Reiser du mye? Slik gjør du flyplassen til ditt tempel.

19.09.2016 - 03:06 Ingen kommentarer

Jeg tar fly minst to ganger i uka. Noen ganger oftere. Jeg er så ofte på flyplasser at jeg har lært meg å ikke gå og ergre meg, eller la meg stresse av mine medpassasjerer lengre. Jeg har oppdaget at flyselskapene, flyplassarbeiderene og sikkerhetskontrollørene ikke er mine fiender. Ja det kan dukke opp mang en situasjon, hvor jeg får min sjelefred utfordret, når jeg er ute og reiser. Og noen ganger kan det være en sann prøvelse og beholde roen. Men jeg har lært meg å bare la hendelsene utfolde seg. Det er ikke alt som står i min makt og gjøre noe med. Tusenvis av mennesker skal opp i lufta i digre flyvemaskiner. Det er egentlig et helt håpløst prosjekt. Nesten like umulig som humla, som egentlig ikke skulle kunne fly. I puljer på 150 - 300 personer om gangen, skal gigantiske stålrør ta av og fly oppi løse lufta - en mil over bakken i tusen kilometer i timen. Mennesker som aldri har møtt hverandre før, og som kommer fra helt ulike steder i livet. Gleder og sorger. Drømmer og håp. Gode eller onde. Tykke, tynne, store, små. Plutselig sitter de der i samme lille trange cabin, og skal dele skjebne. Alle har lagt sine liv i hendene på piloter og cabinpersonell. Det er ganske utrolig. Det er ganske flott. Da jeg lærte meg å tenke slik, ble det straks mindre utfordrende å reise.

Flyplassene er ikke lengre hektiske, frustrerende og stressende maurtuer som jeg "hater". Tvert imot. Det har blitt mitt viktigste tempel for tankevirksomhet, meditasjon og refleksjon. Midt i alt mylderet av mennesker som haster hit og dit, og leter etter gaten sin, finner jeg meg et stille hjørne og setter meg ned. Et lite cafebord, eller en benk litt unna den verste strømmen av folk. Der kan jeg sitte og puste ut litt. Titte på folk som går forbi. Jeg kan dikte opp små historier om hvor de kommer fra og hvor de skal. Jeg kan more meg over grupper som helt åpenbart er ute på heisatur for å feste fra seg. Jeg kan undre meg over den dystre forretningsmannen som står og tripper og ser på klokka i et desperat forsøk på få tiden til å gå fortere. Småbarnsfamiler, som orger og styrer med bamser, og tåteflasker og skrik og skrål. Eller andre småbarnsfamilier igjen, som med lykkelige, hektiske blikk skal ut på en stor reise. Til syden. Til besteforeldre. Til spesialklinikker i utlandet for å få en etterlengtet sjelden behandling til sin minste. Håp. Forventninger. Jeg kan sitte og observere menneskene som går forbi. Jeg får liksom se noen sekunder av deres liv og historier, før de forsvinner ut av livet mitt i 1000 km/t.

Men det er ikka bare de andres liv jeg får sett på, der jeg sitter alene på en flyplass full av tusener av folk. Jeg får en god anledning til å tenke på meg selv og mitt eget liv. "Me time" som det så populært heter. Tid for meg selv og bare meg. Om jeg er så heldig å få en time eller to for meg selv på en flyplass, er det en velsignelse. Jeg får reflektert over livet mitt slik det er i øyeblikket. Hvor var jeg? Hvor er jeg? Hvor skal jeg? Jeg får tid til å tenke ferdig alt det som kanskje er litt utfordrende. Frustrasjoner. Sorger. Skuffelser. Irritasjoner. Og når jeg er ferdig med det, begynner jeg og regne opp alle mine velsignelser. Vennene mine. De som stiller opp for meg. De som sender meg gode ord, takk og oppmuntringer. Fans og publikum som bare vil vel, og som gir meg så mye. Jeg får tid for meg selv til å tenke på det kjæreste jeg har. Min vakreste datter. Livet som på sitt finurlige vis har gjort meg klokere og sterkere istedet for å knuse meg helt. Jeg er en heldig mann - er mitt mantra.

På flyplassene legger jeg mine planer. Tar beslutninger. Planlegger neste blogginnlegg, skirver et dikt, melder en venn. Der sorterer jeg ut hvilke beslutninger jeg skal ta nå, og hvilke jeg skal utsette til jeg vet mer. Eller aldri. På flyplassene sitter jeg og skriver små meldinger, e-mailer og notater. Mange av mine viktigste prosjekter i dag, ble skapt av slike flyplasseanser. Her lander mine drømmer og mine håp. Her ser jeg at alt er mulig, om jeg bestemmer meg for det. Alt er mulig. Det er mulig å reise en mil over bakken i 1000 km/t, i store stålrør med vinger, med 300 mennesker ombord som ikke kjenner hverandre. Flyplassene gir meg tro, håp og kjærlighet.

Og hva er vel ikke bedre enn å sitte på en flyplass og tenke på en god venn, og plutselig hører du en stemme: Og der står den samme vennen du satt og tenkte på: "Hei Hank. Hvor er du på vei?" 

Alltid et morsomt spørsmål på en flyplass. For svaret er jo det samme for absolutt alle som er der: Alle er vi på vei mot fremtiden.

Rusdebatten er over for min del

16.09.2016 - 03:02 Ingen kommentarer

NRK P1 Ukeslutt har ringt igjen. Jeg slo av lyden på mobilen kvelden i forveien. Utslitt etter femte dag med intense prøver på teateret. Ville sove ut for en gangs skyld. Ukeslutt har ringt igjen. OG sendt meg en SMS : "Sturla har skrevet et debattinlegg i Dagbladet. Hva er din reaksjon på dette innlegget? Kan du komme til oss her i Ukeslutt og debattere dette innlegget?" Sturla er narkoman men han er også en oppegående journalist. Sturla ville at jeg skulle bli intervjuet om narkotikapolitikk i gratisavisa Natt og Dag for noen år siden. Men jeg takket nei. Natt og Dag har en litt flåsete intervjuspalte som heter "Snill og Slem", eller noe sånn. Den er veldig underholdene for trofaste lesere, for da kan man sette meningsmotstanderes meninger i et dårlig lys, under dekke av å være "lunt objektive". Jeg ville ikke debattere narkotikapolitikk og narkotikabehandling i en "lunt objektiv" men akk så ferdigvinklet spalte som "Sint og Snill". 

Sturla hadde nylig skrevet et debattinnlegg, om at han syntes det var urettferdig at han ikke skulle få lov til å være et aktivt og deltakende medlem av samfunnet, selv om han går ned på plata noen ganger i uka og kjøper seg litt heroin som han han røyker på en eller annen do i Oslo sentrum. Det var dette innlegget NRK Ukeslutt ville at jeg skulle debattere. De hadde en viss formening om at jeg skulle være Sturlas motpart i debatten og si at "Nei, når du røyker heroin på do, får du ikke være med i samfunnet." Og så skulle jeg sikkert være med på en debatt om hvorfor vi har sprøyterom for heroinister, men ikke røykerom for heroinister som ikke bruker sprøyter. Jeg ville ikke være med en slik debatt. Hvorfor? Fordi det gjør for vondt, og fordi jeg ikke har noe svar.

