mai 2016

Flyplasskamp med bismak

Det er direkte irriterende å se at nedleggingen av Rygge skal få handle om Ryanair.

Jeg savner å fly slik vi gjorde det i forrige århundre. Da fløy de store klassiske flyselskapene Pan Am og TWA i USA. I Norge konkurrerte SAS og Braatens SAFE. Når du gikk ombord et fly fra Oslo til København, ville du få en velkomstdrink, en full treretters middag og kaffe avec, før flyet landet. Flyturen tok en time. Satt du bakerst i flyet, kunne du til og med tenne deg en sigg. Du fikk også kjøpe taxfree fra en vogn ombord. Det var liksom litt stas å fly på den tiden.

Nå finnes det flyselskaper som er så billige og tarvelige, at du føler deg som om du kjører en gammel rutebuss i Moldova, når du flyr med dem. Ja de er billige disse flyturene. For et par hundrelapper, kan du dra hvor du vil i verden. Hvis du ikke er kresen, bryr deg om å få mental juling, sulte eller føle deg helt trygg der du flyr 10 000 km over bakken, er det bare å reise. Og vi reiser alle mann. Lave priser gjør at vi alle kan fly hit og dit i verden. Før kostet en flytur til København 4-5000 kroner. Det var ikke alle som hadde råd til det. Men det var jo litt stas uansett da.

Jeg er en sånn fyr som elsker å fly. Jeg flyr ukentlig i jobben, så jeg må bare elske det. Hvis ikke ville jeg blitt veldig frustrert. Jeg prøver å ikke irritere meg for mye over andre passasjerer. Det er ikke alle som vet hva som er lov og ikke er lov i sikkerhetskontrollen. Det er alltid noen som skal ha med flasker og spraybokser. Håndbagasjen skal være så stor at den fyller to hattehyller. De skal krangle om at de ikke behøvde å ta av seg beltet sist gang de fløy, for 20 år siden. Jeg bryr meg ikke. Jeg er like blid.

Jeg har for lengst sluttet å irritere meg over barnegråt og storfamilier. Det er ikke alle som vet at babyer får øreverk i trykkabiner. (Tips: Det hjelper og massere de litt bak ørene). Dessuten tåler jeg mer av andres barn, siden jeg selv har barn. Barn er barn, og de skal også ha det gøy og fly i lufta. Synes nå jeg.

Det som er litt irriterende, er at flyselskapene tilrettelegger for kaos og irritasjon, med sine kostnadskutt. Koster det penger å sjekke inn bagasje, ja da blir kabinen stappfull. Tunge skift og lave lønninger blandt de ansatte, kan faktisk også gå ut over sikkerheten til passasjerene.

Ryanair eies av en fyr som er beryktet for sin kynisme. Han selger billige billetter, men legger ut små pengefeller hele veien. (Han sjekket visst ut om det gikk an å ta penger for å slippe folk inn på do). Han underbetaler sine ansatte og driver dem gjennom beinharde skift. Hele operasjonen hans virker luguber på meg.

Flyseteavgiften i seg selv er helt høl i huet. Den fører til at folk mister jobbene sine, og at et helt distrikt mister et viktig reiseknutepunkt. Den miljøpolitiske gevinsten vil være marginal. Det ville være mye bedre å finansiere og støtte utviklingen av miljøvennlige fly hos flyfabrikantene. Det finnes enorme mengder  flytekniske nyvinninger som ville hjelpe på miljøet om de ble tatt i bruk. Og da uten at noen behøver og bli straffet for at de vil reise. Avgifter og ekstra skatter vil aldri fungere som annet enn undertrykkelse og represalisk formyderi. Grådighetsguden bor i byråkratiet, der ansvar ikke har noe ansikt, og hvor kontraktørene får herje fritt i maktkorridorene. Vi har allerede begynt og se konturene av et nytt fenomen i bilindustrien: Miljøkorrupsjon. De som betaler mest på og under bordet, vil få miljøpriser og støttefond, og fremstå som noen skikkelige miljøforkjempere. Bompenger og klimaavgifter har ingenting med naturen å gjøre - det er big business. Og nå skal altså luftfartsbransjen bli neste pattegris.

Jeg føler meg virkelig slitt i to retninger i denne saken om Rygge flyplass. Det er rart å se norsk luftfarts dårligste ide,flysetavgiften, versus europeisk luftfarts mest lyssky flyselskap - Ryanair. Jeg skulle ønske begge deler forsvant fra himmelen over Østfold, og at Rygge flyplass fikk lande og lette fly fra kule flyselskap. Sånne som serverer treretters middag, og hvor du kan røyke bakerst i flyet. (Det siste der er selvfølgelig en spøk).

 

Samlivstips: Klin med dama di hver dag.

Samlivbrudd og skilmisse er liksom den nye normen i samfunnet vårt i dag. Det oppfordres iherdig til å leve det glade singelliv, og ekteskap er bare noe vi kjendiser inngår i fylla for å få mediedekning til både bryllupet og skillsmissen. Sånn sett regnes jeg som kul. Tre havarerte ekteskap bak meg. Rock´n Roll liksom.

Vel seriøst tror jeg vi blir hjernevasket til å gi opp samlivene vår for fort. Enslige er big business. Aleneforeldre skaper arbeidsplasser.

Før i tiden var brudd liksom siste alternativ. Man skulle reparere når noe var ødelagt, ikke bare vrake det. Noe samlivsterapi var det heller ikke så mye av. Ikke slik vi kjenner det, med fagfolk og eksperter. Man gikk gjerne til sognepresten og kjefta og smalt litt, og så fikk man litt perspektiv på sakene. Ekteskap før i tiden handlet om mer enn bare en romanse mellom to voksne. Det var et prosjekt hvor to familier møttes, hvor barna skulle oppdras til å bli anstendige ærlige borgere. Og familieenheten skulle også være en aktør i samfunnet, med sitt gode navn og rykte. Ære på den tiden handlet om å stolt kunne gå ut til naboer, venner og kolleger, se folk i øya og vite at man var i stand til å gjøre rett for seg og sine. I dag er ære noe som driver innvandrermenn til drap og død - hvis vi skal tro mediene. 

