hits

september 2016

Nr politiet leker politi mot Valen, leker de med min respekt for politiet

Jeg er stolt av bo i et land som ikke har et brutalt og simpelt politivesen. Utdannelsen for f lov kalle seg politi i Norge er lang. Flere r. Politiaspirantene sitter i timesvis p skolebenken, og drfter etiske problemstillinger, juss, verdien av grundig etterforskning og etterettelighet. I USA tar det bare et par mneder  f bli politi, og det er hovedsaklig skytetrening og nrkamptrening det gr i. Vi har ikke verdens verste politi i Norge. Tvert imot.

Derfor blir jeg mer og mer forbauset nr jeg ser med hvilken nidkjrhet visse krefter i Oslo Politikammer forflger min kompis og artistkollega Kristian Valen. Ved frste yekast kunne det nok se ut som om politiet oppriktig bekymret seg over hans vpensamling, og den der lille uvanen han har med kle p seg kamputstyr, og vase rundt i garasjer og korridorer p nettene og tver og morer seg. Kristian er eksentrisk. Kristian har ogs brent av ei salve med skarpe skudd i leiligheten sin. Selvflgelig skal politiet ha en dialog med en vpensamler og lisensiert vpeninnehaver, nr slike ting skjer. De kan jo blandt annet dele med han sine erfaringer nr skarpladde vpen fyrer av der de ikke skal. Politiet leder jo helt klart over Kristian nr det gjelder uhell knyttet til uvettig vpenbruk. Vpenvett er et litt ukjent begrep i vrt "vpnelse" samfunn.

Jeg har i lpet av den siste uken mistet all tvil nr det gjelder hstens store konflikt: "Valen vs Oslo Politikammer." Dette handler ikke om et rlig og oppriktig Politi som skal beskytte samfunnet mot Valen. Dette handler om personlige konflikter. Dette handler om enkeltindivider i Politiet som ikke liker trynet p Kristian. De tar humoren hans personlig. De leter etter unnskyldninger for storme leiligheten hans p Aker Brygge, i bar overkropp med pistolen i bukselinningen. Rettsvesen, politifullmakt og juss brukes som viljelst verkty, for "ta rotta p" "idioten Valen". P Facebook sitter tjenesmenn og kvinner og bruser seg opp og kaller Valen stygge ting og hper han faller for eget vdeskudd. Konfrontert med disse uttalelsene p Facebook, sier Politiet at de skal "lse dette internt". Kristian derimot skal i fengsel for sine sleivete bemerkninger p Facebook. Loven er lik for alle, men loven er ogs likere for noen, ser det ut som.

vre kjent i dag er ikke alltid like lett. Netthets, mobbing, trusler og uthenging. Mange kjente personer i samfunnet vrt har opplevd dette. Og mange har anmeldt dette til politiet, for s f sakene sine henlagt. Grove trusler. Falske pstander. Uthenging av privatliv. Politiskuffer fulle av skuffelser. Mobberne og hetserene slipper fri. Men Valen stakkar, har det enda verre. Politiet ER mobberen og hetseren. Han er sjansels. Det holder at en tjenestemann sier at han "flte seg truet" , s er Kristian er trussel. Som om Norges best betalte komiker virkelig ville lade et av sine lisensierte og fullt lovlige vpen og g p dra til en ansatt i Politivesenet i Norge, og skyte? Hallo?

Nei dette er rttent. Til beinet.

Dommeren i saken mellom Politiet og Kristian Valen, burde klubbet hardt i bordet og beordret partene inn i et konfliktrd for megling. Det har vrt gjort med hell fr. Nabokrangler og personlige tvister. Hells Angels og Bandidos. A gjengen og B gjengen. Marsj inn i forhandlingsrommet. Ls konflikten. Ta hverandre i hendene. Og lov p tro og re at dere skal oppfre dere pent i fremtiden. S ikke hele samfunnet blir vitne til at vrt flotte Politi og Rettsvesen blir til selvrettferdige pissepotter, men heller beskytter oss borgere mot kriminalitet og undertrykkelse. 

