oktober 2016

Snikinvasjonen er i gang. Norge er i krig, mens du sover.

Har du hørt lignelsen om å "koke en frosk" ? Når du skal koke en frosk levende nytter det ikke å bare koke opp vann og slippe frosken oppi. Da vil frosken selvfølgelig hoppe rett ut av kjelen og slippe unna det kokende vannet. Nei, hvis du skal koke en frosk levende, må du slippe den oppi kjelen mens vannet er kaldt. Den vil bare slå seg til ro i vannet og ane fred og ingen fare. Så kan du skru opp temperaturen litt. Frosken vil ikke merke stort. Den vil bare plaske rundt og gjøre frosketing. Skru opp temperaturen litt til, og så litt til og enda litt til. Litt av gangen. Frosken vil ikke merke noe før det er for sent. Når vannet endelig begynner å koke, flyter frosken rundt der med et fårete smil - død.

Selv ikke under den kalde krigen var det akseptert å ha fremmede makters soldater stasjonert på norsk jord. NATO  hadde jo selvfølgelig sitt personell på plass. Og alle våre allierte har alltid fått komme på øvelser og lære og stå på ski, klatre i fjell og å fryse hjel. Amerikanske marinefartøy har fått legge til land, proppfulle av atombomber ombord, noe som egentlig er forbudt, men skitt samma. De har jo vært våre venner og nære allierte helt siden den dagen Håkon Lie takket ja til å bli amerikansk agent. Men egne amerikanske marinesoldater stasjonert på norsk jord? Hva i huleste er dette slags svartekunster? 

Det foregår en merkelig propaganda mot Putins Russland om dagen. Påstandene hagler, men ingen av oss har mulighet til å sjekke om noen av påstandene stemmer. Hillary Clinton avsløres igjen og igjen av Wikileaks og Snowden og Assange og deres nærmeste. Det er ikke påstander. Det er bevis. Vi tåler ikke disse bevisene. Vi støtter myndighetene i vesten når de faktisk innfører forbud mot å bevise noenting som helst. Samtidig forventes vi å blindt tro på påstander om våre innbilte fiender. Når tyranniet er totalt, blir sannheten sett på som en forbrytersk revolusjonær. Så Hillary Clintons og NATOs skamløse krigshissing mot Russland oppleves av oss som en legitim demokratisk øvelse mot et diktatur i øst. Mens vi krenkes høylytt av bevisene på at dette er et falsum.

Jeg snakket en gang med en tidligere norsk forsvarsminister. Denne kom med en urovekkende erkjennelse. En norsk regjering har lite eller ingenting den skulle ha sagt ovenfor vår storebror i vest, når kriger og konflikter er et faktum. Vi har bare med å reise over til det store hvite huset og signere på forpliktelsene vi får til å kjøpe amerikansk krigsmateriell, og så sende dette over til det ønskede krigsområdet, med unge norske soldater. Vi snakker om signaturer med påholden penn. Jeg lover. Det er ingen grunn til å tro noe annet heller.

De amerikanske soldatene på Værnes er intet annet enn et første steg i en snikinvasjon. Og målet er åpenbart: De skal gjøre det umulig for oss å inngå noen som helst slags samarbeidsavtale med Russland. De skal passe på at Norden er akkurat passe fragmentert og usikker, slik at vi ikke begynner å ha egne meninger og tanker om vårt eget nærområde. Og akkurat som beskrevet i de store dystopiene 1984 (George Orwell) og Vidunderlige Nye Verden (Aldous Huxley), vil ingen kriger lengre kunne vinnes - de vil bare være der, mens vi vanlige borgere vil være for hypnotisert av Netflix, Dagsrevyen og kjemiske bedøvelser som lykkepiller og valium, til å kunne gjøre noe med det. Vi er et sovende folk. Bevisstløse? Kanskje ikke helt. Handlingslammet? Ett hundre prosent. Vi ser den komme - katastrofen. Vår egen norske NATO sjef holder øvelser i klassisk krigsretorikk. NATO mobiliserer mot øst, og står nærmere Moskva med sine styrker nå enn det Tredje Riket bare kunne drømme om da de fyrte opp sine kanoner og tanks, og dro mot øst. Hillary Clinton har forledet alle kvinner - fra Bestemødre mot Atomvåpen til eliten av medias feministiske kronikører, til å hylle henne som en historisk kvinnefrigjører. Hun er i virkeligheten en krigerdronning av historisk format. Hun har hundretusener av liv på samvittigheten. Det kommer til å bli hundretusener millioner liv - ja kanskje milliarder - før hun er fornøyd med seg selv.