Men i virkeligheten er det ikke så gøy når det blir slutt. Det er trist, og mange ønsker å unngå brudd. Og vi gutta er ganske klønete i så måte. Så jeg tenkte jeg skulle komme med noen enkle samlivstips fra en mann som har gjort alle feil i boka.

Når er det tegn som tyder på at forholdet trenger litt futt? Leste en tweet i dag fra en singel dame som ønsket seg en mann, slik at hun hadde noen som kunne sitte og se på fotball på TV, mens hun ryddet oppvaskmaskinen på ekstremt passiv-aggressivt vis. Vel, dette med passiv-aggressivitet har vi gutta ikke helt fattet. Går dama di og furter mens hun skramler høylytt med husarbeid, er det noe galt. Ofte har du ikke gjort noe galt. Du har bare ikke gjort noe rett heller. Da er det bare og gjøre noe bra. F.eks være litt hyggelig og oppmerksom, eller kline.

Klining, ja. Dette trikset funker hver eneste gang. Hvis folk skjønte hvor mye som kan løses med klining, hadde skilsmissestatistikken dalt. Samlivsterapeutene hadde blitt arbeidsledige. Og alle hadde blitt glade.

Når man kliner, begynner hjernen å produsere masse signalstoffer, som dopamin og seratonin og alt annet deilig kjemisk. Da slipper man å ta lykkepiller og dop. Man blir høy på klining. Musklene slapper av. Man begynner å like den man kliner med. Man kan til og med få lyst på sex. Og etter en slik klinesession, er det mye lettere å snakke sammen. Da kan det hende at man faktisk klarer å løse en eller annen vond greie som står mellom paret. Når klina du sist med dama di, sånn helt uten annen grunn enn at det er digg å kline?

Hvis man virkelig vil ha et velpleid og meningsfylt forhold, er det å anbefale obligatorisk klining, minst en gang hver dag. De som ikke tror meg, har ikke prøvd. Ikke jeg heller, da. Men det virker riktig. Skal i allfall prøve, om jeg får muligheten.

En annen regel man bør innføre, er teite hodeplagg når det skal krangles. Sombrero er virkelig å anbefale. Det er umulig å være sint lenge på kjæresten din når hun eller han har sombrero på hodet. Det er også veldig vanskelig å si slemme ting, når man ser teit ut. Så da veier man sine ord før de hagler ut av munnen ens. Jepp. Kjøp et par sombreroer og innfør sombreroplikt ved hver krangel.

Nå er ikke jeg vitenskapsmann med arkivskapet fullt av tung forskning og statistikk. Jeg er ingen sukksessrik samlivsterapeut heller, med lang erfaring og tusen reddede parforhold på CV´n. Jeg kan vel heller ikke pynte meg med å være noen slags rollemodell for varige forhold. Men jeg er mann, og jeg har litt peiling på å være det. Og dette er mine samlivstips til mine brødre som vil ha dama si noen år til:

-Når hun er sur, må du fikse det. Hun kommer ikke til å ta initiativet.

-Når dere skal krangle, må dere ha sombrero på.

-Klining hver dag kan virkelig sørge for at det aldri blir slutt. (Så lenge du passer på at det er dama di du kliner med da?)

Velkommen i Nordengjengen Petter Stordalen

Petter Stordalen uttaler i et intervju med Gøteborgs-Posten i forbindelse med 17 mai, at han ønsker at  Norge, Danmark og Sverige slås sammen. Denne tanken er ikke ny, og denne tanken er ganske så genial. Dessuten har en slik union eksistert før under navnet Kalmarunionen. Den eksisterte i litt over hundre år (1397 - 1523) , men falt fra hverandre på grunn av intriger og konspirasjoner. Det var hovedsaklig Det Tyske Hansaforbundet som jobbet hardt mot denne nordiske unionen, siden den var ganske så sterk og fremgangsrik. Den var politisk ganske løs i snippen, men økonomisk skapte den enormt mye velstand og fremgang for nordboerene. Det ble en direkte trussel mot tyske handelsmenn, så de gjorde det verste de kunne og splittet den.

Etter andre verdenskrig diskuterte vi skandinaver atter en gang muligheten for å danne en handels og forsvarspakt. Men den kalde krigens stormakter satte en stopper der. Danmark og Norge holdt seg til sine redningsmenn fra krigen - USA og UK, og gikk inn i NATO. Sverige fikk nok et lite hint om å ikke gjøre større vesen av seg. Finland kunne bare glemme og alliere seg mot Sovjetunionen, osv osv. I grove trekk kan vi nok si at tiden ikke var moden for en ny Kalmarunion.

På slutten av 1990 tallet og ut over 2000 tallet, fikk hele tanken på en nordisk union en litt brunbitter bismak. Høyreekstremister snakket da mer om en slags arisk "vikingunion" med klare nazistiske ambisjoner. Derfor ble det rett og slett ikke stuereint lengre, og i det hele tatt nevne ideen i møblerte rom. En nordisk union med rasistiske fortegn vil vel ingen ha. Det er uansett umulig å få til uten å begå forbrytelser mot menneskeheten. Norden liker ikke forbrytelser mot menneskeheten. Vi anser det som slemt.

Men nå er tanken på en demokratisk og moderne nordisk union, ikke lengre så usannsynlig. Jeg har drevet på, på si, med å få folk med på en slik tanke i mange år nå. Hintet og argumentert. Det gleder meg og se at jeg oftere og oftere blir møtt med sympati for tanken på at de nordiske landene skal slå seg sammen. Og det finnes stadig tyngre krefter som mener at tiden er moden for å trekke oss ut av de gamle tunge organisasjonene og heller forme en ny - en "Kalmarunion 2,0 ".

