Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

09.01.2017 - 10:08 Ingen kommentarer

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett før det er noe feil med deg.

06.01.2017 - 11:14 Ingen kommentarer

Da jeg ble spurt om å blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle måle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men nå har altså Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktører som skaper et slags press på barn og unge, i forhold til identitet og selvfølelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3´s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkår i mediejungelen som finnes på nett. Både her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mødre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like nådeløst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig dårlig samvittighet for å ikke være like forståelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Altså: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skråsikre på seg selv og på fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden første verdenskrig. De var med på å formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjør et unikt og fantastisk arbeid med å spre og lære opp både barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lærer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bøker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, å vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal måtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tøflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" på nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,øl, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tøft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint å se på. Det kan sikkert analyseres og gjøres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det står ikke bare om macho testosterongreier på Side 3. Her blir også spørsmål om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke kåtinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - på godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke på Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt på hvilke typer medier og offentlige aktører som faktisk får denne tvilsome æren: Å bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Ifølge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke så sikker på om dette er sant. Jeg går med en vemmelig følelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det øyeblikkelig ikke så morsomt med en slik ironisk ærespris mot helsekostkjeder, undertøysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids å vise våre voksne lærere og ledere hvor flinke vi var i å ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrådet og skulle overgå hverandre i veslevoksenhet, og fordømme alt vi fikk belønning for å fordømme. Elevråder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjør oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier får oss til å føle oss ulykkeligere av å se andres lykke. Moteblader gjør jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri får sjangs på gjør ikke at jeg føler meg som noen supermann akkurat. Men sånn er nå engang verden. Vi sitter alle sammen i samme båt. Men er dette årsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Når jeg ser på de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det MÅ være noe feil med dem, for at de skal være hippe og kule. De MÅ ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjønn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for å være en ektefølt ungdom i sin tid. Er man flink på skolen, må det sykeliggjøres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, bør du helst bli mobbet for det, for å få noen oppmerksommhet. Du må være et offer for noe eller noen, for å kunne henge med. Du må være et "tilfelle" for å være normal. Det nytter ikke lengre og bare være et barn.

Denne trenden er det ikke så mange som snakker om. Ingen som stiller spørsmålstegn ved. Vi blir så oppslukt av å hylle tapre ungdommer som står frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK å bare være et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

05.01.2017 - 11:01 Ingen kommentarer

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre små brumlebjørner i kongeriket: Jeg skal også begynne et nytt og bedre liv nå i 2017: Slanke meg, kutte på røyk og snus, stå opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 år med de samme nyttårsforsettene, må jeg jo klare å holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel ønsk meg lykke til, og god bedring.

Men i år har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vært på asiatisk supermarked og kjøpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi består i hovedsak av krydret, gjæret kinakål. Det finnes uttallige varianter selvfølgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea står det alltid en stor bolle med Kimchi på bordet til ethvert måltid: Frokost, lunsj og middag. Selv søte pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjærede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i året. Mange mener Kimchi også er nøkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grønnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det også masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefær, hvitløk og ulike typer chillipepper, hjelper den å styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjør underverker på mage og fordøyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper på å holde kolestrolnivået nede. Folk med fordøyelsesbesvær får ofte god hjelp av å spise litt Kimchi til måltidene. Studier har også vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper på forbrenning, og har også en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig føler jeg meg alltid bra etter å ha spist Kimchi. Dette er jo selvfølgelig den subjektive følelsen jeg har når jeg synes jeg har vært flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjæret kålsalat. Men det er nok også et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - på ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader på Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den står og gjærer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par år gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spør om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter på nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi på gjæring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine største motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk å prøve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold nå på nyåret - de to ukene dietten kommer til å vare.

 

Takk 2016. Du var et lærerikt uår.

29.12.2016 - 10:26 Ingen kommentarer

Det virker som om de fleste der ute i verden ønsker 2016 død og begravet. Et vondt år. Et skremmende år. Et år hvor det ikke gikk veien. "Det var det året det var så bratt" pleide folk å om slike uår, før i tiden. Jeg har hatt en del uår i livet mitt. Tøffe år hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og åpne - som har gjort alt de har kunnet for å se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvfølgelig de smertefulle opplevelsene av små og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubønnhørlige resultatene av å være naiv, og stole på folk i saker som faktisk berører mitt liv, min helse og min fremtid. Stole på feil folk.

Det er tøft å bo på planet, pleier jeg å si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prøv og smell panna di så hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prøv og gå naken på Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prøv og finne gode, ærlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for å skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prøv å finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og så skulle fordele det dere har laget sammen - så alle blir fornøyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prøv å finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare én eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det står i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man føler seg litt oversett eller misforstått. Da menes "onde dager" når livet der ute er så tøft at det er direkte jævlig der hjemme. Når sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjærligheten så hardt at det nærmest er unaturlig å be noen om å holde ut hverandre. DA og først da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Først da er det behov for sitatet "Kjærligheten overvinner Alt". Smak på ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjærligheten overlever nesten ingenting". Den tåler ingen prøve. Den er bare en emoij på et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningsløst digitalt pjatt, som ikke klarer å holde ut en regnværsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden står i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den står ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vært, er det full fyr. Før i tiden tegnet man verdenskartet for hånd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og målte opp. Så dro de hjem og tegnet kart, sånn ca slik de husket det. Og så tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de så oppdaget landområder de ikke turte gå inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i å reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare nødt til å stole på disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelærer i Tønsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for å forsikre seg om at alt som stod på kartet stemte. Og slik er det i dag også. Selv om vi får informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er død. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er døde. Skjønner? Når du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo også veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USA´s krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke så mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "tårer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite så mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forstått at vi på en eller annen måte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er så engasjerte i, og så skråsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige spørsmål holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi får se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til å rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka gå. Andre måtte en rokade gjennomgå. Og nye kom inn. Ingenting er så livgivende som å stå i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som ønsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er så velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smålige skadefroheten. Men du merker også veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med å plukke opp bitene som ligger strødd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det går ikke an å rydde opp alt på en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare å melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsåvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere får tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." Så kunne jeg leve på uføretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vært en sørgelig slutt på denne sagaen av et liv jeg prøver å få til for meg og mine, så: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart å rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare å rote meg ut av det også." Så jeg satte igang da. Våren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo på ennå. Jeg har ingen illusjoner om andre løsninger, enn å jobbe ræva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan få, der jeg får den. Og jeg synes det er viktig å påpeke at så lenge man er ærlig og oppriktig opptatt av å rydde opp etter seg, så finnes det håp. Det er selvfølgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke løpende til og løfter deg ut av gjørma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. Så det er bare og legge på svøm, og fortsette og svømme.

En annen katastrofe som kom denne våren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp så tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke så ulike mine egne, så vi snakket av og til sammen. Særlig hvis det var ekstra tøft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange følelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser på 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vært foruten. Jeg har selv slitt med mørke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjære. Det var en av mine viktigste motivasjoner for å skrive den bloggen jeg skrev i september i høst, om en "nære på" situasjon, hvor jeg behøvde hjelp fra kirkens SOS nødtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av å lese det jeg skrev. Det er sterkt å vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte å gi livet en ny sjanse, etter å ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til å gjøre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke døde helt forgjeves? Jeg håper det. Å gi mening til det meningsløse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget før. På mindre, ukjente platformer. Men i våres begynte jeg her: På Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best når du skal på din første date etter eksen. Jeg blogger heller ikke så veldig forutsigbart. Jeg pleier å si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker så mange fornøyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis på hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har fått en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vårt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt å stille spørsmålstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal være paritrompeter, bare for å ikke bli utstøtt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt på siden av det jeg selv mener og står for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prøver å være så kul jeg kan med alle, og synes at andre også kan være litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll på høyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke så skråsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde være heller. Men jeg får av og til meldinger fra folk som takker for at jeg våger å tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjønner at det kan være risikabelt til tider. I min bransje er man sårbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer å bli utestengt. Ikke få jobber. Ikke være velkommen. Bli sett på som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behøver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe særlig tess. La oss karakterdrepe´n". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint når det står på. Men det går som regel over. Og man lærer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 års dagen min den 15 juni på Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfødt lege. Hun hadde alt på stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flørt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever såkalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer å gi henne. Vi henger litt etter på feltet grunnet litt faglig nøling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nølingen med å bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte å skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok å stri med, ble jeg nå plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trådene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for å få lovens lange arm til å faktisk skjønne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tiår. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene å våkne. Media fulgte nøye opp. Og politiet fikk endelig nok kjøtt på beinet til å gå inn og stoppe galskapen. Men det jævlige her er jo selvfølgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for å få behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble så blodtørstige etter å eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" på nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten på skurken. Ikke alle følte noe like mye for å donere litt til Julie. Skulle ønske vi ikke var så blodtørstige av oss, men heller gikk sammen for for å redde livet til venninna mi, så sønnen hennes får ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i mål.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette året. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 år siden, at vi stod på scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som får jobbe videre med dette, både i restaurantbrasnjen, på TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hank´s Julebord på Matkanalen TV, ble liksom finalen på et spennende år i den kulinariske tjeneste.

Høsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker på rad satte jeg meg på toget fra Lillestrøm til Gardermoen og fløy over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk på det berømte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har så mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en ære å få gå en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser så mye, men også stor stas de gangene det er mulig å bli med på jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette året. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe må jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger på litt over et år, i Malmø og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i mål nå.

