hits

november 2016

De "svenske tilstandene" er nyanserte, men ikke morsomme.

Det har skjedd et par ganger i hst. Jeg har satt meg i taxien som stopper mellom sceneinngangen til det erverdige Chinateatern, og hotellingangen til det enda mer erverdige Berns, i Stockholms dyre og hippe bydel. Det ligger nedenfor Stureplan, like ved luksuskjpesenteret NK. Handlegater med rflotte merkevarebutikker. Franske kafeer. Nypnede sjapper med moteriktig vegetarkost. Juice og kaffebarer. Nattklubbene er rdyre, og folk str gjerne hele kvelden i lange ker foran bryske vakter, som nesten aldri slipper andre inn enn de som str p den rette VIP lista. Er man frst s heldig komme inn i klubblokalet, vil man bli forbauset over hvor f folk som er der. Ken er liksom der det skjer. Jeg har vrt i denne bydelen i Stockholm i snart 16 helger p rad. Spilt forestillinger fredag, lrdag og sndag. Chinateatern er et privat showteater, og det er en ren underholdningsmaskin. Det er en takknemlig jobb og skulle spille nordmannen Ole Bramserud, den rollen Jon Skolmen spilte i filmen Sellskapsreisen. N er den musikal, og min jobb er lunte rundt p scenen med et morsomt mnefjes, og snakke overdrevet oslonorsk - akkurat snn som svenskene synes vi hres ut. Jovial, st og morsom. En kontrast til den syltynne fjompen Stig Helmer, hypokondrisk, nervs og med ekstrem flyskrekk. Publikummet er enkelt og greit det svenske folk. Ingen tunge kulturkommentatorer finner dette stykket verdt skrive om. Det stiller ingen vanskelige sprsml. Det skaper ingen skarpe debatter. Nei, vanlige svenske familier fra hele det sentrale Sverige kommer hit for kose seg, nr de er p sin rlige Stockholmsweekend. Hotell, middag, shopping og en helaften med en musikal basert p en gammel filmklassiker fra 1980. Noen har sett filmen over 50 ganger. Den gr hver jul p svensk TV.

Ja, s etter sndagens og helgens siste forestilling, hopper jeg i en taxi som skal suse meg ut til Arlanda flyplass. Det er priskrig p flyplasstaxi. Det er ikke priskrig p flytoget. Tog er dyrt og uplitelig i Sverige. Fra teateret til togstasjonen er det spass dyrt og klnete, at kostnaden mellom tog og taxi er ca det samme. S: Taxi til flyplassen, enkelt og greit. Men den pussige situasjonen har oppsttt i taxien et par ganger. "Hvilket navn?", sier sjfren ut av vinduet, for sjekke at det er jeg som har bestillt bilen. "Husby." svarer jeg og hopper inn. Sjfren skvetter til. "Da sa Arlanda og ikke Husby. Jeg drar ikke til Husby." Sjfren har skrekk i blikket. Selv om han er innvandrer selv, kvier han seg til kjre til Husby. Husby er ikke bare navnet mitt, i Sverige. Det er ogs navnet p en av de mange forstadsbyene til Stockholm som har vrt plaget av uro og brk. Rinkeby er den mest kjente, her i norske medier, men Husby er like beryktet. De er som rene getthoer regne. Innvandrergrupper som nesten ikke har kontakt med det vrige Sverige. Sinte, unge arbeidslse. Kuede jenter. Gangstere. Rasende Imamer som maner til hellig krig. Fortvilte Imamer som bare nsker hjelpe sine unge forvirrede. Voldelige opptyer. Angrep p journalister, politibiler og alt som mtte lukte av fremmedelementer. Det gr i blger. Det er ikke en evig krigssone, som folk kanskje tror. Men det er en trykkoker som med jevne mellomrom eksploderer. Frustrasjonen er hy der. Lettelsen er stor inni taxien nr jeg bare fr forklart sjfren at jeg heter Husby og skal til Arlanda. Og ikke omvendt. "Ja, hva fan ska en svenne som du gjre i Husby." flirer sjfren. "Jeg er norsk." svarer jeg, p mitt beste svensk.

Skne ligger p sydspissen av Sverige. Enorme kre og bondegrder produserer det meste av svenskenes jordbruksvarer. Det er et vakkert landskap, med endelse sletter. Nr solen gr ned over Skne er det ekstremt vakkert. Himmelen tar liksom fyr, blir mrk orange og lilla. Hvor enn du snur deg, ser du majestetiske vindmller, som blinkende siluetter i skumringen. Det finnes et hundretalls slott i denne regionen. Den sknske adelen har danske og tyske navn. En gang bak i historien der, var Skne en del av Danmark. Men de danske embedsmenne gjorde en avtale med svenskekongen. De skiftet side og hjalp til i Sveriges gjenerobring av Skne. I gave for sitt forrderi mot Danmark, fikk de alle gods og slott, adelstitler og formuer.

Jeg bodde egentlig ikke i selve slottet i Lberd, men i et av de store anneksene p slottsgrden. I tre r bodde jeg der. Men det var store steinhaller. Meterdype vinduskarmer. Kakkelovner i hvert rom. Vi mtte kjre gjennom en lang all, gjennom slottsparken. Forbi den kunstige innsjen p den ene siden, og det lille slottskapellet p den andre. For s  komme til Malm by, gikk turen gjennom et mektig kerlandskap, forbi universitetsbyen Lund og s rett sydover til byen. Om man kjrer inn i bygatene, langs den indre ringveien, mot den store broen til Kbenhavn, ligger den beryktede bydelen Rosengrd p hyre side. Ved en stor rundkjring, kan man ta av inn til bydelen. Noe av det frste man fr ye p er en velpleid liten gatefotballbane, hvor barn og ungdom fra alle mulige nasjonaliteter sparker fotball. Man blir med en gang sltt av hvor dyktige disse guttene er. De driver ikke med noe tull i gatene. De dealer ikke drugs. De skyter ikke p hverandre. De kaster ikke brannbomber p biler og stein p politiet. Snn som s mange andre av Rosengrds ungdommer gjr. Akkurat disse guttene tilbringer all tid de har p denne forballbanen, og perfeksjonerer sine ferdigheter. Drmmen er en fortballkarriere som kan ta dem ut av Rosengrd, og hplsheten der. Det var der Zlatan vokste opp. Han er idolet. Mannen som viste at det er mulig komme seg opp og frem her i livet. Uansett hvor ille det er. Det var Zlatan som i sin tid kjpte denne fotballbanen til guttene i Rosengrd. Et symbol p hp? Eller en manifestasjon p hvor mye som skal til? Hardt arbeid. Et liv i en farlig bydel. Folk blir skutt. Bomber smeller. Man skal nok ogs ha en god porsjon flaks for kunne klatre ut av getthoen, kun ved hjelp av fotballferdigheter. Hundrevis av millioner fattiggutter i hele verden, brer p drmmen. Fra slummen til stadion. Jeg dro ned til Rosengrd av og til med en gjeng ungdommer som hadde vokst opp der, vrt narkomane gangstere og blitt rusfri. Vi sto litt p torget og delte ut brosjyrer om rehab og forbygging. De ville naturlig nok tilbake til sin egen gamle bydel, der de hadde gjort s mye galt, og forske gjre noe rett. Mange voksne kom bort til oss og ville snakke. Ungdommene skjnte hva de sa. Dette var mdre og fedre som ikke snakket svensk. De var redde for barna sine, og sinte p myndighetene. Naturlig nok. "Apejvler." hadde en politimann kallet dem. Det ble tatt opp p bnd. Hele Sverige fikk hre det.

Jeg kom tilbake til Malm for et r siden. Musikalen som n gr i Stockholm spilte i Malm frst. Hele hsten 2015, tog jeg fly til Kastrup, og toget over broen til Malm. Det var da flommen av flyktninger veltet over Europa. Hver eneste gang jeg skulle reise frem og tilbake, mtte jeg trkke over flyktniger som l p togstasjonene, i gatene og p perrongene. En og annen familie satt tett klynget sammen, og barna gomlet forskremt p potetgullet de hadde ftt av en Rde Kors arbeider. Men i all hovedsak var det unge menn, som stod i klynger og tittet nevst rundt seg. Sigaretter ble delt. Kaffe fra Rde Kors. Det ble ringt hissig med mobiltelefoner, og vekslebankene som FOREX og Western Union, hadde lange ker av unge gutter som stod med pengebunkene sine. De ville inn i Sverige. Til Stockholm. Til Gteborg. Til Norge.