Da NRK Ukeslutt ringte og ville ha meg med på denne debatten, vrengte det seg i magen. Jeg fikk noen jævlige minner fra fortiden opp i tankene mine. Jeg lå på en klinikk i Sverige i 2009. Narconon heter den. Den baserer seg på teknikker utarbeidet av L.Ron Hubbard. Han stiftet også Scientologikirken. I Norge regnes denne filosofien som livsfarlig. Selv om Narconon ikke har noe religiøst formål (ingen blir spurt om tro, sjel eller andre kosmiske greier), regnes koblingen til Scientologi i seg selv som god nok grunn til at alle involverte parter skal plukkes i småbiter og tas avstand fra, i det offentlige rom. Jeg visste ikke hvor hard denne agendaen var, da jeg dro ned til Narconon i Sverige. Jeg hadde brukt metadon og subutex i så mange år, men det bare hjalp ikke meg. Hver gang jeg ba om hjelp til å slutte med disse preparatene, fikk jeg negativ beskjed: "Du er på medisiner resten av livet ditt. Du kan ikke slutte." Men så måtte jeg slutte med medisinene. Jeg ville overleve og være familiemann og yrkesutøver. Jeg fikk ikke til å være det i den kjemiske tåkeheimen jeg var i. Jeg fant denne klinikken som brukte andre metoder. Vitaminer, kommunikasjonsterapi. Kognitiv terapi: Altså å få hjelp til å "møte seg sjøl i døra" uten å stikke av - fysisk eller i rus. Kanskje bli litt klokere. 

Jeg satt og svettet og var småsyk. Hadde trappet ned subutexen til null for et par uker siden. Kroppen begynte å komme i balanse igjen. Tankene derimot. Hvordan skulle dette bli? Jeg gledet meg, men gruet meg også til å ta det store oppgjøret med meg selv. Jeg visste at det ville bli neste steg. Men samtidig var jeg glad og stolt over meg selv. Min lille baby på 3 måneder skulle få se. Pappa kommer og passer på deg. Men jeg måtte kaste opp litt også. Abstinenser er nådeløse. De er vonde. Så ringte telefonen: "Det er fra Dagbladet. Du er jo på en klinikk drevet av en sekt. Her i Norge kaller de deg destruktiv og farlig." Jeg ble redd. Jeg ble kvalm. Jeg ble sint. Jeg ble rasende. Her lå jeg og kaldsvettet for livet. For meg og min familie. For å overleve. Jeg bestemte meg for å krige litt tilbake. Det gjorde jeg også. 

Jeg ble en del av norsk rusdebatt. Det var dumt. Jeg skulle aldri ha engasjert meg. Jeg ble definert som en fanatisk og moralistisk hater av av rusmisbrukere, og skyld i alt som var feil med rusbehandlingen i Norge i dag. Jeg fikk indirekte skyld i i at mine beste venner, Roar, Marius og Ebbe og alle de andre som jeg savner så inderlig, døde av overdoser. Jeg kan fremdeles ikke komme over de dødsfallene - tapene av mine beste venner,uten at tårene velter over meg. Nå fikk jeg vite at jeg var medskyldig, fordi jeg løftet sabelen mot metadon og heroin som kur mot : metadon og heroin. Og selvfølgelig fri hasj. Ingen vet egentlig hva jeg mener om kriminalisering eller avkriminalisering av hasj. Jeg har egentlig ikke så mange bombastiske tanker om det heller. Jeg tror bare ikke på en quick fix.

Mina vi opplyse ungdommene i Norge om at rusmidler er farlige. Hun vil ikke en gang gi dem opplysningen om hvilket stoff som er farligst: Alkohol, hasj eller heroin. Eller LSD for den saks skyld. Hun vil gjerne si at alt er farlig på sin helt egen unike måte. Men farligere enn noe annet, er ideen om at det ikke finnes et kjemisk stoff du kan ta for å få det bedre i livet ditt. DET er en farlig tanke, når 1,4 millioner nordmenn går på et eller annet medikament som påvirker sinnet og de mentale evnene folk har. Barn får speed. Vi voksne får både lykke, sove og smertepiller. Det er vitenskap og medisin, tenker vi. Det var jo legen som skrev det ut. Han er ingen narkolanger. Mina beveger seg i et minefelt. Og hun har en massiv motstand mot seg. Hun er "moralisten". De som er skyld i overdosene, arrestasjonene, fornedringen og kriminaliseringen.

"Vi vil advare alle i rusfeltet om en bevegelse som ønsker å få LAR pasienter ut av behandling og inn i tvilsomme ideologier".  Sånn ca var det formulert - advarselen fre Helsedirektoratet. Den ble sendt til alle landets helseforetak. Egentlig var det  bare jeg og Kenneth som hadde en ide om at folk som ønsket å slutte med LAR (Metadon og subutex), skulle få et forsvarlig tilbud til det av myndighetene, istedet for et bastant nei. Det handlet ikke engang om meg og (farlige) Narconon, men alle mulige slags medikamentfrie behandlingsmetoder. Og kun for de som gjerne ville. Da jeg fikk lese skrivet som var sendt ut av en norsk statlig innstans,tydelig vinklet mot meg og og Kenneth (som tilhører en helt annen terapeutisk skole), skjønte jeg at det norske rusfeltet er totalt maktesløst i å kunne håndtere noe problem som helst. Her gjelder det å pumpe luft i alle bilens fire punkterte dekk. Dekk for dekk. For dekk for dekk. På en bil som brenner. 

Jo Sturla - jeg synes du skal få delta i det offentlige liv. Uten skam. Jeg vil kanskje ikke at du skal være læreren til datteren min. Eller kjøre lastebil på E6. Men du skal selvfølgelig få skrive og delta og være journalist.

Arild - du har gått en mil ekstra for så mange. Jeg tror kanskje ikke alltid at rus er bare en litt annen form for nykter. Men ingen skal ta fra deg at du kjemper for de svakeste.

Thorvald og Jens -Herregud så lei meg jeg er for at dere mister datteren og lillesøsteren deres. Hun var et nydelig menneske. 

Mina - Ja du skal fortsette og være "tante Sofie" i debatten. Det handler ikke bare om rusbrukeres rett til å ruse seg, men også om samfunnets rett til å ha nyktre, anstendige borgere rundt seg som alle jobber sammen. Det handler ikke om moralisme, men om moral.

Kenneth - Du har tatt på deg å bære nykterhetens fane. Du prøver å finne et skjæringspunkt. En balanse. Men samtidig må du si at nei er nei. Det reddet livet ditt da du lærte deg og si nei.

Til alle dere som er døde nå. Ca 300 i året. Jeg håper dere vet bedre hva som skjedde med dere som gruppe, enn vi som fremdelses er her på jorda vet. Men jeg tror egentlig dere er individer, med helt unike historier. Helt unike skjebner. Og dere døde på hver deres unike måte. Hvem er vel vi andre til å sette deres fortvilelser og ensomheter i bås, lage en gruppe av dere og skylde på våre meningsmotstandere for deres tragiske død? Hvilken vitenskap skal forklare denne tragedien til de som elsker dere? Hvilken tro eller religion kan sette en så ensom død i sitt rette perspektiv? Hvem i norsk rusdebatt har egentlig facit på hvorfor akkurat dere døde? 

