hits

desember 2016

Takk 2016. Du var et lrerikt ur.

Det virker som om de fleste der ute i verden nsker 2016 dd og begravet. Et vondt r. Et skremmende r. Et r hvor det ikke gikk veien. "Det var det ret det var s bratt" pleide folk om slike ur, fr i tiden. Jeg har hatt en del ur i livet mitt. Tffe r hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og pne - som har gjort alt de har kunnet for se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvflgelig de smertefulle opplevelsene av sm og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubnnhrlige resultatene av vre naiv, og stole p folk i saker som faktisk berrer mitt liv, min helse og min fremtid. Stole p feil folk.

Det er tft bo p planet, pleier jeg si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prv og smell panna di s hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prv og g naken p Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prv og finne gode, rlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prv finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og s skulle fordele det dere har laget sammen - s alle blir fornyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prv finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare n eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det str i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man fler seg litt oversett eller misforsttt. Da menes "onde dager" nr livet der ute er s tft at det er direkte jvlig der hjemme. Nr sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjrligheten s hardt at det nrmest er unaturlig be noen om holde ut hverandre. DA og frst da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Frst da er det behov for sitatet "Kjrligheten overvinner Alt". Smak p ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjrligheten overlever nesten ingenting". Den tler ingen prve. Den er bare en emoij p et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningslst digitalt pjatt, som ikke klarer holde ut en regnvrsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden str i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den str ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vrt, er det full fyr. Fr i tiden tegnet man verdenskartet for hnd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og mlte opp. S dro de hjem og tegnet kart, snn ca slik de husket det. Og s tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de s oppdaget landomrder de ikke turte g inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare ndt til stole p disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelrer i Tnsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for forsikre seg om at alt som stod p kartet stemte. Og slik er det i dag ogs. Selv om vi fr informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er dd. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er dde. Skjnner? Nr du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo ogs veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USAs krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke s mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "trer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite s mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forsttt at vi p en eller annen mte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er s engasjerte i, og s skrsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige sprsml holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi fr se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka g. Andre mtte en rokade gjennomg. Og nye kom inn. Ingenting er s livgivende som st i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som nsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er s velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smlige skadefroheten. Men du merker ogs veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med plukke opp bitene som ligger strdd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det gr ikke an rydde opp alt p en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere fr tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." S kunne jeg leve p ufretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vrt en srgelig slutt p denne sagaen av et liv jeg prver f til for meg og mine, s: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare rote meg ut av det ogs." S jeg satte igang da. Vren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo p enn. Jeg har ingen illusjoner om andre lsninger, enn jobbe rva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan f, der jeg fr den. Og jeg synes det er viktig ppeke at s lenge man er rlig og oppriktig opptatt av rydde opp etter seg, s finnes det hp. Det er selvflgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke lpende til og lfter deg ut av gjrma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. S det er bare og legge p svm, og fortsette og svmme.

En annen katastrofe som kom denne vren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp s tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke s ulike mine egne, s vi snakket av og til sammen. Srlig hvis det var ekstra tft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange flelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser p 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vrt foruten. Jeg har selv slitt med mrke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjre. Det var en av mine viktigste motivasjoner for skrive den bloggen jeg skrev i september i hst, om en "nre p" situasjon, hvor jeg behvde hjelp fra kirkens SOS ndtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av lese det jeg skrev. Det er sterkt vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte gi livet en ny sjanse, etter ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til gjre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke dde helt forgjeves? Jeg hper det. gi mening til det meningslse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget fr. P mindre, ukjente platformer. Men i vres begynte jeg her: P Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best nr du skal p din frste date etter eksen. Jeg blogger heller ikke s veldig forutsigbart. Jeg pleier si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker s mange fornyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis p hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har ftt en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vrt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt stille sprsmlstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal vre paritrompeter, bare for ikke bli utsttt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt p siden av det jeg selv mener og str for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prver vre s kul jeg kan med alle, og synes at andre ogs kan vre litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll p hyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke s skrsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde vre heller. Men jeg fr av og til meldinger fra folk som takker for at jeg vger tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjnner at det kan vre risikabelt til tider. I min bransje er man srbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer  bli utestengt. Ikke f jobber. Ikke vre velkommen. Bli sett p som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe srlig tess. La oss karakterdrepen". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint nr det str p. Men det gr som regel over. Og man lrer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 rs dagen min den 15 juni p Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfdt lege. Hun hadde alt p stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flrt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever skalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer gi henne. Vi henger litt etter p feltet grunnet litt faglig nling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nlingen med bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok stri med, ble jeg n plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trdene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for f lovens lange arm til faktisk skjnne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tir. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene  vkne. Media fulgte nye opp. Og politiet fikk endelig nok kjtt p beinet til g inn og stoppe galskapen. Men det jvlige her er jo selvflgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for f behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble s blodtrstige etter eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" p nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten p skurken. Ikke alle flte noe like mye for donere litt til Julie. Skulle nske vi ikke var s blodtrstige av oss, men heller gikk sammen for for redde livet til venninna mi, s snnen hennes fr ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i ml.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette ret. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 r siden, at vi stod p scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som fr jobbe videre med dette, bde i restaurantbrasnjen, p TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hanks Julebord p Matkanalen TV, ble liksom finalen p et spennende r i den kulinariske tjeneste.

Hsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker p rad satte jeg meg p toget fra Lillestrm til Gardermoen og fly over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk p det bermte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har s mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en re f g en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser s mye, men ogs stor stas de gangene det er mulig bli med p jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette ret. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe m jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger p litt over et r, i Malm og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i ml n.

Det skulle bli en litt krevende slutt p ret likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet p den dagen det ikke gikk lengre. I hst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg vknet stuptrtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Svn apn. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten n. Jeg har prvd iverksette tiltak flere ganger. Med medier p slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerlsninger og foresltt det ene og det andre. Men hverdagen har vrt krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vrt det ndvendige rommet for virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har ogs forbrenning som en hulebjrn. Selv Farris blir til kilo p meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trtt og uopplagt. Jeg har mttet ta meg selv i nakken bare for komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvflgelig gr jeg p jobb og gjr det jeg skal. Men det ble tyngre i hst. Mye tyngre. Svn apn er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen puste nr man sover om nettene. Kroppen fr ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvkning og snorking som er s hylytt at den bryter decibelgrensa p de fleste konsertsteder jeg har beskt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apn. 10-30 pustestopp er en sterk apn, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig svn apn. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags mleapparat. Det er liksom "sinnsykt dry" svn apn. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel behandle. Man m bare ha et pusteapparat med en maske p nr man sover. Det kommer en jevn strm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen p deg, s du fr luft. For vre rlig: Dette er ikke det letteste jeg har vrt med p. Ligge der med en Darth Vader maske p meg i senga og bli blst opp som en ballong hver gang jeg holder p sovne. Men de sier at det tar litt tid og f denne maskinen til funke, og bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den p hele natten, uten rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som fr masse kult ut av dagene. S dette skal nok g bra. Jeg er jo ndt til vre optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp prve f helsa mi p plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med g ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok gjre p denne planeten som er s hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tft r. For meg ogs. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi f meg til nske dette ret til helvete. Tvert imot. De lrdommene jeg har gjort dette ret er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil f god bruk for i rene som kommer. P godt og vondt. Klokere. Strengere. Men ogs mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svmme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til glemme de velsignelsene dette ret tross alt ogs har gitt meg. S godt nyttr mine kjre lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og sttte. Og takk til de som har gtt i vrangls og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din ste sorg.

En juleblogg om sorg er kanskje en klisj. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg mtte ikke alltid feire jul fr. Det er faktisk slik enn, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula n og da. Og jeg prver bevisst variere julefeiringen for datteren min. Gjre litt forskjellig fra r til r. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal f hjertene vre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforst meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke vre redd for miste den. 

Jeg mistet min frste jul som femring. Vi mtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa mtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var ndt til gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bod kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma p telefon p julaften. Det er faktisk en av de veldig f samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte p dem. Trodde at dette var frste og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun dde et halvt r etter. P seksrsdagen min. S min siste jul med min mor hadde vrt ret fr denne julen, da jeg snakken med henne p telefon.

ret etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager fr selve julaften. S ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sr. Vi prvde vre s tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved ikke srge s de s p. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe s hjerteskjrende som hre to sm barn grte og rope p mammaen sin. S vi grt stille p kveldene. S ingen s. Rart med barn. De har en enorm ansvarsflelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var ogs tapre. Frste julen etter min mor dde av kreft, m ha vrt en sann prvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode flelser fra akkurat denne julen. Vi gikk p den stille kirkegrden og fant mammas gravsten. Snen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys p et hvitt tykt teppe. Jeg s gravstenen hennes for frste gang. Den er ikke sort eller gr, sam de fleste andre sttter. Den er skret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grnnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og brstet vekk snen rundt. S tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med rsslyng og reinsdyrlav. S sto vi der og s - lenge. Trene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang slvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i rene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar p i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med vre nye familier, med stemdre og stessken. Det var ingen drlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon reise til Kristiansund i romjula, og s bli over nyttr. Da fikk vi tatt den rlige turen p mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bitterst melankoli. Jeg kjenner p den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar s ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utp nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien s ofte. Jeg var p en annen planet. Vi var en gjeng p Grunerlkka, som hadde ramla skikkelig utp kjret. Vi orket ikke tanken p vre hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vr hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe srlig komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. S jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset p julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og lk. S vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde ogs rikelig med drikke og selvflgelig de stoffer som trengtes for holde alle flelsene vre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utsttt av normen. Ingen liker en narkoman drligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde flelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg ogs med gode flelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet p ha det s hyggelig som mulig. Det var ogs da siste gang denne gjengen av mine nrmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er dde n, de andre. Overdoser og selvmord. S jeg har brer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det gr ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener savnes i jula. S jeg tillater meg gjre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjnt n at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor dde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjre denne jula. Vi skal p besk. Det blir mange besk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene vre. Det som ble er likevel ikke s verst. Vi har jo hverandre, og s mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Ddsfall. Sykdom.Bekymringer. konomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprrthet. Det er s mange grunner til at vi mennesker brer p sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at srene vi brer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vr de ogs. Alt fra st melankoli til "den frste jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvflgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, m det alltid vre. Det er det som gjr oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke  prve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det hp. Om bedre tider. Om styrke til bre videre, de tyngste brene. Om at neste r skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul ogs kan feires. 