Forrige helg var det opptyer i Stockholm. Unge hvite svenske rasister sloss mot unge hvite svenske antirasister. Politi, helikoptre, panserbiler og hester. Kampene raste frem og tilbake i gaten i Stockholm sentrum. De to hvite gruppene er ideologisk uenige med hverandre - om ungdommene i Husby, Rinkeby og Rosengrd. Disse ungdommene drar forvrig aldri inn til "stan" , s de fikk ikke se med egne yne hvor hardt den svenske middelklassens barn kjemper mot hverandre, om dem. For dem. Mot dem. Spiller ingen rolle. Det er bare en klasseromsdiskusjon som har gtt av hengslene. Elevrdsfrken Sylvi krangler med hippien fra dramalinja: Jonern. Jonern med fjonern vs prippne Sylvi. Om folk som ikke engang bryr seg. Hvorfor skulle de - innvandrerungdommene - bry seg? De er ikke en teori i en ideologi. De er bare folk som bor langt langt hjemmefra. Som flyttet fra ett mkkaliv til et annet.

Sverige tok opp store ln i EU banker for dekke kostnadene med innvandringen sin. Jeg gikk konkurs i vinter. Jeg er blakk. Masse gammal gjeld. Jeg har veldig lyst til invitere alle jeg kan inn i hjemmet mitt for bo der med meg. Men jeg har ikke noe by p. Farmor lrte meg at du aldri m ta imot gjester uten ha noe by p. Kaffe, brdskiver eller litt lefse med sukker, smr og kanel. Og farfar lrte meg aldri g til en bank og lne penger nr du er blakk, bare for kjpe lefse til gjester du ikke har rd til huse. Sverige har maxa alle kredittkort for kunne gi noe som ligner p en anstendig tilvrelse for de fremmede som har kommet. Har det gitt positive resultater? Klart det. Kulturellt er Sverige et spennende land. Mat fra hele verden. Kunst, musikk og film fra hele verden. Flotte folk fra hele verden. Men det er ikke bare snn. Det er ogs en betydelig andel kaos og krise med den motsatte effekten.Den mislykkede innvandringen er n strre enn den vellykkede. Akkurat n, er de ute og sykler. Det er ute av balanse. Det har bikket over i kaos.

Mord som ikke etterforskes. Skuddsalver i gatene, i Stockholm, Gteborg og Malm. Voldtekter. Overfall. Hvis argumentet er at de svenske var like ille selv, blir det jo hl i huet. I sfall trenger man i hvert fall ikke mer balluba fra andre folkeslag - nr man ikke engang har kontroll p sitt eget. Hvis vi n absolutt skal synke s dypt og diskutere de skitne detaljene. Jeg vet ikke om det er s hensiktsmessig.

Jeg liker ikke at vi roper "Svenske Tilstander" om innvandrings og asylpolitikken i Norge. Men vi er faktisk der at vi m. Jeg liker heller ikke snn brutal utkasting av folk. Det minner om deportasjoner og annet skremmende historisk grums. Men jeg ser heller ikke noen annen stor utvei, enn drive utvelgelse av verdig og ikke verdig innvandrer. Og noen m dra. Og m de dra, s m de dra. Det er forferdelig se, at s mange m lide for vr egen manglende evne til organisere noe, slik at det blir riktig. Men vi kan ikke risikere at vi bare lar vre organisere noe i det hele tatt, slik som i Sverige, og hpe p flaks, gudommelig inngripen eller at noen andre tar ansvaret. Det er jo heller ikke noe humant. 

Sekulre svovelpredikanter og storinkvisitrer vil styre barnas tanker.

"Du m skrive no stygt om Trump og heie p Hillary, eller fr du ikke vre med i gruppa." Nabogutten fikk denne beskjeden av en klassekamerat. De hadde laget en chatgruppe om valget i USA. 4. klassinger. Inspirert av samfunnsfagtimene, hvor de hadde lrt om den "slemme rasisten og sexisten" Trump som skulle delegge verden snn som Hitler hadde gjort. Der fikk de ogs hre om den snille tante Hillary som bare vil alles beste, og er klok og modig. Oppildnet av dette verdensbildet, gikk skoleklassen i gang med "redde demokratiet". Nabogutten kom hjem til faren sin i fyr og flamme, og fortalte om denne episke kampen mellom "den gode feen Hillary og den onde trollmannen Trump". Faren sukket oppgitt, og mtte prve og forklare at dette bildet kanskje ikke var s sant alikevel. Hillary var kanskje ikke bare snill. Hun sa mye snillt, men hun gjorde en del ting som ikke alle synes er snillt. Han mtte sitte og vise p kartet, forskjellige krigsomrder der Hillary holdt p. Bomber i Yemen. Syria. Han mtte forklare hva korrupsjon er. Han mtte fortelle hva folkeretten er. Hva som er lov og ikke lov gjre mot andre land og folkeslag. Bildet gutten hadde ftt p skolen om den snille "tante Hillary" ble litt mer nyansert. Han gikk inn p denne chattegruppen som han og de andre elevene p skolen hadde, og fortalte hva han hadde lrt. At det amerikanske valget ikke var s svart/hvitt likevel. Da ble han alts kastet ut. Av demokratigruppa.

Det ble litt krise i skolenorge da Trump vant valget. Min egen datter hadde ogs lrt at Hillary er snill og Trump er akkurat som Hitler. Det var liksom pensum p norske skoler denne hsten. Men vi snakket litt sammen om dette, og hun var enig i at dette valget var noe hun uansett ikke kunne gjre noe med, og at de nok var like ille/gode begge to. Men jeg reagerte p en del snakk p skolen om at "Hvis Trump vinner valget, blir det 3. verdenskrig.". Barn hadde grtt av skrekk. TV2 og NRK hadde innslag p nyhetene: "Hvordan forklarer vi vre barn om valgkatastrofen i USA?". Det var filmet fra et klasserom hvor 100% av elevene hadde stemt p Hillary Clinton i "klassevalget". N falt de offer for skrekkpropagandaen i skolen. Ensrettede, velprogramerte politisk korrekte barn. Humanismens fremtid. Norwegishe Hillaryjugend. Gode konsumenter. Fremtidens lnekunder. Bankenes og Statens nysdde ker. Plutselig raknet lgnen. Informasjonen barna hadde ftt p skolen stemte ikke. De ble redde. De hadde blitt utsatt for et kvasihumanistisk klipp og lim manifest. Avisene, TV stasjonene og skolegrden: Alle var enige i lgnene. Sekulre svovelpredikanter hadde fyret nasjonen opp til bli en tanketom mobb, fulle av selvgodhet og med klokketro p egen fortreffelighet. Totalt villige til plukke i stykker og luke ut ethvert forsk p kritikk av det nye progressive sosiale demokrati. Traumatiserte barn. I visse vre middelklasseomrder i USA rykket endog team med krisepsykologer inn i skolene, for redde akademikerbarna fra den totale mentale kollaps. Ateismens yppersteprester og deres sjelelse menighet fikk jaggu dommedagsflelsen her forleden. " m nu flir" som han sa, min gamle onkel- hvalfangeren fra Lofoten.

Jeg merker at jeg ble mektig irritert over mtte nyansere offentlig propaganda for mitt barn, da hun kom hjem fra skolen. Barn skal ikke programeres slik. De skal lre tenke selv. Og de skal ha god tilgang til sann og nyansert informasjon.  Og de skal ogs sknes for de tyngste og mest brutale problematikker p jorden. Hvordan skal vi snakke med barna om valgresultatet i USA? Vi skal be dem om unndskyldning. S kan kanskje presten preke litt om tenke oss om litt fr vi hopper p en konklusjon. At korrupsjon ikke er greit. At media ikke har lov til lyve. Han kunne jo snakket litt om dette p Julegudstjenesten p skolen. Eller? Nei det er jo ogs et ml for den humanistiske inkvisisjon. Julegudstjenesten m bort. "De kristne!" tordner Humanetisk Forbunds Yppersteprester p twitter. "Umulig si hvor "de kristne" har sine verdier fra, men de gjorde s BLLEN Trump vant valget!". Budskapet pakkes inn i et arrogant tonefall. Fnysing. Ironi. Sarkasme. Hatets pfuglfjr. De bruser. Skolebarna deres ble smurt utover asfalten av falsk og elitistisk lgnpropaganda. Who cares. N er det jul. Da m for Guds?h - ingentings - skyld kristendommen sables ned. First We Take The Julegudstjenst - then We take All The Kristne (Fritt etter Cohen og The Julekalender). Fremferden er s utrolig lett og kjenne igjen. Mennesketypen. Tordneren. Jesuitten. Inkvisitren. Jihadisten. Den gale professoren. Den rasende Ateisten.

