til å be andre om å assistere meg i en slik handling? Når slutter det å hete selvmord, og begynner å hete aktiv dødshjelp? Dette er faktisk ikke lette spørsmål å svare på.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge åpnet for aktiv dødshjelp. I Belgia har de til og med åpnet for dødshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til å gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har fått i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det føles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsårene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med å finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var så syke at det ville være best å avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier lå til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da også til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv dødshjelp å gjøre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg får assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, når det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affære. Det er viktig å huske dette. I dag fikk jeg høre om en ungdom som tok livet sitt etter nådeløs mobbing på skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over å se en man elsker gå over til den andre siden på denne måten, er også stor. Jeg kommer aldri til å ta lett på ideen om å aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv å bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget å ta.

Vi mennesker dør. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe døden for godt. Når en sykdom kureres har ikke pasienten fått evig liv, men litt mer liv. Så helsevesenet kan utsette døden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en dødende pasient med store smerter, får en bittelitt høyere dose med morfin av legen, når alt håp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er også noe som vi ikke skal lage så stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nærmeste pårørende. Slik har det vært i årevis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulære selvmordsreiser til Sveits, med media på slep, og et debattkor i kjølvannet? Kanskje vi skal være litt mer diskret i spørsmålet om å avslutte livet pga dødelig sykdom?

Når man skal koke en frosk, nytter det ikke å slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer dødshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi så opp? Dødshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre å behandle? Begynner vi å herske over liv og død? Dette er viktige spørsmål vi bør stille, før vi innfører aktiv dødshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet. 

Brexit viser vei til en Nordisk Union

Da den spanske armada forsøkte å invadere England i 1588 ble de overrumplet av en forrykende storm. To tredjedeler av flåten forliste, og flere tusen spanske sjøfolk og soldater mistet livene sine. Dronning Elizabeth I lagde en minnemynt der det stod (fritt oversatt) : "Gud blåste og de ble spredt for alle vinder."

I ti år (1649 - 1658) hadde ikke England noen konge. Puritaneren Oliver Cromwell ledet landet som Lord Protector. Han var en gammeltestamentlig brumblebass som forbød julen og hatet alt som luktet av engelsk tradisjon og storhet. Den natten han døde var det er forrykende tordenvær over London.

I natt var det atter en gang uvær i England. Det pleier visst å være det, når britenes skjebne skal avgjøres. I natt stemte de for å melde seg ut av EU, og igjen bli en selvstendig øynasjon. Skottene har tradisjonelt vært avhengige av kontinentet - særlig Frankrike - for å unngå en alt for trykkende engelsk dominans på øya. De er naturlig nok engstelige nå som UK går ut av EU. Men det er ingenting imot den engstelsen som nok brer seg i korridorene i Brussel. Uten UK på lag, blir det nok ikke lett og støtte alle nye medlemsland fra øst. EU slik vi kjenner det i dag, vil nok ikke bestå.

Hva dette betyr for oss her i Norge kan vi bare spekulere oss til. Vi er ikke medlem av EU, men vi er en marionettestat via EØS. UK er medlem av NATO, som oss, men hvordan NATO og EU og UK skal se ut i fremtiden, er høyst usikkert. De nordiske landene er medlemmer både her og der, og liksom litt "nøytrale" også, når det passer seg. For ei suppe. Minner vel egentlig om atter et kaotisk kapittel i Europas historie. Vi i Norge har nok ikke så mye vi skulle ha sagt her vi står alene utenfor alt. EU medlem uten stemmerett via EØS, og et NATO medlemskap som hører det forrige århundre og den kalde krigen til.

Tanken om en ny Nordisk Union har blitt møtt med både latter og kjeft tidligere. Hadde jeg vært nordisk politiker i dag, etter Brexit, hadde jeg kanskje ikke ledd så høy, eller kjeftet så mye på denne ideen. Nordens skjebne bør avgjøres av de nordiske landene, i samarbeid. Hvis vi ikke gjør det, vil vår skjebne avgjøres av spektakulære hendelser utenfor Norden. Da er vi hjelpeløse dukker i stormaktenes spill.

De nordiske landene bør begynne og snakke sammen om en Nordisk Union - utenfor EU, EØS og NATO. Vi bør danne vår egen forsvarsallianse, og et tett økonomisk samarbeid med en Nordisk Krone som myntenhet. Vi bør kunne stå fritt i forhandlinger med EU, UK, USA, Kina og Russland. Vi burde stå samlet ovenfor FN og få en fast plass i FN´s Sikkerhetsråd. Vi har muligheten til å samle oss om dette prosjektet, og bruke de kommende årene på å nå et slikt mål. Og om vi ikke gjør det, vil vi nok være prisgitt de aktørene i verden som er mye større enn oss, og de har det ikke bra nå. Gigantene begynner og vakle. Brexit er det tydeligste beviset på dette. EU er en full elefant i en porselensbutikk. Vi bør komme oss unna, og begynne for oss selv.

Putin lurer i buskene

Helt ærlig. Jeg klarer ikke helt å bite på alle skrekkoverskriftene om Putin som en blodtørstig tyrann med store invasjonsplaner mot hele den vestlige verden. Det blir bare for dumt. Og vi i Norden har vel strengt tatt minst å frykte fra vår russiske nabo. Vi har jo hatt russerparanoia i noen hundre år snart, men det var vel strengt tatt bare Stalin som egentlig kunne tenke seg å innvadere oss her oppe i nord. Han kom jo også en tur for å hjelpe til med å jage tyskerene, men trakk seg så høflig tilbake. Men å marsjere inn over grensa og ta over Norge? For å si det sånn: Eneste hermetikken jeg har hamstra, er en tomatboks. Vi må slutte å la oss skremme opp av oss selv. Russerene har det de ønsker fra oss: En isfri havn med tilgang til Atlanterhavet. En grei fordeling av olje og fiskeriressurser i nordishavene. En fet ambassadekåk på Skillebekk, med vinkjeller og hemmelige antenner og sånne morsomme spiongreier. Og vi er til og med greie og leker luftkrig med jetjagere oppi lufta med dem. De er ikke ute etter å ta rotta på oss i det hele tatt.

Hvorfor ruster Putin opp sine militære styrker? Svaret er enklere enn du tror: Den viktisgste årsaken er at det militære materiellet hans var gammelt. Rustne holker fra den kalde krigen, og utdaterte tanks og kanoner. Det var på tide med noen nye leketøy. Vi har vel ikke så mye vi skulle ha sagt, vi som deltar i verdenshistoriens største militære opprustning i NATO om dagen. Vi har kjøpt nye jagerfly, kule spionbåter og masse hemmelig stæsj som sikkert er syltøft.

Den andre årsaken til Putins nye satsing på militær opprustning burde være en no-brainer: Islamisme og ekstrem nasjonalisme. For å si det sånn: Har du lyst på Putins jobb kanskje? Lede et land som strekker seg over 9 tidssoner? Som grenser til noen av de drøyeste landene i Sentral Asia og Østen? Islamistiske terrorangrep nesten ukentlig i de vanskeligste områdene. Han står også opp mot ISIS i Syria, mens den NATO allierte tyrkiske statsministeren Erdogan gnager han på leggen og stikker kjepper i hjulene. Gang på gang oppdages det at Erdogan og ISIS kun er fiender på papiret, mens de handler olje sammen og driver business som kusine og fetter.  

Nasjonalistiske separatister i Ukraina og Georgia som står på fotballtribuner og hailer i helgene, mens de leker statsledere på ukedagene. Dette er ikke vanlige demokratiske parlamentarister. Dette er folk som hyller Breivik og Vlad Tepes (Dracula), og får støtte av Angella Merkel og resten av EU samtidig.

Vestlige medier skaper et skremmebilde av Putin nå. Hvorfor gjør de det? Svaret er enkelt: Penger. Vestlige selskaper trodde de skulle få fri tilgang til russiske markeder, uten at det skulle koste dem en dritt. Korrupsjonen fra de vestlige aktørene begynte å irritere Putin, og han satte ned foten. De store vestlige finansfyrstene og selskapene kan ikke ture frem som de vil i Russland lengre. Derfor hører du sånne som George Soros sutre i vestlige medier om hvor farlige russerene er. Han får ikke drive industri og bank der. 

De vestlige mediene lyver om Putin og Russland. Jeg sier ikke at jeg støtter Putin og Russland i så veldig mye. Men jeg har ikke mer å frykte fra han enn jeg har å frykte fra Obama, eller Trump eller Hillary - når den tiden kommer. Disse stormaktene er nok like gode i å skulle skremme oss vanlige folk til å gi fra oss friheten og selvbestemmelsen vår. For det er det som egentlig skjer: Hver gang du lar deg skremme av overskriftene, tillater du litt mer overvåkning, og litt mindre privatliv. Og så gir fra deg litt mer av ressursene dine, og lar "de høye herrer" i bank og finans få råderett over olje og produksjon, mens de setter deg i kunstig høy gjeld. Og du betaler gladelig alt du eier og har i skatt for å få beskyttelse og omsorg fra noen du ikke vet hva heter engang. Til slutt er du så redd for papirtigre og lakenspøkelser at du lar dem gi deg leggetider, og bestemme kveldsmaten din. 

Det er litt risky og si dette høyt i Norge. Vi har nok den mest regimevennlige pressen i Europa i dag. Det stilles kritiske spørsmål, det er sant. Men det kommer få ærlige svar. Spørsmålene som stilles er uansett irrelevante, og svarene er uansett forutsigbare. 

Om du ser litt mer på Russia Today (RT) og litt mindre på CNN og BBC, og slår helt av Dagsrevyen, vil nok se at verden kanskje ser litt anderledes ut enn du har blitt fortalt. Men selvfølgelig: Det beste er nok å ikke se så mye på nyheter. Dårlige nyheter du ikke kan gjøre noe med, har bare en eneste effekt på deg: Du blir bekymret og i dårlig humør. Og så tror du at Putin lusker rundt i buskene og skal ta deg.

Bent Høie skriver helsehistorie, og det er ikke et eksperiment

Innen 1 Juni skulle alle helesforetakene i Norge ha innført tilbud om legemiddelfri behandling av psykisk syke. Dette kom som et krav fra helseminister Bent Høie i et brev fra 25.11.2015. Det vil si at pasienter i psykiatrien som ønsker behandling uten bruk av psykofarmaka, skal kunne få det. Det er da snakk om behandling, og ikke akutte situasjoner. Det vil si at om noen er psykotiske og desperate, så vil de fremdeles kunne medisineres for å roe seg. Men langvarig medisinering med lykkepiller, antipsykotiske midler eller sentrastimulerende midler, skal ikke lengre være det eneste tilbudet som gis. Og det skal også være lov å få andre tilbud enn medisiner, hvis man ønsker dette.

Da jeg begynte å engasjere meg i dette spørsmålet, skyldtes det at jeg selv hadde fått behandling for mine problemer med rus og depresjoner, som kun var medisiner. Jeg visste ikke så mye om alternativene, så jeg tok medisinene mine uten å spørre. De funket sånn passe syntes jeg. Lykkepiller, sovepiller, metadon og subutex. Jeg blei liksom en zombie. Tenkte ikke klart og gjorde mye rart. Det var vel en del av sykommen min, trodde jeg. Vel, jeg ble ikke friskere før jeg begynte på (den kronglete) veien jeg er på, for å prøve å mestre livet uten å ha en daglig cocktail med farmasi knitrende i huet. 

Å mestre livet er ikke alltid like lett. Mange mennesker opplever sin egen eksistens som en skikkelig runde på glattisen, med knall og fall. Ikke alle overlever. Det er heller ikke alle som synes livet de lever, er noe særlig stas. Når man tenker tanker man ikke vil tenke, er det et mareritt. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Hvordan kan man dømme eller kritisere et menneske for da å forsøke å endre tankene og følelsene sine, slik at det blir mindre vondt?

Da jeg gikk ut i det offentlige og ropte ut at noe er feil med denne ensidige medisineringen av mentale lidelser og ruslidelser, tråkket jeg nok i et større vepsebol enn jeg var klar over. Og på mitt vante bajasvis, brukte jeg et språk som ble uppfattet som umusikalsk (det hørtes nok ut som en slags punkrock i fine fagkretser - haha). Jeg terget på meg en av verdens største industrier: Legemiddelindustrien. De har litt makt og penger de kara der, og de liker ikke støy fra sånne som meg. Jeg fikk meg mang en smekk i retur. Og det var ikke bare morsomt. Det var ekstra vondt da jeg oppdaget at det ble skapt en hel del frykt og bekymringspropaganda rundt spørsmålene jeg stilte og påstandene mine. Det ble liksom fremstilt som om jeg var en slags gammeltestamentlig tordenfyrste som skulle rive pilleglassene ut av hendene på de syke og kaste de ut på gata i galskap og tragedie. Og de som ikke ville la seg frelse til mitt livssyn og program var dømt til å leve i evig fortapelse. Det var ekkelt å bli fremstilt slik, siden jeg bare ville at folk skulle få et bedre tilbud slik at de fikk det bedre. Jeg har selv opplevd ensomheten, frykten og mørket, ved å være skikkelig mentalt ødelagt. Jeg unner ingen å det så jævlig inni seg som jeg selv har hatt. Og jeg ville overhode ikke propagandere for at kun det alternativet jeg selv hadde brukt, skulle ta over. Så høl i huet er jeg faktisk ikke. Men om jeg kunne virke litt nyfrelst, så får jeg vel bare stå for den. Sorry.

