august 2016

Djevelen bor i bikinitruser,sameluer og burkaer

Dette bildet er hentet fra en samisk kortfilm jeg spilte i for noen år siden. Jeg spilte en prest som hadde reist til Finnmark for å frelse de troløse samene fra naturreligion og hedenskap. Presteskapet i de samiske omsrådene på denne tiden, ville utrydde alle symboler på samiske identitet, trosliv og levesett. I denne filmen - Iditsilba - reiste denne presten rundt i samiske leirer og tok de tadisjonelle luene som jentene bar, og kastet de på bålet. Samene ble fortalt at djevelen lå gjemt i lua, og de jentene som nektet å gi dem fra seg, ble druknet.

 

Du kan se klipp fra filmen her:  https://www.youtube.com/channel/UCtC4i3umDY-r1Mkc7bZ-cOQ

 

I disse dager har Europa gått amok om noen badedrakter som skal gjøre det mulig for muslimske kvinner å gå på stranden. For oss her i vesten er burkaer og niqaber og burkinier selve symbolet på streng Sharia og muslimsk middelaldersk terror og kvinneundertrykkelse. Så vi tenner den vestlige frihetsfakkelen, og vi vil utrydde og forby hele styggedommen. Djevelen er funnet. Ikke i en samelue denne gangen, men i en litt stor badedrakt. Og når vi mennesker har funnet djevelen, da kan vi liksom herje fritt. Ydmyke disse damene og tvinge dem til å kle av seg. På samme måte som det religiøse politiet i Iran ydmyker kvinner som vil pynte seg og være litt sexy for gutta. De blir da tvunget til å kle på seg.

Det vi glemmer i blodtåka, er at om klærne rives av eller tvinges på, så spiller det ingen rolle. Ydmykelsen ligger i tvangen, ikke i den tilsynelatende motivasjonen. Det er fornedrelsen som er poenget, ikke den ideologiske eller religiøse forklaringen. Den er bare et skalkesjul. 

Det er lett å tro at dette handler om religion og trosliv. Jeg tror ikke det lengre. Jeg tror dette handler mer om hodeløs forfølgelse av "de andre". Jeg tror vi blir forledet av den offentlige debatten til å tro at denne tredje verdenskrigen, som allerede har startet, handler om slike ting som har med religiøs symbolikk og troshandlinger å gjøre. Og jeg tror bruken av undertrykkende presteskap kun er et overfladisk verktøy for en mye simplere agenda. 

Det minner meg litt om gamle nazi-tyskland. Lederne i nazipartiet var visstnok ikke de mest religiøse av seg. Det var mange ateister der. Det var også endel mystikere som flørtet med religioner fra før vikingetiden. Noen var gamle kommunister, og en større andel var akademikere, som ikke trodde på annet enn ideologi og vitenskap. Men denne eliten ville selvfølgelig aldri fått helt vanlige katolske og protestantiske kristne borgere med seg på slagmarken, om de ikke hadde holdt massgudstjenester og skrevet "Gott mitt uns" (Gud er med oss), på beltespennene til uniformene. Eliten og de grå eminenser utnytter enkeltmenneskers behov for å ha et personlig åndsliv. Vi mennesker er åndelige av natur, men vi har liksom ikke nådd de helt høye bevissthetsnivåne selv. Så vi søker sannheter og forklaringer på vår egen eksistens. Dette er naturlig. Men det gjør oss også sårbare for skjulte agendaer. Vi kan lett bli dratt med på seilas.

Den katolske kirke tillot ikke menighetene sine å lese bibelen selv, i mange hundreår. De skulle bare adlyde sine prester i ett og alt. Vanlige folk hadde ikke annet valg enn å stole på at presten hadde rett når han rekrutterte korsfarere, solgte avlatsbrev og brant hekser. Alternativet var jo evig fortapelse.

I mange muslimske områder og i moskeer hvor Sharia praktiseres strengt og ekstremismen råder, sies det at leseferdighetene hos folk er svake. Muslimer som ikke har lest Koranen, blir fortalt hva som er rett og galt av Imamer som kanskje ikke alltid har de rette perspektivene inne. Altså atter et presteskap som utnytter folks mangel på kunnskap til å ta egne beslutninger. 

Det kan være fristene å leke Gud. I en rekke yrker som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre, finner man slike personligheter - som leker Gud med andre, og tjener sine egne formål heller enn å være folks tjenere. Prester, psykologer, leger, coacher, politi og politikere er alle eksempler på roller i samfunnet, der man lett kan blande kortene og forvirre folk istedet for å hjelpe. Og det er ingen konspirasjonsteori å påstå at mange slike folk med makt over andre, tjener andre formål enn folks ve og vel. Og forfekter man dogmer og heiser faner, kan man legitimere de underligste forbrytelser, fra klespoliti til konsentrasjonsleire - og det til jublende applaus fra de store massene. Fra folk flest.

Jeg tror nok menneskehetens trang, gjennom tusener av år, til å tvinge folk til å kle på eller kle av seg, skyldes andre drifter enn å tjene Gud, eller bekjempe Gud. Det handler om å leke Gud. Og de fleste religioner forbyr jo ganske strengt folk å opphøye seg selv til Gud. 