Hver gang mediene spør meg om å debattere dette temaet nå, blir jeg uvel inni meg, og jeg takker helst nei. Jeg orker bare ikke. 

Jeg satte de aktørene jeg ville nevne, med fornavn, for for deres nærmeste, var dere også fornavn. Dere som faktisk døde av overdoser.

Jeg er en heldig mann. Livet er bra.

12.09.2016 - 02:30 Ingen kommentarer

Forrige helg tok nettet fyr etter at jeg skrev om en ekstremt tung episode i mitt liv, og hvor viktig det var at jeg ringte Kirkens SOS.

Jeg var ikke helt forberedt på den enorme responsen på innlegget. Men jeg er takknemlig over de menge gode og varme tilbakemeldingene jeg fikk. Men enda viktigere var det å se at mange følte at det hjalp dem i sine liv å lese om min livskrise. Noen har til og med takket over tipset, fordi de ringte Kirkens SOS etter å ha lest innlegget, og at det hjalp dem. Det var sterkt å skjønne at det satt mennesker i dyp fortvilelse, men valgte å be om hjelp pga noe jeg hadde skrevet noen timer i forveien - bare for en ukes tid siden. Selv om dette kanskje ikke er det morsomste blogginnlegget jeg har skrevet, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og for effekten det hadde hos så mange.

Jeg fikk også en og annen bekymret melding. Gode råd. Og lykkeønskninger. Det var fra folk som forsto det slik at jeg satt i denne situasjonen jeg beskrev, i nåtid. Det stemmer da ikke. Jeg vil gjerne presisere at jeg absolutt ikke sliter i dag. Tvert imot, så har jeg det veldig veldig bra nå om dagen.

Så jeg tenkte jeg skulle gi en liten statusrapport fra livet mitt nå.

Jeg er en heldig mann: Jeg får nemlig stå på en av Stockholms og Sveriges mest legendariske teaterscener - Chinateatern - i hele høst. De siste tre ukene har jeg hatt intense prøver på "Musikalen Sällskapsresan"  - en musikals komedie basert på filmen "Sällskapsresan" fra 1980, med Lasse Åberg og Jon Skolmen i hovedrollene, og en helt ellevill Sven Melander i en av birollene (han er med på musikalen også, og publikum elsker Berra og  kompisen Robban, som jakter på Pepes Bodega som tapper 80% rom på vinflasker for å lure den svenske tollen). Jeg har da rollen Jon Skolmen hadde i filmen: Nordmannen Ole Bramserud. Evig opptatt av teknikk og utrolig kule nye dubeditter. Han har det nyeste av alt, enten det trengs eller ei. Han er en jovial optimist og en munter venn for en sjenerte Stig Helmer, som har flyskrekk og er ellers litt av en noksagt. Stig Helmer spilles av Anders "Ankan" Johannsson. Dere har helt sikker sett denne komikeren på svensk TV. Han er utrolig morsom.

Å få stå på Chinateatern er intet mindre enn en ære. Teateret ble bygget i 1928 som kino. Men det ble raskt gjort om til et av Sveriges viktigste revyteatre. Nesten som vårt eget Chat Noir i Oslo, bare 5-6 ganger større med sine 1240 stoler. På denne scenen sto revykongen Ernst Rolf i en årrekke. Og den nydelige teaterdivaen Zarah Leander trollbandt sitt publikum der med sin herlige sang. Jeg tar meg stadig i å tenke på min god gamle venn Dag Frøland, når jeg står der på den gamle teaterscenen i Stockholm. Han døde i 2009 mens jeg spilte Jesus i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teateret. Det var min første og siste musikal - trodde jeg. Og Dag var så stolt. Han var den første som sa til meg at jeg måtte komme meg videre i karrieren fra rockescenen til teater og film. Han mente ikke at jeg skulle slutte med noe, men bare gjøre mer. Før det turte jeg nesten ikke tenke tanken på å gni av meg øyesminken og slukke raketten. Nå står jeg for andre gang i en stor musikal. Takk Dag for dine gode råd. I helgen var det premiere, og nå blir det pendling hver helg frem til jul for spille teater.

Senere i høst står jeg også på noen utvalgte norske scener. Jeg og min fantastiske venn Jenny Jensen skal igjen ut med showet "Cornelis och Damerna". Vi synger duetter og forteller om Cornelis Vreeswijks forhold til kvinner i hans liv, både privat og i karrieren. Det er alltid fint og være sammen med Jenny og familien hennes. Jenny og Tor har en datter, slik som meg. Vi blir liksom en litt corny hippiefamile, når alle er sammen. Jentene løper rundt i tigerdrakter og hopper trampoline. Musikerene, Jenny, Tor og alle i teamet synger og danser og ler.

Det er mange som også ønsker foredrag fra meg om dagen. Jeg har holdt et og annet innlegg på en og annen konferanse, for NAV ansatte, for innsatte i fengsler, for direktører i store selskap, for ansatte i alle mulige yrkesgrupper. Hva snakker jeg om? Livet. Om å overleve. Om å våge å reise seg. Om å få hjelp. Om samarbeid og vennskap. Jeg har gjort de fleste feil en mann kan gjøre, men her sitter jeg ennå: I live. Med et nydelig barn. Med en venneskrets som aldri slutter å overraske meg med sin støtte, hjelp og tålmodighet. Med en jobb som jeg elsker, hvor jeg får gjøre andre mennesker glade, klokere, rørt, sterkere, eller bare fulle av latter. Jeg får holde på med min store lidenskap: God mat og drikke, i ulike sammenhenger. Kokebøker og grillmat. Matklubber og event. Jeg skal fortelle mer om det siden. Vel, jeg kan visst litt om livet likevel. Bare å ta kontakt om du trenger en foreleser.

Jeg har slått meg ned her i Lillestrøm, og jeg har blitt oppriktig glad i denne byen. Her er det vekst og optimisme, og gode tilbud til barn og unge. Tror jeg blir her en stund. Kort vei til flyplassen når jeg skal ta min ukentlige Stockholmstur.

Jeg har fått en god innsikt i hva ondskap og dumskap gjør med oss mennesker. Hvordan vi kan jævle med hverandre og livene våre. Jeg blir ikke lengre sjokkert. Men jeg lyver hvis jeg sier at ondskap og dumskap er en naturlig del av livet. At vi skal ha det vondt, som en leveregel. Det finnes mange gode mennesker der ute. Det gjelder bare å få øye på dem, og slippe dem inn. Det gjelder også å tillate seg selv å være god. Ignorere dem som vil gjøre deg liten og mislykket.

Ja jeg har det bra nå - jeg og jenta mi, og vennene våre. Livet er ikke så verst.

Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.

02.09.2016 - 02:43 Ingen kommentarer

 

https://www.kirkens-sos.no

 

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av.

På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var  over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe.