Jeg vger meg p legge ut en liten julesang jeg var med lage i r. Til alle de som trenger litt hp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HP - en anderledes julesang.

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstens vakre lille julelt HP.

Du kan hre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om bidra p lta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint vre en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HP handler frst og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra p dette i jula. Noen sitter og savner sine kjre, andre er ensomme. Mange har sr inni seg som verker ekstra i hytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan vre tft se fremover i de mrkeste stunder. HP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil ogs hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Hper dere setter pris p en stille, litt anderledes julesang. 

Gavmild jul. 10 gode saker du kan sttte i jula.

TV innsamlingsaksjonen til NRK i r gikk til Rde Kors.  Da jeg var guttunge og vi kun hadde NRK 1 p TV, var denne innsamlingssndagen like viktig som en valgvake. Vi satt klistret til skjermen, med hundrelappen i hnda. Vi ville kunne lpe til dra rask, s bssebreren slapp vente. Vi ville heller ikke g glipp av s mye av sendingen. Det var tross alt ikke hver dag NRK Fjernsyn hadde en heldags maratonsending. Artister, sm filmsnutter fra de som skulle f pengene (Jeg likte nr det var penger til u-hjelp som skulle samles inn. Da var det masse filmer fra Afrika og annet eksotisk.) og selvflgelig resultatlister: Hvem gav mest? Hvilken kommune var mest aktiv? Hva ble sluttsummen? Avisoverskriftene mandagen etter handlet kun om sluttsummen. Samtidig var det ogs hissige debatter hvert r. Hvorfor gikk pengene dit og ikke hit? Er de s fattige at trenger penger da? Hva skal egentlig pengene g til? Fr vi noengang vite det? Veldedighet har alltid vrt et fenomen med mange faktorer, og noen av dem er problematiske: Innsamlerens rlighet er vel det viktigste. Ingen liker se pengene de gir, forsvinne i lommene p skurker og svindlere. Samtidig kommer det hele ogs an p yet som ser. Alts giverens personlige verdier og smak. Noen donerer penger til saker jeg synes er meningslse. Men da m jeg jo huske at vi er alle forskjellige. Vil en gi penger til misjon i India, m en f gjre det. Vi en annen gi pengene sine til det lokale idrettslaget, s gi gass. Vi man s gi penger til saker, som ikke helt henger p greip, vel - det dine penger.

Rde Kors fikk litt kjeft i r fordi denne internasjonale stiftelsen forvalter enorme summer. Derfor skulle det liksom vre undvendig med mer penger. I mine yne er det en stor misforstelse. Rde Kors driver en gigantisk virksomhet - fra redningsmannskaper i den norske fjellheimen, til dramatiske flyktning og sykehusoperasjoner i konfliktomrder. I r deltok jeg i TV aksjonen ved beske de innsatte i Halden Fengsel. De nyter godt av Rde Korsbeskstjeneste: Frivillige som kommer p fengselsbesk, og gir litt medmenneskelighet til ensomme fanger som skal gjre opp for seg etter ha begtt dumme, ofte grusomme handlinger. Denne tjenesten er virkelig verdsatt der innenfor murene. For frste gang i Halden Fengsels historie, ble det samlet inn penger fra de innsatte. De har nesten ingen penger i det hele tatt. Det strenge regimet ser til at det ikke flommer over av cash - naturlig nok. Derfor ble jeg forbauset over se at de innsatte hadde gitt totalt 2800 kroner til Rde Kors. Et forsvinnende lite belp for hovedorganisasjonen i Geneve. Men kanskje den mest verdifulle donasjonen de fikk dette ret. Som en innsatt sa til meg: "De kan fradmme meg friheten min, men de kan ikke fradmme meg retten til vre med bidra til de jeg bryr meg om." Det var viktigere for han f vre med gi, enn  sitte og analysere tall og summer. For han selv, er uansett Rde Kors en reell kraft i hans liv. En kraft til det bedre. Skjnner? Det handler minst like mye om giveren. Det er bra for oss f vre med bidra av fri vilje. Ikke bare fnyse og si at skatteseddelen fr rydde opp i alt. Der er det ikke snakk om frivillighet. Og frivillighet er noe av det mest dyrebare vi mennesker har.

Jeg er en kjent person og jeg har en rst ut til folk. Jeg er klinkende klar over det. Jeg sier det ikke fordi jeg er innbilsk. Jeg har mange tusen lesere her p bloggen. Sier jeg noe hyt, blir jeg hrt. Snn er det vre kjent. Dette gjr meg til et attraktivt talerr for andre. Jeg har jo mine egne agendaer og saker jeg brenner for. Jeg gjr s godt jeg kan for disse. Men jeg er ogs lydhr for andre som nsker meg til spre deres budskap. Til en viss grense. Jeg kan jo ikke lpe rundt som en "veldedighetsgjk" bare fordi jeg er kjent. Mange tror dette. At jeg nrmest skylder alle stille opp gratis og frivillig for fronte en hvilken som helst sak jeg mtte f i fanget. Fordi jeg er "s heldig f komme i avisa".  Og mange blir blodig fornrmet hvis jeg sier: "Nei desverre, jeg kan ikke spille og jobbe og skrive gratis for din hjertesak." Sannheten er at jeg absolutt ikke kan det. Jeg lever av jobben min. Jeg har barn og forsrge. Et liv leve, med regninger og utgifter som alle andre. Som regnskapsfreren min sa: "Det er utrolig hvordan jeg trodde du levde som Elvis, men s har du bare vrt litt p TV og i blad. Og halve jobben du gjr er jo for organisasjoner. N fr du ikke jobbe gratis for veldedighet mer." Vel, det funker jo heller ikke for meg. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre, og da er det veldig vanskelig si nei. Og jeg merker virkelig at det er ekkelt og skulle sile alle henvendelsene jeg fr om bidra. Og jeg er ogs heldig som kan vre med gjre en forskjell. For hvis man ikke hjelper til gjre verden et bedre sted, uansett om det er stort eller lite, da er man jo bare en liten lort - som Astrid Lindgren sikkert ville sagt. Men jeg er jo bare en fyr. Og jeg kan ikke hjelpe alle. MEN jeg kan hjelpe noen. Snn er det nok med deg ogs. Du m velge aktivt hva du vil bidra til og brenne for.

I jula flommer vi alle over av giverglede og nestekjrlighet. Det er en del av vr tradisjon. Organisasjonene er ogs klare over dette, og mange satser stort p juleinnsamlinger, og har gjort det i flere r. Det er fine saker. Store saker. Verdige saker. Det er saker vi kjenner igjen, og fler oss trygge p. Men det finnes mange sm innsamlinger som ogs er fine p sine mter. Mange vil gi, men noen vil ogs finne en sak som ikke ndvendigvis er strst og vanligst. Som kanskje ikke har enorme PR budsjetter og en hr av frivillige, eller ansatte innsamlere.

Som jeg skrev, har mange nsker om at jeg skal promotere deres hjertesaker her p min blogg. Jeg velger n og komme en liten liste med forslag til saker dere kan sttte, som jeg synes er fine - alle p sin spesielle mte. Noen har spurt meg om fronte dem. Andre har jeg funnet selv. Og til sist har jeg med den innsamlingsaksjonen, jeg selv var med starte i sommer, og som jeg brenner veldig for. S er det bare velge hvilken du vil donere til. Jeg vet alle disse vil bli uendelig takknemlige for all hjelp de kan f. S tusen takk og God Jul.

 

ECPAT Norge https://www.facebook.com/ecpatnorge/ er en organisasjon som jobber med hjelpe barn som utsettes for trafficing og prostitusjon. De har en kampanje n opp under jula, men det er en veldig trist og vanskelig materie forholde seg til n i adventstida. Det er bde tragisk og tabubelagt. Men kanskje nettopp derfor skulle man vurdere gi litt ekstra sttte til disse som jobber med et s vondt tema.

Veteranforbundet SIOPS  http://www.siops.no/i-media/445-viktig-tilbud-usikker-framtid jobber med hjemvendte veteraner fra vpnede konflikter, og deres prrende. Dette er en av mine hjertesaker. kommme hjem fra krig kan vre forferdelig vanskelig. Veteranet kan ha fysiske skader, men ogs mentale sr, som virkelig plager dem i hverdagen. Ogs de prrende har store utfordringer med se sine elskede slite s mye i hverdagen med sine traumer. Og det kan ofte oppst dramtiske situasjoner - selvmord, rus, vold og mentale sammenbrudd. Det er derfor ekstremt viktig at de hjemvendte soldatene fr muligeten til komme ordentlig hjem, og f hjelp og veiledning med livet etter krig.

New Chance  https://www.facebook.com/pg/newchancefoundation/about/?ref=page_internal jobber i Kongo med gi forelsdrelse barn et nytt liv. Situasjonen i visse deler av landet er veldig spent, med rivaliserende grupper som kriger mot hverandre. Barna mister sine foreldre p brutalt vis, og er overgitt til skjebnen. Mange blir gjort til barnesoldater, eller utsettes for overgrep og svik. New Chances barnehjem jobber med fange opp disse barna og gi dem muligheten til f et verdig liv.

pne Drer  https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts ble bermte over natten, etter at Sylvi Listhaug og Fabian Stang gikk ut med denne kampanjen for hjelpe forfulgte kristne i ulike land. Srlig i Egypt har kristne menigheter blitt utsatt for forflgelse. Og mange er ikke klare over at det fantes store kristne menigheter i Syria. Disse ble yndede objekter for forflgelse av srlig IS og andre islamistgrupper. I Norge tler vi jo nesten ikke lukten av kristenmanns blod lengre. Vi muterer og hodene vre snurrer rundt p kroppene vre og vi spyr grnt slim, bare ved tanken p kristene. Men noen av oss synes kanskje ikke kristendom er s forferdelig ille at man fryder seg over forfulgte kristne i Midt sten. 

