april 2016

Jeg fortalte en vits. Blei du sur nå?

Tidligere i vinter var det rabalder i media om en lukket gruppe på Facebook for menn med dårlig humor. Vel, dårlig og drøy humor. Faktisk så drøy humor at det ikke passet seg å la alle få ta del i gruppa. Særlig ikke jenter, for gruppa visste at hvis jentene får høre denne humoren, ville de blitt sure. Jeg er med i den gruppa. Den er litt fæl, men jeg synes det er gøy å si helt ute ting, bare på tull. Det kan sammenlignes med tonen vi hadde bak i bandbussen da vi turnerte med Turbo. Der ble det sagt de forferdeligste ting, som ikke egner seg på trykk. Vi prøvde og overgå hverandre i drøyhet, og vi flira rått og henrykt, men også litt nervøst. Takk og lov at ingen jenter var der og hørte på grisepraten. Men akk så befriende det var også.

Denne Facebookgruppa var ikke så heldig som vi i Turbo var i bandbussen. En haug med jenter ble sure. Dritsure.

Da jeg var barn drev vi gutta og bygde hytter overalt, og lagde hemmelige gutteklubber. Ingen jenter fikk være med, for der skulle det bare skje tøffe gutteting. Der smugrøkte vi og leste pornoblader storebrødrene våre lot oss arve. Der var det kun de invidde som fikk komme. Men selvfølgelig kom jentene i nabolaget og inspiserte hyttene våre når vi ikke var der. De fant sigarettene og pornobladene, og leverte stolt kontrabanden til foreldrene våre. Vi fikk husarrest og ørefik og lange skjenneprekener. Det var jo ikke så gøy og få kjeft, men noe var alltid like gøy: Etter at vi gutta hadde fått vårt, gikk de voksne rett bort til jentene som hadde utlevert oss, og de fikk en real skyllebøtte de også. De fikk klar beskjed om at sladring og utlevering, det er ikke noe særlig aktverdig, med mindre det er noe alvorlig som må stoppes. 

Det satt en diger gjeng med sånne jenter og fulgte med på denne grusomme guttegruppa på Facebook. De ventet på en anledning til å kunne utlevere ethvert innlegg som kunne avsløre de fæle mennene som holdt på og skulle overgå hverandre i grisete, drøye og politisk ukorrekte vitser. Skandalen skulle skapes.

Jeg hadde lagt ut et tullete innlegg om at hekser har tatt over samfunnet, etter at heksebrenning ble forbudt. En litt ivrig jente som skrev i et lite musikkmagasin for ungdom, tok på seg rustningen og steg til hest. Hun la ut en skjermdump av innlegget, og unnlot bevisst å skrive at hun hadde hentet det fra en lukket tullegruppe. Hun følte nok krenkelsen så stor, at hun heller ikke følte seg forpliktet til å kontakte meg og gi meg muligheten til å si: "Nei jenta mi, det jeg skrev var ikke ment som et debattinnlegg. Det var bare en spøk jeg skrev i en Facebookgruppe med humor for menn med machokomplekser.

 

Jeg var totalt uvitende om denne saken, siden jeg ikke leser alle skoleaviser og ungdomsblader som ligger ute på nett. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg ble forsøkt skandalisert, da God Kveld Norge ville ha et intervju med meg om mitt "interessante syn på hekser". Jeg spurte reporteren om han virkelig trodde at jeg mente, på blodig alvor,  at kvinner burde brennes levende på torget for å drive med magi og trylling. For det mener jeg faktisk ikke. Han var enig i at det hørtes litt rart ut, når jeg sa det sånn. Han prøvde seg litt videre, og sa at jeg kunne få anledning til å si akkurat dette i en reportasje. Men vi ble ikke helt enige om dette var noen stor og viktig mediesak.

En kveld tok det helt av på en tråd inne på denne grusomme gruppen for fæle menn. Noen fulle karer: studenter, arbeidere, småbarnsfedre og slabbedasker, skulle overgå hverandre i drøyhet. Klokkeslettene for innleggene viste tydelig at her var bunnen av både flasker og maskulint lavmål nådd. Vitsene de la ut for å tøffe seg for hverandre var så grusomme, at kun jeg og en håndfull andre tør le av slik styggedom. Men det var akkurat det de rasende jentene hadde ventet på: Skjermdumper ble tatt. Avisredaksjoner ble ringt. Rosabloggene ble blodrøde av harmdirrende, gråtkvalte utbrudd. Glem trafficing. Glem barnebruder. Glem kurdiske sexslaver i ISIS-leirer. Glem omskjæring. Glem steining. Ring Kripos: "Ei gruppe småbarnsfedrar og arbeidarar har drukket pils og FORTALT FORFERDELEGE VITSAR på Facebook!".