Min personlige tese er som følger: Det er ikke alt som passer for alle. Derfor må det være plass til alt. Eller i det minste: Plass til mer.

Ja det ble en del rabalder skal jeg innrømme. Et mystisk trosamfunn med kjendiser. En del av helsesektoren - psykiatrien - med en skummel historie. En bandkonflikt. Drugs og rock´n roll. Moralsk indignasjon. Vitenskapelig galskap. Mediene var euforiske. Huff for en smørje. Men så, begynte jeg og merke noe: Det begynte å bli legitimt for andre å delta i debatten om rus og psykisk helse. Ekspertveldet slo sprekker. Jeg vil ikke ta noen ufortjent ære her, men jeg fikk endel hendvendelser fra ulike hold. Folk som følte at de hadde stanget mot medikament-imperiet i mange år, uten å bli lyttet til.

Den viktigste hendelsen som snudde noe, var det et tappert ektepar som stod for. Espen og Lise Øwre hadde mistet datteren sin Silje i psykiatrisk behandling. Og de var sjokkerte over de ekstreme medisindosene hun hadde fått de to siste leveårene sine. Blandt de mange ulike pillene hun fikk, hadde ca halvparten av dem selvmord som bivirkning. Hun fikk dem hver dag - en slags cocktail. Hun tok livet sitt. Hun hadde det veldig vanskelig, og hun trengte hjelp. Hun fikk feil hjelp.

Familien Øwre ble rådet av fagfolk og noen av sine nærmeste om å la det hele ligge, men Espen tok opp kampen mot systemet, og har nå samlet opp en enorm kunnskap om farene ved en ensidig medikamentell løsning på mentale og rusrelaterte lidelser. Og han var en av de som ble hørt av politikerene på Stortinget og i Regjeringen. Dette var en av grunnene til at Bent Høie fikk gjennom et krav om medisinfrie tilbud i psykiatrien i Norge i dag. Dette er historisk. Jeg har selv ikke hørt om noe lignende tiltak i andre vestlige land.

Det klages selvfølgelig litt i fagmiljøene. En og annen psykiatrispesialist mener nok at det er uvitenskapelig å ikke medisinere pasientene. Jeg hørte faktisk en som kaller medisinfritt tilbud for et eksperiment. Det blir jo litt teit å skulle bruke eksperimenter som skjellsord, når en selv tilhører en høyst eksperimentell gren av medisinfaget. Å skjære over deler av hjernen, som i lobotomi, eller plugge folk til strømnettet som i ECT, må vel ha begynt med en eller annen form for eksperimenter? Og det eksperimenteres hele tiden med nye typer kjemikalier for å oppnå en eller annen slags endring i pasientenes tanker, følelser og handlinger? Er det ikke dette vitenskap handler om? Forskning og utvikling? Eksperimenter og analyser?

Nei Helseministeren i Norge har ikke innført et eksperiment i den mentale helsesektoren. Han har bare gitt en klar beskjed til alle aktørene om at de ikke bare får lov til å eksperimentere med pillecocktailer og kjemi når folk kommer til dem for å få hjelp. Legemiddelindustrien og strømleverandører får ikke være de eneste ingrediensene på laboratoriebenken. Jeg er ikke i tvil om at dette kan bli en utfordring for mange behandlere. Man skal plutselig gå inn og se helhetlig på pasienten. Livskvaliteten skal ikke kun måles i signalstoffene i hjernen. Fattigdom, ensomhet, traumer, kosthold, rusvaner, selvinnsikt og familiesituasjoner. Alle disse faktorene som utgjør et menneskes liv, må de ta hensyn til på en helt annen måte enn kun via diagnoser og resepter. Ja her trengs det åpne sinn og ståpåvilje. Det nytter ikke å hisse seg opp over nytenkning i behandlingen. Her hjelper det ikke å slå motstanderene i hodet med sitt favoritt forskningsresultat. Nå er det dugnadsånd som må til. Og jeg tror faktisk det kan bli en spennende utfordring for mange i dette feltet. Jeg vet at vi i Norge har gode krefter som virkelig ønsker å delta i utviklingen av en bedre og mer konstruktiv mental helsesektor. Også i de tradisjonelle faggrenene. Dette kan faktisk hjelpe mange mennesker til å komme ut av skyggedalene og tåkeheimene de føler seg fanget i. Det er vitenskapelig bevist at det kan nytte å ha litt trua.

Jeg prøver egentlig å holde meg unna denne debatten nå for tida. Jeg angrer ikke på at jeg gikk inn i den, men jeg visste ikke hvor tøft det ville bli. Nå er jeg egentlig bare opptatt av å ha det litt gøy og litt bra. Livet mitt har ikke vært det letteste, og jeg har sett mange grusomme skjebner rundt meg. Det er mange sår som skal pleies. Jeg har også behov for å stelle litt med meg selv. Det ble det liksom ikke tid til da jeg befant meg i skyttergraven i denne debatten.

Nei nå vil jeg synge og spille skuespill. Nå vil jeg spre matglede og finne livsglede der den er å finne: Hos gode venner, mine aller nærmeste. Folk er folk og de fleste av oss gjør så godt vi kan. Og begynner jeg å gruble på noe, så fyrer jeg av en blogg eller to. Ikke ta det for seriøst, og bli sure. Jeg er bare en fyr. Sånn ca.

Så hvis dette tilbudet om medisinfri behandling kan bli en realitet, og til og med fungere, vil jeg bli veldig glad. 

 

 

Her kan du lese litt om medisinfrie tilbud:

http://medisinfrietilbud.no

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/legemiddelfri-behandling-i-psykisk-helsevern

Her kan du se litt om familien Øwres arbeid for medikamentfri behandling:

https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts

Ha en fin dag.

 

En sinnssyk verden

Så smalt det igjen. Denne gangen var det en fyr som bekjente seg til IS´s ideologi som dundret inn på en homseklubb i Orlando og drepte så mange han bare kunne. En islamist drepte homofile i Florida. Masseskyting, homofili, våpenlover, islamister, USA, Trump og så videre. Så mange elementer på et sted. Hvordan er det mulig å forholde seg til dette? Hvem skal jeg skylde på? Hvilken forklaring skal jeg tro på? Hva sier ekspertene?

I Paris var det min type folk som ble kalblodig myrdet: Rockere på rockekonsert. De skulle bare ut og høre på et fett band, drikke øl og kose seg. Så ble de meiet ned. Terrorceller, IS, helmuslimske bydeler i Paris, Syria og amerikansk rock´n roll. Mange elementer her også. Det var surrealistisk. Jeg har spilt konserter med det bandet. Sangeren Jesse er en gammal kjenning. Så dette? Hvem kan forklare meg på en logisk og forståelig måte hvordan jeg skal forholde meg til en slik hendelse?

Masseskytinger, terror, religion, ideologi, livsstil, mediesensasjoner. Sinte menn. Ekspertpanel. Ideologi og politikk. Forklaringene og teoriene er mange. Og debattene raser. Mange mener seg å ha skjønt det hele. Hele sammenhengen. Det store bildet. Jeg våger ikke å påstå at jeg skjønner så mye av dette som foregår nå i disse tidene. Jeg er en av de som er mer engstelig, enn innsiktsfull. Jeg forstår bare ikke. Jeg tror ikke egentlig jeg vil forstå heller. Jeg er kanskje litt feig. Jeg lar meg sjokkere og opprøre, og så vitser og flåser jeg om det etterpå. Når alle har fått hendelsen på avstand, og det er rom for litt galgenhumor. Det er en overlevelsesmekanisme vi mennesker har: svart humor.

Men det er ikke morsomt nå. Det er grusomt. Volden og hatet skaper slike tragedier. Retorikken i mediene og på nett er skarpere enn på lenge: Bygg Mur. Forby. Spreng. Skyt. Straff. Halshugg. Brenn levende. Invader. Hets. Hat. Troll. Mobb. Er det Tredje Verdenskrig nå? 

Jeg kunne blogget om det lille jeg tror og spekulerer rundt terroren i Orlando. Men jeg vil ikke det. Jeg håper og tror at folk flest egentlig er bra folk, uansett om de er muslimer, kristne, homofile, heterofile, røde eller blå. De fleste er faktisk så bra at de ikke får overskrifter i avisene. Det er noen få og sjuke sjeler, som får oss alle til å tro ille om hverandre. Hatprat og vold. Jeg opplever ikke så mye av det i hverdagen. På mine mange reiser, har jeg i all hovedsak møtt bra anstendige folk. De få ødelegger for de mange. 

Denne gangen var det homofile som fikk hatet og døden innpå seg. Det er ikke første gang. Og det blir ikke siste gang heller. Vold og drap på folk med anderledes legning foregår hver dag på jorda. Men det forties ikke mer i vår del av verden. Vi regner det som en selvfølge at man skal kunne være den man er, uten å bli skutt og drept for det. Men ingenting er selvfølgelig. Det er en tilkjempet rettighet. Homser og lesber var fritt vilt i vesten også, helt til de snudde og satte foten ned. 

Denne gangen var det ekstrem islam som leverte hat og død. Det er heller ikke hverken første eller siste gang. Men hatere og mordere kler seg i alle mulige slags former og farger. Så lenge de kan finne trygge rom for sine destruktive handlinger, vil de fortsette med det de gjør: Ødelegge bra ting.

Nei jeg vil ikke gå inn i noen uverdig ideologisk debatt og myrderiene og hatet. Hvis overbevisning tvinger folk til å begå massedrap på de som er anderledes enn seg selv, bør de bytte overbevisning. Mord er mord. Vi mennesker må slutte å myrde. Ferdig med det.

Flyplasskamp med bismak

Det er direkte irriterende å se at nedleggingen av Rygge skal få handle om Ryanair.

Jeg savner å fly slik vi gjorde det i forrige århundre. Da fløy de store klassiske flyselskapene Pan Am og TWA i USA. I Norge konkurrerte SAS og Braatens SAFE. Når du gikk ombord et fly fra Oslo til København, ville du få en velkomstdrink, en full treretters middag og kaffe avec, før flyet landet. Flyturen tok en time. Satt du bakerst i flyet, kunne du til og med tenne deg en sigg. Du fikk også kjøpe taxfree fra en vogn ombord. Det var liksom litt stas å fly på den tiden.

Nå finnes det flyselskaper som er så billige og tarvelige, at du føler deg som om du kjører en gammel rutebuss i Moldova, når du flyr med dem. Ja de er billige disse flyturene. For et par hundrelapper, kan du dra hvor du vil i verden. Hvis du ikke er kresen, bryr deg om å få mental juling, sulte eller føle deg helt trygg der du flyr 10 000 km over bakken, er det bare å reise. Og vi reiser alle mann. Lave priser gjør at vi alle kan fly hit og dit i verden. Før kostet en flytur til København 4-5000 kroner. Det var ikke alle som hadde råd til det. Men det var jo litt stas uansett da.

Jeg er en sånn fyr som elsker å fly. Jeg flyr ukentlig i jobben, så jeg må bare elske det. Hvis ikke ville jeg blitt veldig frustrert. Jeg prøver å ikke irritere meg for mye over andre passasjerer. Det er ikke alle som vet hva som er lov og ikke er lov i sikkerhetskontrollen. Det er alltid noen som skal ha med flasker og spraybokser. Håndbagasjen skal være så stor at den fyller to hattehyller. De skal krangle om at de ikke behøvde å ta av seg beltet sist gang de fløy, for 20 år siden. Jeg bryr meg ikke. Jeg er like blid.

Jeg har for lengst sluttet å irritere meg over barnegråt og storfamilier. Det er ikke alle som vet at babyer får øreverk i trykkabiner. (Tips: Det hjelper og massere de litt bak ørene). Dessuten tåler jeg mer av andres barn, siden jeg selv har barn. Barn er barn, og de skal også ha det gøy og fly i lufta. Synes nå jeg.

Det som er litt irriterende, er at flyselskapene tilrettelegger for kaos og irritasjon, med sine kostnadskutt. Koster det penger å sjekke inn bagasje, ja da blir kabinen stappfull. Tunge skift og lave lønninger blandt de ansatte, kan faktisk også gå ut over sikkerheten til passasjerene.

Ryanair eies av en fyr som er beryktet for sin kynisme. Han selger billige billetter, men legger ut små pengefeller hele veien. (Han sjekket visst ut om det gikk an å ta penger for å slippe folk inn på do). Han underbetaler sine ansatte og driver dem gjennom beinharde skift. Hele operasjonen hans virker luguber på meg.

