hits

Frstemann ut ble Mette

Frste uke p Camp Kulinaris er over, og:

Vi har mistet Mette

 

Det er et slag i trynet p mange. Og en triumf for noen. For meg er det litt srt. Mette er en av de jeg finner mest interessant snakke med. Hun er skarp og intelligent, men ogs klok og erfaren. Hun har hatt noen slag i livet, som har gitt henne litt mer livsvisdom enn de fleste. "Hun der vil jeg bli bedre kjent med." tenkte jeg fra dag n. S ble det bare fire dager da. Typisk meg, nr jeg liker en jente - svusj - borte.

Lorden er en fin fyr han. Bak det klysete imaget sitt, er det en morsom og ganske kul fyr. Vi har noen morsomme samtaler, men de egner seg ikke p TV eller blogg. Han har mye lre p kjkkenet, men han m rett og slett oppdage dette selv: Her m jeg bli ydmyk og ta oppgaven p alvor. bli sendt ut i frste duell, har nok vrt en vekker for Lorden av reality. Men om han vil mestre oppgavene bedre i fremtiden? Vi fr se.

Jeg kan ikke klandre Lorden for velge Mette. Dette er ukjent landskap for oss alle. Ingen vil ryke frste uka. Og Mette har ikke markert seg som den farligste konkurrenten. Hun fikk en rimelig grei oppgave, og det var ikke en rett med alt for stor fallhyde. Skal poteten kokes dagen fr eller samme dag man skal lage potetsalat? Det var vel egentlig den strste utfordringen. Resten var mer arbeid for f det ferdig i tide.

Det er ikke noe morsomt st i en slik kokkeduell. Srlig hvis man virkelig ikke vil tape og reise hjem. Det lnner seg faktisk mentalt gi slipp p tankene om vinne eller tape. Men det er lettere sagt enn gjort. Det er jo frste uka. Det begynte bli moro. Og de andre blir jo mer og mer spennende jo mer kjent man blir. Og vret er nydelig. Det er Portr. Det er skjrgrd. Og det er verdens beste rvarer vi fr utdelt av Kjartan til leke med. Vi skal lre lage nydelige retter, under oppsyn av en av Norges fremste kokker. Hvem vil vel hjem n?

Biff Wellington er en av de store klassikerne i det vestlige kjkken. Jeg har aldri laget denne retten. Den er avansert. Den er komplisert. Rdvinssaus er lett, men det krever at man vet litt om sauser og grunnleggende matkjemi. Jeg skjnner jo at denne konkurransen vil bli vanskelig. Og jeg skjnner at favorittstemplet mitt ikke vil hjelpe meg nr det er slikt niv p konkurransene. Jeg kan ikke si med hnden p hjertet at jeg ville klart vinne denne duellen. Jeg mtte ha hatt litt flaks jeg ogs, slik som Lorden har hatt. 

Men s dro hun da. Det lille ekornet med det lure smilet sitt, og som kan senke Hurtigruta med sin munnrapphet. Det ble det frste hjertesukket for oss alle p p Camp Kulinaris. Vi fr en liten kveld sammen til reflektere litt sammen. Tenke hyt. Legge motsetningene litt til side. Stirre opp p stjernehimmelen og hvile litt.

Neste uke venter en ny og enda mer krevende oppgave. Vi aner ikke hva vi skal gjennom da. Men vi vet at vi er en pers mindre p kjkkenet. Og vi vet at det blir tft. Men akkurat n tenker vi ikke p dette. Akkurat n savner vi Mette. Alle sammen. Lorden ogs.

Kald kreps og kokende suppegjk - Lagde jeg suppa til Svein?

Det begynner bli alvor p kjkkenet

 

Dag to p Camp Kulinaris, og vi ser allerede at vre ulike roller setter seg. Vi skal bde lage mat, og lage underholdning. Ingen av oss er tilfeldig valgt av Kjartan og TV gjengen. Vi er der for en grunn: Vi skal drive en restaurant, uten ha den minste peiling p hvordan i all verden det skal gjres. Det har allerede etablert seg en stor enighet om at det er jeg som er den best egnede sprre om man sitter fast p kjkkenet. Det er selvflgelig litt deilig faktisk kunne svare p de fleste sprsmlene. Men helt rlig: Jeg finner ofte bare p noe svare, som jeg synes selv hres troverdig ut. Det er ikke bare for opprettholde imaget mitt som foodie og matekspert. Det handler faktisk mye mer om gi de andre et lite snev av trygghet. Fortvilelsen og desperasjonen lyser ut av den ene etter den andre nr de kommer til meg med skjelvende rst og spr: "Hans-Erik. Hvor mye olje skal det vre her n? Hvor lenge skal dette koke?" Jeg svarer s godt jeg bare kan. Som regel oppdager de det selv: lage mat handler ikke bare om flge oppskrift - det handler minst like mye om erfare. Det handler om prve og feile, til man skjnner det selv. Fr det inn under huden.

f ekspert og favorittstempel er uansett en re med bismak i dette spillet. Selv om jeg regner meg selv som en habil hobbykokk, er jeg bare det: En hobbykokk. Jeg er ikke en uslelig ekspert. Jeg gjr masse feil hele tiden nr jeg lager mat. Slike feil som Kjartan ikke godtar. Slike feil som ser idiotiske ut i ettertid. Jeg gjr feil som alle de andre p kjkkenet, men nr favoritten gjr det, blir det ti ganger mer synlig. 

