hits

Førstemann ut ble Mette

01.03.2018 - 20:42 Ingen kommentarer

Første uke på Camp Kulinaris er over, og:

Vi har mistet Mette

 

Det er et slag i trynet på mange. Og en triumf for noen. For meg er det litt sårt. Mette er en av de jeg finner mest interessant å snakke med. Hun er skarp og intelligent, men også klok og erfaren. Hun har hatt noen slag i livet, som har gitt henne litt mer livsvisdom enn de fleste. "Hun der vil jeg bli bedre kjent med." tenkte jeg fra dag én. Så ble det bare fire dager da. Typisk meg, når jeg liker en jente - svusj - borte.

Lorden er en fin fyr han. Bak det klysete imaget sitt, er det en morsom og ganske kul fyr. Vi har noen morsomme samtaler, men de egner seg ikke på TV eller blogg. Han har mye å lære på kjøkkenet, men han må rett og slett oppdage dette selv: Her må jeg bli ydmyk og ta oppgaven på alvor. Å bli sendt ut i første duell, har nok vært en vekker for Lorden av reality. Men om han vil mestre oppgavene bedre i fremtiden? Vi får se.

Jeg kan ikke klandre Lorden for å velge Mette. Dette er ukjent landskap for oss alle. Ingen vil ryke første uka. Og Mette har ikke markert seg som den farligste konkurrenten. Hun fikk en rimelig grei oppgave, og det var ikke en rett med alt for stor fallhøyde. Skal poteten kokes dagen før eller samme dag man skal lage potetsalat? Det var vel egentlig den største utfordringen. Resten var mer arbeid for å få det ferdig i tide.

Det er ikke noe morsomt å stå i en slik kokkeduell. Særlig hvis man virkelig ikke vil tape og reise hjem. Det lønner seg faktisk å mentalt gi slipp på tankene om å vinne eller tape. Men det er lettere sagt enn gjort. Det er jo første uka. Det begynte å bli moro. Og de andre blir jo mer og mer spennende jo mer kjent man blir. Og været er nydelig. Det er Portør. Det er skjærgård. Og det er verdens beste råvarer vi får utdelt av Kjartan til å leke med. Vi skal lære å lage nydelige retter, under oppsyn av en av Norges fremste kokker. Hvem vil vel hjem nå?

Biff Wellington er en av de store klassikerne i det vestlige kjøkken. Jeg har aldri laget denne retten. Den er avansert. Den er komplisert. Rødvinssaus er lett, men det krever at man vet litt om sauser og grunnleggende matkjemi. Jeg skjønner jo at denne konkurransen vil bli vanskelig. Og jeg skjønner at favorittstemplet mitt ikke vil hjelpe meg når det er slikt nivå på konkurransene. Jeg kan ikke si med hånden på hjertet at jeg ville klart å vinne denne duellen. Jeg måtte ha hatt litt flaks jeg også, slik som Lorden har hatt. 

Men så dro hun da. Det lille ekornet med det lure smilet sitt, og som kan senke Hurtigruta med sin munnrapphet. Det ble det første hjertesukket for oss alle på på Camp Kulinaris. Vi får en liten kveld sammen til å reflektere litt sammen. Tenke høyt. Legge motsetningene litt til side. Stirre opp på stjernehimmelen og hvile litt.

Neste uke venter en ny og enda mer krevende oppgave. Vi aner ikke hva vi skal gjennom da. Men vi vet at vi er en pers mindre på kjøkkenet. Og vi vet at det blir tøft. Men akkurat nå tenker vi ikke på dette. Akkurat nå savner vi Mette. Alle sammen. Lorden også.

Kald kreps og kokende suppegjøk - Lagde jeg suppa til Svein?

27.02.2018 - 21:45 Ingen kommentarer

Det begynner å bli alvor på kjøkkenet

 

Dag to på Camp Kulinaris, og vi ser allerede at våre ulike roller setter seg. Vi skal både lage mat, og å lage underholdning. Ingen av oss er tilfeldig valgt av Kjartan og TV gjengen. Vi er der for en grunn: Vi skal drive en restaurant, uten å ha den minste peiling på hvordan i all verden det skal gjøres. Det har allerede etablert seg en stor enighet om at det er jeg som er den best egnede å spørre om man sitter fast på kjøkkenet. Det er selvfølgelig litt deilig å faktisk kunne svare på de fleste spørsmålene. Men helt ærlig: Jeg finner ofte bare på noe å svare, som jeg synes selv høres troverdig ut. Det er ikke bare for å opprettholde imaget mitt som foodie og matekspert. Det handler faktisk mye mer om å gi de andre et lite snev av trygghet. Fortvilelsen og desperasjonen lyser ut av den ene etter den andre når de kommer til meg med skjelvende røst og spør: "Hans-Erik. Hvor mye olje skal det være her nå? Hvor lenge skal dette koke?" Jeg svarer så godt jeg bare kan. Som regel oppdager de det selv: Å lage mat handler ikke bare om å følge oppskrift - det handler minst like mye om å erfare. Det handler om å prøve og feile, til man skjønner det selv. Får det inn under huden.

Å få ekspert og favorittstempel er uansett en ære med bismak i dette spillet. Selv om jeg regner meg selv som en habil hobbykokk, er jeg bare det: En hobbykokk. Jeg er ikke en uslåelig ekspert. Jeg gjør masse feil hele tiden når jeg lager mat. Slike feil som Kjartan ikke godtar. Slike feil som ser idiotiske ut i ettertid. Jeg gjør feil som alle de andre på kjøkkenet, men når favoritten gjør det, blir det ti ganger mer synlig. 

Å gratinere sjøkreps er ingen heksekunst. Man må bare slakte ned en haug med levende sjøkreps og gratinere de. Det gjelder bare å vite hvordan man gjør det. 

