november 2016

De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

Det har skjedd et par ganger i høst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjøpesenteret NK. Handlegater med råflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nyåpnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rådyre, og folk står gjerne hele kvelden i lange køer foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som står på den rette VIP lista. Er man først så heldig å komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor få folk som er der. Køen er liksom der det skjer. Jeg har vært i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger på rad. Spilt forestillinger fredag, lørdag og søndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. Nå er den musikal, og min jobb er å lunte rundt på scenen med et morsomt månefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat sånn som svenskene synes vi høres ut. Jovial, søt og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervøs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt å skrive om. Det stiller ingen vanskelige spørsmål. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for å kose seg, når de er på sin årlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert på en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den går hver jul på svensk TV.

Ja, så etter søndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig på flyplasstaxi. Det er ikke priskrig på flytoget. Tog er dyrt og upålitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det såpass dyrt og klønete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. Så: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppstått i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjåføren ut av vinduet, for å sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjåføren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjåføren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til å kjøre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er også navnet på en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vært plaget av uro og bråk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer å regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det øvrige Sverige. Sinte, unge arbeidsløse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare ønsker å hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptøyer. Angrep på journalister, politibiler og alt som måtte lukte av fremmedelementer. Det går i bølger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er høy der. Lettelsen er stor inni taxien når jeg bare får forklart sjåføren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjøre i Husby." flirer sjåføren. "Jeg er norsk." svarer jeg, på mitt beste svensk.

Skåne ligger på sydspissen av Sverige. Enorme åkre og bondegårder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endeløse sletter. Når solen går ned over Skåne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mørk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmøller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den skånske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skåne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skåne. I gave for sitt forræderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Löberød, men i et av de store anneksene på slottsgården. I tre år bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi måtte kjøre gjennom en lang allé, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjøen på den ene siden, og det lille slottskapellet på den andre. For så å komme til Malmø by, gikk turen gjennom et mektig åkerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og så rett sydover til byen. Om man kjører inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til København, ligger den beryktede bydelen Rosengård på høyre side. Ved en stor rundkjøring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det første man får øye på er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang slått av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke på hverandre. De kaster ikke brannbomber på biler og stein på politiet. Sånn som så mange andre av Rosengårds ungdommer gjør. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har på denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drømmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengård, og håpløsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig å komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjøpte denne fotballbanen til guttene i Rosengård. Et symbol på håp? Eller en manifestasjon på hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok også ha en god porsjon flaks for å kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, bærer på drømmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengård av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vært narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt på torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort så mye galt, og forsøke å gjøre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjønte hva de sa. Dette var mødre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte på myndighetene. Naturlig nok. "Apejævler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp på bånd. Hele Sverige fikk høre det.

Jeg kom tilbake til Malmø for et år siden. Musikalen som nå går i Stockholm spilte i Malmø først. Hele høsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malmø. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, måtte jeg tråkke over flyktniger som lå på togstasjonene, i gatene og på perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt på potetgullet de hadde fått av en Røde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevøst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Røde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange køer av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gøteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptøyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengård. Disse ungdommene drar forøvrig aldri inn til "stan" , så de fikk ikke se med egne øyne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gått av hengslene. Elevrådsfrøken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Joner´n. Joner´n med fjoner´n vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett møkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store lån i EU banker for å dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til å invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for å bo der med meg. Men jeg har ikke noe å by på. Farmor lærte meg at du aldri må ta imot gjester uten å ha noe å by på. Kaffe, brødskiver eller litt lefse med sukker, smør og kanel. Og farfar lærte meg å aldri gå til en bank og låne penger når du er blakk, bare for å kjøpe lefse til gjester du ikke har råd til å huse. Sverige har maxa alle kredittkort for å kunne gi noe som ligner på en anstendig tilværelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare sånn. Det er også en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er nå større enn den vellykkede. Akkurat nå, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gøteborg og Malmø. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo høl i huet. I såfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - når man ikke engang har kontroll på sitt eget. Hvis vi nå absolutt skal synke så dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er så hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi må. Jeg liker heller ikke sånn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn å drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen må dra. Og må de dra, så må de dra. Det er forferdelig å se, at så mange må lide for vår egen manglende evne til å organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar være å organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og håpe på flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Sekulære svovelpredikanter og storinkvisitører vil styre barnas tanker.

"Du må skrive no stygt om Trump og heie på Hillary, eller får du ikke være med i gruppa." Nabogutten fikk denne beskjeden av en klassekamerat. De hadde laget en chatgruppe om valget i USA. 4. klassinger. Inspirert av samfunnsfagtimene, hvor de hadde lært om den "slemme rasisten og sexisten" Trump som skulle ødelegge verden sånn som Hitler hadde gjort. Der fikk de også høre om den snille tante Hillary som bare vil alles beste, og er klok og modig. Oppildnet av dette verdensbildet, gikk skoleklassen i gang med å "redde demokratiet". Nabogutten kom hjem til faren sin i fyr og flamme, og fortalte om denne episke kampen mellom "den gode feen Hillary og den onde trollmannen Trump". Faren sukket oppgitt, og måtte prøve og forklare at dette bildet kanskje ikke var så sant alikevel. Hillary var kanskje ikke bare snill. Hun sa mye snillt, men hun gjorde en del ting som ikke alle synes er snillt. Han måtte sitte og vise på kartet, forskjellige krigsområder der Hillary holdt på. Bomber i Yemen. Syria. Han måtte forklare hva korrupsjon er. Han måtte fortelle hva folkeretten er. Hva som er lov og ikke lov å gjøre mot andre land og folkeslag. Bildet gutten hadde fått på skolen om den snille "tante Hillary" ble litt mer nyansert. Han gikk inn på denne chattegruppen som han og de andre elevene på skolen hadde, og fortalte hva han hadde lært. At det amerikanske valget ikke var så svart/hvitt likevel. Da ble han altså kastet ut. Av demokratigruppa.

