Er det dommedag snart?

16.04.2017 - 13:51 Ingen kommentarer

En øde planet. Ørkenlandskap. Ulende vinder. En brennhet sol og en iskald natt. Der det en gang var liv, er det nå kun stillhet. Svever det fortapte spøkelser der? Sjeler som en gang hadde kropper, men som nå ikke engang husker at de  levde? At de en gang var mektige vesener i en stor sivilisasjon? Vi kan bare spekulere og fantasere. Planeten Mars fyller oss med skrekkblandet undring. Det er nemlig sannsynlig at det har vært liv der. Nøkterne vitenskapsmenn vil nok si at det nok kun var liv på mikronivå; encellede organismer. De ekstreme forholdene utlukket deres mulighet for å utvikle seg til mer avanserte former for planter eller dyr. Og tanken på noen intelligent livsform; tvilsomt. En stor sivilisasjon? Absurd. Andre, mer frittenkende vitenskapsmenn - fantaster og filosofer - våger å eksperimentere med større tanker: Kanskje Mars engang var som Jorda er nå: Et mangfold av liv - intelligent liv. Store mektige riker. Sivilisasjoner som spiste seg selv opp innenfra. Utslettet seg selv med meningsløse kriger, motivert av irrasjonelle dogmer. Ressurser som ble kastet bort av overkonsum og egoistiske prioriteringer. Helt til planeten Mars opplevde sin egen Apokalypse - sin Dommedag. Og forødelsen var til slutt et faktum. De eneste som befolker Mars i dag, er en håndfull roboter, som vi har sendt dit for å lære. Hvordan ser en livløs planet ut? Og så det store skumle spørsmålet: Er Jorda på vei til å møte samme skjebne som planeten Mars?

I de fleste store religioner er Dommedag en sentral hendelse. Dagen da alt er slutt. Dagen da livet, slik vi kjenner det, skal opphøre og eksistere. Samtidig fortelles det også om at noen utvalgte skal for leve evig etter Dommedag. I en slags overopphøyet tilstand. Mystikere beskriver dette som et høyere bevissthetsnivå, der sjelene har så store innsikter og evner, at et liv i en fysisk verden, i ene eller annen form for apekropp, ikke lengre er nødvendig. I mer folkelig religion, beskrives livet etter Dommedag som en helt konkret fysisk tilværelse, der man først og fremst har materiell overflod: At man da nærmest skal bo i en evig lukseriøs hotellsuite, all inclusive, med 24 timers roomservice og evig smilende engler som sitter i resepsjonen og passer på at du alltid har rene håndklær og solseng ved bassenget. Gatene skal, av en eller annen grunn, være av gull. Og det skal, av åpenbare grunner, lukte ganske godt over alt. Hvis du  da er så priviligert å få havne der da: I Paradis.

Det skrives nemlig også om de som ikke får lov å komme til Paradis. De som har forbrutt seg på forferdeligste vis. Slike som Adolf Hitler og Josef Stalin. Og alle som heiet på de. De slemme. De onde. De perverse. De grådige. De som ikke angret på sine onde handlinger, og ba om unnskyldning. De skal ikke få slippe inn på luksushotellet i skyene. De skal derimot få bo i en verden av lava, svovel og giftig aske. De skal daglig få gjennoppleve den smerten de har påført andre. De skal aldri få sove. Aldri få hvile. Aldri få glemme. At de forbrøt seg mot Guds lover, og antok selv rollen som Gud - der de ikke hadde lov. Det er en nådeløs verden: Helvete. Pinslene vil ingen ende ta. Det er et sted så fryktelig beskrevet, at mange mennesker blir gale av redsel ved å tenke på at de engang kan havne der. Bøker er skrevet av mennesker som til slutt måtte få legehjelp for sin angst for å havne i Helvete. Og simple sjeler har ofte brukt dette fortvilede stedet som et hersketriks, for å skremme sine medmennesker til lydighet.

Vitenskapen - hvis det nå egentlig finnes noe slikt - har selvfølgelig også sin Dommedag. Den er forsåvidt ganske kjedelig. Det er en beregning om at alt vil ta slutt om noen milliarder år. Sola vil slokne. Sorte hull vil sluke alt.Men innen den tid vil alle på jorda forlengst være døde. Og når vi er døde er vi borte. Når du dør vil du ikke engang være et "jeg" som kan si til deg selv: "Dæven, nå er jeg jaggu død gitt." For mange er dette kanskje den aller mest skremmende tilstanden å havne i. Total ikke eksistens. Det finnes til og med religiøse retninger som beskriver denne tilstanden som den egentlige Guds straff. Så nådeløst høres det ut - å ikke finnes.

