Djevelen bor i bikinitruser,sameluer og burkaer

28.08.2016 - 20:29 Ingen kommentarer

Dette bildet er hentet fra en samisk kortfilm jeg spilte i for noen år siden. Jeg spilte en prest som hadde reist til Finnmark for å frelse de troløse samene fra naturreligion og hedenskap. Presteskapet i de samiske omsrådene på denne tiden, ville utrydde alle symboler på samiske identitet, trosliv og levesett. I denne filmen - Iditsilba - reiste denne presten rundt i samiske leirer og tok de tadisjonelle luene som jentene bar, og kastet de på bålet. Samene ble fortalt at djevelen lå gjemt i lua, og de jentene som nektet å gi dem fra seg, ble druknet.

 

Du kan se klipp fra filmen her:  https://www.youtube.com/channel/UCtC4i3umDY-r1Mkc7bZ-cOQ

 

I disse dager har Europa gått amok om noen badedrakter som skal gjøre det mulig for muslimske kvinner å gå på stranden. For oss her i vesten er burkaer og niqaber og burkinier selve symbolet på streng Sharia og muslimsk middelaldersk terror og kvinneundertrykkelse. Så vi tenner den vestlige frihetsfakkelen, og vi vil utrydde og forby hele styggedommen. Djevelen er funnet. Ikke i en samelue denne gangen, men i en litt stor badedrakt. Og når vi mennesker har funnet djevelen, da kan vi liksom herje fritt. Ydmyke disse damene og tvinge dem til å kle av seg. På samme måte som det religiøse politiet i Iran ydmyker kvinner som vil pynte seg og være litt sexy for gutta. De blir da tvunget til å kle på seg.

Det vi glemmer i blodtåka, er at om klærne rives av eller tvinges på, så spiller det ingen rolle. Ydmykelsen ligger i tvangen, ikke i den tilsynelatende motivasjonen. Det er fornedrelsen som er poenget, ikke den ideologiske eller religiøse forklaringen. Den er bare et skalkesjul. 

Det er lett å tro at dette handler om religion og trosliv. Jeg tror ikke det lengre. Jeg tror dette handler mer om hodeløs forfølgelse av "de andre". Jeg tror vi blir forledet av den offentlige debatten til å tro at denne tredje verdenskrigen, som allerede har startet, handler om slike ting som har med religiøs symbolikk og troshandlinger å gjøre. Og jeg tror bruken av undertrykkende presteskap kun er et overfladisk verktøy for en mye simplere agenda. 

Det minner meg litt om gamle nazi-tyskland. Lederne i nazipartiet var visstnok ikke de mest religiøse av seg. Det var mange ateister der. Det var også endel mystikere som flørtet med religioner fra før vikingetiden. Noen var gamle kommunister, og en større andel var akademikere, som ikke trodde på annet enn ideologi og vitenskap. Men denne eliten ville selvfølgelig aldri fått helt vanlige katolske og protestantiske kristne borgere med seg på slagmarken, om de ikke hadde holdt massgudstjenester og skrevet "Gott mitt uns" (Gud er med oss), på beltespennene til uniformene. Eliten og de grå eminenser utnytter enkeltmenneskers behov for å ha et personlig åndsliv. Vi mennesker er åndelige av natur, men vi har liksom ikke nådd de helt høye bevissthetsnivåne selv. Så vi søker sannheter og forklaringer på vår egen eksistens. Dette er naturlig. Men det gjør oss også sårbare for skjulte agendaer. Vi kan lett bli dratt med på seilas.

Den katolske kirke tillot ikke menighetene sine å lese bibelen selv, i mange hundreår. De skulle bare adlyde sine prester i ett og alt. Vanlige folk hadde ikke annet valg enn å stole på at presten hadde rett når han rekrutterte korsfarere, solgte avlatsbrev og brant hekser. Alternativet var jo evig fortapelse.

I mange muslimske områder og i moskeer hvor Sharia praktiseres strengt og ekstremismen råder, sies det at leseferdighetene hos folk er svake. Muslimer som ikke har lest Koranen, blir fortalt hva som er rett og galt av Imamer som kanskje ikke alltid har de rette perspektivene inne. Altså atter et presteskap som utnytter folks mangel på kunnskap til å ta egne beslutninger. 