De bryr seg egentlig ikke om nyaktig hvilken ideologi eller samfunnssektor de slutter seg til. Bare det er mennesker der. Bare det fr handle om favorittemaet deres - de andre. Og f herske over andres tanker, liv og skjebner. Bare de fr spille psykososiale spill, hvor de selv fremstr som fortreffelige. Religioner er ikke roten til alt ondt. Undertrykkende prester har vrt det. Men de skifter lett farge nr religionen taper terreng. Hvem husker den georgiske munkelrlingen Josef Vissarionovitsj? Han var en ambisis munk som ville klatre oppover i hierarkiet og f makt, men kirken begynte tape terreng da den russiske revolusjon begynte. Da kastet den unge munken kappen sin og ble til ateisten Josef Stalin. Best vre der det skjer. Men mannen var den samme. Han hadde bare byttet ut en ideologi med en annen, som gav han strre muligheter til herske over andre. I Norge er det lite igjen  herske over, i kristne kretser. Vi er en av verdens mest ateistiske folkeslag, s denne mennesketypen er lettere finne i sekulre kretser, her hjemme p berget. I de strste partiene, og bevegelsene. I institusjonene og p mentalsykehusene. Og sist men ikke minst: I mediene. Vi har fremdeles ikke, etter 5000 r med skrevet historie, klart og innfre et system som oppdager, eksponerer og luker ut denne mennesketypen fra viktige poster i samfunnet, fr det er for sent. Derfor fr de ture frem med sine tordentaler og agendaer. Og de gjr det s hyt at ingen tr sprre: "Hvem er du da?". "Slapp av med deg." De fr sine posisjoner, og fr herje fritt. De f. De rasende. Torden og lyn. Snft og fnys.

Jeg husker julegudstjenesten p skolen. Det var noen elever som ikke var med. Noen kom fra ikketroende familier. Andre tilhrte ulike andre trossamfunn. Det var ingen tvang. De som ikke ville slapp. Ingen reagerte p det. Like blid. Men de fleste av oss tuslet inn i kirka med klassekameratene vre, og hrte p en grei og god prest. Ikke en rasende svovelpredikant som skulle skremme oss med helvete og svovel. Nei det handlet litt om Jesusbarnet som i krybben l. Og som vokste opp til bli Milde Jesus. Og litt om vre gode med hverandre, ha litt tro, hp og kjrlighet. Ikke lyve. Ikke krige. Huske de fattige. Og ellers kose seg s mye som mulig i jula. Jeg kom liksom ikke ut som nyfrelst korsfarer, p ndels jakt etter vranglre og ugudelighet. Ikke snn som guttene i gata fly p "han andre" da han viste litt skepsis til Hilary Clinton, og vget si det hyt.

Julegudstjenesten i den norske skolen er s raus, og fri i formen, at det ser nesten litt psycho ut og skulle problematisere det. Jeg hadde godt utbytte av en rund og snill preken om vre et medmenneske i jula. Jeg flte med ikke truet til tro p overnaturlige hendelser i Bibelen, og jeg flte meg heller ikke forpliktet til sttte hverken avlatshandel, kjetterbl eller koloniherredmme. Det handlet mer om identitet, for en liten gutt. En flelse av at dette er min kultur. Det finnes mange kulturer, som alle er vel og bra p sin mte. Men dette er min kultur. P godt og vondt. Men som et lite barn behvde jeg oppleve noe godt. Milde Jesus sitt hus var et godt sted. Senere i livet fikk jeg innsikt i religion og livssyn, og ville ske min egen vei. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at akkurat julegudstjenesten p skolen var en ufarlig liten greie. Og mye mindre farlig en den sekulre programmeringen av barna, som foregr alle de andre dagene i skoleret.

 

 

 

Siv Tove fikk ikke transplantasjon, men aktiv ddshjelp var ikke noe stress.



 

 

Det begynner ofte snn: Jeg legger ut noe litt tanketomt p Facebooksiden min. Noe som skal vre morsomt, eller litt flsete, eller litt avvpnende. Nettet har s skarpe kanter for tiden. Alle mener hyt med store bokstaver. Jeg ogs. S jeg kjenner av og til behov for tyse litt. Men s fr jeg en uventet respons. Det jeg la ut hadde strre betydning enn jeg trodde.

I kveld s jeg en del saker i media om en kampanje for f folk til bli organdonorer. Dette er jo prisverdig tenkte jeg. Og s kom jeg p at jeg, med min livsstil nok ikke har akkurat den organkvalitet som egner seg til transplantasjon. Jeg kan forsvidt ogs bare glemme gi blod. Jeg har brukt kroppen min som et tivoli i en rrekke, s jeg mtte neste le der jeg s for meg kirurgen pne opp organkassa med is, og se ned p en lever fra selveste Hank. Svart og fl. S jeg la ut denne statusen p Facebook, mest for f noen til le litt med meg:

"Etter mangtjue r p kjret med alle narkotiske stoffer du kan tenke deg. Etter tonnevis av tobakk til nervs sigging og snusing. Etter ha holdt minst tre bryggerier i live, helt alene, fire vingrder og minst tte destillerier. Etter ha spist nok junk-food til holde en fattig favela i Rio i live i 40 r. Etter ha spist meg gjennom alle verdens kjkkener, med fete sauser, salt og syre. Etter ha meldt meg inn i tre gym-kjeder uten lfte s mye som en vekt. Etter alt dette har jeg plutselig innsett at jeg egentlig ikke ville ha denne forferdelige livsstilen, og jeg har ransaket mitt sinn og min sjel for finne ut hva jeg egenetlig skte. Hva jeg egentlig lengtet etter. Og jeg fant det. En mening. N har jeg endelig funnet meg selv og formlet mitt her i livet, og jeg kan med hodet hyt hevet si:

Jeg er organdonor - er du?  "

Det virket liksom ikke som om alle "tok den" i begynnelsen. Fikk masse smilefjes, og likes, og mange kommentarer om at organdonasjon er tipp topp. Den ene etter den andre skrev "Det er jeg ogs." i kommentarfeltet. Jeg ble liksom litt skuffa over at ingen ville le med meg av tanken p meg som organdonor. Hadde alle misforsttt, og tatt det p alvor?

Det minnet meg om en gang jeg hadde lagt ut en status p svensk: "Livet r en jvla rkmacka." - "Livet er er et forbanna rekesmrbrd". Det er et uttrykk svenskene bruker nr de synes livet er helt fantastisk og fyllt med luksus og fremgang, som i et hyt rekesmrbrd. Ingen av mine norske Facebookvenner skjnte dette. Jeg hadde landet en stor jobb, og var super glad, men kommentarene var helt ute p viddene: "Nam! Rekesmrbrd er godt" og "Jeg hper du bruker ferske reker, og ikke snne frossne fra Grnland" og "Har du prvd ta litt sitron og majones p rekesmrbrdet? Da blir det MYE bedre." Jeg ville jo ha klapp p den digitale skuldra mi for ha ftt til noe fint som gjorde at livet var bra. Gikk ikke hjem i det hele tatt.