Når kommer Dommedag? Uttallige religiøse ledere har forsøkt seg med å sette en dato. Med katastrofale følger for menighetene som har fulgt dem. Medlemmene pantsatte alt de eide og avviklet sine jordiske tilværelser, før de gikk opp på en bakketopp og satte seg til å vente. Ja faktisk talte de ned til øyeblikket det skulle smelle: "5-4-3-2-1- og så.... ingenting." Verden var akkurat som vanlig, bortsett fra at de selv nå var hjemløse og konkurs. De hadde åpenbart glemt at Dommedag skal komme "som en tyv om natten". Det er altså ikke helt tilrådelig å forsøke å tidsfeste Dommedag. Du vil garantert bomme. 

Det strides blandt de skriftlærde om Harmageddon er det samme som Dommedag. Harmageddon beskrives som et siste slag mellom godt og ond på jorda. En krig som skal avslutte alle kriger, og et nytt guddommelig rike skal oppstå på jorda. Det er jo et litt annet bilde enn Jordas slutt, hvor man enten kommer til himmelen eller helvete. Eller oppnår en høyere åndelig tilstand, for den saks skyld. Harmageddon var visst opprinnelig et fjell med en eller annen by i Midt Østen hvor et stort slag skulle stå, ifølge profetiene. Alle skal først vise sine sanne ansikter. De du stolte på som gode og anstendige ledere vil vise seg å ha snakket fagre ord, men faktisk ha stått bak all verdens lidelse, med sin grådighet og forakt for menneskeheten. Mange mener at verdens slagmark er i Midt Østen, og at det er der verdens skjebne skal avgjøres. Gamle kristne forestillinger om en verden styrt av sataniske krefter som søker å trellbinde alle verdens folk, merke dem og bruke dem i en ren materealistisk dyster verden av penger, grådighet og fornedrelse, helt til det store siste slaget mellom godt og ondt, har forplantet seg opp gjennom tidene. Mange mener at den vestlige verden er gjennomsyret av falske filantroper, som i det godes navn forgifter menneskeheten: Gjør oss alle til gjeldsslaver, skatteslaver og evige pasienter og tilfeller. Som får oss alle til å tenke likt, ved hjelp av massemedia, reklame og populærkultur. Som holder oss bedøvd med medisiner vi ikke trenger, eller gjør oss syke med mat og kjemikalier som er skadelige for oss. Banker, olje, våpen, media og farmasi. Hvis man følger pengene, er det kun en liten prosentandel av verdens befolkning som til syvende og sist eier alt. De tjener penger på begge sider av krigende parter. De tåkelegger kriger og får dem til å handle om ideer og dogmer, når de egentlig handler om rørledninger og raffinerier. De sprer falske opplysninger, og vinkler dem slik at vi lager stor ståhei om ingenting, mens de virkelige problemene ikke får oppmerksomhet nok til å kunne løses.

Nostradamus var en av de: Han spådde en tredje siste stor krig, som ville knuse disse mastodontene som har drevet med dette kyniske spillet med menneskeheten. Noen har blitt beskyldt for konspirasjonsteorier, og fått kjeft for å blande Gud og sjel inn i tingenes politiske og materielle tilstand. Andre har ganske nøkternt konkludert med at tingenes tilstand er naturlig i en verden av grådigperer. De fleste tekster og sitater ligger åpne for tolkning, og man skal ha meningers mot for å tørre å hoppe på konklusjoner. Særlig når det gjelder detaljene. Hver ord kan ha sin egen felle. Kan misforstås og tolkes i retninger som ikke helt stemmer. 

Men skal vi se stort på det, er det nok ingen grunn til å bagatellisere verdens tilstand i dag. Jeg vet ikke om antallet konflikter i dag er høyere eller lavere enn før. Jeg får motstridene opplysninger om dette, i mediene. Men jeg ser skarpere ordbruk, og mer nådeløs retorikk enn jeg husker fra min barndom under den kalde krigen. Første og andre verdenskrig var visstnok ment å skulle endelig rydde opp noen skarpe skiller, og bane vei for nye tider. Krigen for å slutte alle kriger - del 1, ble til krigen for å slutte alle kriger - del 2 og hele tiden snakket fremtidsfilosofer av ulike nivåer av åndelighet, fra Nostradamus til Einstein, om krigen for å slutte alle kriger - del 3. ( Einstein sa at han ikke visste hvordan 3.verdenskrig ville se ut, men den fjerde ville bli kjempet med stokker og steiner.) Jeg blir ofte spurt om jeg tror 3. verdenskrig snart begynner. Jeg pleier å svare at jeg tror den har vart en stund allerede. Jeg er ikke der at jeg tror det er Dommedag. Men det kan se ut som om denne krigens anatomi er noe anderledes enn kriger var i tidligere tider: Da det faktisk var mulig for en av partene å vinne krigen. Det tror jeg ikke det er lengre. Og jeg tror det kommer til å bli verre før det blir bedre. Desverre.