Flyseteavgiften i seg selv er helt høl i huet. Den fører til at folk mister jobbene sine, og at et helt distrikt mister et viktig reiseknutepunkt. Den miljøpolitiske gevinsten vil være marginal. Det ville være mye bedre å finansiere og støtte utviklingen av miljøvennlige fly hos flyfabrikantene. Det finnes enorme mengder  flytekniske nyvinninger som ville hjelpe på miljøet om de ble tatt i bruk. Og da uten at noen behøver og bli straffet for at de vil reise. Avgifter og ekstra skatter vil aldri fungere som annet enn undertrykkelse og represalisk formyderi. Grådighetsguden bor i byråkratiet, der ansvar ikke har noe ansikt, og hvor kontraktørene får herje fritt i maktkorridorene. Vi har allerede begynt og se konturene av et nytt fenomen i bilindustrien: Miljøkorrupsjon. De som betaler mest på og under bordet, vil få miljøpriser og støttefond, og fremstå som noen skikkelige miljøforkjempere. Bompenger og klimaavgifter har ingenting med naturen å gjøre - det er big business. Og nå skal altså luftfartsbransjen bli neste pattegris.

Jeg føler meg virkelig slitt i to retninger i denne saken om Rygge flyplass. Det er rart å se norsk luftfarts dårligste ide,flysetavgiften, versus europeisk luftfarts mest lyssky flyselskap - Ryanair. Jeg skulle ønske begge deler forsvant fra himmelen over Østfold, og at Rygge flyplass fikk lande og lette fly fra kule flyselskap. Sånne som serverer treretters middag, og hvor du kan røyke bakerst i flyet. (Det siste der er selvfølgelig en spøk).

 

Samlivstips: Klin med dama di hver dag.

Samlivbrudd og skilmisse er liksom den nye normen i samfunnet vårt i dag. Det oppfordres iherdig til å leve det glade singelliv, og ekteskap er bare noe vi kjendiser inngår i fylla for å få mediedekning til både bryllupet og skillsmissen. Sånn sett regnes jeg som kul. Tre havarerte ekteskap bak meg. Rock´n Roll liksom.

Vel seriøst tror jeg vi blir hjernevasket til å gi opp samlivene vår for fort. Enslige er big business. Aleneforeldre skaper arbeidsplasser.

Før i tiden var brudd liksom siste alternativ. Man skulle reparere når noe var ødelagt, ikke bare vrake det. Noe samlivsterapi var det heller ikke så mye av. Ikke slik vi kjenner det, med fagfolk og eksperter. Man gikk gjerne til sognepresten og kjefta og smalt litt, og så fikk man litt perspektiv på sakene. Ekteskap før i tiden handlet om mer enn bare en romanse mellom to voksne. Det var et prosjekt hvor to familier møttes, hvor barna skulle oppdras til å bli anstendige ærlige borgere. Og familieenheten skulle også være en aktør i samfunnet, med sitt gode navn og rykte. Ære på den tiden handlet om å stolt kunne gå ut til naboer, venner og kolleger, se folk i øya og vite at man var i stand til å gjøre rett for seg og sine. I dag er ære noe som driver innvandrermenn til drap og død - hvis vi skal tro mediene. 

Men i virkeligheten er det ikke så gøy når det blir slutt. Det er trist, og mange ønsker å unngå brudd. Og vi gutta er ganske klønete i så måte. Så jeg tenkte jeg skulle komme med noen enkle samlivstips fra en mann som har gjort alle feil i boka.

Når er det tegn som tyder på at forholdet trenger litt futt? Leste en tweet i dag fra en singel dame som ønsket seg en mann, slik at hun hadde noen som kunne sitte og se på fotball på TV, mens hun ryddet oppvaskmaskinen på ekstremt passiv-aggressivt vis. Vel, dette med passiv-aggressivitet har vi gutta ikke helt fattet. Går dama di og furter mens hun skramler høylytt med husarbeid, er det noe galt. Ofte har du ikke gjort noe galt. Du har bare ikke gjort noe rett heller. Da er det bare og gjøre noe bra. F.eks være litt hyggelig og oppmerksom, eller kline.

Klining, ja. Dette trikset funker hver eneste gang. Hvis folk skjønte hvor mye som kan løses med klining, hadde skilsmissestatistikken dalt. Samlivsterapeutene hadde blitt arbeidsledige. Og alle hadde blitt glade.

Når man kliner, begynner hjernen å produsere masse signalstoffer, som dopamin og seratonin og alt annet deilig kjemisk. Da slipper man å ta lykkepiller og dop. Man blir høy på klining. Musklene slapper av. Man begynner å like den man kliner med. Man kan til og med få lyst på sex. Og etter en slik klinesession, er det mye lettere å snakke sammen. Da kan det hende at man faktisk klarer å løse en eller annen vond greie som står mellom paret. Når klina du sist med dama di, sånn helt uten annen grunn enn at det er digg å kline?

Hvis man virkelig vil ha et velpleid og meningsfylt forhold, er det å anbefale obligatorisk klining, minst en gang hver dag. De som ikke tror meg, har ikke prøvd. Ikke jeg heller, da. Men det virker riktig. Skal i allfall prøve, om jeg får muligheten.

En annen regel man bør innføre, er teite hodeplagg når det skal krangles. Sombrero er virkelig å anbefale. Det er umulig å være sint lenge på kjæresten din når hun eller han har sombrero på hodet. Det er også veldig vanskelig å si slemme ting, når man ser teit ut. Så da veier man sine ord før de hagler ut av munnen ens. Jepp. Kjøp et par sombreroer og innfør sombreroplikt ved hver krangel.

Nå er ikke jeg vitenskapsmann med arkivskapet fullt av tung forskning og statistikk. Jeg er ingen sukksessrik samlivsterapeut heller, med lang erfaring og tusen reddede parforhold på CV´n. Jeg kan vel heller ikke pynte meg med å være noen slags rollemodell for varige forhold. Men jeg er mann, og jeg har litt peiling på å være det. Og dette er mine samlivstips til mine brødre som vil ha dama si noen år til:

-Når hun er sur, må du fikse det. Hun kommer ikke til å ta initiativet.

-Når dere skal krangle, må dere ha sombrero på.

-Klining hver dag kan virkelig sørge for at det aldri blir slutt. (Så lenge du passer på at det er dama di du kliner med da?)

Velkommen i Nordengjengen Petter Stordalen

Petter Stordalen uttaler i et intervju med Gøteborgs-Posten i forbindelse med 17 mai, at han ønsker at  Norge, Danmark og Sverige slås sammen. Denne tanken er ikke ny, og denne tanken er ganske så genial. Dessuten har en slik union eksistert før under navnet Kalmarunionen. Den eksisterte i litt over hundre år (1397 - 1523) , men falt fra hverandre på grunn av intriger og konspirasjoner. Det var hovedsaklig Det Tyske Hansaforbundet som jobbet hardt mot denne nordiske unionen, siden den var ganske så sterk og fremgangsrik. Den var politisk ganske løs i snippen, men økonomisk skapte den enormt mye velstand og fremgang for nordboerene. Det ble en direkte trussel mot tyske handelsmenn, så de gjorde det verste de kunne og splittet den.

Etter andre verdenskrig diskuterte vi skandinaver atter en gang muligheten for å danne en handels og forsvarspakt. Men den kalde krigens stormakter satte en stopper der. Danmark og Norge holdt seg til sine redningsmenn fra krigen - USA og UK, og gikk inn i NATO. Sverige fikk nok et lite hint om å ikke gjøre større vesen av seg. Finland kunne bare glemme og alliere seg mot Sovjetunionen, osv osv. I grove trekk kan vi nok si at tiden ikke var moden for en ny Kalmarunion.

På slutten av 1990 tallet og ut over 2000 tallet, fikk hele tanken på en nordisk union en litt brunbitter bismak. Høyreekstremister snakket da mer om en slags arisk "vikingunion" med klare nazistiske ambisjoner. Derfor ble det rett og slett ikke stuereint lengre, og i det hele tatt nevne ideen i møblerte rom. En nordisk union med rasistiske fortegn vil vel ingen ha. Det er uansett umulig å få til uten å begå forbrytelser mot menneskeheten. Norden liker ikke forbrytelser mot menneskeheten. Vi anser det som slemt.

Men nå er tanken på en demokratisk og moderne nordisk union, ikke lengre så usannsynlig. Jeg har drevet på, på si, med å få folk med på en slik tanke i mange år nå. Hintet og argumentert. Det gleder meg og se at jeg oftere og oftere blir møtt med sympati for tanken på at de nordiske landene skal slå seg sammen. Og det finnes stadig tyngre krefter som mener at tiden er moden for å trekke oss ut av de gamle tunge organisasjonene og heller forme en ny - en "Kalmarunion 2,0 ".

EU har blitt en alt for stor organisasjon. Byråkratiet er gigantisk. Svenskene, danskene og finnene føler seg ikke helt OK med å skulle dele skjebne med land som ligger så langt borte. Konkurs i Hellas. Portugals og Spanias problemer. Østeuropeiske land som ikke bidrar, men som krever mye. I mange spørreunderøkelser i nabolandene våre, sier flertallet av de spurte, at de ville foretrekke en nordisk union, fremfor EU.

NATO ble dannet som en forsvarspakt i områdene i det nordlige atlanterhavsområdet. Vi skulle liksom stå sammen mot kommunismen i øst, og forsvare hverandre når Stalin og gutta kom. I dag er NATO en angrepsallianse mot midtøsten og andre konkurrenter på oljemarkedet. Da Norge skulle kjøpe nye jagerfly for å ta over etter F-16, hadde vi valget mellom svenske JAS, og amerikanske F-35. De svenske flyene er kjappe, små og lette å manøvrere. Perfekt for forsvar i nordisk landskap, med skoger,fjell og fjorder. F-35 er tunge luft-til-bakke fly. De passer bedre som luftstøtte til store invasjoner, og teppebombing av store byer, industrianlegg og bakkestyrker. Norge valgte F-35. Vi valgte nok litt under press fra NATO, for vi er ikke spesielt forsvarsdyktige når vi får disse flyene. Men flyene våre vil passe fint inn når et nytt araberland skal settes ut av spill. Libya var nok bare en begynnelse. Det er bare en feil: Dette har ingenting med NATO´s grunnidé å gjøre, og det har absolutt ingenting med nordisk forsvar å gjøre. En nordisk union ville kunne forsvare seg selv. (Det er uansett tvilsomt at et slikt Norden hadde hatt så mange fiender å frykte.)

Et samlet Norden ville utgjøre nesten 30 mill innbyggere. Det ville være en av verdens ti største økonomier. Vi ville kunne argumentere for å få en fast plass i FN´s Sikkerhetsråd. Der ville vi kunne delta i verdenssamfunnet på våre egne premisser, og med våre egne verdier. Jeg synes vi har helt greie verdier, for det meste. Så hvorfor ikke?

Et samlet Norden kunne dele enorme ressurser, i brorskap og samarbeidsånd: Olje, fiskeri, teknologi, landbruk, industri og handel. Hver for seg har de nordiske landene noen av delene. Sammen har vi alt. Og tenk hvor mange kostnader vi kunne spart ved å administrere alt dette - sammen? Fri ferdsel har vi jo allerede mellom landene. Hva om vi har samme mynt, samme offentlige tjenesteyter og samme velferdsordninger?

Jeg må innrømme at jeg virkelig brenner for en slik ide: En nordisk union. Det ville gavne oss alle. Både venstresiden og høyresiden i nordisk politikk vil kunne delta aktivt, på lik linje med nå. Det ville rett og slett vært en bedre løsning for Norden. 

Når en mann som Petter Stordalen også sier at Norden bør samles, da er det lurt og lytte. Han har bygget store og flotte ting i hele vår del av verden, og han har god erfaring og analyse på hva Norden trenger for at det skal fortsette og være en fin, moderne og dynamisk del av verden.

Å bygge en politisk bevegelse er ikke for alle. Jeg er i alle fall ikke noen stor politisk tenker eller organisator. Men jeg og noen meningsfeller i Sverige tok oss den frihet og startet en liten greie. Vi håper jo at flinkere folk kommer og tar over. Men hvis noen skulle ha lyst til å følge med, finnes Det Nordiske Unionsparti på Facebook: https://www.facebook.com/Det-nordiske-unionsparti-599118323587512/?fref=ts Det er ikke store greiene, men til høsten blir det forhåpentligvis litt mer futt. Så hvorfor ikke spørre seg om det snart er på tide med en endring? Det ville jo vært bedre?

Pinsemat for ekte menn og tøffe damer.

 

Det var pinsefest i helga, og #Dudefoodoslo chapter "Badass Balut Brothers" inviterte til en passe drøy fest. 

Grisehoder, fåretestikler, andehjerter og lammehjerner stod på menyen. Det ble en bizzarr men kulinarisk vellykket aften. 

 

 

 

Hode av Mangalitsagris. 10 timer i ovnen.

Grisehodet flamberes i Gin. 

Værballer. Kan stekes eller friteres. Jaggu var det mulig å spise dem rå også. Men det er litt rart for oss gutta og spise andres "utstyr". Jentene derimot syntes det var helt greit.



Pletter av lammehjerne. Ikke så ulikt en asiatisk pannekake.             Andehjerter er alltid like godt. Det handler om krydring.



Lammehjerne ser ikke så delikat ut. Men det blir godt når det lages riktig.