Så mange vonde ord. Så mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for å ville avslutte livet sitt? Prøv å skalle hodet ditt mot en fjellvegg så hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor på. Nådeløs. Blodet renner.

Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker - tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser. 

Et lite skittent hotellrom i København sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg nå. Det er ikke TV der. Ikke eget bad - det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i døden? Hvem bestiller frokost på rommet kvelden før sin egen død? Trenger du luksus når du har mistet alt? Når du har fraskrevet deg alt? Ingen behøver vel en lukseriøs hotellsuite når de står på kanten av sitt eget liv - sin egen død? Døden blir aldri vakker. Den behøver ingen roser og kniplingsduker. Døden er bare det den er: Død. Og når du velger den selv, finnes det ingen måter du kan pynte den på. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse - javel, men likevel - død.

En narkoman vet at når stempelet på sprøyta går inn i bånn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i sprøyta, som når bånn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder før giften begynner å virke. Hvis dosen er dødelig, begynner døden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det før. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mørket. Men jeg kjenner også igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsøker å dra meg ned.

Vel, så ble det ingen død på meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere å våkne opp 30 timer senere, med størknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukøret setter du deg på flyet hjem fra de mørke bakgatene i København. Englene vant over demonene igjen. Likevel føles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslørt. En feiging og en Judas.

Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige døgns kjemiske mørke. Komaet fra selvmordsforsøket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet.

Her sitter jeg. Lurer på om når jeg skal prøve neste gang. Angsten begynner å melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over å ha overlevd. Lettelsen over å ikke være død. Det er bare et rot. Og så dødsangsten. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. 

Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme råd. Det er ingen sykdom, så jeg kan ikke ringe legevakten.

Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg - rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann - eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pønker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som våget å slutte i Norges råeste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS: "Hei. Kan dere være så snill å ikke legge på?"

"Selvfølgelig skal vi ikke legge på."

"Bare ikke legg på" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe."

"Jeg skal ikke legge på."

Jeg begynner å hylskrike.

"Det er greit. Jeg er her."

"Ikke legg på, vær så snill!" Jeg strigråter.

"Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke på."

Så begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med på tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer.

Dette høres ut som en hendelse fra mitt lang tilbakelagte liv, for ti år siden. Sannheten er at dette hendte i fjor høst.

Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem når du har det sånn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt.

 

 

Djevelen bor i bikinitruser,sameluer og burkaer

28.08.2016 - 20:29 Ingen kommentarer

Dette bildet er hentet fra en samisk kortfilm jeg spilte i for noen år siden. Jeg spilte en prest som hadde reist til Finnmark for å frelse de troløse samene fra naturreligion og hedenskap. Presteskapet i de samiske omsrådene på denne tiden, ville utrydde alle symboler på samiske identitet, trosliv og levesett. I denne filmen - Iditsilba - reiste denne presten rundt i samiske leirer og tok de tadisjonelle luene som jentene bar, og kastet de på bålet. Samene ble fortalt at djevelen lå gjemt i lua, og de jentene som nektet å gi dem fra seg, ble druknet.

 

Du kan se klipp fra filmen her:  https://www.youtube.com/channel/UCtC4i3umDY-r1Mkc7bZ-cOQ

 

I disse dager har Europa gått amok om noen badedrakter som skal gjøre det mulig for muslimske kvinner å gå på stranden. For oss her i vesten er burkaer og niqaber og burkinier selve symbolet på streng Sharia og muslimsk middelaldersk terror og kvinneundertrykkelse. Så vi tenner den vestlige frihetsfakkelen, og vi vil utrydde og forby hele styggedommen. Djevelen er funnet. Ikke i en samelue denne gangen, men i en litt stor badedrakt. Og når vi mennesker har funnet djevelen, da kan vi liksom herje fritt. Ydmyke disse damene og tvinge dem til å kle av seg. På samme måte som det religiøse politiet i Iran ydmyker kvinner som vil pynte seg og være litt sexy for gutta. De blir da tvunget til å kle på seg.

Det vi glemmer i blodtåka, er at om klærne rives av eller tvinges på, så spiller det ingen rolle. Ydmykelsen ligger i tvangen, ikke i den tilsynelatende motivasjonen. Det er fornedrelsen som er poenget, ikke den ideologiske eller religiøse forklaringen. Den er bare et skalkesjul. 

Det er lett å tro at dette handler om religion og trosliv. Jeg tror ikke det lengre. Jeg tror dette handler mer om hodeløs forfølgelse av "de andre". Jeg tror vi blir forledet av den offentlige debatten til å tro at denne tredje verdenskrigen, som allerede har startet, handler om slike ting som har med religiøs symbolikk og troshandlinger å gjøre. Og jeg tror bruken av undertrykkende presteskap kun er et overfladisk verktøy for en mye simplere agenda. 

Det minner meg litt om gamle nazi-tyskland. Lederne i nazipartiet var visstnok ikke de mest religiøse av seg. Det var mange ateister der. Det var også endel mystikere som flørtet med religioner fra før vikingetiden. Noen var gamle kommunister, og en større andel var akademikere, som ikke trodde på annet enn ideologi og vitenskap. Men denne eliten ville selvfølgelig aldri fått helt vanlige katolske og protestantiske kristne borgere med seg på slagmarken, om de ikke hadde holdt massgudstjenester og skrevet "Gott mitt uns" (Gud er med oss), på beltespennene til uniformene. Eliten og de grå eminenser utnytter enkeltmenneskers behov for å ha et personlig åndsliv. Vi mennesker er åndelige av natur, men vi har liksom ikke nådd de helt høye bevissthetsnivåne selv. Så vi søker sannheter og forklaringer på vår egen eksistens. Dette er naturlig. Men det gjør oss også sårbare for skjulte agendaer. Vi kan lett bli dratt med på seilas.

Den katolske kirke tillot ikke menighetene sine å lese bibelen selv, i mange hundreår. De skulle bare adlyde sine prester i ett og alt. Vanlige folk hadde ikke annet valg enn å stole på at presten hadde rett når han rekrutterte korsfarere, solgte avlatsbrev og brant hekser. Alternativet var jo evig fortapelse.

I mange muslimske områder og i moskeer hvor Sharia praktiseres strengt og ekstremismen råder, sies det at leseferdighetene hos folk er svake. Muslimer som ikke har lest Koranen, blir fortalt hva som er rett og galt av Imamer som kanskje ikke alltid har de rette perspektivene inne. Altså atter et presteskap som utnytter folks mangel på kunnskap til å ta egne beslutninger. 

Det kan være fristene å leke Gud. I en rekke yrker som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre, finner man slike personligheter - som leker Gud med andre, og tjener sine egne formål heller enn å være folks tjenere. Prester, psykologer, leger, coacher, politi og politikere er alle eksempler på roller i samfunnet, der man lett kan blande kortene og forvirre folk istedet for å hjelpe. Og det er ingen konspirasjonsteori å påstå at mange slike folk med makt over andre, tjener andre formål enn folks ve og vel. Og forfekter man dogmer og heiser faner, kan man legitimere de underligste forbrytelser, fra klespoliti til konsentrasjonsleire - og det til jublende applaus fra de store massene. Fra folk flest.