Det ble litt krise i skolenorge da Trump vant valget. Min egen datter hadde også lært at Hillary er snill og Trump er akkurat som Hitler. Det var liksom pensum på norske skoler denne høsten. Men vi snakket litt sammen om dette, og hun var enig i at dette valget var noe hun uansett ikke kunne gjøre noe med, og at de nok var like ille/gode begge to. Men jeg reagerte på en del snakk på skolen om at "Hvis Trump vinner valget, blir det 3. verdenskrig.". Barn hadde grått av skrekk. TV2 og NRK hadde innslag på nyhetene: "Hvordan forklarer vi våre barn om valgkatastrofen i USA?". Det var filmet fra et klasserom hvor 100% av elevene hadde stemt på Hillary Clinton i "klassevalget". Nå falt de offer for skrekkpropagandaen i skolen. Ensrettede, velprogramerte politisk korrekte barn. Humanismens fremtid. Norwegishe Hillaryjugend. Gode konsumenter. Fremtidens lånekunder. Bankenes og Statens nysådde åker. Plutselig raknet løgnen. Informasjonen barna hadde fått på skolen stemte ikke. De ble redde. De hadde blitt utsatt for et kvasihumanistisk klipp og lim manifest. Avisene, TV stasjonene og skolegården: Alle var enige i løgnene. Sekulære svovelpredikanter hadde fyret nasjonen opp til å bli en tanketom mobb, fulle av selvgodhet og med klokketro på egen fortreffelighet. Totalt villige til å plukke i stykker og luke ut ethvert forsøk på kritikk av det nye progressive sosiale demokrati. Traumatiserte barn. I visse øvre middelklasseområder i USA rykket endog team med krisepsykologer inn i skolene, for å redde akademikerbarna fra den totale mentale kollaps. Ateismens yppersteprester og deres sjeleløse menighet fikk jaggu dommedagsfølelsen her forleden. "Æ må nu flir" som han sa, min gamle onkel- hvalfangeren fra Lofoten.

Jeg merker at jeg ble mektig irritert over å måtte nyansere offentlig propaganda for mitt barn, da hun kom hjem fra skolen. Barn skal ikke programeres slik. De skal lære å tenke selv. Og de skal ha god tilgang til sann og nyansert informasjon.  Og de skal også skånes for de tyngste og mest brutale problematikker på jorden. Hvordan skal vi snakke med barna om valgresultatet i USA? Vi skal be dem om unndskyldning. Så kan kanskje presten preke litt om å tenke oss om litt før vi hopper på en konklusjon. At korrupsjon ikke er greit. At media ikke har lov til å lyve. Han kunne jo snakket litt om dette på Julegudstjenesten på skolen. Eller? Nei det er jo også et mål for den humanistiske inkvisisjon. Julegudstjenesten må bort. "De kristne!" tordner Humanetisk Forbunds Yppersteprester på twitter. "Umulig å si hvor "de kristne" har sine verdier fra, men de gjorde så BØLLEN Trump vant valget!". Budskapet pakkes inn i et arrogant tonefall. Fnysing. Ironi. Sarkasme. Hatets påfuglfjær. De bruser. Skolebarna deres ble smurt utover asfalten av falsk og elitistisk løgnpropaganda. Who cares. Nå er det jul. Da må for Guds?øh - ingentings - skyld kristendommen sables ned. First We Take The Julegudstjenst - then We take All The Kristne (Fritt etter Cohen og The Julekalender). Fremferden er så utrolig lett og kjenne igjen. Mennesketypen. Tordneren. Jesuitten. Inkvisitøren. Jihadisten. Den gale professoren. Den rasende Ateisten.

De bryr seg egentlig ikke om nøyaktig hvilken ideologi eller samfunnssektor de slutter seg til. Bare det er mennesker der. Bare det får handle om favorittemaet deres - de andre. Og å få herske over andres tanker, liv og skjebner. Bare de får spille psykososiale spill, hvor de selv fremstår som fortreffelige. Religioner er ikke roten til alt ondt. Undertrykkende prester har vært det. Men de skifter lett farge når religionen taper terreng. Hvem husker den georgiske munkelærlingen Josef Vissarionovitsj? Han var en ambisiøs munk som ville klatre oppover i hierarkiet og få makt, men kirken begynte å tape terreng da den russiske revolusjon begynte. Da kastet den unge munken kappen sin og ble til ateisten Josef Stalin. Best å være der det skjer. Men mannen var den samme. Han hadde bare byttet ut en ideologi med en annen, som gav han større muligheter til å herske over andre. I Norge er det lite igjen å herske over, i kristne kretser. Vi er en av verdens mest ateistiske folkeslag, så denne mennesketypen er lettere å finne i sekulære kretser, her hjemme på berget. I de største partiene, og bevegelsene. I institusjonene og på mentalsykehusene. Og sist men ikke minst: I mediene. Vi har fremdeles ikke, etter 5000 år med skrevet historie, klart og innføre et system som oppdager, eksponerer og luker ut denne mennesketypen fra viktige poster i samfunnet, før det er for sent. Derfor får de ture frem med sine tordentaler og agendaer. Og de gjør det så høyt at ingen tør spørre: "Hvem er du da?". "Slapp av med deg." De får sine posisjoner, og får herje fritt. De få. De rasende. Torden og lyn. Snøft og fnys.

Jeg husker julegudstjenesten på skolen. Det var noen elever som ikke var med. Noen kom fra ikketroende familier. Andre tilhørte ulike andre trossamfunn. Det var ingen tvang. De som ikke ville slapp. Ingen reagerte på det. Like blid. Men de fleste av oss tuslet inn i kirka med klassekameratene våre, og hørte på en grei og god prest. Ikke en rasende svovelpredikant som skulle skremme oss med helvete og svovel. Nei det handlet litt om Jesusbarnet som i krybben lå. Og som vokste opp til å bli Milde Jesus. Og litt om å være gode med hverandre, ha litt tro, håp og kjærlighet. Ikke lyve. Ikke krige. Huske de fattige. Og ellers kose seg så mye som mulig i jula. Jeg kom liksom ikke ut som nyfrelst korsfarer, på nådeløs jakt etter vranglære og ugudelighet. Ikke sånn som guttene i gata fløy på "han andre" da han viste litt skepsis til Hilary Clinton, og våget å si det høyt.

Julegudstjenesten i den norske skolen er så raus, og fri i formen, at det ser nesten litt psycho ut og skulle problematisere det. Jeg hadde godt utbytte av en rund og snill preken om å være et medmenneske i jula. Jeg følte med ikke truet til å tro på overnaturlige hendelser i Bibelen, og jeg følte meg heller ikke forpliktet til å støtte hverken avlatshandel, kjetterbål eller koloniherredømme. Det handlet mer om identitet, for en liten gutt. En følelse av at dette er min kultur. Det finnes mange kulturer, som alle er vel og bra på sin måte. Men dette er min kultur. På godt og vondt. Men som et lite barn behøvde jeg å oppleve noe godt. Milde Jesus sitt hus var et godt sted. Senere i livet fikk jeg innsikt i religion og livssyn, og ville søke min egen vei. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at akkurat julegudstjenesten på skolen var en ufarlig liten greie. Og mye mindre farlig en den sekulære programmeringen av barna, som foregår alle de andre dagene i skoleåret.