Det kan være fristene å leke Gud. I en rekke yrker som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre, finner man slike personligheter - som leker Gud med andre, og tjener sine egne formål heller enn å være folks tjenere. Prester, psykologer, leger, coacher, politi og politikere er alle eksempler på roller i samfunnet, der man lett kan blande kortene og forvirre folk istedet for å hjelpe. Og det er ingen konspirasjonsteori å påstå at mange slike folk med makt over andre, tjener andre formål enn folks ve og vel. Og forfekter man dogmer og heiser faner, kan man legitimere de underligste forbrytelser, fra klespoliti til konsentrasjonsleire - og det til jublende applaus fra de store massene. Fra folk flest.

Jeg tror nok menneskehetens trang, gjennom tusener av år, til å tvinge folk til å kle på eller kle av seg, skyldes andre drifter enn å tjene Gud, eller bekjempe Gud. Det handler om å leke Gud. Og de fleste religioner forbyr jo ganske strengt folk å opphøye seg selv til Gud. 

Men slike maktovergrep er veldig praktiske når verden skal krige om fordelingen av ressursene på jorda. Når vi skal krige om de siste oljedråpene, om rent vann, om dyrkbar mark og om verdige boforhold. Da kan vi lage skremmebilder og terrorisere hverandre og bygge murer mot hverandre. Propaganda og demonisering henger nøye sammen med krigene som raser nå - kriger som snart skal øke i omfang av katastrofale proporsjoner. Og det handler ikke om å spre sannhet om hva "De gjør mot oss". Det handler om å skape en rettferdiggjørelse av hva "Vi kommer til å gjøre mot dem".

Jeg vet ikke om folk har merket det, men jeg kan ikke huske å ha lest noe FN i mediene i det siste. De minner oss ikke lengre på at de 30 menneskerettighetene gjelder. De opplyser ikke lengre om at folkeretten brytes daglig, i hele verden. Det er skremmende stille fra den kanten der.

Og vi vanlige folk har glemt å bry oss om annet enn å løpe på strendene og kle av og på jenter. Og vi jager heller en Pokemon i parlamentet enn å konfrontere de som leker Gud med livene våre.



 

Kampanjen som ikke gikk viralt

25.08.2016 - 03:26 Ingen kommentarer

 

Dette bildet la jeg ut på Facebooksiden min 6 august. "OK" tegnet skulle symbolisere at det er greit for menn og snakke om vanskelige og vonde følelser. Kampanjen kom fra England, og en rekke engelske kjendiser la ut et slikt bilde av seg selv. Budskapet var enkelt: #ITSOKTOTALK var hashtaggen. "Det er ok å snakke." Menn skulle oppmuntres til å snakke ut om sine vonde og mørke følelser, og samfunnet skulle bevisstgjøres på et dramatisk problem som rammer mange: Menn og selvmord. Tre fjerdedeler av alle som tar sitt eget liv er menn. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blandt menn under 45 år. Denne kampanjen skulle øke bevisstheten om dette problemet.

 

 

 

Men kampansjen gikk ikke viralt. Det var ikke som en "Ice Bucket Challenge" hvor folk helte en bøtte isvann over seg selv for å belyse en eller annen tarmlidelse, eller noe bryst og prostata-relatert. Kampanjen om menn som tar sine egne liv, ble ikke noe populær. Det ble for kleint liksom. Menn skal ikke ha det vanskelig. De skal skjerpe seg. Holde ut. Bite tenna sammen. "Ta det som en mann". En mann som tar sitt eget liv er en feiging. En svekling. En rotte. Han får som fortjent. Han skal ikke snakke. Han skal holde kjeft. Vil han dø? Vel dø i vei!

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har blitt beskyldt for å innta "offerrollen" av mine omgivelser når jeg har hatt det som mørkest i livet mitt. Selv etter å ha tatt fullt ansvar for min fortids dårlige handlinger, har jeg beholdt denne beskyldningen. Skjerp deg. Mann deg opp. Slutt å syt. Hadde en kvinne blitt møtt med slike ord i det offentlige rom, ville hele pressenorge gått amok: "Slik sier man ikke til et menneske som sliter." Sannheten er at slik sier man til menn som sliter. Hele tiden. 