NOAS https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts er asylskerenes eldste og kanskje viktigste talerr. Man kan si hva man vil om asylstrmmer og utkastelser og integrering. For eller imot. Men til syvende og sist handler det om mennesker. Ekte mennesker av kjtt og blod. Med hp og drmmer. Sorger og frykter. Noen m tale deres sak ogs. Og NOAS er veldig flinke til dette.

Stine Sofies Stiftelse https://www.facebook.com/StineSofiesStiftelse/?fref=ts kjenner de fleste av oss godt. De forferdelige "Baneheiadrapene" i Kristiansand i r 2000, knuste hjertene vre. To uskyldige jenter ble brutalt myrdet. Revet bort fra sine foreldre. Det knyter seg i magen min, og pappahjertet blr hver gang jeg blir pminnet om denne tragedien. Men mammaen til den ene jenta, startet denne stiftelsen, og de hjelper barn og unge som utsettes for vold og overgrep. Det ligger en imponerende styrke bak en slik handling fra en mor som mistet det kjreste hun hadde, brette opp ermene og hjelpe andre. Sttt denne stiftelsen og send en varm juletanke til alle de som m feire jul, etter ha mistet sine elskede  p s brutalt vis.

Silje Benedictes stiftelse https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts er ogs startet av foreldre med knuste hjerter. Jeg var forsvidt ganske engasjert i hjelpe Siljes foreldre - Espen og Lise wre - i oppstarten av stiftelsen. De mistet sin datter i et tragisk selvmord mens hun var pasient i psykiatrien. Til sin store forskrekkelse oppdaget hennes far at hun ble gitt psykiatriske og narkotiske medikamenter i gigantiske mengder - mange av dem hadde endog selmordsadferd som kjent bivirkning. Stiftelsen jobber n aktivt med opplyse folk flest og myndighetene om farene ved den ukritiske medisineringen som foregr i det mentale helsevesnet. De har allerede gjort en stor forskjell, og kommer til vre en god kraft i denne sektoren i menge r fremover.

Fattighuset https://www.facebook.com/pg/fattighuset/about/?ref=page_internal blir bare aldri feil. De som har ft p kroppen hva det vil si vre skikkelig blakk vet dette. Nr en vanlig nordmann sier at han er blakk, betyr det bare at han m slappe av forbruket litt en uke, hvis han ikke skal mtte bruke av reservekontoen der det str noen hundre tusen - bare snn i tilfelle. Nei her snakker vi blakk som i lut fattig. Ikke rd til mat til barna. Fattighuset har jobbet seg opp til bli en siste livbye for mange som sliter med fattigdom i Norge i dag. Og ja. Det finnes lutfattige nordmenn. Som har falt utenfor alle nettverk. Hjelp Fattighuset hjelpe disse.

Leger Uten Grenser https://www.facebook.com/leger.uten.grenser/?fref=ts gr inn der ingen andre gr. De gr alltid litt lengre. Inn i konflitomrder som er s farlige at vi helst ikke tr tenke p det. Leger Uten Grenser er ogs en gruppe som har en sterk integritet, og vger snakke hyt, der de litt strre hjelpeorganisasjonene holder kjeft. Noen vil si at de har en politisk slagside, men sannheten er at de flger sin legeed, slik den str. De hjelper mennesker, og forteller verden om hva de ser. Respekt for det.

 

Julie Auroras kamp fpr stammcellebehandling https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts handler om en MS syk mor. Men selv om kronerullingen handler om kun en person, s handler den egentlig om alle MS syke i Norge som trenger denne behandlingen. Den har ikke kommet ordentlig igang i Norge enn. Og for Julie haster det. Hun kan ikke vente til tilbudet etableres her hjemme. Da jeg frst forkte f behandling til Julie, ble hun svindlet av den skalte "Lurelegen" - svindleren som utgav seg for vre MS spsialtist. Hendelsen utslste at en liten gruppe av mine bekjente begynte grave i denne svindleren, og til slutt ble politiet helt trygge p at vi hadde med en tvers gjennom bedragerinne gjre. Media lagde overskrifter, og svindleren ble tatt. En hel nasjon fulgte med mens saken utfoldet seg, og Julie fikk mye sttte. Desverre ble fokuset p svindleren s stort at mange glemte Julie. Men vi holder p med samle inn den siste summen for f Julie til behandling i utlandet. Hennes snn Lucas p 7 r, synes nok det er vel og bra at svindleren ble tatt. Men mest av alt nsker han seg en frisk mamma. Jeg hper vi klarer f dette til i tide. For det begynner haste. 

 

S der har dere noen forslag til saker dere kan sttte denne julen, hvis dere er i det gavmilde hjrnet. Fra meg til dere.

Velkommen til julemrket. Lystenning forbudt.

n surpomp er alt som skal til. n selvhytidelig pomps liten person. En grinch. Hy p sin enetale. Et geni av en kulturanalytiker? En sosiopatisk kverulant? Denne adferden er ikke ny for verden. Kulturrevolusjoner har vi sett fr. "Vekk med det gamle! Inn med det nye!" Det finnes et kaldt blskjr av is i de flammende ynene p slike folk, nr de fr for seg at egen kultur og tradisjon er et onde som m utryddes. Og det finnes en skjult selvdestruktivitet i dem, nr all annen kultur ukritisk hylles og favnes, under en slags progressiv parole om alle kulturer er tolerert - bortsett fra vr egen. For den er slem. Det rare her, er jo faktisk at julens mytologiske og folkloristiske historier, snakker om disse julehaterene og hvordan de r etter r forsker slukke julelysene og spre dystert mrke. I julehistoriene skal jo slike folk mtes med masse juleglede og julekjrlighet, slik at de fr muligheten til kjenne julekraften fra julestjerna osv osv.

Jeg vokste opp i den nden der, jeg: Vre rause og tilgivende mot hverandre, og la folk f sjansen til selv oppdage lys og varme i sine liv. Charles Dickens beskrev denne julens nd, i historien "En julefortelling" : Om den hardehjertede ateisten og pengesamleren Scrooge, som ropte ut "Humbug!" til alt som luktet av mellommenneskelig varme, ndelig mystikk og raushet. "Humbug!" ropte han og kjeftet p sin eneste slektning, sin nev, for hans mange karaktersvakheter, feil og mangler. Sin eneste ansatte, en fattig familiefar med et ddsykt barn, ble hundset og mishandlet. Selv ikke en ydmyk bnn om et forskudd til julaften, ble mtt med  annet enn kjeft og skjellsordet: "Humbug!". Og dette syke barnet? Nei der ville han ikke lfte en finger for hjelpe. Han hadde tross alt betalt sin skatt til Staten, og det var Statens jobb og ta seg av krplinger og stakkarer. (Pussig hvordan enkelte simple sjeler roper p en ansiktsls stat nr de str ansikt til ansikt ovenfor enkelte individers lidende ansikt?) Til slutt ble han s smlig og simpel at de hyere makter s seg ndt til rske litt opp i virkelighetsforstelsen hans. Han ble oppskt av en gjeng spkelser som viste han et speilbilde av han selv, og hvordan det villa g med han om han fortsatte ramponere alt og alle som ville vel her i verden. Og denne skrekknatten fr juledagen, var nok til f den gamle gjerrigknarken og julehateren over p bedre tanker. Julemirakelet var et faktum: Scrooge ble verdens snilleste mann. Og pengene hans brukte han til gjre gode ting for andre, p eget initiativ - for egen regning. Dette er vel snn ca hvordan jeg lrte at man skulle vre mot hverandre. Srlig i julen, nr alle trenger at sola snur, og at det blir lysere tider der fremme i horisonten. Virkelighetens sm "Scrooger", liker ikke historien om Scrooge. De roper fremdeles "Humbug!" og skulle helst sett hele lysfesten skrudd av. "Er det mrketid, for det fader meg vre mrkt ogs." tenker de, og gruer seg til den dagen sola kommer og de sprekker.

Vi hadde kinobursdag, lille arvingen min og jentene i klassen. Jeg har et desemberbarn - fdt selveste vintersolverv 21 desember. Det er da sola snur. Dette er den egentlige julaften, slik den ble feiret i frkristen tid. Ja - "kristne meg" vet at Jesus ikke har bursdag 24 desember. Jeg vet at jul er en eldgammel hytid for feire lyset, p den mrkeste tiden av ret. Alle kulturer har en lysfest i mrketiden. Og de fleste kulturer har som tradisjon om spise av all den lagrede maten og drikken, som man la ned p lake, saltet og rykte p hsten, fr man mtte begynne rasjonere igjen til lamming og fiskesesong p vren. Jeg er ogs helt inneforsttt med de frste kirkefedrenes behov for flette kristendommen inn i disse urgamle tradisjonene, bare for i det hele tatt f folk til vre kristne. Og jeg har ingen problemer med la et hvilket som helst individ eller gruppe sette sitt eget preg p denne hytiden, for f det til passe inn med deres egen filosofi og tro. Derfor gjr det ingenting for de fleste kristne trossamfunn, og blande masse nisser og troll og vikingetradisjoner i den norske jula. Budskapet er uansett det samme: Det er mrkt - la oss tenne lys. Det er kaldt - la oss spre varme. Vi er sultne - la oss dele maten vi har. Det er et nytt r i vente - ingen vet om vi vil overleve det - s la oss holde sammen. La oss elske hverandre som om vi aldri skulle sees igjen. La oss vise hverandre hvor viktige vi alle er. Gi hver enkelt en gave, s de vet at de er elsket. Syng og takk det store ukjente universet som har holdt oss i live s langt, og be om noen flere gode r. 