 

 

 

Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv dødshjelp var ikke noe stress.



 

 

Det begynner ofte sånn: Jeg legger ut noe litt tanketomt på Facebooksiden min. Noe som skal være morsomt, eller litt flåsete, eller litt avvæpnende. Nettet har så skarpe kanter for tiden. Alle mener høyt med store bokstaver. Jeg også. Så jeg kjenner av og til behov for å tøyse litt. Men så får jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde større betydning enn jeg trodde.

I kveld så jeg en del saker i media om en kampanje for å få folk til å bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og så kom jeg på at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsåvidt også bare glemme å gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en årrekke, så jeg måtte neste le der jeg så for meg kirurgen åpne opp organkassa med is, og se ned på en lever fra selveste Hank. Svart og fæl. Så jeg la ut denne statusen på Facebook, mest for å få noen til å le litt med meg:

"Etter mangåtjue år på kjøret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervøs sigging og snusing. Etter å ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingårder og minst åtte destillerier. Etter å ha spist nok junk-food til å holde en fattig favela i Rio i live i 40 år. Etter å ha spist meg gjennom alle verdens kjøkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter å ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten å løfte så mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for å finne ut hva jeg egenetlig søkte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. Nå har jeg endelig funnet meg selv og formålet mitt her i livet, og jeg kan med hodet høyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg også." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken på meg som organdonor. Hadde alle misforstått, og tatt det på alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status på svensk: "Livet är en jävla räkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmørbrød". Det er et uttrykk svenskene bruker når de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et høyt rekesmørbrød. Ingen av mine norske Facebookvenner skjønte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute på viddene: "Nam! Rekesmørbrød er godt" og "Jeg håper du bruker ferske reker, og ikke sånne frossne fra Grønland" og "Har du prøvd å ta litt sitron og majones på rekesmørbrødet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp på den digitale skuldra mi for å ha fått til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. På min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for å være sikker på at alt ble forstått og tatt i god ånd, la jeg ut en presisjon på mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spøk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjønte jo det da Hans-Erik. Men det var bare så fint at du skrev om det. For det er så viktig" og så kom det en direktemelding på innboksen min. Det var en venn her i Lillestrøm, en mor som har barn på samme skole som min jente går på. Hun skjønte godt spøken, og syntes den var festlig, men hun var også så takknemlig for at jeg tok opp temaet. For på torsdag skal hennes sønn få ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vært mye syk. Nå skulle han endelig få en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det høres så lettvint ut. Det er selvfølgelig ikke så enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er så mange faktorer som skal klaffe. Organet må jo først være tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente på at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har dødd, så nå gjelder det å komme til klinikken. Følelsene er jo selvfølgelig også splittet. Ingen ønsker vel en annens død. Men oppstår den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og så er det de medisinske kriteriene som også må oppfylles: Kroppen kan begynne og støte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for å forhindre at det skjer. Så er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg bøyer meg i støvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tålmodig venter de på den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rådighet for donasjon etter sin død. Jeg skulle nok gjerne selv ha ønsket at jeg kunne redde liv, etter min død, på den måten der. Men så var det denne gamle pønkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt å tenke på denne kvelden her. Jeg er sånn at når jeg begynner å tenke på denne måten, så må jeg reise meg opp fra kjøkkenstolen der jeg pleier å sitte foran Mac´en min og "leke kontor". Jeg må strekke litt på beina, så jeg står eller går litt frem og tilbake på stuegulvet. Ser litt på TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg står og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har fått. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige øyeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker på livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det være å sitte i en sånn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke får organer i tide? Som må dø i den visshet at det kunne vært unngått? Så går det opp for meg at jeg er nærmere den problematikken enn jeg liker å tenke på: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg få det?" Det går kaldt ned over ryggen på meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd å miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hårsår på det temaet. Og med min fortid, som gjør at ingen vil ha mine organer om jeg dør, ville jeg evt få et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag på sin søknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk på høye doser med metadon. Det var så surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk på metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene ødelegger for det andre på grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er nådeløs. Legal eller illegal - den ødelegger vakre jenters skjønnhet. Huden blir grå og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller pløsete og rar. De engang så tindrende øynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves øyne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte på en Harley Davidson én eneste gang før hun døde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rødmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene løftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakpå monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke dø. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjær, håp og drømmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne sånn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes dødsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til på Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun å få igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten på sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen måtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp på disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flørtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for å få omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid så det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle få sykehuset til å ombestemme seg. Til å gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til å få leve. Kanskje hun kunne få prøve hvordan det var å være vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til å se på solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har å by på. Siv Tove ville vel bare ha noen år til. Men hun fikk ikke stå i køen engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv så lenge? Hun som hadde gått så dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke på papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De MÅ leke Gud. De er nødt til å dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjanseløs. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til å gi til alle som trenger. Er du ei sprek bærte i 40 årene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode år foran deg, havner du foran i køen. Vel du havner i køen. Og slik må det jo nesten bare være.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig dårlig, og jeg visste at hun hadde fått sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bønn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledød. Åndenød er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Dødsangst. Det er ikke noe et menneske ønsker å oppleve. Men så skjønte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det på Facebooksiden hennes: "Når dere leser dette er jeg død." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og fått aktiv dødshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i køen der. Alle som har mistet alt håp om et verdig liv, og en verdig død, er velkomne dit. Aktiv dødshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne få nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne få. Men hun kunne få legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle få dø uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok dødelig gift til å la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flåsete oppdateringen min på Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til å donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver få en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til å høre hvordan det går med nabogutten vår som skal få ny nyre på torsdag. Og så håper jeg selv at jeg aldri vil bli så syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne få det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ny forskning viser at akupunktur er utrolig digg for ryggen min.

Maria møter meg med sitt vanlige varme smil og trygge faste blikk, når jeg kommer inn på Atlasklinikken på Fritjof Nansens plass. Hun viser meg inn på behandlingsrommet, og jeg tar av meg den gigantiske vinterjakka mi. Jeg stabber som en snømann. Kulda har satt seg langt inn i skjelettet. Musklene er helt stive. Jeg har hatt en sjukt hektisk høst. Pendling til Stockholm hver eneste helg, for å spille musikal. En haug med små og store oppdrag. Konserter, foredrag, mat og vineventer og et hardkjør uten sidestykke for å bidra til avsløringen av den såkalte "lurelegen" som svindlet min MS syke venninne Julie https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/ og den påfølgende innsamlingen for å kunne betale Julies behandling i utlandet. Nakken er stiv og støl etter lange kvelder med blogging og nettaktivitet.