Men joda, etterhvert kom latteren og de festlige kommentarene. P min morsomme status der jeg foreslo meg selv som organdonor. Men for vre sikker p at alt ble forsttt og tatt i god nd, la jeg ut en presisjon p mitt eget kommentarfelt, om at jeg er helhjertet supporter av organdonasjon, men at innlegget var ment som en form for lun spk om mine egne organer, som nok ikke er brukbare til mye. Svarene jeg fikk var overveldende: "Ja, vi skjnte jo det da Hans-Erik. Men det var bare s fint at du skrev om det. For det er s viktig" og s kom det en direktemelding p innboksen min. Det var en venn her i Lillestrm, en mor som har barn p samme skole som min jente gr p. Hun skjnte godt spken, og syntes den var festlig, men hun var ogs s takknemlig for at jeg tok opp temaet. For p torsdag skal hennes snn f ny nyre. Han har vokst opp med ulike utfordringer, og vrt mye syk. N skulle han endelig f en nyre som fungerer. Et problem mindre. Vel, det hres s lettvint ut. Det er selvflgelig ikke s enkelt. Transplantasjon er utrolig avansert. Det er s mange faktorer som skal klaffe. Organet m jo frst vre tilgjengelig. Rett organ for rett kropp. Og det er nervepirrende og sitte og vente p at telefonen skal ringe, og si at rett person med rett organ har ddd, s n gjelder det komme til klinikken. Flelsene er jo selvflgelig ogs splittet. Ingen nsker vel en annens dd. Men oppstr den, kan den redde livet til den som trenger organet. Og s er det de medisinske kriteriene som ogs m oppfylles: Kroppen kan begynne og stte det fremmede organet fra seg. Det kreves kontinuerlig medisinering for forhindre at det skjer. S er det farene for at organet selv skal svikte. Eller infeksjoner osv osv. Dette er avansert kirurgi mine venner. For noen utrolig flinke fagfolk vi har i denne delen av medisinen. Jeg byer meg i stvet. Og for noen tapre pasienter vi har i denne sektoren. Tlmodig venter de p den dagen det skal begynne - det nye livet. Og amen for de som stiller seg til rdighet for donasjon etter sin dd. Jeg skulle nok gjerne selv ha nsket at jeg kunne redde liv, etter min dd, p den mten der. Men s var det denne gamle pnkekroppen min da...

Ja jeg fikk litt tenke p denne kvelden her. Jeg er snn at nr jeg begynner tenke p denne mten, s m jeg reise meg opp fra kjkkenstolen der jeg pleier sitte foran Macen min og "leke kontor". Jeg m strekke litt p beina, s jeg str eller gr litt frem og tilbake p stuegulvet. Ser litt p TV. Titter inn til den vakre jenta mi, der hun ligger og sover med sitt uskyldige vakre barneansikt. Jeg str og betrakter henne, mens jeg tenker disse nye tankene jeg nettopp har ftt. Og da kommer liksom hele livet mitt opp i sinnet mitt - som i en film. Min egen barndom og ungdom. Mitt mildt sagt surrealistiske voksenliv. Alle bildene flimrer forbi. Sjuke krangler. Onde folk. Herlige yeblikk. Vakre solnedganger. Minner. Jeg tenker p livet mitt. Og livet generelt. Hvordan ville det vre sitte i en snn fortvilet situasjon som de som trenger nye organer? Hva med de som ikke fr organer i tide? Som m d i den visshet at det kunne vrt unngtt? S gr det opp for meg at jeg er nrmere den problematikken enn jeg liker tenke p: "Hva om jeg plutselig skulle trenge en organtransplantasjon? - Ville jeg f det?" Det gr kaldt ned over ryggen p meg, der jeg betrakter det elskede barnet mitt. Jeg har opplevd miste en forelder i sykdom, og jeg er mildt sagt litt hrsr p det temaet. Og med min fortid, som gjr at ingen vil ha mine organer om jeg dr, ville jeg evt f et organ om jeg skulle trenge det?

Jeg kjenner kun til et tilfelle hvor en narkoman i Norge trengte organtransplantasjon. Siv Tove Pedersen hadde akutt behov for nye lunger. Hun ble sakte kvalt av sine egne. Hun satt i rullestol og var koblet til et oksygenapparat. Siv Tove fikk avslag p sin sknad om transplantasjon. Hun var LAR pasient og gikk p hye doser med metadon. Det var s surrealistisk: Det samme helsevesenet som gav henne metadon, nektet henne livgivende behandling fordi hun gikk p metadon. Dette kalles Catch 22. Det ene delegger for det andre p grunn av at det andre ikke er forenelig med det ene. Siv Tove var engeng en vakker jente. Men rusen er ndels. Legal eller illegal - den delegger vakre jenters skjnnhet. Huden blir gr og matt. Kroppen visner liksom og blir tynn og beinete, eller plsete og rar. De engang s tindrende ynene slokner liksom. Blir matte og tomme. Angst, fornedrelse, skam og kjemisk forgiftning. Men jenter er jenter. Siv Toves yne blusset opp da en gjeng med kjekke bikere fra en MC klubb kom og hentet henne. Hun ville sitte p en Harley Davidson n eneste gang fr hun dde. Den matte, metadontunge og oksygenfattige huden hennes rdmet plutselig, da de kjekke mororsykkelguttene lftet den lille vevre spurvekroppen hennes ut av rullestolen og satte henne bakp monsteret av en motorsykkel. "Jeg vil leve" het facebooksiden hennes. Hun ville ikke d. Hun ville ikke kveles sakte, som en liten vissen kvist. Hun var en jente - en kvinne. Med de samme begjr, hp og drmmer som alle andre kvinner har der ute. Livet hadde bare mishandlet henne snn. Hun hadde mishandlet seg selv. Men hun ba om hjelp for sitt misbruk. Hun fikk hjelp: Metadon. Det ble hennes ddsdom. Metadon = Ingen lunger.

Vi chattet av og til p Facebook, jeg og Siv Tove. Noen ganger klarte hun f igang kronerulling, slik at hun kunne ha med en assisten p sydentur. Hennes egen reise var betalt av det offentlige, men hun kunne ikke reise alene. Noen mtte hjelpe henne med rullestolen, oksygenapparatet og med medisinene. Men hun blomstret opp p disse turene. Hun chattet og var positiv. Nesten litt flrtete i tonen. Hun kjempet og anket og sloss for f omgjort vedtaket om at hun ikke var verdig en lungetransplantasjon. Og i lang tid s det virkelig ut som om hun skulle klare det. Som om hun faktisk skulle f sykehuset til ombestemme seg. Til gi henne livet i gave. Nye lunger. En ny sjanse. Til f leve. Kanskje hun kunne f prve hvordan det var vre vakker igjen? Elsket? Eller kanskje bare ha litt ekstra tid til se p solnedgangene og snuse inn den friske luften og nyte det evige friske duggregnet som hennes hjemby Bergen har by p. Siv Tove ville vel bare ha noen r til. Men hun fikk ikke st i ken engang. Var legene slemme? Var de kalde og kyniske? Viste de forakt for Siv Toves liv? Hun som hadde mishandlet seg selv s lenge? Hun som hadde gtt s dypt inn i misbruk at kun metadon ville hjelpe henne. Ikke til et nytt og verdig liv. Metadon tilbyr ikke slike mirakler. Det finnes ingen verdighet i metadon. Ikke i kroppen. Ikke p papiret. Ikke i teorien.  Legene hadde nok ikke noe valg. De M leke Gud. De er ndt til dele liv opp i verdig og uverdig til transplantasjon. Siv Tove var sjansels. Hvorfor? Svaret er enkelt: Det finnes ikke nok lunger til gi til alle som trenger. Er du ei sprek brte i 40 rene som har levd et sunt liv, og egentlig har mange gode r foran deg, havner du foran i ken. Vel du havner i ken. Og slik m det jo nesten bare vre.

Plutselig ble det stille fra Siv Tove. Hun oppdaterte ikke "Jeg vil leve" siden sin lengre. Hun var ikke aktiv. Jeg merket meg dette, men gjorde ingenting. Hun var veldig drlig, og jeg visste at hun hadde ftt sitt siste endelige avslag. Jeg ba en stille bnn for henne om at hun ikke skulle lide en grusom kveledd. ndend er en forferdelig pine. Gispe etter luft. Panikk. Ddsangst. Det er ikke noe et menneske nsker oppleve. Men s skjnte jeg hva som hadde skjedd. En dag stod det p Facebooksiden hennes: "Nr dere leser dette er jeg dd." Selvmordbrevet hennes stod i avisene. Hun hadde reist til Sveits og ftt aktiv ddshjelp. Metadonbrukere havner ikke bakerst i ken der. Alle som har mistet alt hp om et verdig liv, og en verdig dd, er velkomne dit. Aktiv ddshjelp ble hennes siste utvei. Den lille spurven, narkomanen, som ikke kunne f nye lunger. Det fantes bare ikke nok lunger til at hun kunne f. Men hun kunne f legge seg stille i en myk seng, med sin beste veninne ved siden av seg. NRK lagde dokumentar om hennes siste uker, dager og timer. Hun var visst tilfreds. Forsonet seg med sin skjebne. Hun skulle f d uten smerter i det minste. Det fantes ikke lunger til henne, men nok ddelig gift til la den lille pjuske spurven sovne inn en siste gang, og bli et minne. Et minne som kom opp i tankene mine i dag, etter den lille flsete oppdateringen min p Facebook om at jeg gjerne donerer bort mine organer, hvis noen har bruk for dem.

