juni 2016

Vidunderkur: Selvmord?

Det høres så logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet på en verdig og smertefri måte, heller enn å ligge i store smerter og visne hen. Tenk så vidunderlig det måtte være: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for å dø i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere å få dødelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og røykingen min gir meg plutselig åndenød, og panikken som oppstår når jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og død. Søvnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat øverst i køen for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg så hardt, vil nok også en siste tur til Sveits måtte vurderes. 

Men så er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv løsning. Har jeg rett til å bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt å leve lengre? Har jeg rett til å be andre om å assistere meg i en slik handling? Når slutter det å hete selvmord, og begynner å hete aktiv dødshjelp? Dette er faktisk ikke lette spørsmål å svare på.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge åpnet for aktiv dødshjelp. I Belgia har de til og med åpnet for dødshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til å gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har fått i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det føles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsårene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med å finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var så syke at det ville være best å avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier lå til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da også til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv dødshjelp å gjøre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg får assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, når det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affære. Det er viktig å huske dette. I dag fikk jeg høre om en ungdom som tok livet sitt etter nådeløs mobbing på skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over å se en man elsker gå over til den andre siden på denne måten, er også stor. Jeg kommer aldri til å ta lett på ideen om å aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv å bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget å ta.

Vi mennesker dør. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe døden for godt. Når en sykdom kureres har ikke pasienten fått evig liv, men litt mer liv. Så helsevesenet kan utsette døden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en dødende pasient med store smerter, får en bittelitt høyere dose med morfin av legen, når alt håp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er også noe som vi ikke skal lage så stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nærmeste pårørende. Slik har det vært i årevis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulære selvmordsreiser til Sveits, med media på slep, og et debattkor i kjølvannet? Kanskje vi skal være litt mer diskret i spørsmålet om å avslutte livet pga dødelig sykdom?

Når man skal koke en frosk, nytter det ikke å slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer dødshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi så opp? Dødshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre å behandle? Begynner vi å herske over liv og død? Dette er viktige spørsmål vi bør stille, før vi innfører aktiv dødshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet. 

Brexit viser vei til en Nordisk Union

Da den spanske armada forsøkte å invadere England i 1588 ble de overrumplet av en forrykende storm. To tredjedeler av flåten forliste, og flere tusen spanske sjøfolk og soldater mistet livene sine. Dronning Elizabeth I lagde en minnemynt der det stod (fritt oversatt) : "Gud blåste og de ble spredt for alle vinder."

I ti år (1649 - 1658) hadde ikke England noen konge. Puritaneren Oliver Cromwell ledet landet som Lord Protector. Han var en gammeltestamentlig brumblebass som forbød julen og hatet alt som luktet av engelsk tradisjon og storhet. Den natten han døde var det er forrykende tordenvær over London.

I natt var det atter en gang uvær i England. Det pleier visst å være det, når britenes skjebne skal avgjøres. I natt stemte de for å melde seg ut av EU, og igjen bli en selvstendig øynasjon. Skottene har tradisjonelt vært avhengige av kontinentet - særlig Frankrike - for å unngå en alt for trykkende engelsk dominans på øya. De er naturlig nok engstelige nå som UK går ut av EU. Men det er ingenting imot den engstelsen som nok brer seg i korridorene i Brussel. Uten UK på lag, blir det nok ikke lett og støtte alle nye medlemsland fra øst. EU slik vi kjenner det i dag, vil nok ikke bestå.

Hva dette betyr for oss her i Norge kan vi bare spekulere oss til. Vi er ikke medlem av EU, men vi er en marionettestat via EØS. UK er medlem av NATO, som oss, men hvordan NATO og EU og UK skal se ut i fremtiden, er høyst usikkert. De nordiske landene er medlemmer både her og der, og liksom litt "nøytrale" også, når det passer seg. For ei suppe. Minner vel egentlig om atter et kaotisk kapittel i Europas historie. Vi i Norge har nok ikke så mye vi skulle ha sagt her vi står alene utenfor alt. EU medlem uten stemmerett via EØS, og et NATO medlemskap som hører det forrige århundre og den kalde krigen til.