Vi satt der med ti norske smjenter og s p filmatiseringen av juleklassikeren "Snekker Andersen og Julenissen". De fleste kjenner den, for den er ikke forbudt enn. En nydelig vakker julefortelling fra Alf Prysen. En av Norges beste forfattere og poeter. Han vokste opp i en et fattig lite husmannshus utenfor Brummundal, i sm kr. De snakka bondsk dialekt oppi der. Familien Prysen bodde i et hus med bare et rom og et iskaldt kjkken. Lafteverk og peis murt opp med grstein. Han skrev denne historien p 50 tallet, da Norge skulle bygge seg selv etter krigen. P den tiden var det konomisk mulig for en familie ha n forsrger som skaffet pengene, og n forsrger som holdt heimen. Denne moderene ansiktslse staten hadde ikke kommet s langt at den hadde innfrt dobbelt beskatning p smbarnsfamilier, og ekstra fordeler for delagte familier. Krigen mot familene hadde liksom ikke kommet helt i gang da. Men de jobbet hard med innfre ordningen. N er det jo galehus med familiepolitikk i Norge, og jeg gidder ikke engang begynne - alenefar som jeg er.( Det er nok best at jeg klarer meg selv,jeg og arvingen, med det utstyret jeg har nedentil. "No country for lonely dads").

En rasende "forelder" hadde skrevet om filmen i en avis: "Den sinna husmora til Snekker Andersen. Jula som ble nesten delagt. Snekkeren som gikk med et frete flir, pyntet over alt og skulle vre julenisse, og den fle kona som bare skulle ha ribbe til jul. FOR ET KVINNESYN?!" Nei denne filmen gav oss bare vonde minner fra de grusomme 50 ra hvor kvinner var sure og menn var teite.. Jeg leste denne tiraden mot en vakker liten julefilm, som minnet meg om de gode tingene i livet. Den var alts ikke noe srlig grei, den da. Og mora som hadde skrevet denne tiraden, kunne stolt fortelle at mannen hennes - ja, han var enig i alt det hun skrev. Han kjente seg absolutt ikke igjen i et 50 talls kjnnsrollemnster. Dette var da ikke en filmanmeldelse, men et leserinnlegg. Et leserinnlegg mot filmen "Snekker Andersen og Julenissen." S der ble den lille julefortellingen myrdet av atter en ukjent enkelt forelder. En som vi ikke skal vite hvem er, men bare adlyde, og slutte og tenke p "Snikker ndersen, Skomaker ndersen og Skomaker Snikkersen"., og nske dem til Helvete: En hund i hundegrden har bjeffet. Vi andre m st i stram giv akt og forbedre oss. Slutte med dette snikkeriet, skomakeriet og juleriet. I alvorets navn.

 

Winston Smith er navnet p hovedpersonen i den grusomme boken "1984" av George Orwell. Boken ble ogs skrevet p 50 tallet, og den s for seg en trist og dyster fremtid: En fremtid der alle gikk i lignende kjeledresser. Der alle ble overvket. Der alle risikerte bli arrestert for tankeforbrytelser. Der politisk ukorrekte tenker er regnet som en forbrytelse. Jul er da en klassisk tankeforbrytelse. Alle mulige hytider ble sett p som kriminellt i boken "1984". Jul, bursdag, nasjonaldag - bare dekadent og egoistisk kulturjippo. Straffen er dden.  Winston Smith var dressert til vaske slik styggedom vekk fra et offentlig og sosialt samfunn. Hans jobb i staten var fjerne ord fra ordboken. Han satt dag ut og dag inn og fjernet ord: "Juleavslutning - desemberfest". "Julebord - dobbeltfest." "Juletre =  tankeforbrytelse - herved gjort illegalt under folkeparole 130 - J". Tanken p en fullmne, en snengel eller en julemorgen, er forbudt. Akkurat som de f rasende, som sammen skal utrydde julen og alle ord som har med jul gjre.

Hvorfor i all verden skal jeg tro p media om Aleppo?

"Hvis du ikke leser aviser, er du uinformert. Hvis du leser aviser er du feilinformert." sa skuespiller Denzel Washington. I propagandakrigen om Syria, er det kun en ting som er 100% sant: Ingenting av det du fr servert i media er sant. Og det dummeste noen kan gjre n, er forene seg med tankene til vrt eget vestlige propagandaapparat, og begynne tenne fakler p bakgrunn av USA, EU og NATOs trvte anklager. Jeg lover deg. Du blir lurt. Trill rundt. De spiller p flelsene dine. De vinkler nyhetene til passe en overordnet agenda, som du nok ikke kommer til f vite sannheten om, fr om 20 r. For frst da kommer dokumentarene om det skitne propagandaspillet som foregr mellom st og vest om Syria n. Frst da, nr alle skurkene er trygge, vil tken lette om de faktiske forhold i denne konflikten.

Nr USAs FN ambassadr str med trevte yne og dirrende pekefingre, og roper "Har dere ingen skam?" til Syrias FN ambassadr, fr jeg veldig lyst til trt, gjre resten av FN forsamlingen oppmerksomme p at USAs FN ambassadr ikke har bukse p. Her snakker vi trusa ned p anklene. Troverdigheten er s tragisk liten, at jeg er flau. Og jeg hper virkelig ikke folk helt glemmer bort hvem som har latt Syria konflikten pg i 6 r n. Og jeg hper virkelig ikke at folk er s dumme at de faktisk tror den amerikanske administrasjonen bryr seg en dritt om sivile i noe som helst land i midtsten. De har selv bygget, bevpnet og stttet skalte "opprrere" , som viser seg og kun vre ulike IS fraksjoner. Myten om en slags vestlig-demokratisk motstandsbeveglse mot Assad i Syria, er en fabrikkert illusjon. Det eksisterer ikke en slik bevegelse som sloss mot Assad. Dette er islamistiske grupper som ndelst har holdt et terrorvelde i omrdet. Kristne, jder, kurdere og yezidier har blitt slaktet som dyr, brukt som sexslaver og barnebruder. Ydmyket, halshugd, brent levende, kastet ut fra hye bygninger, hengt og gitt nakkeskudd. Det har pgtt i seks r n. Bildene ligger pent p nettet. De har vestlige vpen. Vestlige penger. Halvflaue amerikanske tjenestemenn innrmmer dette i hringer og intervjuer. Ja, jeg vet at det er farlig se slike videoer fra kongresshringer, der sannheten kommer frem. I Norge regnes folk som ser p slike videoer som tussete konspirasjonsteoretikere. Men det ligger n ute der. Uredigert og nakent. Tyrkia, Saudi Arabia, EU og USA har bevisst, skjult og med ond hensikt destabilisert en rekke sekulre araberstater, og banet veien for de samme islamistene vi her i Norge er dressert til frykte.

For en superskurk i et eller annet tegneserieblad, hadde jo dette vrt den perfekte forbrytelse: Starte en krig som er umulig vinne, f den til vare og rekke. Og tjene seg rik p konsekvensene - sttte alle sider. Spille partene opp mot hverandre som viljelse Titten Tei figurer. Skremme oss alle opp. Opprre oss. Tute rene og ynene vre full av tredryppende lgner. Skapt i de hemmelige rom. Finansiert av uoversiktlige pengefond. Bevisst feilinformasjon, skrevet i krigstyper (sic). Som de fjsnissene vi er, biter vi p agnet. Lar oss rive med. Holder hender. Trker trer. Og applauderer henrykt nr atter en del av fr frihet og anstendighet tas fra oss, og vi gir opp mer av vr selvrderett til dette mrke imperiet av banker, vpenindustri og oljemafia. Ja, i et tegneserieblad, ville dette se ut som den perfekte forbrytelse.

Problemet er at dette ikke er fantasi. Det er ikke tegneserie. Det er virkelighet. Og i virkeligheten ER dette den perfekte forbrytelse. For vre ledere her hjemme tr ikke annet enn lyde. De ansvarlige hylles som helter i beste fall. Sleikes et visst sted i verste fall. Det er sterke krefter i sving her mine venner. Ondskapen finnes og dette er ansiktet. S vokt deg for blande dine hjertetrer med krokodilletrene i vestens maktarenaer n. USA vet bedre, og de er ikke opprrte over overgrep mot sivile i Aleppo. De er opprrte over at en meget lnnsom krig, kan komme til en slutt. Og de vil ikke komme heldig ut av det, nr denne krigen skal oppsummeres. De er nok ganske lykkelige over at resten av verden ikke har kapasitet til orkestrere en Nrenberg-domstol, for gjennomg alle brudd p folkeretten som er begtt i denne striden.

Dresden, Hiroshima, Nagasaki. USA vet selv at for endelig f slutt p en krig, m man gjre det umulig for fienden yte mer motstand. Historikere diskuterer den dag i dag om USA gikk for hardt frem da de utslettet hele byer, hvor det kun bodde sivile. Spr du en amerikansk tjenestemann i dag om dette virkelig var ndvendig, da USA gikk s hardt frem mot sivilbefolkningen til en allerede slagen fiende, vil han svare: "Absolutt. Det er slik man avslutter kriger p. Det er grusomt der og da, men kostnadene ved ikke gjre det er verre. Da kan man risikere at krigen varer dobbelt s lenge. S ikke lat som om dere ikke forstr hvorfor syriske og russiske styrker vil rydde opp Aleppo, en gang for alle. De har tross alt lrt teknikken av vesten selv.

Vietnam viste verden hvordan man aldri skal krige. De militre styrkene vet nyaktig hva som skal til for f en slutt p konflikten. Men de fr ikke lov. Politikerene driver hestehandel og propagandakrig, flere tusen mil unna. Konflikten varer i 10-15 r. Det tar aldri slutt. Ingen kan med hnden p hjertet si at noe godt ble oppndd. Men alle kan si at grusomhetene var umenneskelige. Overgrepene var grusomme. Alle led. Ingen vant. Det var en av de frste gangene den moderne verden fikk se hvorden kriger som ingen kan vinne, gjr alle til tapere. I den grad det er mulig " vinne" en krig da. Det blir jo et sprsml om yet som ser.