Og vi vil se tilbake på de små diskret begynnelsene - tre hundre soldater her. Noen ekstra jagerfly der. Litt etter litt bygges styrkene mot øst opp. Og vi merker det ikke. Eller vi tør ikke spørre. Vi snur oss rundt, og sover videre. Som en frosk som sakte kokes opp i vann. God natt Norge. 

 

Norske intellektuelle som velger side i USA´s valgkamp skremmer og kvalmer meg.

Nei Hillary Clinton er ikke et internasjonalt feministisk ikon. Hun er en falsk krigsforbryter. Spør kvinnene i Syria. Spør de kurdiske kvinnene som kjemper i Peshmerga mot IS på bakken. Spør kvinnene og barna i IS fangeskap som daglig voldtas og selges på markedet som kveg. Spør kvinner fra Malaysia og Indonesia som  jobber som fremmedarbeidere i Saudi Arabia - Hillarys nære venner og allierte. Spør dem når de dømmes til å halshogges på nærmeste parkeringsplass basert på påstander om utroskap. Anklageren? Jo-husfrua når hun oppdager at mannen hennes jevnlig.voldtok den fattige hushjelpen. Spør de fattige mødrene og døtrene i Yemen som ble utsatt for amerikanske flyangrep i forrige uke: "Vil du bli "grabbed by the pussy" av Trump? Eller vil du bli "blown into peices" av Clinton?.

Nei, Barack Obama er ikke USA´s første svarte president. Ikke mer enn Idi Amin var konge over Skottland. Og Hillary Clinton er ikke USA´s første kvinnelige president. Ikke mer enn Bloody Mary av England var et feministisk fyrtårn i katolisismen. Disse menneskene er ikke fyrtårn for moderne og humanistiske verdier. De er mørkefyrster av historisk format. Det naive knefallet den humanistiske kultureliten har for djevelskapen er, i seg selv, et klassisk symptom på en verden som villig går på akkord med sine egne verdier,gir slipp på sine rettigheter og baner vei for den totale ufriheten.

Obama skjønner selv ikke den dag i dag hvorfor han vant noen fredspris. Han hadde jo ikke tenkt å skape fred. Tvert imot. Han og Hillary har personlig startet tredje verdenskrig. De har væpnet en gjeng arabiske ekstremister til tennene og gitt dem penger nok til å kalle inn leiesoldater fra hele verden. På TV ser det ut som om det bare handler om å gjeninnføre middelaldreren, med steining og babarisk brutalitet - i Guds navn. Ingen snakker om at IS egentlig har okkupert de fleste oljefeltene i Irak og Syria, og at de pumper opp olje for milliarder, som de faktisk selger på det internasjonale markedet, til de samme kundene som før: USA´s (og våre) allierte. Obama og Clinton iverksatte personlig den moderne tids falskeste revolusjon: "Den Arabiske Våren". De klarte å lure "hacktivister" fra hele verden til å tro at de var med på en historisk SoMe revolusjon, og mobiliseringen var fomidabel. Twitter og Facebook kokte over av mobiliseringsordre og brutale vitnesbyrd. Folk trodde liksom de kunne endre verdens gang fra gutte og jenterommene. I kjølvannet av kaoset som oppstod, kunne Obama/Clinton, (med god hjelp fra vår egen norske regjering) bombe Libya sønder og sammen, få lederen deres: Muammar Gaddafi myrdet av en mobb med leiesoldater, og etablere et anarkistisk IS styrt "Kalifat" i ruinene. Nå er det bare å tappe Libyske oljefelt som om det var grunnvann på sin egen hyttetomt.