Men før du hopper på og kaller meg dystopiker: Jeg er ganske overbevist om at det - etter denne krigen har fått rase fra seg - vil bli bedre. Og at menneskeheten en vakker dag vil få oppleve ekte frihet. Og da snakker jeg ikke bare frihet fra tyranni og diktatur. Men også individuell frihet, økonomisk og materiell frihet, tankefrihet - frihet fra meningsterror, åndelig undertrykkelse og enhetstenkning. Det er dette mennesket har søkt i tusenvis av år. Og det er vel det vi fortjener, alle som en.

Drep de kristne

04.04.2017 - 01:54 Ingen kommentarer

Kristofobi - du kjenner følelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker på forlengst utdødde språk. Svarte unaturlige røster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. Øynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader på skuldrene dine mens du kaster opp grønt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke å stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame på TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lærer som ba fadervår i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mørke historiene? Heksebålene og korstogene? Inkvisisjonen som nådeløst slo ned på all feil tanke og tro i den mørke middelalderen?  Da man måtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne - det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det så lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av så mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke være det. Vi har kommet så langt i sivilisasjonen nå. Dette er en av de høyest utviklede og mest siviliserte trekk i vårt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekår. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan få det på en t-skjorte om du vil. Bestille den på nett. Det er skrevet både sanger og kved om å drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten ifølge en ekspert på akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til å si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njål Høstmælingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget "Drep Samene" hadde det vært anderledes. Da hadde nok politi og myndighet måtte kobles inn. I dag vet vi også at utsagnet "Drep Muslimene" også faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til å si "Drep de Kristne". Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mørkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebål, kjetterbål og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av år holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som så, men det stemmer jo at at det har blitt begått forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det står faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppstå, når psykopater får tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. Nå er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den største logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har nå definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle må bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg på hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbål og brutale henrettelser som ble begått for fem seks hundre år siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk å avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar på islamisters brenning, halshugging og steining, som foregår i dag - i nåtid. Vi må ikke skjære alle over en kam, sier vi når det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi når det gjelder kristendommen. Og skulle vi følgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det å dra det små-snurte ateistiske: "Fuck all religion" kortet. For "all religion" skjærer jo i hver fall "alle" under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjærer alle under enda mer kam - ifølge ateistene. Øh... Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med å drepe alle kristne ser ut til å gå ganske så greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det - du slipper å vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er "Kristofobisk Korrekte" i sin nyhetsdekning. Dvs: De største mediehusene i Norge unngår å melde at forfølgelsene av kristne  overgår all annen religiøs forfølgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye å holde skjult for oss. I all fall ifølge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de må ta seg i akt for å praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 - en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregår hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregår det et regelrett folkemord på kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er også ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonærer og kolonialister. Slike nyheter får du ikke lese her hjemme på berget. Kristofobiske redaktører og deres kommentatorer, passer nøye på å utelate slike opplysninger. Litt av frykt for å bli sett på som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt Østen i dag, av frykt for å bli sett på som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktørene vil samtidig unnlate å fortelle om homofile som kastes levende fra høye bygninger av de samme islamistene, av frykt for å bli sett på som - ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker håret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser på abort som forsterdrap, er mørkefyrster fra middelaldreren. Islamister må ikke spørres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er så mange og påtakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulært sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

 

 

 

Premiere på videoen "For Deg" til norske veteraner og pårørende.

23.03.2017 - 17:05 Ingen kommentarer

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor høst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten på noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til å bidra litt til Veteranforbundet Siops og pårørendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt på en førjulsfest, og så ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi nå har laget denne videoen til låta "For Deg". Låta er oversatt til norsk fra den amerikanske låta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle være en hyllest til norske krigsveteraner og deres pårørende.

Jeg har vært så heldig å møte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forstått på en helt annen måte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militære operasjoner i utlandet. De har vært utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsområdene med vonde traumer og minner. Det kan være vanskelig å leve med, og det kan være en prøvelse for deres nærmeste - de pårørende. Vi som samfunn skylder våre veteraner og deres pårørende vår oppmerksomhet, forståelse og takknemlighet. Jeg håper denne låta, og videoen, kan være med på å øke vår bevissthet og kjærlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som nå trenger å få komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var så preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for å se med egne øyne hvor de hadde vært og hva de hadde gjennomgått. Jeg har også møtt utallige veteraner på mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tøft der også, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge ønsket å bidra til et slikt løft i Norge. Og nå er behovet og muligheten der at vi bare bør få dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville være fantastisk. 