Glad og litt sjenert over nominasjonen.

Det er liksom litt corny at jeg har tittelen blogger. Jeg husker Curly, Turbonegros gamle manager, drev og maste p meg. "Hank - du m lage blogg." Det var i 2005. Jeg bare nikket og smilte. Det gikk faktisk fire fem r etter det, fr jeg skjnte hva en blogg var. Og da var det jo liksom en greie for jlete jenter og moteting. Ikke noe for meg.

I 2014 begynte jeg blogge litt for en mindre portal. Og siden skiftet jeg til en annen mindre portal. Men da jeg gikk over til Nettavisen Side 3 og blogg.no har det gtt i et forrykende tempo. Og allerede n fikk jeg en slik stor nominasjon. Det er jo utrolig gy. Og litt rart, siden jeg er ganske utypisk for hva folk forbinder med en blogger.

S fr vi se da. Om det rekker hele veien. Det er gy st i en slik bukett av dyktige bloggere. Alle unike p sin mte. Lykke til til alle nominerte.

Og tusen takk til alle som leser, engasjerer seg og heier p bloggen min. Hper vi fr mange yeblikk sammen her p nettet i fremtiden ogs.

Og her kan du stemme p rets Blogger

http://www.seher.no/kjendis/en-av-disse-blir-rets-blogger-89223

Trenger vi Kafkaprosesser for beskytte demokratiet vrt?

"Jeg er ikke enig i dine meninger men jeg vil kjempe til dden for din rett til?." Glem det. Slike idealer ser jeg ikke lengre i samfunnsdebatten vr. Heller ikke i det offentlige. Hva du mener og str for, er absolutt ikke beskyttet av noen annens ridderlige trang til beskytte din tankefrihet, ytringsfrihet og handlefrihet.

"Hvis du er uenig med meg - vr vennlig slett meg som Facebookvenn" - jeg ser den frasen om og om igjen. Det ligger ofte en selvrettferdig politisk korrekthet bak. Er du kritisk til Islam? Er du pro Israel? Er du mot bompenger? Liker du ikke skatt? Har du vrt i Texas? "Slett meg!" Jeg tilhrer "de gode" , og du tilhrer "de onde".

Politimannen Stein Robin Bergh er medlem av Fremskrittspartiet. Han var ogs politimann. Han er en frittalende redneck fra bygda. Han liker raljere p Facebook om ting som irriterer han. Han er kanskje ikke verdens mest musikalske debattant, men han er heller ikke ute etter knuse sine meningsmotstandere. Han har aldri misbrukt sin politimakt, svidt jeg har hrt. Ingen rasistisk motiverte politivoldshendelser. Ingen stilltiende akksept for voldsforbrytelser, rasistisk, antirasistisk eller annet. Men han har formulert seg privat, litt harry og kanskje klnete p en sosial medieside. Han har mistet jobben i politiet. Det er ikke plass til han. Han skal bidra til samfunnet p lik linje med alle andre, betale skatt og forsrge og beskytte seg og sine. Men han fr ikke lov til delta i samfunnet. Han er dmt til tape i enhver offentlig sammenheng. Ingen kjemper for hans "rett".

Barne TV-onkelen fra NRK ble kallt inn p teppet av sine sjefer, for mange r siden: "Du er ferdig hos oss. Du vil aldri kunne f jobbe her i NRK igjen." En fargerik, morsom og kanskje litt eksentrisk fyr. Men snill som dagen er lang. Han hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiet. Han meldte seg ut etterhvert. Men det var nok for sent. "Folkeopplyserens" dr var stengt. Jeg regner med at han lydig betaler lisens til sin tidligere arbeidsgiver hvert r. I middelalderen var det vanlig at ddsdmte betalte sin bddel, for f et rent og smertefritt hugg av ksa.