Det skulle bli en litt krevende slutt på året likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet på den dagen det ikke gikk lengre. I høst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg våknet stuptrøtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Søvn apné. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten nå. Jeg har prøvd å iverksette tiltak flere ganger. Med medier på slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerløsninger og foreslått det ene og det andre. Men hverdagen har vært krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vært det nødvendige rommet for å virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har også forbrenning som en hulebjørn. Selv Farris blir til kilo på meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trøtt og uopplagt. Jeg har måttet ta meg selv i nakken bare for å komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvfølgelig går jeg på jobb og gjør det jeg skal. Men det ble tyngre i høst. Mye tyngre. Søvn apné er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen å puste når man sover om nettene. Kroppen får ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvåkning og snorking som er så høylytt at den bryter decibelgrensa på de fleste konsertsteder jeg har besøkt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apné. 10-30 pustestopp er en sterk apné, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig søvn apné. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags måleapparat. Det er liksom "sinnsykt drøy" søvn apné. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel å behandle. Man må bare ha et pusteapparat med en maske på når man sover. Det kommer en jevn strøm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter å puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen på deg, så du får luft. For å være ærlig: Dette er ikke det letteste jeg har vært med på. Ligge der med en Darth Vader maske på meg i senga og bli blåst opp som en ballong hver gang jeg holder på å sovne. Men de sier at det tar litt tid og få denne maskinen til å funke, og å bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den på hele natten, uten å rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som får masse kult ut av dagene. Så dette skal nok gå bra. Jeg er jo nødt til å være optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp å prøve å få helsa mi på plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med å gå ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok å gjøre på denne planeten som er så hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tøft år. For meg også. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å ønske dette året til helvete. Tvert imot. De lærdommene jeg har gjort dette året er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil få god bruk for i årene som kommer. På godt og vondt. Klokere. Strengere. Men også mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svømme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til å glemme de velsignelsene dette året tross alt også har gitt meg. Så godt nyttår mine kjære lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og støtte. Og takk til de som har gått i vranglås og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din søte sorg.

24.12.2016 - 01:30 Ingen kommentarer

En juleblogg om sorg er kanskje en klisjé. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg måtte ikke alltid feire jul før. Det er faktisk slik ennå, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula nå og da. Og jeg prøver bevisst å variere julefeiringen for datteren min. Gjøre litt forskjellig fra år til år. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal få hjertene våre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke være redd for å miste den. 

Jeg mistet min første jul som femåring. Vi måtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa måtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var nødt til å gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bodø kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma på telefon på julaften. Det er faktisk en av de veldig få samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte på dem. Trodde at dette var første og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun døde et halvt år etter. På seksårsdagen min. Så min siste jul med min mor hadde vært året før denne julen, da jeg snakken med henne på telefon.

Året etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager før selve julaften. Så ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sår. Vi prøvde å være så tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved å ikke sørge så de så på. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe så hjerteskjærende som å høre to små barn gråte og rope på mammaen sin. Så vi gråt stille på kveldene. Så ingen så. Rart med barn. De har en enorm ansvarsfølelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var også tapre. Første julen etter min mor døde av kreft, må ha vært en sann prøvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode følelser fra akkurat denne julen. Vi gikk på den stille kirkegården og fant mammas gravsten. Snøen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys på et hvitt tykt teppe. Jeg så gravstenen hennes for første gang. Den er ikke sort eller grå, sam de fleste andre støtter. Den er skåret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grønnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og børstet vekk snøen rundt. Så tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med røsslyng og reinsdyrlav. Så sto vi der og så - lenge. Tårene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang sølvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i årene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar på Å i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med våre nye familier, med stemødre og stesøsken. Det var ingen dårlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon å reise til Kristiansund i romjula, og så bli over nyttår. Da fikk vi tatt den årlige turen på mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bittersøt melankoli. Jeg kjenner på den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar så ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utpå nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien så ofte. Jeg var på en annen planet. Vi var en gjeng på Grunerløkka, som hadde ramla skikkelig utpå kjøret. Vi orket ikke tanken på å være hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vår hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe særlig å komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. Så jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset på julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og løk. Så vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde også rikelig med drikke og selvfølgelig de stoffer som trengtes for å holde alle følelsene våre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utstøtt av normen. Ingen liker en narkoman dårligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde følelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg også med gode følelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet på å ha det så hyggelig som mulig. Det var også da siste gang denne gjengen av mine nærmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er døde nå, de andre. Overdoser og selvmord. Så jeg har bærer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det går ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener å savnes i jula. Så jeg tillater meg å gjøre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjønt nå at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor døde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjøre denne jula. Vi skal på besøk. Det blir mange besøk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene våre. Det som ble er likevel ikke så verst. Vi har jo hverandre, og så mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Dødsfall. Sykdom.Bekymringer. Økonomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprørthet. Det er så mange grunner til at vi mennesker bærer på sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at sårene vi bærer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vår de også. Alt fra søt melankoli til "den første jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvfølgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, må det alltid være. Det er det som gjør oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke å prøve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det håp. Om bedre tider. Om styrke til å bære videre, de tyngste børene. Om at neste år skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul også kan feires. 

Jeg våger meg på å legge ut en liten julesang jeg var med å lage i år. Til alle de som trenger litt håp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HÅP - en anderledes julesang.

21.12.2016 - 17:15 Ingen kommentarer

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstøens vakre lille julelåt HÅP.

Du kan høre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om å bidra på låta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint å være en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HÅP handler først og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra på dette i jula. Noen sitter og savner sine kjære, andre er ensomme. Mange har sår inni seg som verker ekstra i høytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan være tøft å se fremover i de mørkeste stunder. HÅP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil også hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Håper dere setter pris på en stille, litt anderledes julesang. 

Gavmild jul. 10 gode saker du kan støtte i jula.

17.12.2016 - 16:38 Ingen kommentarer

TV innsamlingsaksjonen til NRK i år gikk til Røde Kors.  Da jeg var guttunge og vi kun hadde NRK 1 på TV, var denne innsamlingssøndagen like viktig som en valgvake. Vi satt klistret til skjermen, med hundrelappen i hånda. Vi ville kunne løpe til døra rask, så bøssebæreren slapp å vente. Vi ville heller ikke gå glipp av så mye av sendingen. Det var tross alt ikke hver dag NRK Fjernsyn hadde en heldags maratonsending. Artister, små filmsnutter fra de som skulle få pengene (Jeg likte når det var penger til u-hjelp som skulle samles inn. Da var det masse filmer fra Afrika og annet eksotisk.) og selvfølgelig resultatlister: Hvem gav mest? Hvilken kommune var mest aktiv? Hva ble sluttsummen? Avisoverskriftene mandagen etter handlet kun om sluttsummen. Samtidig var det også hissige debatter hvert år. Hvorfor gikk pengene dit og ikke hit? Er de så fattige at trenger penger da? Hva skal egentlig pengene gå til? Får vi noengang vite det? Veldedighet har alltid vært et fenomen med mange faktorer, og noen av dem er problematiske: Innsamlerens ærlighet er vel det viktigste. Ingen liker å se pengene de gir, forsvinne i lommene på skurker og svindlere. Samtidig kommer det hele også an på øyet som ser. Altså giverens personlige verdier og smak. Noen donerer penger til saker jeg synes er meningsløse. Men da må jeg jo huske at vi er alle forskjellige. Vil en gi penger til misjon i India, må en få gjøre det. Vi en annen gi pengene sine til det lokale idrettslaget, så gi gass. Vi man så gi penger til saker, som ikke helt henger på greip, vel - det dine penger.

Røde Kors fikk litt kjeft i år fordi denne internasjonale stiftelsen forvalter enorme summer. Derfor skulle det liksom være unødvendig med mer penger. I mine øyne er det en stor misforståelse. Røde Kors driver en gigantisk virksomhet - fra redningsmannskaper i den norske fjellheimen, til dramatiske flyktning og sykehusoperasjoner i konfliktområder. I år deltok jeg i TV aksjonen ved å besøke de innsatte i Halden Fengsel. De nyter godt av Røde Kors´besøkstjeneste: Frivillige som kommer på fengselsbesøk, og gir litt medmenneskelighet til ensomme fanger som skal gjøre opp for seg etter å ha begått dumme, ofte grusomme handlinger. Denne tjenesten er virkelig verdsatt der innenfor murene. For første gang i Halden Fengsels historie, ble det samlet inn penger fra de innsatte. De har nesten ingen penger i det hele tatt. Det strenge regimet ser til at det ikke flommer over av cash - naturlig nok. Derfor ble jeg forbauset over å se at de innsatte hadde gitt totalt 2800 kroner til Røde Kors. Et forsvinnende lite beløp for hovedorganisasjonen i Geneve. Men kanskje den mest verdifulle donasjonen de fikk dette året. Som en innsatt sa til meg: "De kan fradømme meg friheten min, men de kan ikke fradømme meg retten til å være med å bidra til de jeg bryr meg om." Det var viktigere for han å få være med å gi, enn å sitte og analysere tall og summer. For han selv, er uansett Røde Kors en reell kraft i hans liv. En kraft til det bedre. Skjønner? Det handler minst like mye om giveren. Det er bra for oss å få være med å bidra av fri vilje. Ikke bare fnyse og si at skatteseddelen får rydde opp i alt. Der er det ikke snakk om frivillighet. Og frivillighet er noe av det mest dyrebare vi mennesker har.

Jeg er en kjent person og jeg har en røst ut til folk. Jeg er klinkende klar over det. Jeg sier det ikke fordi jeg er innbilsk. Jeg har mange tusen lesere her på bloggen. Sier jeg noe høyt, blir jeg hørt. Sånn er det å være kjent. Dette gjør meg til et attraktivt talerør for andre. Jeg har jo mine egne agendaer og saker jeg brenner for. Jeg gjør så godt jeg kan for disse. Men jeg er også lydhør for andre som ønsker meg til å spre deres budskap. Til en viss grense. Jeg kan jo ikke løpe rundt som en "veldedighetsgjøk" bare fordi jeg er kjent. Mange tror dette. At jeg nærmest skylder alle å stille opp gratis og frivillig for å fronte en hvilken som helst sak jeg måtte få i fanget. Fordi jeg er "så heldig å få komme i avisa".  Og mange blir blodig fornærmet hvis jeg sier: "Nei desverre, jeg kan ikke spille og jobbe og skrive gratis for din hjertesak." Sannheten er at jeg absolutt ikke kan det. Jeg lever av jobben min. Jeg har barn og forsørge. Et liv å leve, med regninger og utgifter som alle andre. Som regnskapsføreren min sa: "Det er utrolig hvordan jeg trodde du levde som Elvis, men så har du bare vært litt på TV og i blad. Og halve jobben du gjør er jo for organisasjoner. Nå får du ikke jobbe gratis for veldedighet mer." Vel, det funker jo heller ikke for meg. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre, og da er det veldig vanskelig å si nei. Og jeg merker virkelig at det er ekkelt og skulle sile alle henvendelsene jeg får om å bidra. Og jeg er også heldig som kan være med å gjøre en forskjell. For hvis man ikke hjelper til å gjøre verden et bedre sted, uansett om det er stort eller lite, da er man jo bare en liten lort - som Astrid Lindgren sikkert ville sagt. Men jeg er jo bare en fyr. Og jeg kan ikke hjelpe alle. MEN jeg kan hjelpe noen. Sånn er det nok med deg også. Du må velge aktivt hva du vil bidra til og brenne for.

