juli 2016

De lange knivers natt i Istanbul

Det er et enkelt triks om du vil ha folket til å gi opp siste rest av rettigheter: Fabrikkér et kupp mot deg selv, og la den minst populære gruppen i din egen administrasjon få skylden. Slå så nådeløst ned på kuppet, og innfør unntakslover. Det Erdogan gjør i Tyrkia nå, er en blåkopi av De Lange Knivers natt i Nazi-Tyskland i 1934. Det Erdogan gjør nå burde være straffet hardt av internasjonale domstoler. Du kan jo lese selv og se om du finner likhetstrekk: https://no.wikipedia.org/wiki/De_lange_knivers_natt

Tusenvis av dommere, lærere, militære og gud vet hvem, skal nå renskes ut av det Tyrkiske Riket. De passer ikke inn i "planen" til Erdogan. Og det er grunn til å spørre hvorfor vi i vesten tar så lett på dette skuespillet. FN sier ikke stort, merker jeg. NATO er helt tyst. EU mumler litt i mikrofonene om at Erdogan kanskje ikke får være med i EU likevel.

Etter krigen på Balkan. Etter massakrene i Rwanda. Etter slike forferdelige hendelser, ropte folk på internasjonal justis.Og forbryterene ble dømt.

Ingen roper på justis lengre her i vesten. Det nevnes her og der at noen burde rettsforfølge de ansvarlige for den vestlige innblandingen i "Den Arabiske Våren". Men ingen tror vel egentlig at en vestlig politiker skal kunne slepes frem foran en internasjonal domstol og dømmes for en krigsforbrytelse, eller et brudd mot folkeretten. Det var vel ikke poenget heller med FN og internasjonale domstoler. De skal bare ta en viss type krigsforbrytere som er ikke-vestlige, og har begrenset militærmakt. 

Det fantes en viss form for moralsk internkontroll i Vesten før i tida. Folk som gikk ut i gatene og protesterte og forlangte justis når fæle ting skjedde. Nå sitter vel halvparten av denne typen folk og kildesorterer pizzaesker fra melkekartonger, fjerner parkeringsplasser i storbyene og er ellers bare irriterende. Den andre halvparten lot seg kjøpe og betale i bytte mot feite stillinger i det samme etablissementet de en gang kastet stein på. Men det mest skremmende er den digitale likegyldigheten som nå preger folk flest. Vi lever fra dag til dag på sosiale medier, og mener vi har gjort vår borgerplikt når vi har laget logo med : "Je suis - et eller annet" -  på profilbildet, og lasta ned forskjellige flagg. Da kan alle, med god samvittighet gå ut i gatene i store horder, og lete etter Pokemon. Vi er hypnotisert fra å handle, og hjernevasket til å synse. (Jeg erklærer meg herved skyldig i å blogge).

Så: Hvis du er ute og jakter på Pokemons, og finner ei voldtatt og forslått gudinne i ei grøft et eller annet sted, gå bort og se til henne. Hvis hun gråter forvirret og famler i blinde, mens hun hulker at hun har mistet sverdet sitt og vekta si, da er det jenta vi leter etter: Justisia. Rettferdighetens gudinne. Vask henne og få henne på beina igjen. Hun trengs nemlig. Det er skurker på ferde, og de befínner seg høyt oppe på maktens tinde.

Eller skal vi vente og kåre Erdogan til årets mann i Time magazine, og ha OL i Istanbul, før noen griper inn? Det klarte nemlig Hitler å oppnå i etterkant av sin Lange Knivers Natt.

Forøvrig burde vi hatt en Nordisk Union, utenfor alt dette spetakkelet.

Den Tyrkiske kvalmen

"Du kan når som helst få låne leiligheten vår i Alanya." - Jeg har alltid takket høflig nei til dette tilbudet. Jeg har vel en ti- tyve folk i vennekretsen min som har en leilighet i Tyrkia. Men helt siden jeg var i tenårene har jeg ikke følt at jeg ville dra til dette landet. 

