september 2016

Når politiet leker politi mot Valen, leker de med min respekt for politiet

Jeg er stolt av å bo i et land som ikke har et brutalt og simpelt politivesen. Utdannelsen for å få lov å kalle seg politi i Norge er lang. Flere år. Politiaspirantene sitter i timesvis på skolebenken, og drøfter etiske problemstillinger, juss, verdien av grundig etterforskning og etterettelighet. I USA tar det bare et par måneder å få bli politi, og det er hovedsaklig skytetrening og nærkamptrening det går i. Vi har ikke verdens verste politi i Norge. Tvert imot.

Derfor blir jeg mer og mer forbauset når jeg ser med hvilken nidkjærhet visse krefter i Oslo Politikammer forfølger min kompis og artistkollega Kristian Valen. Ved første øyekast kunne det nok se ut som om politiet oppriktig bekymret seg over hans våpensamling, og den der lille uvanen han har med å kle på seg kamputstyr, og vase rundt i garasjer og korridorer på nettene og tøver og morer seg. Kristian er eksentrisk. Kristian har også brent av ei salve med skarpe skudd i leiligheten sin. Selvfølgelig skal politiet ha en dialog med en våpensamler og lisensiert våpeninnehaver, når slike ting skjer. De kan jo blandt annet dele med han sine erfaringer når skarpladde våpen fyrer av der de ikke skal. Politiet leder jo helt klart over Kristian når det gjelder uhell knyttet til uvettig våpenbruk. Våpenvett er et litt ukjent begrep i vårt "våpneløse" samfunn.

Jeg har i løpet av den siste uken mistet all tvil når det gjelder høstens store konflikt: "Valen vs Oslo Politikammer." Dette handler ikke om et ærlig og oppriktig Politi som skal beskytte samfunnet mot Valen. Dette handler om personlige konflikter. Dette handler om enkeltindivider i Politiet som ikke liker trynet på Kristian. De tar humoren hans personlig. De leter etter unnskyldninger for å storme leiligheten hans på Aker Brygge, i bar overkropp med pistolen i bukselinningen. Rettsvesen, politifullmakt og juss brukes som viljeløst verktøy, for å "ta rotta på" "idioten Valen". På Facebook sitter tjenesmenn og kvinner og bruser seg opp og kaller Valen stygge ting og håper han faller for eget vådeskudd. Konfrontert med disse uttalelsene på Facebook, sier Politiet at de skal "løse dette internt". Kristian derimot skal i fengsel for sine sleivete bemerkninger på Facebook. Loven er lik for alle, men loven er også likere for noen, ser det ut som.

Å være kjent i dag er ikke alltid like lett. Netthets, mobbing, trusler og uthenging. Mange kjente personer i samfunnet vårt har opplevd dette. Og mange har anmeldt dette til politiet, for så å få sakene sine henlagt. Grove trusler. Falske påstander. Uthenging av privatliv. Politiskuffer fulle av skuffelser. Mobberne og hetserene slipper fri. Men Valen stakkar, har det enda verre. Politiet ER mobberen og hetseren. Han er sjanseløs. Det holder at en tjenestemann sier at han "følte seg truet" , så er Kristian er trussel. Som om Norges best betalte komiker virkelig ville lade et av sine lisensierte og fullt lovlige våpen og gå på døra til en ansatt i Politivesenet i Norge, og skyte? Hallo?

Nei dette er råttent. Til beinet.

Dommeren i saken mellom Politiet og Kristian Valen, burde klubbet hardt i bordet og beordret partene inn i et konfliktråd for megling. Det har vært gjort med hell før. Nabokrangler og personlige tvister. Hells Angels og Bandidos. A gjengen og B gjengen. Marsj inn i forhandlingsrommet. Løs konflikten. Ta hverandre i hendene. Og lov på tro og ære at dere skal oppføre dere pent i fremtiden. Så ikke hele samfunnet blir vitne til at vårt flotte Politi og Rettsvesen blir til selvrettferdige pissepotter, men heller beskytter oss borgere mot kriminalitet og undertrykkelse. 

Glad og litt sjenert over nominasjonen.

Det er liksom litt corny at jeg har tittelen blogger. Jeg husker Curly, Turbonegros gamle manager, drev og maste på meg. "Hank - du må lage blogg." Det var i 2005. Jeg bare nikket og smilte. Det gikk faktisk fire fem år etter det, før jeg skjønte hva en blogg var. Og da var det jo liksom en greie for jålete jenter og moteting. Ikke noe for meg.