I jula flommer vi alle over av giverglede og nestekjærlighet. Det er en del av vår tradisjon. Organisasjonene er også klare over dette, og mange satser stort på juleinnsamlinger, og har gjort det i flere år. Det er fine saker. Store saker. Verdige saker. Det er saker vi kjenner igjen, og føler oss trygge på. Men det finnes mange små innsamlinger som også er fine på sine måter. Mange vil gi, men noen vil også finne en sak som ikke nødvendigvis er størst og vanligst. Som kanskje ikke har enorme PR budsjetter og en hær av frivillige, eller ansatte innsamlere.

Som jeg skrev, har mange ønsker om at jeg skal promotere deres hjertesaker her på min blogg. Jeg velger nå og komme en liten liste med forslag til saker dere kan støtte, som jeg synes er fine - alle på sin spesielle måte. Noen har spurt meg om å fronte dem. Andre har jeg funnet selv. Og til sist har jeg med den innsamlingsaksjonen, jeg selv var med å starte i sommer, og som jeg brenner veldig for. Så er det bare å velge hvilken du vil donere til. Jeg vet alle disse vil bli uendelig takknemlige for all hjelp de kan få. Så tusen takk og God Jul.

 

ECPAT Norge https://www.facebook.com/ecpatnorge/ er en organisasjon som jobber med å hjelpe barn som utsettes for trafficing og prostitusjon. De har en kampanje nå opp under jula, men det er en veldig trist og vanskelig materie å forholde seg til nå i adventstida. Det er både tragisk og tabubelagt. Men kanskje nettopp derfor skulle man vurdere å gi litt ekstra støtte til disse som jobber med et så vondt tema.

Veteranforbundet SIOPS  http://www.siops.no/i-media/445-viktig-tilbud-usikker-framtid jobber med hjemvendte veteraner fra væpnede konflikter, og deres pårørende. Dette er en av mine hjertesaker. Å kommme hjem fra krig kan være forferdelig vanskelig. Veteranet kan ha fysiske skader, men også mentale sår, som virkelig plager dem i hverdagen. Også de pårørende har store utfordringer med å se sine elskede slite så mye i hverdagen med sine traumer. Og det kan ofte oppstå dramtiske situasjoner - selvmord, rus, vold og mentale sammenbrudd. Det er derfor ekstremt viktig at de hjemvendte soldatene får muligeten til å komme ordentlig hjem, og få hjelp og veiledning med livet etter krig.

New Chance  https://www.facebook.com/pg/newchancefoundation/about/?ref=page_internal jobber i Kongo med å gi forelsdreløse barn et nytt liv. Situasjonen i visse deler av landet er veldig spent, med rivaliserende grupper som kriger mot hverandre. Barna mister sine foreldre på brutalt vis, og er overgitt til skjebnen. Mange blir gjort til barnesoldater, eller utsettes for overgrep og svik. New Chances barnehjem jobber med å fange opp disse barna og gi dem muligheten til å få et verdig liv.

Åpne Dører  https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts ble berømte over natten, etter at Sylvi Listhaug og Fabian Stang gikk ut med denne kampanjen for å hjelpe forfulgte kristne i ulike land. Særlig i Egypt har kristne menigheter blitt utsatt for forfølgelse. Og mange er ikke klare over at det fantes store kristne menigheter i Syria. Disse ble yndede objekter for forfølgelse av særlig IS og andre islamistgrupper. I Norge tåler vi jo nesten ikke lukten av kristenmanns blod lengre. Vi muterer og hodene våre snurrer rundt på kroppene våre og vi spyr grønt slim, bare ved tanken på kristene. Men noen av oss synes kanskje ikke kristendom er så forferdelig ille at man fryder seg over forfulgte kristne i Midt Østen. 

NOAS https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts er asylsøkerenes eldste og kanskje viktigste talerør. Man kan si hva man vil om asylstrømmer og utkastelser og integrering. For eller imot. Men til syvende og sist handler det om mennesker. Ekte mennesker av kjøtt og blod. Med håp og drømmer. Sorger og frykter. Noen må tale deres sak også. Og NOAS er veldig flinke til dette.

Stine Sofies Stiftelse https://www.facebook.com/StineSofiesStiftelse/?fref=ts kjenner de fleste av oss godt. De forferdelige "Baneheiadrapene" i Kristiansand i år 2000, knuste hjertene våre. To uskyldige jenter ble brutalt myrdet. Revet bort fra sine foreldre. Det knyter seg i magen min, og pappahjertet blør hver gang jeg blir påminnet om denne tragedien. Men mammaen til den ene jenta, startet denne stiftelsen, og de hjelper barn og unge som utsettes for vold og overgrep. Det ligger en imponerende styrke bak en slik handling fra en mor som mistet det kjæreste hun hadde, å brette opp ermene og hjelpe andre. Støtt denne stiftelsen og send en varm juletanke til alle de som må feire jul, etter å ha mistet sine elskede  på så brutalt vis.

Silje Benedictes stiftelse https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts er også startet av foreldre med knuste hjerter. Jeg var forsåvidt ganske engasjert i å hjelpe Siljes foreldre - Espen og Lise Øwre - i oppstarten av stiftelsen. De mistet sin datter i et tragisk selvmord mens hun var pasient i psykiatrien. Til sin store forskrekkelse oppdaget hennes far at hun ble gitt psykiatriske og narkotiske medikamenter i gigantiske mengder - mange av dem hadde endog selmordsadferd som kjent bivirkning. Stiftelsen jobber nå aktivt med å opplyse folk flest og myndighetene om farene ved den ukritiske medisineringen som foregår i det mentale helsevesnet. De har allerede gjort en stor forskjell, og kommer til å være en god kraft i denne sektoren i menge år fremover.

Fattighuset https://www.facebook.com/pg/fattighuset/about/?ref=page_internal blir bare aldri feil. De som har føt på kroppen hva det vil si å være skikkelig blakk vet dette. Når en vanlig nordmann sier at han er blakk, betyr det bare at han må slappe av forbruket litt en uke, hvis han ikke skal måtte bruke av reservekontoen der det står noen hundre tusen - bare sånn i tilfelle. Nei her snakker vi blakk som i lut fattig. Ikke råd til mat til barna. Fattighuset har jobbet seg opp til å bli en siste livbøye for mange som sliter med fattigdom i Norge i dag. Og ja. Det finnes lutfattige nordmenn. Som har falt utenfor alle nettverk. Hjelp Fattighuset å hjelpe disse.

Leger Uten Grenser https://www.facebook.com/leger.uten.grenser/?fref=ts går inn der ingen andre går. De går alltid litt lengre. Inn i konflitområder som er så farlige at vi helst ikke tør tenke på det. Leger Uten Grenser er også en gruppe som har en sterk integritet, og våger å snakke høyt, der de litt større hjelpeorganisasjonene holder kjeft. Noen vil si at de har en politisk slagside, men sannheten er at de følger sin legeed, slik den står. De hjelper mennesker, og forteller verden om hva de ser. Respekt for det.

 

Julie Auroras kamp fpr stammcellebehandling https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts handler om en MS syk mor. Men selv om kronerullingen handler om kun en person, så handler den egentlig om alle MS syke i Norge som trenger denne behandlingen. Den har ikke kommet ordentlig igang i Norge ennå. Og for Julie haster det. Hun kan ikke vente til tilbudet etableres her hjemme. Da jeg først forøkte å få behandling til Julie, ble hun svindlet av den såkalte "Lurelegen" - svindleren som utgav seg for å være MS spsialtist. Hendelsen utsløste at en liten gruppe av mine bekjente begynte å grave i denne svindleren, og til slutt ble politiet helt trygge på at vi hadde med en tvers gjennom bedragerinne å gjøre. Media lagde overskrifter, og svindleren ble tatt. En hel nasjon fulgte med mens saken utfoldet seg, og Julie fikk mye støtte. Desverre ble fokuset på svindleren så stort at mange glemte Julie. Men vi holder på med å samle inn den siste summen for å få Julie til behandling i utlandet. Hennes sønn Lucas på 7 år, synes nok det er vel og bra at svindleren ble tatt. Men mest av alt ønsker han seg en frisk mamma. Jeg håper vi klarer å få dette til i tide. For det begynner å haste. 

 

Så der har dere noen forslag til saker dere kan støtte denne julen, hvis dere er i det gavmilde hjørnet. Fra meg til dere.

Velkommen til julemørket. Lystenning forbudt.