Kripos stakkar, måtte atter en gang legge ned sitt viktige arbeid med alvorlige forbrytelser, og etterforske tøv. Krenkende tøv, javel, men tøv uansett. De måtte gå ut og fortelle de rasende jentene at dette tøvet måtte opphøre. Slutt og tøve jenter, bare fordi at noen gutter tøver. Og husk: Å utlevere andre som kriminelle, uten at de har blitt dømt for noen forbrytelse er ikke bare tøv - det er ikke egentlig lov. Det var vel sånn circa budskapet fra politimyndighetene. Forresten, jeg tror de passet på og understreke at ingen på politikammeret syntes noen av vitsene var morsomme. De var bare ikke straffbare. Det er lov og ha smakløs og dårlig humor som ingen ler av. Så alle fikk kjeft. Gutta fikk kjeft, og sladrejentene fikk kjeft. Case closed.

 

Twitter stuper på børs fordi det er kjedelig.

I 2009 skrev avisene artikler om hvem som var mektigst i kulturnorge, og begrunnet makten med hvor mange følgere de hadde på Twitter. I går fikk vi høre at Twitter stuper på børsen i USA. De klarer ikke å tjene så mye penger lengre. Det er fremdeles ca 300 mill aktive brukere, men færre annonsører gidder å profilere seg der. Forklaringene er sikkert mange og innfløkte, men jeg har en viss mistanke om hvorfor denne minibloggen ikke har den samme futten som før: Twitter har blitt dørgende kjedelig. Jeg har selv blitt kjedelig på Twitter. Det er såvidt jeg bryr meg om å bruke platformen.

Jeg åpnet min Twitterkonto i 2011. Jeg hang litt etter de fleste andre, men det gikk ikke lang tid, før jeg fikk mange tusen følgere. Spesielt merket jeg meg at de fleste store avisredaksjoner fulgte meg. Og det gikk heller ikke lang tid før jeg klarte å pådra meg skandaløse overskrifter basert på hva jeg twitret. Og enda morsommere: Jeg fikk overskrifter basert på ting jeg reetweetet - altså andres tweets som jeg bare gjentok og la ut på min tidslinje. Det resulterte i en haug med sinte tweets mot meg, siden jeg hadde vært slem og retweetet slemt. Jeg fikk samtidig flere tusen følgere, siden all PR er god PR. Særlig i sosiale medier.

Det var gøy med Twitter da. Midt i jungelen av selvhøytidelige mediekommentatorer som drev og småkjeklet, og skulle "ta innersvingen" på hverandre, fantes det tusener av vanlige folk som twitret sine rare hverdagsbetraktninger. Noen twitret så bra og morsomt at de ble kjendiser. Twitterlegen Wasim Zaid, og Twitterkongen fra folkedypet Bjørn Hansen (Nicecap), gjorde Twitter festlig og interessant. Og hvis jeg ikke gadd engasjere meg i en eller annen debatt, hvor målet til slutt var å vise hvor brilliant og spissfindig jeg var med bare 140 tegn, kunne jeg sette meg på verandaen en sommerkveld, jekke meg en pils, tenne meg en sigg og bare twitre tøv og vitser med vanlige folk. Jeg var ikke alltid like heldig, og dreit meg ut titt og ofte. Men jeg kunne også treffe innertier og få flere hundre retweets. Med påfølgende hundrevis av nye følgere.

Twitter i dag er helt anderledes. Det er ikke festlig lengre. Avisene bryr seg ikke, og ingen vil retweete hverandre. Twitter er en lekegrind for intelektuelle folk med posisjoner i samfunnet som livredde for å twitre "feil". Det minner om en ballongdans, hvor en haug med samfunnsdebattanter står nakne og skjuler sine intimiteter med ballonger, mens de venter på at noen andres ballonger skal sprekke. Så kan de peke og le av den som står der eksponert og skamfull. Resultatet er kjedelig. Dørgende kjedelig. Ingen tør twitre noe med futt lengre. 

Men det er jo greit å følge med organisasjonslivet i Norge. De fleste har sin egen Twitterkonto, slik at alle kan følge med når de har kurs og konferanser. Og så kan man jo følge med når stortingspolitikere ikke klarer å avslutte debatten etter at presidenten har jaget dem hjem. Da debatteres reguleringsplanen for oppdrettslaks heftig ut i natten -på Twitter. Gøy, men jeg ville nok ikke lagt ut en annonse for Plantasjen og Kiwi på den feeden.