Om mange nok er villige til donere sine organer, vil nok selv de minste, mest fornedrede av pjuske spurver f en sjanse til. I mellomtiden gleder jeg meg til hre hvordan det gr med nabogutten vr som skal f ny nyre p torsdag. Og s hper jeg selv at jeg aldri vil bli s syk at jeg trenger organtransplantasjon. For Gud vet om jeg vil kunne f det. Med mindre du vil bli organdonor da?

http://m.side2.no/--nar-dere-leser-dette-har-jeg-forlatt-dere/8533731.html

Ny forskning viser at akupunktur er utrolig digg for ryggen min.

Maria mter meg med sitt vanlige varme smil og trygge faste blikk, nr jeg kommer inn p Atlasklinikken p Fritjof Nansens plass. Hun viser meg inn p behandlingsrommet, og jeg tar av meg den gigantiske vinterjakka mi. Jeg stabber som en snmann. Kulda har satt seg langt inn i skjelettet. Musklene er helt stive. Jeg har hatt en sjukt hektisk hst. Pendling til Stockholm hver eneste helg, for spille musikal. En haug med sm og store oppdrag. Konserter, foredrag, mat og vineventer og et hardkjr uten sidestykke for bidra til avslringen av den skalte "lurelegen" som svindlet min MS syke venninne Julie https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/ og den pflgende innsamlingen for kunne betale Julies behandling i utlandet. Nakken er stiv og stl etter lange kvelder med blogging og nettaktivitet.

Hodet er fullt av nye kunnskaper om bilkjring, trafikkregler og kjretimer: En vakker dag har jeg visst lappen. Hele systemet er i helspenn av den ukentlige kabalen som bare m g opp, nr en alenefar som reiser s mye, skal f hverdagen til funke med barnepass og logistikk. Jeg er som en forfrossen humle som surrer sakte i sikksakk inn p klinikken, i total visshet om at jeg egentlig ikke kan fly. Det er vitenskapelig bevist at humler ikke kan fly nemlig, men gjr det likevel. Snn er jeg ogs. 

Marias hender er varme. Hun treffer p magisk, mystisk vis, alle de sreste og stiveste punktene langs de skjeve ryggmusklene mine. Jeg er plattfot og overvektig, s skjelettet mitt fler seg som et drlig sammenskrudd klesstativ fra IKEA. Det fles som om det kan knele nr som helst n. Ja denne hsten har satt sine spor. Jeg klager ikke. Jeg har det utrolig morsomt i hverdagen min. Tenk ha en slik variert arbeidshverdag. Og jeg holder hodet snn passe over vannet. Ikke alt er p stell, men det er p god vei. Bare det at kroppen min trenger litt pleie for tle hardkjret. Jenter kaller dette for "ME time" - "meg tid". Men det er SPA, negler og pedikyr og nye yenbryn og voks der nedentlil s det skal bli ekstra lekkert.

Jeg kaller det klemme fortvilet inn 45 min verkstedtid, s jeg ikke gr helt i stykker. Forebygge den totale vinterkollaps. Unng mtte g p store sterke doser betennelsedempende og smertestillende medikamenter. Holde det gamle skroget flytende gjennom et par stormer til. For jeg er en snn fyr. Fra stormer til stormer seiler jeg gjennom livet. Hy sj og sterk vind. Bare plante beina p dekk. Spenne seg fast, til musklene blir sement 

Jeg ser ut som en drita full brunbjrn nr jeg forsker legge meg ned p behandlingsbenken. Maria fniser litt, men bare fordi jeg ler hyt av meg selv.

Jo, hun har gtt sin skole, Maria. Hun vet nyaktig hvor jeg har vondt. Hvor det har lst seg. Trygge, varme hender stryker over muskelaturen p ryggen min, og treffer knute etter knute. "Brum" sier jeg - bamsen - nr hun trykker p en muskeknute. "Brum brum". Det er vondt,men det er ganske godt ogs. Jeg er snn type mann som tror at alt vondt blir bedre, bare man klemmer p det s det blir vondere. Med vondt skal vondt fordrives. Nr det gjelder massasje og kroppsterapi funker det jo som regel. (Det er litt verre nr jeg sitter og borrer fingeren inn i et betent brannsr og roper "AU" , men?) 

Kopping var en vanlig behandlingsform fr i tiden. Ved tmme sm glasskopper for luft, og sette dem p huden, skaper det et vakum, som en sugekopp. Vakumet suger til seg hud og muskler og pvirker sirkulasjonen i kroppen. P gatene i Asia kan du f en snn kopping for et par kroner. Mange fler at dette lindrer og endrer lettere sykdommer, febertilstander og andre plager. Jeg har ikke hrt noen pst at det kurerer AIDS eller noe annet spektakulrt. Men det lindrer liksom. Maria bruker to kopper som hun lar gli over ryggen min. Vakumet fr musklene til dras ut av ls. Det er som en omvendt massasje: I stedet for trykke p musklene, drar man i dem med vakum. Enkelt og greit. Effekten er derimot formidabel. Jeg formelig hrer sirkulasjonen gjenopptas nr en muskelknute er lst opp. Huden blir rd av vakumet, men under huden er det minst like mye gjennomstrmming. "Brum brum" sier jeg - bamsefar kroer seg nr gamle krigsskader og arr fr pleie og omsorg. 

"Spioing!" -kroppen str i helspenn. Som en gigantisk fjr i en diger rdhusklokke. Det kjennes som lyn som gr gjennom kroppen og opp til hodet: "Zapp! Spioing!" Maria har overtalt meg til prve snu meg p rygg p behandlingsbenken. Som en utlevd sirkusbjrn, kvier jeg meg for utfre dette trikset. Det er ikke noe stas snu en tung gammal bjrneskrott fra mage til rygg snn. Ser sikkert helt teit ut. Vanskelig er det ogs: "Bruuuuum!" klager jeg, men s ligger jeg der, og hun setter nlene p meg. Jeg aner ikke hvordan hun finner disse punktene. Jeg tler da stikk. Mine mange r som misbruker har gjort meg immun mot spryteskrekk. Nr jeg tar blodprver, m jeg ofte gjre halve jobben selv - sammen med sykepleieren, bare for finne et sted p kroppen som ikke er s oppstukket at det er umulig hente ut noe blod. Jeg tar slikt p strakarm. Jeg liker det ikke, fordi det trigger s mange vonde minner fra de tyngste ra i mitt misbruk. Men jeg tler det, og smerten er ubetydelig. Men nr Maria setter disse hrstrtynne akupunkturnlene, er det noe helt annet. Det strler og rykker til. Jeg ante ikke at man kan f en slik reaksjon i hele kroppen, av bare et lite nlestikk i foten. "Brum?" bamsefar er litt paff. Men det er jo helt ptagelig. Refleksene er ogs helt reelle. Ikke engang gamle sirkusbjrner lar seg lure til ha en reaksjon. Og hvorfor skulle jeg egentlig ha det? Jeg er jo ikke der for innbille meg, men for f pleie. Og tro det eller ei - dette er perfekt pleie for meg.

S ligger jeg der p ryggen med disse nlene i meg da. Maria setter p noe snn spaca musikk, slukker lyset og gr. Jeg ligger der alene i mrket og hrer p beroligende lyder. Det er jo egentlig litt utenfor det jeg vanligvis liker hre p. Jeg liker jo helst klassisk god gammal rock, punk og metal. Viser med sterke ord. Men her er det svevende new age musikk som drar meg ut av virkeligheten. Plutselig er jeg langt ute og svever med tankene. Tusen bekymringer og gigantiske problemer blir til bittesm ubetydelige hendelser i sammenligning med evigheten. Hverdagens mas og stress betyr ikke s mye akkurat der og da. Jeg klarer slappe helt av. Jeg glemmer ikke alt ansvaret jeg har. Men jeg fr plutselig flelsen av at det gr an leve med det. Og spenningene i kroppen er ikke s plagsomme mer. Jeg er endelig i en slags form for dvale. "Brum, brum"