Å lage skalldyrsuppe derimot, er litt mer omfattende. Man trenger faktisk skall og rester fra de sjøkrepsene jeg har slaktet. Det er basen. Så skal det kokes inn, med vin, sauser, krydder og grønnsaker, og kraften skal siles. Den skal monteres opp igjen med fløte, og serveres fra sånn spuma-flaske så den blir luftig og skummete. Svein aner ikke dette. Han er helt blank. Det er ikke noen hemmelighet. Han sier det selv. Og Svein har fokuset sitt sånn ca over alt hele tiden. Han er som Kong Julian i Madagaskar - filmene. Han forelsker seg i hvert øyeblikk han opplever. Kaster seg logrende rundt halsen på deg det ene øyeblikket. Løper gråtende ut det neste, og rekker å stifte skogbrann og redde et barn fra å bli overkjørt i samme slengen. Han tenker høyt, og da mener jeg høyt- utestemme.Vel helt ærlig: Svein roper tankene sine.  Det er lett å elske Svein. Men det er også lett å bli dratt med i Sveins univers, selv om det kanskje ikke passer. Og når han skal lage suppe, må han ha hjelp. Ellers går det ikke. Og jeg kan lage suppe. 

Han får gjøre alt selv. Jeg går ved siden av han og peker og gir han beskjed om hva han skal gjøre. Han får hjelp til å lære seg å lage suppa av meg. Og den må han kunne når han skal lage litervis med suppe til gjestene som kommer i morgen. Han må ha gjort hvert steg selv, slik at han forstår det. Men om han husker det? Hvert steg? Steg for steg? Vi får se.

Sjøkrepsen lager jeg uansett som jeg skal - en time for tidlig. Så den blir kald. Det smaker ikke så godt med kald gratinert sjøkreps. Faktisk litt ekkelt. Men suppa blir bra. 

Hvem får ære for suppa? Det diskuteres heftig. Jeg er ikke egentlig så opptatt av det. Svein har laget suppa som han fikk beskjed om. Og nå kan han faktisk servere denne suppa til gjester hjemme hos seg selv, om han vil. 

Jeg begynner å åpne øynene opp for noen av de jeg ikke kjenner så godt fra før: Lipgloss-brigaden - Kristin, Linni og Alexandra. Sånne jenter er lett å undervurdere. De er perfekt sminket. Har flotte antrekk. Aldri en en dårlig dag på håret. De er influencere og trendsettere. Man kan lett la seg forlede til å tro at de er helt innesnødde og sandblåste. Men det ville være en gedigen feil å tro. De er smarte disse jente. Og de er flinke. Alexandra jobber stille og metodisk på kjøkkenet. Hun er dessuten dyktig. Hun får til en fantastisk karamellpudding. 

Kim har bestemt seg for å lære seg å lage mat. 

Lorden møter seg selv i døra.

Jenny og Brita setter ord på noen viktige ting.

Bjørnar stakkar, har fått en steinrøys av noen kantareller. Jeg har faktisk selv aldri opplevd et parti kantareller med så mye pukk og singel. Han har en umulig oppgave. Derfor melder han seg mer eller mindre ut av gjengen for en stund, og står alene til langt på natt og skrubber sopp.

Om bare noen timer åpner restauranten og gjestene kommer. Jenny begynner å merke alvoret og hun er nødt til å legge en plan for hvordan serveringen skal foregå.

Etter bare to dager på Camp Kulinaris begynner vi alle å kjenne på en ny og litt sær følelse: Dette blir mye mye tyngre enn vi trodde i dagene og ukene som kommer.

Premiere på Camp Kulinaris - Tilfellet Svein

26.02.2018 - 22:00 Ingen kommentarer

(Foto-Haakon Hoseth)

En av mine store lidenskaper er god mat og god drikke. Får jeg bruk for dette i Camp Kulinaris?

 

Plutselig ble jeg borte en lang periode i fjor sommer, og ingen måtte få vite hvor jeg var og hvorfor. Mange ble til og med bekymret for om det var noe alvorlig galt som skjedde i livet mitt. Vel, nå vet alle at jeg var med som deltager på Camp Kulinaris med en helt fantastisk, sprø, søt, herlig, irriterende, elskverdig og nydelig bukett av norske kjendiser. Alvorlig? Nei. Galt? Ja. Uhøytidelig Galt. For det er jo egentlig helt galskap for meg, og sikkert de fleste andre å la oss isolere på et lite pensjonat og vertshus i idylliske Portør utenfor Kragerø, og leve tett innpå hverandre. Vi blir jo selvfølgelig litt tussete hele gjengen, og akkurat det er jo hele poenget. Alle våre spontaniteter, nykker, uvaner og forvirringer blir jo filmet hele tiden. Men samtidig blir alle våre gode sider, humor, varme, medmenneskelighet og spontanitet også filmet. Og til sammen blir dette et aldri så lite manifest på hvordan livet kan være, i et lite format.

 

Første uke blir en brutal overgang fra et fritt liv, til den lille bobla vi skal leve og bo i. Vi skal bli kjente med hverandre. Noen har møttes før. Andre har man lenge ønsket og møte. Og noen nye bekjentskaper skal vise seg å føre til gode vennskap, på tross av forskjeller og ulike tilhørigheter. 

Jeg gledet meg veldig til å møte Brita. Litt sånn endelig faktisk. Vi hadde lenge kompis-flørtet på FB, og vi har sånn ca samme syn på noen ting, og morer oss godt over at vi har totalt ulike syn på andre ting. Men jeg og Brita har noe viktig til felles: Vi er Rednecks. Vi elsker grill og pick-up biler, caps og banjo. Og vi har et litt misantropisk skråblikk på verden. Da vi møttes, var det som å fortsette en dialog som hadde pågått i årevis, kun avbrutt av vår egne hule "Beavis and Butthead" - fliring. 

Mette var også en sånn en jeg gledet meg til å møte: Et lite ekorn med et uskyldig søtt smil, som plutselig bare kan fyre løs en verbal salve som plasserer alle skap der de skal stå. Drivende intelligent og sterk. Det var et berikende bekjentskap. Men å få jenta til å senke skuldra og ikke skulle erobre hele verden på en og samme tid? Lykke til. Hun gir seg aldri. Jeg blir glad i henne med en gang.

Vi kan ikke bli kjente med alle på en gang. Det er godt å ha Jenny der, som jeg kjenner så godt fra før. Og vi vet hvor vi har hverandre. Men hvor lenge vil det vare? Vil gode vennskap bli satt på prøve?