Hodet er fullt av nye kunnskaper om bilkjøring, trafikkregler og kjøretimer: En vakker dag har jeg visst lappen. Hele systemet er i helspenn av den ukentlige kabalen som bare må gå opp, når en alenefar som reiser så mye, skal få hverdagen til å funke med barnepass og logistikk. Jeg er som en forfrossen humle som surrer sakte i sikksakk inn på klinikken, i total visshet om at jeg egentlig ikke kan fly. Det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly nemlig, men gjør det likevel. Sånn er jeg også. 

Marias hender er varme. Hun treffer på magisk, mystisk vis, alle de såreste og stiveste punktene langs de skjeve ryggmusklene mine. Jeg er plattfot og overvektig, så skjelettet mitt føler seg som et dårlig sammenskrudd klesstativ fra IKEA. Det føles som om det kan knele når som helst nå. Ja denne høsten har satt sine spor. Jeg klager ikke. Jeg har det utrolig morsomt i hverdagen min. Tenk å ha en slik variert arbeidshverdag. Og jeg holder hodet sånn passe over vannet. Ikke alt er på stell, men det er på god vei. Bare det at kroppen min trenger litt pleie for å tåle hardkjøret. Jenter kaller dette for "ME time" - "meg tid". Men det er SPA, negler og pedikyr og nye øyenbryn og voks der nedentlil så det skal bli ekstra lekkert.

Jeg kaller det å klemme fortvilet inn 45 min verkstedtid, så jeg ikke går helt i stykker. Forebygge den totale vinterkollaps. Unngå å måtte gå på store sterke doser betennelsedempende og smertestillende medikamenter. Holde det gamle skroget flytende gjennom et par stormer til. For jeg er en sånn fyr. Fra stormer til stormer seiler jeg gjennom livet. Høy sjø og sterk vind. Bare å plante beina på dekk. Spenne seg fast, til musklene blir sement 

Jeg ser ut som en drita full brunbjørn når jeg forsøker å legge meg ned på behandlingsbenken. Maria fniser litt, men bare fordi jeg ler høyt av meg selv.

Jo, hun har gått sin skole, Maria. Hun vet nøyaktig hvor jeg har vondt. Hvor det har låst seg. Trygge, varme hender stryker over muskelaturen på ryggen min, og treffer knute etter knute. "Brum" sier jeg - bamsen - når hun trykker på en muskeknute. "Brum brum". Det er vondt,men det er ganske godt også. Jeg er sånn type mann som tror at alt vondt blir bedre, bare man klemmer på det så det blir vondere. Med vondt skal vondt fordrives. Når det gjelder massasje og kroppsterapi funker det jo som regel. (Det er litt verre når jeg sitter og borrer fingeren inn i et betent brannsår og roper "AU" , men?) 

Kopping var en vanlig behandlingsform før i tiden. Ved å tømme små glasskopper for luft, og sette dem på huden, skaper det et vakum, som en sugekopp. Vakumet suger til seg hud og muskler og påvirker sirkulasjonen i kroppen. På gatene i Asia kan du få en sånn kopping for et par kroner. Mange føler at dette lindrer og endrer lettere sykdommer, febertilstander og andre plager. Jeg har ikke hørt noen påstå at det kurerer AIDS eller noe annet spektakulært. Men det lindrer liksom. Maria bruker to kopper som hun lar gli over ryggen min. Vakumet får musklene til å dras ut av lås. Det er som en omvendt massasje: I stedet for å trykke på musklene, drar man i dem med vakum. Enkelt og greit. Effekten er derimot formidabel. Jeg formelig hører sirkulasjonen gjenopptas når en muskelknute er løst opp. Huden blir rød av vakumet, men under huden er det minst like mye gjennomstrømming. "Brum brum" sier jeg - bamsefar kroer seg når gamle krigsskader og arr får pleie og omsorg. 

"Spioing!" -kroppen står i helspenn. Som en gigantisk fjær i en diger rådhusklokke. Det kjennes som lyn som går gjennom kroppen og opp til hodet: "Zapp! Spioing!" Maria har overtalt meg til å prøve å snu meg på rygg på behandlingsbenken. Som en utlevd sirkusbjørn, kvier jeg meg for å utføre dette trikset. Det er ikke noe stas å snu en tung gammal bjørneskrott fra mage til rygg sånn. Ser sikkert helt teit ut. Vanskelig er det også: "Bruuuuum!" klager jeg, men så ligger jeg der, og hun setter nålene på meg. Jeg aner ikke hvordan hun finner disse punktene. Jeg tåler da stikk. Mine mange år som misbruker har gjort meg immun mot sprøyteskrekk. Når jeg tar blodprøver, må jeg ofte gjøre halve jobben selv - sammen med sykepleieren, bare for å finne et sted på kroppen som ikke er så oppstukket at det er umulig å hente ut noe blod. Jeg tar slikt på strakarm. Jeg liker det ikke, fordi det trigger så mange vonde minner fra de tyngste åra i mitt misbruk. Men jeg tåler det, og smerten er ubetydelig. Men når Maria setter disse hårstråtynne akupunkturnålene, er det noe helt annet. Det stråler og rykker til. Jeg ante ikke at man kan få en slik reaksjon i hele kroppen, av bare et lite nålestikk i foten. "Brum?" bamsefar er litt paff. Men det er jo helt påtagelig. Refleksene er også helt reelle. Ikke engang gamle sirkusbjørner lar seg lure til å ha en reaksjon. Og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Jeg er jo ikke der for å innbille meg, men for å få pleie. Og tro det eller ei - dette er perfekt pleie for meg.