Nei, jeg sttter ikke Assad. Jeg er snn passe lunken til Putin, bortsett fra at han er lettere forst.. Men det handler mest om at jeg ikke liker krig. Jeg liker ikke massedrap, bomber, propaganda og konspirasjoner. Og jeg kan ikke helt se at den ene er bedre enn den andre. Men det er ogs hele mitt poeng. Vesten er  ikke bedre enn Assad og Putin. Det er dette hykleriet jeg vil at vi nordboere snart skal merke oss. Vi var engang et folk med ganske stor rettferdighetssans. Vi hadde en gang verdier om rett og galt. Vi hadde meningers mot. Hvor har det blitt av oss? Hvorfor gidder vi jatte med ondskapen p dens egne premisser? Norden hadde for lengst kunne vrt en kraft for redelighet og anstendighet i et slikt organ som FN egentlig skal vre. N fjumper vi rundt som en konfliktsky gjeng smnisser, og lar pampene styre skuta vr rett inn i rnereiret. Jeg er ikke med p dette. Og jeg synes ikke noen andre her i Norden skulle vrt med p dette heller. 

 

Disse "jvla somalierne".

Den pakistanske taxisjfren sa det hele stkanten tenkte. P 90 og 2000 tallet var det stkantens paria. Selv aktive antirasister p ytterste venstre fly ble overhrt mens de snakket foraktelig om denne helt spesielle innvandregruppen. Det var lov si. Ikke svarting. Ikke pakkis. Ikke neger. Men "jvla somaliere" kunne du hre overalt. P kabasjapper. I taxier. P brune pubber. P gata.

De kom frst p 90 tallet, de frste store gruppene med somaliske asylskere til Norge. Det hadde brutt ut borgerkrig der hjemme. Den enerdende presidenten Siad Barre hadde regjert landet siden 1970. N var han avsatt. De frste som flyktet var landets konomiske og politiske elite. Barres menn og kvinner.

Det var en klassisk afrikansk historie. Oldtidsriket Punt. Bermt for sin handel og lette tilgang til araberlandene, India, Kina og yriker i det Indiske hav og Rdehavet. Det m ha sett eventyrlig ut. Som i en havneby i Conanbladene, eller Game of Thrones. Skuter fra hele sten. Sheiker. Karavaner. Egyptiske diplomater. Oldtidsuniversiteter med stjernetydere, historikere og prester. Hoff med vakre prinsesser og haremsjenter. Markedsplasser med eksotiske rovdyr, p vei til romerske arenaer: Lver, elefanter, hyener og geparder, som skulle vises frem, og kjempe for livet mot gladiatorene. Vel, det er mange tusen r siden n. Landet ble okkupert og kolonialisert. Franskemenn, italiener og engelskmenn. Vanskelig holde fingrene av fatet, nr det ligger s mange verdier p et sted. S - etter andre verdenskrig - kom de afrikanske uavhengighetskrigene. Koloniene rev seg ls, og ville bli selvstendige nasjoner. De europeiske kolonimaktene ble - i anstendighetens navn - ndt til gi opp sine kolonier. Men de gav aldri opp tilgangen til de enorme verdiene. Med den strste nidkjrhet, passet vesten p underminere ethvert forsk i disse nye nasjonene, p bygge noe som lignet p brekraftige samfunn. Fornedrende konspirasjoner og simpelt kuppmakeri. Ble ledelsen for sterk og selvstendig, var det bare henge dem ut som sinnsyke diktatorer, i vestlige medier. S kunne vestlige agenter bygge opp "motstandsbevegelse", og iverksette kupp. Den gamle korrupte diktatoren ble byttet ut med en ny korrupt diktator.

Timing er alt, sies det. Men all flukt er drlig timet. Det ligger i selve begrepet. flykte er en panikkhandling. Desperat. Men komme til Srlandet tidlig p 90 tallet som somalisk asylsker, m ha vrt toppen av drlig timing. Folkebevegelsen mot innvandring hadde sin hyborg der p den tiden. Det pgikk en heftig krangel mellom innvandreingsfientlige grupper, og en bevegelse av venstreorienterte akademikere. Barna deres sloss. Leserinnleggene fylte lokalavisene. Underskriftslister for og imot - somaliere. Men de kom. Flest unge gutter. De frste som kom var barn av eliten. Mange var tidligere playboys. De hadde vrt konger p Mogadishus mange nattklubber. De dro til lukserise resorts ved kysten i helgene. Ja, de hadde hatt det fett under diktatoren Siad Barre. N var det kaos. De var jaget av ulike militser. De drev klappjakt p den gamle elitens barn. Og de kriget seg imellom om hvem som skulle bli ny statsleder. N kom det grupper av somalisk ungdom til sm srlandsbyer. De var bare snn passe velkomne. Jeg hadde nettopp flyttet til hovedstaden fra Tvedestrand. Og jeg husker godt hvor mye praten gikk.

Ut over 90 tallet og inn i 2000 tallet kom en mer skadet gruppe somaliere. Borgerkrigen raste. Islamistiske grupper. Stammemilitser. De lukserise kysthotellene forfalt. Nattklubbene sprengt i filler. FN forskte seg p en slags politiaksjon. Det gikk til helvete. Sharialover ble innfrt i store omrder. Overgrep. Drap. Masseslakt. S grusomt at inget menneske kan bre slike opplevelser med seg i livet, uten f hjelp. De somaliske flyktningene som da kom, var alvorlig traumatiserte. De hadde opplevd det rene barbari. Norge var ikke beredt p ta seg av s skadet ungdom. Enslige somaliske barn, rmte fra asylmottakene og oppskte eldre somaliere i Oslo. Gjemte seg i Oslos stkantsgater. Gjemte seg i rus. Det var hendelser. Enkelte av disse individene gikk amok. Ble psykotiske. Avisene fortalte om meningslse drap. Psykiatrien fikk en helt ny type pasienter. Alvorlig traumatiserte unge somaliere. Ensomme og fortapte. Isolerte og mislikt.

komme inn i Norge er ikke lett. Vi er enige om at det ikke skal vre lett. Det er ikke ment som en hyre eller venstreekstrem grensebom. Det handler om administrasjon, budsjett og tilgjengelige ressurser. Vi har store helse og sosialbudsjetter i Norge, men de er ikke ubgegrensede. Det er enkel matematikk. S komme inn i Norge er ikke lett. Men det finnes et nlye til. En barriere som virkelig er utfordrende. N man frst har ftt oppholdstillatelse i Norge, havner man ganske s automatisk i en klienttilvrelse. Fra dag en, er man underlagt offentlig omsorg. Det skulle komme inn i arbeidsliv, samfunnsliv og nringsliv, m virke som nrmest uoverkommelig for enkelte. Og med den motviljen som ogs finnes i hverdagen, er sikkert ikke motivasjonen p topp hver eneste dag. Det blir en selvoppfyllende profeti. "Late snyltere - ikke prv dere inn i samfunnslivet vrt" i en og samme setning. Egentlig litt drlig gjort sette folk i snn situasjon.

Somaliske flyktninger i USA klarer seg visstnok bedre. Flere kommer i arbeid raskere. Flere starter egen nringsvirksomhet. De somaliske samfunnene er midre plaget med kriminalitet og sosial uro. Men det er en myte at somaliere er flittigere i USA, og latere i Norge, iflge forstsegpere. Det handler mest om orientering og muligheter. Det er rett og slett nsket at innvandrere i USA skal klare seg mest mulig selv, raskest mulig. Derfor orienteres de i den retningen. Gitt muligheten, vil jo de fleste vanlige mennesker nske leve et liv i egen kapasitet. Jeg vet ikke nyaktig hva som stemmer her. Jeg bare lufter noen tanker. Ekspertene fr krangle seg imellom. Men det gr visst bra "over there".

Det gr bedre i Norge ogs n - for somaliere. Frre overskrifter. Frre slengbemerkninger. Det er vanligere mte somaliere p jobb og skole. Srlig skole kanskje? Jeg vet ikke sikkert. Det er bare mitt inntrykk. Det virker som om det tilpasser seg. Kanskje synd da og starte en massedeportasjon av somaliske unge, tilbake til Somalia? Jeg er inneforsttt med ndvenigheten av returnering av ulovlige innvandrere. Men s var det dette med fornuft og flelser da. Og flelsen av at noen m f den tiden de trenger til til dette her livet, i dette her samfunnet. At det er nok tyn og stress n.

De fr mye kjeft disse somalierene. De anklages for drive en ekstrem internkontroll. Trusler og trakkasering av de som blir "for norske". Den somaliske kvinnelige forfatteren og debattanten som kritiserer forholdene i somaliske miljer, skal visstnok ha et enormt press p seg. Mens andre igjen tilbakeviser dette. Men samtidig viser dette miljet jo en stor intern omsorg. Det viser seg jo n i Kristiansand, hvor det somaliske miljet slr ring rundt den rammede familien, som mistet gutten sin i drap. Den gutten som s spydig og hatefullt ble hetset p facebook av en norsk politiker. Ja, det kan virke som om det fremdeles er skarpe kanter i sprsmlet om somalierene.

Men alt i alt. Fra 1990 ra til n, har denne gruppen utviklet seg. Og det ser ut for meg, som om utviklingen er til det bedre. Og forhpentligvis vil forholdene bedre seg i Somalia ogs. S kast en liten pil inn i femtiden: Tenk s kult om kysthotellene pnet igjen. Tenk om catwalkene i de store motebyene igjen kunne vise noen av de flotteste modellene fra Mogadishu. Den gamle storheten fra oldtidsriket Punt finnes fremdeles i det somaliske folket. Vi fr bare heie p det som har fungert, og rette opp der det har gtt feil. 

Je suis Ottar - igjen.

