hankvonhell

Kristofobi – du kjenner følelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker på forlengst utdødde språk. Svarte unaturlige røster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. Øynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader på skuldrene dine mens du kaster opp grønt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke å stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame på TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lærer som ba fadervår i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mørke historiene? Heksebålene og korstogene? Inkvisisjonen som nådeløst slo ned på all feil tanke og tro i den mørke middelalderen?  Da man måtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne – det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det så lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av så mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke være det. Vi har kommet så langt i sivilisasjonen nå. Dette er en av de høyest utviklede og mest siviliserte trekk i vårt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekår. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan få det på en t-skjorte om du vil. Bestille den på nett. Det er skrevet både sanger og kved om å drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten ifølge en ekspert på akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til å si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njål Høstmælingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget “Drep Samene” hadde det vært anderledes. Da hadde nok politi og myndighet måtte kobles inn. I dag vet vi også at utsagnet “Drep Muslimene” også faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til å si “Drep de Kristne”. Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mørkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebål, kjetterbål og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av år holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som så, men det stemmer jo at at det har blitt begått forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det står faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppstå, når psykopater får tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. Nå er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den største logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har nå definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle må bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg på hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbål og brutale henrettelser som ble begått for fem seks hundre år siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk å avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar på islamisters brenning, halshugging og steining, som foregår i dag – i nåtid. Vi må ikke skjære alle over en kam, sier vi når det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi når det gjelder kristendommen. Og skulle vi følgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det å dra det små-snurte ateistiske: “Fuck all religion” kortet. For “all religion” skjærer jo i hver fall “alle” under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjærer alle under enda mer kam – ifølge ateistene. Øh… Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med å drepe alle kristne ser ut til å gå ganske så greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det – du slipper å vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er “Kristofobisk Korrekte” i sin nyhetsdekning. Dvs: De største mediehusene i Norge unngår å melde at forfølgelsene av kristne  overgår all annen religiøs forfølgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye å holde skjult for oss. I all fall ifølge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de må ta seg i akt for å praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 – en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregår hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregår det et regelrett folkemord på kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er også ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonærer og kolonialister. Slike nyheter får du ikke lese her hjemme på berget. Kristofobiske redaktører og deres kommentatorer, passer nøye på å utelate slike opplysninger. Litt av frykt for å bli sett på som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt Østen i dag, av frykt for å bli sett på som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktørene vil samtidig unnlate å fortelle om homofile som kastes levende fra høye bygninger av de samme islamistene, av frykt for å bli sett på som – ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker håret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser på abort som forsterdrap, er mørkefyrster fra middelaldreren. Islamister må ikke spørres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er så mange og påtakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulært sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor høst, En AG3 har 17 deler – Til norske veteraner ble det starten på noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til å bidra litt til Veteranforbundet Siops og pårørendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt på en førjulsfest, og så ble kontakten etablert.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Dette ledet til at vi nå har laget denne videoen til låta “For Deg”. Låta er oversatt til norsk fra den amerikanske låta “For You” som ble spilt i krigsfilmen “We were Soldiers” – en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle være en hyllest til norske krigsveteraner og deres pårørende.

Jeg har vært så heldig å møte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forstått på en helt annen måte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militære operasjoner i utlandet. De har vært utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsområdene med vonde traumer og minner. Det kan være vanskelig å leve med, og det kan være en prøvelse for deres nærmeste – de pårørende. Vi som samfunn skylder våre veteraner og deres pårørende vår oppmerksomhet, forståelse og takknemlighet. Jeg håper denne låta, og videoen, kan være med på å øke vår bevissthet og kjærlighet til de mange veteranene som gikk den “ekstra mila” for oss alle, og som nå trenger å få komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var så preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for å se med egne øyne hvor de hadde vært og hva de hadde gjennomgått. Jeg har også møtt utallige veteraner på mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tøft der også, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge ønsket å bidra til et slikt løft i Norge. Og nå er behovet og muligheten der at vi bare bør få dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville være fantastisk. 

Tusen takk til regissør Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og glød etter å dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en ære og en glede å få møte dere.

Helt ærlig. Jeg er egentlig bare sånn middels interessert i norsk fotball. Jeg har aldri hatt et norsk fotballag som jeg har kalt “mitt”. Jeg har flyttet så mye rundt, og jeg har vel egentlig vært mest opptatt av damer og racerbåter og grillmat og alt annet enn norsk elitefotball.

Men jeg har alltid hatt et hjerte for underdogs. Og jeg har alltid hatt et hjerte for de som kjemper for harde livet mot alle odds. Alt fra rusmisbrukere som reiser seg fra møkka, til Vollvik som kriger mot evige konkusrvarsler. Folk som kjemper kamper vi ikke vet noe om. Folk som kjemper en umulig kamp i det offentlige rom. Ofte taper de, og må begynne på nytt. Av og til vinner de og får en etterlengtet og velfortjent seier. Og en sjelden gang skjer det et mirakel, og den siste blir plutselig den første. Da fryder jeg meg langt inni hjertet.