Jeg tror nok menneskehetens trang, gjennom tusener av år, til å tvinge folk til å kle på eller kle av seg, skyldes andre drifter enn å tjene Gud, eller bekjempe Gud. Det handler om å leke Gud. Og de fleste religioner forbyr jo ganske strengt folk å opphøye seg selv til Gud. 

Men slike maktovergrep er veldig praktiske når verden skal krige om fordelingen av ressursene på jorda. Når vi skal krige om de siste oljedråpene, om rent vann, om dyrkbar mark og om verdige boforhold. Da kan vi lage skremmebilder og terrorisere hverandre og bygge murer mot hverandre. Propaganda og demonisering henger nøye sammen med krigene som raser nå - kriger som snart skal øke i omfang av katastrofale proporsjoner. Og det handler ikke om å spre sannhet om hva "De gjør mot oss". Det handler om å skape en rettferdiggjørelse av hva "Vi kommer til å gjøre mot dem".

Jeg vet ikke om folk har merket det, men jeg kan ikke huske å ha lest noe FN i mediene i det siste. De minner oss ikke lengre på at de 30 menneskerettighetene gjelder. De opplyser ikke lengre om at folkeretten brytes daglig, i hele verden. Det er skremmende stille fra den kanten der.

Og vi vanlige folk har glemt å bry oss om annet enn å løpe på strendene og kle av og på jenter. Og vi jager heller en Pokemon i parlamentet enn å konfrontere de som leker Gud med livene våre.



 

Kampanjen som ikke gikk viralt

25.08.2016 - 03:26 Ingen kommentarer

 

Dette bildet la jeg ut på Facebooksiden min 6 august. "OK" tegnet skulle symbolisere at det er greit for menn og snakke om vanskelige og vonde følelser. Kampanjen kom fra England, og en rekke engelske kjendiser la ut et slikt bilde av seg selv. Budskapet var enkelt: #ITSOKTOTALK var hashtaggen. "Det er ok å snakke." Menn skulle oppmuntres til å snakke ut om sine vonde og mørke følelser, og samfunnet skulle bevisstgjøres på et dramatisk problem som rammer mange: Menn og selvmord. Tre fjerdedeler av alle som tar sitt eget liv er menn. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blandt menn under 45 år. Denne kampanjen skulle øke bevisstheten om dette problemet.

 

 

 

Men kampansjen gikk ikke viralt. Det var ikke som en "Ice Bucket Challenge" hvor folk helte en bøtte isvann over seg selv for å belyse en eller annen tarmlidelse, eller noe bryst og prostata-relatert. Kampanjen om menn som tar sine egne liv, ble ikke noe populær. Det ble for kleint liksom. Menn skal ikke ha det vanskelig. De skal skjerpe seg. Holde ut. Bite tenna sammen. "Ta det som en mann". En mann som tar sitt eget liv er en feiging. En svekling. En rotte. Han får som fortjent. Han skal ikke snakke. Han skal holde kjeft. Vil han dø? Vel dø i vei!

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har blitt beskyldt for å innta "offerrollen" av mine omgivelser når jeg har hatt det som mørkest i livet mitt. Selv etter å ha tatt fullt ansvar for min fortids dårlige handlinger, har jeg beholdt denne beskyldningen. Skjerp deg. Mann deg opp. Slutt å syt. Hadde en kvinne blitt møtt med slike ord i det offentlige rom, ville hele pressenorge gått amok: "Slik sier man ikke til et menneske som sliter." Sannheten er at slik sier man til menn som sliter. Hele tiden. 

Mental og sjelelig lidelse. Traumer etter overgrep og undertrykkelse. Tap i samlivsbrudd og i samfunnsliv. Skader på kropp og sjel. Krigstraumer og fattigdom.Mobbing. Hva når alt dette rammer menn? Hva er da kuren? Menn har som regel ikke så mange kanaler å bruke. Det finnes ikke så mange terapeutiske metoder som passer menn. De føler seg uansett ikke så trygge på et hjelpeapparat som de opplever som ideologisk ute etter dem. Der jenter har lykkepiller og valium, og et korps av forståsegpåere, har gutta brennevin, tau og hagle. Slik er ståa.

Jeg har mistet mange som har stått meg nær i selvmord. Noen jenter, men de fleste menn. Og jeg klarer aldri å slutte å forundre meg over den forakten jeg hører fra folk, når en mann har tatt sitt eget liv. Han kan ha opplevd umenneskelige påkjenninger: Overgrep, rusmisbruk, tap i barnefordelingssaker og samlivsbrudd, krigstraumer fra Afghanistan osv osv. Men få klarer å møte disse fortvilte sjelene med annet enn forakt. Ingen krisesentre eller samtalegrupper står klare til å behandle dette tabuet. Menn står alene i mørket og får bare skjerpe seg eller henge seg.

Jeg ble glad da jeg så denne engelske kampanjen om menn og selvmord. Jeg ville ta den til Norge og spre den. Men det gikk ikke. Det ble for flaut liksom. Hvem vil vel bry seg om menn? Selv når de får det så vondt at de ikke orker livet lengre? Nei da er det vel best og late som ingenting.
 

Barnebruder og kåte single barn

21.08.2016 - 02:26 Ingen kommentarer

Barna skal en dag bli voksne. Derfor hermer de etter voksne. De leker det de voksne gjør. Og de voksne elsker barnas klønete forsøk på å være voksne. De er så søte når de leker politi, leger, lærere, butikk, mor og far og: Puling? Ja barn har lekt sex i alle tider - det er en del av veien til voksenlivet. Men denne leken kan fort bli til alvor. Blodig og psykisk alvor. Hvis ikke vi voksne vokter porten til de voksnes sexliv, kan barna bli stygt traumatisert. Derfor skal de voksne helst vente til  barna har sovnet før de lager nye barn. Derfor skal barna læres opp til å vise en viss sjenanse rundt sin egen og andres kropper. Det skal være en privat sfære - ikke et offentlig anliggende. De voksne som ikke klarer å skille mellom sin egen seksualitet, og barns seksuelle utvikling, regnes som farlige for barn. Og det med rette. Vi fengsler og støter ut de pedofile fra samfunnet. Og vi fører en skarp debatt om når et barn slutter å være et barn, rent seksuelt: Ingen vil risikere å forveksle ungdommelig erotikk med perverst barnerov. Men er vi egentlig konsekvent i Norge om hvilke regler og normer som gjelder for barns seksuelle intreden til voksenlivet?

Politiet alarmerer i disse dager om barn og unges sexliv i Norge. Barn helt ned i syv års alder utfører seksuelle handlinger med jevnaldrende og litt eldre. Ikke sånn "rumpedoktor" som Trond Viggo Torgersen diplomatisk kalte det på 80 tallet. Men virkelige seksuelle handlinger slik som  vi voksne gjør. Slik som du kan se på pornofilm. Og det er ikke snakk om pedofile mennesker som iverksetter dette. Det er barna selv. De har lært dette et eller et annet sted. Og de praktiserer det de har lært. Og ingen her i landet tør si at dette bærer galt av sted, bortsett fra politiet da. Visse psykologer og sexologer har jobbet beinhardt for å normalisere det mentalt skadelige i barns seksuelle utvikling. Retorikker og "ny forskning" skal få oss til å tro at barn egentlig ikke tar så skade av et overgrep eller to. Seksuell lavalder er relativt sies det. Ethvert forsøk på restriksjoner, blir oppfattet som moralistisk undertrykkelse av det frie kjønnsliv i denne "vidunderlige nye frie verden". Ingen skal vel få undertrykke de kåte barnas sexliv? De er jo ikke barnebruder?