Nei Obama skulle aldri hatt noen fredspris. Hillary bør aldri få noen "kvinnepris". Disse to har ingenting med slike verdier som fred og likestilling å gjøre. Og de samfunnsaktører som forfekter noe annet, har i beste fall misforstått. Det er forsåvidt lett i denne "informasjonsalderen". Men som regel er misforståelser skapt av den herskende elite, for å tåkelegge sannhetene om seg selv. Så folk flest ikke gjennomskuer dem.. Og sannheten om Obama, Clinton og Trump er et tåketeppe av episke dimensjoner. Utfallet er forsåvidt gitt. Ingen av de mulitinasjonale selskapene som finansierer den amerikanske regjeringen har tenkt å la en simpel Ku Klux Klan-sønn få "bygge en mur" , og sende hjem de millionene illegale immigrantene fra USA. Hvordan skulle vel det ha gått? Og om Trump så nasjonaliserte amerikansk industri? Skulle folk få anstendig betalt i sitt eget land? Jeg ser for meg knisingen i styrerommene når medlemmene tenker tanken om en amerikansk nasjonalstat med en Ville Vesten-president. Det ville jo underminere enhver tanke om en "Global Landsby" og et "One World Government". (Er det noen som har lest en bok som heter 1984?)

Men hvorfor tåkelegger norske kommentatorer og samfunnsdebattanter slike alvorlige misforhold hos den amerikanske herskerklassen? Hvorfor tillater norske folkeopplysere at alvorlig kritikkverdig og, til og med forbrytersk virksomhet pågår blandt amerikanske storpolitikere? Hvorfor tror vi at dette handler om mann vs dame? Hvorfor lar vi oss rive med i en slags genusmoralistisk hønsegård, der vi oppfatter griseprat og ufyselige manerer som verre enn iskaldt beregnet folkemord? Har vi redusert likestillingsspørsmål til å handle om kroppspress og grisevitser? Glemmer vi at Adolf Hitler levde et eksemplarisk liv som avholdsmann, vegetarianer og var ytterst høflig og respektfull mot kvinner? Glemmer vi at den vulgære levemannen Winston Churchill, drakk, tafset på damene og var endog innblandet i en rekke pikante soveromsskandaler? Hvorfor blir vi forledet til å tro at våre verdier er konstant truet av "det ene kjønnets adferd mot det andre"? Hvorfor er norsk feminisme redusert til å være et vitsepoliti, og en slags "elvisfanklubb" for de mest kyniske krigsforbryterene på jorda? Har alvorlige spørsmål om kvinners situasjon her i verden havnet i skyggen av samfunnsdebattanter som fremstår som lett forvirrede rosabloggere, i evig tvil om hvilken pille som funker best mot vonde kjennsgjerninger?

Støtter jeg Trump? Virket det sånn? Da er misforståelsen igjen et faktum. Nei jeg støtter han ikke. Men han er ikke verre enn Hillary Clinton. Tvert imot. Den dama har hatt makt i 8 år snart, og hun har aktivt skapt verdenssamfunnet til en kaotisk krigsarena. Han har bare lyst å gjøre det samme som hun har gjort, men med mindre raffinement. Uten list og lempe. Nei jeg tar ikke side mellom disse to individene, eller maktapparatet de begge representerer. Og jeg vil fraråde alle mine medborgere her i Norge å gjøre noe annet enn å ta avstand fra begge partene.

Faktisk vil jeg fraråde alle borgere som bor i Norden til å engasjere seg i USA´s politiske liv på noen som helst annen måte enn å finne ut hvordan vi, på smidig vis, kan bryte alle gamle alliansebånd til det fallende amerikanske imperiet. De nordiske landene bør snarest sette seg ned og danne en ny nordisk union, utenfor NATO, EU og EØS. Så kan vi lage avtaler med USA, Russland og Kina, hvor vi kan samarbeide, uten å dele skjebne med så store riker styrt av så farlige mennesker som Hillary Clinton og Donald Trump.

Jeg er motgangssupporter. Derfor eLSKer jeg laget mitt.

Helt ærlig. Jeg er egentlig bare sånn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt "mitt". Jeg har flyttet så mye rundt, og jeg har vel egentlig vært mest opptatt av damer og racerbåter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra møkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og må begynne på nytt. Av og til vinner de og får en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den første. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

Nå ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrøm for 1 1/2 år siden, sverget jeg høytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det løftet har jeg nå brutt. Jeg føler meg forpliktet til å delta i å supporte hjemmelaget der jeg nå bor, når det kjemper for å beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette å supporte neste år, om det skulle bli nødvendig å kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrøms snart 100 år gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i øverste divisjon i en årrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjønte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er på topp, og kicker ass på hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upåklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er høy om at ingen skal støtes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress på A laget - Herrer. De risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte å bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte å bry meg, men datteren min.