Diagnose - Mann

Sitter og leser om en samtale som ble holdt på Litteraturhuset i april, mellom sammfunnsviter Arne Klyve og psykiater Finn Skårderud. http://www.rus.no/id/1053.0 De snakket om Klyves bok "Sinte, unge, villfarne menn - vårt medansvar" . Den handler om unge menn som ramler av det moderne kunnskapssamfunnet. Før i tiden ville de jobbet i industrien, eller blitt sjømenn. De ville vært forsørgere og familefedre. I dag er det ikke ikke bruk for slike karer i Norge. Den moderne mannen må utdanne seg i åresvis for å henge med. Han vokser ofte opp bare hos mor. Han møter få mannlige forbilder på sin vei gjennom oppvekst og skole. Han bør forte seg og ta pappaperm, hvis han skal rekke og knytte seg til barna sine før skilsmissen gjør han til helgepappa. Kort oppsummert : Det er ikke alle menn som føler at de passer inn i den moderne mannsrollen. De opplever seg kastrert. Og det skaper frustrasjon og sinne.

En gang var det bruk for dem. Menn vant kriger, var arbeidere, ektemenn og fedre. I dag er krigene umulige å vinne. Alle slag er tapt. Sammfunnsliv, arbeidsliv, familieliv. Han får det bare ikke til. Og han er kneblet. Mannskodeksen forbyr han å klage. Han går på pubben. Sloss på fotballkamp. Hailer i gatene. Netthetser jenter, homofile og innvandrere som markerer seg i det offentlige rom. Eller han blir fanatiker på andre måter: Blir islamist og reiser til midtøsten for å skjære halsen over folk, og sprenge seg selv i lufta. Det er en lei kar blitt, denne mannen.

Den vanligste dødsårsaken blandt menn mellom 15 og 49 år er selvmord, ifølge denne artikkelen her: http://m.side3.no/en-tragisk-ting-tar-livet-av-flere-menn-enn-kreft-overdoser-og-trafikkulykker/3423204469.html I 2014 tok 401 norske menn sine liv og 147 kvinner. Det er en stor forskjell. Det er tragisk. Dette er menn som ikke får livene til å fungere. Ydmykelser i arbeidslivet. Samlivbrudd og savn etter barna. Følelsen av håpløshet. Hver dag avslutter en eller to av våre medborgere livet sitt.

En gang var de guder. Nå ligger de som falne engler i grøfta og forbanner sine skjebner.

Klyve og Skårderud drøfter om disse mennene er syke. Det finnes en bok full av diagnoser for "usynlige sykdommer" DSM. Denne boka kommer ny og forbedret utgave i 2017. Proppfull av nye og forbedrede sykdommer. Står du opp sent om morgenen? Syk. Spiser du for mye helsekost? Syk. Vanskelig å sitte stille i et klasserom? Syk. Mann? Syk?

Eller er det samfunnet som er sykt? De to lærde vismennene drøfter også om dette kan være tilfelle. Har den raske samfunnsutviklingen, med kunnskap og teknologi, glemt noen? Har vi i vår iver etter å modernisere, og være progressive fritenkere, ofret en hel gruppe menn? Eller var det en uønsket mennesketype?

 Fant vi endelig undermennesket som kan utryddes, til beste for samfunnets videre vekst og utvikling? Kan vi diagnostisere disse mennene til å bli en sykdom, ja da blir jo det neste logiske steget å finne en kur. Da kan vi vi jo fjerne svulsten. Eller? Vel, han fjerner seg jo selv, med sine selvmord og sin destruktive adferd. Kanskje det bare er å kjøpe popcorn og 3D briller, lene seg godt tilbake og se på, mens denne sinte unge mannen kaster seg selv på historiens skraphaug?

Vel Klyve og Skårderud kommer vel frem til det motsatte. Det er kanskje på tide og se seg litt tilbake. Hvis utviklingen går så raskt i en retning at en hel gruppe individer ramler av lasset, kan det være en idé og dra de opp igjen? Disse sinte, unge, villfarne menn.

 

"Hen" kan du være selv - gubbekjerring!

Denne teksten så jeg på en plakat i Stockholm da jeg bodde i Sverige. "Hen" debatten raste der på den tiden. Det var noen sinte barnehagetanter som stod litt til venstre for Pol Pot, som hadde fått ideen. Guttene lekte for mye med biler, og jentene lekte for mye med dukker, så det ble forbudt å bruke "hun" og "han" blandt barna. På den måten skulle de få muligheten til å vokse opp uten kjønnsroller. De må ha virket ganske sinte og skremmende, disse tantene, for hele Sverige kastet seg på denne ideen. Et stort flertall protesterte selvfølgelig, men flertallsprotester er lette å kvele: Illsinte karakterdrap og flittig "Hitling" etterfulgt av en massiv "tie hjel" - kampanje. Og vips: "Svenne Banan" holder kjeft og kaller barna sine "Hen". Jeg jobber jevnlig i Sverige, og blandt mine skuespillerkolleger, brukes dette kjønnsnøytrale begrepet med den største selvfølgelighet. 

For å være ærlig: Da datteren min ble født, rant maskaraen hennes mens hun gråt sine første tårer. Det var ikke en kjønnsnøytral baby, som skulle formes til jente av et gammeldags mannevelde, ved hjelp av dukker og ponnyer. Dette vesenet var en jente fra hun ble født. Og jeg tror ikke hun vil se med blide øyne på at noen som helst prøver å kjønnsnøytralisere henne. Hun er nemlig også en smidig og god sverdfekter, samt at hun setter en pil hvor enn det skal være, med buen sin. Vel, det siste der var en spøk. Det jeg prøver å si er at det å være jente, ikke nødvendigvis betyr at man ikke kan bite fra seg. Men en "hen" blir hun aldri. 

I samme periode, mens jeg bodde i Sverige, gikk en dokumentarfilm på kinoer og på TV. "Angrerne" handlet om to karer som hadde skiftet kjønn til damer, og som nå angret seg. De fortalte om sine vanskelige liv, og hvordan de låste seg fast i ideen om at; når de bare fikk forandret seg fra menn til kvinner - da ville alle problemer løse seg. Da ville de få mann og barn og ..? Vent! Barn? Nei det går ikke. Dette vet jeg fra Monty Python komedien "Life of Brian". Der sitter en gjeng venstreradikale frihetskjempere på Jesu tid, og diskuterer frihet og undertrykkelse. Han ene går i kjole og insisterer på å hete Loretta. Lederen, i John Cleese´s skikkelse, blir mer og mer irritert: Fyren vil hete Loretta OG ha barn. Frihetsgruppen må så vedta at selv om han er en mann som ikke har livmor og ikke kan få barn, så støtter de hans RETT til å ha det. Da kommer John Cleese med de berømte ordene "what´s the fucking point?". Vel, de to angrerne fra den svenske dokumentaren fikk meg til å tenke det samme: "Hva i svarte er poenget?" Her ble ingen personlige problemer løst. Ikke ble de damer, og nå hadde de gjort så de ikke var menn heller. Og de gamle vonde emosjonelle greiene de slet med, var heller ikke løst. Tragisk.

Jeg har selv snakket med unge mennesker som har avbrutt en kjønnsskifteprosess. De hadde faktisk begynt hormonbehandling tidlig i tenårene, men endret seg underveis. De var bitre på overivrige leger, som iverksatte denne formen for behandling på så unge mennesker. Jeg håper virkelig legestanden holder det de lover i slike tilfeller: At de klarer å se et individ i en dyp krise, eller kanskje bare i en fase i livet sitt, hvor de opplever seg fanget i feil kjønn. Hvis individet endrer seg, er det for sent. Kanskje lurt og vente litt?

Her forleden ble Regjeringens likestillingsmelding lagt frem for Stortinget. I siste minutt ble det lagt frem et forslag om å vedta et tredje kjønn. Det ble nedstemt denne gangen, men opposisjonen skyldte på liten tid til å stemme ja til forslaget, og lovet å vedta dette tredje kjønnet neste runde. Da jeg så dette i avisene, gikk tankene igjen tilbake til John Cleese´s berømte "what´s the fucking point". Jeg er fristet til å flåse med at Stortinget kanskje bør vedta en sjette tå. Og mange morer seg over min harselering på snapchat (OriginalHank) om at jeg er en hai fanget i en menneskekropp, og at samfunnet må vedta gratis haioperasjon til meg. Men det ligger en liten porsjon alvor bakom mine smakløse spøker om temaet: Vi kan ikke politisk vedta alt mulig, for å tekkes alle mulige. Mennesker og dyr er delt i to kjønn (med noen unntak i dyreriket). Ingen politiske vedtak vil endre dette faktumet. Hvordan vi skal leve med hverandres anderledesheter er ikke alltid et politisk problem, men like ofte et mellommenneskelig et.

I uminnelige tider har sivilisasjoner hatt sine transsexuelle, homofile, bifile osv. Når sivilisasjoner har overflod nok, er det også rom for slike varianter av levesett og identitet. Det finnes selvfølgelig områder i verden hvor folk er så desperate etter bare å få seg litt mat, at individene sjeldent bevilger seg luksusen å bestemme hvilket kjønn de EGENTLIG er. Og så finnes det samfunn som er så undertrykkende og brutale at folk ikke tør annet enn å holde kjønnsidentitet og seksualitet for seg selv. Vi har forsåvidt kommet et lite stykke videre her i Norden. Men det kan jo bikke over i tvangsmessigheter også. At dette fenomenet med oss mennesker skal bli en altoppslukende besettelse, slik at det i det hele tatt blir forbudt og stille spørsmål ved dette. I Sverige har kjønns og likestillingsdebatter en lei tendens til å utvikle seg til "de få´s" meningsterror mot "alle andre".

Personlig er jeg ganske individualistisk anlagt. Jeg syns at den enkelte bør få være mest mulig som han eller hun vil, uten hverken tilrettelegging eller innblanding. Og samtidig synes jeg det er mye morsommere at det finnes ulike grupper, kulturer og sub-kulturer. Litt av magien blir jo borte hvis alt skal normaliseres. Slik finnes jeg nok på den motsatte siden av skalaen: Ingenting MÅ være normalt. Det blir kjedelig for de normale. Det er mye morsommere at noen er forskjellige, og at Stortinget heller vedtar at det er forbudt å være slemme mot helt greie folk, bare fordi de er litt utenfor normen,

Simpelt pamperi og odiøs politisk korrekthet. AP ødelegges innenfra.

"Gjør din plikt og krev din rett" 

Slik lød det gamle slagordet fra Arbeiderpartiet. Jeg vokste opp i en AP familie. Min bestefar var ordfører for Moskenes kommune i to perider. Han satt på fylkestinget. Jeg ble tidlig opplært i at folk har blitt tråkka på i århundrer, og at fattigdom og elendighet måtte bekjempes. Og jeg stod lenge langt til venstre, i min ungdom. Men det gikk over.

På slutten av sitt liv, var han mildt sagt desillusjonert over sitt gamle parti. Håkon Lie hadde solgt sjela til partiet til amerikanerene. EU og NATO var tunge organisasjoner som fikk viljen sin med lille Norge, så lett som bare det. Sosialdemokrati for min gamle bestefar, handlet om at fiskere skulle få anstendig betalt for fisken, så ikke oppkjøperene fikk alt. Det handlet om å bygge bruer og veier, slik at folk kom seg på sykehus mens de ennå levde, og at varer skulle komme raskt og rimelig frem. Det kostet forsyne meg over femtilappen for en fersk agurk tidlig på 80 tallet, i Lofoten.

Arbeiderpartiet i dag har mistet mye av sjela si. Etableringen og disponeringen av oljepengene våre henger ikke på greip i folks øyne. "Alle" vet at arbeidsledigheten, slik den fremstilles, ikke viser det sanne bildet. Langtidssykemeldinger, uførepensjoner, overgangsstønader og så videre. Spranget fra arbeidsledig til arbeidsudyktig er kort. Det er jo en smart måte og pynte på arbeidsledighetstallene også.

Arbeiderpartiet sliter faktisk med pamperi. Det har foregått maktkamper og intriger der, helt siden den kalde krigen. Store tunge AP familier har blitt marginalisert nærmest over natta mens andre tunge AP familer har erobret hegemoniet der oppe i ledelsen. Vanlige folk ser med skråblikk på AP ledere som galant går ut av Regjering og Storting, og inntar superstillinger på den internasjonale arena. FN, NATO, EU og hundretalls av stillinger i tung finans, og de mektigste organisasjonene. Skattefrihet for seg selv og tungt skattetrykk på folk flest. Særlig hvis de jobber i privat sektor, eller er selvstendig næringsdrivende. Dette går virkelig ikke upåaktet hen. Jeg tror mange mener at det den borgelige regjeringen gjør i dag, er å forsøke og rydde opp etter AP festen som var. "Klart det er arbeidsledighet nå, sånn som landet ble styrt da." Det sies som en naturlig sak.