Barnebruder derimot, opprører oss. Små jenter i Jemen som voldtas til døde på bryllupsnatten, med en eller annen 40 år gammel kamelfører. Kampanjene ruller: Primitive stammeaper som selger sine døtre til brutale voldtekstsekteskap i bytte mot en geit eller noe. Plutselig er seksualiteten igjen et brutalt fengsel. Her får ikke barna utfolde seg fritt, men tvinges inn i de voksnes seksuelle  hverdag. En barnebrud i sekundet sies det. Jeg vemmes ved tanken på denne bruken av barn. Små jentebarn.

Norske jentebarn er utsatt på en annen måte. De er fritt vilt i skolegårdene og på sosiale medier. De er trent opp av sine statlige opplysningstjenester. Fantorangen glir smidig over i seksualopplusningsprogrammer om trekanter og skamfrihet. Dildokurs og moralsk revisjon. Mumles det et nei her og der, skrikes det opp om voldtekt, men det henlegges raskt. Ingen hadde hatt klær på. Ingen turte si nei. Betalingen var bra - innpass i gjengen. Retten står maktesløs, og gutta må levere en voldtekt, så ingen tror de er homo. Med mindre de er homo: Da må de stå frem. Har du ikke rosa tanga i prideparaden som 14 åring, er du skaphomo. Ikke engang hetrofile jenter vil være skaphomo. Prideparaden slipper nemlig ikke inn legningen "sjenert" i sine tog. Din seksualitet er allemannseie, lenge før du eier den selv. Fantorangen kan aldri ta feil. Det vet vi alle. Trekant og dildoshow for barn, er et spleiselag hvor alle som har TV er med og betaler. Og vi tar aldri feil - vi, de mange - de små en alen med.

Jeg husker min egen seksualopplysning. Jeg husker vagt en Trond Viggo i 30 åra som løp rundt i "Kroppen" studioet til NRK med noen taustumper. Det var liksom sædceller på vei mot et egg. Slik blir mammaer gravide. Men det var jo viktig at mamma og pappa elsket hverandre før de lå sammen, selv om det var kjemegodt å bare kose. Nå kom jo rock´n roll litt i veien for akkurat min "smale sti" på vei til kyskhetens alter. Men det var vel mer som et opprør å regne. Eller en studie i hedonisme. Men uansett følte jeg meg vel bittelitt informert om hva som var rett og galt. Nå er jo rett og galt selvfølgelig et spørsmål om  personlig smak.

Så slik normen her blir, bør alle norske barn vite om alle produkter som er tilgjengelige på Kondomeriet, og de bør ha gruppesex i tråd med statens opplysningstjenestes direktiver. (De finner du på NRK 3). Men alle trekanter og skammelige handlinger bør utføres utenfor ekteskap, så ingen tror at du er barnebrud.

De lange knivers natt i Istanbul

20.07.2016 - 01:59 Ingen kommentarer

Det er et enkelt triks om du vil ha folket til å gi opp siste rest av rettigheter: Fabrikkér et kupp mot deg selv, og la den minst populære gruppen i din egen administrasjon få skylden. Slå så nådeløst ned på kuppet, og innfør unntakslover. Det Erdogan gjør i Tyrkia nå, er en blåkopi av De Lange Knivers natt i Nazi-Tyskland i 1934. Det Erdogan gjør nå burde være straffet hardt av internasjonale domstoler. Du kan jo lese selv og se om du finner likhetstrekk: https://no.wikipedia.org/wiki/De_lange_knivers_natt

Tusenvis av dommere, lærere, militære og gud vet hvem, skal nå renskes ut av det Tyrkiske Riket. De passer ikke inn i "planen" til Erdogan. Og det er grunn til å spørre hvorfor vi i vesten tar så lett på dette skuespillet. FN sier ikke stort, merker jeg. NATO er helt tyst. EU mumler litt i mikrofonene om at Erdogan kanskje ikke får være med i EU likevel.

Etter krigen på Balkan. Etter massakrene i Rwanda. Etter slike forferdelige hendelser, ropte folk på internasjonal justis.Og forbryterene ble dømt.

Ingen roper på justis lengre her i vesten. Det nevnes her og der at noen burde rettsforfølge de ansvarlige for den vestlige innblandingen i "Den Arabiske Våren". Men ingen tror vel egentlig at en vestlig politiker skal kunne slepes frem foran en internasjonal domstol og dømmes for en krigsforbrytelse, eller et brudd mot folkeretten. Det var vel ikke poenget heller med FN og internasjonale domstoler. De skal bare ta en viss type krigsforbrytere som er ikke-vestlige, og har begrenset militærmakt. 

Det fantes en viss form for moralsk internkontroll i Vesten før i tida. Folk som gikk ut i gatene og protesterte og forlangte justis når fæle ting skjedde. Nå sitter vel halvparten av denne typen folk og kildesorterer pizzaesker fra melkekartonger, fjerner parkeringsplasser i storbyene og er ellers bare irriterende. Den andre halvparten lot seg kjøpe og betale i bytte mot feite stillinger i det samme etablissementet de en gang kastet stein på. Men det mest skremmende er den digitale likegyldigheten som nå preger folk flest. Vi lever fra dag til dag på sosiale medier, og mener vi har gjort vår borgerplikt når vi har laget logo med : "Je suis - et eller annet" -  på profilbildet, og lasta ned forskjellige flagg. Da kan alle, med god samvittighet gå ut i gatene i store horder, og lete etter Pokemon. Vi er hypnotisert fra å handle, og hjernevasket til å synse. (Jeg erklærer meg herved skyldig i å blogge).

Så: Hvis du er ute og jakter på Pokemons, og finner ei voldtatt og forslått gudinne i ei grøft et eller annet sted, gå bort og se til henne. Hvis hun gråter forvirret og famler i blinde, mens hun hulker at hun har mistet sverdet sitt og vekta si, da er det jenta vi leter etter: Justisia. Rettferdighetens gudinne. Vask henne og få henne på beina igjen. Hun trengs nemlig. Det er skurker på ferde, og de befínner seg høyt oppe på maktens tinde.

Eller skal vi vente og kåre Erdogan til årets mann i Time magazine, og ha OL i Istanbul, før noen griper inn? Det klarte nemlig Hitler å oppnå i etterkant av sin Lange Knivers Natt.

Forøvrig burde vi hatt en Nordisk Union, utenfor alt dette spetakkelet.

Den Tyrkiske kvalmen

16.07.2016 - 03:16 Ingen kommentarer

"Du kan når som helst få låne leiligheten vår i Alanya." - Jeg har alltid takket høflig nei til dette tilbudet. Jeg har vel en ti- tyve folk i vennekretsen min som har en leilighet i Tyrkia. Men helt siden jeg var i tenårene har jeg ikke følt at jeg ville dra til dette landet. 