Lillestrøm er byen vår nå. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke så lang tid før datteren min ble stolt av å bo her, og stemte i sanger og slagord: "Lillestrøm er best - Ingen protest!" osv osv. Hun er litt forsiktig med å synge slik hvis noen barn fra en annen by hører på, så de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor også, men Lillestrøm er hennes by. Hun ønsker å elske plassen hun bor på. Hun har vært med vennefamilier på Åråsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til å se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte å engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf står på ønskelista. Gjennom hele denne dramatiske høsten, med så mange tap og trenerkritikk, har jeg vært nødt til å ha små stille samtaler på sengekanten om at vi må aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjør sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Tårer må tørkes, og vi må finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor våre helter møter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig får det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som må levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordømte plikt å forsterke og støtte mitt barn i hennes engasjement i sitt nærmiljø. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det største vekstområdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, også må sette oss selv til side for barna vår i slike spørsmål, blir det mildt sagt dårlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna våre skal vokse opp her. 

Ja så denne sommeren og høsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre - det er min by også. Og jeg kan ikke bo et sted uten å bry meg. Uten å engasjere meg. Uten å eLSKe. Og når jeg elsker får jeg det hardt. Det merket jeg bare nå i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrøm og Stockholm hver helg for å spille i "Musikalen Sällskapsresan" der. Hver søndag kveld sitter jeg på Arlanda flyplass og venter på flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK slå Brann på bortebane. Noe rart og ukjent begynte å skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og så forløsende tårer da sensasjonen var et faktum Brann - LSK 1-2. Det KAN gå. Vi KAN unngå nedrykk.

 

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt på gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vår. Vi har vennene våre. Vi har LSK. Og må klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og være med på det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vår. Vi er supportere. Vi er LSK.

Hun lurte oss alle. Men Julie skal ikke dø. Ikke på min vakt.


 

Julie elsker å erte meg meg dette. Men det er jo sant. Jeg gikk rett i honningfella. Igjen. Denne vakre, nydelige kvinnen. Lege. Mor. Spesialist. Neurokirurg. En nydelig asiatisk kvinne. To sønner. Nyskilt. Hun var perfekt for meg.  Hun hadde så mange felles venner med meg på Facebook. En hel småby var takknemlig for denne nydelige jenta, som skulle være alles nye doktor. Hun ville begynne og date. Jeg og hun skulle rocke fett og bli drømmeparet sammen. Sammen skulle vi redde en god venninne av meg - Julie.

Hun var spesialist på MS. Samme sykdommen som fotomodellvennen min Julie har. Julie er vakker. En av de peneste jentene jeg kjenner. Jeg har en eller annen greie med damer. Synes de er flotte. Har til og med vært gift med tre av sorten. Nå er jeg singel trubadur og pappa. Og nå holdt jeg på og falle for en vakker neurokirurg?  Og ekspert på sykdommen til Julie? Det høres for godt ut til å være sant. Det var ikke sant. Det var en løgn.

Julies MS er aggressiv. Kroppen skal visne hen. Hun skal sitte i rullestol. Så skal hun dø. Kveles sakte av et sviktende nervesystem. Hennes vakre gútt på 6 år -  Lucas, kan miste mammaen sin. Hvis hun ikke får en spesiell type behandling - stamcellebehandling. I utlandet finnes det en metode som gjør at Julie slipper å dø. Hun vil ikke bli helt frisk, men denne behandlingen  gjør at hun kanskje kan leve lengre, uten rullestol. Uten lammelser og spasmer. Kanskje Lucas ikke må stå over mammas grav så fort likevel. Kanskje mamma Julie kan få en sånn stammcellebehandling. Det vil ta bort alle symptomer i mange år i fremtid. Da jeg fikk vite dette tenkte jeg at: "Ingen skal dø her. Ikke på min vakt". Og så begynte jeg å forhøre meg rundt. Jeg sjekket vennelista mi. Hvem kan tenkes å ha noe kunnskap om denne behandlingen? Jeg hadde jo denne vakre legen da. Neurokirurgen. Hun svarte raskt at dette var hennes spesialområde. 