EU har blitt en alt for stor organisasjon. Byråkratiet er gigantisk. Svenskene, danskene og finnene føler seg ikke helt OK med å skulle dele skjebne med land som ligger så langt borte. Konkurs i Hellas. Portugals og Spanias problemer. Østeuropeiske land som ikke bidrar, men som krever mye. I mange spørreunderøkelser i nabolandene våre, sier flertallet av de spurte, at de ville foretrekke en nordisk union, fremfor EU.

NATO ble dannet som en forsvarspakt i områdene i det nordlige atlanterhavsområdet. Vi skulle liksom stå sammen mot kommunismen i øst, og forsvare hverandre når Stalin og gutta kom. I dag er NATO en angrepsallianse mot midtøsten og andre konkurrenter på oljemarkedet. Da Norge skulle kjøpe nye jagerfly for å ta over etter F-16, hadde vi valget mellom svenske JAS, og amerikanske F-35. De svenske flyene er kjappe, små og lette å manøvrere. Perfekt for forsvar i nordisk landskap, med skoger,fjell og fjorder. F-35 er tunge luft-til-bakke fly. De passer bedre som luftstøtte til store invasjoner, og teppebombing av store byer, industrianlegg og bakkestyrker. Norge valgte F-35. Vi valgte nok litt under press fra NATO, for vi er ikke spesielt forsvarsdyktige når vi får disse flyene. Men flyene våre vil passe fint inn når et nytt araberland skal settes ut av spill. Libya var nok bare en begynnelse. Det er bare en feil: Dette har ingenting med NATO´s grunnidé å gjøre, og det har absolutt ingenting med nordisk forsvar å gjøre. En nordisk union ville kunne forsvare seg selv. (Det er uansett tvilsomt at et slikt Norden hadde hatt så mange fiender å frykte.)

Et samlet Norden ville utgjøre nesten 30 mill innbyggere. Det ville være en av verdens ti største økonomier. Vi ville kunne argumentere for å få en fast plass i FN´s Sikkerhetsråd. Der ville vi kunne delta i verdenssamfunnet på våre egne premisser, og med våre egne verdier. Jeg synes vi har helt greie verdier, for det meste. Så hvorfor ikke?

Et samlet Norden kunne dele enorme ressurser, i brorskap og samarbeidsånd: Olje, fiskeri, teknologi, landbruk, industri og handel. Hver for seg har de nordiske landene noen av delene. Sammen har vi alt. Og tenk hvor mange kostnader vi kunne spart ved å administrere alt dette - sammen? Fri ferdsel har vi jo allerede mellom landene. Hva om vi har samme mynt, samme offentlige tjenesteyter og samme velferdsordninger?

Jeg må innrømme at jeg virkelig brenner for en slik ide: En nordisk union. Det ville gavne oss alle. Både venstresiden og høyresiden i nordisk politikk vil kunne delta aktivt, på lik linje med nå. Det ville rett og slett vært en bedre løsning for Norden. 

Når en mann som Petter Stordalen også sier at Norden bør samles, da er det lurt og lytte. Han har bygget store og flotte ting i hele vår del av verden, og han har god erfaring og analyse på hva Norden trenger for at det skal fortsette og være en fin, moderne og dynamisk del av verden.

Å bygge en politisk bevegelse er ikke for alle. Jeg er i alle fall ikke noen stor politisk tenker eller organisator. Men jeg og noen meningsfeller i Sverige tok oss den frihet og startet en liten greie. Vi håper jo at flinkere folk kommer og tar over. Men hvis noen skulle ha lyst til å følge med, finnes Det Nordiske Unionsparti på Facebook: https://www.facebook.com/Det-nordiske-unionsparti-599118323587512/?fref=ts Det er ikke store greiene, men til høsten blir det forhåpentligvis litt mer futt. Så hvorfor ikke spørre seg om det snart er på tide med en endring? Det ville jo vært bedre?

Pinsemat for ekte menn og tøffe damer.

 

Det var pinsefest i helga, og #Dudefoodoslo chapter "Badass Balut Brothers" inviterte til en passe drøy fest. 

Grisehoder, fåretestikler, andehjerter og lammehjerner stod på menyen. Det ble en bizzarr men kulinarisk vellykket aften. 

 

 

 

Hode av Mangalitsagris. 10 timer i ovnen.

Grisehodet flamberes i Gin. 

Værballer. Kan stekes eller friteres. Jaggu var det mulig å spise dem rå også. Men det er litt rart for oss gutta og spise andres "utstyr". Jentene derimot syntes det var helt greit.



Pletter av lammehjerne. Ikke så ulikt en asiatisk pannekake.             Andehjerter er alltid like godt. Det handler om krydring.



Lammehjerne ser ikke så delikat ut. Men det blir godt når det lages riktig.

Diagnose - Mann

Sitter og leser om en samtale som ble holdt på Litteraturhuset i april, mellom sammfunnsviter Arne Klyve og psykiater Finn Skårderud. http://www.rus.no/id/1053.0 De snakket om Klyves bok "Sinte, unge, villfarne menn - vårt medansvar" . Den handler om unge menn som ramler av det moderne kunnskapssamfunnet. Før i tiden ville de jobbet i industrien, eller blitt sjømenn. De ville vært forsørgere og familefedre. I dag er det ikke ikke bruk for slike karer i Norge. Den moderne mannen må utdanne seg i åresvis for å henge med. Han vokser ofte opp bare hos mor. Han møter få mannlige forbilder på sin vei gjennom oppvekst og skole. Han bør forte seg og ta pappaperm, hvis han skal rekke og knytte seg til barna sine før skilsmissen gjør han til helgepappa. Kort oppsummert : Det er ikke alle menn som føler at de passer inn i den moderne mannsrollen. De opplever seg kastrert. Og det skaper frustrasjon og sinne.