Så ligger jeg der på ryggen med disse nålene i meg da. Maria setter på noe sånn spaca musikk, slukker lyset og går. Jeg ligger der alene i mørket og hører på beroligende lyder. Det er jo egentlig litt utenfor det jeg vanligvis liker å høre på. Jeg liker jo helst klassisk god gammal rock, punk og metal. Viser med sterke ord. Men her er det svevende new age musikk som drar meg ut av virkeligheten. Plutselig er jeg langt ute og svever med tankene. Tusen bekymringer og gigantiske problemer blir til bittesmå ubetydelige hendelser i sammenligning med evigheten. Hverdagens mas og stress betyr ikke så mye akkurat der og da. Jeg klarer å slappe helt av. Jeg glemmer ikke alt ansvaret jeg har. Men jeg får plutselig følelsen av at det går an å leve med det. Og spenningene i kroppen er ikke så plagsomme mer. Jeg er endelig i en slags form for dvale. "Brum, brum"

En vennlig hånd dytter forsiktig i meg, og dvalen blir forsiktig brutt. Maria vekker meg og smiler. Jeg brummer litt til, og mumler ut en takk for nå. 45 minutters hvile og pleie. Lindring og behandling. Jeg får på meg den digre vinterjakka mi og tusler ut av Atlasklinikken. En liten oase midt i Oslo sentrum. I det jeg kjenner den iskalde lufta på gaten utenfor, begynner jeg å gå - fort. Jeg skal i et nytt møte med et firma, for å diskutere et fremtidig event. Så er det henting på skolen. Middag. Lekser. Ballett. Kveldsmat. Og jeg har visst planlagt et innlegg i bloggen. Det betyr litt tenking og skriving. Det blir sent. Men det er litt lettere i kveld. Behandlingen gjorde underverker på kropp og sjel. Sa jeg sjel? Ja, den finns. Og den trenger pleie. Litt berøring. En kobling her og der. Kobling til denne harde solide hverdagen vi kjemper oss gjennom - vi sjeler, med apekroppene våre, som vi suser hit og dit med. Og kræsjer i den ene virkeligheten etter den andre. Klokka, møter, tyngdekraft, A4 liv, skuffelser, gleder, håp, regninger, krig og valg. Her snurrer vi rundt, fanget av tyngdeloven, som tynger oss. Den delen av deg som tenker, drømmer og fantaserer? Som går med en ekkel følelse av at det må være noe mer enn å bare være apekatt fanget på en planet? Det er sjelen. Den andre delen av deg, som hisser deg opp og sliter og strever og er forbanna på det du har fått beskjed om å være forbanna på? Det er apekatten som sitter fast på planeten. Den føler seg veldig viktig. Den holder deg nede og holder deg fast. Apekatten på planeten tar på seg brillene sine, og legger ansiktet i bekymrede folder. Apekatten er ikke deg. Apekatten er en drømmedreper. "Det finnes ikke grønne bananer!" roper den. Så henter den alle gule bananer den finner, og peker på dem. Nåde den da, som lanserer muligheten for grønne bananer. Aper er ikke snille mot aper som tror på grønne bananer. Selve tanken på en grønn banan er motbydelig. Og enda verre er skrekken for at det plutselig en dag, skulle åpenbare seg seg en slik grønn banan. Det ville rokke ved alt vi apekatter vet om bananer. Hvordan skulle det da gå?

Akupunktur og kopping. Alternativ medisin kalles det. Jeg har fått akupunkturbehandling for mye rart. Mange misbrukere og tidligere misbrukere får nåler i ørebrusken. Både til abstinensbehandling og i hverdagen. Det gir en slags ro og fred, for oss som sliter med det som kalles "tankekjør". Om det er nåla i seg selv, eller det at noen pussler med øret ditt. Hvem bryr seg? Det funker. Roen senker seg. Det er harmløst. Det har ikke bivirkninger som heroin, metadon, subutex og valium har. Da kan det da ikke skade.

Jeg har også fått effektiv akupunkturbehandling før konserter og forestillinger, når jeg har mistet stemmen. 20 min med nåler i halsen, og kråka ble til en sangfugl igjen (vel, nå synger jo jeg ganske grovt, men du skjønner hva jeg mener).

Jeg bruker denne behandlingen jeg holder på med nå, for å lindre plagene jeg har pga av en hard arbeidsvirkelighet. Jeg har ikke tid og råd til masse spa og reisevirksomhet. Jeg sitter på venterommet på Atlasklinikken med andre typer yrkesgrupper som heller ikke har denne luksusen: Å reise på avslapningsreiser og ta weekendopphold på resorts. Brannmenn og politimenn - særlig de som jobber med mentalt krevende, og emosjonelt opprørende saker, kommer for å få litt effektiv pleie i hverdagen. Dette er folk som tåler det vi andre ikke tåler: Mord, overgrep og tragedier. Maria kopper, og setter nåler og lar dem sveve av sted for en stakket stund. Bare sånn at det verste stresset slipper litt tak.

Jeg vil egentlig ikke være en debattant i konflikten mellom alternativbevegelsen og skolemedisinen. I min virkelighet burde det finnes en måte og forene disse filosofiene, og på sikt utvikle en funksjonell medisin som virkelig gavner folkehelsen. Men jeg vet at begge sider i debatten har sine råtne egg. Skolemedisinen har absolutt ikke rene nok hender til å gå så hardt løs på alternativ medisin. Den vestlige skolemedisinen er alt for korrupt og langt inn i lomma på den internasjonale legemiddelindustrien til å kunne påberope seg å inneha noen absolutt makt over medisinfaget. Det handler om penger og ikke om helse i den sektoren der. De driver med med aktivt forskningsfusk. De bestiller, og betaler raust for, forskningsresultater som gavner dem selv og sverter motstanderene. Den kloke, skeptiske og litt mildt sekulære fastlegen din, er desverre litt naivt fargelagt av denne industrien. Uten at det stripper han for sin kompetanse og troverdighet. Den er bare ikke absolutt, slik han selv liker å twitre.

Alternativ medisin er egentlig ikke en retning i medisinen. Det er bare et samlebegrep for alt som utfordrer legemiddelindustrien på en eller annen måte. Det være seg filosofisk, faglig eller økonomisk. Derfor er begrepet like vagt som begrepet terror. Hvem som utøver hva, og til hvilken hensikt er høyst uklart. Og derfor åpner det for en viss andel skurker og kvakksalvere. Ikke fler enn i skolemedisinen, men synligere. Dette gjør at det er umulig for meg, og kategorisk velge mellom alternativ og skolemedisin. Jeg kan bare forsøke og ha et så godt perspektiv som mulig på min egen helse. Finne det som funker for meg. Ikke utelukke muligheten for at det som funker for meg faktisk er et reelt resultat. Jeg kan bare ikke stole blindt på noen lengre.

Vitenskap er totalt verdiløs hvis den ikke er anvendelig i livet. Og vitenskap kan være et godt våpen til å kvitte seg med utfordrere. Så når jeg leser i media om en vitenskapsmann som flamboyant utbasunerer et eller annet vitenskapelig resultat, nikker jeg ikke bare lydig og godtar påstanden hans. Jeg spør meg selv hva han egentlig vil oppnå. Hva er det egentlige formålet med akkurat denne vitenskapelige undersøkelsen?  Er det snakk om en vitenskapsmann som vil bruke sine kunnskaper og evner til å forbedre menneskers liv? Eller er det bare en apekatt som bruker alle sine ressurser på å være enerådene på å bestemme bananens farge. Gul eller grønn.