En vennlig hnd dytter forsiktig i meg, og dvalen blir forsiktig brutt. Maria vekker meg og smiler. Jeg brummer litt til, og mumler ut en takk for n. 45 minutters hvile og pleie. Lindring og behandling. Jeg fr p meg den digre vinterjakka mi og tusler ut av Atlasklinikken. En liten oase midt i Oslo sentrum. I det jeg kjenner den iskalde lufta p gaten utenfor, begynner jeg g - fort. Jeg skal i et nytt mte med et firma, for diskutere et fremtidig event. S er det henting p skolen. Middag. Lekser. Ballett. Kveldsmat. Og jeg har visst planlagt et innlegg i bloggen. Det betyr litt tenking og skriving. Det blir sent. Men det er litt lettere i kveld. Behandlingen gjorde underverker p kropp og sjel. Sa jeg sjel? Ja, den finns. Og den trenger pleie. Litt berring. En kobling her og der. Kobling til denne harde solide hverdagen vi kjemper oss gjennom - vi sjeler, med apekroppene vre, som vi suser hit og dit med. Og krsjer i den ene virkeligheten etter den andre. Klokka, mter, tyngdekraft, A4 liv, skuffelser, gleder, hp, regninger, krig og valg. Her snurrer vi rundt, fanget av tyngdeloven, som tynger oss. Den delen av deg som tenker, drmmer og fantaserer? Som gr med en ekkel flelse av at det m vre noe mer enn bare vre apekatt fanget p en planet? Det er sjelen. Den andre delen av deg, som hisser deg opp og sliter og strever og er forbanna p det du har ftt beskjed om vre forbanna p? Det er apekatten som sitter fast p planeten. Den fler seg veldig viktig. Den holder deg nede og holder deg fast. Apekatten p planeten tar p seg brillene sine, og legger ansiktet i bekymrede folder. Apekatten er ikke deg. Apekatten er en drmmedreper. "Det finnes ikke grnne bananer!" roper den. S henter den alle gule bananer den finner, og peker p dem. Nde den da, som lanserer muligheten for grnne bananer. Aper er ikke snille mot aper som tror p grnne bananer. Selve tanken p en grnn banan er motbydelig. Og enda verre er skrekken for at det plutselig en dag, skulle penbare seg seg en slik grnn banan. Det ville rokke ved alt vi apekatter vet om bananer. Hvordan skulle det da g?

Akupunktur og kopping. Alternativ medisin kalles det. Jeg har ftt akupunkturbehandling for mye rart. Mange misbrukere og tidligere misbrukere fr nler i rebrusken. Bde til abstinensbehandling og i hverdagen. Det gir en slags ro og fred, for oss som sliter med det som kalles "tankekjr". Om det er nla i seg selv, eller det at noen pussler med ret ditt. Hvem bryr seg? Det funker. Roen senker seg. Det er harmlst. Det har ikke bivirkninger som heroin, metadon, subutex og valium har. Da kan det da ikke skade.

Jeg har ogs ftt effektiv akupunkturbehandling fr konserter og forestillinger, nr jeg har mistet stemmen. 20 min med nler i halsen, og krka ble til en sangfugl igjen (vel, n synger jo jeg ganske grovt, men du skjnner hva jeg mener).

Jeg bruker denne behandlingen jeg holder p med n, for lindre plagene jeg har pga av en hard arbeidsvirkelighet. Jeg har ikke tid og rd til masse spa og reisevirksomhet. Jeg sitter p venterommet p Atlasklinikken med andre typer yrkesgrupper som heller ikke har denne luksusen:  reise p avslapningsreiser og ta weekendopphold p resorts. Brannmenn og politimenn - srlig de som jobber med mentalt krevende, og emosjonelt opprrende saker, kommer for f litt effektiv pleie i hverdagen. Dette er folk som tler det vi andre ikke tler: Mord, overgrep og tragedier. Maria kopper, og setter nler og lar dem sveve av sted for en stakket stund. Bare snn at det verste stresset slipper litt tak.

Jeg vil egentlig ikke vre en debattant i konflikten mellom alternativbevegelsen og skolemedisinen. I min virkelighet burde det finnes en mte og forene disse filosofiene, og p sikt utvikle en funksjonell medisin som virkelig gavner folkehelsen. Men jeg vet at begge sider i debatten har sine rtne egg. Skolemedisinen har absolutt ikke rene nok hender til g s hardt ls p alternativ medisin. Den vestlige skolemedisinen er alt for korrupt og langt inn i lomma p den internasjonale legemiddelindustrien til kunne pberope seg inneha noen absolutt makt over medisinfaget. Det handler om penger og ikke om helse i den sektoren der. De driver med med aktivt forskningsfusk. De bestiller, og betaler raust for, forskningsresultater som gavner dem selv og sverter motstanderene. Den kloke, skeptiske og litt mildt sekulre fastlegen din, er desverre litt naivt fargelagt av denne industrien. Uten at det stripper han for sin kompetanse og troverdighet. Den er bare ikke absolutt, slik han selv liker twitre.

Alternativ medisin er egentlig ikke en retning i medisinen. Det er bare et samlebegrep for alt som utfordrer legemiddelindustrien p en eller annen mte. Det vre seg filosofisk, faglig eller konomisk. Derfor er begrepet like vagt som begrepet terror. Hvem som utver hva, og til hvilken hensikt er hyst uklart. Og derfor pner det for en viss andel skurker og kvakksalvere. Ikke fler enn i skolemedisinen, men synligere. Dette gjr at det er umulig for meg, og kategorisk velge mellom alternativ og skolemedisin. Jeg kan bare forske og ha et s godt perspektiv som mulig p min egen helse. Finne det som funker for meg. Ikke utelukke muligheten for at det som funker for meg faktisk er et reelt resultat. Jeg kan bare ikke stole blindt p noen lengre.

Vitenskap er totalt verdils hvis den ikke er anvendelig i livet. Og vitenskap kan vre et godt vpen til kvitte seg med utfordrere. S nr jeg leser i media om en vitenskapsmann som flamboyant utbasunerer et eller annet vitenskapelig resultat, nikker jeg ikke bare lydig og godtar pstanden hans. Jeg spr meg selv hva han egentlig vil oppn. Hva er det egentlige formlet med akkurat denne vitenskapelige underskelsen?  Er det snakk om en vitenskapsmann som vil bruke sine kunnskaper og evner til forbedre menneskers liv? Eller er det bare en apekatt som bruker alle sine ressurser p vre enerdene p bestemme bananens farge. Gul eller grnn.

 

Slaget er over. Trekk pusten. G p jobb. Ingenting er endret.

Slagmarken er alltid stille i morgentimene. Solstrlene glitrer i frostryken. Rdskjret i iskrystallene vitner om nattens blodige kaos. Den friske morgenlufta har et ekstra krydder denne morgenen: Svovellukta henger igjen etter de illsinte oppdateringene. En klam muggen eim fra lgnene, beskyldningene, vinklingene og spydighetene som haglet over den digitale landsbyen vr - Nettnasjonen Norge. Det var det siste slaget. Et rs intens krig om synspunkter, pstander og fordekte handlinger. N er det endelig over. Stillhet og ettertanke. Ord ble skrevet. Stygge ord. Hat. Lgner. Utrolig hva et menneske fr seg til si gjre nr det tror det har rett. Utrolig hvor gale vi blir nr vi adopterer andres kamp og gjr den til vr. Hvordan kan et relativt opplyst samfunn g s i gang rundt et valg i et annet samfunn - uten engang ha stemmerett?

Det er kaldt i Norge n. Vi hopper i klrne s fort vi bare kan. Matpakke - check. Brste hret - check. Varmedress - check. Lue p - check. Norsk, matte, samfunnsfag. "Pappa? Vant han mannen eller hun damen? Hun ville jo at alle skulle tjene masse penger og bare gi dem til henne. Og han mannen var jo bare sint og liker ikke peace-tegnet." S enkelt er det. Vel, ingen av dem liker vel peace-tegnet. I mitt barns yne er det snne voksne som dreper barna i Syria, og gjr at hun fr mareritt. De som tar andres liv og penger uten engang like peace-tegnet. De er liksom ikke noe srlig imponerende mennesker i barns yne. Ikke det at det opptar dem snn utrolig. Ikke snn at de blir smpsykotiske - snn som vi ble. Vi voksne. Den amerikanske valgpsykosen er en mental pandemi som rammer nasjonen vr hvert fjerde r. Som en gjeng rabiate sm nisser, lper vi rundt i den digitale lekegrinda vr og "flger nye med". Vi tar stilling basert p det vi liker lese. Det som stemmer med vr forutinntatthet. Vi velger tro p de som er som oss. Det behver ikke vre sant. Bare fles bra. Vi misforstr som regel det meste uansett. De dystre spdommene. De dramatiske profetiene. Konspirasjonene vi blir truet med. Lgn. Bedrag. Bombastiske bedrevitere. 4,5 millioner "USA eksperter". Men nr nettkrigen endelig er over, sitter vi alle med en litt flau smak i kjeften. Akkurat denne morgenen. Nr frostryken stille forsvinner, og grsdagens slagmark viser seg, skulle vi gjerne nske mye var ugjort. Usagt. Da skulle vi nok alle nske at vi var uskyldige barn som skulle til skolen en helt vanlig hverdag, med leverpostei og penal i sekken. Lykkelig uvitende om de voksnes syke verden. Men USA gjr dette med oss. Vi blir faktisk s rare nr det er snakk om det riket der.