Tusen takk til regissør Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og glød etter å dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en ære og en glede å få møte dere.

Min bror muslimen

19.03.2017 - 16:27 Ingen kommentarer

"Æ ber får dæ hvær dag, Hans-Erik." sørlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vårt er jo på sørlandet. Med skarring og sang, snakkes det høyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her på Østlandet. Ingen rødmer. Ingen blir brydd. Å være troende på sørlandet regnes som det naturligste av ting. Selvfølgelig er det ikke alle som setter pris på dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutøvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap å tro på det vi ikke kan se og ta på, i det faget. Så er også diagnosen: "Religiøs Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen følger dem i det daglige. Så de kan få visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, når de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal være ganske skråsikker på seg selv for å dømme et annet menneskes åndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten også regnet som et brudd på FN´s menneskerettigheter; Alle har rett til å tro hva de tror, og å praktisere sin tro. Så lenge de ikke bryter FN´s menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er sørlending. Født i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 år siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvfølgelig sitt norske navn også. Og han han er mildt sagt like sørlending som han alltid har vært. Med sin tørre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Når han går alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet på han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nåde. Altså: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humør. Han kunne like godt ha vært en pinsevenn som tøffet rundt i skjærgården i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nåde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligløs og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette nådeløse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende å lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var også smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig å forstå. I de smuglerkretsene han opererte i var troen på det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han våket over deg og så til at tollerens øyne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert død - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, så skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med å smugle dødelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til å forstå. Så om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, så var det av årsaker vi mennesker ikke kan forstå. Samtidig slo denne virkelighetsforståelsen ut i begge retninger. Så om smugleren ble arrestert og fengslet, så var dette også Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lære noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv på hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset når jeg sier de har herointrafikk som en av sine største bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mørkere en du noensinne tør forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde få deg til å innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medløpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det måtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller på flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette øyeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han nå skulle få oppleve: 9 år i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig løslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte på pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn på cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gått grundig i sømmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han støttet det ikke. Og han fordømmer enhver terrorhandling som begås i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen på flyplassen for å ønske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe særlig glamorøs. Men troen var en viktig støttespiller de første tunge årene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle løse de problemene han hadde pådratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans største utfordring var å finne en moske hvor han følte at han hørte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av åpenhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke så mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer bør holdes litt nøyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden på livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjæreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker å reise, men nå i fredelig og lovlydig ærend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange åndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen spørsmål, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lært er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religiøse skrifter er som regel fulle av paradokser: Det står både "Øye for øye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen står det også vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter på den som dreper uskyldige. Og så står det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har også gått amok på troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer står veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine møter med islam og muslimer. Noen har vært skremmende og andre har vært givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til å komme seg ut av skyene som formørker deres liv, er selvfølgelig både prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer død og undertrykkelse, er like selvfølgelig forkastelig og grusomt. Akkurat nå, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er på fremmarsj. Og det er en stor misforståelse og ikke ta den på alvor. Det er ikke xenofobi å adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til å frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til å frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere på konsert. Det er en stor unnlatelsessynd å forsøke og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner å bli litt vel mange nå. Det nytter heller ikke å forsøke og underrapportere utviklingen. Det vil bare føre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer å gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhører fremdeles sjeldenheten i samfunnet vårt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det må snakkes om. Ellers vil det gå ut over ærlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