Tollere og avlatshandlere langs veiene

I Bibelen var det kun Jesus som ville ha noe med tollere å gjøre. Tollere på den tiden var ikke sånn som vi kjenner dem i dag - med narkohunder på jakt etter dop og annen snusk. Nei de stod ved byportene og avkrevde reisende folk penger for å få komme inn i byen, ut av byen, forbi byen. De stod langs landeveien og sperret for bønder og handelsfolk, og krevde dem for det de måtte ha. Virkelig langveisfarende kunne nok risikere å ha blitt avkrevd avgifter så mange ganger på reisen, at de var konkurs da de endelig kom frem. Tollerene fikk lov av myndighetene til å drive denne virksomheten, mot at de delte pengene med staten. Det må jo ha vært umulig for konger og fyrster, og la være å ta imot så lettjente penger. Og argumentene for dette uvesenet var jo at myndighetene tilbød beskyttelse og infrastruktur til folket. Vel i dag, har vi det samme systemet i form av bompenger. Bompenger over alt. Det samles inn nok bompenger til å bygge megaflotte motorveier til alle små bygder i hele landet. Slik Sveitserne gjør det. De har flotte autobahner med fire felter i de mest umulige fjelloverganger og dalsøkk må vite. Men som dere ser på videoen fra veien mellom Oslo og Bergen, virker det ikke som om bompengene våre går til å sikre trygg og effektiv trafikk mellom byer og tettsteder i landet. Nei, her er det nok småkonger og lokalfyrster som lider av en gammel uvane. Like gammel som Bibelen selv: Gratis penger til å fylle sine fete vommer med utbytter, lederlønner og bonuser. Administrasjonen er jo også helautomatisk blitt, så de slipper å ansette tollere til å stoppe bilene og avkreve pengene. Kameraer og datamaskiner teller bilene og fakturerer eierene. Sjukt lettvinte spenn. Får NOKAS-ranet til å høres ut som en slitsom drittjobb.

Men det finnes flere måter og tyne gratis penger fra reisende på. I middelalderen hadde man avlatshandelen. Konseptet er enkelt: Lag en fiktiv og usynlig fare, som kun myndigheter, eksperter og fagfolk forstår seg på: En sint Gud, som har et Helvete han vil kaste deg ut i som straff for din ondskap og egoisme. Kun ved å betale penger, vil din lastefulle nedrighet tilgis, og din samvittighet vil være ren. Vel, klimaforskere sloss på konferansene sine fordi de ikke enes. De holder avstemninger om vi mennesker er skyld i at klimaet på jorden er i stadig endring. Forklaringsmodellene er så kompliserte at de høres ut som Pavens kardinaler når de diskuterer skjærsilden. Vi vanlige folk føler oss så dumme, at vi ikke tør annet enn å bøye hodene våre i skam, og betale klimakvotene våre. Når pengene i kassa klinger - da CO2´en ut av klimaet springer. Eller var det Ozonlaget? Eller tettet vi hullet i Ozonlaget på nittitallet, da vi tredoblet prisene på spraybokser? Uansett-vi priser vår egen bensin til det tredoble av hva vi eksporterer det for. Og så tredobler vi utsalgsprisene på nyimporterte biler, så nesten ingen har råd til en smart, miljøvennlig og trygg bil.

Ja så humper vi rundt da - på gamle, ubrukelige og livsfarlige veier, med tollere og avlatshandlere rundt hver sving og i hver en garasjestall. Med bøyde hoder, biter vi i oss denne murrende ekle følelsen vi alle har: "Er det noen som seriøst kødder med oss?". Ikke så ulikt folk som reiste på veiene i Bibelens dager.

Og avlaten er betalt - akkurat som i middelalderen. Så får vi håpe klimakonferansen vedtar litt bedre vær snart. Nå snør det jo forsyne meg i april.

video:video

 