En gang var det bruk for dem. Menn vant kriger, var arbeidere, ektemenn og fedre. I dag er krigene umulige å vinne. Alle slag er tapt. Sammfunnsliv, arbeidsliv, familieliv. Han får det bare ikke til. Og han er kneblet. Mannskodeksen forbyr han å klage. Han går på pubben. Sloss på fotballkamp. Hailer i gatene. Netthetser jenter, homofile og innvandrere som markerer seg i det offentlige rom. Eller han blir fanatiker på andre måter: Blir islamist og reiser til midtøsten for å skjære halsen over folk, og sprenge seg selv i lufta. Det er en lei kar blitt, denne mannen.

Den vanligste dødsårsaken blandt menn mellom 15 og 49 år er selvmord, ifølge denne artikkelen her: http://m.side3.no/en-tragisk-ting-tar-livet-av-flere-menn-enn-kreft-overdoser-og-trafikkulykker/3423204469.html I 2014 tok 401 norske menn sine liv og 147 kvinner. Det er en stor forskjell. Det er tragisk. Dette er menn som ikke får livene til å fungere. Ydmykelser i arbeidslivet. Samlivbrudd og savn etter barna. Følelsen av håpløshet. Hver dag avslutter en eller to av våre medborgere livet sitt.

En gang var de guder. Nå ligger de som falne engler i grøfta og forbanner sine skjebner.

Klyve og Skårderud drøfter om disse mennene er syke. Det finnes en bok full av diagnoser for "usynlige sykdommer" DSM. Denne boka kommer ny og forbedret utgave i 2017. Proppfull av nye og forbedrede sykdommer. Står du opp sent om morgenen? Syk. Spiser du for mye helsekost? Syk. Vanskelig å sitte stille i et klasserom? Syk. Mann? Syk?

Eller er det samfunnet som er sykt? De to lærde vismennene drøfter også om dette kan være tilfelle. Har den raske samfunnsutviklingen, med kunnskap og teknologi, glemt noen? Har vi i vår iver etter å modernisere, og være progressive fritenkere, ofret en hel gruppe menn? Eller var det en uønsket mennesketype?

 Fant vi endelig undermennesket som kan utryddes, til beste for samfunnets videre vekst og utvikling? Kan vi diagnostisere disse mennene til å bli en sykdom, ja da blir jo det neste logiske steget å finne en kur. Da kan vi vi jo fjerne svulsten. Eller? Vel, han fjerner seg jo selv, med sine selvmord og sin destruktive adferd. Kanskje det bare er å kjøpe popcorn og 3D briller, lene seg godt tilbake og se på, mens denne sinte unge mannen kaster seg selv på historiens skraphaug?

Vel Klyve og Skårderud kommer vel frem til det motsatte. Det er kanskje på tide og se seg litt tilbake. Hvis utviklingen går så raskt i en retning at en hel gruppe individer ramler av lasset, kan det være en idé og dra de opp igjen? Disse sinte, unge, villfarne menn.

 

"Hen" kan du være selv - gubbekjerring!

Denne teksten så jeg på en plakat i Stockholm da jeg bodde i Sverige. "Hen" debatten raste der på den tiden. Det var noen sinte barnehagetanter som stod litt til venstre for Pol Pot, som hadde fått ideen. Guttene lekte for mye med biler, og jentene lekte for mye med dukker, så det ble forbudt å bruke "hun" og "han" blandt barna. På den måten skulle de få muligheten til å vokse opp uten kjønnsroller. De må ha virket ganske sinte og skremmende, disse tantene, for hele Sverige kastet seg på denne ideen. Et stort flertall protesterte selvfølgelig, men flertallsprotester er lette å kvele: Illsinte karakterdrap og flittig "Hitling" etterfulgt av en massiv "tie hjel" - kampanje. Og vips: "Svenne Banan" holder kjeft og kaller barna sine "Hen". Jeg jobber jevnlig i Sverige, og blandt mine skuespillerkolleger, brukes dette kjønnsnøytrale begrepet med den største selvfølgelighet. 

For å være ærlig: Da datteren min ble født, rant maskaraen hennes mens hun gråt sine første tårer. Det var ikke en kjønnsnøytral baby, som skulle formes til jente av et gammeldags mannevelde, ved hjelp av dukker og ponnyer. Dette vesenet var en jente fra hun ble født. Og jeg tror ikke hun vil se med blide øyne på at noen som helst prøver å kjønnsnøytralisere henne. Hun er nemlig også en smidig og god sverdfekter, samt at hun setter en pil hvor enn det skal være, med buen sin. Vel, det siste der var en spøk. Det jeg prøver å si er at det å være jente, ikke nødvendigvis betyr at man ikke kan bite fra seg. Men en "hen" blir hun aldri. 

I samme periode, mens jeg bodde i Sverige, gikk en dokumentarfilm på kinoer og på TV. "Angrerne" handlet om to karer som hadde skiftet kjønn til damer, og som nå angret seg. De fortalte om sine vanskelige liv, og hvordan de låste seg fast i ideen om at; når de bare fikk forandret seg fra menn til kvinner - da ville alle problemer løse seg. Da ville de få mann og barn og ..? Vent! Barn? Nei det går ikke. Dette vet jeg fra Monty Python komedien "Life of Brian". Der sitter en gjeng venstreradikale frihetskjempere på Jesu tid, og diskuterer frihet og undertrykkelse. Han ene går i kjole og insisterer på å hete Loretta. Lederen, i John Cleese´s skikkelse, blir mer og mer irritert: Fyren vil hete Loretta OG ha barn. Frihetsgruppen må så vedta at selv om han er en mann som ikke har livmor og ikke kan få barn, så støtter de hans RETT til å ha det. Da kommer John Cleese med de berømte ordene "what´s the fucking point?". Vel, de to angrerne fra den svenske dokumentaren fikk meg til å tenke det samme: "Hva i svarte er poenget?" Her ble ingen personlige problemer løst. Ikke ble de damer, og nå hadde de gjort så de ikke var menn heller. Og de gamle vonde emosjonelle greiene de slet med, var heller ikke løst. Tragisk.