Har du prvd snakke fornuft med en rasende jente? Mascaraen renner, leppene skjelver, pekefingeren dirrer mot deg: "Du! Du! Din?hyyyl." Det er bare gi opp. Vente. G en tur p puben. Det nytter bare ikke si: "Nei jenta mi, n tror jeg du overreagerer litt." , og s skal hun liksom forst selv at du har rett. Og s kommer den oppklarende og avklarende "gode" samtalen? Glem det. Det m bare f roe seg ned litt.

Prv s snakke fornuft med en digital mobb av rasende jenter. Prv bruke rene fornuftsargumenter da, og se hvor langt du kommer. Vel, du blir sltt ned. Du blir smurt ndelst ut over fortauet. Fornuftstyrte masser finnes ikke. Flelsesstyrte mobber finnes. Og de begr gjerne de samme overgrep de selv mener seg utsatt for. Ingen fornuft. Ingen justis. Inget forsvar. Digital lynsjing er helt innafor. Det oppfordres heftig til uthenging. I blodtka om rett og galt, glemmer alle at man skal ansees og beskyttes som uskyldig til det motsatt er bevist - i en rettsal. Norske medier er s medisinerte i sin fremferd at de helt har koplet av sine egne etiske standarder. Journalister hopper ukritisk p mobbens anklager. Og de har ikke strre faglig integritet enn at de tar stilling til saken, og nekter tilsvareren noe reelt tilsvar. Prv og snakk fornuft med dette monsteret.

Bydelen St. Pauli i Hamburg januar 1994. Krisemte i pnkekollektiv. Beboerene jobber p en pnkeklubb, hvor Turboneger skal ha konsert. De har gtt i streik. De nekter og jobbe p konsertkvelden. Vi m g p besk til dem og ha et oppvaskmte. Vi - alts - vi medlemmene i Turboneger, kommer inn i stua i dette kollektivet og mtes av en gjeng iskalde ungdommer som sitter p gulvet og p kjkkenbenken. Det er ikke egentlig mbler der. Bare madrasser og lkasser og mystiske installasjoner med saccosekker og puter og annet krimskrams. Hasjryken ligger tykt i rommet, og p anlegget hres en illsint tysk stemme som hyler noe vi ikke forstr, bortsett fra ordene "Gegen" og "Nazi". Plakatene p veggene viser romantiske bilder fra gateslag mellom demonstranter og politi. Finlandshetter og bensinbomber. Politisoldater med onde yne. Sttt Guatemalas kamp mot et eller annet flt. Hammere. Sigder. Anarkistsymboler. Og en hel del hasj da. Men vi skjnte at vi ikke var srlig populre. Det var tydelig. En joint p strrelse med en diger sigar ble bryskt tilbydt meg, men p en utrolig truende maner.  Jeg tok gladelig imot. Jeg likte den revegifta der p den tiden. Det gjorde vi alle. Men da jeg hadde tatt ett eneste trekk av denne fallosen av en narkotikasigar, bare rant hjernen ut av ra mina. Dette var sterke saker. Det var vel en test. De ville se at vi ikke var hemmelige naziagenter eller no. For en ting er sikkert i slike kretser: Nazi er drlig. Hasj er bra. Er du ikke med p den, s er det ingenting mer snakke om.

Hodet mitt har smeltet, s jeg klarer bare se passivt p at en rar diskusjon pg mellom Happy Tom og en buldrende hissig dame i svart strmpebukse, med boots p bena, og en svart singlet. Den ene puppen henger ut og danser frem og tilbake mens hun hakker ls p tysk. Hun har dreadlocks (snne reggae-fletter) s lange som lianer. Og jeg blir helt satt ut da jeg oppdager at hun attptil har flettet en snn der reggae-flette i hret i armhulen sin. Hun er lederen av streiken, og de andre - en litt mer feminin og spinklere jentevariant av "lederpuppen", og tre gutter med hanekam og ulike symboler sydd p skinnjakkene sine. De ryker s mye hasj de bare kan og nikker seg forvirra enig i alt Fru Pupp sier. Vr amerikansk/tyske turnemanager oversetter mellom Happy Tom og streikelederen: "Det er stygt hete neger i bandnavnet. Dere har en plakat med en ung transvestitt som er prostituert. Det er kvinneundertrykkende. Vi har sett et annet bilde fra dere med en dverg i lrtruse som voldtar en afrikaner. Og et bilde av en gutt som skyter seg i hodet. Og en sang om en pedofil som skal voldta alle barna.  osv osv. Det er forkastelig og undertrykkende og kvalmende og viser deres drlige holdninger og synspunkter. Og vi vil ikke ha noe gjre med slike som dere." Happy Tom er ganske munrapp av seg. Du kan ha s rett du bare vil, han vinner ordet uansett. Men her sliter han. Blandingen av sterk hasj og en stotrende tolk, som ogs liker hasj, gjr forvirringen total. "But we hate nazis too" prver han seg. Men da kommer det bare mer tysk ut av munnen p dama: "Vi har hrt at noen hadde haila (gjort nazihilsen) p en av deres konserter, uten at dere hadde gtt av scenen og avlyst konserten. Det er uhrt." Det var sikkert sant. Men jeg hadde ikke ftt med meg at dette hadde skjedd, eller utgjorde noe problem. S lenge bare en eller annen flsete full pnker hailer, regner jeg det som fyllerr, og ikke som et utrykk for den nasjonalsosialistiske ideologi. Men alts. Slikt kunne da ikke aksepteres. Jeg pleide vise rumpa mi p scenen. Det var ikke noe morsomt. Det var bare vulgrt, mente dama med puppen sin hengende utenfor singleten. S hadde det BARE vrt det, s hadde det ikke blitt noen streik. 

Det ble ingen streik, etter at dialogen endelig kom igang mellom Happy Tom og Fru Pupp. Fornuften kom plutselig og banket p dra, banet seg vei gjennom hasjtka, og lot noen enigheter komme p bordet: En vits er ikke ndvendigvis et synspunkt i seg selv. Det er en vits. En persons humor er ikke et uttrykk for personens holdninger. Alts en person kan ha en humor som anses som drlig, uten at personens holdninger ndvendigvis er drlige. Og da ropte hun henrykt ut: "Ah you just make funny." og lo. Enden p visa ble at vi hadde en sjukt morsom konsert, og et hysterisk party etterp. De kommende 15 - 20 ra var vi en akseptert kilde til dry, mrk og vulgr humor i Turboneger. Vi hadde sketsjer med selvforsvarskurs for voldtektsforbrytere som ville voldta kvinner som hadde gtt p selvforsvarskurs. Vi hadde uhrte tekster om pedofili, seksuell vold og politisk ukorrekthet. Hadde noen andre enn oss i bandet, og vre nre venner  vrt med en tur i turnebussen vr, en fuktig natt med sprit, narkotika og grisevitser, hadde Mannegruppa Ottar fremsttt som en mildt frekk speidertrupp: "Veit du voffor det finns s mange pedoer eller? Fordi det er s mange sexy onger. HHH !" Det var humoren i guttebussen Turboneger. Det var aldri et uttrykk for noen holdning. Mennesker som har slike holdninger, lager ikke facebookgrupper, band eller filmer. Politiet kan nok bekrefte dette. De de arresterer for vre med i pedofile nettverk, er folk du aldri skulle tro holdt p med slikt. De som aldri forteller en dry vits i fylla. De som bare smiler snilt og mildt, og som samtidig er medlem av hemmelige mrke stygge netteverk. Ikke mulig oppdage p mils avstand. De ekte voldtektsmennene og pedofilene, min venn, finner du ikke p vitsegrupper p Facebook. Ikke en gang de lukkede gruppene. 

Finnes det ingen grenser for hvor dry humoren kan vre? Fr ville jeg sagt nei. N er jeg i tvil. Direkte mobbing og trakkassering av enkeltpersoner forkles n som humor. Jeg var tidlig inne i Mannegruppa Ottar, og jeg syntes det var litt befriende f vre litt "Von Helvete" igjen. Humoren der var som i bandet. Det var liksom en klar enighet om at dette er kdd, og kdd for de som tler det. Det var ogs litt greit slippe og hele tiden skulle vre s raffinert i sine vitser. Bare plump vulgritet. Men det er alltid en fare for at det sklir ut. Det er alltid "han ene", som ikke kjenner sin beskelsestid. "Han ene" som tar den helt ut, og som fr de andre i gjengen i trbbel. Noen av oss husker vel ha sttt p rektors kontor sammen med kameratene sine, og kollektivt mtte ta p oss ansvaret for "han ene". Han som knuste ruta, da vi andre bare ville ringe p og stikke av. Han som tente p hele skogen, da vi andre bare ville smugryke. 