Svein og Lorden er brødre fra dag en. De har allerede blitt enige om å ha hverandres rygger. "Bromance" kalles dette. Når man er så nære brødre, kan man feire dette med et forfriskende bad, og med leik og moro. Sammen er de jo uslåelige, og kommer til å mestre matlaging og kjøkken, uten å ha den minste snøring fra før. "Bromance" gir superkrefter. Det vet alle vi gutta. Jeg kjenner dette fenomenet godt. Og jeg tror det er bra. Men det skal også lages mat på Camp Kulinaris. 

Jeg skjønner snart at det som skal skje på kjøkkenet blir tøft. Jeg kjenner Kjartan. Han har jeg vært borti før. Han er verdens fineste fyr. Det er bare en ting som provoserer Kjartan, og som får frem en uforsonlighet som kan skremme vannet av den beste av oss: Dårlig mat. Han hater dårlig mat. Han blir fortvilet og forbannet når folk ikke behandler mat med den aller største respekt. Vi skal nok få oppleve dette på kroppen alle som en.

Kjøkkenet er fremmed og faktisk litt vanskelig. Gasskomfyrer lever sine egne liv. Du må bli venn med hver enkelt komfyr, om det er gass. Jeg er hobbykokk. Ikke så vant til storkjøkken. Jeg skjønner at jeg skal få litt å bryne meg på her.

Svein klarer på mesterlig vis å bli både maskot, kjæledegge, tilfelle og katastrofe kun 25 minutter inn i første episode av Camp Kulinaris. Jeg har møtt Svein før, men dette er første gang vi skal bli kjente med hverandre. Svein er fra et land som heter Syden, der alt er lek og moro. Men der man også har hjertet utenpå kroppen, og føler spontant og høyt. Impulskontroll eksisterer jo ikke i Syden. Det vet alle vi som har vært der. Lorden som er fra Paradis - et sted hvor ingen kan gjøre noe feil og alle er vakre og perfekte, bryr seg ikke om at Svein ikke har impulskontroll. Lorden har uansett ingen impulser som må kontrolleres. Derfor er de bestiser.

Svein er en fyr man lett blir glad i, men som ikke alltid er like lett å leve med. På et lite kjøkken, med så mange ulike personligheter samlet, klarer han selvfølgelig å irritere på seg de som gjerne vil konsentrere seg og få jobben gjort. Jeg føler at jeg har et bein begge leire når campen deler seg i to fraksjoner - for og imot Svein. Jeg liker ikke slike ting. Jeg er litt konfliktsky. Og jeg tror at Svein kan loses gjennom oppgaven sin med litt support. Jeg tror kanskje jeg har en lettere oppgave enn jeg trodde da jeg tok den på meg. Så jeg bestemmer meg for å hjelpe de andre, og særlig Svein litt nå denne første uka på Camp Kulinaris. Om det er et klokt valg? Vi får se.

 

Se første episode av Camp Kulinaris her: 

https://www.viafree.no/programmer/underholdning/camp-kulinaris

Denne natten deler jeg med mine døde

01.11.2017 - 00:19 Ingen kommentarer

Ja så var årets Halloween over.

All Hallows Eve. Dagen da vi skal minnes våre døde, alle helgener og martyrer - de som døde i tro og håp.
Vi skal takke dem for det de skapte for oss som kommer etter.

En lykkelig niåring danset rundt i gatene i kostyme, sammen med sine venner. Skremte hverandre, kniste og lo. Samlet godteri. 

Jeg viste henne bilder av hennes tipp oldemor, og fortalte om slekten vår. Hun skjønte ikke hvorfor jeg fortalte det akkurat i dag. Men hun elsket å se på bildene fra gamle dager. Sine gamle slektninger fra svunnen tid. De levde, kjempet og døde. Skygger og støv. Men de ble så levende i jentas øyne, da hun lyste opp over at hennes forfedre hadde levd. Hun ville så gjerne ha møtt dem.

Vi snakket mye om de som vi elsker, men som ikke finnes mer. De som er døde nå. Hvem var de? Var de lykkelige? Ville de ha likt oss?

Jeg fortalte henne ikke så mye om mitt eget liv i dag. Ikke om hvor mange ganger jeg selv holdt på å miste livet. Jeg fortalte henne ikke så mye om alle de gode vennene mine som har dødd opp gjennom årene- av sykdom, ulykker og tragedier. Det er for tidlig. 

Men jeg jeg vet at mange av mine avdøde venner og kjære ville ha elsket denne lille jenta, om de hadde møtt henne. Jeg vet at - hvor enn de er i dag - vil de henne godt. De døde danset med henne i gatene i kveld, og feiret livet.

Nå ligger hun og sover. Med en bøtte full av godteri ved siden av sengen. For henne var det skrekk og gledesgys. Men også undring og takknemlighet. Over livet. 

Hun vet nå at livet ikke er lett. Det skal ikke være lett. Men det skal leves. Og det skal nytes. Livet vi har fått, er det eneste vi har.

Jeg sitter nå og hører på denne sangen, og lar tårene strømme. I takknemlighet til livet. I sorg over alle som mistet sine liv på urett vis. I undring over hvorfor jeg har overlevd så lenge. Og i kvaler over alle tunge stunder som har kuttet sår i sjelen min.

Denne natten deler jeg med mine døde. Og jeg har lov til å synes det er vanskelig.

<3 til dere alle

Her er sangen: "Mad World" - Gary Jules: 

https://youtu.be/DHtcliIvnHI

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var kjent i det hele tatt

13.09.2017 - 14:57 Ingen kommentarer

Mandag var en av de.

En betent svettekjertel i armhulen bare vokste og ble til en sann pine i løpet av denne uken. Det ble så vondt og jævlig at jeg bare måtte vente til jenta kom hjem fra skolen og ta henne med på legevakta.

Å skjære opp og tømme en sånn ekkel greie er så vondt at det var en mildt sagt mismodig trubadur som tuslet bort til legevakten.