13.03.2017 - 19:52 Ingen kommentarer

Veien fra øvre Grünerløkka til Tøyen var for tung til å gå. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide å stabbe meg opp fra Løkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av på Tøyen. Svett og småkvalm. Ofte ekstra skjelven etter gårsdagens sjøslag. Løkkalivet var ikke en dans på roser. Mye moro, men også mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg våknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen år i forveien - da jeg var sprøytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, på Jernbanetorget. Da gjaldt det å kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om å få en dose som tar bort abstinensene. Å bli frisk. Nå dro jeg til Tøyen for å bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjøre meg - frisk. På statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet på bussen til Tøyen. Til klinikken. Sola svei i øynene mine. Jeg følte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt når man har abstinenser. Nervene står i høygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt første møte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsåvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent på en måte som fikk meg til å skjønne at han var østeuropeer. Sånn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier å si når jeg er for lat til å formulere meg etter det nye politisk korrekte språket. Newspeak-Nyspråk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for på noe språk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban på hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam å gjøre. Turban er et religiøst plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er så langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende øyne. En Koran på arabisk i hånden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd å oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam løst med å ha oversettelse og originalspråk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert på Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne våren. Han stod og ventet på meg annenhver morgen når jeg skulle ta bussen til Tøyen, for å få den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belærte meg om hvordan min narkomani burde straffes med døden. Han fortalte meg hvordan jeg ville måtte skjære av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til å snakke med sjuke folk. Så jeg klarte å holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der på 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjæres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du dø kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes på smertefult og ydmykende vis. Når Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov så hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested på Løkka. Noen tyrkiske og pakistanske smågangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Altså: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg blir kvalm ved tanken på å ødelegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses på vei ut av Egypt. Han fikk øye på meg, før han så hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Død mann står og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og så seg rundt til de fikk øye på denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphøyet mord i blikket sitt. Han begynte å hyle på arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De løp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og løp nedover gata så lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. Å bli jaget nedover gaten av muslimske smågangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg fått vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister også. Da mest i Hip Hop miljøet. Han var ustabil. Men jeg fikk også vite at han tilhørte en Moske i byen som lærte han opp i sin fanatisme og blodtørst. Det satt imamer og muslimske brødre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto også at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt å bruke dette som et eksempel på at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler også om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitært tyngende skattevesen. Å snakke med en lærd muslim om livet kan være ganske så lærerikt og fascinerende. Jeg har fått gode perspektiver på hvordan vår egen populærkultur korrumperer oss: Tilbakestående TV programmer om tant og fjas. Små sårbare familieenheter, med alenforeldre og få barn - totalt avhengige av nåden og omsorgen til en ansiktsløs stat, der store inngripener i andres liv kan gjøres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner på hvert gatehjørne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjør deg frisk, men bare demper symptomene på at livet er ganske så tøft å leve. Brød og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blåses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lærd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til å ta fra andre den samme friheten. Der har både de store verdensreligionene og den vestlige sekulære humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vår behandling av religioner og religiøse i Norge: Vi er nådeløse i våre angrep på små kristne samfunn; latterliggjør menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de på mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? Nå begynner det å bli mørkt.

MEN berøringsangsten er total i møtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for å kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vårt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi må forstå da andres kultur. Står det grupper i tusentall og forgriper seg på jenter på offentlige plasser? (Ja det skjedde i Køln. Og det har skjedd i mindre skala på svenske musikkfestivaler) Åjåj. Nå må vi passe oss for å ikke høres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spør du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du får avgjøre selv. Vi ser det vi ønsker å se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tør å ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med å bagatellisere, unnskylde og rettferdigjøre en trend som går i gal retning, pga av en misforståelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet å gjøre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religiøs og politisk ekstremisme, det være seg høyre, venstre eller religiøs. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo være en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som går over av seg selv. Men da må vi tørre å se på de ubehagelige signalene om det motsatte, uten å stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til å følge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser å være som en bror for meg.)

 

 

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

09.01.2017 - 10:08 Ingen kommentarer

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett før det er noe feil med deg.

06.01.2017 - 11:14 Ingen kommentarer

Da jeg ble spurt om å blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle måle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men nå har altså Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktører som skaper et slags press på barn og unge, i forhold til identitet og selvfølelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3´s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkår i mediejungelen som finnes på nett. Både her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mødre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like nådeløst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig dårlig samvittighet for å ikke være like forståelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Altså: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skråsikre på seg selv og på fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden første verdenskrig. De var med på å formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjør et unikt og fantastisk arbeid med å spre og lære opp både barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lærer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bøker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, å vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal måtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tøflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" på nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,øl, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tøft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint å se på. Det kan sikkert analyseres og gjøres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det står ikke bare om macho testosterongreier på Side 3. Her blir også spørsmål om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke kåtinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - på godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke på Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt på hvilke typer medier og offentlige aktører som faktisk får denne tvilsome æren: Å bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Ifølge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke så sikker på om dette er sant. Jeg går med en vemmelig følelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det øyeblikkelig ikke så morsomt med en slik ironisk ærespris mot helsekostkjeder, undertøysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids å vise våre voksne lærere og ledere hvor flinke vi var i å ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrådet og skulle overgå hverandre i veslevoksenhet, og fordømme alt vi fikk belønning for å fordømme. Elevråder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjør oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier får oss til å føle oss ulykkeligere av å se andres lykke. Moteblader gjør jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri får sjangs på gjør ikke at jeg føler meg som noen supermann akkurat. Men sånn er nå engang verden. Vi sitter alle sammen i samme båt. Men er dette årsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Når jeg ser på de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det MÅ være noe feil med dem, for at de skal være hippe og kule. De MÅ ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjønn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for å være en ektefølt ungdom i sin tid. Er man flink på skolen, må det sykeliggjøres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, bør du helst bli mobbet for det, for å få noen oppmerksommhet. Du må være et offer for noe eller noen, for å kunne henge med. Du må være et "tilfelle" for å være normal. Det nytter ikke lengre og bare være et barn.