Jeg er en heterofil norsk mann

Turboneger Hamburg 2000 tallet. Klubben ligger noen kvartaler fra Reeperbahn - Europas mest kjente horestrøk. Vi har spilt et forrykende show for Hamburgs rockefans. Denne byen er kjent for sitt undergrunnsmiljø, sin lange tradisjon med prostitusjon og alternativ livsstil. Det var her Turbo brøt gjennom og ble et fenomen i hele Europa. Vi henger på en nattklubb som har etterpåfest, og møter fansen. De er hyggelige, men slitsomt uniformerte. Alle vil liksom vise på klærne sine hva de mener og syns og tenker og tror. Ateistene går med anti-religion skjorter og blasfemiske slagord. Veganerene har på seg skjorter med søte små kalver som ligger badet i blod på slakterigulv. Det står på tysk at kjøtt er mord. Venstreaktivistene - de sinte militante - har sydd tøymerker på jakkene sine med hakekors på. Over hakekorset er det tegnet et forbudtskilt. Eller tegnet blir kastet ned i en søppelkasse. Det er tydelig at de ikke synes nazisme er noe særlig tøft. Andre igjen har tøymerker med knyttnever. Knyttnever mot alt de ikke liker. Staten. Nazister. Homofober. Kjøttetere. Rike. Penger. Menn. Det rare her er at de alle sporter en eller annen slags alternativ seksuell legning. BDSM. Bifil. Homo. Fetisj. Bondage. Lakk og lær. Det hele er jo forsåvidt bare festlig. Hver sin smak, og gi gass. Alle må få lov og leke hva de vil, så lenge de ikke skader noen. Men samtidig virker det hele litt krampete. MÅ jeg vite og snakke om alternative legninger til folk jeg ikke har tenkt å ha sex med? Joda, av og til. Men ikke hele tiden. Det er også fint å snakke om andre ting. Her virker det nesten som om du SKAL ha en rar legning. Happy Tom og jeg står og babler med to lærkledte jenter med noen rare slags feminist-SM symboler. De er liksom veldig frigjorte, så de behøver ikke vise manerer. Rart forresten hvordan vi blander frilynthet, med vulgær og ekkel oppførsel. Hadde en norsk forretningsmann oppført seg slik som disse jentene, på jobben sin, ville han blitt anmeldt for sex-trakkasering. Men dette er jo feminister som driver med SM, så da får jeg og Happyen bare flire og finne oss i det. Vel. Happy Tom er ikke en fyr som lar en slik anledning slippe så lett. Han vil ha inn en kilevink. "Du you ladies wanna know what my fetish is?" sier han på engelsk, med tydelig påtatt norsk fjompeaksent. "Jaaaa!" kommer det fra begge jentene, med slibrig liksom-kåte stemmer. De ser vel for seg noe spektakulært og totalt grisete, men nei. Happy Tom erklærer triumferende: "Naked woman that I am married to - fetish!" Jeg knekker sammen i latter, mens de to frigjorte sadofeministene rødmer av raseri, seksuell frustrasjon og skuffelse. De marsjerer fornærmet vekk fra de to rare mennene. Vel det var en artig liten hendelse. Men det er også en tankevekker.

 

Jeg har, i mitt turbulente liv, opplevd det meste. Gjort mye rart. Tre havarerte ekteskap. Rockestjerneliv på siden av den normale folkeskikken. En økonomi som får selv mine nærmeste, mest betrodde venner til å klaske seg i panna og fnyse foraktelig. Men jeg er villig til å krype til korset og si at: Selv om jeg har hatt mye moro også, så har jeg en eller annen anstendig fyr inni meg, som gjerne vil fram og ta litt styring i livet mitt. Men altså: Jeg prøver ikke å sitte på noen høyere hest enn andre når jeg skriver dette.

Den rare legningen "MSLNDHEGM" Mann Som Liker Naken Dame Han Er Gift Med. Det fremstilles jo nesten som den største perversjonen av dem alle. Denne legningen får ikke egne dokumentarer på TV. Den omtales sjeldent som en legning som bør tolereres. Den er liksom litt upikant. Heterofilt samliv omtales skjult foraktelig i media. Det er ingen uttalt antagonisme mot vanlige familier. Det blir liksom mer demontert i det skjulte. Når heterofilt samliv dekkes i sex og samlivsspaltene, handler mest om hvorfor han er utro, hvorfor hun er utro, kom deg ut av forholdet, kom ut av skapet, slik lever du med eksen til din nye partner, dette er den raskeste måten å skilles på osv osv. På den andre siden pågår det en seksuell "frigjøringskampanje" som må oppleves som et mentalt overgep på usikker ungdom: Dildotester, swingers, gangbang, du er ikke mann før du går i kjole, jenter ligger helst med hverandre - og tralalalala. Kidsa må jo føle seg som perverse svin hvis de ikke har prøvd dobbel fisting innen fylte 13 år. Og nåde den som prøver å stille spørsmålstegn ved denne utviklingen.