Jeg vokste opp i et gammeldags sosialdemokratisk hjem. Der var begreper som skjulte agendaer, skyggespill og korrupsjon sett på som udemokratiske og antisosiale. Bare tanken på at et medlem av det norske sosialdemokratiske partiet skulle kunne hestehandle bort våre nordiske ærlige og etiske verdier, i bytte mot fete stillinger i internasjonale organisasjoner og statlig eid næringsliv, ble sett på som den største av forræderiske vederstyggeligheter. Og i vårt hjem støttet vi grekerene i sin kamp mot den fascistiske greske juntaen, og vi støttet Hellas i kampen mot Det Ottomanske Riket - dvs Tyrkia. Men underveis ble hele denne nordiske støtten til Hellas underminert i en politisk hestehandel for å demme opp mot det gamle Sovjetunionen. Tyrkia var NATO alliert siden 1952, og ethvert tilløp til protester mot dette kunstige medlemskapet ble kvalt i årene som gikk i ettertid. Vel, jeg kunne godt tenke meg å henge med Turbojugend Istanbul, og gå på Tyrkisk rockebar i den dynamiske hovedstaden. Men ellers, er ikke Tyrkia mitt ferieparadis.

Jeg fikk også ganske tidlig i mitt liv et stort hjerte for Kurderenes sak i Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Dette folket kan ligne litt på Baskerene i Spania og Frankrike, eller samene på Nordkallotten. Et egenartet folk, med egen kultur og eget språk. Deres verdier er faktisk utrolig like våre egne her i Norden: Folkestyre, religionsfrihet, likestilling og anstendighet. Hadde Kurderene fått sin egen stat, bestående av de kurdiske områdene i hvert av de landene jeg nevnte, ville nok hele regionen sett anderledes ut. Men det er sterke krefter i verden som ikke vil dette. En av Nordens fremste sosialdemokratiske ledere, Olof Palme ble myrdet i 1986, og mange mener drapet handlet om Palmes engasjement for Kurdistan. Tyrkerene hevder at den kurdiske organisasjonene PKK drepte Palme. Kurderene selv sier at påstanden er absurd, siden Palme faktisk fremmet kurderenes rettigheter. Hva vet vel jeg? Jeg var bare en liten gutt på den tiden. Men en ting mener jeg bestemt: Et fritt og uavhengig Kurdistan er en uungåelig løsning på problemene i regionen. OG de tyrkiske overgrepene mot den kurdiske befolkningen er grove. Så grove at det er en skandale at Tyrkia får være et NATO medlem.

De kurdiske bakkestyrkene Peshmerga er i dag de eneste som faktisk kjemper mot IS på bakkenivå. De ser dem rett i øya og kjemper mann mot mann. Faktisk også kvinne mot mann. De kurdiske kvinnene kan minne om våre egne skjoldmøyer fra vikingetiden: Har du ikke unger å fø på, eller noen nattklubb å gjøre deg deilig på, da tar du rifla di og skyter ned noen IS terrorister. Respekt for denne type kvinner. Samtidig som Peshmerga kriger mot IS blir de skutt i ryggen av tyrkerene. Jeg lærte om "tyrkisk hevn" i filmen "Midnight Express" av Alan Parker. Er du en sur og bitter tyrker, da stikker du fienden din i rumpa og i ryggen, med en rusten kniv. Dette regnes ikke som så veldig ærbart i resten av verden, men Peshmerga og deres kurdiske familier kjenner det på kroppen daglig. Kuler og bomber i trynet fra IS. Dolkestikk og svik i ryggen fra tyrkerene. Og vi i Norden har forpliktet oss til å hjelpe Tyrkia om kurderene skulle ta igjen etter alle angrep og overgrep på sitt folk. Via NATO er vi programforpliktet til å støtte ryggdolkingen av Peshmerga i deres bakkekamp mot IS. 