Han som ville slutshame en blogger, da vi andre bare ville se p drye memes om glamourmodeller. Nei det var ikke morsomt se. Jeg synes ingen jenter fortjener f private og intime bilder av seg smurt ut p en facebookside, til hnlatter og snftende kommentarer. Det er ikke humor. Det er ikke engang dry humor. Det er et overgrep. Og som min venn Kay Erikssen sa i media: "Det der br anmeldes av offeret." Han var ogs nye med presisere at han som administrator av Ottar, bde slettet slike innlegg, og kastet ut de som drev med snn. Det er ikke til misforst. Med mindre man i raseri og krenkelse, velger misforst - med vilje. Aktiv misforstelse er forsvidt blitt en yndet teknikk i det offentlige liv. Jeg fikk selv kjenne p den intelektuelle prvelsen i forholde meg til bevisst dumskap, da jeg la ut en flsete kommentar om hekser, i Ottar. Den var forsvidt utrolig uskyldig. Man skal ikke ha sett mange sketsjer med Otto Jespersen eller Charlo Halvorsen ( De famse arkitektene bak det hysteriske radioprogrammet Revolvermagasinet som gikk p NRK tidlig p 90 tallet.), for skjnne at det hele var ment som en hysterisk teit "harrymelding" : "Etter at heksebrenning ble forbudt, har samfunnet blitt overtatt av hekser." og en rekke fjollete eksempler da p kvinner i lederposisjoner og i samfunnslivet generelt. En liten jente i et musikkmagasin p nett, tok helt av p dette, og la det ut som en skandals pstand, sagt i blodig alvor, av "mrkemann" og "rockeavhopper" Hank von (!) Helvete. Det var et av de frste forskene p skandalisere Mannegruppa Ottars tvete facebookside. En og annen i media syntes det var litt for fristende "ta" den kontroversielle politiske og religise bajasen Hank, en gang til (Jeg har forvrig aldri sett p meg selv som srlig kontroversiell. Bare litt overvektig.). Men det ble liksom litt idiotisk da de ringte meg og ville ha en kommentar om mitt "spesielle syn p hekser". "Tror du virkelig at jeg - p blodig alvor - nsker brenne kvinner levende p bl for drive svart magi? Eller for inneha sentrale posisjoner i samfunnet? Tror du virkelig at jeg er FOR brenning av mennesker?" svarte jeg. "h, nei nr du sier det snn s?" kom det litt flaut fra den andre kanten. Det ble bare for teit. Men det slo litt tilbake p denne stakkars jenta som ville lage en "sexixstskandale" p meg: Hun fikk noen fiender som gikk i gang p henne. Det var ikke bra. Men det var ikke s mye jeg kunne gjre med det. Jeg skulle brukes for skandalisere en gutteklubb med harrytasser, men i selvrettferdighetens navn, ble viktige journalistiske regler brutt: Jeg fikk ikke tilsvarsrett for pstandene hun kom med. Og hun valgte bevisst legge ut en humoristisk kommentar, som blodig alvor og et uttrykk for mitt verdisyn. Det er kanskje ikke verdens heldigste handling, nr man str ovenfor en bling med grne gutter. Har du prvd snakke fornuft med en sint gutt? Eller en gjeng med sinte gutter? Det er like meningslst som prve snakke fornuft med en gjeng sinte jenter. Det er liksestilt i meningslshet. Vel, det ble litt betent tidligere i vr, men s roet det seg litt ned. Kay Erikssen og gjengen hans skjerpa seg p luke ut de verste kommentarene, og ta bort det som ikke var humor, men rent trolleri. Men moderere en nettside er ikke lett. Bare spr Dagbladet. De klarte bare ikke ta unna all gifta som kom p kommentarfeltet. Det ble for mye. De stengte likegodt alle muligheter for ukvemsord og hat. Men Dagbladet er ikke en liten lukket vitsegruppe for menn. Det er et stort mediehus. Det skulle vre mulig moderere en slik Facebookgruppe. Og det gikk, en stund.

Men i hst smalt det igjen. Denne gangen p alvor. Medlemsmassen ble s stor at det ble uoversiktlig. Srlig kommentarene som ble lagt ut i fylla klokka halv fem natt til sndag, av en eller annen gjk, ble ikke fjernet fr dagen etterp. Men Mannegruppa Ottar ble nye spionert p. En gjeng nidkjre jenter satt og fulgte med. De s hvor det bar. Det gjaldt bare vre klar med skjermdumknappen. Og der kom det som i en gavepakke. "Han ene" hadde gjort det store. Gtt langt ut over det som er akseptert og anstendig. Han var ingen stor pamp i et statlig mediehus. Han var ingen hipp og kul trendsetter. Han var ingen sylskarp komiker, med lisens til g for langt. Og han var ingen r, rappkjefta kjendisjente, som moret seg med sjokkere, ved leke bryggesjauer og krigsseiler p horehus. Dette var en fyr uten noe mediekompetanse, og han hadde totalt drukket bort det siste som var igjen av indre sperrer. De var vel en gjeng som satt foran hver sin PC. Unga var hos mora. Samboeren i seng. Gravemaskina skulle ikke fyres opp for p mandag, s det var god tid til sitte og overg hverandre i drekking og dryhet. Og det ble for dryt. Nesten s dryt at de lignet p holywoodkomikere i filmen Aristokrats. Denne filmen gikk som en farsott p 2000 tallet. Det er en dokumentar om en vits som har gtt fra munn til munn helt siden den franske revolusjon. Den har ikke noe egentlig poeng. Poenget er at fortelleren skal sjokkere sine tilhrere i dryhet, nr de beskriver denne familien med aristokrater, som begr de mest perverse handlinger. Her er f.eks den amerikanske komikeren Gilbert Gottfrieds versjon av vitsen: https://www.youtube.com/watch?v=tw10xa_xtNg&t=6s Han er s bermt og kul, at han slipper lett unna med si dette. Men denne gjengen med arbeidskarer som drakk seg drita og skulle tffe seg, de ble tatt. Tatt s det suste. Jeg var medlem av gruppa p den tiden, men fikk ikke med meg de drye tingene de hadde skrevet. Jeg s det i avisa. Det hadde visst blitt slettet ganske raskt. Men da var skaden allerede skjedd. Jentene tok ikke akkurat p seg den vannfaste mascaraen denne gangen. Her skulle der renne. Svarte trer, og leppestiften klint utover. Harmdirrende pekefingre. "Noen m ta avstand!". "Noen m bl! Bl slik som vi har lidd under denne facebokkgruppens overgrep!" Scenarioet var perfekt. Redaktrene knegget. Smbarnsfedre skalv. Politikere lette etter sine vinklinger og billige poeng. Nasjonen Norge hadde funnet sitt hatobjekt igjen: Den hvite, fulle arbeiderklassemannen. Han som kun skal bygge veier, broer og hus, og ellers bare holde kjeft - har drukket seg full, og sagt perverse ting. Bloggerbrigaden gikk doble skift. Doble ritalindoser, og billig cava til hele gjengen. Her skal det fles.

Det ble stygt. Tusen ganger styggere enn de idiotiske vitsene, som ingen - ikke engang Ottars medlemmer, synes er srlig morsomme. I alle fall ikke om de fortelles hyt s alle kan hre det. Da blir det jo kleint. Og drive hetse unge frynste bloggjenter, er i alle fall ikke noe gy. Man er da far selv. Ingen nsker jentene s vondt. Kay Erikssen stakkar. En rlig hardtarbeidende familiefar. Kampsport, jobb, kone og barn. Det er det han elsker. Og litt moro og action. Kule biler. Karate. Jetjagere. Litt snn som kroppen hans og hjernen hans er laget: Hvordan skal man egentlig kunne ta avstand fra sitt eget hormon - testosteron - snn rent intellektuelt? Kona er enig. Hun vil ha strogenet for seg selv i familien: "N leker vi en lek, hvor du er mann og jeg er dame. Og s gifter vi oss liksom, og fr barn. S samarbeider vi p den mten at nr du som er mann, er mann, s gjr du manneting, og s gjr jeg dameting, siden jeg er dame da. Og s digger vi hverandre og er rause med hverandre." sa hun snn ca. Og Kay opprettet denne tvete humorgruppa. Den er ikke hatefull. Og den er ikke konspiratorisk. Det er ikke en frimurerlosje eller MC klubb eller et pnkeband. Det er en vitsegruppe for menn. Litt frekk, og med stor takhyde. Ikke verre enn de hundrevis av mannebladene som har eksistert p jorda. N plutselig ble han en folkefiende. En rsak til alt som er vondt. En skylde p. Mannen. Han som sprer trer og sorg og angst og spiseforstyrrelse. Mannen. Forbryteren. Han ville vise at han er snill. Rydde opp. Samle inn penger til de som trenger det. Nei. Det gr ikke. Onde menn som deg fr ikke lov vre snille. Du lagde et forum hvor en full mann skrev en stygg vits. Og hvor noen begynte hetse bloggerne, fr du rakk stoppe dem. Det du ikke er direkte skyldig i er du indirekte skyldig i. Indirekte skyld, er mobbens rettferdiggjrelse av sine egne sinnsyke handlinger. En innvandrer voldtar en jente. Mobben henger alle innvandrere. En  norsk mann hetser en blogger. Mobben henger alle norske menn. Mobbens logikk er ikke fornuftig, den er styrt av flelser. Kay fikk lre seg massepsykosens anatomi p den harde mten - som ml for massene. Han hadde mange svnlse netter, fortalte han meg. Men det var ikke for seg selv. Det var for de bloggjentene som hadde blitt hetset p siden han hadde skapt. P hans vakt. "Jeg har jo barn selv." sa han. 

Jeg selv fikk pne og skjulte trusler. "Jeg ser at du er med i Mannegruppa Ottar. Tenk p dine nrmeste." "Tenk p karrieren din" "Tenk p de du krenker" "Tenk p media." Aldri fr s jeg mine venner og bekjente s tarvelige. Det var en ekte heksejakt. Det minnet meg om historien om de to unge jentene Abigail Williams og Betty Parris i den amerikanske smbyen Salem i USA i 1692. De hadde penbare personlighetsforstyrrelser, og fikk til slutt masse oppmerksomhet. Og da de oppdaget at hele landsbyens elite gav dem full annerkjennelse, hvis de stod frem som ofre for svart magi, begynte de navngi hekser i st og vest. Trevte sto de to unge jentene i rettsalen til den dystre dommeren Mr Hathorne, og pekte p folk som de mente burde tas. Og dommeren nlte ikke med sende hver og en de pekte ut, til galgen, p gunn av disse smjentenes pfunn. Jeg har sett det fr, og jeg kjenner det igjen hver gang: Det gjelder holde seg i live, nr fingrene peker. Jeg snakket med Kay: "Jeg kan ikke st for det som har sttt p facebookgruppa. Og jeg tar i hvertfall ikke styten for noe jeg ikke har skrevet eller lest engang bare fordi jeg er kjendis. Og jeg gidder ikke prve forklare noe til denne mobben. De er ikke ute etter forsoning og fornuft. De vil ha blod." Kay og jeg ble enige om at jeg bare meldte meg ut. Det var fortsatt viktig at han tok et alvorlig grep - med hvem som fikk skrive hva der. Ingen av oss syntes det var morsomt at sm bloggepiker skulle f mobbing og tyn i gruppa. Og de skulle heller ikke f st og peke i st og vest og skylde p feil folk, for egen vinnings skyld. Jeg hadde uansett helt andre ting jeg ville vre i media for. Sang, musikk og underholdning. Og jeg ville at folk skulle bry seg om de som ikke har det s lett i samfunnet. De som ikke er superbloggere og mediehyener. De som kjemper en daglig kamp - i skyggen av radiomastene. De som kjemper mot ddelige sykdommer. De som sliter med senskader etter ha vrt i krig. De som ikke orker leve mer, og som trenger noen snakke med, slik at de ikke tar livet av seg. Det var det jeg ville st for i hst. Ikke forsvare en gjeng fulle karer, jeg ikke kjenner, som hadde gtt amok i dryhet: "Klarer du rydde opp i dette Kay, kommer jeg tilbake." Han var enig.