Den falske legen, forførte meg. Altså - hvem er så sjuk i huet at de lager en hel nettidentitet av seg selv som spesialist i neurokirurgi i Norge, og henvender seg til folk i sitt eget nærmiljø? Jeg trodde på henne. Hun sa at hun kunne behandle Julie. De skulle til USA. Jeg var lykkelig og glad.Jeg falt for denne vakre , unge legejenta. Men hun bare løy. Hun er en bedragerinne. Dømt for svindel mange ganger, og en haug med anmeldelser mot seg. Hun har lurt mennesker hele sitt liv. Da det gikk opp for meg at hun var en bedrager, skjønte jeg at historien var lang og drøy: Hun har solgt hunder som ikke finnes. Hester og hesteutstyr som ikke finnes. Hus i Spania som ikke finnes. Hun har operert som lege i alle mulige slags sammenhenger: Karatestevner for barn. Fosterfamilier med små barn har hatt besøk av henne. Hun har behandlet små uskyldige barn, som lege. Uten å være det.

Hun har sluppet unna loven fordi hun har vært smartere enn loven. Politiet lider fremdeles under at de fleste ansatte ikke egentlig er noe særlig på nettsvindel og slikt. De fleste tok sløyd i valgfag på ungdomsskolen, og gav buksevann til nerdene som valgte EDB. De vil heller sparke inn dører og rope "Freeze Police", fange folk i spektakulære biljakter og løse mordgåter. PST og Kripos får IT ekspertene. De trengs til å fange pedofile og terrorister. Det klages litt på Økokrim her og der, men vi har i det minste et Økokrim. Men når det kommer til å forholde seg til ei lita frekk bærte som greier å manipulere selv en gråstein til å overføre et anstendig beløp til kontoen sin, ved å operere på de vanligste nettstedene i landet (Finn.no, Facebook. Snapchat og Google), da blir den lokale politistasjonen satt på prøve. Ressursene som kreves for å nøste opp i en slik form for kriminalitet er store. Ikka alle har de. I vårt tilfelle måtte vi etterforske selv, og så gi et ferdig kompendium til Politiet. Og selv ikke da klarte de og overbevise påtalemakta om at de hadde en fullblods samfunnsfiende i fanget. Hun fikk fire uker varetekt og slapp ut igjen. Det er sikkert noen som sitter i garnet hennes nå, og er klare til å overføre et beløp eller to. Ikke noe gigantisk, slik at politiet kommer på banen. Bare sånn solid, sånn at det er verdt å dikte opp en røverhistorie for. Og de fleste blir så flaue over å bli lurt på denne måten, at de helst ikke vil ringe politiet.

Jeg begynte å ane at noe var galt litt for sent. Dagen før flyet skulle gå, ringte en venn av meg: "Du har en svindler på deg. Hun er ikke lege. Flyet skal ikke ta ombord Julie og legen i morra tidlig og fly til utlandet". Jeg skalv da jeg hørte dette. Tårene presset seg på. Herregud så jævlig det var å få høre dette.

Jeg var helt nummen da jeg ringte Julie og fortalte det. Hun kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro det. De hadde betalt store summer allerede. Jeg hadde selv ordnet en sum fra en større sponsor., men jeg rakk å stoppe utbetalingen akkurat i tide, så ikke bedrageren fikk dem. Jeg følte meg som den største idioten på jorda. Jeg skulle hjelpe vennen min til å få en stamcellebehandling i utlandet. Istedet satte jeg henne i kontakt med en kynisk og manipulerende bedragerinne. Nå måtte jeg ringe til Julie - livet jeg så gjerne ville bidra til å redde,  og si at håpet jeg hadde gitt henne var falskt. Jeg kunne hoppet i havet og blitt der, hvis det ikke var for ordene jeg hadde i hodet: "Ingen skal dø her. Ikke på min vakt"

Sommeren ble mildt sagt anderledes for Julie, kjæresten hennes og alle vi andre som ville hjelpe henne. En større undersøkelse viste oss en rystende historie om en kvinnelig forbryter som i åresvis har svindlet ærlige og godtroende sjeler. Det blir nok noen rettsaker og litt spetakkel, men jeg er i tvil om hun vil få en straff som står i samsvar med de alvorlige handlingene hun har begått over så lang tid. 

Men hva så med Julie? Hun har vært utsatt for en grusom belastning. Først diagnosen, så svindelen. Så følelsen av oppgitthet og håpløshet. Hun tør nesten ikke tro at hun skal få bli frisk, lengre. Og symptomene raser i kroppen hennes. Dager hvor hun ikke klarer komme opp av sengen. Hvor hun bare ligger og rister i spasmer. Men kampen er ikke over. Den har nettopp begynt.