Historisk sett er ikke Tyrkia vår naturlige venn og allierte. De er et spennende folk, ja. De har fantastisk god døner kebab, ja. Det er gøy å gå på raki-fylla, ja. Tyrkiske innvandrere i Norden - jeg har bare positive erfaringer. Men Tyrkia er ikke Hellas. Det er ikke Europa. Det er Tyrkia. De har i århundreder forsøkt å invadere Øst-Europa. Russerene har slitt med Ottomanske ambisjoner inn i deres områder av Svartehavet i hundrevis av år. Vi i Europa har latt oss lede inn i krig på Tyrkias side den ene dagen, og mot Tyrka den andre. Krimkrigen i 1850 årene, mellom Russland, og Tyrkia, England, Frankrike og Sardinia(!), ble kalt "Den formålsløse krigen" , fordi det rett og slett ikke var noen som egentlig visste hva partene kriget om. Den ene dagen meglet England mellom partene, og den andre dagen kriget de på tyrkerenes side, for så å havne i meglingsposisjon igjen. Og plutselig ville Sardinia?bla bla bla. På det verste var det full enighet mellompartene, men kampene blusset opp igjen på grunn av en nøkkel til et fort eller noe, som ingen kunne gjøre rede for. Og midt i suppa, satt tyrkerene og nøt oppmerksomheten de fikk fra hele verden.

Vel i natt fikk tyrkerene oppmerksommheten vår igjen. Vi la alle ansiktene våre i alvorlige bekymrede folder, og "fulgte med" da skap-islamisten Erdogan ble forsøkt styrtet av en gruppe i det tyrkiske militære. Ingen skjønte helt hva kuppmakerene ville, og siden de raskt ble slått ned, får vi vel aldri vite det. Et formålsløst kupp. Et tyrkisk kupp, med andre ord. 

For å være ærlig: Jeg liker ikke å være i noen forsvarsallianse med Tyrkia. Det er som å ligge til sengs med en person som er god i senga, men klin hakke sprø. La Putin og Russland få kontrollen over området, og la oss bry oss om våre egne problemer her i Norden.

De har rotet det til for seg de stakkars franskmennene

14 Juli markerer dagen da den franske revolusjon startet. Det var i en historietime om denne blodige revolusjonen jeg først hørte ordet "Terror". Halshugginger, drap, intriger og blodbad. Den franske revolusjon skulle sette folket fri fra dekadente adelsmenn og korrupte embedsmenn. Det resulterte i et fryktelig blodbad hvor alle tok seg friheten til å plyndre og myrde sine brødre skånselsløst, uten skille. Frihet - Liket - Brorskap - ropte de: Lovløst drepte de sine egne.

Noen få år tidligere ble franske hugenotter (protestanter) massakrert av det katolske hoffet. Frankrikes historie er så blodig og brutal at de faktisk fødte begrepet terror, som et politisk virkemiddel.

Jeg reiste rundt i Vietnam på 90 tallet, og så restene av en fransk koloni. Indokina lå der voldtatt og sønderknust. De franske koloniherrene oppførte seg så arrogant og grusomt, at folket gjorde opprør. Da franskmennene hadde evakuert Indokina, gikk USA og dets allierte inn og startet det vi i dag kjenner som Vietnamkrigen. Den intellektuelle venstresiden i Paris valgte å trene sine egne fiender. Ho Chi Minh, Pol Pot og en rekke andre opprørsledere på ytre venstre fløy, fikk sin utdannelse og støtte mot fransk kolonivelde, i koloniens hovedstad: Paris. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen, saboterte endog fransk våpenproduksjon, slik at koloniherrenes våpen ikke fungerte da de sloss mot sine rebeller.

I Nord Afrika kjempet fascisten Jean Marie Le Pen og franske styrker, samt fremmedlegionærer en innbitt kamp for at Frankrike skulle beholde sine kolonier. Algerie var et blodbad uten sidestykke. Front National ble dannet av vetraner fra denne krigen, mens de franske drabantbyene ble overtatt av de nylig frigjorte nord-afrikanerene. Politiet våger seg sjeldent inn i disse bydelene som omkranser Marseilles, Paris og de andre storbyene i Frankrike.