En venn av meg sa at den norske hverdagsfeminismens eneste to produkter er pappvin (så ingen kan avsløre mor når hun sier hun kun tar et glass til maten, mens hun egentlig har tyllet i seg to flasker), og at det ikke er flaut å kjøpe dildo. Det er jo litt satt på spissen. Men det fikk meg til å tenke. Hvor er friheten i dette? Er dette kvinnens frihetsideal? Tipsy og litt snuskete? 

Heterofil mann. Det har visst blitt litt uglamorøst i det siste. Folk ser ikke for seg ærlige og hardt arbeidene familiefedre som ønsker å oppdra barn til å bli ressurser i samfunnet, og gjøre rett for seg. Folk ser liksom mer for seg slibrige små kontrollfreaks, og maktsyke hyklere. (Vel der lada jeg vel hagla selv, til kommentarfeltkrigen)

Vel jeg er en heterofil norsk mann og jeg er stolt av det. Jeg har gjort alle feil i boka, men det tilhører min legning å aldri miste trua. Jeg gjør så godt jeg kan for å bli en bedre utgave av meg selv - fra hver dag til den neste. Og når jeg driter meg ut, prøver jeg å stå for det og rette opp igjen feila fra i går. Så på den måten skiller jeg meg ikke fra så mange av de andre legningene på jorda.

Svinepils-grisefest for gutta

Følg på Snap: OriginalHank

Følg gjerne:

http://www.facebook.com/dudefoodoslo

http://instagram.com/dudefoodoslo

 

 

 

Denne uka ble #DUDEFOODOSLO lansert. Dette er en arena for god mat og god drikke for gutta. Jeg var invitert på festen, og lærte meg masse om svinekjøtt og pils.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å starte en gutteklubb for mat, enn det som ble servert i Frysja denne kvelden. På menyen stod Mangalitsa - Ungarsk ullgris, alet opp i Svartskog. Gården på Svartskog har blitt kjent som en flott produsent av svinekjøtt, og de legger stor vekt på at grisen skal leve et godt liv før den slaktes. #DUDEFOODOSLO prøver å fremme kvalitet og etisk matproduksjon, med alt det innebærer av frittgående kortreisthet. Jeg er personlig enig med de fleste dyrevernere i at dyra skal ha det bra. Jeg liker dyr når de lever, og jeg liker dyr når de skal spises. Og dyr som har det kult, gir god kvalitet på kjøttet. Jeg smaker faktisk forskjell på angstgris og kosegris. Kjøttet har helt forskjellig karakter: Er det tørt og seigt, vet du at dyret har levd i angst og fornedrelse. Mørt ,saftig og perfekt marmorert kjøtt, viser at dyret har kost seg og spist, og rett og slett levd det gode liv. Mangalitsagris er svinekjøttets svar på Kobe (Waguy) kjøtt. Denne rasen kommer opprinnelig fra Ungarn, og den har et ufattelig mørt og marmorert kjøtt. Svartskog, er en av veldig få norske produsenter som aler opp denne rasen.

I jungelen av IPA, Indian Pale Ale, Weissbier og annen ny og fancy, mikrobrygget øl, er det lett og glemme at det ikke er noe som helst galt med en ærlig pils. Vi nordmenn drikker mye øl, som vi kaller pils, men som egentlig er lager. Hvis du virkelig vil ha en ekte velsmakende pils, brygget etter alle kunstens regler, er det best å velge pils fra den tsjekkiske byen Pilsen. Det var der oppskriften først ble til, og der brygges det pils i stor stil. Østeuropeisk svinekjøtt passer perfekt til østeuropeisk pils. Svin serveres ofte med syrlig garnityr som surkål og syrlige epler osv. Pilsen skaper en perfekt balanse til den syrlige smaken.

Jeg kom til #DUDEFOODOSLO med gutta i matklubben #BadassBalutBrothers . Tay-young, Lars Christian og Boye er alle med i denne gjengen, og opptakskravet for å få være med, er at du spiser Balut. Det er andeegg med andrefoster inni. En fillipinsk spesialitet. Jeg kommer tilbake til oss, senere i bloggen min.

Her er noen bilde fra festen: 

 

 

 

o

Madelaine har sittet 8 år i fengsel uten dom.

I dag er 8 år siden Madelaine ble arrestert i Bolivia for smugling. Hun sitter fremdeles i varetekt, uten en rettskraftig dom. Hun vet ikke hvor lenge hun skal sone for sin handling. Hun sier selv at hun har gjort noe dumt, og vil gjøre opp for seg, men hun vil vite hvor lenge hun skal sone.