Han er liksom ikke helt innafor den norske komikerkodeksen. Bryter alle regler. Ler av makta og dens lakeier. Det gr jo ikke an. En god norsk komiker skal vre regimevennlig som "Satans tisselur", og lage spisse, ondsinnede og sarkatiske vitser om enhver gjk som vger seg p litt dissens mot multinasjonen. Hadde den bermte amerkianske komikeren Bill Hicks prvd seg p Latter, hadde nok de andre norske komikerene grtende lpt ned til PST og fortalt ALT om det skumle han sa. (Han var nemlig ikke i tvil om at Kennedy ble skutt av CIA - og sa det). Nei Valen er ikke som alle andre komikere i Norge. Han er lun og folkelig, men samtidig er han en fyr med litt innsikt i hva som foregr i maktens korridorer i Norge. Det liker han jgle med. Det er ikke en hoffnarr vi snakker om, men en som gjr narr av hoffet, der han skyter fra hofta. Han har liksom klart f seg en fiende eller to inni maktapparatet. Snn som jeg kjenner Kristian Valen, er det ikke noen overraskelse. Det er futt i den fyren. Og det finnes nok en og annen i "bransjen" som gladelig hjelper til, nr "lov og orden" skal settes inn p moromannen og vpeneksperten p Aker Brygge.

Du skal ikke st srlig til hyre for Pol Pot som offentlig person i Norge, fr du fr merke utfrysingen, stigmatiseringen og utenforskapet.

Men du skal vel ikke st s mye til venstre heller: SOS Rasisme fikk bte for sine synder p en langt strre mte enn deres medlemsjuks tilsa. En prisverdig organisasjon fra 80 tallet. Fikk litt slagside mot Formann Mao. Og et par styrepils for mye nr skjemaer skulle fylles ut. Plopp. Paria.

Er det mulig at vi str ovenfor en helt unik type ekstremisme, som har festet seg langt inn i maktens korridorer? Sentrumsekstremismen - sykt "midt i mellom" og totalt villig til ndelst forflge alle kantede debattanter og samfunnsaktrer?

Eller er det bare helt vanlige symptomer p en ny verdenskrig som er p gang? Alle rster kveles samtidig, og mobben klapper takten mens den siste rest av fri tanke forsvinner fra samfunnslivet vrt? Kveles i Kafkaiske prosesser, offentlig ydmykelse og simpel mobbing?

 

Reiser du mye? Slik gjr du flyplassen til ditt tempel.

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er s ofte p flyplasser at jeg har lrt meg ikke g og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollrene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg fr min sjelefred utfordret, nr jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det vre en sann prvelse og beholde roen. Men jeg har lrt meg bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som str i min makt og gjre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt hplst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer p 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stlrr ta av og fly oppi lse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har mtt hverandre fr, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drmmer og hp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, sm. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene p piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lrte meg tenke slik, ble det straks mindre utfordrende reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjrne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strmmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte p folk som gr forbi. Jeg kan dikte opp sm historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt penbart er ute p heisatur for feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som str og tripper og ser p klokka i et desperat forsk p f tiden til g fortere. Smbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tteflasker og skrik og skrl. Eller andre smbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut p en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for f en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Hp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som gr forbi. Jeg fr liksom se noen sekunder av deres liv og historier, fr de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg fr sett p, der jeg sitter alene p en flyplass full av tusener av folk. Jeg fr en god anledning til tenke p meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det s populrt heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er s heldig f en time eller to for meg selv p en flyplass, er det en velsignelse. Jeg fr reflektert over livet mitt slik det er i yeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg fr tid til tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og nr jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg s mye. Jeg fr tid for meg selv til tenke p det kjreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som p sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

P flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta n, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. P flyplassene sitter jeg og skriver sm meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drmmer og mine hp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stlrr med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, hp og kjrlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn sitte p en flyplass og tenke p en god venn, og plutselig hrer du en stemme: Og der str den samme vennen du satt og tenkte p: "Hei Hank. Hvor er du p vei?" 