Mental og sjelelig lidelse. Traumer etter overgrep og undertrykkelse. Tap i samlivsbrudd og i samfunnsliv. Skader på kropp og sjel. Krigstraumer og fattigdom.Mobbing. Hva når alt dette rammer menn? Hva er da kuren? Menn har som regel ikke så mange kanaler å bruke. Det finnes ikke så mange terapeutiske metoder som passer menn. De føler seg uansett ikke så trygge på et hjelpeapparat som de opplever som ideologisk ute etter dem. Der jenter har lykkepiller og valium, og et korps av forståsegpåere, har gutta brennevin, tau og hagle. Slik er ståa.

Jeg har mistet mange som har stått meg nær i selvmord. Noen jenter, men de fleste menn. Og jeg klarer aldri å slutte å forundre meg over den forakten jeg hører fra folk, når en mann har tatt sitt eget liv. Han kan ha opplevd umenneskelige påkjenninger: Overgrep, rusmisbruk, tap i barnefordelingssaker og samlivsbrudd, krigstraumer fra Afghanistan osv osv. Men få klarer å møte disse fortvilte sjelene med annet enn forakt. Ingen krisesentre eller samtalegrupper står klare til å behandle dette tabuet. Menn står alene i mørket og får bare skjerpe seg eller henge seg.

Jeg ble glad da jeg så denne engelske kampanjen om menn og selvmord. Jeg ville ta den til Norge og spre den. Men det gikk ikke. Det ble for flaut liksom. Hvem vil vel bry seg om menn? Selv når de får det så vondt at de ikke orker livet lengre? Nei da er det vel best og late som ingenting.
 

Barnebruder og kåte single barn

21.08.2016 - 02:26 Ingen kommentarer

Barna skal en dag bli voksne. Derfor hermer de etter voksne. De leker det de voksne gjør. Og de voksne elsker barnas klønete forsøk på å være voksne. De er så søte når de leker politi, leger, lærere, butikk, mor og far og: Puling? Ja barn har lekt sex i alle tider - det er en del av veien til voksenlivet. Men denne leken kan fort bli til alvor. Blodig og psykisk alvor. Hvis ikke vi voksne vokter porten til de voksnes sexliv, kan barna bli stygt traumatisert. Derfor skal de voksne helst vente til  barna har sovnet før de lager nye barn. Derfor skal barna læres opp til å vise en viss sjenanse rundt sin egen og andres kropper. Det skal være en privat sfære - ikke et offentlig anliggende. De voksne som ikke klarer å skille mellom sin egen seksualitet, og barns seksuelle utvikling, regnes som farlige for barn. Og det med rette. Vi fengsler og støter ut de pedofile fra samfunnet. Og vi fører en skarp debatt om når et barn slutter å være et barn, rent seksuelt: Ingen vil risikere å forveksle ungdommelig erotikk med perverst barnerov. Men er vi egentlig konsekvent i Norge om hvilke regler og normer som gjelder for barns seksuelle intreden til voksenlivet?

Politiet alarmerer i disse dager om barn og unges sexliv i Norge. Barn helt ned i syv års alder utfører seksuelle handlinger med jevnaldrende og litt eldre. Ikke sånn "rumpedoktor" som Trond Viggo Torgersen diplomatisk kalte det på 80 tallet. Men virkelige seksuelle handlinger slik som  vi voksne gjør. Slik som du kan se på pornofilm. Og det er ikke snakk om pedofile mennesker som iverksetter dette. Det er barna selv. De har lært dette et eller et annet sted. Og de praktiserer det de har lært. Og ingen her i landet tør si at dette bærer galt av sted, bortsett fra politiet da. Visse psykologer og sexologer har jobbet beinhardt for å normalisere det mentalt skadelige i barns seksuelle utvikling. Retorikker og "ny forskning" skal få oss til å tro at barn egentlig ikke tar så skade av et overgrep eller to. Seksuell lavalder er relativt sies det. Ethvert forsøk på restriksjoner, blir oppfattet som moralistisk undertrykkelse av det frie kjønnsliv i denne "vidunderlige nye frie verden". Ingen skal vel få undertrykke de kåte barnas sexliv? De er jo ikke barnebruder?