Tanken om en ny Nordisk Union har blitt møtt med både latter og kjeft tidligere. Hadde jeg vært nordisk politiker i dag, etter Brexit, hadde jeg kanskje ikke ledd så høy, eller kjeftet så mye på denne ideen. Nordens skjebne bør avgjøres av de nordiske landene, i samarbeid. Hvis vi ikke gjør det, vil vår skjebne avgjøres av spektakulære hendelser utenfor Norden. Da er vi hjelpeløse dukker i stormaktenes spill.

De nordiske landene bør begynne og snakke sammen om en Nordisk Union - utenfor EU, EØS og NATO. Vi bør danne vår egen forsvarsallianse, og et tett økonomisk samarbeid med en Nordisk Krone som myntenhet. Vi bør kunne stå fritt i forhandlinger med EU, UK, USA, Kina og Russland. Vi burde stå samlet ovenfor FN og få en fast plass i FN´s Sikkerhetsråd. Vi har muligheten til å samle oss om dette prosjektet, og bruke de kommende årene på å nå et slikt mål. Og om vi ikke gjør det, vil vi nok være prisgitt de aktørene i verden som er mye større enn oss, og de har det ikke bra nå. Gigantene begynner og vakle. Brexit er det tydeligste beviset på dette. EU er en full elefant i en porselensbutikk. Vi bør komme oss unna, og begynne for oss selv.

Putin lurer i buskene

Helt ærlig. Jeg klarer ikke helt å bite på alle skrekkoverskriftene om Putin som en blodtørstig tyrann med store invasjonsplaner mot hele den vestlige verden. Det blir bare for dumt. Og vi i Norden har vel strengt tatt minst å frykte fra vår russiske nabo. Vi har jo hatt russerparanoia i noen hundre år snart, men det var vel strengt tatt bare Stalin som egentlig kunne tenke seg å innvadere oss her oppe i nord. Han kom jo også en tur for å hjelpe til med å jage tyskerene, men trakk seg så høflig tilbake. Men å marsjere inn over grensa og ta over Norge? For å si det sånn: Eneste hermetikken jeg har hamstra, er en tomatboks. Vi må slutte å la oss skremme opp av oss selv. Russerene har det de ønsker fra oss: En isfri havn med tilgang til Atlanterhavet. En grei fordeling av olje og fiskeriressurser i nordishavene. En fet ambassadekåk på Skillebekk, med vinkjeller og hemmelige antenner og sånne morsomme spiongreier. Og vi er til og med greie og leker luftkrig med jetjagere oppi lufta med dem. De er ikke ute etter å ta rotta på oss i det hele tatt.

Hvorfor ruster Putin opp sine militære styrker? Svaret er enklere enn du tror: Den viktisgste årsaken er at det militære materiellet hans var gammelt. Rustne holker fra den kalde krigen, og utdaterte tanks og kanoner. Det var på tide med noen nye leketøy. Vi har vel ikke så mye vi skulle ha sagt, vi som deltar i verdenshistoriens største militære opprustning i NATO om dagen. Vi har kjøpt nye jagerfly, kule spionbåter og masse hemmelig stæsj som sikkert er syltøft.

Den andre årsaken til Putins nye satsing på militær opprustning burde være en no-brainer: Islamisme og ekstrem nasjonalisme. For å si det sånn: Har du lyst på Putins jobb kanskje? Lede et land som strekker seg over 9 tidssoner? Som grenser til noen av de drøyeste landene i Sentral Asia og Østen? Islamistiske terrorangrep nesten ukentlig i de vanskeligste områdene. Han står også opp mot ISIS i Syria, mens den NATO allierte tyrkiske statsministeren Erdogan gnager han på leggen og stikker kjepper i hjulene. Gang på gang oppdages det at Erdogan og ISIS kun er fiender på papiret, mens de handler olje sammen og driver business som kusine og fetter.  