Denne trenden er det ikke så mange som snakker om. Ingen som stiller spørsmålstegn ved. Vi blir så oppslukt av å hylle tapre ungdommer som står frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK å bare være et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

05.01.2017 - 11:01 Ingen kommentarer

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre små brumlebjørner i kongeriket: Jeg skal også begynne et nytt og bedre liv nå i 2017: Slanke meg, kutte på røyk og snus, stå opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 år med de samme nyttårsforsettene, må jeg jo klare å holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel ønsk meg lykke til, og god bedring.

Men i år har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vært på asiatisk supermarked og kjøpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi består i hovedsak av krydret, gjæret kinakål. Det finnes uttallige varianter selvfølgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea står det alltid en stor bolle med Kimchi på bordet til ethvert måltid: Frokost, lunsj og middag. Selv søte pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjærede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i året. Mange mener Kimchi også er nøkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grønnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det også masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefær, hvitløk og ulike typer chillipepper, hjelper den å styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjør underverker på mage og fordøyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper på å holde kolestrolnivået nede. Folk med fordøyelsesbesvær får ofte god hjelp av å spise litt Kimchi til måltidene. Studier har også vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper på forbrenning, og har også en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig føler jeg meg alltid bra etter å ha spist Kimchi. Dette er jo selvfølgelig den subjektive følelsen jeg har når jeg synes jeg har vært flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjæret kålsalat. Men det er nok også et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - på ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader på Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den står og gjærer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par år gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spør om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter på nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi på gjæring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine største motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk å prøve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold nå på nyåret - de to ukene dietten kommer til å vare.

 

Takk 2016. Du var et lærerikt uår.

29.12.2016 - 10:26 Ingen kommentarer

Det virker som om de fleste der ute i verden ønsker 2016 død og begravet. Et vondt år. Et skremmende år. Et år hvor det ikke gikk veien. "Det var det året det var så bratt" pleide folk å om slike uår, før i tiden. Jeg har hatt en del uår i livet mitt. Tøffe år hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og åpne - som har gjort alt de har kunnet for å se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvfølgelig de smertefulle opplevelsene av små og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubønnhørlige resultatene av å være naiv, og stole på folk i saker som faktisk berører mitt liv, min helse og min fremtid. Stole på feil folk.

Det er tøft å bo på planet, pleier jeg å si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prøv og smell panna di så hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prøv og gå naken på Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prøv og finne gode, ærlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for å skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prøv å finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og så skulle fordele det dere har laget sammen - så alle blir fornøyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prøv å finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare én eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det står i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man føler seg litt oversett eller misforstått. Da menes "onde dager" når livet der ute er så tøft at det er direkte jævlig der hjemme. Når sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjærligheten så hardt at det nærmest er unaturlig å be noen om å holde ut hverandre. DA og først da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Først da er det behov for sitatet "Kjærligheten overvinner Alt". Smak på ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjærligheten overlever nesten ingenting". Den tåler ingen prøve. Den er bare en emoij på et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningsløst digitalt pjatt, som ikke klarer å holde ut en regnværsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden står i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den står ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vært, er det full fyr. Før i tiden tegnet man verdenskartet for hånd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og målte opp. Så dro de hjem og tegnet kart, sånn ca slik de husket det. Og så tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de så oppdaget landområder de ikke turte gå inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i å reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare nødt til å stole på disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelærer i Tønsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for å forsikre seg om at alt som stod på kartet stemte. Og slik er det i dag også. Selv om vi får informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er død. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er døde. Skjønner? Når du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo også veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USA´s krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke så mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "tårer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite så mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forstått at vi på en eller annen måte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er så engasjerte i, og så skråsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige spørsmål holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi får se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til å rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka gå. Andre måtte en rokade gjennomgå. Og nye kom inn. Ingenting er så livgivende som å stå i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som ønsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er så velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smålige skadefroheten. Men du merker også veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med å plukke opp bitene som ligger strødd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det går ikke an å rydde opp alt på en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare å melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsåvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere får tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." Så kunne jeg leve på uføretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vært en sørgelig slutt på denne sagaen av et liv jeg prøver å få til for meg og mine, så: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart å rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare å rote meg ut av det også." Så jeg satte igang da. Våren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo på ennå. Jeg har ingen illusjoner om andre løsninger, enn å jobbe ræva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan få, der jeg får den. Og jeg synes det er viktig å påpeke at så lenge man er ærlig og oppriktig opptatt av å rydde opp etter seg, så finnes det håp. Det er selvfølgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke løpende til og løfter deg ut av gjørma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. Så det er bare og legge på svøm, og fortsette og svømme.