Alltid et morsomt sprsml p en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi p vei mot fremtiden.

Rusdebatten er over for min del

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden p mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prver p teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon p dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er ogs en oppegende journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen r siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe snn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et drlig lys, under dekke av vre "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk s ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle f lov til vre et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han gr ned p plata noen ganger i uka og kjper seg litt heroin som han han ryker p en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle vre Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, nr du ryker heroin p do, fr du ikke vre med i samfunnet." Og s skulle jeg sikkert vre med p en debatt om hvorfor vi har spryterom for heroinister, men ikke rykerom for heroinister som ikke bruker spryter. Jeg ville ikke vre med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjr for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med p denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jvlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg l p en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg p teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet ogs Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religist forml (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i smbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i s mange r, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er p medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men s mtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og vre familiemann og yrkesutver. Jeg fikk ikke til vre det i den kjemiske tkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Alts f hjelp til "mte seg sjl i dra" uten stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var smsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg ogs til ta det store oppgjret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby p 3 mneder skulle f se. Pappa kommer og passer p deg. Men jeg mtte kaste opp litt ogs. Abstinenser er ndelse. De er vonde. S ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo p en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her l jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For overleve. Jeg bestemte meg for krige litt tilbake. Det gjorde jeg ogs. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner s inderlig, dde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de ddsfallene - tapene av mine beste venner,uten at trene velter over meg. N fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg lftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvflgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke s mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke p en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig p sin helt egen unike mte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for f det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, nr 1,4 millioner nordmenn gr p et eller annet medikament som pvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn fr speed. Vi voksne fr bde lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som nsker f LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Snn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som nsket slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle f et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhrer en helt annen terapeutisk skole), skjnte jeg at det norske rusfeltet er totalt makteslst i kunne hndtere noe problem som helst. Her gjelder det pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. P en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal f delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal vre lreren til datteren min. Eller kjre lastebil p E6. Men du skal selvflgelig f skrive og delta og vre journalist.

Arild - du har gtt en mil ekstra for s mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud s lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillessteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og vre "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til ruse seg, men ogs om samfunnets rett til ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt p deg bre nykterhetens fane. Du prver finne et skjringspunkt. En balanse. Men samtidig m du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lrte deg og si nei.

Til alle dere som er dde n. Ca 300 i ret. Jeg hper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her p jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere dde p hver deres unike mte. Hvem er vel vi andre til sette deres fortvilelser og ensomheter i bs, lage en gruppe av dere og skylde p vre meningsmotstandere for deres tragiske dd? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en s ensom dd i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit p hvorfor akkurat dere dde? 

Hver gang mediene spr meg om debattere dette temaet n, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktrene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nrmeste, var dere ogs fornavn. Dere som faktisk dde av overdoser.

Jeg er en heldig mann. Livet er bra.

Forrige helg tok nettet fyr etter at jeg skrev om en ekstremt tung episode i mitt liv, og hvor viktig det var at jeg ringte Kirkens SOS.

Jeg var ikke helt forberedt p den enorme responsen p innlegget. Men jeg er takknemlig over de menge gode og varme tilbakemeldingene jeg fikk. Men enda viktigere var det se at mange flte at det hjalp dem i sine liv lese om min livskrise. Noen har til og med takket over tipset, fordi de ringte Kirkens SOS etter ha lest innlegget, og at det hjalp dem. Det var sterkt skjnne at det satt mennesker i dyp fortvilelse, men valgte be om hjelp pga noe jeg hadde skrevet noen timer i forveien - bare for en ukes tid siden. Selv om dette kanskje ikke er det morsomste blogginnlegget jeg har skrevet, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og for effekten det hadde hos s mange.