Jeg satt der ved siden av jentungen, i venterommet, da en dame kom ut fra legen. Hun stoppet opp og pekte demonstrativt på meg og måpte, mens hun prøvde å få med seg alle de andre syke stakkarene på en slags masseforbauselse over at jeg - et kjent ansikt, satt der på en legevakt:

"Jammen er det ikke? Den jeg tror det er?"

Jeg jamret en stille bønn til Gud om å la hele denne dagen bli avlyst.

"Kjenner du meg ikke igjen?"

Jeg forsøkte å tenke etter. Nei. Hun så helt vanlig ut.

"Du signerte jo kokeboken din til meg for 4 år siden?"

Hun virket liksom krenket over at jeg ikke husker hver eneste person jeg signerer bøker og plater til.

"Beklager", mumlet jeg. "Jeg husker ikke så godt alle jeg møter på min vei."

Armen verket noe helt sinnssykt, og jeg ville bare få sitte og grue meg til å få en skalpell stukket inn i det betente vevet under armen min.

"Jaja samma det", snøftet hun "Hva feiler det deg da? Eller er det lillejenta? ER DU SYYYYK LILLE VEEEENN?" ropte hun til datteren min med en falsk barnehagetante-stemme.

Jeg ble litt tverr og sa: "Jeg har bare noen ting jeg må ta opp med en lege".

Jeg hadde selvfølgelig lyst til å fyre løs det som egentlig var sannheten:

"Jeg er et menneske som alle andre. Jeg blir syk og må til lege. Når jeg er det, vil jeg helst være i fred med privatlivet mitt. Du har ingen rett til å invadere meg og barnet mitt på en legevakt, uansett om vi er aldri så kjente."

Men jeg klarte å beholde roen. Hun følte nok blikket mitt, og gikk videre som om hun hadde stjålet noe. Det hadde hun jo på en måte: Privatlivet mitt. Verdigheten min. Behovet for fred.

Vel, legen kom og hentet meg. Det ble en blodig og smertefull affære. Han var forøvrig kurder elle syrier eller noe sånn, og han hadde tydelig erfaringer fra krigskirurgi.

Han var rask og brutal. Kjørte en sprøyte inn der det gjorde vondest, og gikk i skuffer og skap og lette etter skalpeller og skyllevann. Pinsetter og klemmer skulle han også ha. Han ville liksom grave litt inni der.

Å bedøve en sånn kul, er nesten håpløst. Bedøvelsen virker bare litt, om i det hele tatt. Dette forklarte han meg mens han skar et dypt kutt i armhulen min, og begynte å klemme og presse fra alle mulige kanter. Blod og gørr, blandet seg med mine skrik og min psykotiske latter. Det var så vondt at jeg måtte le. 

Så dytta han en gummigreie inni såret og begynte å surre meg inn i bandasjer og greier, mens han plystra.

Jeg måtte til apoteket og hente antibiotika etterpå. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke legitimasjon med meg, så jeg måtte faktisk gjøre det jeg hater mest i hele verden:

"Jeg vet ikke om du kan gå god for hvem jeg er, siden jeg kanskje har vært litt i blad her og der?"

Igjen forbannet jeg kjendiseriet mitt. Nå brukte jeg det for å slippe å gå hjem og hente leg. Det gikk heldigvis i orden.

På veien hjem gikk datteren min og jeg stille i gatene og sa ingenting. Hun syntes synd i meg, og holdt meg omsorgsfullt i hånden. Jeg sa at vi kunne gå og spise sushi istedenfor å lage mat hjemme. Jeg orket ikke tanken på å stå og svi opp fiskepanetter med armen i fatle. 

På veien kom en fyr sjanglende med en pizzaeske i hånda. Han var tydelig på vei hjem for å komme til hektene.

Med en gang han fikk øye på meg, ropte han ut:

"Det er jo deg jo! Døh! Jeg trenger to minutt med deg. Jeg så den der filmen du spilte i og så lurer jeg på..."

Jeg halset videre og sa "Jeg kan ikke nå. Jeg er med datteren min og vi må videre."

Da ble han sint og ropte etter med og datteren min mens vi gikk hjem så fort vi kunne: "Faen asså! Dårlig gjort. Jeg kommer til å drekke meg ihjæl men det driter duuu iiii, jævla kjendis!!"

Jenta mi knuget seg inntil meg, og hvisket: "Ikke bry deg om det pappa. Han var bare full."

Jeg nikket og smilte tappert. Bak øynene mine presset tårene seg på, men jeg pustet ut og inn et par ganger og så på henne med et smil:

"Ja, vennen. Sånn er jo pappas jobb vet du, at mange vet hvem vi er. Selv når det ikke passer."

Så gikk vi inn og satte oss på sushien vår nedi gata. Hun som jobber der kjenner oss godt nå, og hun så nok at jeg gikk og plagdes. Så hun var rask med laksemakier og vårruller, og vi satt der lenge, stille og spiste og koste oss.

Er det dommedag snart?

16.04.2017 - 13:51 Ingen kommentarer

En øde planet. Ørkenlandskap. Ulende vinder. En brennhet sol og en iskald natt. Der det en gang var liv, er det nå kun stillhet. Svever det fortapte spøkelser der? Sjeler som en gang hadde kropper, men som nå ikke engang husker at de  levde? At de en gang var mektige vesener i en stor sivilisasjon? Vi kan bare spekulere og fantasere. Planeten Mars fyller oss med skrekkblandet undring. Det er nemlig sannsynlig at det har vært liv der. Nøkterne vitenskapsmenn vil nok si at det nok kun var liv på mikronivå; encellede organismer. De ekstreme forholdene utlukket deres mulighet for å utvikle seg til mer avanserte former for planter eller dyr. Og tanken på noen intelligent livsform; tvilsomt. En stor sivilisasjon? Absurd. Andre, mer frittenkende vitenskapsmenn - fantaster og filosofer - våger å eksperimentere med større tanker: Kanskje Mars engang var som Jorda er nå: Et mangfold av liv - intelligent liv. Store mektige riker. Sivilisasjoner som spiste seg selv opp innenfra. Utslettet seg selv med meningsløse kriger, motivert av irrasjonelle dogmer. Ressurser som ble kastet bort av overkonsum og egoistiske prioriteringer. Helt til planeten Mars opplevde sin egen Apokalypse - sin Dommedag. Og forødelsen var til slutt et faktum. De eneste som befolker Mars i dag, er en håndfull roboter, som vi har sendt dit for å lære. Hvordan ser en livløs planet ut? Og så det store skumle spørsmålet: Er Jorda på vei til å møte samme skjebne som planeten Mars?