Nasjonalistiske separatister i Ukraina og Georgia som står på fotballtribuner og hailer i helgene, mens de leker statsledere på ukedagene. Dette er ikke vanlige demokratiske parlamentarister. Dette er folk som hyller Breivik og Vlad Tepes (Dracula), og får støtte av Angella Merkel og resten av EU samtidig.

Vestlige medier skaper et skremmebilde av Putin nå. Hvorfor gjør de det? Svaret er enkelt: Penger. Vestlige selskaper trodde de skulle få fri tilgang til russiske markeder, uten at det skulle koste dem en dritt. Korrupsjonen fra de vestlige aktørene begynte å irritere Putin, og han satte ned foten. De store vestlige finansfyrstene og selskapene kan ikke ture frem som de vil i Russland lengre. Derfor hører du sånne som George Soros sutre i vestlige medier om hvor farlige russerene er. Han får ikke drive industri og bank der. 

De vestlige mediene lyver om Putin og Russland. Jeg sier ikke at jeg støtter Putin og Russland i så veldig mye. Men jeg har ikke mer å frykte fra han enn jeg har å frykte fra Obama, eller Trump eller Hillary - når den tiden kommer. Disse stormaktene er nok like gode i å skulle skremme oss vanlige folk til å gi fra oss friheten og selvbestemmelsen vår. For det er det som egentlig skjer: Hver gang du lar deg skremme av overskriftene, tillater du litt mer overvåkning, og litt mindre privatliv. Og så gir fra deg litt mer av ressursene dine, og lar "de høye herrer" i bank og finans få råderett over olje og produksjon, mens de setter deg i kunstig høy gjeld. Og du betaler gladelig alt du eier og har i skatt for å få beskyttelse og omsorg fra noen du ikke vet hva heter engang. Til slutt er du så redd for papirtigre og lakenspøkelser at du lar dem gi deg leggetider, og bestemme kveldsmaten din. 

Det er litt risky og si dette høyt i Norge. Vi har nok den mest regimevennlige pressen i Europa i dag. Det stilles kritiske spørsmål, det er sant. Men det kommer få ærlige svar. Spørsmålene som stilles er uansett irrelevante, og svarene er uansett forutsigbare. 

Om du ser litt mer på Russia Today (RT) og litt mindre på CNN og BBC, og slår helt av Dagsrevyen, vil nok se at verden kanskje ser litt anderledes ut enn du har blitt fortalt. Men selvfølgelig: Det beste er nok å ikke se så mye på nyheter. Dårlige nyheter du ikke kan gjøre noe med, har bare en eneste effekt på deg: Du blir bekymret og i dårlig humør. Og så tror du at Putin lusker rundt i buskene og skal ta deg.

Bent Høie skriver helsehistorie, og det er ikke et eksperiment

Innen 1 Juni skulle alle helesforetakene i Norge ha innført tilbud om legemiddelfri behandling av psykisk syke. Dette kom som et krav fra helseminister Bent Høie i et brev fra 25.11.2015. Det vil si at pasienter i psykiatrien som ønsker behandling uten bruk av psykofarmaka, skal kunne få det. Det er da snakk om behandling, og ikke akutte situasjoner. Det vil si at om noen er psykotiske og desperate, så vil de fremdeles kunne medisineres for å roe seg. Men langvarig medisinering med lykkepiller, antipsykotiske midler eller sentrastimulerende midler, skal ikke lengre være det eneste tilbudet som gis. Og det skal også være lov å få andre tilbud enn medisiner, hvis man ønsker dette.

Da jeg begynte å engasjere meg i dette spørsmålet, skyldtes det at jeg selv hadde fått behandling for mine problemer med rus og depresjoner, som kun var medisiner. Jeg visste ikke så mye om alternativene, så jeg tok medisinene mine uten å spørre. De funket sånn passe syntes jeg. Lykkepiller, sovepiller, metadon og subutex. Jeg blei liksom en zombie. Tenkte ikke klart og gjorde mye rart. Det var vel en del av sykommen min, trodde jeg. Vel, jeg ble ikke friskere før jeg begynte på (den kronglete) veien jeg er på, for å prøve å mestre livet uten å ha en daglig cocktail med farmasi knitrende i huet. 