Jeg fikk ogs en og annen bekymret melding. Gode rd. Og lykkenskninger. Det var fra folk som forsto det slik at jeg satt i denne situasjonen jeg beskrev, i ntid. Det stemmer da ikke. Jeg vil gjerne presisere at jeg absolutt ikke sliter i dag. Tvert imot, s har jeg det veldig veldig bra n om dagen.

S jeg tenkte jeg skulle gi en liten statusrapport fra livet mitt n.

Jeg er en heldig mann: Jeg fr nemlig st p en av Stockholms og Sveriges mest legendariske teaterscener - Chinateatern - i hele hst. De siste tre ukene har jeg hatt intense prver p "Musikalen Sllskapsresan"  - en musikals komedie basert p filmen "Sllskapsresan" fra 1980, med Lasse berg og Jon Skolmen i hovedrollene, og en helt ellevill Sven Melander i en av birollene (han er med p musikalen ogs, og publikum elsker Berra og  kompisen Robban, som jakter p Pepes Bodega som tapper 80% rom p vinflasker for lure den svenske tollen). Jeg har da rollen Jon Skolmen hadde i filmen: Nordmannen Ole Bramserud. Evig opptatt av teknikk og utrolig kule nye dubeditter. Han har det nyeste av alt, enten det trengs eller ei. Han er en jovial optimist og en munter venn for en sjenerte Stig Helmer, som har flyskrekk og er ellers litt av en noksagt. Stig Helmer spilles av Anders "Ankan" Johannsson. Dere har helt sikker sett denne komikeren p svensk TV. Han er utrolig morsom.

f st p Chinateatern er intet mindre enn en re. Teateret ble bygget i 1928 som kino. Men det ble raskt gjort om til et av Sveriges viktigste revyteatre. Nesten som vrt eget Chat Noir i Oslo, bare 5-6 ganger strre med sine 1240 stoler. P denne scenen sto revykongen Ernst Rolf i en rrekke. Og den nydelige teaterdivaen Zarah Leander trollbandt sitt publikum der med sin herlige sang. Jeg tar meg stadig i tenke p min god gamle venn Dag Frland, nr jeg str der p den gamle teaterscenen i Stockholm. Han dde i 2009 mens jeg spilte Jesus i Jesus Christ Superstar p Det Norske Teateret. Det var min frste og siste musikal - trodde jeg. Og Dag var s stolt. Han var den frste som sa til meg at jeg mtte komme meg videre i karrieren fra rockescenen til teater og film. Han mente ikke at jeg skulle slutte med noe, men bare gjre mer. Fr det turte jeg nesten ikke tenke tanken p gni av meg yesminken og slukke raketten. N str jeg for andre gang i en stor musikal. Takk Dag for dine gode rd. I helgen var det premiere, og n blir det pendling hver helg frem til jul for spille teater.

Senere i hst str jeg ogs p noen utvalgte norske scener. Jeg og min fantastiske venn Jenny Jensen skal igjen ut med showet "Cornelis och Damerna". Vi synger duetter og forteller om Cornelis Vreeswijks forhold til kvinner i hans liv, bde privat og i karrieren. Det er alltid fint og vre sammen med Jenny og familien hennes. Jenny og Tor har en datter, slik som meg. Vi blir liksom en litt corny hippiefamile, nr alle er sammen. Jentene lper rundt i tigerdrakter og hopper trampoline. Musikerene, Jenny, Tor og alle i teamet synger og danser og ler.