I 1970 gav den norske forfatteren Jens Bjrneboe ut sin essaysamling "Vi som elsket Amerika". Der tok han et oppgjr med nordmenns ukritiske og panegyriske hyllest av makta i det amerikanske imperiet. Amerikanske krigsforbrytelser. Hyklerisk formyderi. Lederskapets dobbelmoral. I Norge tror vi liksom det skal vre snn. Bjrneboe plukket alle vre illusjoner i stykker, med sine dystre, dog presise kjennsgjerninger. Og disse kjennsgjerningene blir ikke mindre sanne selv om vi karakterdreper budbringeren, hogger hodet av kritikeren og latterliggjr motstanderen. Korrupsjon, lgner og maktspill i skyggene. Var det valgfusk? Var det i det hele tatt et valg? Dette er virkeligheten i amerikansk politikk. Noe demokrati er det faktisk ikke. Det har ikke vrt demokrati i USA p mange mange tir. Det amerikanske demokratiet fikk en siste kule i hodet i Dallas den 22 november 1963. Den demokratisk valgte presidenten hadde nemlig oppdaget at det satt mrke, hemmelighetsfulle og mektige menn i skyggene og styrte, eller rettere sagt: Overstyrte de demokratiske, konomiske og sosiale prosessene i USA. Og slik er det faktisk i USA: Hvis en president begynner bli egenrdig, vanker det ei klyse med bly rett i tenkeboksen p vedkommende. Jepp. Om du  n nervst svelger en valium og fnyser "konspirasjonsteorier" av det jeg pstr, er du i din fulle rett. Ta deg en cortado og slapp av. Det er skoledag i dag. Slaget er over. Jeg sier bare at det er snn. Ikke at det spiller noen stor rolle.

Nei, jeg tror ikke p valget i USA. Jeg tror at valgkampen spiller en rolle, men ikke utfallet. Valgkampen viser aggressjonsnivet hos folket. Ikke bare i USA, men i resten av verden. Den vil vise andre land hva de har og frykte i fremtiden. Det er en slags vrmelding over hvor mye bomberegn det blir. Men den intellektuelle eliten i Norge kan nok slappe helt av: Det blir sikkert bra med vestlig bombing under republikansk styre ogs - nr de hye herrer i vpenindustrien bare fr tatt en liten prat med Donald. Vist han noen filmklipp fra Kennedy-attentatet som resten av verden aldri har sett. S skal dere nok se at Yemen ligger like tynt an som fr.

Men for den jevne amerikaner er det nok mer nringsliv, finans og banking som teller, og ikke hvilken president de har. USA er et utrolig land. Jeg har virkelig sans for amerikanere. De str p. Er seg selv p godt og vondt. De er mennesker som oss. De blir sinte og usaklige nr de er redde og bekymret for fremtiden. De er rause og inkluderende nr de er trygge og har ressurser. Jeg har mtt alle mulige typer amerikanere. Krigsveteraner, rednecks, punkere, bikere, finansfyrster, musikere, regissrer, advokater, lrere og industriarbeidere. Jeg har mtt hvite, svarte, spanske, indianere, tyskere og arabere. De lever sine liv som de best vet. Det er langt til det Hvite Hus for de fleste av dem. Dagliglivet handler om det samme som her: F unga p skolen, gjre rett for seg, betale regninger og hpe at ingen er slemme mot dem. Og nr valgkampen er over, og valgresultatet klart, er det det skal handle om: Hverdagen.

Nr valgkampen n endelig er over, skal jeg ha noen srdeles upolitiske dager en stund fremover. Jeg tilhrer den der delen av befolkningen som ikke klarer hisse meg opp. Jeg s aldri noe behov for velge mellom to s uredelige og tvers gjennom falske mennesker. Jeg hadde ikke engang stemmerett i det valget der. S hvorfor skulle jeg hisse meg opp over hva andre nordmenn mener, som heller ikke har stemmerett. Jeg tror vi bare s ondskap i to forskjellige hormonversjoner. Jeg er ikke skremt engang. Det er ikke noe nytt. Det m uansett bli verre fr det kan bli bedre. Og det blir ikke bedre pga dette resultatet. Det blir verre. Og hadde det vrt den andre, hadde det bare blitt verre p en litt annen mte. Amerikanerene fikk bare velge mellom to varianter av verre.

Mitt svar er uansett det samme. Det er mitt mantra: De nordiske landene br g ut av NATO, EU og ES og danne en egen Nordisk Union. For oss ville det vrt bedre.

Hanvold vs statshyklerene.

Ja jeg vemmes, og er sjokkert. Drammenseren Jan Hanvold. Endelig fikk vi skurken vr. Religion er roten til alt vondt. "Minstepensjonister, ufretrygdede og en eeeh.. del andre." -sier programlederen. Vel vitende om at jeg aldri kommer til sprre hvem "eeeh...de andre" er. Jeg kommer bare til hisse meg opp over hva den onde predikanten gjr mot disse stakkars ufretrygdede. Ikke det at jeg i hverdagen bryr meg om disse folka. Ingen bryr seg om dem. De fr ikke en rst i media. Hverken NRK, Dagbladet, eller VG for dens saks skyld ofrer en tanke til dette fattige hvite spetakkelet som bor utenfor Ring 3. Rullings og traktekaffe. Otto Jespersen viste oss jo alle hvem de er, da han spilte "Birger" - fortapt og ensom. Ufr og hpls. Vi ler og ler av disse sm rare tilfellene av noen mennesker. Ensomme og syke. Ikke verdt et "spessial" p treern engang. Jo forresten. Vi kan lage vitser og parodier p dem. De simple sjelene, som ikke har gtt p blindern og lrt seg forskjell p klok og dum. Pensum og stryk. Hadde de kommet fra et annet land, hadde det vrt forbudt for NRK og lage slike vitser om svake folk. Hadde "Birger" vrt "neger" hadde det blitt politisak. Men "Birger" er ikke "neger". Han er hvit, ufr, fattig og enkel. Han er rasist ogs. En medansvarlig i den lukrative slavehandelen for 250 r siden. Han er ikke verdt en dritt i samfunnet vrt. Han er en svak latterlig figur. Fattig hvitt sppel. Det eneste han bidrar positivt til, er nr han ufrivillig betaler sin NRK lisens til et program som skal ydmyke han, for frivillig betale sin NordVisjon-avgift. Snakk om betale sin egen bddel?.

Nei jeg forsvarer ikke Jan Hanvold for sin innsamlingspraksis. Han har like store moralske forpliktelser som vi andre mennesker har, nr det gjelder hvem man kan samle inn penger fra, og til hvilke forml. Jeg pleier si at hvis pengene ikke gr til kokain og horer, men kan forsvares til et almennyttig forml, s er det faktisk greit. Men samtidig bor vi nordmenn i et land hvor penger i all hovedsak ikke samles inn p frivillig basis, men faktisk tas rett ut av folks lommebker med makt. Som i et ran. Vi fr alle klar beskjed om at disse pengene skal brukes til almennyttige forml. Men vi fr ikke egentlig vre med p bestemme hvilke forml dette egentlig skal vre. S i praksis blir vi fratatt penger, som s gis til noe vi kanskje er fundamentalt uenige i. Snn som bombe afghanske barn. Eller lage deler til israelske atomvpen (Ops, der slapp jeg bomben. Norsk vpenindustri lager vpendeler som den norske stat forbyr.)