Barnebruder derimot, opprører oss. Små jenter i Jemen som voldtas til døde på bryllupsnatten, med en eller annen 40 år gammel kamelfører. Kampanjene ruller: Primitive stammeaper som selger sine døtre til brutale voldtekstsekteskap i bytte mot en geit eller noe. Plutselig er seksualiteten igjen et brutalt fengsel. Her får ikke barna utfolde seg fritt, men tvinges inn i de voksnes seksuelle  hverdag. En barnebrud i sekundet sies det. Jeg vemmes ved tanken på denne bruken av barn. Små jentebarn.

Norske jentebarn er utsatt på en annen måte. De er fritt vilt i skolegårdene og på sosiale medier. De er trent opp av sine statlige opplysningstjenester. Fantorangen glir smidig over i seksualopplusningsprogrammer om trekanter og skamfrihet. Dildokurs og moralsk revisjon. Mumles det et nei her og der, skrikes det opp om voldtekt, men det henlegges raskt. Ingen hadde hatt klær på. Ingen turte si nei. Betalingen var bra - innpass i gjengen. Retten står maktesløs, og gutta må levere en voldtekt, så ingen tror de er homo. Med mindre de er homo: Da må de stå frem. Har du ikke rosa tanga i prideparaden som 14 åring, er du skaphomo. Ikke engang hetrofile jenter vil være skaphomo. Prideparaden slipper nemlig ikke inn legningen "sjenert" i sine tog. Din seksualitet er allemannseie, lenge før du eier den selv. Fantorangen kan aldri ta feil. Det vet vi alle. Trekant og dildoshow for barn, er et spleiselag hvor alle som har TV er med og betaler. Og vi tar aldri feil - vi, de mange - de små en alen med.

Jeg husker min egen seksualopplysning. Jeg husker vagt en Trond Viggo i 30 åra som løp rundt i "Kroppen" studioet til NRK med noen taustumper. Det var liksom sædceller på vei mot et egg. Slik blir mammaer gravide. Men det var jo viktig at mamma og pappa elsket hverandre før de lå sammen, selv om det var kjemegodt å bare kose. Nå kom jo rock´n roll litt i veien for akkurat min "smale sti" på vei til kyskhetens alter. Men det var vel mer som et opprør å regne. Eller en studie i hedonisme. Men uansett følte jeg meg vel bittelitt informert om hva som var rett og galt. Nå er jo rett og galt selvfølgelig et spørsmål om  personlig smak.

Så slik normen her blir, bør alle norske barn vite om alle produkter som er tilgjengelige på Kondomeriet, og de bør ha gruppesex i tråd med statens opplysningstjenestes direktiver. (De finner du på NRK 3). Men alle trekanter og skammelige handlinger bør utføres utenfor ekteskap, så ingen tror at du er barnebrud.

De lange knivers natt i Istanbul

20.07.2016 - 01:59 Ingen kommentarer

Det er et enkelt triks om du vil ha folket til å gi opp siste rest av rettigheter: Fabrikkér et kupp mot deg selv, og la den minst populære gruppen i din egen administrasjon få skylden. Slå så nådeløst ned på kuppet, og innfør unntakslover. Det Erdogan gjør i Tyrkia nå, er en blåkopi av De Lange Knivers natt i Nazi-Tyskland i 1934. Det Erdogan gjør nå burde være straffet hardt av internasjonale domstoler. Du kan jo lese selv og se om du finner likhetstrekk: https://no.wikipedia.org/wiki/De_lange_knivers_natt

Tusenvis av dommere, lærere, militære og gud vet hvem, skal nå renskes ut av det Tyrkiske Riket. De passer ikke inn i "planen" til Erdogan. Og det er grunn til å spørre hvorfor vi i vesten tar så lett på dette skuespillet. FN sier ikke stort, merker jeg. NATO er helt tyst. EU mumler litt i mikrofonene om at Erdogan kanskje ikke får være med i EU likevel.