 

Slaget er over. Trekk pusten. Gå på jobb. Ingenting er endret.

Slagmarken er alltid stille i morgentimene. Solstrålene glitrer i frostrøyken. Rødskjæret i iskrystallene vitner om nattens blodige kaos. Den friske morgenlufta har et ekstra krydder denne morgenen: Svovellukta henger igjen etter de illsinte oppdateringene. En klam muggen eim fra løgnene, beskyldningene, vinklingene og spydighetene som haglet over den digitale landsbyen vår - Nettnasjonen Norge. Det var det siste slaget. Et års intens krig om synspunkter, påstander og fordekte handlinger. Nå er det endelig over. Stillhet og ettertanke. Ord ble skrevet. Stygge ord. Hat. Løgner. Utrolig hva et menneske får seg til å si å gjøre når det tror det har rett. Utrolig hvor gale vi blir når vi adopterer andres kamp og gjør den til vår. Hvordan kan et relativt opplyst samfunn gå så i gang rundt et valg i et annet samfunn - uten engang å ha stemmerett?

Det er kaldt i Norge nå. Vi hopper i klærne så fort vi bare kan. Matpakke - check. Børste håret - check. Varmedress - check. Lue på - check. Norsk, matte, samfunnsfag. "Pappa? Vant han mannen eller hun damen? Hun ville jo at alle skulle tjene masse penger og bare gi dem til henne. Og han mannen var jo bare sint og liker ikke peace-tegnet." Så enkelt er det. Vel, ingen av dem liker vel peace-tegnet. I mitt barns øyne er det sånne voksne som dreper barna i Syria, og gjør at hun får mareritt. De som tar andres liv og penger uten å engang like peace-tegnet. De er liksom ikke noe særlig imponerende mennesker i barns øyne. Ikke det at det opptar dem sånn utrolig. Ikke sånn at de blir småpsykotiske - sånn som vi ble. Vi voksne. Den amerikanske valgpsykosen er en mental pandemi som rammer nasjonen vår hvert fjerde år. Som en gjeng rabiate små nisser, løper vi rundt i den digitale lekegrinda vår og "følger nøye med". Vi tar stilling basert på det vi liker å lese. Det som stemmer med vår forutinntatthet. Vi velger å tro på de som er som oss. Det behøver ikke være sant. Bare føles bra. Vi misforstår som regel det meste uansett. De dystre spådommene. De dramatiske profetiene. Konspirasjonene vi blir truet med. Løgn. Bedrag. Bombastiske bedrevitere. 4,5 millioner "USA eksperter". Men når nettkrigen endelig er over, sitter vi alle med en litt flau smak i kjeften. Akkurat denne morgenen. Når frostrøyken stille forsvinner, og gårsdagens slagmark viser seg, skulle vi gjerne ønske mye var ugjort. Usagt. Da skulle vi nok alle ønske at vi var uskyldige barn som skulle til skolen en helt vanlig hverdag, med leverpostei og penal i sekken. Lykkelig uvitende om de voksnes syke verden. Men USA gjør dette med oss. Vi blir faktisk så rare når det er snakk om det riket der.

I 1970 gav den norske forfatteren Jens Bjørneboe ut sin essaysamling "Vi som elsket Amerika". Der tok han et oppgjør med nordmenns ukritiske og panegyriske hyllest av makta i det amerikanske imperiet. Amerikanske krigsforbrytelser. Hyklerisk formyderi. Lederskapets dobbelmoral. I Norge tror vi liksom det skal være sånn. Bjørneboe plukket alle våre illusjoner i stykker, med sine dystre, dog presise kjennsgjerninger. Og disse kjennsgjerningene blir ikke mindre sanne selv om vi karakterdreper budbringeren, hogger hodet av kritikeren og latterliggjør motstanderen. Korrupsjon, løgner og maktspill i skyggene. Var det valgfusk? Var det i det hele tatt et valg? Dette er virkeligheten i amerikansk politikk. Noe demokrati er det faktisk ikke. Det har ikke vært demokrati i USA på mange mange tiår. Det amerikanske demokratiet fikk en siste kule i hodet i Dallas den 22 november 1963. Den demokratisk valgte presidenten hadde nemlig oppdaget at det satt mørke, hemmelighetsfulle og mektige menn i skyggene og styrte, eller rettere sagt: Overstyrte de demokratiske, økonomiske og sosiale prosessene i USA. Og slik er det faktisk i USA: Hvis en president begynner å bli egenrådig, vanker det ei klyse med bly rett i tenkeboksen på vedkommende. Jepp. Om du  nå nervøst svelger en valium og fnyser "konspirasjonsteorier" av det jeg påstår, er du i din fulle rett. Ta deg en cortado og slapp av. Det er skoledag i dag. Slaget er over. Jeg sier bare at det er sånn. Ikke at det spiller noen stor rolle.

Nei, jeg tror ikke på valget i USA. Jeg tror at valgkampen spiller en rolle, men ikke utfallet. Valgkampen viser aggressjonsnivået hos folket. Ikke bare i USA, men i resten av verden. Den vil vise andre land hva de har og frykte i fremtiden. Det er en slags værmelding over hvor mye bomberegn det blir. Men den intellektuelle eliten i Norge kan nok slappe helt av: Det blir sikkert bra med vestlig bombing under republikansk styre også - når de høye herrer i våpenindustrien bare får tatt en liten prat med Donald. Vist han noen filmklipp fra Kennedy-attentatet som resten av verden aldri har sett. Så skal dere nok se at Yemen ligger like tynt an som før.

Men for den jevne amerikaner er det nok mer næringsliv, finans og banking som teller, og ikke hvilken president de har. USA er et utrolig land. Jeg har virkelig sans for amerikanere. De står på. Er seg selv på godt og vondt. De er mennesker som oss. De blir sinte og usaklige når de er redde og bekymret for fremtiden. De er rause og inkluderende når de er trygge og har ressurser. Jeg har møtt alle mulige typer amerikanere. Krigsveteraner, rednecks, punkere, bikere, finansfyrster, musikere, regissører, advokater, lærere og industriarbeidere. Jeg har møtt hvite, svarte, spanske, indianere, tyskere og arabere. De lever sine liv som de best vet. Det er langt til det Hvite Hus for de fleste av dem. Dagliglivet handler om det samme som her: Få unga på skolen, gjøre rett for seg, betale regninger og håpe at ingen er slemme mot dem. Og når valgkampen er over, og valgresultatet klart, er det det skal handle om: Hverdagen.