gratinere sjkreps er ingen heksekunst. Man m bare slakte ned en haug med levende sjkreps og gratinere de. Det gjelder bare vite hvordan man gjr det. 

lage skalldyrsuppe derimot, er litt mer omfattende. Man trenger faktisk skall og rester fra de sjkrepsene jeg har slaktet. Det er basen. S skal det kokes inn, med vin, sauser, krydder og grnnsaker, og kraften skal siles. Den skal monteres opp igjen med flte, og serveres fra snn spuma-flaske s den blir luftig og skummete. Svein aner ikke dette. Han er helt blank. Det er ikke noen hemmelighet. Han sier det selv. Og Svein har fokuset sitt snn ca over alt hele tiden. Han er som Kong Julian i Madagaskar - filmene. Han forelsker seg i hvert yeblikk han opplever. Kaster seg logrende rundt halsen p deg det ene yeblikket. Lper grtende ut det neste, og rekker stifte skogbrann og redde et barn fra bli overkjrt i samme slengen. Han tenker hyt, og da mener jeg hyt- utestemme.Vel helt rlig: Svein roper tankene sine.  Det er lett elske Svein. Men det er ogs lett bli dratt med i Sveins univers, selv om det kanskje ikke passer. Og nr han skal lage suppe, m han ha hjelp. Ellers gr det ikke. Og jeg kan lage suppe. 

Han fr gjre alt selv. Jeg gr ved siden av han og peker og gir han beskjed om hva han skal gjre. Han fr hjelp til lre seg lage suppa av meg. Og den m han kunne nr han skal lage litervis med suppe til gjestene som kommer i morgen. Han m ha gjort hvert steg selv, slik at han forstr det. Men om han husker det? Hvert steg? Steg for steg? Vi fr se.

Sjkrepsen lager jeg uansett som jeg skal - en time for tidlig. S den blir kald. Det smaker ikke s godt med kald gratinert sjkreps. Faktisk litt ekkelt. Men suppa blir bra. 

Hvem fr re for suppa? Det diskuteres heftig. Jeg er ikke egentlig s opptatt av det. Svein har laget suppa som han fikk beskjed om. Og n kan han faktisk servere denne suppa til gjester hjemme hos seg selv, om han vil. 

Jeg begynner pne ynene opp for noen av de jeg ikke kjenner s godt fra fr: Lipgloss-brigaden - Kristin, Linni og Alexandra. Snne jenter er lett undervurdere. De er perfekt sminket. Har flotte antrekk. Aldri en en drlig dag p hret. De er influencere og trendsettere. Man kan lett la seg forlede til tro at de er helt innesndde og sandblste. Men det ville vre en gedigen feil tro. De er smarte disse jente. Og de er flinke. Alexandra jobber stille og metodisk p kjkkenet. Hun er dessuten dyktig. Hun fr til en fantastisk karamellpudding. 

Kim har bestemt seg for lre seg lage mat. 

Lorden mter seg selv i dra.

Jenny og Brita setter ord p noen viktige ting.

Bjrnar stakkar, har ftt en steinrys av noen kantareller. Jeg har faktisk selv aldri opplevd et parti kantareller med s mye pukk og singel. Han har en umulig oppgave. Derfor melder han seg mer eller mindre ut av gjengen for en stund, og str alene til langt p natt og skrubber sopp.

Om bare noen timer pner restauranten og gjestene kommer. Jenny begynner merke alvoret og hun er ndt til legge en plan for hvordan serveringen skal foreg.

Etter bare to dager p Camp Kulinaris begynner vi alle kjenne p en ny og litt sr flelse: Dette blir mye mye tyngre enn vi trodde i dagene og ukene som kommer.

Premiere p Camp Kulinaris - Tilfellet Svein

(Foto-Haakon Hoseth)

En av mine store lidenskaper er god mat og god drikke. Fr jeg bruk for dette i Camp Kulinaris?

 

Plutselig ble jeg borte en lang periode i fjor sommer, og ingen mtte f vite hvor jeg var og hvorfor. Mange ble til og med bekymret for om det var noe alvorlig galt som skjedde i livet mitt. Vel, n vet alle at jeg var med som deltager p Camp Kulinaris med en helt fantastisk, spr, st, herlig, irriterende, elskverdig og nydelig bukett av norske kjendiser. Alvorlig? Nei. Galt? Ja. Uhytidelig Galt. For det er jo egentlig helt galskap for meg, og sikkert de fleste andre la oss isolere p et lite pensjonat og vertshus i idylliske Portr utenfor Krager, og leve tett innp hverandre. Vi blir jo selvflgelig litt tussete hele gjengen, og akkurat det er jo hele poenget. Alle vre spontaniteter, nykker, uvaner og forvirringer blir jo filmet hele tiden. Men samtidig blir alle vre gode sider, humor, varme, medmenneskelighet og spontanitet ogs filmet. Og til sammen blir dette et aldri s lite manifest p hvordan livet kan vre, i et lite format.

 

Frste uke blir en brutal overgang fra et fritt liv, til den lille bobla vi skal leve og bo i. Vi skal bli kjente med hverandre. Noen har mttes fr. Andre har man lenge nsket og mte. Og noen nye bekjentskaper skal vise seg fre til gode vennskap, p tross av forskjeller og ulike tilhrigheter. 