Å mestre livet er ikke alltid like lett. Mange mennesker opplever sin egen eksistens som en skikkelig runde på glattisen, med knall og fall. Ikke alle overlever. Det er heller ikke alle som synes livet de lever, er noe særlig stas. Når man tenker tanker man ikke vil tenke, er det et mareritt. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Hvordan kan man dømme eller kritisere et menneske for da å forsøke å endre tankene og følelsene sine, slik at det blir mindre vondt?

Da jeg gikk ut i det offentlige og ropte ut at noe er feil med denne ensidige medisineringen av mentale lidelser og ruslidelser, tråkket jeg nok i et større vepsebol enn jeg var klar over. Og på mitt vante bajasvis, brukte jeg et språk som ble uppfattet som umusikalsk (det hørtes nok ut som en slags punkrock i fine fagkretser - haha). Jeg terget på meg en av verdens største industrier: Legemiddelindustrien. De har litt makt og penger de kara der, og de liker ikke støy fra sånne som meg. Jeg fikk meg mang en smekk i retur. Og det var ikke bare morsomt. Det var ekstra vondt da jeg oppdaget at det ble skapt en hel del frykt og bekymringspropaganda rundt spørsmålene jeg stilte og påstandene mine. Det ble liksom fremstilt som om jeg var en slags gammeltestamentlig tordenfyrste som skulle rive pilleglassene ut av hendene på de syke og kaste de ut på gata i galskap og tragedie. Og de som ikke ville la seg frelse til mitt livssyn og program var dømt til å leve i evig fortapelse. Det var ekkelt å bli fremstilt slik, siden jeg bare ville at folk skulle få et bedre tilbud slik at de fikk det bedre. Jeg har selv opplevd ensomheten, frykten og mørket, ved å være skikkelig mentalt ødelagt. Jeg unner ingen å det så jævlig inni seg som jeg selv har hatt. Og jeg ville overhode ikke propagandere for at kun det alternativet jeg selv hadde brukt, skulle ta over. Så høl i huet er jeg faktisk ikke. Men om jeg kunne virke litt nyfrelst, så får jeg vel bare stå for den. Sorry.

Min personlige tese er som følger: Det er ikke alt som passer for alle. Derfor må det være plass til alt. Eller i det minste: Plass til mer.

Ja det ble en del rabalder skal jeg innrømme. Et mystisk trosamfunn med kjendiser. En del av helsesektoren - psykiatrien - med en skummel historie. En bandkonflikt. Drugs og rock´n roll. Moralsk indignasjon. Vitenskapelig galskap. Mediene var euforiske. Huff for en smørje. Men så, begynte jeg og merke noe: Det begynte å bli legitimt for andre å delta i debatten om rus og psykisk helse. Ekspertveldet slo sprekker. Jeg vil ikke ta noen ufortjent ære her, men jeg fikk endel hendvendelser fra ulike hold. Folk som følte at de hadde stanget mot medikament-imperiet i mange år, uten å bli lyttet til.

Den viktigste hendelsen som snudde noe, var det et tappert ektepar som stod for. Espen og Lise Øwre hadde mistet datteren sin Silje i psykiatrisk behandling. Og de var sjokkerte over de ekstreme medisindosene hun hadde fått de to siste leveårene sine. Blandt de mange ulike pillene hun fikk, hadde ca halvparten av dem selvmord som bivirkning. Hun fikk dem hver dag - en slags cocktail. Hun tok livet sitt. Hun hadde det veldig vanskelig, og hun trengte hjelp. Hun fikk feil hjelp.

Familien Øwre ble rådet av fagfolk og noen av sine nærmeste om å la det hele ligge, men Espen tok opp kampen mot systemet, og har nå samlet opp en enorm kunnskap om farene ved en ensidig medikamentell løsning på mentale og rusrelaterte lidelser. Og han var en av de som ble hørt av politikerene på Stortinget og i Regjeringen. Dette var en av grunnene til at Bent Høie fikk gjennom et krav om medisinfrie tilbud i psykiatrien i Norge i dag. Dette er historisk. Jeg har selv ikke hørt om noe lignende tiltak i andre vestlige land.