Nå er vi en liten gjeng som har  gått sammen og vi skal samle inn de pengene Julie trenger. Vi startet i forrige uke. Julie og familien og vennene hennes. Folk i min vennekrets. En som har samlet inn til en hel behandling en gang før. Min venn og artistkollega Heming Kulø, er på plass og deler raust av sine erfaringer fra da han fikk sin egen bror behandlet i Mexico. Hans engasjement og hjertevarme er magisk.

Denne formen for behandling er ikke vanlig i Norge ennå. Den er ny, og helsemyndighetene nøler med å innføre den. Det finnes sikkert både faglige og økonomiske forklaringer på dette. Men for Julie og mange andre MS pasienter i Norge, haster det. Det haster så veldig at pasientene risikerer å bli fanget opp av ulvene - svindlerene og bedragerene som utnytter syke mennesker og deres desperasjon etter å slippe å dø. Det som skjedde med Julie er et vondt eksempel på hva som kan skje når pasienten ikke får behandlingen i Norge, og må skaffe hundretusener av kroner selv til sin behandling.

Men Julie skal ikke dø - ikke på vår vakt. Ikke på din eller min. La oss hjelpe Julie sammen. Så Lucas får ha mammaen sin. Så ærlige sjeler får overleve. Så ikke ondskapen og skurkene vinner.

Vi har åpnet en Facebookside https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts hvor alle kan gå inn og donere penger og følge med på både utviklingen og hvordan det vil gå under behandlingen.

På forhånd: Takk.

 

Slik lager du den tøffeste og tyngste høstmiddagen.


Stor takk til Haakon Hoseth for fantastiske bilder denne kvelden! Foto: Haakon Hoseth

Jeg har lovt å komme tilbake til en av mine store lidenskaper. Nå er tiden inne å dele litt av min fascinasjon for kokkefaget med dere med noen kraftige høstretter. Med jevne mellomrom så samler vi gutta i BadassBalutBrothers og inviterer til en kveld på kjøkkenet med gode råvarer og litt godt i glasset. Det er høst og vi må ta av det naturens matfat har og gi oss av fantastiske råvarer. 

Vi samles hos min gode venn, Tay-Young Pak som kommer rett fra høststyremøte med eierne i Nymanns Ur og Tidemanns Urmakermester. Det er spennende tider i vente, så anledningen kunne ikke passet bedre. Det er tid for et skikkelig festmåltid. Tay-Young har vært ute i marka og plukket store mengder med kantarell, fåresopp, piggsopp og traktekantarell. 



Gutta på kjøkkenet er igang!

Vi sabler en god champagne, skåler og setter i gang på kjøkkenet. I disse travle dager er det så utrolig viktig å samle gode venner over et godt måltid. Det som er så moro med mat, er at det knytter folk sterkere sammen. Vi snakker om viktigheten av gode råvarer og lærer hverandre om hvordan vi skal få frem de riktige smakene. For meg er det veldig viktig å vite hvor råvarene kommer i fra. Og for en kjøttelsker som meg er det enda viktigere å vite at dyret jeg spiser har levd et godt liv! Det ligger mye arbeid og kjærlighet i et god måltid, og slik mener jeg det så absolutt det må være. Det samme gjelder godt drikke, vi jekker noen iskalde Scorcher IPA, fra våre venner i Brooklyn. Burp! 



Mesteparten av kvelden hang vi alle rundt kjøkkenøya og løste verdensproblemer. Siden vi kom litt sent i gang med maten, så fortsatte vi vi med en livlig Josef Dockner Riesling. Over kjelene står jeg og Tay-Young og gjør klar skogssopprisottoen med en blanding av tørket kantarell, fåresopp og piggsopp. 

Skogssopprisottoen blir helt fantastisk. En smaksbombe akkompagnert med en dekadent trøffelolje. Vi begynner på hovedretten straks etter. 



Gode idéer blir til i godt selskap

Jeg er jo en mat og drikkeentusiast. Det er uten tvil fint å se fasinasjonen i Norge nå for gode råvarer og premiumprodukter. Fylla er ut og god smak er in. Jeg har snublet over et finsk destilleri som har fascinert meg en liten stund. Finnene liker jo å klekke ut ideer mens de sitter i badstuen og forteller skrønerhistorier med gutta. En av disse karene som deltok på dette mytesomspunnende badstumøtet hadde en idé om å lage et destilleri basert utelukkende på rug. For meg er det et tegn på godt håndtverk. Rug er faktisk det aller vanskeligste kornet å destilleri. Men gutta i det som heter Kyrö Destillery er faktisk verdens nordligste destilleri for gin og whisky og de bruker ville, nordiske urter høstet på den gamle slagmarken i Napue. Gutta kommer fra det arktiske Europa, og vet akkurat som oss gutta i Badass Balut Brothers at et godt selskap ikke bare er hyggelig, det er helt nødvendig!