Madelaine har fått innvilget en kausjon som gjør at hun kan få oppholde seg utenfor murene i påvente av en dom. Dette er gledelig, men hun må skaffe til veie et større beløp (ca 150 000 Kr). Det er umulig for hennes familie i Norge og skaffe et slikt beløp. Men hennes venner og familie har en FB side hvor folk kan gå inn og hjelpe med støtte og evt donasjoner. 

 

Nedenfor er bloggen jeg skrev for noen uker siden om Madelaine:



 

Madelaine Alicia Rodriguez på cella i Bolivia. 

 

Oslos klubbliv på 2000 tallet var både fyllt av moro og fest, men også mye angst og idioti. Kokainet gjorde sitt inntog, og de kule gutta så seg nervøst over skuldra mens de bestilte champagne til de søte jentene som var med for å se og bli sett. De lot seg villig traktere med drikke, nach og linere. De fulgte villig posen med et hvite i, hvem enn som hadde den.  Hissige politimenn i sivil, lyste hipstere og kjendiser i øynene med lommelykt, for å se om de hadde fått i seg noe "Hvit Snø". Ja det var tider. 

Tre unge jenter lot seg villig forføre av det kule livet. De fikk tilbud om en kul ferie i Bolivia. Tre uker i luksus og fest. De skulle bare ta med noe tilbake. De visste nok alle tre hva som skulle skje. En vanlig jentetur var det åpenbart ikke. Da hadde de reist til Mallorca eller Gran Canaria. De visste godt at et titalls Adidas sportsbagger ikke behøvde å reise fra Sør Amerika til Norge. Det finnes outletbutikker rett over svenskegrensa, som selger sportsbager til røverpris( ?) Jeg har snakket med mange jenter som er dømt for smugling og andre skurkestreker. Forklaringene de har på hvordan de havnet bak lås og slå, er veldig ofte: "Jeg forelsket meg i feil fyr." eller "Jeg visste ingenting.".  Forklaringen er mange, og unnskyldningene fler. Men rett skal være rett: Jeg har også hørt den ærlige og ekte forklaringen fra en og annen straffedømt jente: "Jeg gjorde noe galt, og ble tatt. Nå soner jeg for min handling."

Madelaine Alicia Rodriguez er en av de som står for det hun gjorde. Hun sier at hun og de to andre jentene visste hva de gjorde. Madelaine var kanskje litt av en kaptein på laget, men de var tre festejenter som lot seg friste av både luksusferie, og status som skikkelige "gangsta bitches" når de kom hjem. Unge? Ja. Dumme? Absolutt. Uskyldige? Nei.

De to norske jentene fikk med en gang mye oppmerksommhet. Mange fikk nok inntrykk av at det var Madelaine som hadde ledet de to uskyldige prinsessene på "ville veier". Den yngste ble raskt kjøpt ut av fengselet i Bolivia. Mens hun var ute på kausjon, ble hun flydd ut av landet i nattens mulm og mørke. Ressursterk familie er godt å ha når man har rotet seg inn i trøbbel. Hadde det vært min datter, og jeg hadde hatt penger, hadde jeg nok gjort det samme. Hun fikk forøvrig rettens medhold i Norge i at hun ikke hadde noen anelse om hva den latinamerikanske "skurkejenta" Madelaine drev med på jenteturen deres. Hun ble frikjent for hele greia.

Den andre fikk en litt mer spektakulær utvei fra fengselet i Bolivia. Noen megakule mediagutter, ville lage actionsak til mannebladet sitt. Samtaler på dyre hotellbarer. Milliardærer. Leiesoldater. Helikoptre. Bestikkelser. Alle elementene som får det til å krible i den store mannemagen min. Jeg elsker slike actionfylte greier. Jenta fikk spandert på seg en dramatisk flukt fra fengselsdommen sin. Hun slapp unna rettsak i Norge, siden hun var dømt i Bolivia. Hun slapp å sone straffen sin fordi hun var en het mediepotet. Hun kom hjem nærmest som en heltinne, som hadde sluppet fri fra en hard og urettferdig verden. I Norge er det faktisk straffbart å assistere en straffedømt i å rømme fra fengsel. Men jeg aner ikke helt hva som gjelder her. Det ble ikke noe etterspill uansett.

For Madelaine derimot ble de to rømmingene en katastrofe. Hun satt igjen i Bolivia, og et rasende og ydmyket boliviansk rettsaparat ville ha hevn. De lot det gå ut over henne. Rettsprosessen er uklar. Hun vet ikke pr i dag hvor lenge hun skal sone. Hun har ikke penger til kausjon, slik at hun kan få sone utenfor murene med sine to barn. Hun savner sitt eldste barn, som bor her i Norge. Hun sa til meg på Facebook chatten vi hadde her forleden: "Hvorfor var det ingen som ville ta med meg herfra?" Vel, svaret er enkelt: Hun fikk skylda. Hun er en fattig, mørk latino med dårlig rykte.