Jeg gledet meg veldig til mte Brita. Litt snn endelig faktisk. Vi hadde lenge kompis-flrtet p FB, og vi har snn ca samme syn p noen ting, og morer oss godt over at vi har totalt ulike syn p andre ting. Men jeg og Brita har noe viktig til felles: Vi er Rednecks. Vi elsker grill og pick-up biler, caps og banjo. Og vi har et litt misantropisk skrblikk p verden. Da vi mttes, var det som fortsette en dialog som hadde pgtt i revis, kun avbrutt av vr egne hule "Beavis and Butthead" - fliring. 

Mette var ogs en snn en jeg gledet meg til mte: Et lite ekorn med et uskyldig stt smil, som plutselig bare kan fyre ls en verbal salve som plasserer alle skap der de skal st. Drivende intelligent og sterk. Det var et berikende bekjentskap. Men f jenta til senke skuldra og ikke skulle erobre hele verden p en og samme tid? Lykke til. Hun gir seg aldri. Jeg blir glad i henne med en gang.

Vi kan ikke bli kjente med alle p en gang. Det er godt ha Jenny der, som jeg kjenner s godt fra fr. Og vi vet hvor vi har hverandre. Men hvor lenge vil det vare? Vil gode vennskap bli satt p prve?

Svein og Lorden er brdre fra dag en. De har allerede blitt enige om ha hverandres rygger. "Bromance" kalles dette. Nr man er s nre brdre, kan man feire dette med et forfriskende bad, og med leik og moro. Sammen er de jo uslelige, og kommer til  mestre matlaging og kjkken, uten ha den minste snring fra fr. "Bromance" gir superkrefter. Det vet alle vi gutta. Jeg kjenner dette fenomenet godt. Og jeg tror det er bra. Men det skal ogs lages mat p Camp Kulinaris. 

Jeg skjnner snart at det som skal skje p kjkkenet blir tft. Jeg kjenner Kjartan. Han har jeg vrt borti fr. Han er verdens fineste fyr. Det er bare en ting som provoserer Kjartan, og som fr frem en uforsonlighet som kan skremme vannet av den beste av oss: Drlig mat. Han hater drlig mat. Han blir fortvilet og forbannet nr folk ikke behandler mat med den aller strste respekt. Vi skal nok f oppleve dette p kroppen alle som en.

Kjkkenet er fremmed og faktisk litt vanskelig. Gasskomfyrer lever sine egne liv. Du m bli venn med hver enkelt komfyr, om det er gass. Jeg er hobbykokk. Ikke s vant til storkjkken. Jeg skjnner at jeg skal f litt bryne meg p her.

Svein klarer p mesterlig vis bli bde maskot, kjledegge, tilfelle og katastrofe kun 25 minutter inn i frste episode av Camp Kulinaris. Jeg har mtt Svein fr, men dette er frste gang vi skal bli kjente med hverandre. Svein er fra et land som heter Syden, der alt er lek og moro. Men der man ogs har hjertet utenp kroppen, og fler spontant og hyt. Impulskontroll eksisterer jo ikke i Syden. Det vet alle vi som har vrt der. Lorden som er fra Paradis - et sted hvor ingen kan gjre noe feil og alle er vakre og perfekte, bryr seg ikke om at Svein ikke har impulskontroll. Lorden har uansett ingen impulser som m kontrolleres. Derfor er de bestiser.

Svein er en fyr man lett blir glad i, men som ikke alltid er like lett leve med. P et lite kjkken, med s mange ulike personligheter samlet, klarer han selvflgelig irritere p seg de som gjerne vil konsentrere seg og f jobben gjort. Jeg fler at jeg har et bein begge leire nr campen deler seg i to fraksjoner - for og imot Svein. Jeg liker ikke slike ting. Jeg er litt konfliktsky. Og jeg tror at Svein kan loses gjennom oppgaven sin med litt support. Jeg tror kanskje jeg har en lettere oppgave enn jeg trodde da jeg tok den p meg. S jeg bestemmer meg for hjelpe de andre, og srlig Svein litt n denne frste uka p Camp Kulinaris. Om det er et klokt valg? Vi fr se.

 

Se frste episode av Camp Kulinaris her: 

https://www.viafree.no/programmer/underholdning/camp-kulinaris

Denne natten deler jeg med mine dde

Ja s var rets Halloween over.

All Hallows Eve. Dagen da vi skal minnes vre dde, alle helgener og martyrer - de som dde i tro og hp.
Vi skal takke dem for det de skapte for oss som kommer etter.

En lykkelig niring danset rundt i gatene i kostyme, sammen med sine venner. Skremte hverandre, kniste og lo. Samlet godteri. 

Jeg viste henne bilder av hennes tipp oldemor, og fortalte om slekten vr. Hun skjnte ikke hvorfor jeg fortalte det akkurat i dag. Men hun elsket se p bildene fra gamle dager. Sine gamle slektninger fra svunnen tid. De levde, kjempet og dde. Skygger og stv. Men de ble s levende i jentas yne, da hun lyste opp over at hennes forfedre hadde levd. Hun ville s gjerne ha mtt dem.

Vi snakket mye om de som vi elsker, men som ikke finnes mer. De som er dde n. Hvem var de? Var de lykkelige? Ville de ha likt oss?

Jeg fortalte henne ikke s mye om mitt eget liv i dag. Ikke om hvor mange ganger jeg selv holdt p miste livet. Jeg fortalte henne ikke s mye om alle de gode vennene mine som har ddd opp gjennom rene- av sykdom, ulykker og tragedier. Det er for tidlig. 