En annen katastrofe som kom denne våren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp så tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke så ulike mine egne, så vi snakket av og til sammen. Særlig hvis det var ekstra tøft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange følelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser på 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vært foruten. Jeg har selv slitt med mørke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjære. Det var en av mine viktigste motivasjoner for å skrive den bloggen jeg skrev i september i høst, om en "nære på" situasjon, hvor jeg behøvde hjelp fra kirkens SOS nødtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av å lese det jeg skrev. Det er sterkt å vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte å gi livet en ny sjanse, etter å ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til å gjøre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke døde helt forgjeves? Jeg håper det. Å gi mening til det meningsløse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget før. På mindre, ukjente platformer. Men i våres begynte jeg her: På Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best når du skal på din første date etter eksen. Jeg blogger heller ikke så veldig forutsigbart. Jeg pleier å si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker så mange fornøyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis på hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har fått en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vårt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt å stille spørsmålstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal være paritrompeter, bare for å ikke bli utstøtt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt på siden av det jeg selv mener og står for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prøver å være så kul jeg kan med alle, og synes at andre også kan være litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll på høyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke så skråsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde være heller. Men jeg får av og til meldinger fra folk som takker for at jeg våger å tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjønner at det kan være risikabelt til tider. I min bransje er man sårbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer å bli utestengt. Ikke få jobber. Ikke være velkommen. Bli sett på som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behøver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe særlig tess. La oss karakterdrepe´n". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint når det står på. Men det går som regel over. Og man lærer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 års dagen min den 15 juni på Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfødt lege. Hun hadde alt på stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flørt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever såkalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer å gi henne. Vi henger litt etter på feltet grunnet litt faglig nøling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nølingen med å bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte å skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok å stri med, ble jeg nå plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trådene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for å få lovens lange arm til å faktisk skjønne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tiår. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene å våkne. Media fulgte nøye opp. Og politiet fikk endelig nok kjøtt på beinet til å gå inn og stoppe galskapen. Men det jævlige her er jo selvfølgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for å få behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble så blodtørstige etter å eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" på nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten på skurken. Ikke alle følte noe like mye for å donere litt til Julie. Skulle ønske vi ikke var så blodtørstige av oss, men heller gikk sammen for for å redde livet til venninna mi, så sønnen hennes får ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i mål.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette året. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 år siden, at vi stod på scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som får jobbe videre med dette, både i restaurantbrasnjen, på TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hank´s Julebord på Matkanalen TV, ble liksom finalen på et spennende år i den kulinariske tjeneste.

Høsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker på rad satte jeg meg på toget fra Lillestrøm til Gardermoen og fløy over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk på det berømte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har så mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en ære å få gå en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser så mye, men også stor stas de gangene det er mulig å bli med på jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette året. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe må jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger på litt over et år, i Malmø og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i mål nå.

Det skulle bli en litt krevende slutt på året likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet på den dagen det ikke gikk lengre. I høst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg våknet stuptrøtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Søvn apné. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten nå. Jeg har prøvd å iverksette tiltak flere ganger. Med medier på slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerløsninger og foreslått det ene og det andre. Men hverdagen har vært krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vært det nødvendige rommet for å virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har også forbrenning som en hulebjørn. Selv Farris blir til kilo på meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trøtt og uopplagt. Jeg har måttet ta meg selv i nakken bare for å komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvfølgelig går jeg på jobb og gjør det jeg skal. Men det ble tyngre i høst. Mye tyngre. Søvn apné er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen å puste når man sover om nettene. Kroppen får ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvåkning og snorking som er så høylytt at den bryter decibelgrensa på de fleste konsertsteder jeg har besøkt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apné. 10-30 pustestopp er en sterk apné, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig søvn apné. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags måleapparat. Det er liksom "sinnsykt drøy" søvn apné. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel å behandle. Man må bare ha et pusteapparat med en maske på når man sover. Det kommer en jevn strøm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter å puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen på deg, så du får luft. For å være ærlig: Dette er ikke det letteste jeg har vært med på. Ligge der med en Darth Vader maske på meg i senga og bli blåst opp som en ballong hver gang jeg holder på å sovne. Men de sier at det tar litt tid og få denne maskinen til å funke, og å bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den på hele natten, uten å rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som får masse kult ut av dagene. Så dette skal nok gå bra. Jeg er jo nødt til å være optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp å prøve å få helsa mi på plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med å gå ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok å gjøre på denne planeten som er så hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tøft år. For meg også. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å ønske dette året til helvete. Tvert imot. De lærdommene jeg har gjort dette året er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil få god bruk for i årene som kommer. På godt og vondt. Klokere. Strengere. Men også mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svømme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til å glemme de velsignelsene dette året tross alt også har gitt meg. Så godt nyttår mine kjære lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og støtte. Og takk til de som har gått i vranglås og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din søte sorg.