Det er mange som ogs nsker foredrag fra meg om dagen. Jeg har holdt et og annet innlegg p en og annen konferanse, for NAV ansatte, for innsatte i fengsler, for direktrer i store selskap, for ansatte i alle mulige yrkesgrupper. Hva snakker jeg om? Livet. Om overleve. Om vge reise seg. Om f hjelp. Om samarbeid og vennskap. Jeg har gjort de fleste feil en mann kan gjre, men her sitter jeg enn: I live. Med et nydelig barn. Med en venneskrets som aldri slutter overraske meg med sin sttte, hjelp og tlmodighet. Med en jobb som jeg elsker, hvor jeg fr gjre andre mennesker glade, klokere, rrt, sterkere, eller bare fulle av latter. Jeg fr holde p med min store lidenskap: God mat og drikke, i ulike sammenhenger. Kokebker og grillmat. Matklubber og event. Jeg skal fortelle mer om det siden. Vel, jeg kan visst litt om livet likevel. Bare ta kontakt om du trenger en foreleser.

Jeg har sltt meg ned her i Lillestrm, og jeg har blitt oppriktig glad i denne byen. Her er det vekst og optimisme, og gode tilbud til barn og unge. Tror jeg blir her en stund. Kort vei til flyplassen nr jeg skal ta min ukentlige Stockholmstur.

Jeg har ftt en god innsikt i hva ondskap og dumskap gjr med oss mennesker. Hvordan vi kan jvle med hverandre og livene vre. Jeg blir ikke lengre sjokkert. Men jeg lyver hvis jeg sier at ondskap og dumskap er en naturlig del av livet. At vi skal ha det vondt, som en leveregel. Det finnes mange gode mennesker der ute. Det gjelder bare f ye p dem, og slippe dem inn. Det gjelder ogs tillate seg selv vre god. Ignorere dem som vil gjre deg liten og mislykket.

Ja jeg har det bra n - jeg og jenta mi, og vennene vre. Livet er ikke s verst.

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble snn. Lyset gikk av.

P flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til Kbenhavn. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp p himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og mneder i kaos og mrke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilvrelsen var  over. N skulle jeg ogs endelig f fred. F slippe.

S mange vonde ord. S mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for ville avslutte livet sitt? Prv skalle hodet ditt mot en fjellvegg s hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor p. Ndels. Blodet renner.

Jeg ville s veldig skape et godt og verdig liv. S mange r i fornedrelse, lgn og rus. Hvem vil vel leve snn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp fr jeg dro p turne med bandet. Jeg gruet meg s til avslringene kom. Sannheten om meg selv. Lgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Pminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i Kbenhavn sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg n. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i dden? Hvem bestiller frokost p rommet kvelden fr sin egen dd? Trenger du luksus nr du har mistet alt? Nr du har fraskrevet deg alt? Ingen behver vel en lukseris hotellsuite nr de str p kanten av sitt eget liv - sin egen dd? Dden blir aldri vakker. Den behver ingen roser og kniplingsduker. Dden er bare det den er: Dd. Og nr du velger den selv, finnes det ingen mter du kan pynte den p. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - dd.

En narkoman vet at nr stempelet p spryta gr inn i bnn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i spryta, som nr bnn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder fr giften begynner virke. Hvis dosen er ddelig, begynner dden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det fr. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mrket. Men jeg kjenner ogs igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsker dra meg ned.

Vel, s ble det ingen dd p meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere vkne opp 30 timer senere, med strknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukret setter du deg p flyet hjem fra de mrke bakgatene i Kbenhavn. Englene vant over demonene igjen. Likevel fles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslrt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige dgns kjemiske mrke. Komaet fra selvmordsforsket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer p om nr jeg skal prve neste gang. Angsten begynner melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over ha overlevd. Lettelsen over ikke vre dd. Det er bare et rot. Og s ddsangsten. Jeg vil jo ikke d. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme rd. Det er ingen sykdom, s jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pnker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som vget slutte i Norges reste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere vre s snill ikke legge p?"

"Selvflgelig skal vi ikke legge p."

"Bare ikke legg p" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge p."

Jeg begynner hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg p, vr s snill!" Jeg strigrter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke p."

S begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med p tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette hres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti r siden. Sannheten er at dette hendte i fjor hst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem nr du har det snn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.