Jeg hadde meldt meg ut av Ottar, da telefonene fra media begynte komme. Jeg stod p tunet utenfor Alf Pryssens barndomshjem, og skulle inn i det nybygde Pryssenhuset - et kultur og konferansesenter. Der ventet ca 200 NAV ansatte p et foredrag fra meg. De hadde lest bloggen jeg skrev om da jeg gikk p atter en smell, og ville d. Men Kirkens SOS var der for meg da jeg trengte dem som mest. Her er bloggen jeg skrev: http://hankvonhell.blogg.no/1472777000_bare_i_fjor_trengte_j.html De ansatte i NAV ville hre litt om hvordan de skal takle en klient som er s nedfor at han er umulig n frem til. Mrket har overtatt han helt, og han ser ingen utvei. Han vil ikke hre p fornuft. Og akkurat da ringte avisen. Den avisen jeg kjenner s godt som aldri noengang har villet hre p fornuft. Fornuft selger nemlig ikke. Kaos og flelser i full forvirring, selger som bare rakkern. Jeg gikk inn og holdt foredraget, uten ta telefonen. En sms ventet meg da jeg kom ut: "Vi vil gjerne snakke med deg om ditt forhold til Mannegruppa Ottar." "Har ikke noe forhold. Meld meg ut" svarer jeg kjapt, mens jeg gr ned til den lille tmmerstua der selveste Alf Pryssen vokste opp. En av Norges strste kunstnere. "Vil du kommentere hvorfor du har meldt deg ut da?" "Helst ikke" svarer jeg. "Ser den" kom det i retur fra journalisten. Jeg slapp unna galgen denne gangen. Men jeg hadde en vond smak i munnen. Mobben. Lynsjestemningen. Truslene. Massepsykosen. Jeg slapp unna, men Kay og gutta stod der igjen. De mtte rydde opp, javel. Men de var stemplet og spottet. 

I gr gikk jeg inn i facebookgruppa igjen. I Mannegruppa Ottar. Kay og gutta har ryddet opp s langt det er mulig. N er det ikke verre det enn i en hvilken som helst kvinnegruppe, med litt futt. Griseprat, vitser, sprsml om samlivsbrudd og en og annen dustekommentar som m fjernes. Jeg fler jeg kan st inne for dette forumet n. Et skikkelig forum for freskaller. Jeg ser at Radiumhospitalet ikke ville ta imot donasjonene fra gruppa, og kaldte det "ulovlig innsamlede midler". Det er en grov pstand. I trd med den kriminelle lynsjestemningen som var i hst. Men det er mest bare trist. Jeg vet om gutter i Mannegruppa Ottar som har kreftsyke barn. Som kjemper en daglig kamp for barnet sitt, og som gr med et hjerte knust i smbiter av sorg og angst. De setter s utrolig stor pris p f ha en liten oase med tullprat og mannetv. Men de er like srbare og redde for miste barna sine som resten av verden. De fikk ikke lov til vise dette. Fattighuset dreimot, tok fordomsfritt imot pengene som disse gutta har samlet inn. Vi ER ikke vitsene vre. Vi forteller dem. Vi ER menn. P godt og vondt. Vi kan vre teite og dumme og harry og flsete. Men vi gr p jobbene vre. Og vi gjr alt vi kan for at de vi elsker skal ha det godt. Vi er like redde for fremtiden som alle andre. Vi har ogs like stort behov som alle andre, for slippe taket litt, i kampen for tilvrelsen. Kjre Sofie Elise og alle andre jenter som kom i konflikt med denne gruppen. Unnskyld for srene. Det var ikke greit. Dere er flotte jenter hele gjengen. Og dere trengs og er viktige. Men akkurat her holder vi p med vrt tv. Og det er bare tv. Jeg vil ikke godta at du eller noen av dine sstre opplever no mer personlig stygt herfra. Og jeg tror p Kay nr han sier at ingen fr lov til bruke dette lille nettstedet, til hets og fornedring. S gi n litt julefred til dette spetakkelet som har vrt. Ingen av oss ble noe lykkeligere. Kanskje litt klokere. Og da m jo det f leve.

En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner.

Da regnes magasin, magasintaske, pussesett og bajonett med. Alle deler skal holdes i perfekt stand. Reservoffiserer, heimevernssoldater og krigsveteraner vet dette. Gevret skal tas fra hverandre i deler. Hver del skal rengjres og gnis inn med olje. Sluttstykket skal gli perfekt inn i brsepipen, slik at patronene antenner lett og sender kulene ut i en jevn strm. Det m ikke lse seg. Kiler alt seg fast, er du et hjelpelst bytte. Da m du gjemme deg s godt du kan, og forske fikse gevret slik at du kan skyte igjen - fr du blir skutt.

Snurring er en hermetisk rett som fs kjpt i de fleste dagligvareforretninger. Snurring bestr i all hovedsak av erter, saltet kjtt og flesk. Det er en kopi av en NATO sertifisert stridsrasjon. "Dd mann p boks" blir den kalt. Den kan spises kald, som varm. De fleste krigere driter i varme det opp, og spiser det heller kaldt. Det smaker helt greit. Som to dager gammel pizza fra kjleskapet. Str det en enslig l - kanskje to i kjleskapet, smaker snurring og kald pizza enda bedre. Alt smaker uansett bedre enn den srpa man fikk servert uti felt. Der nede. Der borte. Den gangen. Bak i tiden der.

Det finnes to typer smell her i verden som delegger noe inni en. Som knuser en del av deg som engang var godt. Uskyldig. Naivt. Som med et trykk river fra deg barndommen din, og bytter ut minnet om den ste duften av duggfrisk blomstereng og nystekte pannekaker, med stanken av krutt, fosfor, blod og delagte tarmer. Svidd kjtt. Avfring. Oppkast. Etter smellet er det alltid s stille. Kvelende taust. S kommer skrikene. Hyl. Grt. Sirener. Skuddsalver. Et slikt smell er slutten p en drm og begynnelsen p et mareritt.

Den andre typen smell, er en dr. Den hun smalt igjen da hun tok ungene p armen og gikk. Hun orket ikke marerittene dine fra det andre smellet. Panikken. Sinnet. Hjelpelsheten. Det smellet er bekreftelsen p at krigen ikke er over. Den gr aldri over. Den lever i deg og du vkner opp til det samme marerittet. Igjen og igjen. Det er s stille etter disse smellene. Hvem sa at mareritt var brk og kaos? Nei. Marerittet er den absolutte stillhet. Stillheten etter smellet. Fr hylet. Fr kaoset.

Seks l og seks shots. Ikke snne harde shots. Ikke snne som jeg tar: Gammel Dansk. Jack Daniels. Fernet Branca. Snne som slr deg ut om du drikker for mange, for fort. Nei snne godterishots. For barn. Med Lakris. Tyrkisk Pepper. Sure Fisker. Eple. Milde shots som du kan heve opp i lufta, og skle med gutta og rope "HOHAAA!" - igjen og igjen. Hele kvelden. Flyet gr om to dager. Jentene er med. De sitter og nipper til sine hvitvinsglass og svelger trer. De er med p festen. De feirer. Men de er vettskremte. Fortvilet. Siste kveld med forloveden. De er bare barn, og s HAR det forsyne meg barn? En halvt r gammel baby. Mormor har henne i kveld. Brystmelkpumpa duret og gikk og samlet opp hver drpe melk fra mamma. S hun kunne g p Dubliners med de andre kjrestene, og drikke sine elskede avgrde. Til krigen. De skal skyte og bli skutt. De skal komme hjem til sine sm barn. Og leve med at de drepte andre sm barn. Den kjekke mannen som reiser av grde. Hvem er han nr han kommer hjem? En mann med mareritt? Skal hun smelle dren igjen med en toring p armen? Nr han kommer hjem? Hvem skal hun ringe? Nr han ikke klarer leve med seg selv mer? Ikke klarer leve med henne mer?

Julaften er en velsignet kveld. S stille og fredelig. Det er jo bare en del av marerittet. Men uten tilskuere. Akkurat denne aftenen str det ingen og ser p. Exen og ungene er hos mormor og morfar. Dine egne foreldre fikk beskjed om reise et visst sted. Ikke mase om ribbe og glgg.

I kveld er det bare TVn som fr brke. I kveld skal AGn tas fra hverandre i sm deler, som skal pusses og gnis. S skal et nysmurt vpen settes sammen igjen. To pils str i kjleskapet. Sammen med to pizzabiter fra i gr. Og den der boksen med Snurring. Kald "Dd mann p boks". Alt skal nytes. I fred. I ensomhet. Det er bedre enn all styen. Minnene. Kjeften. Anklagene. Drmmene. De knuste drmmene. Marerittene.

Men i kveld skal en stor ting skje. Endelig. Endelig skal trene f fritt utlp. Endelig skal du f grte hyt. Hulke og snrre. For endelig er det ingen som ser.

 

Til mine norske venner som er, og har vrt i vpnede konflikter, og som ikke har det s bra. Jeg tenker p dere denne julen. Mvh Hank.