Når valgkampen nå endelig er over, skal jeg ha noen særdeles upolitiske dager en stund fremover. Jeg tilhører den der delen av befolkningen som ikke klarer å hisse meg opp. Jeg så aldri noe behov for å velge mellom to så uredelige og tvers gjennom falske mennesker. Jeg hadde ikke engang stemmerett i det valget der. Så hvorfor skulle jeg hisse meg opp over hva andre nordmenn mener, som heller ikke har stemmerett. Jeg tror vi bare så ondskap i to forskjellige hormonversjoner. Jeg er ikke skremt engang. Det er ikke noe nytt. Det må uansett bli verre før det kan bli bedre. Og det blir ikke bedre pga dette resultatet. Det blir verre. Og hadde det vært den andre, hadde det bare blitt verre på en litt annen måte. Amerikanerene fikk bare velge mellom to varianter av verre.

Mitt svar er uansett det samme. Det er mitt mantra: De nordiske landene bør gå ut av NATO, EU og EØS og danne en egen Nordisk Union. For oss ville det vært bedre.

Hanvold vs statshyklerene.

Ja jeg vemmes, og er sjokkert. Drammenseren Jan Hanvold. Endelig fikk vi skurken vår. Religion er roten til alt vondt. "Minstepensjonister, uføretrygdede og en eeeh.. del andre." -sier programlederen. Vel vitende om at jeg aldri kommer til å spørre hvem "eeeh...de andre" er. Jeg kommer bare til å hisse meg opp over hva den onde predikanten gjør mot disse stakkars uføretrygdede. Ikke det at jeg i hverdagen bryr meg om disse folka. Ingen bryr seg om dem. De får ikke en røst i media. Hverken NRK, Dagbladet, eller VG for dens saks skyld ofrer en tanke til dette fattige hvite spetakkelet som bor utenfor Ring 3. Rullings og traktekaffe. Otto Jespersen viste oss jo alle hvem de er, da han spilte "Birger" - fortapt og ensom. Ufør og håpløs. Vi ler og ler av disse små rare tilfellene av noen mennesker. Ensomme og syke. Ikke verdt et "spessial" på treer´n engang. Jo forresten. Vi kan lage vitser og parodier på dem. De simple sjelene, som ikke har gått på blindern og lært seg forskjell på klok og dum. Pensum og stryk. Hadde de kommet fra et annet land, hadde det vært forbudt for NRK og lage slike vitser om svake folk. Hadde "Birger" vært "neger" hadde det blitt politisak. Men "Birger" er ikke "neger". Han er hvit, ufør, fattig og enkel. Han er rasist også. En medansvarlig i den lukrative slavehandelen for 250 år siden. Han er ikke verdt en dritt i samfunnet vårt. Han er en svak latterlig figur. Fattig hvitt søppel. Det eneste han bidrar positivt til, er når han ufrivillig betaler sin NRK lisens til et program som skal ydmyke han, for å frivillig betale sin NordVisjon-avgift. Snakk om å betale sin egen bøddel?.

Nei jeg forsvarer ikke Jan Hanvold for sin innsamlingspraksis. Han har like store moralske forpliktelser som vi andre mennesker har, når det gjelder hvem man kan samle inn penger fra, og til hvilke formål. Jeg pleier å si at hvis pengene ikke går til kokain og horer, men kan forsvares til et almennyttig formål, så er det faktisk greit. Men samtidig bor vi nordmenn i et land hvor penger i all hovedsak ikke samles inn på frivillig basis, men faktisk tas rett ut av folks lommebøker med makt. Som i et ran. Vi får alle klar beskjed om at disse pengene skal brukes til almennyttige formål. Men vi får ikke egentlig være med på å bestemme hvilke formål dette egentlig skal være. Så i praksis blir vi fratatt penger, som så gis til noe vi kanskje er fundamentalt uenige i. Sånn som å bombe afghanske barn. Eller å lage deler til israelske atomvåpen (Ops, der slapp jeg bomben. Norsk våpenindustri lager våpendeler som den norske stat forbyr.)

De som gir Hanvold penger har faktisk en frihet jeg, som NRK seer ikke har: De får velge. Brennpunkt tar fra meg valget. De tvinger meg til å dele syn med dem: Hanvold er en kynisk skurk. Mens jeg, som meg selv, synes det er mer skurkeaktig og kynisk og bare ta pengene til folk, for å lage dritt-TV pakker mot de samme folka jeg tar penga fra. Absolutt ingen i debatten om Hanvold og imperiet hans bryr seg egentlig om de som donerer penger til han. Om de er forsvarsløse fattige uføre som ikke vet sitt beste : Hvorfor f### har ikke Brennpunkt laget et program om disse folka da, og stilt myndigheter og samfunn til ansvar for deres misére? Hvorfor blir de bare gjort til ofre og stakkarser når de donere penger til en kristen TV kanal, og en litt vel pengeglad pastor? Hvorfor lager ikke da Brennpunkt en sannferdig TV dokumentar om sin egen TV stasjon, og den ekstreme interne politiske disiplinen som råder i korriodene på Marinelyst? Hvorfor er deres egen ensretting og pengegriskhet så mye bedre enn Hanevolds? "Det var rette ræva som feis" brukte min gamle onkel å si når han så hykleri og selvgodhet omkring seg.

Nei jeg liker ikke pastorens innsamlingsmetoder, og ei heller hans tvilsomme disponering av pengene han samler inn. Men jeg liker heller ikke de selvgode pissepottene i norsk media og i den intelektuelle elite som skal skåre billige sekulære poeng på akkurat Hanevolds praksiser. De bruker faktisk dette poenget til og nådeløst angripe alle frie trossamfunn og menigheter og si at "Det er samme ulla! Frikirke er frikirke". Og ned i vasken skyller de mennesker som bryr seg om medmennesker på en måte som det norske velferdsamfunnet aldri vil bry seg.