Oljekrigene i midtøsten raser fremdeles, men de har et opphav. Konkurransen mellom de vestlige oljeselskapene på 60 tallet nøret opp i borgerkriger i Iran, Irak, Syria og de andre landene i regionen. Den verdslige regenten i Iran, ble heftig motarbeidet av franskmennene. Store oljefelt og billiardverdier lå i ørkengrusen. Som i et sjakkspill drev britiske BP, franske ELF og amerikanske Standard Oil sine spill med folk og regjeringer i områdete. Da Iran kastet sin fyrste, og demokrati og rettferdighet skulle innføres i staten, landet det fly fra Air France i Teheran. Ut av flyet kom Ayatollah Khomeini og startet den islamistiske staten vi kjenner i dag. Han hadde sittet i en slik fransk drabantby og ventet på at franske myndigheter skulle fly han hjem for å starte sin terror mot sitt eget folk.

På mine mange turneer med Turboneger og vanlige feriereiser i Frankrike, har jeg lært meg å like den franske kulturen. God mat, koselige folk og kule fester. Det var mine egne rockevenner som ble meiet ned i Paris. Det var min favoritt kveldspromenade som ble valset over i natt - i Nice - hvor over 70 mennesker ligger døde.

Men jeg har også lært at hatet i Frankrike ikke kommer ut av løse lufta som en ekstremistisk muslimsk greie. Jeg har sett den franske rasismen. Jeg har sett voksne anstendige franskmenn hyle skjellsord mot franske jøder. Jeg har stått i en forstad til Paris med bandbuss, og sett afrikansk ungdom hisse seg opp over at det er hvite i nærheten. Jeg har blitt skreket til og truet av muslimer på meteroen i Paris. Jeg har snakket med franske hipstere fra universitetene som i sin venstresidetåke har hyllet alle mulige forsøk på å underminere Frankrike som nasjon. Sitt eget land. Jeg har sett dette med egne øyne.

Jeg blir trist og forbannet over angrepene i Frankrike. Men jeg ville være en hykler hvis jeg sa at jeg ikke skjønner hvor det kommer fra. Jeg ville være en løgner hvis jeg sa at dette handler om religion. Den kristne guden ble utslettet i Frankrike for noen hundre år siden. Den muslimske guden har aldri landet i denne staten. Det er bare satan i ulike former som kriger mot seg selv i et akk så sekulært rike. Alt finnes i ytterpunktene der nede. Venstresiden og høyresiden deler hver sin side av samme skyld. Det nærmeste du finner et gyllent snitt i Frankrike må være i maleriene i Louvre.

I Frankrike finnes ingen vinnere eller tapere. I Frankrike finnes ingen aggressor eller offer. I Frankrike finnes kun et ord, og det har sitt opphav der: Terror.

 

Nå skal jeg ut på eventyr - for jeg har fått et kall.

For et par år siden var jeg på turne med Johnny Cash på norsk. Jeg og Simen Rem hadde oversatt endel låter og reiste rundt med Morten Skaget og Steinar Krokstad fra Åge´s Sambandet, samt Kristian Park. Jeg sitter alltid i forsetet sammen med sjåføren når vi reiser sånn. Og jeg sitter som regel med nesa begravd i IPhonen min. Enten gjør jeg litt kontor - leser mailer og sånn - eller så driver jeg og tøffer meg på sosiale medier. Da er det morsomme Facebookinnlegg og Instagrambilder som skal legges ut. Eller jeg holder på med Snapchatten min.

Nå og da finner jeg en App som er morsom, og da leker jeg med den til jeg går lei. I disse dager driver jeg og følger radiomerkede hvithaier som svømmer rundt i havet, og jeg følger flytrafikken i hele verden. Jeg kan se alle fly som er i lufta, hvor de kommer fra, hvor de skal og hva slags flyselskap det er. Veldig fascinerende.