I de fleste store religioner er Dommedag en sentral hendelse. Dagen da alt er slutt. Dagen da livet, slik vi kjenner det, skal opphøre og eksistere. Samtidig fortelles det også om at noen utvalgte skal for leve evig etter Dommedag. I en slags overopphøyet tilstand. Mystikere beskriver dette som et høyere bevissthetsnivå, der sjelene har så store innsikter og evner, at et liv i en fysisk verden, i ene eller annen form for apekropp, ikke lengre er nødvendig. I mer folkelig religion, beskrives livet etter Dommedag som en helt konkret fysisk tilværelse, der man først og fremst har materiell overflod: At man da nærmest skal bo i en evig lukseriøs hotellsuite, all inclusive, med 24 timers roomservice og evig smilende engler som sitter i resepsjonen og passer på at du alltid har rene håndklær og solseng ved bassenget. Gatene skal, av en eller annen grunn, være av gull. Og det skal, av åpenbare grunner, lukte ganske godt over alt. Hvis du  da er så priviligert å få havne der da: I Paradis.

Det skrives nemlig også om de som ikke får lov å komme til Paradis. De som har forbrutt seg på forferdeligste vis. Slike som Adolf Hitler og Josef Stalin. Og alle som heiet på de. De slemme. De onde. De perverse. De grådige. De som ikke angret på sine onde handlinger, og ba om unnskyldning. De skal ikke få slippe inn på luksushotellet i skyene. De skal derimot få bo i en verden av lava, svovel og giftig aske. De skal daglig få gjennoppleve den smerten de har påført andre. De skal aldri få sove. Aldri få hvile. Aldri få glemme. At de forbrøt seg mot Guds lover, og antok selv rollen som Gud - der de ikke hadde lov. Det er en nådeløs verden: Helvete. Pinslene vil ingen ende ta. Det er et sted så fryktelig beskrevet, at mange mennesker blir gale av redsel ved å tenke på at de engang kan havne der. Bøker er skrevet av mennesker som til slutt måtte få legehjelp for sin angst for å havne i Helvete. Og simple sjeler har ofte brukt dette fortvilede stedet som et hersketriks, for å skremme sine medmennesker til lydighet.

Vitenskapen - hvis det nå egentlig finnes noe slikt - har selvfølgelig også sin Dommedag. Den er forsåvidt ganske kjedelig. Det er en beregning om at alt vil ta slutt om noen milliarder år. Sola vil slokne. Sorte hull vil sluke alt.Men innen den tid vil alle på jorda forlengst være døde. Og når vi er døde er vi borte. Når du dør vil du ikke engang være et "jeg" som kan si til deg selv: "Dæven, nå er jeg jaggu død gitt." For mange er dette kanskje den aller mest skremmende tilstanden å havne i. Total ikke eksistens. Det finnes til og med religiøse retninger som beskriver denne tilstanden som den egentlige Guds straff. Så nådeløst høres det ut - å ikke finnes.

Når kommer Dommedag? Uttallige religiøse ledere har forsøkt seg med å sette en dato. Med katastrofale følger for menighetene som har fulgt dem. Medlemmene pantsatte alt de eide og avviklet sine jordiske tilværelser, før de gikk opp på en bakketopp og satte seg til å vente. Ja faktisk talte de ned til øyeblikket det skulle smelle: "5-4-3-2-1- og så.... ingenting." Verden var akkurat som vanlig, bortsett fra at de selv nå var hjemløse og konkurs. De hadde åpenbart glemt at Dommedag skal komme "som en tyv om natten". Det er altså ikke helt tilrådelig å forsøke å tidsfeste Dommedag. Du vil garantert bomme. 

Det strides blandt de skriftlærde om Harmageddon er det samme som Dommedag. Harmageddon beskrives som et siste slag mellom godt og ond på jorda. En krig som skal avslutte alle kriger, og et nytt guddommelig rike skal oppstå på jorda. Det er jo et litt annet bilde enn Jordas slutt, hvor man enten kommer til himmelen eller helvete. Eller oppnår en høyere åndelig tilstand, for den saks skyld. Harmageddon var visst opprinnelig et fjell med en eller annen by i Midt Østen hvor et stort slag skulle stå, ifølge profetiene. Alle skal først vise sine sanne ansikter. De du stolte på som gode og anstendige ledere vil vise seg å ha snakket fagre ord, men faktisk ha stått bak all verdens lidelse, med sin grådighet og forakt for menneskeheten. Mange mener at verdens slagmark er i Midt Østen, og at det er der verdens skjebne skal avgjøres. Gamle kristne forestillinger om en verden styrt av sataniske krefter som søker å trellbinde alle verdens folk, merke dem og bruke dem i en ren materealistisk dyster verden av penger, grådighet og fornedrelse, helt til det store siste slaget mellom godt og ondt, har forplantet seg opp gjennom tidene. Mange mener at den vestlige verden er gjennomsyret av falske filantroper, som i det godes navn forgifter menneskeheten: Gjør oss alle til gjeldsslaver, skatteslaver og evige pasienter og tilfeller. Som får oss alle til å tenke likt, ved hjelp av massemedia, reklame og populærkultur. Som holder oss bedøvd med medisiner vi ikke trenger, eller gjør oss syke med mat og kjemikalier som er skadelige for oss. Banker, olje, våpen, media og farmasi. Hvis man følger pengene, er det kun en liten prosentandel av verdens befolkning som til syvende og sist eier alt. De tjener penger på begge sider av krigende parter. De tåkelegger kriger og får dem til å handle om ideer og dogmer, når de egentlig handler om rørledninger og raffinerier. De sprer falske opplysninger, og vinkler dem slik at vi lager stor ståhei om ingenting, mens de virkelige problemene ikke får oppmerksomhet nok til å kunne løses.