Jeg har selv snakket med unge mennesker som har avbrutt en kjønnsskifteprosess. De hadde faktisk begynt hormonbehandling tidlig i tenårene, men endret seg underveis. De var bitre på overivrige leger, som iverksatte denne formen for behandling på så unge mennesker. Jeg håper virkelig legestanden holder det de lover i slike tilfeller: At de klarer å se et individ i en dyp krise, eller kanskje bare i en fase i livet sitt, hvor de opplever seg fanget i feil kjønn. Hvis individet endrer seg, er det for sent. Kanskje lurt og vente litt?

Her forleden ble Regjeringens likestillingsmelding lagt frem for Stortinget. I siste minutt ble det lagt frem et forslag om å vedta et tredje kjønn. Det ble nedstemt denne gangen, men opposisjonen skyldte på liten tid til å stemme ja til forslaget, og lovet å vedta dette tredje kjønnet neste runde. Da jeg så dette i avisene, gikk tankene igjen tilbake til John Cleese´s berømte "what´s the fucking point". Jeg er fristet til å flåse med at Stortinget kanskje bør vedta en sjette tå. Og mange morer seg over min harselering på snapchat (OriginalHank) om at jeg er en hai fanget i en menneskekropp, og at samfunnet må vedta gratis haioperasjon til meg. Men det ligger en liten porsjon alvor bakom mine smakløse spøker om temaet: Vi kan ikke politisk vedta alt mulig, for å tekkes alle mulige. Mennesker og dyr er delt i to kjønn (med noen unntak i dyreriket). Ingen politiske vedtak vil endre dette faktumet. Hvordan vi skal leve med hverandres anderledesheter er ikke alltid et politisk problem, men like ofte et mellommenneskelig et.

I uminnelige tider har sivilisasjoner hatt sine transsexuelle, homofile, bifile osv. Når sivilisasjoner har overflod nok, er det også rom for slike varianter av levesett og identitet. Det finnes selvfølgelig områder i verden hvor folk er så desperate etter bare å få seg litt mat, at individene sjeldent bevilger seg luksusen å bestemme hvilket kjønn de EGENTLIG er. Og så finnes det samfunn som er så undertrykkende og brutale at folk ikke tør annet enn å holde kjønnsidentitet og seksualitet for seg selv. Vi har forsåvidt kommet et lite stykke videre her i Norden. Men det kan jo bikke over i tvangsmessigheter også. At dette fenomenet med oss mennesker skal bli en altoppslukende besettelse, slik at det i det hele tatt blir forbudt og stille spørsmål ved dette. I Sverige har kjønns og likestillingsdebatter en lei tendens til å utvikle seg til "de få´s" meningsterror mot "alle andre".

Personlig er jeg ganske individualistisk anlagt. Jeg syns at den enkelte bør få være mest mulig som han eller hun vil, uten hverken tilrettelegging eller innblanding. Og samtidig synes jeg det er mye morsommere at det finnes ulike grupper, kulturer og sub-kulturer. Litt av magien blir jo borte hvis alt skal normaliseres. Slik finnes jeg nok på den motsatte siden av skalaen: Ingenting MÅ være normalt. Det blir kjedelig for de normale. Det er mye morsommere at noen er forskjellige, og at Stortinget heller vedtar at det er forbudt å være slemme mot helt greie folk, bare fordi de er litt utenfor normen,

Simpelt pamperi og odiøs politisk korrekthet. AP ødelegges innenfra.

"Gjør din plikt og krev din rett" 

Slik lød det gamle slagordet fra Arbeiderpartiet. Jeg vokste opp i en AP familie. Min bestefar var ordfører for Moskenes kommune i to perider. Han satt på fylkestinget. Jeg ble tidlig opplært i at folk har blitt tråkka på i århundrer, og at fattigdom og elendighet måtte bekjempes. Og jeg stod lenge langt til venstre, i min ungdom. Men det gikk over.

På slutten av sitt liv, var han mildt sagt desillusjonert over sitt gamle parti. Håkon Lie hadde solgt sjela til partiet til amerikanerene. EU og NATO var tunge organisasjoner som fikk viljen sin med lille Norge, så lett som bare det. Sosialdemokrati for min gamle bestefar, handlet om at fiskere skulle få anstendig betalt for fisken, så ikke oppkjøperene fikk alt. Det handlet om å bygge bruer og veier, slik at folk kom seg på sykehus mens de ennå levde, og at varer skulle komme raskt og rimelig frem. Det kostet forsyne meg over femtilappen for en fersk agurk tidlig på 80 tallet, i Lofoten.

Arbeiderpartiet i dag har mistet mye av sjela si. Etableringen og disponeringen av oljepengene våre henger ikke på greip i folks øyne. "Alle" vet at arbeidsledigheten, slik den fremstilles, ikke viser det sanne bildet. Langtidssykemeldinger, uførepensjoner, overgangsstønader og så videre. Spranget fra arbeidsledig til arbeidsudyktig er kort. Det er jo en smart måte og pynte på arbeidsledighetstallene også.

Arbeiderpartiet sliter faktisk med pamperi. Det har foregått maktkamper og intriger der, helt siden den kalde krigen. Store tunge AP familier har blitt marginalisert nærmest over natta mens andre tunge AP familer har erobret hegemoniet der oppe i ledelsen. Vanlige folk ser med skråblikk på AP ledere som galant går ut av Regjering og Storting, og inntar superstillinger på den internasjonale arena. FN, NATO, EU og hundretalls av stillinger i tung finans, og de mektigste organisasjonene. Skattefrihet for seg selv og tungt skattetrykk på folk flest. Særlig hvis de jobber i privat sektor, eller er selvstendig næringsdrivende. Dette går virkelig ikke upåaktet hen. Jeg tror mange mener at det den borgelige regjeringen gjør i dag, er å forsøke og rydde opp etter AP festen som var. "Klart det er arbeidsledighet nå, sånn som landet ble styrt da." Det sies som en naturlig sak.