Det klages selvfølgelig litt i fagmiljøene. En og annen psykiatrispesialist mener nok at det er uvitenskapelig å ikke medisinere pasientene. Jeg hørte faktisk en som kaller medisinfritt tilbud for et eksperiment. Det blir jo litt teit å skulle bruke eksperimenter som skjellsord, når en selv tilhører en høyst eksperimentell gren av medisinfaget. Å skjære over deler av hjernen, som i lobotomi, eller plugge folk til strømnettet som i ECT, må vel ha begynt med en eller annen form for eksperimenter? Og det eksperimenteres hele tiden med nye typer kjemikalier for å oppnå en eller annen slags endring i pasientenes tanker, følelser og handlinger? Er det ikke dette vitenskap handler om? Forskning og utvikling? Eksperimenter og analyser?

Nei Helseministeren i Norge har ikke innført et eksperiment i den mentale helsesektoren. Han har bare gitt en klar beskjed til alle aktørene om at de ikke bare får lov til å eksperimentere med pillecocktailer og kjemi når folk kommer til dem for å få hjelp. Legemiddelindustrien og strømleverandører får ikke være de eneste ingrediensene på laboratoriebenken. Jeg er ikke i tvil om at dette kan bli en utfordring for mange behandlere. Man skal plutselig gå inn og se helhetlig på pasienten. Livskvaliteten skal ikke kun måles i signalstoffene i hjernen. Fattigdom, ensomhet, traumer, kosthold, rusvaner, selvinnsikt og familiesituasjoner. Alle disse faktorene som utgjør et menneskes liv, må de ta hensyn til på en helt annen måte enn kun via diagnoser og resepter. Ja her trengs det åpne sinn og ståpåvilje. Det nytter ikke å hisse seg opp over nytenkning i behandlingen. Her hjelper det ikke å slå motstanderene i hodet med sitt favoritt forskningsresultat. Nå er det dugnadsånd som må til. Og jeg tror faktisk det kan bli en spennende utfordring for mange i dette feltet. Jeg vet at vi i Norge har gode krefter som virkelig ønsker å delta i utviklingen av en bedre og mer konstruktiv mental helsesektor. Også i de tradisjonelle faggrenene. Dette kan faktisk hjelpe mange mennesker til å komme ut av skyggedalene og tåkeheimene de føler seg fanget i. Det er vitenskapelig bevist at det kan nytte å ha litt trua.

Jeg prøver egentlig å holde meg unna denne debatten nå for tida. Jeg angrer ikke på at jeg gikk inn i den, men jeg visste ikke hvor tøft det ville bli. Nå er jeg egentlig bare opptatt av å ha det litt gøy og litt bra. Livet mitt har ikke vært det letteste, og jeg har sett mange grusomme skjebner rundt meg. Det er mange sår som skal pleies. Jeg har også behov for å stelle litt med meg selv. Det ble det liksom ikke tid til da jeg befant meg i skyttergraven i denne debatten.

Nei nå vil jeg synge og spille skuespill. Nå vil jeg spre matglede og finne livsglede der den er å finne: Hos gode venner, mine aller nærmeste. Folk er folk og de fleste av oss gjør så godt vi kan. Og begynner jeg å gruble på noe, så fyrer jeg av en blogg eller to. Ikke ta det for seriøst, og bli sure. Jeg er bare en fyr. Sånn ca.

Så hvis dette tilbudet om medisinfri behandling kan bli en realitet, og til og med fungere, vil jeg bli veldig glad. 

 

 

Her kan du lese litt om medisinfrie tilbud:

http://medisinfrietilbud.no

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/legemiddelfri-behandling-i-psykisk-helsevern

Her kan du se litt om familien Øwres arbeid for medikamentfri behandling:

https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts

Ha en fin dag.