I 2014 begynte jeg å blogge litt for en mindre portal. Og siden skiftet jeg til en annen mindre portal. Men da jeg gikk over til Nettavisen Side 3 og blogg.no har det gått i et forrykende tempo. Og allerede nå fikk jeg en slik stor nominasjon. Det er jo utrolig gøy. Og litt rart, siden jeg er ganske utypisk for hva folk forbinder med en blogger.

Så får vi se da. Om det rekker hele veien. Det er gøy å stå i en slik bukett av dyktige bloggere. Alle unike på sin måte. Lykke til til alle nominerte.

Og tusen takk til alle som leser, engasjerer seg og heier på bloggen min. Håper vi får mange øyeblikk sammen her på nettet i fremtiden også.

Og her kan du stemme på Årets Blogger

http://www.seher.no/kjendis/en-av-disse-blir-rets-blogger-89223

Trenger vi Kafkaprosesser for å beskytte demokratiet vårt?

"Jeg er ikke enig i dine meninger men jeg vil kjempe til døden for din rett til?." Glem det. Slike idealer ser jeg ikke lengre i samfunnsdebatten vår. Heller ikke i det offentlige. Hva du mener og står for, er absolutt ikke beskyttet av noen annens ridderlige trang til å beskytte din tankefrihet, ytringsfrihet og handlefrihet.

"Hvis du er uenig med meg - vær vennlig å slett meg som Facebookvenn" - jeg ser den frasen om og om igjen. Det ligger ofte en selvrettferdig politisk korrekthet bak. Er du kritisk til Islam? Er du pro Israel? Er du mot bompenger? Liker du ikke skatt? Har du vært i Texas? "Slett meg!" Jeg tilhører "de gode" , og du tilhører "de onde".

Politimannen Stein Robin Bergh er medlem av Fremskrittspartiet. Han var også politimann. Han er en frittalende redneck fra bygda. Han liker å raljere på Facebook om ting som irriterer han. Han er kanskje ikke verdens mest musikalske debattant, men han er heller ikke ute etter å knuse sine meningsmotstandere. Han har aldri misbrukt sin politimakt, såvidt jeg har hørt. Ingen rasistisk motiverte politivoldshendelser. Ingen stilltiende akksept for voldsforbrytelser, rasistisk, antirasistisk eller annet. Men han har formulert seg privat, litt harry og kanskje klønete på en sosial medieside. Han har mistet jobben i politiet. Det er ikke plass til han. Han skal bidra til samfunnet på lik linje med alle andre, betale skatt og forsørge og beskytte seg og sine. Men han får ikke lov til å delta i samfunnet. Han er dømt til å tape i enhver offentlig sammenheng. Ingen kjemper for hans "rett".

Barne TV-onkelen fra NRK ble kallt inn på teppet av sine sjefer, for mange år siden: "Du er ferdig hos oss. Du vil aldri kunne få jobbe her i NRK igjen." En fargerik, morsom og kanskje litt eksentrisk fyr. Men snill som dagen er lang. Han hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiet. Han meldte seg ut etterhvert. Men det var nok for sent. "Folkeopplyserens" dør var stengt. Jeg regner med at han lydig betaler lisens til sin tidligere arbeidsgiver hvert år. I middelalderen var det vanlig at dødsdømte betalte sin bøddel, for å få et rent og smertefritt hugg av øksa.

Han er liksom ikke helt innafor den norske komikerkodeksen. Bryter alle regler. Ler av makta og dens lakeier. Det går jo ikke an. En god norsk komiker skal være regimevennlig som "Satans tisselur", og lage spisse, ondsinnede og sarkatiske vitser om enhver gjøk som våger seg på litt dissens mot multinasjonen. Hadde den berømte amerkianske komikeren Bill Hicks prøvd seg på Latter, hadde nok de andre norske komikerene gråtende løpt ned til PST og fortalt ALT om det skumle han sa. (Han var nemlig ikke i tvil om at Kennedy ble skutt av CIA - og sa det). Nei Valen er ikke som alle andre komikere i Norge. Han er lun og folkelig, men samtidig er han en fyr med litt innsikt i hva som foregår i maktens korridorer i Norge. Det liker han å jøgle med. Det er ikke en hoffnarr vi snakker om, men en som gjør narr av hoffet, der han skyter fra hofta. Han har liksom klart å få seg en fiende eller to inni maktapparatet. Sånn som jeg kjenner Kristian Valen, er det ikke noen overraskelse. Det er futt i den fyren. Og det finnes nok en og annen i "bransjen" som gladelig hjelper til, når "lov og orden" skal settes inn på moromannen og våpeneksperten på Aker Brygge.