Det kan også virke som om folk ikke helt vil være med på at AP er eneforsvarer av det multikulturelle. Det fleste vanlige nordmenn vil ha seg frabedt å bli kallet drittsekker, rasister og kjerringer, bare fordi at de stiller noen spørsmål om hvordan flyktninge og aslystrømmen skal håndteres. Det går faktisk helt fint å være et fordomsfritt og tolerant menneske på høyresiden også. Det er bare at når det kommer folk og banker på døra, bør vi sjekke om vi har mat i kjøleskapet, sengeplass til alle, og tid og overskudd til dugnad, leik og moro. De som hisser seg opp i begge leire, lurer ikke de mange som ser på kranglingen og gjør seg opp sin egen mening i stillhet. Det er faktisk både legitimt og lov å uroe seg over verdens utvikling, uten at man er noen ekstremist på hverken høyre eller venstre side. 

Det kan virke som om den borgelige regjeringen har god vind i seilene, og det er jo litt fint. Men de bør ikke bli for trygge på seg selv. Mye av AP´s fall i siste meningsmåling, skyldes dem selv. Simpelt pamperi, og odiøse øvelser i politisk korrekthet, har svekket partiet innefra.

Samtidig har Erna og Siv noen utfordringer foran seg om de skal klare å beholde makten etter neste valg. Det finnes i dag ingen egentlig definert borgelig kulturpolitikk. Det eksisterer kun en litt populistisk "kulturpolitikk-kritikk". Alternativet har jeg aldri egentlig hørt.

Hvordan Norge skal forholde seg til Norden, EU og NATO i fremtiden er også en utfordring. Den kalde krigen er over. Den vestlige propagandakrigen mot Putin henger ikke på greip. Det er ingen som gidder å tro at Putin vil invadere oss. 

Tyrkia og Norge har ingenting i samme militære allianse å gjøre. De skyter kurdere i ryggen mens de står alene i bakkekrigen mot IS. Det foreligger nok informasjon til å anklage Tyrkia for å drive et dobbeltspill med IS. Dette er det motsatte av hva NATO alliansen skulle drive med. Her bør de borgelige partiene gjøre lekser, og gjøre seg opp en mening.

EU tilhengere fra forrige århundre, har blitt nåtidens EU skeptikere. Det ser bare fjernt ut at unionen, som skulle få slutt på århundreder med kriger og handelsbarrierer i Europa, minner mer og mer om et fortvilet supperåd, som må tørke opp snørr, blod og tårer etter at "syden gikk konk". Danskene og Svenskene er lei hele greia. Jeg så en meningsmåling i Danmark hvor spørsmålet var hva danskene ville valgt - fortsatt EU medlemskap, eller en ny nordisk union, utenfor EU og NATO. Et overveldende flertall ønsket en nordisk union. Jeg vet at dette tenkes av mange i de borgelige partiene.

En liberalkonservativ regjering for fremtiden, må forholde seg til helt nye scenarier i fremtiden. Oljeformuen vår kan skrives ned i verdi med et pennestrøk. De internasjonale bankene kan gjøre sånne ting. De store politiske mastodontene fra forrige århundre, har svekket levedyktighet. Pamperi og kameraderi spiser sosialdemokratiet opp innenfra. Om de borgelige skal fortsette og ha folkets tillitt må de skarpe spørsmålene må stilles. Og mye gammalt rusk må ryddes opp.

Så god helg Erna og Siv. Vel fortjent. Men ikke sov for lenge på søndagsmorran. Det kommer en mandag, og om den blir blå eller rød. Det er opp til dere.

Selvskadearr ,håp og englefjær

Camilla og Glenn (Foto: Joakim Karlsen)


Englefjær. (Foto. Joakim Karlsen)


Camilla sluttet med selvskading for mange år siden. Men arrene går aldri bort. Det kan være plagsomt, særlig om sommeren. (foto: Joakim Karlsen)

Av og til bare skjer det kule ting. Man møter noen, får en ide, ringer en annen og så møtes alle. Så skjer det noe flott.

Camilla Nicoline Vik har vært norgesmester i kickboksing fire ganger. Hun har deltatt i EM og VM. Hun er Norges første kvinnelige livvakt. Hun er en dyktig danser. Hun er sammfunnsengasjert. Hun har alle elementer som utgjør en moderne selvstendig norsk kvinne. Men hun har også en tøff historie bak seg. Dette skriver hun åpent om i sin blogg http://www.caminicol.com . Der forteller hun blandt annet om årene med selvskading, som hun nå har lagt bak seg. Nå svarer hun på utallige henvendelser fra andre jenter som sliter med det samme, og forsøker å hjelpe dem ut av problemene.

Selv om Camilla har lagt selvskading bak seg, har hun selvfølgelig arrene fremdeles. Når sola skinner, huden blir brun og hun går ute i t-skjorte, synes disse arrene veldig godt. Det kan være litt ubehagelig til tider. Man vil jo ikke alltid at en mest private kamper i livet skal synes som det første man ser.

Glenn Jarle Jordheim er en kompis av meg, her jeg bor i Lillestrøm. Han eier tatoveringssjappa Odins Merke http://odinsmerke.no . Han har hatt en tøff oppvekst og bruker store deler av livet sitt til å hjelpe andre. Her i Lillestrøm driver han også et treningssenter for kamsporten Krav Maga http://kravmaga-instituttet.no . To ganger i uka inviterer han folk som har rusproblemer og andre psykiske og sosiale vansker. Der får de innføring i både kampsport og yoga. Og det er samtidig et viktig møtested for folk som gjerne har behov for å komme seg opp om morgenen og treffe folk. (Les mer om Morrastellet her: http://www.rb.no/en-grunn-til-a-sta-opp/f/5-43-146782 )

Jeg leste en artikkel om en tatovør i Australia som tilbød tatoveringer til folk som hadde hatt selvskadeproblemer. (Det snakkes jo oftest om jenter som har denne problematikken, men det er nok også en del gutter som sliter med det samme). Jeg la den ut på FB sida mi, og da tok Camilla kontakt med meg. Jeg kjenner mange tatovører i Norge, og mange er veldig dyktige på sine felt. Glenn er  en kjent og dyktig artist. Hans kunder kommer fra hele landet, og mange kommer også fra utlandet.