Etter krigen på Balkan. Etter massakrene i Rwanda. Etter slike forferdelige hendelser, ropte folk på internasjonal justis.Og forbryterene ble dømt.

Ingen roper på justis lengre her i vesten. Det nevnes her og der at noen burde rettsforfølge de ansvarlige for den vestlige innblandingen i "Den Arabiske Våren". Men ingen tror vel egentlig at en vestlig politiker skal kunne slepes frem foran en internasjonal domstol og dømmes for en krigsforbrytelse, eller et brudd mot folkeretten. Det var vel ikke poenget heller med FN og internasjonale domstoler. De skal bare ta en viss type krigsforbrytere som er ikke-vestlige, og har begrenset militærmakt. 

Det fantes en viss form for moralsk internkontroll i Vesten før i tida. Folk som gikk ut i gatene og protesterte og forlangte justis når fæle ting skjedde. Nå sitter vel halvparten av denne typen folk og kildesorterer pizzaesker fra melkekartonger, fjerner parkeringsplasser i storbyene og er ellers bare irriterende. Den andre halvparten lot seg kjøpe og betale i bytte mot feite stillinger i det samme etablissementet de en gang kastet stein på. Men det mest skremmende er den digitale likegyldigheten som nå preger folk flest. Vi lever fra dag til dag på sosiale medier, og mener vi har gjort vår borgerplikt når vi har laget logo med : "Je suis - et eller annet" -  på profilbildet, og lasta ned forskjellige flagg. Da kan alle, med god samvittighet gå ut i gatene i store horder, og lete etter Pokemon. Vi er hypnotisert fra å handle, og hjernevasket til å synse. (Jeg erklærer meg herved skyldig i å blogge).

Så: Hvis du er ute og jakter på Pokemons, og finner ei voldtatt og forslått gudinne i ei grøft et eller annet sted, gå bort og se til henne. Hvis hun gråter forvirret og famler i blinde, mens hun hulker at hun har mistet sverdet sitt og vekta si, da er det jenta vi leter etter: Justisia. Rettferdighetens gudinne. Vask henne og få henne på beina igjen. Hun trengs nemlig. Det er skurker på ferde, og de befínner seg høyt oppe på maktens tinde.

Eller skal vi vente og kåre Erdogan til årets mann i Time magazine, og ha OL i Istanbul, før noen griper inn? Det klarte nemlig Hitler å oppnå i etterkant av sin Lange Knivers Natt.

Forøvrig burde vi hatt en Nordisk Union, utenfor alt dette spetakkelet.

Den Tyrkiske kvalmen

16.07.2016 - 03:16 Ingen kommentarer

"Du kan når som helst få låne leiligheten vår i Alanya." - Jeg har alltid takket høflig nei til dette tilbudet. Jeg har vel en ti- tyve folk i vennekretsen min som har en leilighet i Tyrkia. Men helt siden jeg var i tenårene har jeg ikke følt at jeg ville dra til dette landet. 

Jeg vokste opp i et gammeldags sosialdemokratisk hjem. Der var begreper som skjulte agendaer, skyggespill og korrupsjon sett på som udemokratiske og antisosiale. Bare tanken på at et medlem av det norske sosialdemokratiske partiet skulle kunne hestehandle bort våre nordiske ærlige og etiske verdier, i bytte mot fete stillinger i internasjonale organisasjoner og statlig eid næringsliv, ble sett på som den største av forræderiske vederstyggeligheter. Og i vårt hjem støttet vi grekerene i sin kamp mot den fascistiske greske juntaen, og vi støttet Hellas i kampen mot Det Ottomanske Riket - dvs Tyrkia. Men underveis ble hele denne nordiske støtten til Hellas underminert i en politisk hestehandel for å demme opp mot det gamle Sovjetunionen. Tyrkia var NATO alliert siden 1952, og ethvert tilløp til protester mot dette kunstige medlemskapet ble kvalt i årene som gikk i ettertid. Vel, jeg kunne godt tenke meg å henge med Turbojugend Istanbul, og gå på Tyrkisk rockebar i den dynamiske hovedstaden. Men ellers, er ikke Tyrkia mitt ferieparadis.