Du skal ikke stå særlig til høyre for Pol Pot som offentlig person i Norge, før du får merke utfrysingen, stigmatiseringen og utenforskapet.

Men du skal vel ikke stå så mye til venstre heller: SOS Rasisme fikk bøte for sine synder på en langt større måte enn deres medlemsjuks tilsa. En prisverdig organisasjon fra 80 tallet. Fikk litt slagside mot Formann Mao. Og et par styrepils for mye når skjemaer skulle fylles ut. Plopp. Paria.

Er det mulig at vi står ovenfor en helt unik type ekstremisme, som har festet seg langt inn i maktens korridorer? Sentrumsekstremismen - sykt "midt i mellom" og totalt villig til å nådeløst forfølge alle kantede debattanter og samfunnsaktører?

Eller er det bare helt vanlige symptomer på en ny verdenskrig som er på gang? Alle røster kveles samtidig, og mobben klapper takten mens den siste rest av fri tanke forsvinner fra samfunnslivet vårt? Kveles i Kafkaiske prosesser, offentlig ydmykelse og simpel mobbing?

 

Reiser du mye? Slik gjør du flyplassen til ditt tempel.

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er så ofte på flyplasser at jeg har lært meg å ikke gå og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollørene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg får min sjelefred utfordret, når jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det være en sann prøvelse og beholde roen. Men jeg har lært meg å bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som står i min makt og gjøre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt håpløst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer på 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stålrør ta av og fly oppi løse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har møtt hverandre før, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drømmer og håp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, små. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene på piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lærte meg å tenke slik, ble det straks mindre utfordrende å reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjørne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strømmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte på folk som går forbi. Jeg kan dikte opp små historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt åpenbart er ute på heisatur for å feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som står og tripper og ser på klokka i et desperat forsøk på få tiden til å gå fortere. Småbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tåteflasker og skrik og skrål. Eller andre småbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut på en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for å få en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Håp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som går forbi. Jeg får liksom se noen sekunder av deres liv og historier, før de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg får sett på, der jeg sitter alene på en flyplass full av tusener av folk. Jeg får en god anledning til å tenke på meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det så populært heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er så heldig å få en time eller to for meg selv på en flyplass, er det en velsignelse. Jeg får reflektert over livet mitt slik det er i øyeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg får tid til å tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og når jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg så mye. Jeg får tid for meg selv til å tenke på det kjæreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som på sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for å knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

På flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta nå, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. På flyplassene sitter jeg og skriver små meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drømmer og mine håp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig å reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stålrør med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, håp og kjærlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn å sitte på en flyplass og tenke på en god venn, og plutselig hører du en stemme: Og der står den samme vennen du satt og tenkte på: "Hei Hank. Hvor er du på vei?" 

Alltid et morsomt spørsmål på en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi på vei mot fremtiden.

Rusdebatten er over for min del

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden på mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prøver på teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon på dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er også en oppegående journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen år siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flåsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe sånn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et dårlig lys, under dekke av å være "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk så ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle få lov til å være et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han går ned på plata noen ganger i uka og kjøper seg litt heroin som han han røyker på en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle være Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, når du røyker heroin på do, får du ikke være med i samfunnet." Og så skulle jeg sikkert være med på en debatt om hvorfor vi har sprøyterom for heroinister, men ikke røykerom for heroinister som ikke bruker sprøyter. Jeg ville ikke være med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjør for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med på denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jævlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg lå på en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg på teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet også Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religiøst formål (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i småbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i så mange år, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til å slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er på medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men så måtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og være familiemann og yrkesutøver. Jeg fikk ikke til å være det i den kjemiske tåkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Altså å få hjelp til å "møte seg sjøl i døra" uten å stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var småsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte å komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg også til å ta det store oppgjøret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby på 3 måneder skulle få se. Pappa kommer og passer på deg. Men jeg måtte kaste opp litt også. Abstinenser er nådeløse. De er vonde. Så ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo på en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her lå jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For å overleve. Jeg bestemte meg for å krige litt tilbake. Det gjorde jeg også. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner så inderlig, døde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de dødsfallene - tapene av mine beste venner,uten at tårene velter over meg. Nå fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg løftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvfølgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke så mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke på en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig på sin helt egen unike måte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for å få det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, når 1,4 millioner nordmenn går på et eller annet medikament som påvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn får speed. Vi voksne får både lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som ønsker å få LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Sånn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som ønsket å slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle få et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhører en helt annen terapeutisk skole), skjønte jeg at det norske rusfeltet er totalt maktesløst i å kunne håndtere noe problem som helst. Her gjelder det å pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. På en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal få delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal være læreren til datteren min. Eller kjøre lastebil på E6. Men du skal selvfølgelig få skrive og delta og være journalist.