Nostradamus var en av de: Han spådde en tredje siste stor krig, som ville knuse disse mastodontene som har drevet med dette kyniske spillet med menneskeheten. Noen har blitt beskyldt for konspirasjonsteorier, og fått kjeft for å blande Gud og sjel inn i tingenes politiske og materielle tilstand. Andre har ganske nøkternt konkludert med at tingenes tilstand er naturlig i en verden av grådigperer. De fleste tekster og sitater ligger åpne for tolkning, og man skal ha meningers mot for å tørre å hoppe på konklusjoner. Særlig når det gjelder detaljene. Hver ord kan ha sin egen felle. Kan misforstås og tolkes i retninger som ikke helt stemmer. 

Men skal vi se stort på det, er det nok ingen grunn til å bagatellisere verdens tilstand i dag. Jeg vet ikke om antallet konflikter i dag er høyere eller lavere enn før. Jeg får motstridene opplysninger om dette, i mediene. Men jeg ser skarpere ordbruk, og mer nådeløs retorikk enn jeg husker fra min barndom under den kalde krigen. Første og andre verdenskrig var visstnok ment å skulle endelig rydde opp noen skarpe skiller, og bane vei for nye tider. Krigen for å slutte alle kriger - del 1, ble til krigen for å slutte alle kriger - del 2 og hele tiden snakket fremtidsfilosofer av ulike nivåer av åndelighet, fra Nostradamus til Einstein, om krigen for å slutte alle kriger - del 3. ( Einstein sa at han ikke visste hvordan 3.verdenskrig ville se ut, men den fjerde ville bli kjempet med stokker og steiner.) Jeg blir ofte spurt om jeg tror 3. verdenskrig snart begynner. Jeg pleier å svare at jeg tror den har vart en stund allerede. Jeg er ikke der at jeg tror det er Dommedag. Men det kan se ut som om denne krigens anatomi er noe anderledes enn kriger var i tidligere tider: Da det faktisk var mulig for en av partene å vinne krigen. Det tror jeg ikke det er lengre. Og jeg tror det kommer til å bli verre før det blir bedre. Desverre.

Men før du hopper på og kaller meg dystopiker: Jeg er ganske overbevist om at det - etter denne krigen har fått rase fra seg - vil bli bedre. Og at menneskeheten en vakker dag vil få oppleve ekte frihet. Og da snakker jeg ikke bare frihet fra tyranni og diktatur. Men også individuell frihet, økonomisk og materiell frihet, tankefrihet - frihet fra meningsterror, åndelig undertrykkelse og enhetstenkning. Det er dette mennesket har søkt i tusenvis av år. Og det er vel det vi fortjener, alle som en.

Drep de kristne

04.04.2017 - 01:54 Ingen kommentarer

Kristofobi - du kjenner følelsen? Hjertet banker. Blodet koker. Tanker og stemmer surrer inni hodet ditt. Stemmer som snakker på forlengst utdødde språk. Svarte unaturlige røster som messer baklengs. Bilder av flammer og svoveldammer. Øynene dine ruller bak i hodet ditt og viser kun det hvite. Hodet snurrer 360 grader på skuldrene dine mens du kaster opp grønt slim. Du trosser tyngdekraften der du krabber opp vegger og tak. Du vet hva som skjer, med du klarer ikke å stoppe det: Et kristofobisk anfall. Hva var det som trigget det? En hallodame på TV med et lite gullkors rundt halsen? Eller en politiker? En slurvete lærer som ba fadervår i klasserommet mens junior var der? En TV predikant som ba deg om penger? Eller var det de der mørke historiene? Heksebålene og korstogene? Inkvisisjonen som nådeløst slo ned på all feil tanke og tro i den mørke middelalderen?  Da man måtte regne med sanksjoner hvis man tenkte og ytret seg ukorrekt? Kanskje det var mer moderne - det som trigget anfallet: De tretti menighetsmedlemmene i den der sinte kirka i USA som sier at homofile ikke er elsket av Gud. Noen ganger skal det så lite til. Andre ganger er det verre: Kristofobi kan trigges av så mangt. Den er ikke rasjonell. Den skal ikke være det. Vi har kommet så langt i sivilisasjonen nå. Dette er en av de høyest utviklede og mest siviliserte trekk i vårt rasjonelle vitenskapelige samfunn: Kristofobien skal ha fritt spillerom. Den skal ha gode levekår. Og det skal kun finnes en eneste kur: Drep de kristne.

Drep de kristne. Du kan få det på en t-skjorte om du vil. Bestille den på nett. Det er skrevet både sanger og kved om å drepe de kristne. Det er helt innenfor ytringsfriheten ifølge en ekspert på akkurat dette: Ytringsfrihet. Friheten til å si hva man vil i et samfunn, bare man ikke sprer hat mot en gruppe. Njål Høstmælingen oppklarer dette allerede i 2010 for NRK Troms: https://www.nrk.no/troms/_-greit-a-synge-_drep-de-kristne_-1.7261945 : Hadde Black Metal bandet sunget "Drep Samene" hadde det vært anderledes. Da hadde nok politi og myndighet måtte kobles inn. I dag vet vi også at utsagnet "Drep Muslimene" også faller inn under hat-ytringer, og ikke ytringsfrihet. Det er bare frihet til å si "Drep de Kristne". Ellers er det ikke lov og oppfordre til drap i noen som helst form.

Kristofoblien har sin velfunderte retorikk: Norge var et vikingeparadis, helt til de kristne kom og tvang sin nye tro ned over hodene til folk. Derfra gikk det bare nedover med verden. Kristendommen var da angivelig en mørkets og hatets religion, som slaktet for fote: Heksebål, kjetterbål og fanatiske tyranniske kirkeherrer har da i tusenvis av år holdt den vestlige verden i et jerngrep. Sannheten er nok et par tusen ganger mer nyansert enn som så, men det stemmer jo at at det har blitt begått forferdelig handlinger av kirke og stat, i Jesu navn. Det står faktisk i Bibelen at det er en uting som vil oppstå, når psykopater får tilgang til definisjonsmakten over Gud. Men det er ikke rom for slike nyanser lengre i kristofobien. Nå er det den totale utryddelse som gjelder. Og det kan skje med den største logiske forankring: Psykopatene har nemlig droppet kirken, og har nå definisjonsmakten over vitenskapen.