Det kan også virke som om folk ikke helt vil være med på at AP er eneforsvarer av det multikulturelle. Det fleste vanlige nordmenn vil ha seg frabedt å bli kallet drittsekker, rasister og kjerringer, bare fordi at de stiller noen spørsmål om hvordan flyktninge og aslystrømmen skal håndteres. Det går faktisk helt fint å være et fordomsfritt og tolerant menneske på høyresiden også. Det er bare at når det kommer folk og banker på døra, bør vi sjekke om vi har mat i kjøleskapet, sengeplass til alle, og tid og overskudd til dugnad, leik og moro. De som hisser seg opp i begge leire, lurer ikke de mange som ser på kranglingen og gjør seg opp sin egen mening i stillhet. Det er faktisk både legitimt og lov å uroe seg over verdens utvikling, uten at man er noen ekstremist på hverken høyre eller venstre side. 

Det kan virke som om den borgelige regjeringen har god vind i seilene, og det er jo litt fint. Men de bør ikke bli for trygge på seg selv. Mye av AP´s fall i siste meningsmåling, skyldes dem selv. Simpelt pamperi, og odiøse øvelser i politisk korrekthet, har svekket partiet innefra.

Samtidig har Erna og Siv noen utfordringer foran seg om de skal klare å beholde makten etter neste valg. Det finnes i dag ingen egentlig definert borgelig kulturpolitikk. Det eksisterer kun en litt populistisk "kulturpolitikk-kritikk". Alternativet har jeg aldri egentlig hørt.

Hvordan Norge skal forholde seg til Norden, EU og NATO i fremtiden er også en utfordring. Den kalde krigen er over. Den vestlige propagandakrigen mot Putin henger ikke på greip. Det er ingen som gidder å tro at Putin vil invadere oss. 

Tyrkia og Norge har ingenting i samme militære allianse å gjøre. De skyter kurdere i ryggen mens de står alene i bakkekrigen mot IS. Det foreligger nok informasjon til å anklage Tyrkia for å drive et dobbeltspill med IS. Dette er det motsatte av hva NATO alliansen skulle drive med. Her bør de borgelige partiene gjøre lekser, og gjøre seg opp en mening.

EU tilhengere fra forrige århundre, har blitt nåtidens EU skeptikere. Det ser bare fjernt ut at unionen, som skulle få slutt på århundreder med kriger og handelsbarrierer i Europa, minner mer og mer om et fortvilet supperåd, som må tørke opp snørr, blod og tårer etter at "syden gikk konk". Danskene og Svenskene er lei hele greia. Jeg så en meningsmåling i Danmark hvor spørsmålet var hva danskene ville valgt - fortsatt EU medlemskap, eller en ny nordisk union, utenfor EU og NATO. Et overveldende flertall ønsket en nordisk union. Jeg vet at dette tenkes av mange i de borgelige partiene.

En liberalkonservativ regjering for fremtiden, må forholde seg til helt nye scenarier i fremtiden. Oljeformuen vår kan skrives ned i verdi med et pennestrøk. De internasjonale bankene kan gjøre sånne ting. De store politiske mastodontene fra forrige århundre, har svekket levedyktighet. Pamperi og kameraderi spiser sosialdemokratiet opp innenfra. Om de borgelige skal fortsette og ha folkets tillitt må de skarpe spørsmålene må stilles. Og mye gammalt rusk må ryddes opp.

Så god helg Erna og Siv. Vel fortjent. Men ikke sov for lenge på søndagsmorran. Det kommer en mandag, og om den blir blå eller rød. Det er opp til dere.

Selvskadearr ,håp og englefjær

Camilla og Glenn (Foto: Joakim Karlsen)


Englefjær. (Foto. Joakim Karlsen)


Camilla sluttet med selvskading for mange år siden. Men arrene går aldri bort. Det kan være plagsomt, særlig om sommeren. (foto: Joakim Karlsen)

Av og til bare skjer det kule ting. Man møter noen, får en ide, ringer en annen og så møtes alle. Så skjer det noe flott.

Camilla Nicoline Vik har vært norgesmester i kickboksing fire ganger. Hun har deltatt i EM og VM. Hun er Norges første kvinnelige livvakt. Hun er en dyktig danser. Hun er sammfunnsengasjert. Hun har alle elementer som utgjør en moderne selvstendig norsk kvinne. Men hun har også en tøff historie bak seg. Dette skriver hun åpent om i sin blogg http://www.caminicol.com . Der forteller hun blandt annet om årene med selvskading, som hun nå har lagt bak seg. Nå svarer hun på utallige henvendelser fra andre jenter som sliter med det samme, og forsøker å hjelpe dem ut av problemene.

Selv om Camilla har lagt selvskading bak seg, har hun selvfølgelig arrene fremdeles. Når sola skinner, huden blir brun og hun går ute i t-skjorte, synes disse arrene veldig godt. Det kan være litt ubehagelig til tider. Man vil jo ikke alltid at en mest private kamper i livet skal synes som det første man ser.

Glenn Jarle Jordheim er en kompis av meg, her jeg bor i Lillestrøm. Han eier tatoveringssjappa Odins Merke http://odinsmerke.no . Han har hatt en tøff oppvekst og bruker store deler av livet sitt til å hjelpe andre. Her i Lillestrøm driver han også et treningssenter for kamsporten Krav Maga http://kravmaga-instituttet.no . To ganger i uka inviterer han folk som har rusproblemer og andre psykiske og sosiale vansker. Der får de innføring i både kampsport og yoga. Og det er samtidig et viktig møtested for folk som gjerne har behov for å komme seg opp om morgenen og treffe folk. (Les mer om Morrastellet her: http://www.rb.no/en-grunn-til-a-sta-opp/f/5-43-146782 )

Jeg leste en artikkel om en tatovør i Australia som tilbød tatoveringer til folk som hadde hatt selvskadeproblemer. (Det snakkes jo oftest om jenter som har denne problematikken, men det er nok også en del gutter som sliter med det samme). Jeg la den ut på FB sida mi, og da tok Camilla kontakt med meg. Jeg kjenner mange tatovører i Norge, og mange er veldig dyktige på sine felt. Glenn er  en kjent og dyktig artist. Hans kunder kommer fra hele landet, og mange kommer også fra utlandet.

 Glenn har også veldig god erfaring med å tatovere arrvev. Mange sykehus sender sine pasienter til ham, etter ulike operasjoner. Særlig kvinner som har hatt inngrep etter brystkreft, kan få hjelp av Glenn. Noen som har implantater trenger og tatovere brystvorter. Andre vil ha en feiende flott tatovering over arret etter at brystet er fjernet. Glenn løser slike oppgaver. 

Jeg ville at Camilla og Glenn skulle møtes. De har begge lang erfaring med kampsport. De har begge brukt kampsorten som en metode for å mestre livet bedre. Og de hjelper begge andre mennesker, ved hjelp av kampsport, yoga og motivasjon. Og Glenn er den beste jeg kunne komme på som kunne fikse arrene på armene hennes.

Glenn og Camilla fant tonen med en gang. Selvfølgelig. Og Camilla bestemte seg raskt for hva hun ville tatovere over arrene: En englefjær. Jeg syntes symbolikken var perfekt. Engler som faller. Engler som reiser seg opp. Engler som hjelper de falne til å reise seg. Nytt håp. Nytt liv. Nye muligheter. Oppmuntring og veiledning. De fleste kulturer og samfunn i verden bruker engler i sitt språk, for å sette ord på slike ting som ikke er så lett og sette ord på: Livet.

Glenn tatoverer gjerne folk som har drevet med selvskading. Han gir til og med 20% rabatt til fem personer med selvskadearr i året. Og både han, jeg og Camilla vil sende en utfordring til alle tatovører i Norge om å gjøre det samme. Det kan hjelpe så mange videre i livet, og kanskje få pyntet litt rundt de synlige arrene fra en tid hvor livet var vanskelig og mørkt.

Men det finnes visse regler som må følges, og der er Glenn tydelig:

- Ingen røde/rosa arr. Da har det gått for kort tid siden selvskadingen. Det blir ikke noe bra resultat.

- Selvskadingen må ha opphørt. Det må være et tilbakelagt kapittel i livet. Alle kan få tilbakefall, så helt trygg er man jo aldri. Men en viss stabilitet bør det være.

- Det kan være litt emosjonelt å skulle tatovere slike arr. Vonde minner og flashback kan forekomme. Camilla forteller at hun hadde mange tanker og følelser i forkant av tatoveringen. Men da hun først satt i stolen, gikk det hele bort. Glenn sier at tatovøren bør være en god og oppmerksom lytter. Og tatovere arr handler mye om et samspill. Tatovøren skal hjelpe i en persons liv.

Tatovering av arr etter selvskading er ingen flukt. Arrene blir ikke borte. Men ved å tatovere over arrene kan man få oppmerksomheten over på noe annet. Det kan også fungere som et symbol på en ny start. At man legger noe bak seg, og begynner på et nytt kapittel i livet. 

 

Norge blir aldri ferdig når det tar fri hele tiden.

Vi kan ikke ta fri hver gang det skjer noe sprøtt i Bibelen.

 

Norge er et fint land, når det bare blir ferdig - sa Herodes Falsk en gang tidlig på 80 tallet. Det er ikke ferdig ennå, spør du meg. Vi driver ennå og bygger landet etter krigen. Men siden vi tar fri hele tiden, spørs det om vi noen gang kommer i mål.

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen skal minne om da Jesus steg opp til Himmelen 40 dager etter at han stod opp fra de døde ved påsketider. Og for at alle skal huske hvilket utrolig mirakel dette var, tar hele nasjonen Norge liksågodt og stenger. Vi tar fri. Selv om jeg ser på meg selv som en troende mann (troende til litt av hvert),har jeg ingen vansker med at folk stiller spørsmålstegn ved en så spektakulær hendelse som å "stige opp til Himmelen". Mange troende ser nok på slike historier som litt mer symbolske, enn fysisk faktiske. Det er uansett ikke slik at vi bør ta fri hver gang det skjer noe sprøtt i Bibelen. 

Jeg liker ikke fridager. Jeg har ingen fast stilling. Jeg er freelancer, så jeg er avhengig av å jobbe som et svin for å i det hele tatt få jobb. Jeg suser hit og dit i møter, og tar telefoner og mailer og står på. Og så får jeg jobber og engasjementer, som jeg så må gjøre. Av og til kan det gå uker uten at jeg har noe fornuftig og ta meg til. Da kan jeg enten bruke masse penger som jeg ikke har, eller har råd til og bruke, eller jeg kan hoppe i dusjen, dra til byen og møte oppdragsgivere. Min arbeidshverdag er avhengig av at samfunnet går rundt. At folk er på plass, tar beslutninger og iverksetter prosjekter. Det er utrolig frustrerende da, om jeg ikke får tak i de jeg trenger og snakke med, fordi de er på hytta, i syden eller på danskebåten - 5-6 ganger i året.

Det er jul, sommerferie,høstferie,vinterferie, himmelsprett, pinse, påske, karensdager, planleggingsdager, kurs, konferanser og selvfølgelig: sykemelding, avspasering, arbeidsavklaring, overgang og litt mer kurs. Hver gang jeg snakker med en nordmann som har fått seg ny jobb, er det første han snakker om, hvor mye fri som er avtalt i arbeidskontrakten. For i tillegg til alle faste fridager, driver norske ansatte og forhandler seg til litt ekstra fri - sånn på toppen av det hele. Lurer egentlig på hvor mye av en vanlig arbeidsdag som går med til å forhandle, planlegge og organisere all denne "frien". Må jo være litt frustrerende for en arbeidsgiver, og ansette folk som egentlig ikke vil være på jobb, men som jobber vettet av seg - for å ha fri.

Det sies at ca 70% av et vanlig menneskes våkne liv bør brukes på arbeid. Ikke mye mindre. Gjerne litt mer. Dette handler ikke så mye om hvor mye arbeid som trengs å gjøres, men hvor viktig det er for et menneske å gjøre noe. Arbeid handler mye om mental helse. Meningsfyllt hverdag. Identitet. Formål med livet. Følelsen av egenverd. Sosial omgang med mennesker. Har man dette på plass i livet sitt, er sjansen stor for at individet vil ha en sunn og god mental helse. Folk som ikke har jobb - ingenting å fylle dagene med - faller lett inn i apati og uvaner. Depresjoner og rus forekommer ofte. Jeg har selv hatt lange perioder i livet mitt, uten noe å gjøre, annet enn å deppe og ruse meg. Det er ikke noe moro. Jeg følte meg som en gedigen dust. Og enda verre, det var ikke bare og stå opp, og begynne å jobbe en dag det passet meg å gjøre det. Nei, det tar lang tid å komme seg tilbake i arbeidslivet. Selv i dag sliter jeg med uvaner som stammer fra tider i total lediggang. Døgnrytme er det vanskeligste. Jeg driver ennå og sitter oppe på nettene, slik at jeg fort må gå på jobb med et søvnunderskudd som er plagsomt. Og enda verre, når det er ferier og "fri" , faller jeg lett tilbake til gamle vaner fra arbeidsløse dager: Snudd døgn, apatisk livsholdning, latskap og surmuling.  Og det blir selvfølgelig alt for mye pub og uteliv også. Nei takke meg til jobb, futt og fart. Det er mye morsommere.

Fri kan fort bli et fengsel i seg selv, hvis man har for mye av det. 

Lån deg til himmelen eller til helvete.