Jeg vokste opp i et gammeldags sosialdemokratisk hjem. Der var begreper som skjulte agendaer, skyggespill og korrupsjon sett på som udemokratiske og antisosiale. Bare tanken på at et medlem av det norske sosialdemokratiske partiet skulle kunne hestehandle bort våre nordiske ærlige og etiske verdier, i bytte mot fete stillinger i internasjonale organisasjoner og statlig eid næringsliv, ble sett på som den største av forræderiske vederstyggeligheter. Og i vårt hjem støttet vi grekerene i sin kamp mot den fascistiske greske juntaen, og vi støttet Hellas i kampen mot Det Ottomanske Riket - dvs Tyrkia. Men underveis ble hele denne nordiske støtten til Hellas underminert i en politisk hestehandel for å demme opp mot det gamle Sovjetunionen. Tyrkia var NATO alliert siden 1952, og ethvert tilløp til protester mot dette kunstige medlemskapet ble kvalt i årene som gikk i ettertid. Vel, jeg kunne godt tenke meg å henge med Turbojugend Istanbul, og gå på Tyrkisk rockebar i den dynamiske hovedstaden. Men ellers, er ikke Tyrkia mitt ferieparadis.

Jeg fikk også ganske tidlig i mitt liv et stort hjerte for Kurderenes sak i Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Dette folket kan ligne litt på Baskerene i Spania og Frankrike, eller samene på Nordkallotten. Et egenartet folk, med egen kultur og eget språk. Deres verdier er faktisk utrolig like våre egne her i Norden: Folkestyre, religionsfrihet, likestilling og anstendighet. Hadde Kurderene fått sin egen stat, bestående av de kurdiske områdene i hvert av de landene jeg nevnte, ville nok hele regionen sett anderledes ut. Men det er sterke krefter i verden som ikke vil dette. En av Nordens fremste sosialdemokratiske ledere, Olof Palme ble myrdet i 1986, og mange mener drapet handlet om Palmes engasjement for Kurdistan. Tyrkerene hevder at den kurdiske organisasjonene PKK drepte Palme. Kurderene selv sier at påstanden er absurd, siden Palme faktisk fremmet kurderenes rettigheter. Hva vet vel jeg? Jeg var bare en liten gutt på den tiden. Men en ting mener jeg bestemt: Et fritt og uavhengig Kurdistan er en uungåelig løsning på problemene i regionen. OG de tyrkiske overgrepene mot den kurdiske befolkningen er grove. Så grove at det er en skandale at Tyrkia får være et NATO medlem.

De kurdiske bakkestyrkene Peshmerga er i dag de eneste som faktisk kjemper mot IS på bakkenivå. De ser dem rett i øya og kjemper mann mot mann. Faktisk også kvinne mot mann. De kurdiske kvinnene kan minne om våre egne skjoldmøyer fra vikingetiden: Har du ikke unger å fø på, eller noen nattklubb å gjøre deg deilig på, da tar du rifla di og skyter ned noen IS terrorister. Respekt for denne type kvinner. Samtidig som Peshmerga kriger mot IS blir de skutt i ryggen av tyrkerene. Jeg lærte om "tyrkisk hevn" i filmen "Midnight Express" av Alan Parker. Er du en sur og bitter tyrker, da stikker du fienden din i rumpa og i ryggen, med en rusten kniv. Dette regnes ikke som så veldig ærbart i resten av verden, men Peshmerga og deres kurdiske familier kjenner det på kroppen daglig. Kuler og bomber i trynet fra IS. Dolkestikk og svik i ryggen fra tyrkerene. Og vi i Norden har forpliktet oss til å hjelpe Tyrkia om kurderene skulle ta igjen etter alle angrep og overgrep på sitt folk. Via NATO er vi programforpliktet til å støtte ryggdolkingen av Peshmerga i deres bakkekamp mot IS. 

Historisk sett er ikke Tyrkia vår naturlige venn og allierte. De er et spennende folk, ja. De har fantastisk god døner kebab, ja. Det er gøy å gå på raki-fylla, ja. Tyrkiske innvandrere i Norden - jeg har bare positive erfaringer. Men Tyrkia er ikke Hellas. Det er ikke Europa. Det er Tyrkia. De har i århundreder forsøkt å invadere Øst-Europa. Russerene har slitt med Ottomanske ambisjoner inn i deres områder av Svartehavet i hundrevis av år. Vi i Europa har latt oss lede inn i krig på Tyrkias side den ene dagen, og mot Tyrka den andre. Krimkrigen i 1850 årene, mellom Russland, og Tyrkia, England, Frankrike og Sardinia(!), ble kalt "Den formålsløse krigen" , fordi det rett og slett ikke var noen som egentlig visste hva partene kriget om. Den ene dagen meglet England mellom partene, og den andre dagen kriget de på tyrkerenes side, for så å havne i meglingsposisjon igjen. Og plutselig ville Sardinia?bla bla bla. På det verste var det full enighet mellompartene, men kampene blusset opp igjen på grunn av en nøkkel til et fort eller noe, som ingen kunne gjøre rede for. Og midt i suppa, satt tyrkerene og nøt oppmerksomheten de fikk fra hele verden.

Vel i natt fikk tyrkerene oppmerksommheten vår igjen. Vi la alle ansiktene våre i alvorlige bekymrede folder, og "fulgte med" da skap-islamisten Erdogan ble forsøkt styrtet av en gruppe i det tyrkiske militære. Ingen skjønte helt hva kuppmakerene ville, og siden de raskt ble slått ned, får vi vel aldri vite det. Et formålsløst kupp. Et tyrkisk kupp, med andre ord. 

For å være ærlig: Jeg liker ikke å være i noen forsvarsallianse med Tyrkia. Det er som å ligge til sengs med en person som er god i senga, men klin hakke sprø. La Putin og Russland få kontrollen over området, og la oss bry oss om våre egne problemer her i Norden.

De har rotet det til for seg de stakkars franskmennene

15.07.2016 - 03:26 Ingen kommentarer

14 Juli markerer dagen da den franske revolusjon startet. Det var i en historietime om denne blodige revolusjonen jeg først hørte ordet "Terror". Halshugginger, drap, intriger og blodbad. Den franske revolusjon skulle sette folket fri fra dekadente adelsmenn og korrupte embedsmenn. Det resulterte i et fryktelig blodbad hvor alle tok seg friheten til å plyndre og myrde sine brødre skånselsløst, uten skille. Frihet - Liket - Brorskap - ropte de: Lovløst drepte de sine egne.

Noen få år tidligere ble franske hugenotter (protestanter) massakrert av det katolske hoffet. Frankrikes historie er så blodig og brutal at de faktisk fødte begrepet terror, som et politisk virkemiddel.