24.12.2016 - 01:30 Ingen kommentarer

En juleblogg om sorg er kanskje en klisjé. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg måtte ikke alltid feire jul før. Det er faktisk slik ennå, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula nå og da. Og jeg prøver bevisst å variere julefeiringen for datteren min. Gjøre litt forskjellig fra år til år. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal få hjertene våre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke være redd for å miste den. 

Jeg mistet min første jul som femåring. Vi måtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa måtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var nødt til å gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bodø kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma på telefon på julaften. Det er faktisk en av de veldig få samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte på dem. Trodde at dette var første og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun døde et halvt år etter. På seksårsdagen min. Så min siste jul med min mor hadde vært året før denne julen, da jeg snakken med henne på telefon.

Året etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager før selve julaften. Så ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sår. Vi prøvde å være så tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved å ikke sørge så de så på. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe så hjerteskjærende som å høre to små barn gråte og rope på mammaen sin. Så vi gråt stille på kveldene. Så ingen så. Rart med barn. De har en enorm ansvarsfølelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var også tapre. Første julen etter min mor døde av kreft, må ha vært en sann prøvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode følelser fra akkurat denne julen. Vi gikk på den stille kirkegården og fant mammas gravsten. Snøen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys på et hvitt tykt teppe. Jeg så gravstenen hennes for første gang. Den er ikke sort eller grå, sam de fleste andre støtter. Den er skåret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grønnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og børstet vekk snøen rundt. Så tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med røsslyng og reinsdyrlav. Så sto vi der og så - lenge. Tårene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang sølvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i årene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar på Å i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med våre nye familier, med stemødre og stesøsken. Det var ingen dårlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon å reise til Kristiansund i romjula, og så bli over nyttår. Da fikk vi tatt den årlige turen på mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bittersøt melankoli. Jeg kjenner på den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar så ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utpå nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien så ofte. Jeg var på en annen planet. Vi var en gjeng på Grunerløkka, som hadde ramla skikkelig utpå kjøret. Vi orket ikke tanken på å være hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vår hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe særlig å komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. Så jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset på julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og løk. Så vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde også rikelig med drikke og selvfølgelig de stoffer som trengtes for å holde alle følelsene våre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utstøtt av normen. Ingen liker en narkoman dårligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde følelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg også med gode følelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet på å ha det så hyggelig som mulig. Det var også da siste gang denne gjengen av mine nærmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er døde nå, de andre. Overdoser og selvmord. Så jeg har bærer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det går ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener å savnes i jula. Så jeg tillater meg å gjøre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjønt nå at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor døde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjøre denne jula. Vi skal på besøk. Det blir mange besøk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene våre. Det som ble er likevel ikke så verst. Vi har jo hverandre, og så mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Dødsfall. Sykdom.Bekymringer. Økonomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprørthet. Det er så mange grunner til at vi mennesker bærer på sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at sårene vi bærer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vår de også. Alt fra søt melankoli til "den første jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvfølgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, må det alltid være. Det er det som gjør oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke å prøve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det håp. Om bedre tider. Om styrke til å bære videre, de tyngste børene. Om at neste år skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul også kan feires. 

Jeg våger meg på å legge ut en liten julesang jeg var med å lage i år. Til alle de som trenger litt håp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HÅP - en anderledes julesang.

21.12.2016 - 17:15 Ingen kommentarer

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstøens vakre lille julelåt HÅP.

Du kan høre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om å bidra på låta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint å være en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HÅP handler først og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra på dette i jula. Noen sitter og savner sine kjære, andre er ensomme. Mange har sår inni seg som verker ekstra i høytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan være tøft å se fremover i de mørkeste stunder. HÅP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil også hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Håper dere setter pris på en stille, litt anderledes julesang. 

hits