Hun er Norsk statsborger, men norsk UD virker ikke å ville gjøre stort. Media bryr seg ikke så mye lengre. Folk flest har glemt henne. Folk flest har nok ikke tenkt helt på hennes sak uansett. Hun er syndebukken. Hun sitter godt fast der hun sitter.

Vel, jeg vet at Madelaine har det tøft nå. Hun føler seg fanget i uvisshet og ensomhet. Hun er ikke hvit nok eller rik nok til å få spesialbehandling slik de to veninnene hennes fikk. Hun er ikke norsk nok til at UD gidder å bry seg så mye. Om hun kommer hjem til Norge, vil hun nok trenge mye hjelp og støtte til å få vekk det tøffe ytre hun måtte ta på seg i en tøff fengselshverdag i Bolivia. Ikke noe "Yo nigga" , men lære seg å leve som en norsk alenemor. Hun har nok mange sår og arr i både sinn og sjel. Men jeg synes det ville være riktig å bry seg litt om hun som ble igjen. Jeg synes hun fortjener en sjanse til å komme tilbake til livet snart, og begynne den lange veien tilbake til samfunnet.

 

Støtt Madelaine på FB her: https://www.facebook.com/groups/431196980288413/?fref=ts

 
Doner til Madelaines kausjon her: 7089.66.21759

Et langt dropp og en plutselig stopp

Morgensola begynner og varme. De fuktige gatene begynner sakte å tørke opp. Morgenduggen ligger fremdeles på benker og gjerder, der sola ennå ikke har nådd med sine varme livgivende stråler. Det er tidlig morgen, men gatene er likevel fulle av folk. De går stille og alvorlig ned mot Spikersuppa. Politibiler står ved alle gatehjørner. Ethvert tilløp til uro og uverdighet vil bli slått ned på. Justisdepartementet innførte en hastelov, som ga klare innstrukser. Det er unntakstillstand i Oslo. Ingen rom for utrop, hatefulle utbrudd, eller annen vulgær oppførsel. Alle skal bare gå stille og rolig til Spikersuppa og innta anviste plasser foran galgen som er bygget på Løvebakken, foran Stortingets hovedinngang. Den er bygget dagen før, bak store presenninger og stillas. Behørlig testet for å unngå at den dødsdømtes hode skal slites av når kroppen faller ned og repet rykker til slik at nakken knekker og døden inntreffer nærmest momentant. Den dødsdømte skal ikke pines mer enn nødvendig. Men han skal heller ikke gå i stykker med blod og groteskheter.

En tribune er bygget for Stortingets medlemmer, og en egen losje er bygget for Kongen. Ellers er det satt av plasser til spesielt inviterte. Resten av folket vil kunne se henrettelsen på storskjermer, på streaming på nett og på direktesendte TV sendinger på NRK og TV2. Hele nasjonen skal få bevitne at mannen som begikk den grusomste forbrytelsen i moderne tid i landet vårt, blir fratatt retten til liv. Et helt folk skal få se at deres rettigheter til liv, helse, trygghet og frihet, er større enn hans rett til å skape sitt eget skrudde univers og spre død, sjokk, sorg og forvirring til sine medborgere. Hans ofre ble frarøvet sine liv - uten noen rettsak, lov eller dom. Noen overlevde, men lever i store smerter i kropp og sjel. De etterlatte lever med åpne sår i hjertene sine. Det går ikke en dag uten at en dråpe blod, faller i savn etter sine kjære. De fleste var endog bare barn.

"Når rettferdigheten skjer fyldes blir det fryd i de ærlige hjerter," sies det. Men denne gangen kommer ingen til å fryde seg. Sårene er for dype. Ingen vil glede seg over den menneskelige tragedien som har fått utspille seg over så lang tid. Ikke engang den dødsdømte fortjener annet enn medynk. Stakkars den som har brutt en av menneskehetens eldste lover på så nedrig vis. Du skal ikke myrde. Det er forskjell på mord og drap. Morderen skal drepes, men ikke myrdes. Mord er den ulovlige handlingen å frarøve en annens liv. Drap er noe annet. Dette er et drap, sanksjonert av domstolene og et flertall på Stortinget har vedtatt en lov som tillater henrettelsen. Dette er for å få en avslutning på jævelskapen. "Når rettferdigheten skjer fyldest blir det kanskje litt fred i de blødende hjerter," kan man kanskje heller si.