Men jeg jeg vet at mange av mine avdde venner og kjre ville ha elsket denne lille jenta, om de hadde mtt henne. Jeg vet at - hvor enn de er i dag - vil de henne godt. De dde danset med henne i gatene i kveld, og feiret livet.

N ligger hun og sover. Med en btte full av godteri ved siden av sengen. For henne var det skrekk og gledesgys. Men ogs undring og takknemlighet. Over livet. 

Hun vet n at livet ikke er lett. Det skal ikke vre lett. Men det skal leves. Og det skal nytes. Livet vi har ftt, er det eneste vi har.

Jeg sitter n og hrer p denne sangen, og lar trene strmme. I takknemlighet til livet. I sorg over alle som mistet sine liv p urett vis. I undring over hvorfor jeg har overlevd s lenge. Og i kvaler over alle tunge stunder som har kuttet sr i sjelen min.

Denne natten deler jeg med mine dde. Og jeg har lov til synes det er vanskelig.

<3 til dere alle

Her er sangen: "Mad World" - Gary Jules: 

https://youtu.be/DHtcliIvnHI

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke var kjent i det hele tatt

Mandag var en av de.

En betent svettekjertel i armhulen bare vokste og ble til en sann pine i lpet av denne uken. Det ble s vondt og jvlig at jeg bare mtte vente til jenta kom hjem fra skolen og ta henne med p legevakta.

skjre opp og tmme en snn ekkel greie er s vondt at det var en mildt sagt mismodig trubadur som tuslet bort til legevakten.

Jeg satt der ved siden av jentungen, i venterommet, da en dame kom ut fra legen. Hun stoppet opp og pekte demonstrativt p meg og mpte, mens hun prvde f med seg alle de andre syke stakkarene p en slags masseforbauselse over at jeg - et kjent ansikt, satt der p en legevakt:

"Jammen er det ikke? Den jeg tror det er?"

Jeg jamret en stille bnn til Gud om la hele denne dagen bli avlyst.

"Kjenner du meg ikke igjen?"

Jeg forskte tenke etter. Nei. Hun s helt vanlig ut.

"Du signerte jo kokeboken din til meg for 4 r siden?"

Hun virket liksom krenket over at jeg ikke husker hver eneste person jeg signerer bker og plater til.

"Beklager", mumlet jeg. "Jeg husker ikke s godt alle jeg mter p min vei."

Armen verket noe helt sinnssykt, og jeg ville bare f sitte og grue meg til f en skalpell stukket inn i det betente vevet under armen min.

"Jaja samma det", snftet hun "Hva feiler det deg da? Eller er det lillejenta? ER DU SYYYYK LILLE VEEEENN?" ropte hun til datteren min med en falsk barnehagetante-stemme.

Jeg ble litt tverr og sa: "Jeg har bare noen ting jeg m ta opp med en lege".

Jeg hadde selvflgelig lyst til fyre ls det som egentlig var sannheten:

"Jeg er et menneske som alle andre. Jeg blir syk og m til lege. Nr jeg er det, vil jeg helst vre i fred med privatlivet mitt. Du har ingen rett til invadere meg og barnet mitt p en legevakt, uansett om vi er aldri s kjente."

Men jeg klarte beholde roen. Hun flte nok blikket mitt, og gikk videre som om hun hadde stjlet noe. Det hadde hun jo p en mte: Privatlivet mitt. Verdigheten min. Behovet for fred.

Vel, legen kom og hentet meg. Det ble en blodig og smertefull affre. Han var forvrig kurder elle syrier eller noe snn, og han hadde tydelig erfaringer fra krigskirurgi.

Han var rask og brutal. Kjrte en spryte inn der det gjorde vondest, og gikk i skuffer og skap og lette etter skalpeller og skyllevann. Pinsetter og klemmer skulle han ogs ha. Han ville liksom grave litt inni der.

bedve en snn kul, er nesten hplst. Bedvelsen virker bare litt, om i det hele tatt. Dette forklarte han meg mens han skar et dypt kutt i armhulen min, og begynte klemme og presse fra alle mulige kanter. Blod og grr, blandet seg med mine skrik og min psykotiske latter. Det var s vondt at jeg mtte le. 

S dytta han en gummigreie inni sret og begynte surre meg inn i bandasjer og greier, mens han plystra.

Jeg mtte til apoteket og hente antibiotika etterp. Jeg hadde jo selvflgelig ikke legitimasjon med meg, s jeg mtte faktisk gjre det jeg hater mest i hele verden:

"Jeg vet ikke om du kan g god for hvem jeg er, siden jeg kanskje har vrt litt i blad her og der?"

Igjen forbannet jeg kjendiseriet mitt. N brukte jeg det for slippe g hjem og hente leg. Det gikk heldigvis i orden.

P veien hjem gikk datteren min og jeg stille i gatene og sa ingenting. Hun syntes synd i meg, og holdt meg omsorgsfullt i hnden. Jeg sa at vi kunne g og spise sushi istedenfor lage mat hjemme. Jeg orket ikke tanken p st og svi opp fiskepanetter med armen i fatle. 

P veien kom en fyr sjanglende med en pizzaeske i hnda. Han var tydelig p vei hjem for komme til hektene.

Med en gang han fikk ye p meg, ropte han ut:

"Det er jo deg jo! Dh! Jeg trenger to minutt med deg. Jeg s den der filmen du spilte i og s lurer jeg p..."

