hits

september 2017

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke var kjent i det hele tatt

Mandag var en av de.

En betent svettekjertel i armhulen bare vokste og ble til en sann pine i lpet av denne uken. Det ble s vondt og jvlig at jeg bare mtte vente til jenta kom hjem fra skolen og ta henne med p legevakta.

skjre opp og tmme en snn ekkel greie er s vondt at det var en mildt sagt mismodig trubadur som tuslet bort til legevakten.

Jeg satt der ved siden av jentungen, i venterommet, da en dame kom ut fra legen. Hun stoppet opp og pekte demonstrativt p meg og mpte, mens hun prvde f med seg alle de andre syke stakkarene p en slags masseforbauselse over at jeg - et kjent ansikt, satt der p en legevakt:

"Jammen er det ikke? Den jeg tror det er?"

Jeg jamret en stille bnn til Gud om la hele denne dagen bli avlyst.

"Kjenner du meg ikke igjen?"

Jeg forskte tenke etter. Nei. Hun s helt vanlig ut.

"Du signerte jo kokeboken din til meg for 4 r siden?"

Hun virket liksom krenket over at jeg ikke husker hver eneste person jeg signerer bker og plater til.

"Beklager", mumlet jeg. "Jeg husker ikke s godt alle jeg mter p min vei."

Armen verket noe helt sinnssykt, og jeg ville bare f sitte og grue meg til f en skalpell stukket inn i det betente vevet under armen min.

"Jaja samma det", snftet hun "Hva feiler det deg da? Eller er det lillejenta? ER DU SYYYYK LILLE VEEEENN?" ropte hun til datteren min med en falsk barnehagetante-stemme.

Jeg ble litt tverr og sa: "Jeg har bare noen ting jeg m ta opp med en lege".

Jeg hadde selvflgelig lyst til fyre ls det som egentlig var sannheten:

"Jeg er et menneske som alle andre. Jeg blir syk og m til lege. Nr jeg er det, vil jeg helst vre i fred med privatlivet mitt. Du har ingen rett til invadere meg og barnet mitt p en legevakt, uansett om vi er aldri s kjente."

Men jeg klarte beholde roen. Hun flte nok blikket mitt, og gikk videre som om hun hadde stjlet noe. Det hadde hun jo p en mte: Privatlivet mitt. Verdigheten min. Behovet for fred.

Vel, legen kom og hentet meg. Det ble en blodig og smertefull affre. Han var forvrig kurder elle syrier eller noe snn, og han hadde tydelig erfaringer fra krigskirurgi.

Han var rask og brutal. Kjrte en spryte inn der det gjorde vondest, og gikk i skuffer og skap og lette etter skalpeller og skyllevann. Pinsetter og klemmer skulle han ogs ha. Han ville liksom grave litt inni der.

bedve en snn kul, er nesten hplst. Bedvelsen virker bare litt, om i det hele tatt. Dette forklarte han meg mens han skar et dypt kutt i armhulen min, og begynte klemme og presse fra alle mulige kanter. Blod og grr, blandet seg med mine skrik og min psykotiske latter. Det var s vondt at jeg mtte le. 

S dytta han en gummigreie inni sret og begynte surre meg inn i bandasjer og greier, mens han plystra.

Jeg mtte til apoteket og hente antibiotika etterp. Jeg hadde jo selvflgelig ikke legitimasjon med meg, s jeg mtte faktisk gjre det jeg hater mest i hele verden:

"Jeg vet ikke om du kan g god for hvem jeg er, siden jeg kanskje har vrt litt i blad her og der?"

Igjen forbannet jeg kjendiseriet mitt. N brukte jeg det for slippe g hjem og hente leg. Det gikk heldigvis i orden.

P veien hjem gikk datteren min og jeg stille i gatene og sa ingenting. Hun syntes synd i meg, og holdt meg omsorgsfullt i hnden. Jeg sa at vi kunne g og spise sushi istedenfor lage mat hjemme. Jeg orket ikke tanken p st og svi opp fiskepanetter med armen i fatle. 

P veien kom en fyr sjanglende med en pizzaeske i hnda. Han var tydelig p vei hjem for komme til hektene.

Med en gang han fikk ye p meg, ropte han ut:

"Det er jo deg jo! Dh! Jeg trenger to minutt med deg. Jeg s den der filmen du spilte i og s lurer jeg p..."

Jeg halset videre og sa "Jeg kan ikke n. Jeg er med datteren min og vi m videre."

Da ble han sint og ropte etter med og datteren min mens vi gikk hjem s fort vi kunne: "Faen ass! Drlig gjort. Jeg kommer til drekke meg ihjl men det driter duuu iiii, jvla kjendis!!"

Jenta mi knuget seg inntil meg, og hvisket: "Ikke bry deg om det pappa. Han var bare full."

Jeg nikket og smilte tappert. Bak ynene mine presset trene seg p, men jeg pustet ut og inn et par ganger og s p henne med et smil:

"Ja, vennen. Snn er jo pappas jobb vet du, at mange vet hvem vi er. Selv nr det ikke passer."

S gikk vi inn og satte oss p sushien vr nedi gata. Hun som jobber der kjenner oss godt n, og hun s nok at jeg gikk og plagdes. S hun var rask med laksemakier og vrruller, og vi satt der lenge, stille og spiste og koste oss.