Men slike maktovergrep er veldig praktiske når verden skal krige om fordelingen av ressursene på jorda. Når vi skal krige om de siste oljedråpene, om rent vann, om dyrkbar mark og om verdige boforhold. Da kan vi lage skremmebilder og terrorisere hverandre og bygge murer mot hverandre. Propaganda og demonisering henger nøye sammen med krigene som raser nå - kriger som snart skal øke i omfang av katastrofale proporsjoner. Og det handler ikke om å spre sannhet om hva "De gjør mot oss". Det handler om å skape en rettferdiggjørelse av hva "Vi kommer til å gjøre mot dem".

Jeg vet ikke om folk har merket det, men jeg kan ikke huske å ha lest noe FN i mediene i det siste. De minner oss ikke lengre på at de 30 menneskerettighetene gjelder. De opplyser ikke lengre om at folkeretten brytes daglig, i hele verden. Det er skremmende stille fra den kanten der.

Og vi vanlige folk har glemt å bry oss om annet enn å løpe på strendene og kle av og på jenter. Og vi jager heller en Pokemon i parlamentet enn å konfrontere de som leker Gud med livene våre.



 

Kampanjen som ikke gikk viralt

 

Dette bildet la jeg ut på Facebooksiden min 6 august. "OK" tegnet skulle symbolisere at det er greit for menn og snakke om vanskelige og vonde følelser. Kampanjen kom fra England, og en rekke engelske kjendiser la ut et slikt bilde av seg selv. Budskapet var enkelt: #ITSOKTOTALK var hashtaggen. "Det er ok å snakke." Menn skulle oppmuntres til å snakke ut om sine vonde og mørke følelser, og samfunnet skulle bevisstgjøres på et dramatisk problem som rammer mange: Menn og selvmord. Tre fjerdedeler av alle som tar sitt eget liv er menn. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blandt menn under 45 år. Denne kampanjen skulle øke bevisstheten om dette problemet.

 

 

 

Men kampansjen gikk ikke viralt. Det var ikke som en "Ice Bucket Challenge" hvor folk helte en bøtte isvann over seg selv for å belyse en eller annen tarmlidelse, eller noe bryst og prostata-relatert. Kampanjen om menn som tar sine egne liv, ble ikke noe populær. Det ble for kleint liksom. Menn skal ikke ha det vanskelig. De skal skjerpe seg. Holde ut. Bite tenna sammen. "Ta det som en mann". En mann som tar sitt eget liv er en feiging. En svekling. En rotte. Han får som fortjent. Han skal ikke snakke. Han skal holde kjeft. Vil han dø? Vel dø i vei!

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har blitt beskyldt for å innta "offerrollen" av mine omgivelser når jeg har hatt det som mørkest i livet mitt. Selv etter å ha tatt fullt ansvar for min fortids dårlige handlinger, har jeg beholdt denne beskyldningen. Skjerp deg. Mann deg opp. Slutt å syt. Hadde en kvinne blitt møtt med slike ord i det offentlige rom, ville hele pressenorge gått amok: "Slik sier man ikke til et menneske som sliter." Sannheten er at slik sier man til menn som sliter. Hele tiden. 

Mental og sjelelig lidelse. Traumer etter overgrep og undertrykkelse. Tap i samlivsbrudd og i samfunnsliv. Skader på kropp og sjel. Krigstraumer og fattigdom.Mobbing. Hva når alt dette rammer menn? Hva er da kuren? Menn har som regel ikke så mange kanaler å bruke. Det finnes ikke så mange terapeutiske metoder som passer menn. De føler seg uansett ikke så trygge på et hjelpeapparat som de opplever som ideologisk ute etter dem. Der jenter har lykkepiller og valium, og et korps av forståsegpåere, har gutta brennevin, tau og hagle. Slik er ståa.

Jeg har mistet mange som har stått meg nær i selvmord. Noen jenter, men de fleste menn. Og jeg klarer aldri å slutte å forundre meg over den forakten jeg hører fra folk, når en mann har tatt sitt eget liv. Han kan ha opplevd umenneskelige påkjenninger: Overgrep, rusmisbruk, tap i barnefordelingssaker og samlivsbrudd, krigstraumer fra Afghanistan osv osv. Men få klarer å møte disse fortvilte sjelene med annet enn forakt. Ingen krisesentre eller samtalegrupper står klare til å behandle dette tabuet. Menn står alene i mørket og får bare skjerpe seg eller henge seg.

Jeg ble glad da jeg så denne engelske kampanjen om menn og selvmord. Jeg ville ta den til Norge og spre den. Men det gikk ikke. Det ble for flaut liksom. Hvem vil vel bry seg om menn? Selv når de får det så vondt at de ikke orker livet lengre? Nei da er det vel best og late som ingenting.
 