Jeg halset videre og sa "Jeg kan ikke n. Jeg er med datteren min og vi m videre."

Da ble han sint og ropte etter med og datteren min mens vi gikk hjem s fort vi kunne: "Faen ass! Drlig gjort. Jeg kommer til drekke meg ihjl men det driter duuu iiii, jvla kjendis!!"

Jenta mi knuget seg inntil meg, og hvisket: "Ikke bry deg om det pappa. Han var bare full."

Jeg nikket og smilte tappert. Bak ynene mine presset trene seg p, men jeg pustet ut og inn et par ganger og s p henne med et smil:

"Ja, vennen. Snn er jo pappas jobb vet du, at mange vet hvem vi er. Selv nr det ikke passer."

S gikk vi inn og satte oss p sushien vr nedi gata. Hun som jobber der kjenner oss godt n, og hun s nok at jeg gikk og plagdes. S hun var rask med laksemakier og vrruller, og vi satt der lenge, stille og spiste og koste oss.

Er det dommedag snart?

En de planet. rkenlandskap. Ulende vinder. En brennhet sol og en iskald natt. Der det en gang var liv, er det n kun stillhet. Svever det fortapte spkelser der? Sjeler som en gang hadde kropper, men som n ikke engang husker at de  levde? At de en gang var mektige vesener i en stor sivilisasjon? Vi kan bare spekulere og fantasere. Planeten Mars fyller oss med skrekkblandet undring. Det er nemlig sannsynlig at det har vrt liv der. Nkterne vitenskapsmenn vil nok si at det nok kun var liv p mikroniv; encellede organismer. De ekstreme forholdene utlukket deres mulighet for utvikle seg til mer avanserte former for planter eller dyr. Og tanken p noen intelligent livsform; tvilsomt. En stor sivilisasjon? Absurd. Andre, mer frittenkende vitenskapsmenn - fantaster og filosofer - vger eksperimentere med strre tanker: Kanskje Mars engang var som Jorda er n: Et mangfold av liv - intelligent liv. Store mektige riker. Sivilisasjoner som spiste seg selv opp innenfra. Utslettet seg selv med meningslse kriger, motivert av irrasjonelle dogmer. Ressurser som ble kastet bort av overkonsum og egoistiske prioriteringer. Helt til planeten Mars opplevde sin egen Apokalypse - sin Dommedag. Og fordelsen var til slutt et faktum. De eneste som befolker Mars i dag, er en hndfull roboter, som vi har sendt dit for lre. Hvordan ser en livls planet ut? Og s det store skumle sprsmlet: Er Jorda p vei til mte samme skjebne som planeten Mars?

I de fleste store religioner er Dommedag en sentral hendelse. Dagen da alt er slutt. Dagen da livet, slik vi kjenner det, skal opphre og eksistere. Samtidig fortelles det ogs om at noen utvalgte skal for leve evig etter Dommedag. I en slags overopphyet tilstand. Mystikere beskriver dette som et hyere bevissthetsniv, der sjelene har s store innsikter og evner, at et liv i en fysisk verden, i ene eller annen form for apekropp, ikke lengre er ndvendig. I mer folkelig religion, beskrives livet etter Dommedag som en helt konkret fysisk tilvrelse, der man frst og fremst har materiell overflod: At man da nrmest skal bo i en evig lukseris hotellsuite, all inclusive, med 24 timers roomservice og evig smilende engler som sitter i resepsjonen og passer p at du alltid har rene hndklr og solseng ved bassenget. Gatene skal, av en eller annen grunn, vre av gull. Og det skal, av penbare grunner, lukte ganske godt over alt. Hvis du  da er s priviligert f havne der da: I Paradis.

Det skrives nemlig ogs om de som ikke fr lov komme til Paradis. De som har forbrutt seg p forferdeligste vis. Slike som Adolf Hitler og Josef Stalin. Og alle som heiet p de. De slemme. De onde. De perverse. De grdige. De som ikke angret p sine onde handlinger, og ba om unnskyldning. De skal ikke f slippe inn p luksushotellet i skyene. De skal derimot f bo i en verden av lava, svovel og giftig aske. De skal daglig f gjennoppleve den smerten de har pfrt andre. De skal aldri f sove. Aldri f hvile. Aldri f glemme. At de forbrt seg mot Guds lover, og antok selv rollen som Gud - der de ikke hadde lov. Det er en ndels verden: Helvete. Pinslene vil ingen ende ta. Det er et sted s fryktelig beskrevet, at mange mennesker blir gale av redsel ved tenke p at de engang kan havne der. Bker er skrevet av mennesker som til slutt mtte f legehjelp for sin angst for havne i Helvete. Og simple sjeler har ofte brukt dette fortvilede stedet som et hersketriks, for skremme sine medmennesker til lydighet.

Vitenskapen - hvis det n egentlig finnes noe slikt - har selvflgelig ogs sin Dommedag. Den er forsvidt ganske kjedelig. Det er en beregning om at alt vil ta slutt om noen milliarder r. Sola vil slokne. Sorte hull vil sluke alt.Men innen den tid vil alle p jorda forlengst vre dde. Og nr vi er dde er vi borte. Nr du dr vil du ikke engang vre et "jeg" som kan si til deg selv: "Dven, n er jeg jaggu dd gitt." For mange er dette kanskje den aller mest skremmende tilstanden havne i. Total ikke eksistens. Det finnes til og med religise retninger som beskriver denne tilstanden som den egentlige Guds straff. S ndelst hres det ut - ikke finnes.