Arild - du har gått en mil ekstra for så mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud så lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillesøsteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og være "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til å ruse seg, men også om samfunnets rett til å ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt på deg å bære nykterhetens fane. Du prøver å finne et skjæringspunkt. En balanse. Men samtidig må du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lærte deg og si nei.

Til alle dere som er døde nå. Ca 300 i året. Jeg håper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her på jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere døde på hver deres unike måte. Hvem er vel vi andre til å sette deres fortvilelser og ensomheter i bås, lage en gruppe av dere og skylde på våre meningsmotstandere for deres tragiske død? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en så ensom død i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit på hvorfor akkurat dere døde? 

Hver gang mediene spør meg om å debattere dette temaet nå, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktørene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nærmeste, var dere også fornavn. Dere som faktisk døde av overdoser.

Jeg er en heldig mann. Livet er bra.

Forrige helg tok nettet fyr etter at jeg skrev om en ekstremt tung episode i mitt liv, og hvor viktig det var at jeg ringte Kirkens SOS.

Jeg var ikke helt forberedt på den enorme responsen på innlegget. Men jeg er takknemlig over de menge gode og varme tilbakemeldingene jeg fikk. Men enda viktigere var det å se at mange følte at det hjalp dem i sine liv å lese om min livskrise. Noen har til og med takket over tipset, fordi de ringte Kirkens SOS etter å ha lest innlegget, og at det hjalp dem. Det var sterkt å skjønne at det satt mennesker i dyp fortvilelse, men valgte å be om hjelp pga noe jeg hadde skrevet noen timer i forveien - bare for en ukes tid siden. Selv om dette kanskje ikke er det morsomste blogginnlegget jeg har skrevet, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og for effekten det hadde hos så mange.

Jeg fikk også en og annen bekymret melding. Gode råd. Og lykkeønskninger. Det var fra folk som forsto det slik at jeg satt i denne situasjonen jeg beskrev, i nåtid. Det stemmer da ikke. Jeg vil gjerne presisere at jeg absolutt ikke sliter i dag. Tvert imot, så har jeg det veldig veldig bra nå om dagen.

Så jeg tenkte jeg skulle gi en liten statusrapport fra livet mitt nå.

Jeg er en heldig mann: Jeg får nemlig stå på en av Stockholms og Sveriges mest legendariske teaterscener - Chinateatern - i hele høst. De siste tre ukene har jeg hatt intense prøver på "Musikalen Sällskapsresan"  - en musikals komedie basert på filmen "Sällskapsresan" fra 1980, med Lasse Åberg og Jon Skolmen i hovedrollene, og en helt ellevill Sven Melander i en av birollene (han er med på musikalen også, og publikum elsker Berra og  kompisen Robban, som jakter på Pepes Bodega som tapper 80% rom på vinflasker for å lure den svenske tollen). Jeg har da rollen Jon Skolmen hadde i filmen: Nordmannen Ole Bramserud. Evig opptatt av teknikk og utrolig kule nye dubeditter. Han har det nyeste av alt, enten det trengs eller ei. Han er en jovial optimist og en munter venn for en sjenerte Stig Helmer, som har flyskrekk og er ellers litt av en noksagt. Stig Helmer spilles av Anders "Ankan" Johannsson. Dere har helt sikker sett denne komikeren på svensk TV. Han er utrolig morsom.

Å få stå på Chinateatern er intet mindre enn en ære. Teateret ble bygget i 1928 som kino. Men det ble raskt gjort om til et av Sveriges viktigste revyteatre. Nesten som vårt eget Chat Noir i Oslo, bare 5-6 ganger større med sine 1240 stoler. På denne scenen sto revykongen Ernst Rolf i en årrekke. Og den nydelige teaterdivaen Zarah Leander trollbandt sitt publikum der med sin herlige sang. Jeg tar meg stadig i å tenke på min god gamle venn Dag Frøland, når jeg står der på den gamle teaterscenen i Stockholm. Han døde i 2009 mens jeg spilte Jesus i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret. Det var min første og siste musikal - trodde jeg. Og Dag var så stolt. Han var den første som sa til meg at jeg måtte komme meg videre i karrieren fra rockescenen til teater og film. Han mente ikke at jeg skulle slutte med noe, men bare gjøre mer. Før det turte jeg nesten ikke tenke tanken på å gni av meg øyesminken og slukke raketten. Nå står jeg for andre gang i en stor musikal. Takk Dag for dine gode råd. I helgen var det premiere, og nå blir det pendling hver helg frem til jul for spille teater.