Det styggeste eksemplet jeg så på den blodtøstige sekulære mobbens femferd mot de frelste giverglade menneskene som har funnet en mening med livet, som Den Norske Sosialdemokratiske Sekulære Stat aldri vil gi dem, er sidestillingen mellom Hanvold og Aage Samuelsen. Folk skrev på Facebook at de var samme ulla. Hanvold er en typisk amerikanisert evangelist, som liker donasjoner, penger og store ord i sitt virke. Aage Samuelsen var en fattig fyllik som ble til en fattig predikant. Han hadde aldri tenkt på å skaffe million eller milliardformuer til seg selv, og til noe privat hemmelig luksusliv. Han trodde på frelsen som en rehabiliterende kraft. Han satt med fyllikene han tidligere hadde delt flaske med, og fortalte dem at alt håp ikke var ute. Selv ramlet han tilbake utpå fylla igjen et par ganger, selv som pastor. Oslopressen fant det hele så festlig at de hengte ut den gamle rusmisbrukeren som hadde funnet trøst og redning i Jesus, og kaldte han hykler og dobbeltmoralsk. Han, som hver gang han dreit deg ut, tok et alvorlig oppgjør med seg selv ovenfor sin meninghet. Det var ingen arrogant notis nederst i høyre hjørne på side 34 i papiravisa, på befaling fra Pressens Faglige Utvalg. Det var en ærlig kristen manns evige oppgjør med seg selv, og hans tiltro til de høyere makter. Da jeg så folk skrive på sine FB sider at Hanvold var Aage Samuelsen i reprise, ble jeg kvalm. "Selvrettferdige rotter" tenkte jeg. Og det tenker jeg fremdeles: "Selvrettferdige rotter". Dere var aldri der da disse menneskene trengte dere. Og nå står dere og kritiserer den eneste som var der for dem. Han og dere er like gode. For dere driter i folkene dette angår. Dere driter i deres behov for å få være med i verden. Deres behov for å få være viktige de og. Dere lot dem være for seg selv, slik at ulvene og kvakksalverene fikk tak i dem. Og nå sitter dere der - kristen, muslimer og sekulære - og gjør dere skittviktige om Hanvold - mens dere respektløst pisser på de som har valgt å følge en annen vei. Og de er ikke bare uføre og trygdede. De er oppegående mennesker som ikke tror at frelsen ligger i statens skatter, og massemedias lisenser. De vil bare få oppleve at det finnes ett eller annet snev av håp for menneskeheten: Det være seg via Jesus eller lommeboka. Noe vil de uansett være med og bidra til.

Og Amen for det.

Ingen søte hvalper drept i Syria

Det er så groteskt som det høres ut. Vi reagerer ikke på grusomhetene vi mennesker utsetter hverandre for lengre. Vi så et bilde av et tre år gammelt barnelik på stranden. En syrisk båtflyktning. Det skulle liksom bli symbolbildet for den menneskelig katastrofen som pågår i Syria. Det ble bare en hissig debatt mellom folk om hvem sitt barn det var, og at det bildet ble brukt kynisk til propagandaformål. Det ble liksom ikke som det klassiske bildet fra Vietnam av den nakne napalmforbrente jenta som løper gråtende fra landsbyen sin. Det bildet forandret hele verdens syn på Vietnamkrigen. Et lite krigsskadet barn, fikk folket til å rope opp om at Vietnamkrigen var en grusom oppvisning av vestlig brutalitet. USA fikk seg en alvorlig smekk etter den krigen. Men det var før.

Jeg fikk såvidt med meg noe nyhetsmas om et jordskjelv i Italia her forleden. Ja akkurat så vagt husker jeg det. Jeg aner ikke om det var alvorlig. Kanskje det ikke var det. Ble noen drept? Jeg husker ikke. Et par upassende vitser om død, pizza og pasta formet seg i mitt hode. Men klok av skade, lot jeg det ligge. Vi kan ikke spøke med noe trist og vanskelig mer. De triste kan bli støtt. Men så plutselig dukket det opp noen gladsaker om jorskjelvet på nett. Redningsmannskapene hadde hørt en lav klynking i ruinene, og begynt og grave frenetisk. Et livstegn. Et mirakel. Det lille spede livet, rørte alle på facebook. Rørte tårer. Delinger. Likes. En hund hadde overlevd.

Grusomt dyreplageri. Søte kattunger. Hjemløse skabbete hunder får nytt liv. Det engasjerer oss mer enn menneskelige tragedier. Leger Uten Grenser, som reiser jorda rundt for å hjelpe ofte for krig, katastrofer og brutalitet - de er helt fortvilet. Ingen vet hva de driver med, hvor de er i verden eller hvorfor. "De glemte katastrofene" snakker de om. Mennesker i den ytterste nød, den verste fornedrelse og den ynkeligste død. De havner i radioskyggen av disse ekstremt rørende og engasjerende historiene om puddler og papaegøyer.

Sitter og ser på TV nå. En fyr blir spurt om han hadde drept et menneske eller en hund. Han svarer så raskt at jeg blir sjokkert: "Et menneske så klart! Ingen dreper en hund!" Dette er ikke noe unikt. Jeg ser ofte uttalelser fra folk som mener at mennesker er grusomme og fortjener ikke livet, siden menneskeheten er så slemme mot dyr og natur. Dette er ikke nøkterne og ansvarlige betraktninger om dyrevelferd og etisk mat. Dette er fanatiske uttalelser om at vi mennesker fortjener en vond og grusom død, fordi vi spiser kjøtt og bruker pels. Ingen får sjansen til å gå inn i en dialog om strengere regler for dyrehold og humane slaktemetoder. Løpet er kjørt. Folk må gjerne dø, bare Fido får kos og for.

Misforstå meg rett. Jeg er like engasjert i søte dyr som deg. Jeg blir like sint og opprørt over dyreplageri som deg. Jeg er helt sjokkert over ulvejakten som pågår i Norge nå. I Kina spiser de hunder og det ser ikke bra ut. Jeg synes frittgående dyr som er slaktet humant, er bedre enn sånne "Fjøs - holocaust" som vi av og til blir vitne til. Men jeg tar meg ofte i å tenke: Vi har fakkeltog for hunder som blir skutt av grunneiere, etter at de har jaget sauer. Men vi gjesper når vi ser de menneskelige tragediene som utspiller seg i verden. Hadde så mye som én liten søt Labradorhvalp blitt drept i Aleppo, hadde krigen i Syria blitt avsluttet over natta?

Setter jeg dette på spissen kanskje? Dramatiserer jeg fælt nå? Kanskje.

Men på den andre siden pågår det nå en debatt i USA om en høygravid kvinne som forårsaket en alvorlig bilulykke under påvirkning av sterke rusmidler. Ulykken startet fødselen. Det var uansett nærme termin. Barnet som ble født var hardt skadet av ulykken, og døde seks dager etter fødsel. Kvinnen ble kjent skyldig i å ha forårsaket en alvorlig ulykke i ruspåvirket tilstand. Men hun ble frikjent for uaktsomt drap på spedbarnet. Det kunne nemlig ikke regnes som en person. 

Er verdiene våre snudd helt på hodet?

hits