Jeg fikk også ganske tidlig i mitt liv et stort hjerte for Kurderenes sak i Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Dette folket kan ligne litt på Baskerene i Spania og Frankrike, eller samene på Nordkallotten. Et egenartet folk, med egen kultur og eget språk. Deres verdier er faktisk utrolig like våre egne her i Norden: Folkestyre, religionsfrihet, likestilling og anstendighet. Hadde Kurderene fått sin egen stat, bestående av de kurdiske områdene i hvert av de landene jeg nevnte, ville nok hele regionen sett anderledes ut. Men det er sterke krefter i verden som ikke vil dette. En av Nordens fremste sosialdemokratiske ledere, Olof Palme ble myrdet i 1986, og mange mener drapet handlet om Palmes engasjement for Kurdistan. Tyrkerene hevder at den kurdiske organisasjonene PKK drepte Palme. Kurderene selv sier at påstanden er absurd, siden Palme faktisk fremmet kurderenes rettigheter. Hva vet vel jeg? Jeg var bare en liten gutt på den tiden. Men en ting mener jeg bestemt: Et fritt og uavhengig Kurdistan er en uungåelig løsning på problemene i regionen. OG de tyrkiske overgrepene mot den kurdiske befolkningen er grove. Så grove at det er en skandale at Tyrkia får være et NATO medlem.

De kurdiske bakkestyrkene Peshmerga er i dag de eneste som faktisk kjemper mot IS på bakkenivå. De ser dem rett i øya og kjemper mann mot mann. Faktisk også kvinne mot mann. De kurdiske kvinnene kan minne om våre egne skjoldmøyer fra vikingetiden: Har du ikke unger å fø på, eller noen nattklubb å gjøre deg deilig på, da tar du rifla di og skyter ned noen IS terrorister. Respekt for denne type kvinner. Samtidig som Peshmerga kriger mot IS blir de skutt i ryggen av tyrkerene. Jeg lærte om "tyrkisk hevn" i filmen "Midnight Express" av Alan Parker. Er du en sur og bitter tyrker, da stikker du fienden din i rumpa og i ryggen, med en rusten kniv. Dette regnes ikke som så veldig ærbart i resten av verden, men Peshmerga og deres kurdiske familier kjenner det på kroppen daglig. Kuler og bomber i trynet fra IS. Dolkestikk og svik i ryggen fra tyrkerene. Og vi i Norden har forpliktet oss til å hjelpe Tyrkia om kurderene skulle ta igjen etter alle angrep og overgrep på sitt folk. Via NATO er vi programforpliktet til å støtte ryggdolkingen av Peshmerga i deres bakkekamp mot IS. 

Historisk sett er ikke Tyrkia vår naturlige venn og allierte. De er et spennende folk, ja. De har fantastisk god døner kebab, ja. Det er gøy å gå på raki-fylla, ja. Tyrkiske innvandrere i Norden - jeg har bare positive erfaringer. Men Tyrkia er ikke Hellas. Det er ikke Europa. Det er Tyrkia. De har i århundreder forsøkt å invadere Øst-Europa. Russerene har slitt med Ottomanske ambisjoner inn i deres områder av Svartehavet i hundrevis av år. Vi i Europa har latt oss lede inn i krig på Tyrkias side den ene dagen, og mot Tyrka den andre. Krimkrigen i 1850 årene, mellom Russland, og Tyrkia, England, Frankrike og Sardinia(!), ble kalt "Den formålsløse krigen" , fordi det rett og slett ikke var noen som egentlig visste hva partene kriget om. Den ene dagen meglet England mellom partene, og den andre dagen kriget de på tyrkerenes side, for så å havne i meglingsposisjon igjen. Og plutselig ville Sardinia?bla bla bla. På det verste var det full enighet mellompartene, men kampene blusset opp igjen på grunn av en nøkkel til et fort eller noe, som ingen kunne gjøre rede for. Og midt i suppa, satt tyrkerene og nøt oppmerksomheten de fikk fra hele verden.