Penger, penger, penger. Vi har alle for lite penger. Ikke en gang milliardærer synes de har nok penger. Og vi fattige stakkarer syns at bare vi får penger, så skal vi bli glade. Det er løgn at penger ikke gjør deg lykkeligere. Penger gir deg handlefrihet, slik at du kan forme dagene dine og omgivelsene dine slik du selv synes er best. Men penger gjør deg ikke sorgfri. Rike folk har sorger som alle oss andre. De har bare ikke pengesorger. Kanskje litt "pengesinne", når stat og kommune skal bevilge seg litt voldsomt med skatt, avgifter, moms, skatt på skatt, avgifter fordi vi er sure og ekstramoms fordi? Vel fordi de har penger.

TV programmet Luksusfellen viser oss hvor dumme folk kan være med penger. Folk bruker opp penger de ikke har, på godteri, luksusbiler, klær, smykker, sydenturer, øl, gatekjøkkenmat og alt mulig forbruk. Vi har lært at forbruk, det gjør oss lykkelige. Så vi låner og forbruker, og tror vi er lykkelige. Jeg har selv gjort alle feil i boka, når det gjelder å forbruke meg til vrak. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler meg bra teit, når gode gamle "Professor Virkelighet" står der, med en bunke regninger og en diger konkursøks i handa. Men jeg er arbeidsfør. Jeg er ikke rape hakke dysfunksjonell. Jeg kan skaffe jobber, og jeg kan rydde opp for meg. Det kan de fleste av oss. De som ikke kan det, får hjelp på andre måter. Eller så går de til grunne.

Men mange mennesker låner penger til ting de trenger, ting de har lyst på og ting de tror på, samtidig som de betaler tilbake det de skylder. De planlegger sin økonomi, og holder seg på den smale sti. De jeg kjenner som lever slik, har ofte en høy moral når det gjelder å ikke ligge andre til byrde. De føler seg ikke berettiget til noen offentlig forsorg. Ofte er de imot at andre enn dem selv skal betale noenting som helst for dem. Og de hjelper sine egne, og får hjelp fra sine egne, heller enn å blande fremmede inn i sin private sfære.

Jeg har noen venner i Filadelfiakirken. De er gjerne sånn skrudd sammen: De er ikke fan av statlig styrt religion. Jeg synes heller ikke egentlig at trossamfunn skal være et offentlig ansvar, finansiert av skattekroner. Det blir fort til at folk som ikke deler troen og praksisene, plutselig skal inn og bestemme hvordan kirkesamfunnet skal drives. Jeg blir av og til litt forbauset over å se hvordan f.eks ateister og humanetikere engasjerer seg i aktivt trosliv - andres trosliv. Hvis jeg var ateist, ville jeg gitt blaffen i om det fantes kvinnelige eller mannlige prester - jeg ville vel helst ikke ha noen prester i det hele tatt? Og var jeg imot kirker og trossamfunn, hadde jeg vel heller ikke følt at jeg skulle måtte betale skatt til andres trosliv?

At frikirkelige menigheter finansieres av medlemmenes donasjoner er for meg den naturligste ting i verden. At de også tilbyr lån og kreditter for sine medlemmer er ikke værre enn at arbeidere får lån via LO. Folk som deler ideologi og tro, har rett til å hjelpe sine feller, i sine grupper, til egne formål og på egne premisser. Problemet oppstår kun når utlåner ikke er ansvarlig og setter sin klient i gjeldsslaveri. Det er forøvrig forbudt å gjøre folk til gjeldsslaver, ifølge de fleste religiøse skrifter. Der har kanskje mange religiøse ledere litt å svare for opp gjennom historien. Men i sum, virker det mer som om medlemmer av slike menigheter stort sett klarer seg bedre i sin privatøkonomi enn folk flest.

Uansett synes jeg det er mye mye drøyere med disse selskapene som tilbyr meningsløse forbrukslån og kredittkort til vanlige arbeidsfolk, bare så de skal få seg finere biler, sydenturer, shoppingturer og tonnevis med potetgull. Forbruksslaveriet undertrykker flere folk i dag enn "slemme" menigheter.

Jeg fortalte en vits. Blei du sur nå?

Tidligere i vinter var det rabalder i media om en lukket gruppe på Facebook for menn med dårlig humor. Vel, dårlig og drøy humor. Faktisk så drøy humor at det ikke passet seg å la alle få ta del i gruppa. Særlig ikke jenter, for gruppa visste at hvis jentene får høre denne humoren, ville de blitt sure. Jeg er med i den gruppa. Den er litt fæl, men jeg synes det er gøy å si helt ute ting, bare på tull. Det kan sammenlignes med tonen vi hadde bak i bandbussen da vi turnerte med Turbo. Der ble det sagt de forferdeligste ting, som ikke egner seg på trykk. Vi prøvde og overgå hverandre i drøyhet, og vi flira rått og henrykt, men også litt nervøst. Takk og lov at ingen jenter var der og hørte på grisepraten. Men akk så befriende det var også.

Denne Facebookgruppa var ikke så heldig som vi i Turbo var i bandbussen. En haug med jenter ble sure. Dritsure.

Da jeg var barn drev vi gutta og bygde hytter overalt, og lagde hemmelige gutteklubber. Ingen jenter fikk være med, for der skulle det bare skje tøffe gutteting. Der smugrøkte vi og leste pornoblader storebrødrene våre lot oss arve. Der var det kun de invidde som fikk komme. Men selvfølgelig kom jentene i nabolaget og inspiserte hyttene våre når vi ikke var der. De fant sigarettene og pornobladene, og leverte stolt kontrabanden til foreldrene våre. Vi fikk husarrest og ørefik og lange skjenneprekener. Det var jo ikke så gøy og få kjeft, men noe var alltid like gøy: Etter at vi gutta hadde fått vårt, gikk de voksne rett bort til jentene som hadde utlevert oss, og de fikk en real skyllebøtte de også. De fikk klar beskjed om at sladring og utlevering, det er ikke noe særlig aktverdig, med mindre det er noe alvorlig som må stoppes. 

Det satt en diger gjeng med sånne jenter og fulgte med på denne grusomme guttegruppa på Facebook. De ventet på en anledning til å kunne utlevere ethvert innlegg som kunne avsløre de fæle mennene som holdt på og skulle overgå hverandre i grisete, drøye og politisk ukorrekte vitser. Skandalen skulle skapes.

Jeg hadde lagt ut et tullete innlegg om at hekser har tatt over samfunnet, etter at heksebrenning ble forbudt. En litt ivrig jente som skrev i et lite musikkmagasin for ungdom, tok på seg rustningen og steg til hest. Hun la ut en skjermdump av innlegget, og unnlot bevisst å skrive at hun hadde hentet det fra en lukket tullegruppe. Hun følte nok krenkelsen så stor, at hun heller ikke følte seg forpliktet til å kontakte meg og gi meg muligheten til å si: "Nei jenta mi, det jeg skrev var ikke ment som et debattinnlegg. Det var bare en spøk jeg skrev i en Facebookgruppe med humor for menn med machokomplekser.

 

Jeg var totalt uvitende om denne saken, siden jeg ikke leser alle skoleaviser og ungdomsblader som ligger ute på nett. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg ble forsøkt skandalisert, da God Kveld Norge ville ha et intervju med meg om mitt "interessante syn på hekser". Jeg spurte reporteren om han virkelig trodde at jeg mente, på blodig alvor,  at kvinner burde brennes levende på torget for å drive med magi og trylling. For det mener jeg faktisk ikke. Han var enig i at det hørtes litt rart ut, når jeg sa det sånn. Han prøvde seg litt videre, og sa at jeg kunne få anledning til å si akkurat dette i en reportasje. Men vi ble ikke helt enige om dette var noen stor og viktig mediesak.

En kveld tok det helt av på en tråd inne på denne grusomme gruppen for fæle menn. Noen fulle karer: studenter, arbeidere, småbarnsfedre og slabbedasker, skulle overgå hverandre i drøyhet. Klokkeslettene for innleggene viste tydelig at her var bunnen av både flasker og maskulint lavmål nådd. Vitsene de la ut for å tøffe seg for hverandre var så grusomme, at kun jeg og en håndfull andre tør le av slik styggedom. Men det var akkurat det de rasende jentene hadde ventet på: Skjermdumper ble tatt. Avisredaksjoner ble ringt. Rosabloggene ble blodrøde av harmdirrende, gråtkvalte utbrudd. Glem trafficing. Glem barnebruder. Glem kurdiske sexslaver i ISIS-leirer. Glem omskjæring. Glem steining. Ring Kripos: "Ei gruppe småbarnsfedrar og arbeidarar har drukket pils og FORTALT FORFERDELEGE VITSAR på Facebook!".

Kripos stakkar, måtte atter en gang legge ned sitt viktige arbeid med alvorlige forbrytelser, og etterforske tøv. Krenkende tøv, javel, men tøv uansett. De måtte gå ut og fortelle de rasende jentene at dette tøvet måtte opphøre. Slutt og tøve jenter, bare fordi at noen gutter tøver. Og husk: Å utlevere andre som kriminelle, uten at de har blitt dømt for noen forbrytelse er ikke bare tøv - det er ikke egentlig lov. Det var vel sånn circa budskapet fra politimyndighetene. Forresten, jeg tror de passet på og understreke at ingen på politikammeret syntes noen av vitsene var morsomme. De var bare ikke straffbare. Det er lov og ha smakløs og dårlig humor som ingen ler av. Så alle fikk kjeft. Gutta fikk kjeft, og sladrejentene fikk kjeft. Case closed.

 

Twitter stuper på børs fordi det er kjedelig.

I 2009 skrev avisene artikler om hvem som var mektigst i kulturnorge, og begrunnet makten med hvor mange følgere de hadde på Twitter. I går fikk vi høre at Twitter stuper på børsen i USA. De klarer ikke å tjene så mye penger lengre. Det er fremdeles ca 300 mill aktive brukere, men færre annonsører gidder å profilere seg der. Forklaringene er sikkert mange og innfløkte, men jeg har en viss mistanke om hvorfor denne minibloggen ikke har den samme futten som før: Twitter har blitt dørgende kjedelig. Jeg har selv blitt kjedelig på Twitter. Det er såvidt jeg bryr meg om å bruke platformen.

Jeg åpnet min Twitterkonto i 2011. Jeg hang litt etter de fleste andre, men det gikk ikke lang tid, før jeg fikk mange tusen følgere. Spesielt merket jeg meg at de fleste store avisredaksjoner fulgte meg. Og det gikk heller ikke lang tid før jeg klarte å pådra meg skandaløse overskrifter basert på hva jeg twitret. Og enda morsommere: Jeg fikk overskrifter basert på ting jeg reetweetet - altså andres tweets som jeg bare gjentok og la ut på min tidslinje. Det resulterte i en haug med sinte tweets mot meg, siden jeg hadde vært slem og retweetet slemt. Jeg fikk samtidig flere tusen følgere, siden all PR er god PR. Særlig i sosiale medier.

Det var gøy med Twitter da. Midt i jungelen av selvhøytidelige mediekommentatorer som drev og småkjeklet, og skulle "ta innersvingen" på hverandre, fantes det tusener av vanlige folk som twitret sine rare hverdagsbetraktninger. Noen twitret så bra og morsomt at de ble kjendiser. Twitterlegen Wasim Zaid, og Twitterkongen fra folkedypet Bjørn Hansen (Nicecap), gjorde Twitter festlig og interessant. Og hvis jeg ikke gadd engasjere meg i en eller annen debatt, hvor målet til slutt var å vise hvor brilliant og spissfindig jeg var med bare 140 tegn, kunne jeg sette meg på verandaen en sommerkveld, jekke meg en pils, tenne meg en sigg og bare twitre tøv og vitser med vanlige folk. Jeg var ikke alltid like heldig, og dreit meg ut titt og ofte. Men jeg kunne også treffe innertier og få flere hundre retweets. Med påfølgende hundrevis av nye følgere.

Twitter i dag er helt anderledes. Det er ikke festlig lengre. Avisene bryr seg ikke, og ingen vil retweete hverandre. Twitter er en lekegrind for intelektuelle folk med posisjoner i samfunnet som livredde for å twitre "feil". Det minner om en ballongdans, hvor en haug med samfunnsdebattanter står nakne og skjuler sine intimiteter med ballonger, mens de venter på at noen andres ballonger skal sprekke. Så kan de peke og le av den som står der eksponert og skamfull. Resultatet er kjedelig. Dørgende kjedelig. Ingen tør twitre noe med futt lengre. 

Men det er jo greit å følge med organisasjonslivet i Norge. De fleste har sin egen Twitterkonto, slik at alle kan følge med når de har kurs og konferanser. Og så kan man jo følge med når stortingspolitikere ikke klarer å avslutte debatten etter at presidenten har jaget dem hjem. Da debatteres reguleringsplanen for oppdrettslaks heftig ut i natten -på Twitter. Gøy, men jeg ville nok ikke lagt ut en annonse for Plantasjen og Kiwi på den feeden.