 Glenn har også veldig god erfaring med å tatovere arrvev. Mange sykehus sender sine pasienter til ham, etter ulike operasjoner. Særlig kvinner som har hatt inngrep etter brystkreft, kan få hjelp av Glenn. Noen som har implantater trenger og tatovere brystvorter. Andre vil ha en feiende flott tatovering over arret etter at brystet er fjernet. Glenn løser slike oppgaver. 

Jeg ville at Camilla og Glenn skulle møtes. De har begge lang erfaring med kampsport. De har begge brukt kampsorten som en metode for å mestre livet bedre. Og de hjelper begge andre mennesker, ved hjelp av kampsport, yoga og motivasjon. Og Glenn er den beste jeg kunne komme på som kunne fikse arrene på armene hennes.

Glenn og Camilla fant tonen med en gang. Selvfølgelig. Og Camilla bestemte seg raskt for hva hun ville tatovere over arrene: En englefjær. Jeg syntes symbolikken var perfekt. Engler som faller. Engler som reiser seg opp. Engler som hjelper de falne til å reise seg. Nytt håp. Nytt liv. Nye muligheter. Oppmuntring og veiledning. De fleste kulturer og samfunn i verden bruker engler i sitt språk, for å sette ord på slike ting som ikke er så lett og sette ord på: Livet.

Glenn tatoverer gjerne folk som har drevet med selvskading. Han gir til og med 20% rabatt til fem personer med selvskadearr i året. Og både han, jeg og Camilla vil sende en utfordring til alle tatovører i Norge om å gjøre det samme. Det kan hjelpe så mange videre i livet, og kanskje få pyntet litt rundt de synlige arrene fra en tid hvor livet var vanskelig og mørkt.

Men det finnes visse regler som må følges, og der er Glenn tydelig:

- Ingen røde/rosa arr. Da har det gått for kort tid siden selvskadingen. Det blir ikke noe bra resultat.

- Selvskadingen må ha opphørt. Det må være et tilbakelagt kapittel i livet. Alle kan få tilbakefall, så helt trygg er man jo aldri. Men en viss stabilitet bør det være.

- Det kan være litt emosjonelt å skulle tatovere slike arr. Vonde minner og flashback kan forekomme. Camilla forteller at hun hadde mange tanker og følelser i forkant av tatoveringen. Men da hun først satt i stolen, gikk det hele bort. Glenn sier at tatovøren bør være en god og oppmerksom lytter. Og tatovere arr handler mye om et samspill. Tatovøren skal hjelpe i en persons liv.

Tatovering av arr etter selvskading er ingen flukt. Arrene blir ikke borte. Men ved å tatovere over arrene kan man få oppmerksomheten over på noe annet. Det kan også fungere som et symbol på en ny start. At man legger noe bak seg, og begynner på et nytt kapittel i livet. 

 

Norge blir aldri ferdig når det tar fri hele tiden.

Vi kan ikke ta fri hver gang det skjer noe sprøtt i Bibelen.

 

Norge er et fint land, når det bare blir ferdig - sa Herodes Falsk en gang tidlig på 80 tallet. Det er ikke ferdig ennå, spør du meg. Vi driver ennå og bygger landet etter krigen. Men siden vi tar fri hele tiden, spørs det om vi noen gang kommer i mål.

I morgen er det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen skal minne om da Jesus steg opp til Himmelen 40 dager etter at han stod opp fra de døde ved påsketider. Og for at alle skal huske hvilket utrolig mirakel dette var, tar hele nasjonen Norge liksågodt og stenger. Vi tar fri. Selv om jeg ser på meg selv som en troende mann (troende til litt av hvert),har jeg ingen vansker med at folk stiller spørsmålstegn ved en så spektakulær hendelse som å "stige opp til Himmelen". Mange troende ser nok på slike historier som litt mer symbolske, enn fysisk faktiske. Det er uansett ikke slik at vi bør ta fri hver gang det skjer noe sprøtt i Bibelen. 

Jeg liker ikke fridager. Jeg har ingen fast stilling. Jeg er freelancer, så jeg er avhengig av å jobbe som et svin for å i det hele tatt få jobb. Jeg suser hit og dit i møter, og tar telefoner og mailer og står på. Og så får jeg jobber og engasjementer, som jeg så må gjøre. Av og til kan det gå uker uten at jeg har noe fornuftig og ta meg til. Da kan jeg enten bruke masse penger som jeg ikke har, eller har råd til og bruke, eller jeg kan hoppe i dusjen, dra til byen og møte oppdragsgivere. Min arbeidshverdag er avhengig av at samfunnet går rundt. At folk er på plass, tar beslutninger og iverksetter prosjekter. Det er utrolig frustrerende da, om jeg ikke får tak i de jeg trenger og snakke med, fordi de er på hytta, i syden eller på danskebåten - 5-6 ganger i året.

Det er jul, sommerferie,høstferie,vinterferie, himmelsprett, pinse, påske, karensdager, planleggingsdager, kurs, konferanser og selvfølgelig: sykemelding, avspasering, arbeidsavklaring, overgang og litt mer kurs. Hver gang jeg snakker med en nordmann som har fått seg ny jobb, er det første han snakker om, hvor mye fri som er avtalt i arbeidskontrakten. For i tillegg til alle faste fridager, driver norske ansatte og forhandler seg til litt ekstra fri - sånn på toppen av det hele. Lurer egentlig på hvor mye av en vanlig arbeidsdag som går med til å forhandle, planlegge og organisere all denne "frien". Må jo være litt frustrerende for en arbeidsgiver, og ansette folk som egentlig ikke vil være på jobb, men som jobber vettet av seg - for å ha fri.

