januar 2017

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett før det er noe feil med deg.

Da jeg ble spurt om å blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle måle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men nå har altså Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktører som skaper et slags press på barn og unge, i forhold til identitet og selvfølelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3´s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkår i mediejungelen som finnes på nett. Både her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mødre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like nådeløst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig dårlig samvittighet for å ikke være like forståelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Altså: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skråsikre på seg selv og på fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden første verdenskrig. De var med på å formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjør et unikt og fantastisk arbeid med å spre og lære opp både barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lærer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bøker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, å vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal måtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tøflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" på nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,øl, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tøft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint å se på. Det kan sikkert analyseres og gjøres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det står ikke bare om macho testosterongreier på Side 3. Her blir også spørsmål om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke kåtinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - på godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke på Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt på hvilke typer medier og offentlige aktører som faktisk får denne tvilsome æren: Å bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Ifølge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke så sikker på om dette er sant. Jeg går med en vemmelig følelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det øyeblikkelig ikke så morsomt med en slik ironisk ærespris mot helsekostkjeder, undertøysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids å vise våre voksne lærere og ledere hvor flinke vi var i å ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrådet og skulle overgå hverandre i veslevoksenhet, og fordømme alt vi fikk belønning for å fordømme. Elevråder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjør oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier får oss til å føle oss ulykkeligere av å se andres lykke. Moteblader gjør jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri får sjangs på gjør ikke at jeg føler meg som noen supermann akkurat. Men sånn er nå engang verden. Vi sitter alle sammen i samme båt. Men er dette årsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Når jeg ser på de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det MÅ være noe feil med dem, for at de skal være hippe og kule. De MÅ ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjønn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for å være en ektefølt ungdom i sin tid. Er man flink på skolen, må det sykeliggjøres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, bør du helst bli mobbet for det, for å få noen oppmerksommhet. Du må være et offer for noe eller noen, for å kunne henge med. Du må være et "tilfelle" for å være normal. Det nytter ikke lengre og bare være et barn.

Denne trenden er det ikke så mange som snakker om. Ingen som stiller spørsmålstegn ved. Vi blir så oppslukt av å hylle tapre ungdommer som står frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK å bare være et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre små brumlebjørner i kongeriket: Jeg skal også begynne et nytt og bedre liv nå i 2017: Slanke meg, kutte på røyk og snus, stå opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 år med de samme nyttårsforsettene, må jeg jo klare å holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel ønsk meg lykke til, og god bedring.

Men i år har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vært på asiatisk supermarked og kjøpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi består i hovedsak av krydret, gjæret kinakål. Det finnes uttallige varianter selvfølgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea står det alltid en stor bolle med Kimchi på bordet til ethvert måltid: Frokost, lunsj og middag. Selv søte pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjærede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i året. Mange mener Kimchi også er nøkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grønnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det også masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefær, hvitløk og ulike typer chillipepper, hjelper den å styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjør underverker på mage og fordøyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper på å holde kolestrolnivået nede. Folk med fordøyelsesbesvær får ofte god hjelp av å spise litt Kimchi til måltidene. Studier har også vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper på forbrenning, og har også en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig føler jeg meg alltid bra etter å ha spist Kimchi. Dette er jo selvfølgelig den subjektive følelsen jeg har når jeg synes jeg har vært flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjæret kålsalat. Men det er nok også et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - på ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader på Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den står og gjærer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par år gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spør om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter på nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi på gjæring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine største motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk å prøve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold nå på nyåret - de to ukene dietten kommer til å vare.

 

hits