Vi må få miksa opp noen iskalde Gin & Tonics før hovedretten. Vi gjør det ganske enkelt med masse is, lime og sitronskiver, gin og en premium Schweppes Tonic. Må si jeg liker denna gintrenden om dagen!



Hovedretten blir til

Skal ikke legge skjul på at vi har hatt det ganske moro til nå! Mye skrøner og gode historier. Hovedretten er uten tvil kveldens store vinner. I ovnen har kjøtt fra geitekje stått i 10 timer på 50 grader, deretter over i en gryte med løk, selleri, kanel, hel pepper, plommer, hvitvin og ingefær. Geitekje er på full fart inn igjen, etter mange års glemsel. Kanskje har mange trodd at det smaker stramt av geit. De tar isåfall svært feil. 

Dere helsefreaks der ute, burde kanskje slutte å lese nå. Vi koker opp en rotmos med kålrabi og potet. Den moses og vi har opp i skamløst mye smør, godt med trøffelolje og dijonsenep. I kveld er vi ikke redd for å ta i. Vi smaker til med salt og pepper og rører inn stekt, fersk sopp Wow, detta er mos det. 

Vi danderer høst-rotmosen og soppen som en smultering på tallerkenen, med det fantastiske kjøttet på toppen

Olof fra Nymans Ur utbryter: «Det här är absolut inte käk for yoga- och bloggtjejer» 



Så var det med det

som var så,

att det som var så var så,

och så var det med det

så det så

- Olof «Mr. Two Watch» Larsson

 

Forrett: Skogsopprisotto

Risotto

Tørket sopp: Kantarell, traktkantarell, fåresopp og piggsopp

Kraft fra buljong eller fond

Hvitløk

Smør

Hvitvin

Salt & Pepper

Fersk persille på toppen

Hvit trøffelolje til slutt over retten.

Sprøstekt bacon på toppen



Vin: Tommasi Valpolicella Classico Superiore Ripasso 2013

Detta er jo en klassiker, produsert etter ripasso metoden, annengangsgjæring på drueskall etter Amarone produksjonen. Vinen lagres 18 måneder på slavonsk eik (fra Kroatia). Intens rubinrød farge. Flott krydret med toner av sort pepper, hint av tobakk, lakris, fat og sjokolade. Fyldig og kraftig vin. 



Hovedrett: Geitekje med høst-rotmos

Geitekje fra Kandal Gjestegard

2 gule løk

En stor ingefærrot

En bunt gulrøtter

En bunt selleri

1kg plommer

Stjerneanis

Kanel

Hvitvin

Hel pepper

Salt

Vann

Geitekjeen stod først 10 timer i ovnen på 50grader. Vi improviserte slik siden Tay-young og gutta først hadde styremøtet. Dette kan sløyfes. Tenk heller som en fårikålgryte, men med andre ingredienser. Kjøttet skal koke sammen med hvitvin, vann, løk, ingefær, selleri, gulrøtter, plommer, og krydder: Vi hadde opp i hel pepper, salt, kanel og stjerneanis.

Rotmos:

2 middels Kålrabi

2kg potet

Parmesan

Dijonsenep

Smør

Salt & Pepper



Vin: Tommasi Amarone Classico 2012

En tung Amarone skal drikkes til kraftige kjøttretter; grillmat, stek og vilt. Praktfull til pinnekjøtt til jul også. Jeg fikk gleden av å møte sjefen sjæl i Tommasi når han nylig var på Norgesbesøk. 

Amaronefamiliene er en sammenslutning av produsenter som ønsker å sikre kunnskap, samt garantere høy kvalitet og autensitet på sine viner.Vil du vite mer om Amarone, Ripasso, Valpolicella, og produsentene bak denne grupperingen? Da må du holde av 12. oktober. Den dagen kommer alle produsentene til Oslo. Sjekk ut: www.amaronevin.no

hits