Men på denne turneen ble det mytteri i bandbilen. Jeg fikk klar beskjed fra de andre musikerene om at jeg bare måtte slette Candy Crush spillet med en gang. Jeg hadde lastet det ned tre dager i forveien, og nå var jeg helt fortapt i spillet. Jeg lå våken om nettene. Jeg spilte hele tiden i bilen. Selv i den lille pausen på konserten, før vi skulle gå tilbake på scenen og gjøre ekstranummere, klarte jeg å runde et brett eller to. Og ble det for vanskelig, kjøpte jeg meg ekstra liv, slik at jeg kom videre i spillet. Tre stakkars dager fikk jeg holde på med dette spillet, før jeg måtte slette hele greia. Jeg har kanskje litt lett for å bli hekta på ting. Vel jeg har jo det, med mine gamle uvaner. Men dette spillet gikk jeg rett i fella med.

Pokemon GO er en type spill jeg må ligge langt unna. Jeg blir så fanget av sånn at det går ut over livskvaliteten min og omgivelsene mine. Jeg tør ikke ta sjansen på å prøve det engang.

Leste nettopp om en gutt som hadde gått rundt i gatene på jakt etter de små japanske fantasidyrene. Han hadde gått seg på bråk og blitt knivstukket, men han gav seg ikke. Blødene og forvirra gikk han videre og jaktet på figurene. Han måtte tas håndt om. Vel, om dette faktisk stemmer, vet jeg ikke. Det høres litt vel drøyt ut. Når et nytt spill tar av slik som Pokemon GO, kommer det alltid fantastiske historier om folk som regelrett spiller seg hjel. Ikke alle historiene er like sannferdige.

Men en ting er sikkert: Dette nye spillet har tatt helt av på rekordtid. Det har danket ut alle andre spill, og en haug med Apper. Dette er den nye smartphone dilla. Alle kommer til å teste den. Folk kommer til å vase rundt i gatene og nesten bli påkjørt. Forhold vil sprekke. Folk vil miste jobbene. Og nettet vil være fullt av morsomme og sjokkernde nyheter om ekstreme tilfeller av spillgalskap.

Men denne gangen skal jeg holde meg unna. Tror jeg.

http://www.thisisinsider.com/first-car-crash-caused-by-pokemon-go-2016-7?utm_content=bufferb0e27&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer-insider

På grillen: Kaninhjerter og spekje

I helga var det ny grillkveld hos min gode venn - Tay-youg Pak. Han er en profesjonell eventyrer og supergourmet. Vi samles ofte hos Tay-young når vi skal grille tøff og litt anderledes mat. Under parolen #dudefood handler det om mat for gutta. Det gjelder å ha mot til å våge seg på mat som ikke nødvendigvis høres så appetittelig ut, og ofte ser ganske skummelt ut. Mat for viderekommende.

Med på laget denne gangen var mesterkokk og kjent baconprodusent Kim Orderud. Grillsjefen Petter Gullikstad kom også innom. Jeg og Knut Jonassen og noen til, var også med på prepping og grilling. Og selvfølgelig Haakon Hoseth som både kokkelerte og tok bilder.

På menyen stod:

Andehjerter

Kaninhjerter

Kyllingføtter

Grisehaler

Grisehode fra Ungarsk Ullsvin (Mangalitsa - regnes som grisens svar på Kobebiff)

Lammelår

Lår av spekje (Altså geitekillinger som kun har fått morsmelk før slakt)

Sider av spekje.

Okseribber.

 

 

Gutten i røyken, med røyken.

Kim Orderud og jeg med kyllingføttene. Klørne klippes, føttene kokes og så frityrstekes de. Litt rar følelse. Smaker som kyllingvinger. Men det er føtter.

Tay-young Pak og produsent og leverandør av spekje, Torstein Kollevåg. Spekje er nydelig mørt og søtt kjøtt. Økologisk produsert på vestlandet.

Andehjerter og kaninhjerter. Dette er mest for gøy. Smaken ligger i krydringen. Jeg lagde en skikkelig sterk marinade med lime, honning og asiatiske krydre.

Grisehode av Mangalitsa. Hodet på grisen er en delikatesse. Der finner du de saftigste og møreste bitene. Flambert etter grilling med bitter dram og appelsinlikør. Herlig.

Slik ser kjøttet fra grisehodet ut. Tilbehør? Trengs ikke. Bare skyll ned med iskald pilsner.



 

hits