15.12.2016 - 04:01 Ingen kommentarer

Én surpomp er alt som skal til. Én selvhøytidelig pompøs liten person. En grinch. Høy på sin enetale. Et geni av en kulturanalytiker? En sosiopatisk kverulant? Denne adferden er ikke ny for verden. Kulturrevolusjoner har vi sett før. "Vekk med det gamle! Inn med det nye!" Det finnes et kaldt blåskjær av is i de flammende øynene på slike folk, når de får for seg at egen kultur og tradisjon er et onde som må utryddes. Og det finnes en skjult selvdestruktivitet i dem, når all annen kultur ukritisk hylles og favnes, under en slags progressiv parole om alle kulturer er tolerert - bortsett fra vår egen. For den er slem. Det rare her, er jo faktisk at julens mytologiske og folkloristiske historier, snakker om disse julehaterene og hvordan de år etter år forsøker å slukke julelysene og spre dystert mørke. I julehistoriene skal jo slike folk møtes med masse juleglede og julekjærlighet, slik at de får muligheten til å kjenne julekraften fra julestjerna osv osv.

Jeg vokste opp i den ånden der, jeg: Være rause og tilgivende mot hverandre, og la folk få sjansen til selv å oppdage lys og varme i sine liv. Charles Dickens beskrev denne julens ånd, i historien "En julefortelling" : Om den hardehjertede ateisten og pengesamleren Scrooge, som ropte ut "Humbug!" til alt som luktet av mellommenneskelig varme, åndelig mystikk og raushet. "Humbug!" ropte han og kjeftet på sin eneste slektning, sin nevø, for hans mange karaktersvakheter, feil og mangler. Sin eneste ansatte, en fattig familiefar med et dødsykt barn, ble hundset og mishandlet. Selv ikke en ydmyk bønn om et forskudd til julaften, ble møtt med  annet enn kjeft og skjellsordet: "Humbug!". Og dette syke barnet? Nei der ville han ikke løfte en finger for å hjelpe. Han hadde tross alt betalt sin skatt til Staten, og det var Statens jobb og ta seg av krøplinger og stakkarer. (Pussig hvordan enkelte simple sjeler roper på en ansiktsløs stat når de står ansikt til ansikt ovenfor enkelte individers lidende ansikt?) Til slutt ble han så smålig og simpel at de høyere makter så seg nødt til å røske litt opp i virkelighetsforståelsen hans. Han ble oppsøkt av en gjeng spøkelser som viste han et speilbilde av han selv, og hvordan det villa gå med han om han fortsatte å ramponere alt og alle som ville vel her i verden. Og denne skrekknatten før juledagen, var nok til å få den gamle gjerrigknarken og julehateren over på bedre tanker. Julemirakelet var et faktum: Scrooge ble verdens snilleste mann. Og pengene hans brukte han til å gjøre gode ting for andre, på eget initiativ - for egen regning. Dette er vel sånn ca hvordan jeg lærte at man skulle være mot hverandre. Særlig i julen, når alle trenger at sola snur, og at det blir lysere tider der fremme i horisonten. Virkelighetens små "Scrooger", liker ikke historien om Scrooge. De roper fremdeles "Humbug!" og skulle helst sett hele lysfesten skrudd av. "Er det mørketid, for det fader meg være mørkt også." tenker de, og gruer seg til den dagen sola kommer og de sprekker.

Vi hadde kinobursdag, lille arvingen min og jentene i klassen. Jeg har et desemberbarn - født selveste vintersolverv 21 desember. Det er da sola snur. Dette er den egentlige julaften, slik den ble feiret i førkristen tid. Ja - "kristne meg" vet at Jesus ikke har bursdag 24 desember. Jeg vet at jul er en eldgammel høytid for å feire lyset, på den mørkeste tiden av året. Alle kulturer har en lysfest i mørketiden. Og de fleste kulturer har som tradisjon om å spise av all den lagrede maten og drikken, som man la ned på lake, saltet og røykte på høsten, før man måtte begynne å rasjonere igjen til lamming og fiskesesong på våren. Jeg er også helt inneforstått med de første kirkefedrenes behov for å flette kristendommen inn i disse urgamle tradisjonene, bare for å i det hele tatt få folk til å være kristne. Og jeg har ingen problemer med å la et hvilket som helst individ eller gruppe sette sitt eget preg på denne høytiden, for å få det til å passe inn med deres egen filosofi og tro. Derfor gjør det ingenting for de fleste kristne trossamfunn, og blande masse nisser og troll og vikingetradisjoner i den norske jula. Budskapet er uansett det samme: Det er mørkt - la oss tenne lys. Det er kaldt - la oss spre varme. Vi er sultne - la oss dele maten vi har. Det er et nytt år i vente - ingen vet om vi vil overleve det - så la oss holde sammen. La oss elske hverandre som om vi aldri skulle sees igjen. La oss vise hverandre hvor viktige vi alle er. Gi hver enkelt en gave, så de vet at de er elsket. Syng og takk det store ukjente universet som har holdt oss i live så langt, og be om noen flere gode år. 

Vi satt der med ti norske småjenter og så på filmatiseringen av juleklassikeren "Snekker Andersen og Julenissen". De fleste kjenner den, for den er ikke forbudt ennå. En nydelig vakker julefortelling fra Alf Prøysen. En av Norges beste forfattere og poeter. Han vokste opp i en et fattig lite husmannshus utenfor Brummundal, i små kår. De snakka bondsk dialekt oppi der. Familien Prøysen bodde i et hus med bare et rom og et iskaldt kjøkken. Lafteverk og peis murt opp med gråstein. Han skrev denne historien på 50 tallet, da Norge skulle bygge seg selv etter krigen. På den tiden var det økonomisk mulig for en familie å ha én forsørger som skaffet pengene, og én forsørger som holdt heimen. Denne moderene ansiktsløse staten hadde ikke kommet så langt at den hadde innført dobbelt beskatning på småbarnsfamilier, og ekstra fordeler for ødelagte familier. Krigen mot familene hadde liksom ikke kommet helt i gang da. Men de jobbet hard med å innføre ordningen. Nå er det jo galehus med familiepolitikk i Norge, og jeg gidder ikke engang begynne - alenefar som jeg er.( Det er nok best at jeg klarer meg selv,jeg og arvingen, med det utstyret jeg har nedentil. "No country for lonely dads").

En rasende "forelder" hadde skrevet om filmen i en avis: "Den sinna husmora til Snekker Andersen. Jula som ble nesten ødelagt. Snekkeren som gikk med et fårete flir, pyntet over alt og skulle være julenisse, og den fæle kona som bare skulle ha ribbe til jul. FOR ET KVINNESYN?!" Nei denne filmen gav oss bare vonde minner fra de grusomme 50 åra hvor kvinner var sure og menn var teite.. Jeg leste denne tiraden mot en vakker liten julefilm, som minnet meg om de gode tingene i livet. Den var altså ikke noe særlig grei, den da. Og mora som hadde skrevet denne tiraden, kunne stolt fortelle at mannen hennes - ja, han var enig i alt det hun skrev. Han kjente seg absolutt ikke igjen i et 50 talls kjønnsrollemønster. Dette var da ikke en filmanmeldelse, men et leserinnlegg. Et leserinnlegg mot filmen "Snekker Andersen og Julenissen." Så der ble den lille julefortellingen myrdet av atter en ukjent enkelt forelder. En som vi ikke skal vite hvem er, men bare adlyde, og slutte og tenke på "Snikker Ændersen, Skomaker Ændersen og Skomaker Snikkersen"., og ønske dem til Helvete: En hund i hundegården har bjeffet. Vi andre må stå i stram giv akt og forbedre oss. Slutte med dette snikkeriet, skomakeriet og juleriet. I alvorets navn.

 

Winston Smith er navnet på hovedpersonen i den grusomme boken "1984" av George Orwell. Boken ble også skrevet på 50 tallet, og den så for seg en trist og dyster fremtid: En fremtid der alle gikk i lignende kjeledresser. Der alle ble overvåket. Der alle risikerte å bli arrestert for tankeforbrytelser. Der politisk ukorrekte tenker er regnet som en forbrytelse. Jul er da en klassisk tankeforbrytelse. Alle mulige høytider ble sett på som kriminellt i boken "1984". Jul, bursdag, nasjonaldag - bare dekadent og egoistisk kulturjippo. Straffen er døden.  Winston Smith var dressert til å vaske slik styggedom vekk fra et offentlig og sosialt samfunn. Hans jobb i staten var å fjerne ord fra ordboken. Han satt dag ut og dag inn og fjernet ord: "Juleavslutning - desemberfest". "Julebord - dobbeltfest." "Juletre =  tankeforbrytelse - herved gjort illegalt under folkeparole 130 - J". Tanken på en fullmåne, en snøengel eller en julemorgen, er forbudt. Akkurat som de få rasende, som sammen skal utrydde julen og alle ord som har med jul å gjøre.

Hvorfor i all verden skal jeg tro på media om Aleppo?

14.12.2016 - 02:49 Ingen kommentarer

"Hvis du ikke leser aviser, er du uinformert. Hvis du leser aviser er du feilinformert." sa skuespiller Denzel Washington. I propagandakrigen om Syria, er det kun en ting som er 100% sant: Ingenting av det du får servert i media er sant. Og det dummeste noen kan gjøre nå, er å forene seg med tankene til vårt eget vestlige propagandaapparat, og begynne å tenne fakler på bakgrunn av USA, EU og NATO´s tårvåte anklager. Jeg lover deg. Du blir lurt. Trill rundt. De spiller på følelsene dine. De vinkler nyhetene til å passe en overordnet agenda, som du nok ikke kommer til å få vite sannheten om, før om 20 år. For først da kommer dokumentarene om det skitne propagandaspillet som foregår mellom øst og vest om Syria nå. Først da, når alle skurkene er trygge, vil tåken lette om de faktiske forhold i denne konflikten.