Det sies at ca 70% av et vanlig menneskes våkne liv bør brukes på arbeid. Ikke mye mindre. Gjerne litt mer. Dette handler ikke så mye om hvor mye arbeid som trengs å gjøres, men hvor viktig det er for et menneske å gjøre noe. Arbeid handler mye om mental helse. Meningsfyllt hverdag. Identitet. Formål med livet. Følelsen av egenverd. Sosial omgang med mennesker. Har man dette på plass i livet sitt, er sjansen stor for at individet vil ha en sunn og god mental helse. Folk som ikke har jobb - ingenting å fylle dagene med - faller lett inn i apati og uvaner. Depresjoner og rus forekommer ofte. Jeg har selv hatt lange perioder i livet mitt, uten noe å gjøre, annet enn å deppe og ruse meg. Det er ikke noe moro. Jeg følte meg som en gedigen dust. Og enda verre, det var ikke bare og stå opp, og begynne å jobbe en dag det passet meg å gjøre det. Nei, det tar lang tid å komme seg tilbake i arbeidslivet. Selv i dag sliter jeg med uvaner som stammer fra tider i total lediggang. Døgnrytme er det vanskeligste. Jeg driver ennå og sitter oppe på nettene, slik at jeg fort må gå på jobb med et søvnunderskudd som er plagsomt. Og enda verre, når det er ferier og "fri" , faller jeg lett tilbake til gamle vaner fra arbeidsløse dager: Snudd døgn, apatisk livsholdning, latskap og surmuling.  Og det blir selvfølgelig alt for mye pub og uteliv også. Nei takke meg til jobb, futt og fart. Det er mye morsommere.

Fri kan fort bli et fengsel i seg selv, hvis man har for mye av det. 

Lån deg til himmelen eller til helvete.

Penger, penger, penger. Vi har alle for lite penger. Ikke en gang milliardærer synes de har nok penger. Og vi fattige stakkarer syns at bare vi får penger, så skal vi bli glade. Det er løgn at penger ikke gjør deg lykkeligere. Penger gir deg handlefrihet, slik at du kan forme dagene dine og omgivelsene dine slik du selv synes er best. Men penger gjør deg ikke sorgfri. Rike folk har sorger som alle oss andre. De har bare ikke pengesorger. Kanskje litt "pengesinne", når stat og kommune skal bevilge seg litt voldsomt med skatt, avgifter, moms, skatt på skatt, avgifter fordi vi er sure og ekstramoms fordi? Vel fordi de har penger.

TV programmet Luksusfellen viser oss hvor dumme folk kan være med penger. Folk bruker opp penger de ikke har, på godteri, luksusbiler, klær, smykker, sydenturer, øl, gatekjøkkenmat og alt mulig forbruk. Vi har lært at forbruk, det gjør oss lykkelige. Så vi låner og forbruker, og tror vi er lykkelige. Jeg har selv gjort alle feil i boka, når det gjelder å forbruke meg til vrak. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler meg bra teit, når gode gamle "Professor Virkelighet" står der, med en bunke regninger og en diger konkursøks i handa. Men jeg er arbeidsfør. Jeg er ikke rape hakke dysfunksjonell. Jeg kan skaffe jobber, og jeg kan rydde opp for meg. Det kan de fleste av oss. De som ikke kan det, får hjelp på andre måter. Eller så går de til grunne.

Men mange mennesker låner penger til ting de trenger, ting de har lyst på og ting de tror på, samtidig som de betaler tilbake det de skylder. De planlegger sin økonomi, og holder seg på den smale sti. De jeg kjenner som lever slik, har ofte en høy moral når det gjelder å ikke ligge andre til byrde. De føler seg ikke berettiget til noen offentlig forsorg. Ofte er de imot at andre enn dem selv skal betale noenting som helst for dem. Og de hjelper sine egne, og får hjelp fra sine egne, heller enn å blande fremmede inn i sin private sfære.

Jeg har noen venner i Filadelfiakirken. De er gjerne sånn skrudd sammen: De er ikke fan av statlig styrt religion. Jeg synes heller ikke egentlig at trossamfunn skal være et offentlig ansvar, finansiert av skattekroner. Det blir fort til at folk som ikke deler troen og praksisene, plutselig skal inn og bestemme hvordan kirkesamfunnet skal drives. Jeg blir av og til litt forbauset over å se hvordan f.eks ateister og humanetikere engasjerer seg i aktivt trosliv - andres trosliv. Hvis jeg var ateist, ville jeg gitt blaffen i om det fantes kvinnelige eller mannlige prester - jeg ville vel helst ikke ha noen prester i det hele tatt? Og var jeg imot kirker og trossamfunn, hadde jeg vel heller ikke følt at jeg skulle måtte betale skatt til andres trosliv?

At frikirkelige menigheter finansieres av medlemmenes donasjoner er for meg den naturligste ting i verden. At de også tilbyr lån og kreditter for sine medlemmer er ikke værre enn at arbeidere får lån via LO. Folk som deler ideologi og tro, har rett til å hjelpe sine feller, i sine grupper, til egne formål og på egne premisser. Problemet oppstår kun når utlåner ikke er ansvarlig og setter sin klient i gjeldsslaveri. Det er forøvrig forbudt å gjøre folk til gjeldsslaver, ifølge de fleste religiøse skrifter. Der har kanskje mange religiøse ledere litt å svare for opp gjennom historien. Men i sum, virker det mer som om medlemmer av slike menigheter stort sett klarer seg bedre i sin privatøkonomi enn folk flest.

Uansett synes jeg det er mye mye drøyere med disse selskapene som tilbyr meningsløse forbrukslån og kredittkort til vanlige arbeidsfolk, bare så de skal få seg finere biler, sydenturer, shoppingturer og tonnevis med potetgull. Forbruksslaveriet undertrykker flere folk i dag enn "slemme" menigheter.

hits