Alternativet til dette scenarioet kjenner vi godt. Vi har ikke dødstraff i Norge. Ikke engang i krigstid. Morderen skal leve isolert. Forvaringsdom tillater oss å sørge for at han aldri kommer ut. Selv om vi i prinsippet kun skal kunne fengsle kriminelle i 21 år. Menneskerettighetene gjelder alle. Også de som er fradømt friheten. Vi har faktisk ikke lov til å påføre mannen andre lidelser enn det som er beskrevet i domsstolen. Retten har latt seg overbevise om at ethvert lite klagemål han måtte ha, er av offentlighetens interesse. Norske medier påstår seg å ha en slags rapporteringsplikt om alt som foregår på de tre cellene. De har ikke det. Våre simpleste sider bør ikke fores med artikler om TV-spill, Fjordlandmiddager og vrangforstillinger om egen storhet. Vi går rett i fella. Morderen vinner. Vi blir vulgære lynsjemobbere i "Ville Vesten"". Media blir den creepy begravelsesagenten som får oss i harnisk over den minste lille sak han foretar seg. Domstolene blir den forfylla sherrifen som går med på hva enn landsbyen forlanger, bare han få sitte i fred på stasjonen og smugdrikke av flaska si. Mens de virkelige ofrene, de som forsøker å få hverdagen til å gå rundt, blir mentalt voldtatt av hver eneste overskrift. Ingen ser når de hyler ut i natten etter sine barn. Ingen ser når de ligger forskremte og alene og skvetter ved den minste lille lyd. Ingen bryr seg når de sitter stille på kirkegården og småprater ved gravstøtten over sine kjære, planter blomster, tenner lys og luker ugress.

Men det er ikke bare de direkte berørte som er berørte her. Vi er alle berørte. Hele nasjonen lider under denne farsen. Den mentale folkehelsen er skadet. Det norske folk har fått et alvorlig traume, og det finnes ingen traumebehandling. Det offentlige Norge stiller villig opp som mikrofonstativ for morderen, og retraumatiserer oss gang på gang. Det er som om Henry Oliver Rinnan skulle ha få sittet på en treroms celle i 50 år etter krigen, og hver gang han ytret seg, rømte eller noen forsøkte å myrde ham som hevn etter alle mordene og torturen han begikk for den tyske okkupasjonsmakten, skulle media og myndigheter tilrettelegge for et offentlig spetakkel. Etterkrigstidens Norge ville nok ikke vært mindre nevrotiske i folkesjela, om dette fikk skje. Nei, Rinnan fikk en siste sigarett, en hvit rund papirlapp festet over hjertet som blink, og ti soldater plaffet en kule hver i brystet hans. Ingen kunne vel egentlig si at det var unødvendig. Selv om landssvikeroppgjøret hadde mange alvorlige feil og mangler.

Jeg har vært opptatt av dødsstraff og dens mange sider av brutalitet og fornedrelse, helt siden jeg leste Jens Bjørneboes ytringer om  rettsoppgjøret og ikke minst trilogien om bestialitetens historie. Jeg var bare 15 år da jeg for første gang leste de groteske detaljene rundt henrettelser. Det er ikke vakkert. Det er stygt. Groteskt. Ofte går det galt, og den dødsdømte må oppleve lange minutter i pine, før døden inntreffer. I Iran henges folk på mest mulig brutalt vis. De heises sakte opp etter halsen i heisekraner på torget. De henrettede henger og spreller så lenge som 15 minutter før døden setter dem fri. De dømte er politisk opposisjonelle, homofile tenåringer, kristne pastorer og selvfølgelig alskens rask og rusk fra rennesteinen: horer, narkomane og smuglere. Jeg hadde nok ikke unnsluppet renneløkka særlig lenge om jeg var Iraner. Og jeg tviler på om den Iranske mentale folkehelsen drar nytte av en pervertert bruk av straffelov og religiøs lov. Nei, jeg er ingen tilhenger av dødsstraff som metode.

Men det må være lov å si at vi betaler en grusom pris for å ikke engang kunne avrette de få, verste av de verste forbrytere, slik som denne morderen vi har fått i fanget, hele landet vårt. Slik scenarioet er nå, med alle rettslige og medieskapte farser, med all sjelelig og mental smerte det påfører oss. Er det lov å spørre om det ikke hadde vært bedre og avslutte det hele med et "langt dropp og en plutselig stopp"? Og så la sola gå ned over Spikersuppa en stille vårkveld.

 

hits