Når USA´s FN ambassadør står med tårevåte øyne og dirrende pekefingre, og roper "Har dere ingen skam?" til Syrias FN ambassadør, får jeg veldig lyst til å tørt, gjøre resten av FN forsamlingen oppmerksomme på at USA´s FN ambassadør ikke har bukse på. Her snakker vi trusa ned på anklene. Troverdigheten er så tragisk liten, at jeg er flau. Og jeg håper virkelig ikke folk helt glemmer bort hvem som har latt Syria konflikten pågå i 6 år nå. Og jeg håper virkelig ikke at folk er så dumme at de faktisk tror den amerikanske administrasjonen bryr seg en dritt om sivile i noe som helst land i midtøsten. De har selv bygget, bevæpnet og støttet såkalte "opprørere" , som viser seg og kun være ulike IS fraksjoner. Myten om en slags vestlig-demokratisk motstandsbeveglse mot Assad i Syria, er en fabrikkert illusjon. Det eksisterer ikke en slik bevegelse som sloss mot Assad. Dette er islamistiske grupper som nådeløst har holdt et terrorvelde i området. Kristne, jøder, kurdere og yezidier har blitt slaktet som dyr, brukt som sexslaver og barnebruder. Ydmyket, halshugd, brent levende, kastet ut fra høye bygninger, hengt og gitt nakkeskudd. Det har pågått i seks år nå. Bildene ligger åpent på nettet. De har vestlige våpen. Vestlige penger. Halvflaue amerikanske tjenestemenn innrømmer dette i høringer og intervjuer. Ja, jeg vet at det er farlig å se slike videoer fra kongresshøringer, der sannheten kommer frem. I Norge regnes folk som ser på slike videoer som tussete konspirasjonsteoretikere. Men det ligger nå ute der. Uredigert og nakent. Tyrkia, Saudi Arabia, EU og USA har bevisst, skjult og med ond hensikt destabilisert en rekke sekulære araberstater, og banet veien for de samme islamistene vi her i Norge er dressert til å frykte.

For en superskurk i et eller annet tegneserieblad, hadde jo dette vært den perfekte forbrytelse: Starte en krig som er umulig å vinne, få den til å vare og rekke. Og tjene seg rik på konsekvensene - støtte alle sider. Spille partene opp mot hverandre som viljeløse Titten Tei figurer. Skremme oss alle opp. Opprøre oss. Tute ørene og øynene våre full av tåredryppende løgner. Skapt i de hemmelige rom. Finansiert av uoversiktlige pengefond. Bevisst feilinformasjon, skrevet i krigstyper (sic). Som de fjøsnissene vi er, biter vi på agnet. Lar oss rive med. Holder hender. Tørker tårer. Og applauderer henrykt når atter en del av får frihet og anstendighet tas fra oss, og vi gir opp mer av vår selvråderett til dette mørke imperiet av banker, våpenindustri og oljemafia. Ja, i et tegneserieblad, ville dette se ut som den perfekte forbrytelse.

Problemet er at dette ikke er fantasi. Det er ikke tegneserie. Det er virkelighet. Og i virkeligheten ER dette den perfekte forbrytelse. For våre ledere her hjemme tør ikke annet enn å lyde. De ansvarlige hylles som helter i beste fall. Sleikes et visst sted i verste fall. Det er sterke krefter i sving her mine venner. Ondskapen finnes og dette er ansiktet. Så vokt deg for å blande dine hjertetårer med krokodilletårene i vestens maktarenaer nå. USA vet bedre, og de er ikke opprørte over overgrep mot sivile i Aleppo. De er opprørte over at en meget lønnsom krig, kan komme til en slutt. Og de vil ikke komme heldig ut av det, når denne krigen skal oppsummeres. De er nok ganske lykkelige over at resten av verden ikke har kapasitet til å orkestrere en Nürenberg-domstol, for å gjennomgå alle brudd på folkeretten som er begått i denne striden.

Dresden, Hiroshima, Nagasaki. USA vet selv at for å endelig få slutt på en krig, må man gjøre det umulig for fienden å yte mer motstand. Historikere diskuterer den dag i dag om USA gikk for hardt frem da de utslettet hele byer, hvor det kun bodde sivile. Spør du en amerikansk tjenestemann i dag om dette virkelig var nødvendig, da USA gikk så hardt frem mot sivilbefolkningen til en allerede slagen fiende, vil han svare: "Absolutt. Det er slik man avslutter kriger på. Det er grusomt der og da, men kostnadene ved å ikke gjøre det er verre. Da kan man risikere at krigen varer dobbelt så lenge. Så ikke lat som om dere ikke forstår hvorfor syriske og russiske styrker vil rydde opp Aleppo, en gang for alle. De har tross alt lært teknikken av vesten selv.

Vietnam viste verden hvordan man aldri skal krige. De militære styrkene vet nøyaktig hva som skal til for å få en slutt på konflikten. Men de får ikke lov. Politikerene driver hestehandel og propagandakrig, flere tusen mil unna. Konflikten varer i 10-15 år. Det tar aldri slutt. Ingen kan med hånden på hjertet si at noe godt ble oppnådd. Men alle kan si at grusomhetene var umenneskelige. Overgrepene var grusomme. Alle led. Ingen vant. Det var en av de første gangene den moderne verden fikk se hvorden kriger som ingen kan vinne, gjør alle til tapere. I den grad det er mulig "å vinne" en krig da. Det blir jo et spørsmål om øyet som ser.

Nei, jeg støtter ikke Assad. Jeg er sånn passe lunken til Putin, bortsett fra at han er lettere å forstå.. Men det handler mest om at jeg ikke liker krig. Jeg liker ikke massedrap, bomber, propaganda og konspirasjoner. Og jeg kan ikke helt se at den ene er bedre enn den andre. Men det er også hele mitt poeng. Vesten er  ikke bedre enn Assad og Putin. Det er dette hykleriet jeg vil at vi nordboere snart skal merke oss. Vi var engang et folk med ganske stor rettferdighetssans. Vi hadde en gang verdier om rett og galt. Vi hadde meningers mot. Hvor har det blitt av oss? Hvorfor gidder vi å jatte med ondskapen på dens egne premisser? Norden hadde for lengst kunne vært en kraft for redelighet og anstendighet i et slikt organ som FN egentlig skal være. Nå fjumper vi rundt som en konfliktsky gjeng smånisser, og lar pampene styre skuta vår rett inn i ørnereiret. Jeg er ikke med på dette. Og jeg synes ikke noen andre her i Norden skulle vært med på dette heller. 

 

Disse "jævla somalierne".

09.12.2016 - 09:28 Ingen kommentarer

Den pakistanske taxisjåføren sa det hele østkanten tenkte. På 90 og 2000 tallet var det østkantens paria. Selv aktive antirasister på ytterste venstre fløy ble overhørt mens de snakket foraktelig om denne helt spesielle innvandregruppen. Det var lov å si. Ikke svarting. Ikke pakkis. Ikke neger. Men "jævla somaliere" kunne du høre overalt. På kabasjapper. I taxier. På brune pubber. På gata.

De kom først på 90 tallet, de første store gruppene med somaliske asylsøkere til Norge. Det hadde brutt ut borgerkrig der hjemme. Den enerådende presidenten Siad Barre hadde regjert landet siden 1970. Nå var han avsatt. De første som flyktet var landets økonomiske og politiske elite. Barres menn og kvinner.

Det var en klassisk afrikansk historie. Oldtidsriket Punt. Berømt for sin handel og lette tilgang til araberlandene, India, Kina og øyriker i det Indiske hav og Rødehavet. Det må ha sett eventyrlig ut. Som i en havneby i Conanbladene, eller Game of Thrones. Skuter fra hele østen. Sheiker. Karavaner. Egyptiske diplomater. Oldtidsuniversiteter med stjernetydere, historikere og prester. Hoff med vakre prinsesser og haremsjenter. Markedsplasser med eksotiske rovdyr, på vei til romerske arenaer: Løver, elefanter, hyener og geparder, som skulle vises frem, og kjempe for livet mot gladiatorene. Vel, det er mange tusen år siden nå. Landet ble okkupert og kolonialisert. Franskemenn, italiener og engelskmenn. Vanskelig å holde fingrene av fatet, når det ligger så mange verdier på et sted. Så - etter andre verdenskrig - kom de afrikanske uavhengighetskrigene. Koloniene rev seg løs, og ville bli selvstendige nasjoner. De europeiske kolonimaktene ble - i anstendighetens navn - nødt til å gi opp sine kolonier. Men de gav aldri opp tilgangen til de enorme verdiene. Med den største nidkjærhet, passet vesten på å underminere ethvert forsøk i disse nye nasjonene, på å bygge noe som lignet på bærekraftige samfunn. Fornedrende konspirasjoner og simpelt kuppmakeri. Ble ledelsen for sterk og selvstendig, var det bare å henge dem ut som sinnsyke diktatorer, i vestlige medier. Så kunne vestlige agenter bygge opp "motstandsbevegelse", og iverksette kupp. Den gamle korrupte diktatoren ble byttet ut med en ny korrupt diktator.

Timing er alt, sies det. Men all flukt er dårlig timet. Det ligger i selve begrepet. Å flykte er en panikkhandling. Desperat. Men å komme til Sørlandet tidlig på 90 tallet som somalisk asylsøker, må ha vært toppen av dårlig timing. Folkebevegelsen mot innvandring hadde sin høyborg der på den tiden. Det pågikk en heftig krangel mellom innvandreingsfientlige grupper, og en bevegelse av venstreorienterte akademikere. Barna deres sloss. Leserinnleggene fylte lokalavisene. Underskriftslister for og imot - somaliere. Men de kom. Flest unge gutter. De første som kom var barn av eliten. Mange var tidligere playboys. De hadde vært konger på Mogadishus mange nattklubber. De dro til lukseriøse resorts ved kysten i helgene. Ja, de hadde hatt det fett under diktatoren Siad Barre. Nå var det kaos. De var jaget av ulike militser. De drev klappjakt på den gamle elitens barn. Og de kriget seg imellom om hvem som skulle bli ny statsleder. Nå kom det grupper av somalisk ungdom til små sørlandsbyer. De var bare sånn passe velkomne. Jeg hadde nettopp flyttet til hovedstaden fra Tvedestrand. Og jeg husker godt hvor mye praten gikk.