Nå ble det plutselig viktig for meg. Norsk fotball. Da jeg flyttet til Lillestrøm for 1 1/2 år siden, sverget jeg høytidelig at jeg ikke skulle blande meg i LSK. Det løftet har jeg nå brutt. Jeg føler meg forpliktet til å delta i å supporte hjemmelaget der jeg nå bor, når det kjemper for å beholde plassen sin i Tippeligaen, OG evt fortsette å supporte neste år, om det skulle bli nødvendig å kjempe laget opp fra nedrykk.

Da jeg flyttet hit trodde jeg alt stod bra til med Lillestrøms snart 100 år gamle stolthet. Laget har jo holdt seg i øverste divisjon i en årrekke, og de har hatt godt med ressurser og gode navn i stallen. Men jeg skjønte fort at det var krisestemning i LSK. Vel, det siste der stemmer ikke helt. Damelaget til LSK er på topp, og kicker ass på hele Europa. Rekrutteringen til barne og ungdomslagene er upåklagelig, og klubben har en rekke programmer for talentutvikling blandt barn og unge. Samtidig som bevisstheten er høy om at ingen skal støtes ut og bli benkeslitere eller evige andrevalg. Nei dette er ikke en klubb i krise, men det er litt stress på A laget – Herrer. De risikerer å rykke ned fra Tippeligaen. Det var da jeg oppdaget dette at jeg begynte å bry meg. Vel, egentlig var det ikke jeg som begynte å bry meg, men datteren min.

Lillestrøm er byen vår nå. Vi er tilflyttere, men det er her vi bor. Det tok ikke så lang tid før datteren min ble stolt av å bo her, og stemte i sanger og slagord: “Lillestrøm er best – Ingen protest!” osv osv. Hun er litt forsiktig med å synge slik hvis noen barn fra en annen by hører på, så de ikke blir lei seg. Det er fint der de andre barna bor også, men Lillestrøm er hennes by. Hun ønsker å elske plassen hun bor på. Hun har vært med vennefamilier på Åråsen og sett kamper. Jeg har aldri tid til å se kamper live, men jeg merket plutselig at dette fotballlaget begynte å engasjere den lille arvingen min: Gult og svart skjerf står på ønskelista. Gjennom hele denne dramatiske høsten, med så mange tap og trenerkritikk, har jeg vært nødt til å ha små stille samtaler på sengekanten om at vi må aldri gi opp, selv om vi taper. Og det viktigste er at man gjør sitt beste. Og det at man rykker ned betyr ikke at man ikke kan rykke opp igjen. Tårer må tørkes, og vi må finne lignende situasjoner i Star Wars filmene, hvor våre helter møter formidable trusler, men likevel vinner, ved hjelp av kameratskap, mot og lojalitet.

Hvis min datter plutselig får det for seg at hun vil spille fotball, er det LSK som må levere henne denne muligheten. Hvis hun bare vil heie, er det LSK som er det naturlige laget hennes. Som hennes far er det min fordømte plikt å forsterke og støtte mitt barn i hennes engasjement i sitt nærmiljø. Og der har folket en liten utfordring her i Romerike. Det er jo et paradoks at dette er det største vekstområdet i Norge, med en enorm boligbygging og tilflytting, mens antallet dedikerte og engasjerte LSK supportere faktisk synker. Ja, jeg er klar over at man ikke bare svikter fotballaget sitt, bare fordi man flytter hjemmefra. Det er mye forlangt. Men i lys av det faktum at vi tilflyttere som har barna med oss, også må sette oss selv til side for barna vår i slike spørsmål, blir det mildt sagt dårlig gjort og veive flaggene til resten av landets klubber, mens barna våre skal vokse opp her. 

Ja så denne sommeren og høsten kom jeg ut av skapet som LSK supporter. All motgangen klubben har, engasjerer meg. Dette er ikke bare min datters by lengre – det er min by også. Og jeg kan ikke bo et sted uten å bry meg. Uten å engasjere meg. Uten å eLSKe. Og når jeg elsker får jeg det hardt. Det merket jeg bare nå i helgen. Jeg pendler mellom Lillestrøm og Stockholm hver helg for å spille i “Musikalen Sällskapsresan” der. Hver søndag kveld sitter jeg på Arlanda flyplass og venter på flyet hjem. Plutselig satt jeg der og opplevde LSK slå Brann på bortebane. Noe rart og ukjent begynte å skje med meg. Hjertebank, skjelvinger, ukontrollerte lyder. Hyperventilering. Og så forløsende tårer da sensasjonen var et faktum Brann – LSK 1-2. Det KAN gå. Vi KAN unngå nedrykk.

Jeg kommer hjem. Jeg og datteren min danser rundt på gulvet og sprudler og ler. Vi har hverandre. Vi har byen vår. Vi har vennene våre. Vi har LSK. Og må klubben kjempe seg tilbake etter et nedrykk, skal vi jaggu brette opp erma og være med på det. Vi er ikke bare medgangssupportere. Vi er ikke engang motgangssupportere lengre. Vi er glade i hjembyen vår. Vi er supportere. Vi er LSK.