Islamofobi derimot, er et forferdelig onde vi alle må bekjempe: Den er er irrasjonell og hatefull, og lener seg på hendelser og opplysninger som ikke skal nevnes. Der alle kristne er medskyldige i kjetterbål og brutale henrettelser som ble begått for fem seks hundre år siden, er det forferdelig intolerant og xenofobisk å avkreve muslimske organisasjoner noe som helst svar på islamisters brenning, halshugging og steining, som foregår i dag - i nåtid. Vi må ikke skjære alle over en kam, sier vi når det gjelder islam. Alle har et kollektivt ansvar, sier vi når det gjelder kristendommen. Og skulle vi følgelig bli arrestert for en og annen logisk brist i dette hykleriet, gjelder det å dra det små-snurte ateistiske: "Fuck all religion" kortet. For "all religion" skjærer jo i hver fall "alle" under en kam. Bortsett fra Islamofobi da, som skjærer alle under enda mer kam - ifølge ateistene. Øh... Drep de Kristne! 

Vel dette prosjektet med å drepe alle kristne ser ut til å gå ganske så greit der ute i den vide verden. Og ikke bare det - du slipper å vite om det. Vi er i Norge velsignet med nyhetsmedier som er "Kristofobisk Korrekte" i sin nyhetsdekning. Dvs: De største mediehusene i Norge unngår å melde at forfølgelsene av kristne  overgår all annen religiøs forfølgelse i verden i dag. Samtidig er det ganske mye å holde skjult for oss. I all fall ifølge en italiensk studie gjort av Senter For Studie av Nye Religioner: http://www.cesnur.org : 600 millioner kristne lever i samfunn der de må ta seg i akt for å praktisere sin tro. 90 000 kristne ble myrdet for sin tro i 2016 - en tredjedel av disse ble myrdet av  salafistmilitsen ISIL. Drapene foregår hovedsaklig i Syria og Irak. I Irak talte man ca 1,5 millioner kristne i 2003. I dag finnes det kun 275 000 igjen, og tallet er stadig fallende. Men i tillegg foregår det et regelrett folkemord på kristne i Egypt og Libya, samt i en rekke afrikanske stater. Pakistan, India og Myanmar er også ivrige kristofober, og anser kristendommen som fritt vilt, siden religionen kom til deres land via vestlige misjonærer og kolonialister. Slike nyheter får du ikke lese her hjemme på berget. Kristofobiske redaktører og deres kommentatorer, passer nøye på å utelate slike opplysninger. Litt av frykt for å bli sett på som islamofober, men mest av frykt for de andre kristofobene: De vil ikke fortelle deg om korsfestelser, halshugginger og kristne som brennes levende i Midt Østen i dag, av frykt for å bli sett på som abortmotstandere og homohatere. De samme redaktørene vil samtidig unnlate å fortelle om homofile som kastes levende fra høye bygninger av de samme islamistene, av frykt for å bli sett på som - ja, tro det eller ei: rasister. Fasiten er, i all sin absurditet, at: Kristne kvinner som dekker håret, er kvinneundertrykt. Islamister som dekker seg, praktiserer trosfrihet. Kristne prester som ikke vil vie homofile, og ser på abort som forsterdrap, er mørkefyrster fra middelaldreren. Islamister må ikke spørres om homofili og abort, av kulturrelativistiske hensyn. Selvmotsigelsene er så mange og påtakelige, at det kun lar seg forklare med kristofobisk retorikk. Men den kjenner vi alle til. Den er vitenskapelig bevist, sekulært sanksjonert og politisk iverksatt: Drep de Kristne.

 

 

 

Premiere på videoen "For Deg" til norske veteraner og pårørende.

23.03.2017 - 17:05 Ingen kommentarer

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor høst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten på noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til å bidra litt til Veteranforbundet Siops og pårørendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt på en førjulsfest, og så ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi nå har laget denne videoen til låta "For Deg". Låta er oversatt til norsk fra den amerikanske låta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle være en hyllest til norske krigsveteraner og deres pårørende.

Jeg har vært så heldig å møte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forstått på en helt annen måte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militære operasjoner i utlandet. De har vært utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsområdene med vonde traumer og minner. Det kan være vanskelig å leve med, og det kan være en prøvelse for deres nærmeste - de pårørende. Vi som samfunn skylder våre veteraner og deres pårørende vår oppmerksomhet, forståelse og takknemlighet. Jeg håper denne låta, og videoen, kan være med på å øke vår bevissthet og kjærlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som nå trenger å få komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var så preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for å se med egne øyne hvor de hadde vært og hva de hadde gjennomgått. Jeg har også møtt utallige veteraner på mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tøft der også, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge ønsket å bidra til et slikt løft i Norge. Og nå er behovet og muligheten der at vi bare bør få dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville være fantastisk. 

Tusen takk til regissør Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og glød etter å dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en ære og en glede å få møte dere.