Ut over 90 tallet og inn i 2000 tallet kom en mer skadet gruppe somaliere. Borgerkrigen raste. Islamistiske grupper. Stammemilitser. De lukseriøse kysthotellene forfalt. Nattklubbene sprengt i filler. FN forsøkte seg på en slags politiaksjon. Det gikk til helvete. Sharialover ble innført i store områder. Overgrep. Drap. Masseslakt. Så grusomt at inget menneske kan bære slike opplevelser med seg i livet, uten å få hjelp. De somaliske flyktningene som da kom, var alvorlig traumatiserte. De hadde opplevd det rene barbari. Norge var ikke beredt på å ta seg av så skadet ungdom. Enslige somaliske barn, rømte fra asylmottakene og oppsøkte eldre somaliere i Oslo. Gjemte seg i Oslos østkantsgater. Gjemte seg i rus. Det var hendelser. Enkelte av disse individene gikk amok. Ble psykotiske. Avisene fortalte om meningsløse drap. Psykiatrien fikk en helt ny type pasienter. Alvorlig traumatiserte unge somaliere. Ensomme og fortapte. Isolerte og mislikt.

Å komme inn i Norge er ikke lett. Vi er enige om at det ikke skal være lett. Det er ikke ment som en høyre eller venstreekstrem grensebom. Det handler om administrasjon, budsjett og tilgjengelige ressurser. Vi har store helse og sosialbudsjetter i Norge, men de er ikke ubgegrensede. Det er enkel matematikk. Så å komme inn i Norge er ikke lett. Men det finnes et nåløye til. En barriere som virkelig er utfordrende. Nå man først har fått oppholdstillatelse i Norge, havner man ganske så automatisk i en klienttilværelse. Fra dag en, er man underlagt offentlig omsorg. Det å skulle komme inn i arbeidsliv, samfunnsliv og næringsliv, må virke som nærmest uoverkommelig for enkelte. Og med den motviljen som også finnes i hverdagen, er sikkert ikke motivasjonen på topp hver eneste dag. Det blir en selvoppfyllende profeti. "Late snyltere - ikke prøv dere inn i samfunnslivet vårt" i en og samme setning. Egentlig litt dårlig gjort å sette folk i sånn situasjon.

Somaliske flyktninger i USA klarer seg visstnok bedre. Flere kommer i arbeid raskere. Flere starter egen næringsvirksomhet. De somaliske samfunnene er midre plaget med kriminalitet og sosial uro. Men det er en myte at somaliere er flittigere i USA, og latere i Norge, ifølge forståsegpåere. Det handler mest om orientering og muligheter. Det er rett og slett ønsket at innvandrere i USA skal klare seg mest mulig selv, raskest mulig. Derfor orienteres de i den retningen. Gitt muligheten, vil jo de fleste vanlige mennesker ønske å leve et liv i egen kapasitet. Jeg vet ikke nøyaktig hva som stemmer her. Jeg bare lufter noen tanker. Ekspertene får krangle seg imellom. Men det går visst bra "over there".

Det går bedre i Norge også nå - for somaliere. Færre overskrifter. Færre slengbemerkninger. Det er vanligere å møte somaliere på jobb og skole. Særlig skole kanskje? Jeg vet ikke sikkert. Det er bare mitt inntrykk. Det virker som om det tilpasser seg. Kanskje synd da og starte en massedeportasjon av somaliske unge, tilbake til Somalia? Jeg er inneforstått med nødvenigheten av returnering av ulovlige innvandrere. Men så var det dette med fornuft og følelser da. Og følelsen av at noen må få den tiden de trenger til å til dette her livet, i dette her samfunnet. At det er nok tyn og stress nå.

De får mye kjeft disse somalierene. De anklages for å drive en ekstrem internkontroll. Trusler og trakkasering av de som blir "for norske". Den somaliske kvinnelige forfatteren og debattanten som kritiserer forholdene i somaliske miljøer, skal visstnok ha et enormt press på seg. Mens andre igjen tilbakeviser dette. Men samtidig viser dette miljøet jo en stor intern omsorg. Det viser seg jo nå i Kristiansand, hvor det somaliske miljøet slår ring rundt den rammede familien, som mistet gutten sin i drap. Den gutten som så spydig og hatefullt ble hetset på facebook av en norsk politiker. Ja, det kan virke som om det fremdeles er skarpe kanter i spørsmålet om somalierene.

Men alt i alt. Fra 1990 åra til nå, har denne gruppen utviklet seg. Og det ser ut for meg, som om utviklingen er til det bedre. Og forhåpentligvis vil forholdene bedre seg i Somalia også. Så kast en liten pil inn i femtiden: Tenk så kult om kysthotellene åpnet igjen. Tenk om catwalkene i de store motebyene igjen kunne vise noen av de flotteste modellene fra Mogadishu. Den gamle storheten fra oldtidsriket Punt finnes fremdeles i det somaliske folket. Vi får bare heie på det som har fungert, og rette opp der det har gått feil. 

Je suis Ottar - igjen.

07.12.2016 - 04:38 Ingen kommentarer

Har du prøvd å snakke fornuft med en rasende jente? Mascaraen renner, leppene skjelver, pekefingeren dirrer mot deg: "Du! Du! Din?hyyyl." Det er bare å gi opp. Vente. Gå en tur på puben. Det nytter bare ikke å si: "Nei jenta mi, nå tror jeg du overreagerer litt." , og så skal hun liksom forstå selv at du har rett. Og så kommer den oppklarende og avklarende "gode" samtalen? Glem det. Det må bare få roe seg ned litt.

Prøv så å snakke fornuft med en digital mobb av rasende jenter. Prøv å bruke rene fornuftsargumenter da, og se hvor langt du kommer. Vel, du blir slått ned. Du blir smurt nådeløst ut over fortauet. Fornuftstyrte masser finnes ikke. Følelsesstyrte mobber finnes. Og de begår gjerne de samme overgrep de selv mener seg utsatt for. Ingen fornuft. Ingen justis. Inget forsvar. Digital lynsjing er helt innafor. Det oppfordres heftig til uthenging. I blodtåka om rett og galt, glemmer alle at man skal ansees og beskyttes som uskyldig til det motsatt er bevist - i en rettsal. Norske medier er så medisinerte i sin fremferd at de helt har koplet av sine egne etiske standarder. Journalister hopper ukritisk på mobbens anklager. Og de har ikke større faglig integritet enn at de tar stilling til saken, og nekter tilsvareren noe reelt tilsvar. Prøv og snakk fornuft med dette monsteret.

Bydelen St. Pauli i Hamburg januar 1994. Krisemøte i pønkekollektiv. Beboerene jobber på en pønkeklubb, hvor Turboneger skal ha konsert. De har gått i streik. De nekter og jobbe på konsertkvelden. Vi må gå på besøk til dem og ha et oppvaskmøte. Vi - altså - vi medlemmene i Turboneger, kommer inn i stua i dette kollektivet og møtes av en gjeng iskalde ungdommer som sitter på gulvet og på kjøkkenbenken. Det er ikke egentlig møbler der. Bare madrasser og ølkasser og mystiske installasjoner med saccosekker og puter og annet krimskrams. Hasjrøyken ligger tykt i rommet, og på anlegget høres en illsint tysk stemme som hyler noe vi ikke forstår, bortsett fra ordene "Gegen" og "Nazi". Plakatene på veggene viser romantiske bilder fra gateslag mellom demonstranter og politi. Finlandshetter og bensinbomber. Politisoldater med onde øyne. Støtt Guatemalas kamp mot et eller annet fælt. Hammere. Sigder. Anarkistsymboler. Og en hel del hasj da. Men vi skjønte at vi ikke var særlig populære. Det var tydelig. En joint på størrelse med en diger sigar ble bryskt tilbydt meg, men på en utrolig truende maner.  Jeg tok gladelig imot. Jeg likte den revegifta der på den tiden. Det gjorde vi alle. Men da jeg hadde tatt ett eneste trekk av denne fallosen av en narkotikasigar, bare rant hjernen ut av øra mina. Dette var sterke saker. Det var vel en test. De ville se at vi ikke var hemmelige naziagenter eller no. For en ting er sikkert i slike kretser: Nazi er dårlig. Hasj er bra. Er du ikke med på den, så er det ingenting mer å snakke om.

Hodet mitt har smeltet, så jeg klarer bare å se passivt på at en rar diskusjon pågå mellom Happy Tom og en buldrende hissig dame i svart strømpebukse, med boots på bena, og en svart singlet. Den ene puppen henger ut og danser frem og tilbake mens hun hakker løs på tysk. Hun har dreadlocks (sånne reggae-fletter) så lange som lianer. Og jeg blir helt satt ut da jeg oppdager at hun attpåtil har flettet en sånn der reggae-flette i håret i armhulen sin. Hun er lederen av streiken, og de andre - en litt mer feminin og spinklere jentevariant av "lederpuppen", og tre gutter med hanekam og ulike symboler sydd på skinnjakkene sine. De røyker så mye hasj de bare kan og nikker seg forvirra enig i alt Fru Pupp sier. Vår amerikansk/tyske turnemanager oversetter mellom Happy Tom og streikelederen: "Det er stygt å hete neger i bandnavnet. Dere har en plakat med en ung transvestitt som er prostituert. Det er kvinneundertrykkende. Vi har sett et annet bilde fra dere med en dverg i lærtruse som voldtar en afrikaner. Og et bilde av en gutt som skyter seg i hodet. Og en sang om en pedofil som skal voldta alle barna.  osv osv. Det er forkastelig og undertrykkende og kvalmende og viser deres dårlige holdninger og synspunkter. Og vi vil ikke ha noe å gjøre med slike som dere." Happy Tom er ganske munrapp av seg. Du kan ha så rett du bare vil, han vinner ordet uansett. Men her sliter han. Blandingen av sterk hasj og en stotrende tolk, som også liker hasj, gjør forvirringen total. "But we hate nazis too" prøver han seg. Men da kommer det bare mer tysk ut av munnen på dama: "Vi har hørt at noen hadde haila (gjort nazihilsen) på en av deres konserter, uten at dere hadde gått av scenen og avlyst konserten. Det er uhørt." Det var sikkert sant. Men jeg hadde ikke fått med meg at dette hadde skjedd, eller utgjorde noe problem. Så lenge bare en eller annen flåsete full pønker hailer, regner jeg det som fyllerør, og ikke som et utrykk for den nasjonalsosialistiske ideologi. Men altså. Slikt kunne da ikke aksepteres. Jeg pleide å vise rumpa mi på scenen. Det var ikke noe morsomt. Det var bare vulgært, mente dama med puppen sin hengende utenfor singleten. Så hadde det BARE vært det, så hadde det ikke blitt noen streik. 