De som gir Hanvold penger har faktisk en frihet jeg, som NRK seer ikke har: De fr velge. Brennpunkt tar fra meg valget. De tvinger meg til dele syn med dem: Hanvold er en kynisk skurk. Mens jeg, som meg selv, synes det er mer skurkeaktig og kynisk og bare ta pengene til folk, for lage dritt-TV pakker mot de samme folka jeg tar penga fra. Absolutt ingen i debatten om Hanvold og imperiet hans bryr seg egentlig om de som donerer penger til han. Om de er forsvarslse fattige ufre som ikke vet sitt beste : Hvorfor f### har ikke Brennpunkt laget et program om disse folka da, og stilt myndigheter og samfunn til ansvar for deres misre? Hvorfor blir de bare gjort til ofre og stakkarser nr de donere penger til en kristen TV kanal, og en litt vel pengeglad pastor? Hvorfor lager ikke da Brennpunkt en sannferdig TV dokumentar om sin egen TV stasjon, og den ekstreme interne politiske disiplinen som rder i korriodene p Marinelyst? Hvorfor er deres egen ensretting og pengegriskhet s mye bedre enn Hanevolds? "Det var rette rva som feis" brukte min gamle onkel si nr han s hykleri og selvgodhet omkring seg.

Nei jeg liker ikke pastorens innsamlingsmetoder, og ei heller hans tvilsomme disponering av pengene han samler inn. Men jeg liker heller ikke de selvgode pissepottene i norsk media og i den intelektuelle elite som skal skre billige sekulre poeng p akkurat Hanevolds praksiser. De bruker faktisk dette poenget til og ndelst angripe alle frie trossamfunn og menigheter og si at "Det er samme ulla! Frikirke er frikirke". Og ned i vasken skyller de mennesker som bryr seg om medmennesker p en mte som det norske velferdsamfunnet aldri vil bry seg.

Det styggeste eksemplet jeg s p den blodtstige sekulre mobbens femferd mot de frelste giverglade menneskene som har funnet en mening med livet, som Den Norske Sosialdemokratiske Sekulre Stat aldri vil gi dem, er sidestillingen mellom Hanvold og Aage Samuelsen. Folk skrev p Facebook at de var samme ulla. Hanvold er en typisk amerikanisert evangelist, som liker donasjoner, penger og store ord i sitt virke. Aage Samuelsen var en fattig fyllik som ble til en fattig predikant. Han hadde aldri tenkt p skaffe million eller milliardformuer til seg selv, og til noe privat hemmelig luksusliv. Han trodde p frelsen som en rehabiliterende kraft. Han satt med fyllikene han tidligere hadde delt flaske med, og fortalte dem at alt hp ikke var ute. Selv ramlet han tilbake utp fylla igjen et par ganger, selv som pastor. Oslopressen fant det hele s festlig at de hengte ut den gamle rusmisbrukeren som hadde funnet trst og redning i Jesus, og kaldte han hykler og dobbeltmoralsk. Han, som hver gang han dreit deg ut, tok et alvorlig oppgjr med seg selv ovenfor sin meninghet. Det var ingen arrogant notis nederst i hyre hjrne p side 34 i papiravisa, p befaling fra Pressens Faglige Utvalg. Det var en rlig kristen manns evige oppgjr med seg selv, og hans tiltro til de hyere makter. Da jeg s folk skrive p sine FB sider at Hanvold var Aage Samuelsen i reprise, ble jeg kvalm. "Selvrettferdige rotter" tenkte jeg. Og det tenker jeg fremdeles: "Selvrettferdige rotter". Dere var aldri der da disse menneskene trengte dere. Og n str dere og kritiserer den eneste som var der for dem. Han og dere er like gode. For dere driter i folkene dette angr. Dere driter i deres behov for  f vre med i verden. Deres behov for f vre viktige de og. Dere lot dem vre for seg selv, slik at ulvene og kvakksalverene fikk tak i dem. Og n sitter dere der - kristen, muslimer og sekulre - og gjr dere skittviktige om Hanvold - mens dere respektlst pisser p de som har valgt flge en annen vei. Og de er ikke bare ufre og trygdede. De er oppegende mennesker som ikke tror at frelsen ligger i statens skatter, og massemedias lisenser. De vil bare f oppleve at det finnes ett eller annet snev av hp for menneskeheten: Det vre seg via Jesus eller lommeboka. Noe vil de uansett vre med og bidra til.

Og Amen for det.

Ingen ste hvalper drept i Syria

Det er s groteskt som det hres ut. Vi reagerer ikke p grusomhetene vi mennesker utsetter hverandre for lengre. Vi s et bilde av et tre r gammelt barnelik p stranden. En syrisk btflyktning. Det skulle liksom bli symbolbildet for den menneskelig katastrofen som pgr i Syria. Det ble bare en hissig debatt mellom folk om hvem sitt barn det var, og at det bildet ble brukt kynisk til propagandaforml. Det ble liksom ikke som det klassiske bildet fra Vietnam av den nakne napalmforbrente jenta som lper grtende fra landsbyen sin. Det bildet forandret hele verdens syn p Vietnamkrigen. Et lite krigsskadet barn, fikk folket til rope opp om at Vietnamkrigen var en grusom oppvisning av vestlig brutalitet. USA fikk seg en alvorlig smekk etter den krigen. Men det var fr.

Jeg fikk svidt med meg noe nyhetsmas om et jordskjelv i Italia her forleden. Ja akkurat s vagt husker jeg det. Jeg aner ikke om det var alvorlig. Kanskje det ikke var det. Ble noen drept? Jeg husker ikke. Et par upassende vitser om dd, pizza og pasta formet seg i mitt hode. Men klok av skade, lot jeg det ligge. Vi kan ikke spke med noe trist og vanskelig mer. De triste kan bli sttt. Men s plutselig dukket det opp noen gladsaker om jorskjelvet p nett. Redningsmannskapene hadde hrt en lav klynking i ruinene, og begynt og grave frenetisk. Et livstegn. Et mirakel. Det lille spede livet, rrte alle p facebook. Rrte trer. Delinger. Likes. En hund hadde overlevd.

Grusomt dyreplageri. Ste kattunger. Hjemlse skabbete hunder fr nytt liv. Det engasjerer oss mer enn menneskelige tragedier. Leger Uten Grenser, som reiser jorda rundt for hjelpe ofte for krig, katastrofer og brutalitet - de er helt fortvilet. Ingen vet hva de driver med, hvor de er i verden eller hvorfor. "De glemte katastrofene" snakker de om. Mennesker i den ytterste nd, den verste fornedrelse og den ynkeligste dd. De havner i radioskyggen av disse ekstremt rrende og engasjerende historiene om puddler og papaegyer.

Sitter og ser p TV n. En fyr blir spurt om han hadde drept et menneske eller en hund. Han svarer s raskt at jeg blir sjokkert: "Et menneske s klart! Ingen dreper en hund!" Dette er ikke noe unikt. Jeg ser ofte uttalelser fra folk som mener at mennesker er grusomme og fortjener ikke livet, siden menneskeheten er s slemme mot dyr og natur. Dette er ikke nkterne og ansvarlige betraktninger om dyrevelferd og etisk mat. Dette er fanatiske uttalelser om at vi mennesker fortjener en vond og grusom dd, fordi vi spiser kjtt og bruker pels. Ingen fr sjansen til g inn i en dialog om strengere regler for dyrehold og humane slaktemetoder. Lpet er kjrt. Folk m gjerne d, bare Fido fr kos og for.

Misforst meg rett. Jeg er like engasjert i ste dyr som deg. Jeg blir like sint og opprrt over dyreplageri som deg. Jeg er helt sjokkert over ulvejakten som pgr i Norge n. I Kina spiser de hunder og det ser ikke bra ut. Jeg synes frittgende dyr som er slaktet humant, er bedre enn snne "Fjs - holocaust" som vi av og til blir vitne til. Men jeg tar meg ofte i tenke: Vi har fakkeltog for hunder som blir skutt av grunneiere, etter at de har jaget sauer. Men vi gjesper nr vi ser de menneskelige tragediene som utspiller seg i verden. Hadde s mye som n liten st Labradorhvalp blitt drept i Aleppo, hadde krigen i Syria blitt avsluttet over natta?

Setter jeg dette p spissen kanskje? Dramatiserer jeg flt n? Kanskje.

Men p den andre siden pgr det n en debatt i USA om en hygravid kvinne som forrsaket en alvorlig bilulykke under pvirkning av sterke rusmidler. Ulykken startet fdselen. Det var uansett nrme termin. Barnet som ble fdt var hardt skadet av ulykken, og dde seks dager etter fdsel. Kvinnen ble kjent skyldig i ha forrsaket en alvorlig ulykke i ruspvirket tilstand. Men hun ble frikjent for uaktsomt drap p spedbarnet. Det kunne nemlig ikke regnes som en person. 

Er verdiene vre snudd helt p hodet?