Nr kommer Dommedag? Uttallige religise ledere har forskt seg med sette en dato. Med katastrofale flger for menighetene som har fulgt dem. Medlemmene pantsatte alt de eide og avviklet sine jordiske tilvrelser, fr de gikk opp p en bakketopp og satte seg til vente. Ja faktisk talte de ned til yeblikket det skulle smelle: "5-4-3-2-1- og s.... ingenting." Verden var akkurat som vanlig, bortsett fra at de selv n var hjemlse og konkurs. De hadde penbart glemt at Dommedag skal komme "som en tyv om natten". Det er alts ikke helt tilrdelig forske tidsfeste Dommedag. Du vil garantert bomme. 

Det strides blandt de skriftlrde om Harmageddon er det samme som Dommedag. Harmageddon beskrives som et siste slag mellom godt og ond p jorda. En krig som skal avslutte alle kriger, og et nytt guddommelig rike skal oppst p jorda. Det er jo et litt annet bilde enn Jordas slutt, hvor man enten kommer til himmelen eller helvete. Eller oppnr en hyere ndelig tilstand, for den saks skyld. Harmageddon var visst opprinnelig et fjell med en eller annen by i Midt sten hvor et stort slag skulle st, iflge profetiene. Alle skal frst vise sine sanne ansikter. De du stolte p som gode og anstendige ledere vil vise seg ha snakket fagre ord, men faktisk ha sttt bak all verdens lidelse, med sin grdighet og forakt for menneskeheten. Mange mener at verdens slagmark er i Midt sten, og at det er der verdens skjebne skal avgjres. Gamle kristne forestillinger om en verden styrt av sataniske krefter som sker trellbinde alle verdens folk, merke dem og bruke dem i en ren materealistisk dyster verden av penger, grdighet og fornedrelse, helt til det store siste slaget mellom godt og ondt, har forplantet seg opp gjennom tidene. Mange mener at den vestlige verden er gjennomsyret av falske filantroper, som i det godes navn forgifter menneskeheten: Gjr oss alle til gjeldsslaver, skatteslaver og evige pasienter og tilfeller. Som fr oss alle til tenke likt, ved hjelp av massemedia, reklame og populrkultur. Som holder oss bedvd med medisiner vi ikke trenger, eller gjr oss syke med mat og kjemikalier som er skadelige for oss. Banker, olje, vpen, media og farmasi. Hvis man flger pengene, er det kun en liten prosentandel av verdens befolkning som til syvende og sist eier alt. De tjener penger p begge sider av krigende parter. De tkelegger kriger og fr dem til handle om ideer og dogmer, nr de egentlig handler om rrledninger og raffinerier. De sprer falske opplysninger, og vinkler dem slik at vi lager stor sthei om ingenting, mens de virkelige problemene ikke fr oppmerksomhet nok til kunne lses.

Nostradamus var en av de: Han spdde en tredje siste stor krig, som ville knuse disse mastodontene som har drevet med dette kyniske spillet med menneskeheten. Noen har blitt beskyldt for konspirasjonsteorier, og ftt kjeft for blande Gud og sjel inn i tingenes politiske og materielle tilstand. Andre har ganske nkternt konkludert med at tingenes tilstand er naturlig i en verden av grdigperer. De fleste tekster og sitater ligger pne for tolkning, og man skal ha meningers mot for trre hoppe p konklusjoner. Srlig nr det gjelder detaljene. Hver ord kan ha sin egen felle. Kan misforsts og tolkes i retninger som ikke helt stemmer. 

Men skal vi se stort p det, er det nok ingen grunn til bagatellisere verdens tilstand i dag. Jeg vet ikke om antallet konflikter i dag er hyere eller lavere enn fr. Jeg fr motstridene opplysninger om dette, i mediene. Men jeg ser skarpere ordbruk, og mer ndels retorikk enn jeg husker fra min barndom under den kalde krigen. Frste og andre verdenskrig var visstnok ment skulle endelig rydde opp noen skarpe skiller, og bane vei for nye tider. Krigen for slutte alle kriger - del 1, ble til krigen for slutte alle kriger - del 2 og hele tiden snakket fremtidsfilosofer av ulike niver av ndelighet, fra Nostradamus til Einstein, om krigen for slutte alle kriger - del 3. ( Einstein sa at han ikke visste hvordan 3.verdenskrig ville se ut, men den fjerde ville bli kjempet med stokker og steiner.) Jeg blir ofte spurt om jeg tror 3. verdenskrig snart begynner. Jeg pleier svare at jeg tror den har vart en stund allerede. Jeg er ikke der at jeg tror det er Dommedag. Men det kan se ut som om denne krigens anatomi er noe anderledes enn kriger var i tidligere tider: Da det faktisk var mulig for en av partene vinne krigen. Det tror jeg ikke det er lengre. Og jeg tror det kommer til bli verre fr det blir bedre. Desverre.

Men fr du hopper p og kaller meg dystopiker: Jeg er ganske overbevist om at det - etter denne krigen har ftt rase fra seg - vil bli bedre. Og at menneskeheten en vakker dag vil f oppleve ekte frihet. Og da snakker jeg ikke bare frihet fra tyranni og diktatur. Men ogs individuell frihet, konomisk og materiell frihet, tankefrihet - frihet fra meningsterror, ndelig undertrykkelse og enhetstenkning. Det er dette mennesket har skt i tusenvis av r. Og det er vel det vi fortjener, alle som en.