Det ble ingen streik, etter at dialogen endelig kom igang mellom Happy Tom og Fru Pupp. Fornuften kom plutselig og banket på døra, banet seg vei gjennom hasjtåka, og lot noen enigheter komme på bordet: En vits er ikke nødvendigvis et synspunkt i seg selv. Det er en vits. En persons humor er ikke et uttrykk for personens holdninger. Altså en person kan ha en humor som anses som dårlig, uten at personens holdninger nødvendigvis er dårlige. Og da ropte hun henrykt ut: "Ah you just make funny." og lo. Enden på visa ble at vi hadde en sjukt morsom konsert, og et hysterisk party etterpå. De kommende 15 - 20 åra var vi en akseptert kilde til drøy, mørk og vulgær humor i Turboneger. Vi hadde sketsjer med selvforsvarskurs for voldtektsforbrytere som ville voldta kvinner som hadde gått på selvforsvarskurs. Vi hadde uhørte tekster om pedofili, seksuell vold og politisk ukorrekthet. Hadde noen andre enn oss i bandet, og våre nære venner  vært med en tur i turnebussen vår, en fuktig natt med sprit, narkotika og grisevitser, hadde Mannegruppa Ottar fremstått som en mildt frekk speidertrupp: "Veit du voffor det finns så mange pedoer eller? Fordi det er så mange sexy onger. HÆHÆHÆ !" Det var humoren i guttebussen Turboneger. Det var aldri et uttrykk for noen holdning. Mennesker som har slike holdninger, lager ikke facebookgrupper, band eller filmer. Politiet kan nok bekrefte dette. De de arresterer for å være med i pedofile nettverk, er folk du aldri skulle tro holdt på med slikt. De som aldri forteller en drøy vits i fylla. De som bare smiler snilt og mildt, og som samtidig er medlem av hemmelige mørke stygge netteverk. Ikke mulig å oppdage på mils avstand. De ekte voldtektsmennene og pedofilene, min venn, finner du ikke på vitsegrupper på Facebook. Ikke en gang de lukkede gruppene. 

Finnes det ingen grenser for hvor drøy humoren kan være? Før ville jeg sagt nei. Nå er jeg i tvil. Direkte mobbing og trakkassering av enkeltpersoner forkles nå som humor. Jeg var tidlig inne i Mannegruppa Ottar, og jeg syntes det var litt befriende å få være litt "Von Helvete" igjen. Humoren der var som i bandet. Det var liksom en klar enighet om at dette er kødd, og kødd for de som tåler det. Det var også litt greit å slippe og hele tiden skulle være så raffinert i sine vitser. Bare plump vulgæritet. Men det er alltid en fare for at det sklir ut. Det er alltid "han ene", som ikke kjenner sin besøkelsestid. "Han ene" som tar den helt ut, og som får de andre i gjengen i trøbbel. Noen av oss husker vel å ha stått på rektors kontor sammen med kameratene sine, og kollektivt måtte ta på oss ansvaret for "han ene". Han som knuste ruta, da vi andre bare ville ringe på og stikke av. Han som tente på hele skogen, da vi andre bare ville smugrøyke. 

Han som ville slutshame en blogger, da vi andre bare ville se på drøye memes om glamourmodeller. Nei det var ikke morsomt å se. Jeg synes ingen jenter fortjener å få private og intime bilder av seg smurt ut på en facebookside, til hånlatter og snøftende kommentarer. Det er ikke humor. Det er ikke engang drøy humor. Det er et overgrep. Og som min venn Kay Erikssen sa i media: "Det der bør anmeldes av offeret." Han var også nøye med å presisere at han som administrator av Ottar, både slettet slike innlegg, og kastet ut de som drev med sånn. Det er ikke til å misforstå. Med mindre man i raseri og krenkelse, velger å misforstå - med vilje. Aktiv misforståelse er forsåvidt blitt en yndet teknikk i det offentlige liv. Jeg fikk selv kjenne på den intelektuelle prøvelsen i å forholde meg til bevisst dumskap, da jeg la ut en flåsete kommentar om hekser, i Ottar. Den var forsåvidt utrolig uskyldig. Man skal ikke ha sett mange sketsjer med Otto Jespersen eller Charlo Halvorsen ( De famøse arkitektene bak det hysteriske radioprogrammet Revolvermagasinet som gikk på NRK tidlig på 90 tallet.), for å skjønne at det hele var ment som en hysterisk teit "harrymelding" : "Etter at heksebrenning ble forbudt, har samfunnet blitt overtatt av hekser." og en rekke fjollete eksempler da på kvinner i lederposisjoner og i samfunnslivet generelt. En liten jente i et musikkmagasin på nett, tok helt av på dette, og la det ut som en skandaløs påstand, sagt i blodig alvor, av "mørkemann" og "rockeavhopper" Hank von (!) Helvete. Det var et av de første forsøkene på å skandalisere Mannegruppa Ottars tøvete facebookside. En og annen i media syntes det var litt for fristende å "ta" den kontroversielle politiske og religiøse bajasen Hank, en gang til (Jeg har forøvrig aldri sett på meg selv som særlig kontroversiell. Bare litt overvektig.). Men det ble liksom litt idiotisk da de ringte meg og ville ha en kommentar om mitt "spesielle syn på hekser". "Tror du virkelig at jeg - på blodig alvor - ønsker å brenne kvinner levende på bål for å drive svart magi? Eller for å inneha sentrale posisjoner i samfunnet? Tror du virkelig at jeg er FOR brenning av mennesker?" svarte jeg. "Øøøh, nei når du sier det sånn så?" kom det litt flaut fra den andre kanten. Det ble bare for teit. Men det slo litt tilbake på denne stakkars jenta som ville lage en "sexixstskandale" på meg: Hun fikk noen fiender som gikk i gang på henne. Det var ikke bra. Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Jeg skulle brukes for å skandalisere en gutteklubb med harrytasser, men i selvrettferdighetens navn, ble viktige journalistiske regler brutt: Jeg fikk ikke tilsvarsrett for påstandene hun kom med. Og hun valgte bevisst å legge ut en humoristisk kommentar, som blodig alvor og et uttrykk for mitt verdisyn. Det er kanskje ikke verdens heldigste handling, når man står ovenfor en bøling med gærne gutter. Har du prøvd å snakke fornuft med en sint gutt? Eller en gjeng med sinte gutter? Det er like meningsløst som å prøve å snakke fornuft med en gjeng sinte jenter. Det er liksestilt i meningsløshet. Vel, det ble litt betent tidligere i vår, men så roet det seg litt ned. Kay Erikssen og gjengen hans skjerpa seg på å luke ut de verste kommentarene, og ta bort det som ikke var humor, men rent trolleri. Men å moderere en nettside er ikke lett. Bare spør Dagbladet. De klarte bare ikke ta unna all gifta som kom på kommentarfeltet. Det ble for mye. De stengte likegodt alle muligheter for ukvemsord og hat. Men Dagbladet er ikke en liten lukket vitsegruppe for menn. Det er et stort mediehus. Det skulle være mulig å moderere en slik Facebookgruppe. Og det gikk, en stund.

Men i høst smalt det igjen. Denne gangen på alvor. Medlemsmassen ble så stor at det ble uoversiktlig. Særlig kommentarene som ble lagt ut i fylla klokka halv fem natt til søndag, av en eller annen gjøk, ble ikke fjernet før dagen etterpå. Men Mannegruppa Ottar ble nøye spionert på. En gjeng nidkjære jenter satt og fulgte med. De så hvor det bar. Det gjaldt bare å være klar med skjermdumknappen. Og der kom det som i en gavepakke. "Han ene" hadde gjort det store. Gått langt ut over det som er akseptert og anstendig. Han var ingen stor pamp i et statlig mediehus. Han var ingen hipp og kul trendsetter. Han var ingen sylskarp komiker, med lisens til å gå for langt. Og han var ingen rå, rappkjefta kjendisjente, som moret seg med å sjokkere, ved å leke bryggesjauer og krigsseiler på horehus. Dette var en fyr uten noe mediekompetanse, og han hadde totalt drukket bort det siste som var igjen av indre sperrer. De var vel en gjeng som satt foran hver sin PC. Unga var hos mora. Samboeren i seng. Gravemaskina skulle ikke fyres opp for på mandag, så det var god tid til å sitte og overgå hverandre i drekking og drøyhet. Og det ble for drøyt. Nesten så drøyt at de lignet på holywoodkomikere i filmen Aristokrats. Denne filmen gikk som en farsott på 2000 tallet. Det er en dokumentar om en vits som har gått fra munn til munn helt siden den franske revolusjon. Den har ikke noe egentlig poeng. Poenget er at fortelleren skal sjokkere sine tilhørere i drøyhet, når de beskriver denne familien med aristokrater, som begår de mest perverse handlinger. Her er f.eks den amerikanske komikeren Gilbert Gottfrieds versjon av vitsen: https://www.youtube.com/watch?v=tw10xa_xtNg&t=6s Han er så berømt og kul, at han slipper lett unna med å si dette. Men denne gjengen med arbeidskarer som drakk seg drita og skulle tøffe seg, de ble tatt. Tatt så det suste. Jeg var medlem av gruppa på den tiden, men fikk ikke med meg de drøye tingene de hadde skrevet. Jeg så det i avisa. Det hadde visst blitt slettet ganske raskt. Men da var skaden allerede skjedd. Jentene tok ikke akkurat på seg den vannfaste mascaraen denne gangen. Her skulle der renne. Svarte tårer, og leppestiften klint utover. Harmdirrende pekefingre. "Noen må ta avstand!". "Noen må blø! Blø slik som vi har lidd under denne facebokkgruppens overgrep!" Scenarioet var perfekt. Redaktørene knegget. Småbarnsfedre skalv. Politikere lette etter sine vinklinger og billige poeng. Nasjonen Norge hadde funnet sitt hatobjekt igjen: Den hvite, fulle arbeiderklassemannen. Han som kun skal bygge veier, broer og hus, og ellers bare holde kjeft - har drukket seg full, og sagt perverse ting. Bloggerbrigaden gikk doble skift. Doble ritalindoser, og billig cava til hele gjengen. Her skal det føles.