Tollere og avlatshandlere langs veiene

I Bibelen var det kun Jesus som ville ha noe med tollere å gjøre. Tollere på den tiden var ikke sånn som vi kjenner dem i dag - med narkohunder på jakt etter dop og annen snusk. Nei de stod ved byportene og avkrevde reisende folk penger for å få komme inn i byen, ut av byen, forbi byen. De stod langs landeveien og sperret for bønder og handelsfolk, og krevde dem for det de måtte ha. Virkelig langveisfarende kunne nok risikere å ha blitt avkrevd avgifter så mange ganger på reisen, at de var konkurs da de endelig kom frem. Tollerene fikk lov av myndighetene til å drive denne virksomheten, mot at de delte pengene med staten. Det må jo ha vært umulig for konger og fyrster, og la være å ta imot så lettjente penger. Og argumentene for dette uvesenet var jo at myndighetene tilbød beskyttelse og infrastruktur til folket. Vel i dag, har vi det samme systemet i form av bompenger. Bompenger over alt. Det samles inn nok bompenger til å bygge megaflotte motorveier til alle små bygder i hele landet. Slik Sveitserne gjør det. De har flotte autobahner med fire felter i de mest umulige fjelloverganger og dalsøkk må vite. Men som dere ser på videoen fra veien mellom Oslo og Bergen, virker det ikke som om bompengene våre går til å sikre trygg og effektiv trafikk mellom byer og tettsteder i landet. Nei, her er det nok småkonger og lokalfyrster som lider av en gammel uvane. Like gammel som Bibelen selv: Gratis penger til å fylle sine fete vommer med utbytter, lederlønner og bonuser. Administrasjonen er jo også helautomatisk blitt, så de slipper å ansette tollere til å stoppe bilene og avkreve pengene. Kameraer og datamaskiner teller bilene og fakturerer eierene. Sjukt lettvinte spenn. Får NOKAS-ranet til å høres ut som en slitsom drittjobb.

Men det finnes flere måter og tyne gratis penger fra reisende på. I middelalderen hadde man avlatshandelen. Konseptet er enkelt: Lag en fiktiv og usynlig fare, som kun myndigheter, eksperter og fagfolk forstår seg på: En sint Gud, som har et Helvete han vil kaste deg ut i som straff for din ondskap og egoisme. Kun ved å betale penger, vil din lastefulle nedrighet tilgis, og din samvittighet vil være ren. Vel, klimaforskere sloss på konferansene sine fordi de ikke enes. De holder avstemninger om vi mennesker er skyld i at klimaet på jorden er i stadig endring. Forklaringsmodellene er så kompliserte at de høres ut som Pavens kardinaler når de diskuterer skjærsilden. Vi vanlige folk føler oss så dumme, at vi ikke tør annet enn å bøye hodene våre i skam, og betale klimakvotene våre. Når pengene i kassa klinger - da CO2´en ut av klimaet springer. Eller var det Ozonlaget? Eller tettet vi hullet i Ozonlaget på nittitallet, da vi tredoblet prisene på spraybokser? Uansett-vi priser vår egen bensin til det tredoble av hva vi eksporterer det for. Og så tredobler vi utsalgsprisene på nyimporterte biler, så nesten ingen har råd til en smart, miljøvennlig og trygg bil.

Ja så humper vi rundt da - på gamle, ubrukelige og livsfarlige veier, med tollere og avlatshandlere rundt hver sving og i hver en garasjestall. Med bøyde hoder, biter vi i oss denne murrende ekle følelsen vi alle har: "Er det noen som seriøst kødder med oss?". Ikke så ulikt folk som reiste på veiene i Bibelens dager.

Og avlaten er betalt - akkurat som i middelalderen. Så får vi håpe klimakonferansen vedtar litt bedre vær snart. Nå snør det jo forsyne meg i april.

video:video

 

Jeg er en heterofil norsk mann

Turboneger Hamburg 2000 tallet. Klubben ligger noen kvartaler fra Reeperbahn - Europas mest kjente horestrøk. Vi har spilt et forrykende show for Hamburgs rockefans. Denne byen er kjent for sitt undergrunnsmiljø, sin lange tradisjon med prostitusjon og alternativ livsstil. Det var her Turbo brøt gjennom og ble et fenomen i hele Europa. Vi henger på en nattklubb som har etterpåfest, og møter fansen. De er hyggelige, men slitsomt uniformerte. Alle vil liksom vise på klærne sine hva de mener og syns og tenker og tror. Ateistene går med anti-religion skjorter og blasfemiske slagord. Veganerene har på seg skjorter med søte små kalver som ligger badet i blod på slakterigulv. Det står på tysk at kjøtt er mord. Venstreaktivistene - de sinte militante - har sydd tøymerker på jakkene sine med hakekors på. Over hakekorset er det tegnet et forbudtskilt. Eller tegnet blir kastet ned i en søppelkasse. Det er tydelig at de ikke synes nazisme er noe særlig tøft. Andre igjen har tøymerker med knyttnever. Knyttnever mot alt de ikke liker. Staten. Nazister. Homofober. Kjøttetere. Rike. Penger. Menn. Det rare her er at de alle sporter en eller annen slags alternativ seksuell legning. BDSM. Bifil. Homo. Fetisj. Bondage. Lakk og lær. Det hele er jo forsåvidt bare festlig. Hver sin smak, og gi gass. Alle må få lov og leke hva de vil, så lenge de ikke skader noen. Men samtidig virker det hele litt krampete. MÅ jeg vite og snakke om alternative legninger til folk jeg ikke har tenkt å ha sex med? Joda, av og til. Men ikke hele tiden. Det er også fint å snakke om andre ting. Her virker det nesten som om du SKAL ha en rar legning. Happy Tom og jeg står og babler med to lærkledte jenter med noen rare slags feminist-SM symboler. De er liksom veldig frigjorte, så de behøver ikke vise manerer. Rart forresten hvordan vi blander frilynthet, med vulgær og ekkel oppførsel. Hadde en norsk forretningsmann oppført seg slik som disse jentene, på jobben sin, ville han blitt anmeldt for sex-trakkasering. Men dette er jo feminister som driver med SM, så da får jeg og Happyen bare flire og finne oss i det. Vel. Happy Tom er ikke en fyr som lar en slik anledning slippe så lett. Han vil ha inn en kilevink. "Du you ladies wanna know what my fetish is?" sier han på engelsk, med tydelig påtatt norsk fjompeaksent. "Jaaaa!" kommer det fra begge jentene, med slibrig liksom-kåte stemmer. De ser vel for seg noe spektakulært og totalt grisete, men nei. Happy Tom erklærer triumferende: "Naked woman that I am married to - fetish!" Jeg knekker sammen i latter, mens de to frigjorte sadofeministene rødmer av raseri, seksuell frustrasjon og skuffelse. De marsjerer fornærmet vekk fra de to rare mennene. Vel det var en artig liten hendelse. Men det er også en tankevekker.

 

Jeg har, i mitt turbulente liv, opplevd det meste. Gjort mye rart. Tre havarerte ekteskap. Rockestjerneliv på siden av den normale folkeskikken. En økonomi som får selv mine nærmeste, mest betrodde venner til å klaske seg i panna og fnyse foraktelig. Men jeg er villig til å krype til korset og si at: Selv om jeg har hatt mye moro også, så har jeg en eller annen anstendig fyr inni meg, som gjerne vil fram og ta litt styring i livet mitt. Men altså: Jeg prøver ikke å sitte på noen høyere hest enn andre når jeg skriver dette.

Den rare legningen "MSLNDHEGM" Mann Som Liker Naken Dame Han Er Gift Med. Det fremstilles jo nesten som den største perversjonen av dem alle. Denne legningen får ikke egne dokumentarer på TV. Den omtales sjeldent som en legning som bør tolereres. Den er liksom litt upikant. Heterofilt samliv omtales skjult foraktelig i media. Det er ingen uttalt antagonisme mot vanlige familier. Det blir liksom mer demontert i det skjulte. Når heterofilt samliv dekkes i sex og samlivsspaltene, handler mest om hvorfor han er utro, hvorfor hun er utro, kom deg ut av forholdet, kom ut av skapet, slik lever du med eksen til din nye partner, dette er den raskeste måten å skilles på osv osv. På den andre siden pågår det en seksuell "frigjøringskampanje" som må oppleves som et mentalt overgep på usikker ungdom: Dildotester, swingers, gangbang, du er ikke mann før du går i kjole, jenter ligger helst med hverandre - og tralalalala. Kidsa må jo føle seg som perverse svin hvis de ikke har prøvd dobbel fisting innen fylte 13 år. Og nåde den som prøver å stille spørsmålstegn ved denne utviklingen.

En venn av meg sa at den norske hverdagsfeminismens eneste to produkter er pappvin (så ingen kan avsløre mor når hun sier hun kun tar et glass til maten, mens hun egentlig har tyllet i seg to flasker), og at det ikke er flaut å kjøpe dildo. Det er jo litt satt på spissen. Men det fikk meg til å tenke. Hvor er friheten i dette? Er dette kvinnens frihetsideal? Tipsy og litt snuskete? 

Heterofil mann. Det har visst blitt litt uglamorøst i det siste. Folk ser ikke for seg ærlige og hardt arbeidene familiefedre som ønsker å oppdra barn til å bli ressurser i samfunnet, og gjøre rett for seg. Folk ser liksom mer for seg slibrige små kontrollfreaks, og maktsyke hyklere. (Vel der lada jeg vel hagla selv, til kommentarfeltkrigen)

Vel jeg er en heterofil norsk mann og jeg er stolt av det. Jeg har gjort alle feil i boka, men det tilhører min legning å aldri miste trua. Jeg gjør så godt jeg kan for å bli en bedre utgave av meg selv - fra hver dag til den neste. Og når jeg driter meg ut, prøver jeg å stå for det og rette opp igjen feila fra i går. Så på den måten skiller jeg meg ikke fra så mange av de andre legningene på jorda.

Svinepils-grisefest for gutta

Følg på Snap: OriginalHank

Følg gjerne:

http://www.facebook.com/dudefoodoslo

http://instagram.com/dudefoodoslo

 

 

 

Denne uka ble #DUDEFOODOSLO lansert. Dette er en arena for god mat og god drikke for gutta. Jeg var invitert på festen, og lærte meg masse om svinekjøtt og pils.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å starte en gutteklubb for mat, enn det som ble servert i Frysja denne kvelden. På menyen stod Mangalitsa - Ungarsk ullgris, alet opp i Svartskog. Gården på Svartskog har blitt kjent som en flott produsent av svinekjøtt, og de legger stor vekt på at grisen skal leve et godt liv før den slaktes. #DUDEFOODOSLO prøver å fremme kvalitet og etisk matproduksjon, med alt det innebærer av frittgående kortreisthet. Jeg er personlig enig med de fleste dyrevernere i at dyra skal ha det bra. Jeg liker dyr når de lever, og jeg liker dyr når de skal spises. Og dyr som har det kult, gir god kvalitet på kjøttet. Jeg smaker faktisk forskjell på angstgris og kosegris. Kjøttet har helt forskjellig karakter: Er det tørt og seigt, vet du at dyret har levd i angst og fornedrelse. Mørt ,saftig og perfekt marmorert kjøtt, viser at dyret har kost seg og spist, og rett og slett levd det gode liv. Mangalitsagris er svinekjøttets svar på Kobe (Waguy) kjøtt. Denne rasen kommer opprinnelig fra Ungarn, og den har et ufattelig mørt og marmorert kjøtt. Svartskog, er en av veldig få norske produsenter som aler opp denne rasen.

I jungelen av IPA, Indian Pale Ale, Weissbier og annen ny og fancy, mikrobrygget øl, er det lett og glemme at det ikke er noe som helst galt med en ærlig pils. Vi nordmenn drikker mye øl, som vi kaller pils, men som egentlig er lager. Hvis du virkelig vil ha en ekte velsmakende pils, brygget etter alle kunstens regler, er det best å velge pils fra den tsjekkiske byen Pilsen. Det var der oppskriften først ble til, og der brygges det pils i stor stil. Østeuropeisk svinekjøtt passer perfekt til østeuropeisk pils. Svin serveres ofte med syrlig garnityr som surkål og syrlige epler osv. Pilsen skaper en perfekt balanse til den syrlige smaken.

Jeg kom til #DUDEFOODOSLO med gutta i matklubben #BadassBalutBrothers . Tay-young, Lars Christian og Boye er alle med i denne gjengen, og opptakskravet for å få være med, er at du spiser Balut. Det er andeegg med andrefoster inni. En fillipinsk spesialitet. Jeg kommer tilbake til oss, senere i bloggen min.

Her er noen bilde fra festen: 

 

 

 

o

Madelaine har sittet 8 år i fengsel uten dom.

I dag er 8 år siden Madelaine ble arrestert i Bolivia for smugling. Hun sitter fremdeles i varetekt, uten en rettskraftig dom. Hun vet ikke hvor lenge hun skal sone for sin handling. Hun sier selv at hun har gjort noe dumt, og vil gjøre opp for seg, men hun vil vite hvor lenge hun skal sone.

Madelaine har fått innvilget en kausjon som gjør at hun kan få oppholde seg utenfor murene i påvente av en dom. Dette er gledelig, men hun må skaffe til veie et større beløp (ca 150 000 Kr). Det er umulig for hennes familie i Norge og skaffe et slikt beløp. Men hennes venner og familie har en FB side hvor folk kan gå inn og hjelpe med støtte og evt donasjoner. 