Drep de kristne

Kristofobi - du kjenner flelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker p forlengst utddde sprk. Svarte unaturlige rster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. ynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader p skuldrene dine mens du kaster opp grnt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame p TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lrer som ba fadervr i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mrke historiene? Hekseblene og korstogene? Inkvisisjonen som ndelst slo ned p all feil tanke og tro i den mrke middelalderen?  Da man mtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne - det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det s lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av s mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke vre det. Vi har kommet s langt i sivilisasjonen n. Dette er en av de hyest utviklede og mest siviliserte trekk i vrt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekr. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan f det p en t-skjorte om du vil. Bestille den p nett. Det er skrevet bde sanger og kved om drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten iflge en ekspert p akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njl Hstmlingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget "Drep Samene" hadde det vrt anderledes. Da hadde nok politi og myndighet mtte kobles inn. I dag vet vi ogs at utsagnet "Drep Muslimene" ogs faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til si "Drep de Kristne". Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mrkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebl, kjetterbl og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av r holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som s, men det stemmer jo at at det har blitt begtt forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det str faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppst, nr psykopater fr tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. N er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den strste logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har n definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle m bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg p hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbl og brutale henrettelser som ble begtt for fem seks hundre r siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar p islamisters brenning, halshugging og steining, som foregr i dag - i ntid. Vi m ikke skjre alle over en kam, sier vi nr det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi nr det gjelder kristendommen. Og skulle vi flgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det dra det sm-snurte ateistiske: "Fuck all religion" kortet. For "all religion" skjrer jo i hver fall "alle" under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjrer alle under enda mer kam - iflge ateistene. h... Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med drepe alle kristne ser ut til g ganske s greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det - du slipper vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er "Kristofobisk Korrekte" i sin nyhetsdekning. Dvs: De strste mediehusene i Norge unngr melde at forflgelsene av kristne  overgr all annen religis forflgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye holde skjult for oss. I all fall iflge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de m ta seg i akt for praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 - en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregr hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregr det et regelrett folkemord p kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er ogs ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonrer og kolonialister. Slike nyheter fr du ikke lese her hjemme p berget. Kristofobiske redaktrer og deres kommentatorer, passer nye p utelate slike opplysninger. Litt av frykt for bli sett p som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt sten i dag, av frykt for bli sett p som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktrene vil samtidig unnlate fortelle om homofile som kastes levende fra hye bygninger av de samme islamistene, av frykt for bli sett p som - ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker hret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser p abort som forsterdrap, er mrkefyrster fra middelaldreren. Islamister m ikke sprres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er s mange og ptakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulrt sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

 

 

 

Premiere p videoen "For Deg" til norske veteraner og prrende.

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor hst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten p noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til bidra litt til Veteranforbundet Siops og prrendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt p en frjulsfest, og s ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi n har laget denne videoen til lta "For Deg". Lta er oversatt til norsk fra den amerikanske lta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle vre en hyllest til norske krigsveteraner og deres prrende.

Jeg har vrt s heldig mte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forsttt p en helt annen mte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militre operasjoner i utlandet. De har vrt utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsomrdene med vonde traumer og minner. Det kan vre vanskelig leve med, og det kan vre en prvelse for deres nrmeste - de prrende. Vi som samfunn skylder vre veteraner og deres prrende vr oppmerksomhet, forstelse og takknemlighet. Jeg hper denne lta, og videoen, kan vre med p ke vr bevissthet og kjrlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som n trenger f komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var s preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for se med egne yne hvor de hadde vrt og hva de hadde gjennomgtt. Jeg har ogs mtt utallige veteraner p mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tft der ogs, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge nsket bidra til et slikt lft i Norge. Og n er behovet og muligheten der at vi bare br f dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville vre fantastisk. 

Tusen takk til regissr Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og gld etter dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en re og en glede f mte dere.