Det ble stygt. Tusen ganger styggere enn de idiotiske vitsene, som ingen - ikke engang Ottars medlemmer, synes er særlig morsomme. I alle fall ikke om de fortelles høyt så alle kan høre det. Da blir det jo kleint. Og å drive å hetse unge frynste bloggjenter, er i alle fall ikke noe gøy. Man er da far selv. Ingen ønsker jentene så vondt. Kay Erikssen stakkar. En ærlig hardtarbeidende familiefar. Kampsport, jobb, kone og barn. Det er det han elsker. Og litt moro og action. Kule biler. Karate. Jetjagere. Litt sånn som kroppen hans og hjernen hans er laget: Hvordan skal man egentlig kunne ta avstand fra sitt eget hormon - testosteron - sånn rent intellektuelt? Kona er enig. Hun vil ha østrogenet for seg selv i familien: "Nå leker vi en lek, hvor du er mann og jeg er dame. Og så gifter vi oss liksom, og får barn. Så samarbeider vi på den måten at når du som er mann, er mann, så gjør du manneting, og så gjør jeg dameting, siden jeg er dame da. Og så digger vi hverandre og er rause med hverandre." sa hun sånn ca. Og Kay opprettet denne tøvete humorgruppa. Den er ikke hatefull. Og den er ikke konspiratorisk. Det er ikke en frimurerlosje eller MC klubb eller et pønkeband. Det er en vitsegruppe for menn. Litt frekk, og med stor takhøyde. Ikke verre enn de hundrevis av mannebladene som har eksistert på jorda. Nå plutselig ble han en folkefiende. En årsak til alt som er vondt. En å skylde på. Mannen. Han som sprer tårer og sorg og angst og spiseforstyrrelse. Mannen. Forbryteren. Han ville vise at han er snill. Rydde opp. Samle inn penger til de som trenger det. Nei. Det går ikke. Onde menn som deg får ikke lov å være snille. Du lagde et forum hvor en full mann skrev en stygg vits. Og hvor noen begynte å hetse bloggerne, før du rakk å stoppe dem. Det du ikke er direkte skyldig i er du indirekte skyldig i. Indirekte skyld, er mobbens rettferdiggjørelse av sine egne sinnsyke handlinger. En innvandrer voldtar en jente. Mobben henger alle innvandrere. En  norsk mann hetser en blogger. Mobben henger alle norske menn. Mobbens logikk er ikke fornuftig, den er styrt av følelser. Kay fikk lære seg massepsykosens anatomi på den harde måten - som mål for massene. Han hadde mange søvnløse netter, fortalte han meg. Men det var ikke for seg selv. Det var for de bloggjentene som hadde blitt hetset på siden han hadde skapt. På hans vakt. "Jeg har jo barn selv." sa han. 

Jeg selv fikk åpne og skjulte trusler. "Jeg ser at du er med i Mannegruppa Ottar. Tenk på dine nærmeste." "Tenk på karrieren din" "Tenk på de du krenker" "Tenk på media." Aldri før så jeg mine venner og bekjente så tarvelige. Det var en ekte heksejakt. Det minnet meg om historien om de to unge jentene Abigail Williams og Betty Parris i den amerikanske småbyen Salem i USA i 1692. De hadde åpenbare personlighetsforstyrrelser, og fikk til slutt masse oppmerksomhet. Og da de oppdaget at hele landsbyens elite gav dem full annerkjennelse, hvis de stod frem som ofre for svart magi, begynte de å navngi hekser i øst og vest. Tårevåte sto de to unge jentene i rettsalen til den dystre dommeren Mr Hathorne, og pekte på folk som de mente burde tas. Og dommeren nølte ikke med å sende hver og en de pekte ut, til galgen, på gunn av disse småjentenes påfunn. Jeg har sett det før, og jeg kjenner det igjen hver gang: Det gjelder å holde seg i live, når fingrene peker. Jeg snakket med Kay: "Jeg kan ikke stå for det som har stått på facebookgruppa. Og jeg tar i hvertfall ikke støyten for noe jeg ikke har skrevet eller lest engang bare fordi jeg er kjendis. Og jeg gidder ikke prøve forklare noe til denne mobben. De er ikke ute etter forsoning og fornuft. De vil ha blod." Kay og jeg ble enige om at jeg bare meldte meg ut. Det var fortsatt viktig at han tok et alvorlig grep - med hvem som fikk skrive hva der. Ingen av oss syntes det var morsomt at små bloggepiker skulle få mobbing og tyn i gruppa. Og de skulle heller ikke få stå og peke i øst og vest og skylde på feil folk, for egen vinnings skyld. Jeg hadde uansett helt andre ting jeg ville være i media for. Sang, musikk og underholdning. Og jeg ville at folk skulle bry seg om de som ikke har det så lett i samfunnet. De som ikke er superbloggere og mediehyener. De som kjemper en daglig kamp - i skyggen av radiomastene. De som kjemper mot dødelige sykdommer. De som sliter med senskader etter å ha vært i krig. De som ikke orker å leve mer, og som trenger noen å snakke med, slik at de ikke tar livet av seg. Det var det jeg ville stå for i høst. Ikke forsvare en gjeng fulle karer, jeg ikke kjenner, som hadde gått amok i drøyhet: "Klarer du å rydde opp i dette Kay, kommer jeg tilbake." Han var enig.

Jeg hadde meldt meg ut av Ottar, da telefonene fra media begynte å komme. Jeg stod på tunet utenfor Alf Prøyssens barndomshjem, og skulle inn i det nybygde Prøyssenhuset - et kultur og konferansesenter. Der ventet ca 200 NAV ansatte på et foredrag fra meg. De hadde lest bloggen jeg skrev om da jeg gikk på atter en smell, og ville dø. Men Kirkens SOS var der for meg da jeg trengte dem som mest. Her er bloggen jeg skrev: http://hankvonhell.blogg.no/1472777000_bare_i_fjor_trengte_j.html De ansatte i NAV ville høre litt om hvordan de skal takle en klient som er så nedfor at han er umulig å nå frem til. Mørket har overtatt han helt, og han ser ingen utvei. Han vil ikke høre på fornuft. Og akkurat da ringte avisen. Den avisen jeg kjenner så godt som aldri noengang har villet høre på fornuft. Fornuft selger nemlig ikke. Kaos og følelser i full forvirring, selger som bare rakkern. Jeg gikk inn og holdt foredraget, uten å ta telefonen. En sms ventet meg da jeg kom ut: "Vi vil gjerne snakke med deg om ditt forhold til Mannegruppa Ottar." "Har ikke noe forhold. Meld meg ut" svarer jeg kjapt, mens jeg går ned til den lille tømmerstua der selveste Alf Prøyssen vokste opp. En av Norges største kunstnere. "Vil du kommentere hvorfor du har meldt deg ut da?" "Helst ikke" svarer jeg. "Ser den" kom det i retur fra journalisten. Jeg slapp unna galgen denne gangen. Men jeg hadde en vond smak i munnen. Mobben. Lynsjestemningen. Truslene. Massepsykosen. Jeg slapp unna, men Kay og gutta stod der igjen. De måtte rydde opp, javel. Men de var stemplet og spottet. 

I går gikk jeg inn i facebookgruppa igjen. I Mannegruppa Ottar. Kay og gutta har ryddet opp så langt det er mulig. Nå er det ikke verre det enn i en hvilken som helst kvinnegruppe, med litt futt. Griseprat, vitser, spørsmål om samlivsbrudd og en og annen dustekommentar som må fjernes. Jeg føler jeg kan stå inne for dette forumet nå. Et skikkelig forum for fåreskaller. Jeg ser at Radiumhospitalet ikke ville ta imot donasjonene fra gruppa, og kaldte det "ulovlig innsamlede midler". Det er en grov påstand. I tråd med den kriminelle lynsjestemningen som var i høst. Men det er mest bare trist. Jeg vet om gutter i Mannegruppa Ottar som har kreftsyke barn. Som kjemper en daglig kamp for barnet sitt, og som går med et hjerte knust i småbiter av sorg og angst. De setter så utrolig stor pris på å få ha en liten oase med tullprat og mannetøv. Men de er like sårbare og redde for å miste barna sine som resten av verden. De fikk ikke lov til å vise dette. Fattighuset dreimot, tok fordomsfritt imot pengene som disse gutta har samlet inn. Vi ER ikke vitsene våre. Vi forteller dem. Vi ER menn. På godt og vondt. Vi kan være teite og dumme og harry og flåsete. Men vi går på jobbene våre. Og vi gjør alt vi kan for at de vi elsker skal ha det godt. Vi er like redde for fremtiden som alle andre. Vi har også like stort behov som alle andre, for å slippe taket litt, i kampen for tilværelsen. Kjære Sofie Elise og alle andre jenter som kom i konflikt med denne gruppen. Unnskyld for sårene. Det var ikke greit. Dere er flotte jenter hele gjengen. Og dere trengs og er viktige. Men akkurat her holder vi på med vårt tøv. Og det er bare tøv. Jeg vil ikke godta at du eller noen av dine søstre opplever no mer personlig stygt herfra. Og jeg tror på Kay når han sier at ingen får lov til å bruke dette lille nettstedet, til hets og fornedring. Så gi nå litt julefred til dette spetakkelet som har vært. Ingen av oss ble noe lykkeligere. Kanskje litt klokere. Og da må jo det få leve.

hits