Senere i høst står jeg også på noen utvalgte norske scener. Jeg og min fantastiske venn Jenny Jensen skal igjen ut med showet "Cornelis och Damerna". Vi synger duetter og forteller om Cornelis Vreeswijks forhold til kvinner i hans liv, både privat og i karrieren. Det er alltid fint og være sammen med Jenny og familien hennes. Jenny og Tor har en datter, slik som meg. Vi blir liksom en litt corny hippiefamile, når alle er sammen. Jentene løper rundt i tigerdrakter og hopper trampoline. Musikerene, Jenny, Tor og alle i teamet synger og danser og ler.

Det er mange som også ønsker foredrag fra meg om dagen. Jeg har holdt et og annet innlegg på en og annen konferanse, for NAV ansatte, for innsatte i fengsler, for direktører i store selskap, for ansatte i alle mulige yrkesgrupper. Hva snakker jeg om? Livet. Om å overleve. Om å våge å reise seg. Om å få hjelp. Om samarbeid og vennskap. Jeg har gjort de fleste feil en mann kan gjøre, men her sitter jeg ennå: I live. Med et nydelig barn. Med en venneskrets som aldri slutter å overraske meg med sin støtte, hjelp og tålmodighet. Med en jobb som jeg elsker, hvor jeg får gjøre andre mennesker glade, klokere, rørt, sterkere, eller bare fulle av latter. Jeg får holde på med min store lidenskap: God mat og drikke, i ulike sammenhenger. Kokebøker og grillmat. Matklubber og event. Jeg skal fortelle mer om det siden. Vel, jeg kan visst litt om livet likevel. Bare å ta kontakt om du trenger en foreleser.

Jeg har slått meg ned her i Lillestrøm, og jeg har blitt oppriktig glad i denne byen. Her er det vekst og optimisme, og gode tilbud til barn og unge. Tror jeg blir her en stund. Kort vei til flyplassen når jeg skal ta min ukentlige Stockholmstur.

Jeg har fått en god innsikt i hva ondskap og dumskap gjør med oss mennesker. Hvordan vi kan jævle med hverandre og livene våre. Jeg blir ikke lengre sjokkert. Men jeg lyver hvis jeg sier at ondskap og dumskap er en naturlig del av livet. At vi skal ha det vondt, som en leveregel. Det finnes mange gode mennesker der ute. Det gjelder bare å få øye på dem, og slippe dem inn. Det gjelder også å tillate seg selv å være god. Ignorere dem som vil gjøre deg liten og mislykket.

Ja jeg har det bra nå - jeg og jenta mi, og vennene våre. Livet er ikke så verst.

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av.

På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var  over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe.

Så mange vonde ord. Så mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for å ville avslutte livet sitt? Prøv å skalle hodet ditt mot en fjellvegg så hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor på. Nådeløs. Blodet renner.

Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i København sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg nå. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i døden? Hvem bestiller frokost på rommet kvelden før sin egen død? Trenger du luksus når du har mistet alt? Når du har fraskrevet deg alt? Ingen behøver vel en lukseriøs hotellsuite når de står på kanten av sitt eget liv - sin egen død? Døden blir aldri vakker. Den behøver ingen roser og kniplingsduker. Døden er bare det den er: Død. Og når du velger den selv, finnes det ingen måter du kan pynte den på. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - død.

En narkoman vet at når stempelet på sprøyta går inn i bånn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i sprøyta, som når bånn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder før giften begynner å virke. Hvis dosen er dødelig, begynner døden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det før. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mørket. Men jeg kjenner også igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsøker å dra meg ned.

Vel, så ble det ingen død på meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere å våkne opp 30 timer senere, med størknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukøret setter du deg på flyet hjem fra de mørke bakgatene i København. Englene vant over demonene igjen. Likevel føles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslørt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige døgns kjemiske mørke. Komaet fra selvmordsforsøket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer på om når jeg skal prøve neste gang. Angsten begynner å melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over å ha overlevd. Lettelsen over å ikke være død. Det er bare et rot. Og så dødsangsten. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme råd. Det er ingen sykdom, så jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pønker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som våget å slutte i Norges råeste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere være så snill å ikke legge på?"

"Selvfølgelig skal vi ikke legge på."

"Bare ikke legg på" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge på."

Jeg begynner å hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg på, vær så snill!" Jeg strigråter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke på."

Så begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med på tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette høres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti år siden. Sannheten er at dette hendte i fjor høst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem når du har det sånn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

hits