Min bror muslimen

" ber fr d hvr dag, Hans-Erik." srlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vrt er jo p srlandet. Med skarring og sang, snakkes det hyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her p stlandet. Ingen rdmer. Ingen blir brydd. vre troende p srlandet regnes som det naturligste av ting. Selvflgelig er det ikke alle som setter pris p dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap tro p det vi ikke kan se og ta p, i det faget. S er ogs diagnosen: "Religis Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen flger dem i det daglige. S de kan f visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, nr de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal vre ganske skrsikker p seg selv for dmme et annet menneskes ndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten ogs regnet som et brudd p FNs menneskerettigheter; Alle har rett til tro hva de tror, og praktisere sin tro. S lenge de ikke bryter FNs menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er srlending. Fdt i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 r siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvflgelig sitt norske navn ogs. Og han han er mildt sagt like srlending som han alltid har vrt. Med sin trre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Nr han gr alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet p han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nde. Alts: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humr. Han kunne like godt ha vrt en pinsevenn som tffet rundt i skjrgrden i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vrt slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligls og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette ndelse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det fr, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var ogs smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig forst. I de smuglerkretsene han opererte i var troen p det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han vket over deg og s til at tollerens yne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert dd - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, s skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med smugle ddelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til forst. S om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, s var det av rsaker vi mennesker ikke kan forst. Samtidig slo denne virkelighetsforstelsen ut i begge retninger. S om smugleren ble arrestert og fengslet, s var dette ogs Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lre noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv p hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset nr jeg sier de har herointrafikk som en av sine strste bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mrkere en du noensinne tr forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde f deg til innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medlpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det mtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller p flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette yeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han n skulle f oppleve: 9 r i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig lslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte p pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn p cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gtt grundig i smmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han stttet det ikke. Og han fordmmer enhver terrorhandling som begs i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen p flyplassen for nske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe srlig glamors. Men troen var en viktig stttespiller de frste tunge rene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle lse de problemene han hadde pdratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans strste utfordring var finne en moske hvor han flte at han hrte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av penhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke s mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer br holdes litt nyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden p livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker reise, men n i fredelig og lovlydig rend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange ndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen sprsml, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lrt er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religise skrifter er som regel fulle av paradokser: Det str bde "ye for ye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen str det ogs vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter p den som dreper uskyldige. Og s str det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har ogs gtt amok p troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer str veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine mter med islam og muslimer. Noen har vrt skremmende og andre har vrt givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til komme seg ut av skyene som formrker deres liv, er selvflgelig bde prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer dd og undertrykkelse, er like selvflgelig forkastelig og grusomt. Akkurat n, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er p fremmarsj. Og det er en stor misforstelse og ikke ta den p alvor. Det er ikke xenofobi adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere p konsert. Det er en stor unnlatelsessynd forske og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner bli litt vel mange n. Det nytter heller ikke forske og underrapportere utviklingen. Det vil bare fre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhrer fremdeles sjeldenheten i samfunnet vrt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det m snakkes om. Ellers vil det g ut over rlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

Veien fra vre Grnerlkka til Tyen var for tung til g. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide stabbe meg opp fra Lkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av p Tyen. Svett og smkvalm. Ofte ekstra skjelven etter grsdagens sjslag. Lkkalivet var ikke en dans p roser. Mye moro, men ogs mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg vknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen r i forveien - da jeg var sprytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, p Jernbanetorget. Da gjaldt det kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om f en dose som tar bort abstinensene. bli frisk. N dro jeg til Tyen for bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjre meg - frisk. P statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet p bussen til Tyen. Til klinikken. Sola svei i ynene mine. Jeg flte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt nr man har abstinenser. Nervene str i hygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt frste mte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent p en mte som fikk meg til skjnne at han var steuropeer. Snn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier si nr jeg er for lat til formulere meg etter det nye politisk korrekte sprket. Newspeak-Nysprk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for p noe sprk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban p hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam gjre. Turban er et religist plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er s langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende yne. En Koran p arabisk i hnden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam lst med ha oversettelse og originalsprk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert p Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne vren. Han stod og ventet p meg annenhver morgen nr jeg skulle ta bussen til Tyen, for f den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belrte meg om hvordan min narkomani burde straffes med dden. Han fortalte meg hvordan jeg ville mtte skjre av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til snakke med sjuke folk. S jeg klarte holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der p 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du d kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes p smertefult og ydmykende vis. Nr Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov s hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested p Lkka. Noen tyrkiske og pakistanske smgangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Alts: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjr det. Jeg blir kvalm ved tanken p delegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses p vei ut av Egypt. Han fikk ye p meg, fr han s hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Dd mann str og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og s seg rundt til de fikk ye p denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphyet mord i blikket sitt. Han begynte hyle p arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De lp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og lp nedover gata s lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. bli jaget nedover gaten av muslimske smgangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg ftt vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister ogs. Da mest i Hip Hop miljet. Han var ustabil. Men jeg fikk ogs vite at han tilhrte en Moske i byen som lrte han opp i sin fanatisme og blodtrst. Det satt imamer og muslimske brdre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto ogs at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt bruke dette som et eksempel p at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler ogs om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitrt tyngende skattevesen. snakke med en lrd muslim om livet kan vre ganske s lrerikt og fascinerende. Jeg har ftt gode perspektiver p hvordan vr egen populrkultur korrumperer oss: Tilbakestende TV programmer om tant og fjas. Sm srbare familieenheter, med alenforeldre og f barn - totalt avhengige av nden og omsorgen til en ansiktsls stat, der store inngripener i andres liv kan gjres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner p hvert gatehjrne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjr deg frisk, men bare demper symptomene p at livet er ganske s tft leve. Brd og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lrd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til ta fra andre den samme friheten. Der har bde de store verdensreligionene og den vestlige sekulre humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vr behandling av religioner og religise i Norge: Vi er ndelse i vre angrep p sm kristne samfunn; latterliggjr menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de p mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? N begynner det bli mrkt.

MEN berringsangsten er total i mtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vrt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi m forst da andres kultur. Str det grupper i tusentall og forgriper seg p jenter p offentlige plasser? (Ja det skjedde i Kln. Og det har skjedd i mindre skala p svenske musikkfestivaler) jj. N m vi passe oss for ikke hres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spr du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du fr avgjre selv. Vi ser det vi nsker se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tr ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med bagatellisere, unnskylde og rettferdigjre en trend som gr i gal retning, pga av en misforstelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet gjre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religis og politisk ekstremisme, det vre seg hyre, venstre eller religis. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo vre en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som gr over av seg selv. Men da m vi trre se p de ubehagelige signalene om det motsatte, uten stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til flge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser vre som en bror for meg.)