 

En sinnssyk verden

Så smalt det igjen. Denne gangen var det en fyr som bekjente seg til IS´s ideologi som dundret inn på en homseklubb i Orlando og drepte så mange han bare kunne. En islamist drepte homofile i Florida. Masseskyting, homofili, våpenlover, islamister, USA, Trump og så videre. Så mange elementer på et sted. Hvordan er det mulig å forholde seg til dette? Hvem skal jeg skylde på? Hvilken forklaring skal jeg tro på? Hva sier ekspertene?

I Paris var det min type folk som ble kalblodig myrdet: Rockere på rockekonsert. De skulle bare ut og høre på et fett band, drikke øl og kose seg. Så ble de meiet ned. Terrorceller, IS, helmuslimske bydeler i Paris, Syria og amerikansk rock´n roll. Mange elementer her også. Det var surrealistisk. Jeg har spilt konserter med det bandet. Sangeren Jesse er en gammal kjenning. Så dette? Hvem kan forklare meg på en logisk og forståelig måte hvordan jeg skal forholde meg til en slik hendelse?

Masseskytinger, terror, religion, ideologi, livsstil, mediesensasjoner. Sinte menn. Ekspertpanel. Ideologi og politikk. Forklaringene og teoriene er mange. Og debattene raser. Mange mener seg å ha skjønt det hele. Hele sammenhengen. Det store bildet. Jeg våger ikke å påstå at jeg skjønner så mye av dette som foregår nå i disse tidene. Jeg er en av de som er mer engstelig, enn innsiktsfull. Jeg forstår bare ikke. Jeg tror ikke egentlig jeg vil forstå heller. Jeg er kanskje litt feig. Jeg lar meg sjokkere og opprøre, og så vitser og flåser jeg om det etterpå. Når alle har fått hendelsen på avstand, og det er rom for litt galgenhumor. Det er en overlevelsesmekanisme vi mennesker har: svart humor.

Men det er ikke morsomt nå. Det er grusomt. Volden og hatet skaper slike tragedier. Retorikken i mediene og på nett er skarpere enn på lenge: Bygg Mur. Forby. Spreng. Skyt. Straff. Halshugg. Brenn levende. Invader. Hets. Hat. Troll. Mobb. Er det Tredje Verdenskrig nå? 

Jeg kunne blogget om det lille jeg tror og spekulerer rundt terroren i Orlando. Men jeg vil ikke det. Jeg håper og tror at folk flest egentlig er bra folk, uansett om de er muslimer, kristne, homofile, heterofile, røde eller blå. De fleste er faktisk så bra at de ikke får overskrifter i avisene. Det er noen få og sjuke sjeler, som får oss alle til å tro ille om hverandre. Hatprat og vold. Jeg opplever ikke så mye av det i hverdagen. På mine mange reiser, har jeg i all hovedsak møtt bra anstendige folk. De få ødelegger for de mange. 

Denne gangen var det homofile som fikk hatet og døden innpå seg. Det er ikke første gang. Og det blir ikke siste gang heller. Vold og drap på folk med anderledes legning foregår hver dag på jorda. Men det forties ikke mer i vår del av verden. Vi regner det som en selvfølge at man skal kunne være den man er, uten å bli skutt og drept for det. Men ingenting er selvfølgelig. Det er en tilkjempet rettighet. Homser og lesber var fritt vilt i vesten også, helt til de snudde og satte foten ned. 

Denne gangen var det ekstrem islam som leverte hat og død. Det er heller ikke hverken første eller siste gang. Men hatere og mordere kler seg i alle mulige slags former og farger. Så lenge de kan finne trygge rom for sine destruktive handlinger, vil de fortsette med det de gjør: Ødelegge bra ting.

Nei jeg vil ikke gå inn i noen uverdig ideologisk debatt og myrderiene og hatet. Hvis overbevisning tvinger folk til å begå massedrap på de som er anderledes enn seg selv, bør de bytte overbevisning. Mord er mord. Vi mennesker må slutte å myrde. Ferdig med det.

hits