Jeg reiste rundt i Vietnam på 90 tallet, og så restene av en fransk koloni. Indokina lå der voldtatt og sønderknust. De franske koloniherrene oppførte seg så arrogant og grusomt, at folket gjorde opprør. Da franskmennene hadde evakuert Indokina, gikk USA og dets allierte inn og startet det vi i dag kjenner som Vietnamkrigen. Den intellektuelle venstresiden i Paris valgte å trene sine egne fiender. Ho Chi Minh, Pol Pot og en rekke andre opprørsledere på ytre venstre fløy, fikk sin utdannelse og støtte mot fransk kolonivelde, i koloniens hovedstad: Paris. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen, saboterte endog fransk våpenproduksjon, slik at koloniherrenes våpen ikke fungerte da de sloss mot sine rebeller.

I Nord Afrika kjempet fascisten Jean Marie Le Pen og franske styrker, samt fremmedlegionærer en innbitt kamp for at Frankrike skulle beholde sine kolonier. Algerie var et blodbad uten sidestykke. Front National ble dannet av vetraner fra denne krigen, mens de franske drabantbyene ble overtatt av de nylig frigjorte nord-afrikanerene. Politiet våger seg sjeldent inn i disse bydelene som omkranser Marseilles, Paris og de andre storbyene i Frankrike.

Oljekrigene i midtøsten raser fremdeles, men de har et opphav. Konkurransen mellom de vestlige oljeselskapene på 60 tallet nøret opp i borgerkriger i Iran, Irak, Syria og de andre landene i regionen. Den verdslige regenten i Iran, ble heftig motarbeidet av franskmennene. Store oljefelt og billiardverdier lå i ørkengrusen. Som i et sjakkspill drev britiske BP, franske ELF og amerikanske Standard Oil sine spill med folk og regjeringer i områdete. Da Iran kastet sin fyrste, og demokrati og rettferdighet skulle innføres i staten, landet det fly fra Air France i Teheran. Ut av flyet kom Ayatollah Khomeini og startet den islamistiske staten vi kjenner i dag. Han hadde sittet i en slik fransk drabantby og ventet på at franske myndigheter skulle fly han hjem for å starte sin terror mot sitt eget folk.

På mine mange turneer med Turboneger og vanlige feriereiser i Frankrike, har jeg lært meg å like den franske kulturen. God mat, koselige folk og kule fester. Det var mine egne rockevenner som ble meiet ned i Paris. Det var min favoritt kveldspromenade som ble valset over i natt - i Nice - hvor over 70 mennesker ligger døde.

Men jeg har også lært at hatet i Frankrike ikke kommer ut av løse lufta som en ekstremistisk muslimsk greie. Jeg har sett den franske rasismen. Jeg har sett voksne anstendige franskmenn hyle skjellsord mot franske jøder. Jeg har stått i en forstad til Paris med bandbuss, og sett afrikansk ungdom hisse seg opp over at det er hvite i nærheten. Jeg har blitt skreket til og truet av muslimer på meteroen i Paris. Jeg har snakket med franske hipstere fra universitetene som i sin venstresidetåke har hyllet alle mulige forsøk på å underminere Frankrike som nasjon. Sitt eget land. Jeg har sett dette med egne øyne.

Jeg blir trist og forbannet over angrepene i Frankrike. Men jeg ville være en hykler hvis jeg sa at jeg ikke skjønner hvor det kommer fra. Jeg ville være en løgner hvis jeg sa at dette handler om religion. Den kristne guden ble utslettet i Frankrike for noen hundre år siden. Den muslimske guden har aldri landet i denne staten. Det er bare satan i ulike former som kriger mot seg selv i et akk så sekulært rike. Alt finnes i ytterpunktene der nede. Venstresiden og høyresiden deler hver sin side av samme skyld. Det nærmeste du finner et gyllent snitt i Frankrike må være i maleriene i Louvre.

I Frankrike finnes ingen vinnere eller tapere. I Frankrike finnes ingen aggressor eller offer. I Frankrike finnes kun et ord, og det har sitt opphav der: Terror.

 

Nå skal jeg ut på eventyr - for jeg har fått et kall.

14.07.2016 - 06:04 Ingen kommentarer

For et par år siden var jeg på turne med Johnny Cash på norsk. Jeg og Simen Rem hadde oversatt endel låter og reiste rundt med Morten Skaget og Steinar Krokstad fra Åge´s Sambandet, samt Kristian Park. Jeg sitter alltid i forsetet sammen med sjåføren når vi reiser sånn. Og jeg sitter som regel med nesa begravd i IPhonen min. Enten gjør jeg litt kontor - leser mailer og sånn - eller så driver jeg og tøffer meg på sosiale medier. Da er det morsomme Facebookinnlegg og Instagrambilder som skal legges ut. Eller jeg holder på med Snapchatten min.

Nå og da finner jeg en App som er morsom, og da leker jeg med den til jeg går lei. I disse dager driver jeg og følger radiomerkede hvithaier som svømmer rundt i havet, og jeg følger flytrafikken i hele verden. Jeg kan se alle fly som er i lufta, hvor de kommer fra, hvor de skal og hva slags flyselskap det er. Veldig fascinerende.

Men på denne turneen ble det mytteri i bandbilen. Jeg fikk klar beskjed fra de andre musikerene om at jeg bare måtte slette Candy Crush spillet med en gang. Jeg hadde lastet det ned tre dager i forveien, og nå var jeg helt fortapt i spillet. Jeg lå våken om nettene. Jeg spilte hele tiden i bilen. Selv i den lille pausen på konserten, før vi skulle gå tilbake på scenen og gjøre ekstranummere, klarte jeg å runde et brett eller to. Og ble det for vanskelig, kjøpte jeg meg ekstra liv, slik at jeg kom videre i spillet. Tre stakkars dager fikk jeg holde på med dette spillet, før jeg måtte slette hele greia. Jeg har kanskje litt lett for å bli hekta på ting. Vel jeg har jo det, med mine gamle uvaner. Men dette spillet gikk jeg rett i fella med.

Pokemon GO er en type spill jeg må ligge langt unna. Jeg blir så fanget av sånn at det går ut over livskvaliteten min og omgivelsene mine. Jeg tør ikke ta sjansen på å prøve det engang.

Leste nettopp om en gutt som hadde gått rundt i gatene på jakt etter de små japanske fantasidyrene. Han hadde gått seg på bråk og blitt knivstukket, men han gav seg ikke. Blødene og forvirra gikk han videre og jaktet på figurene. Han måtte tas håndt om. Vel, om dette faktisk stemmer, vet jeg ikke. Det høres litt vel drøyt ut. Når et nytt spill tar av slik som Pokemon GO, kommer det alltid fantastiske historier om folk som regelrett spiller seg hjel. Ikke alle historiene er like sannferdige.

Men en ting er sikkert: Dette nye spillet har tatt helt av på rekordtid. Det har danket ut alle andre spill, og en haug med Apper. Dette er den nye smartphone dilla. Alle kommer til å teste den. Folk kommer til å vase rundt i gatene og nesten bli påkjørt. Forhold vil sprekke. Folk vil miste jobbene. Og nettet vil være fullt av morsomme og sjokkernde nyheter om ekstreme tilfeller av spillgalskap.

Men denne gangen skal jeg holde meg unna. Tror jeg.

http://www.thisisinsider.com/first-car-crash-caused-by-pokemon-go-2016-7?utm_content=bufferb0e27&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer-insider

hits