Min bror muslimen

19.03.2017 - 16:27 Ingen kommentarer

"Æ ber får dæ hvær dag, Hans-Erik." sørlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vårt er jo på sørlandet. Med skarring og sang, snakkes det høyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her på Østlandet. Ingen rødmer. Ingen blir brydd. Å være troende på sørlandet regnes som det naturligste av ting. Selvfølgelig er det ikke alle som setter pris på dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutøvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap å tro på det vi ikke kan se og ta på, i det faget. Så er også diagnosen: "Religiøs Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen følger dem i det daglige. Så de kan få visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, når de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal være ganske skråsikker på seg selv for å dømme et annet menneskes åndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten også regnet som et brudd på FN´s menneskerettigheter; Alle har rett til å tro hva de tror, og å praktisere sin tro. Så lenge de ikke bryter FN´s menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er sørlending. Født i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 år siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvfølgelig sitt norske navn også. Og han han er mildt sagt like sørlending som han alltid har vært. Med sin tørre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Når han går alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet på han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nåde. Altså: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humør. Han kunne like godt ha vært en pinsevenn som tøffet rundt i skjærgården i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nåde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligløs og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette nådeløse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende å lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var også smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig å forstå. I de smuglerkretsene han opererte i var troen på det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han våket over deg og så til at tollerens øyne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert død - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, så skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med å smugle dødelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til å forstå. Så om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, så var det av årsaker vi mennesker ikke kan forstå. Samtidig slo denne virkelighetsforståelsen ut i begge retninger. Så om smugleren ble arrestert og fengslet, så var dette også Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lære noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv på hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset når jeg sier de har herointrafikk som en av sine største bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mørkere en du noensinne tør forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde få deg til å innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medløpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det måtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller på flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette øyeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han nå skulle få oppleve: 9 år i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig løslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte på pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn på cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gått grundig i sømmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han støttet det ikke. Og han fordømmer enhver terrorhandling som begås i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen på flyplassen for å ønske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe særlig glamorøs. Men troen var en viktig støttespiller de første tunge årene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle løse de problemene han hadde pådratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans største utfordring var å finne en moske hvor han følte at han hørte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av åpenhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke så mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer bør holdes litt nøyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden på livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjæreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker å reise, men nå i fredelig og lovlydig ærend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange åndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen spørsmål, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lært er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religiøse skrifter er som regel fulle av paradokser: Det står både "Øye for øye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen står det også vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter på den som dreper uskyldige. Og så står det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har også gått amok på troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer står veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine møter med islam og muslimer. Noen har vært skremmende og andre har vært givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til å komme seg ut av skyene som formørker deres liv, er selvfølgelig både prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer død og undertrykkelse, er like selvfølgelig forkastelig og grusomt. Akkurat nå, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er på fremmarsj. Og det er en stor misforståelse og ikke ta den på alvor. Det er ikke xenofobi å adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til å frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til å frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere på konsert. Det er en stor unnlatelsessynd å forsøke og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner å bli litt vel mange nå. Det nytter heller ikke å forsøke og underrapportere utviklingen. Det vil bare føre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer å gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhører fremdeles sjeldenheten i samfunnet vårt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det må snakkes om. Ellers vil det gå ut over ærlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

13.03.2017 - 19:52 Ingen kommentarer

Veien fra øvre Grünerløkka til Tøyen var for tung til å gå. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide å stabbe meg opp fra Løkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av på Tøyen. Svett og småkvalm. Ofte ekstra skjelven etter gårsdagens sjøslag. Løkkalivet var ikke en dans på roser. Mye moro, men også mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg våknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen år i forveien - da jeg var sprøytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, på Jernbanetorget. Da gjaldt det å kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om å få en dose som tar bort abstinensene. Å bli frisk. Nå dro jeg til Tøyen for å bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjøre meg - frisk. På statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet på bussen til Tøyen. Til klinikken. Sola svei i øynene mine. Jeg følte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt når man har abstinenser. Nervene står i høygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt første møte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsåvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent på en måte som fikk meg til å skjønne at han var østeuropeer. Sånn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier å si når jeg er for lat til å formulere meg etter det nye politisk korrekte språket. Newspeak-Nyspråk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for på noe språk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban på hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam å gjøre. Turban er et religiøst plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er så langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende øyne. En Koran på arabisk i hånden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd å oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam løst med å ha oversettelse og originalspråk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert på Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne våren. Han stod og ventet på meg annenhver morgen når jeg skulle ta bussen til Tøyen, for å få den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belærte meg om hvordan min narkomani burde straffes med døden. Han fortalte meg hvordan jeg ville måtte skjære av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til å snakke med sjuke folk. Så jeg klarte å holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der på 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjæres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du dø kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes på smertefult og ydmykende vis. Når Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov så hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested på Løkka. Noen tyrkiske og pakistanske smågangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Altså: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg blir kvalm ved tanken på å ødelegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses på vei ut av Egypt. Han fikk øye på meg, før han så hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Død mann står og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og så seg rundt til de fikk øye på denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphøyet mord i blikket sitt. Han begynte å hyle på arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De løp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og løp nedover gata så lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. Å bli jaget nedover gaten av muslimske smågangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg fått vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister også. Da mest i Hip Hop miljøet. Han var ustabil. Men jeg fikk også vite at han tilhørte en Moske i byen som lærte han opp i sin fanatisme og blodtørst. Det satt imamer og muslimske brødre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto også at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt å bruke dette som et eksempel på at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler også om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitært tyngende skattevesen. Å snakke med en lærd muslim om livet kan være ganske så lærerikt og fascinerende. Jeg har fått gode perspektiver på hvordan vår egen populærkultur korrumperer oss: Tilbakestående TV programmer om tant og fjas. Små sårbare familieenheter, med alenforeldre og få barn - totalt avhengige av nåden og omsorgen til en ansiktsløs stat, der store inngripener i andres liv kan gjøres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner på hvert gatehjørne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjør deg frisk, men bare demper symptomene på at livet er ganske så tøft å leve. Brød og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blåses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lærd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til å ta fra andre den samme friheten. Der har både de store verdensreligionene og den vestlige sekulære humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vår behandling av religioner og religiøse i Norge: Vi er nådeløse i våre angrep på små kristne samfunn; latterliggjør menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de på mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? Nå begynner det å bli mørkt.

MEN berøringsangsten er total i møtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for å kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vårt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi må forstå da andres kultur. Står det grupper i tusentall og forgriper seg på jenter på offentlige plasser? (Ja det skjedde i Køln. Og det har skjedd i mindre skala på svenske musikkfestivaler) Åjåj. Nå må vi passe oss for å ikke høres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spør du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du får avgjøre selv. Vi ser det vi ønsker å se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tør å ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med å bagatellisere, unnskylde og rettferdigjøre en trend som går i gal retning, pga av en misforståelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet å gjøre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religiøs og politisk ekstremisme, det være seg høyre, venstre eller religiøs. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo være en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som går over av seg selv. Men da må vi tørre å se på de ubehagelige signalene om det motsatte, uten å stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til å følge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser å være som en bror for meg.)

 

 

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

09.01.2017 - 10:08 Ingen kommentarer

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.