Barnebruder og kåte single barn

Barna skal en dag bli voksne. Derfor hermer de etter voksne. De leker det de voksne gjør. Og de voksne elsker barnas klønete forsøk på å være voksne. De er så søte når de leker politi, leger, lærere, butikk, mor og far og: Puling? Ja barn har lekt sex i alle tider - det er en del av veien til voksenlivet. Men denne leken kan fort bli til alvor. Blodig og psykisk alvor. Hvis ikke vi voksne vokter porten til de voksnes sexliv, kan barna bli stygt traumatisert. Derfor skal de voksne helst vente til  barna har sovnet før de lager nye barn. Derfor skal barna læres opp til å vise en viss sjenanse rundt sin egen og andres kropper. Det skal være en privat sfære - ikke et offentlig anliggende. De voksne som ikke klarer å skille mellom sin egen seksualitet, og barns seksuelle utvikling, regnes som farlige for barn. Og det med rette. Vi fengsler og støter ut de pedofile fra samfunnet. Og vi fører en skarp debatt om når et barn slutter å være et barn, rent seksuelt: Ingen vil risikere å forveksle ungdommelig erotikk med perverst barnerov. Men er vi egentlig konsekvent i Norge om hvilke regler og normer som gjelder for barns seksuelle intreden til voksenlivet?

Politiet alarmerer i disse dager om barn og unges sexliv i Norge. Barn helt ned i syv års alder utfører seksuelle handlinger med jevnaldrende og litt eldre. Ikke sånn "rumpedoktor" som Trond Viggo Torgersen diplomatisk kalte det på 80 tallet. Men virkelige seksuelle handlinger slik som  vi voksne gjør. Slik som du kan se på pornofilm. Og det er ikke snakk om pedofile mennesker som iverksetter dette. Det er barna selv. De har lært dette et eller et annet sted. Og de praktiserer det de har lært. Og ingen her i landet tør si at dette bærer galt av sted, bortsett fra politiet da. Visse psykologer og sexologer har jobbet beinhardt for å normalisere det mentalt skadelige i barns seksuelle utvikling. Retorikker og "ny forskning" skal få oss til å tro at barn egentlig ikke tar så skade av et overgrep eller to. Seksuell lavalder er relativt sies det. Ethvert forsøk på restriksjoner, blir oppfattet som moralistisk undertrykkelse av det frie kjønnsliv i denne "vidunderlige nye frie verden". Ingen skal vel få undertrykke de kåte barnas sexliv? De er jo ikke barnebruder?

Barnebruder derimot, opprører oss. Små jenter i Jemen som voldtas til døde på bryllupsnatten, med en eller annen 40 år gammel kamelfører. Kampanjene ruller: Primitive stammeaper som selger sine døtre til brutale voldtekstsekteskap i bytte mot en geit eller noe. Plutselig er seksualiteten igjen et brutalt fengsel. Her får ikke barna utfolde seg fritt, men tvinges inn i de voksnes seksuelle  hverdag. En barnebrud i sekundet sies det. Jeg vemmes ved tanken på denne bruken av barn. Små jentebarn.

Norske jentebarn er utsatt på en annen måte. De er fritt vilt i skolegårdene og på sosiale medier. De er trent opp av sine statlige opplysningstjenester. Fantorangen glir smidig over i seksualopplusningsprogrammer om trekanter og skamfrihet. Dildokurs og moralsk revisjon. Mumles det et nei her og der, skrikes det opp om voldtekt, men det henlegges raskt. Ingen hadde hatt klær på. Ingen turte si nei. Betalingen var bra - innpass i gjengen. Retten står maktesløs, og gutta må levere en voldtekt, så ingen tror de er homo. Med mindre de er homo: Da må de stå frem. Har du ikke rosa tanga i prideparaden som 14 åring, er du skaphomo. Ikke engang hetrofile jenter vil være skaphomo. Prideparaden slipper nemlig ikke inn legningen "sjenert" i sine tog. Din seksualitet er allemannseie, lenge før du eier den selv. Fantorangen kan aldri ta feil. Det vet vi alle. Trekant og dildoshow for barn, er et spleiselag hvor alle som har TV er med og betaler. Og vi tar aldri feil - vi, de mange - de små en alen med.

Jeg husker min egen seksualopplysning. Jeg husker vagt en Trond Viggo i 30 åra som løp rundt i "Kroppen" studioet til NRK med noen taustumper. Det var liksom sædceller på vei mot et egg. Slik blir mammaer gravide. Men det var jo viktig at mamma og pappa elsket hverandre før de lå sammen, selv om det var kjemegodt å bare kose. Nå kom jo rock´n roll litt i veien for akkurat min "smale sti" på vei til kyskhetens alter. Men det var vel mer som et opprør å regne. Eller en studie i hedonisme. Men uansett følte jeg meg vel bittelitt informert om hva som var rett og galt. Nå er jo rett og galt selvfølgelig et spørsmål om  personlig smak.

Så slik normen her blir, bør alle norske barn vite om alle produkter som er tilgjengelige på Kondomeriet, og de bør ha gruppesex i tråd med statens opplysningstjenestes direktiver. (De finner du på NRK 3). Men alle trekanter og skammelige handlinger bør utføres utenfor ekteskap, så ingen tror at du er barnebrud.

hits