 

Nedenfor er bloggen jeg skrev for noen uker siden om Madelaine:



 

Madelaine Alicia Rodriguez på cella i Bolivia. 

 

Oslos klubbliv på 2000 tallet var både fyllt av moro og fest, men også mye angst og idioti. Kokainet gjorde sitt inntog, og de kule gutta så seg nervøst over skuldra mens de bestilte champagne til de søte jentene som var med for å se og bli sett. De lot seg villig traktere med drikke, nach og linere. De fulgte villig posen med et hvite i, hvem enn som hadde den.  Hissige politimenn i sivil, lyste hipstere og kjendiser i øynene med lommelykt, for å se om de hadde fått i seg noe "Hvit Snø". Ja det var tider. 

Tre unge jenter lot seg villig forføre av det kule livet. De fikk tilbud om en kul ferie i Bolivia. Tre uker i luksus og fest. De skulle bare ta med noe tilbake. De visste nok alle tre hva som skulle skje. En vanlig jentetur var det åpenbart ikke. Da hadde de reist til Mallorca eller Gran Canaria. De visste godt at et titalls Adidas sportsbagger ikke behøvde å reise fra Sør Amerika til Norge. Det finnes outletbutikker rett over svenskegrensa, som selger sportsbager til røverpris( ?) Jeg har snakket med mange jenter som er dømt for smugling og andre skurkestreker. Forklaringene de har på hvordan de havnet bak lås og slå, er veldig ofte: "Jeg forelsket meg i feil fyr." eller "Jeg visste ingenting.".  Forklaringen er mange, og unnskyldningene fler. Men rett skal være rett: Jeg har også hørt den ærlige og ekte forklaringen fra en og annen straffedømt jente: "Jeg gjorde noe galt, og ble tatt. Nå soner jeg for min handling."

Madelaine Alicia Rodriguez er en av de som står for det hun gjorde. Hun sier at hun og de to andre jentene visste hva de gjorde. Madelaine var kanskje litt av en kaptein på laget, men de var tre festejenter som lot seg friste av både luksusferie, og status som skikkelige "gangsta bitches" når de kom hjem. Unge? Ja. Dumme? Absolutt. Uskyldige? Nei.

De to norske jentene fikk med en gang mye oppmerksommhet. Mange fikk nok inntrykk av at det var Madelaine som hadde ledet de to uskyldige prinsessene på "ville veier". Den yngste ble raskt kjøpt ut av fengselet i Bolivia. Mens hun var ute på kausjon, ble hun flydd ut av landet i nattens mulm og mørke. Ressursterk familie er godt å ha når man har rotet seg inn i trøbbel. Hadde det vært min datter, og jeg hadde hatt penger, hadde jeg nok gjort det samme. Hun fikk forøvrig rettens medhold i Norge i at hun ikke hadde noen anelse om hva den latinamerikanske "skurkejenta" Madelaine drev med på jenteturen deres. Hun ble frikjent for hele greia.

Den andre fikk en litt mer spektakulær utvei fra fengselet i Bolivia. Noen megakule mediagutter, ville lage actionsak til mannebladet sitt. Samtaler på dyre hotellbarer. Milliardærer. Leiesoldater. Helikoptre. Bestikkelser. Alle elementene som får det til å krible i den store mannemagen min. Jeg elsker slike actionfylte greier. Jenta fikk spandert på seg en dramatisk flukt fra fengselsdommen sin. Hun slapp unna rettsak i Norge, siden hun var dømt i Bolivia. Hun slapp å sone straffen sin fordi hun var en het mediepotet. Hun kom hjem nærmest som en heltinne, som hadde sluppet fri fra en hard og urettferdig verden. I Norge er det faktisk straffbart å assistere en straffedømt i å rømme fra fengsel. Men jeg aner ikke helt hva som gjelder her. Det ble ikke noe etterspill uansett.

For Madelaine derimot ble de to rømmingene en katastrofe. Hun satt igjen i Bolivia, og et rasende og ydmyket boliviansk rettsaparat ville ha hevn. De lot det gå ut over henne. Rettsprosessen er uklar. Hun vet ikke pr i dag hvor lenge hun skal sone. Hun har ikke penger til kausjon, slik at hun kan få sone utenfor murene med sine to barn. Hun savner sitt eldste barn, som bor her i Norge. Hun sa til meg på Facebook chatten vi hadde her forleden: "Hvorfor var det ingen som ville ta med meg herfra?" Vel, svaret er enkelt: Hun fikk skylda. Hun er en fattig, mørk latino med dårlig rykte.

Hun er Norsk statsborger, men norsk UD virker ikke å ville gjøre stort. Media bryr seg ikke så mye lengre. Folk flest har glemt henne. Folk flest har nok ikke tenkt helt på hennes sak uansett. Hun er syndebukken. Hun sitter godt fast der hun sitter.

Vel, jeg vet at Madelaine har det tøft nå. Hun føler seg fanget i uvisshet og ensomhet. Hun er ikke hvit nok eller rik nok til å få spesialbehandling slik de to veninnene hennes fikk. Hun er ikke norsk nok til at UD gidder å bry seg så mye. Om hun kommer hjem til Norge, vil hun nok trenge mye hjelp og støtte til å få vekk det tøffe ytre hun måtte ta på seg i en tøff fengselshverdag i Bolivia. Ikke noe "Yo nigga" , men lære seg å leve som en norsk alenemor. Hun har nok mange sår og arr i både sinn og sjel. Men jeg synes det ville være riktig å bry seg litt om hun som ble igjen. Jeg synes hun fortjener en sjanse til å komme tilbake til livet snart, og begynne den lange veien tilbake til samfunnet.

 

Støtt Madelaine på FB her: https://www.facebook.com/groups/431196980288413/?fref=ts

 
Doner til Madelaines kausjon her: 7089.66.21759

Et langt dropp og en plutselig stopp

Morgensola begynner og varme. De fuktige gatene begynner sakte å tørke opp. Morgenduggen ligger fremdeles på benker og gjerder, der sola ennå ikke har nådd med sine varme livgivende stråler. Det er tidlig morgen, men gatene er likevel fulle av folk. De går stille og alvorlig ned mot Spikersuppa. Politibiler står ved alle gatehjørner. Ethvert tilløp til uro og uverdighet vil bli slått ned på. Justisdepartementet innførte en hastelov, som ga klare innstrukser. Det er unntakstillstand i Oslo. Ingen rom for utrop, hatefulle utbrudd, eller annen vulgær oppførsel. Alle skal bare gå stille og rolig til Spikersuppa og innta anviste plasser foran galgen som er bygget på Løvebakken, foran Stortingets hovedinngang. Den er bygget dagen før, bak store presenninger og stillas. Behørlig testet for å unngå at den dødsdømtes hode skal slites av når kroppen faller ned og repet rykker til slik at nakken knekker og døden inntreffer nærmest momentant. Den dødsdømte skal ikke pines mer enn nødvendig. Men han skal heller ikke gå i stykker med blod og groteskheter.

En tribune er bygget for Stortingets medlemmer, og en egen losje er bygget for Kongen. Ellers er det satt av plasser til spesielt inviterte. Resten av folket vil kunne se henrettelsen på storskjermer, på streaming på nett og på direktesendte TV sendinger på NRK og TV2. Hele nasjonen skal få bevitne at mannen som begikk den grusomste forbrytelsen i moderne tid i landet vårt, blir fratatt retten til liv. Et helt folk skal få se at deres rettigheter til liv, helse, trygghet og frihet, er større enn hans rett til å skape sitt eget skrudde univers og spre død, sjokk, sorg og forvirring til sine medborgere. Hans ofre ble frarøvet sine liv - uten noen rettsak, lov eller dom. Noen overlevde, men lever i store smerter i kropp og sjel. De etterlatte lever med åpne sår i hjertene sine. Det går ikke en dag uten at en dråpe blod, faller i savn etter sine kjære. De fleste var endog bare barn.

"Når rettferdigheten skjer fyldes blir det fryd i de ærlige hjerter," sies det. Men denne gangen kommer ingen til å fryde seg. Sårene er for dype. Ingen vil glede seg over den menneskelige tragedien som har fått utspille seg over så lang tid. Ikke engang den dødsdømte fortjener annet enn medynk. Stakkars den som har brutt en av menneskehetens eldste lover på så nedrig vis. Du skal ikke myrde. Det er forskjell på mord og drap. Morderen skal drepes, men ikke myrdes. Mord er den ulovlige handlingen å frarøve en annens liv. Drap er noe annet. Dette er et drap, sanksjonert av domstolene og et flertall på Stortinget har vedtatt en lov som tillater henrettelsen. Dette er for å få en avslutning på jævelskapen. "Når rettferdigheten skjer fyldest blir det kanskje litt fred i de blødende hjerter," kan man kanskje heller si.

Alternativet til dette scenarioet kjenner vi godt. Vi har ikke dødstraff i Norge. Ikke engang i krigstid. Morderen skal leve isolert. Forvaringsdom tillater oss å sørge for at han aldri kommer ut. Selv om vi i prinsippet kun skal kunne fengsle kriminelle i 21 år. Menneskerettighetene gjelder alle. Også de som er fradømt friheten. Vi har faktisk ikke lov til å påføre mannen andre lidelser enn det som er beskrevet i domsstolen. Retten har latt seg overbevise om at ethvert lite klagemål han måtte ha, er av offentlighetens interesse. Norske medier påstår seg å ha en slags rapporteringsplikt om alt som foregår på de tre cellene. De har ikke det. Våre simpleste sider bør ikke fores med artikler om TV-spill, Fjordlandmiddager og vrangforstillinger om egen storhet. Vi går rett i fella. Morderen vinner. Vi blir vulgære lynsjemobbere i "Ville Vesten"". Media blir den creepy begravelsesagenten som får oss i harnisk over den minste lille sak han foretar seg. Domstolene blir den forfylla sherrifen som går med på hva enn landsbyen forlanger, bare han få sitte i fred på stasjonen og smugdrikke av flaska si. Mens de virkelige ofrene, de som forsøker å få hverdagen til å gå rundt, blir mentalt voldtatt av hver eneste overskrift. Ingen ser når de hyler ut i natten etter sine barn. Ingen ser når de ligger forskremte og alene og skvetter ved den minste lille lyd. Ingen bryr seg når de sitter stille på kirkegården og småprater ved gravstøtten over sine kjære, planter blomster, tenner lys og luker ugress.

Men det er ikke bare de direkte berørte som er berørte her. Vi er alle berørte. Hele nasjonen lider under denne farsen. Den mentale folkehelsen er skadet. Det norske folk har fått et alvorlig traume, og det finnes ingen traumebehandling. Det offentlige Norge stiller villig opp som mikrofonstativ for morderen, og retraumatiserer oss gang på gang. Det er som om Henry Oliver Rinnan skulle ha få sittet på en treroms celle i 50 år etter krigen, og hver gang han ytret seg, rømte eller noen forsøkte å myrde ham som hevn etter alle mordene og torturen han begikk for den tyske okkupasjonsmakten, skulle media og myndigheter tilrettelegge for et offentlig spetakkel. Etterkrigstidens Norge ville nok ikke vært mindre nevrotiske i folkesjela, om dette fikk skje. Nei, Rinnan fikk en siste sigarett, en hvit rund papirlapp festet over hjertet som blink, og ti soldater plaffet en kule hver i brystet hans. Ingen kunne vel egentlig si at det var unødvendig. Selv om landssvikeroppgjøret hadde mange alvorlige feil og mangler.

Jeg har vært opptatt av dødsstraff og dens mange sider av brutalitet og fornedrelse, helt siden jeg leste Jens Bjørneboes ytringer om  rettsoppgjøret og ikke minst trilogien om bestialitetens historie. Jeg var bare 15 år da jeg for første gang leste de groteske detaljene rundt henrettelser. Det er ikke vakkert. Det er stygt. Groteskt. Ofte går det galt, og den dødsdømte må oppleve lange minutter i pine, før døden inntreffer. I Iran henges folk på mest mulig brutalt vis. De heises sakte opp etter halsen i heisekraner på torget. De henrettede henger og spreller så lenge som 15 minutter før døden setter dem fri. De dømte er politisk opposisjonelle, homofile tenåringer, kristne pastorer og selvfølgelig alskens rask og rusk fra rennesteinen: horer, narkomane og smuglere. Jeg hadde nok ikke unnsluppet renneløkka særlig lenge om jeg var Iraner. Og jeg tviler på om den Iranske mentale folkehelsen drar nytte av en pervertert bruk av straffelov og religiøs lov. Nei, jeg er ingen tilhenger av dødsstraff som metode.

Men det må være lov å si at vi betaler en grusom pris for å ikke engang kunne avrette de få, verste av de verste forbrytere, slik som denne morderen vi har fått i fanget, hele landet vårt. Slik scenarioet er nå, med alle rettslige og medieskapte farser, med all sjelelig og mental smerte det påfører oss. Er det lov å spørre om det ikke hadde vært bedre og avslutte det hele med et "langt dropp og en plutselig stopp"? Og så la sola gå ned over Spikersuppa en stille vårkveld.

 

hits