Vel i natt fikk tyrkerene oppmerksommheten vår igjen. Vi la alle ansiktene våre i alvorlige bekymrede folder, og "fulgte med" da skap-islamisten Erdogan ble forsøkt styrtet av en gruppe i det tyrkiske militære. Ingen skjønte helt hva kuppmakerene ville, og siden de raskt ble slått ned, får vi vel aldri vite det. Et formålsløst kupp. Et tyrkisk kupp, med andre ord. 

For å være ærlig: Jeg liker ikke å være i noen forsvarsallianse med Tyrkia. Det er som å ligge til sengs med en person som er god i senga, men klin hakke sprø. La Putin og Russland få kontrollen over området, og la oss bry oss om våre egne problemer her i Norden.

De har rotet det til for seg de stakkars franskmennene

15.07.2016 - 03:26 Ingen kommentarer

14 Juli markerer dagen da den franske revolusjon startet. Det var i en historietime om denne blodige revolusjonen jeg først hørte ordet "Terror". Halshugginger, drap, intriger og blodbad. Den franske revolusjon skulle sette folket fri fra dekadente adelsmenn og korrupte embedsmenn. Det resulterte i et fryktelig blodbad hvor alle tok seg friheten til å plyndre og myrde sine brødre skånselsløst, uten skille. Frihet - Liket - Brorskap - ropte de: Lovløst drepte de sine egne.

Noen få år tidligere ble franske hugenotter (protestanter) massakrert av det katolske hoffet. Frankrikes historie er så blodig og brutal at de faktisk fødte begrepet terror, som et politisk virkemiddel.

Jeg reiste rundt i Vietnam på 90 tallet, og så restene av en fransk koloni. Indokina lå der voldtatt og sønderknust. De franske koloniherrene oppførte seg så arrogant og grusomt, at folket gjorde opprør. Da franskmennene hadde evakuert Indokina, gikk USA og dets allierte inn og startet det vi i dag kjenner som Vietnamkrigen. Den intellektuelle venstresiden i Paris valgte å trene sine egne fiender. Ho Chi Minh, Pol Pot og en rekke andre opprørsledere på ytre venstre fløy, fikk sin utdannelse og støtte mot fransk kolonivelde, i koloniens hovedstad: Paris. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen, saboterte endog fransk våpenproduksjon, slik at koloniherrenes våpen ikke fungerte da de sloss mot sine rebeller.

I Nord Afrika kjempet fascisten Jean Marie Le Pen og franske styrker, samt fremmedlegionærer en innbitt kamp for at Frankrike skulle beholde sine kolonier. Algerie var et blodbad uten sidestykke. Front National ble dannet av vetraner fra denne krigen, mens de franske drabantbyene ble overtatt av de nylig frigjorte nord-afrikanerene. Politiet våger seg sjeldent inn i disse bydelene som omkranser Marseilles, Paris og de andre storbyene i Frankrike.

Oljekrigene i midtøsten raser fremdeles, men de har et opphav. Konkurransen mellom de vestlige oljeselskapene på 60 tallet nøret opp i borgerkriger i Iran, Irak, Syria og de andre landene i regionen. Den verdslige regenten i Iran, ble heftig motarbeidet av franskmennene. Store oljefelt og billiardverdier lå i ørkengrusen. Som i et sjakkspill drev britiske BP, franske ELF og amerikanske Standard Oil sine spill med folk og regjeringer i områdete. Da Iran kastet sin fyrste, og demokrati og rettferdighet skulle innføres i staten, landet det fly fra Air France i Teheran. Ut av flyet kom Ayatollah Khomeini og startet den islamistiske staten vi kjenner i dag. Han hadde sittet i en slik fransk drabantby og ventet på at franske myndigheter skulle fly han hjem for å starte sin terror mot sitt eget folk.

På mine mange turneer med Turboneger og vanlige feriereiser i Frankrike, har jeg lært meg å like den franske kulturen. God mat, koselige folk og kule fester. Det var mine egne rockevenner som ble meiet ned i Paris. Det var min favoritt kveldspromenade som ble valset over i natt - i Nice - hvor over 70 mennesker ligger døde.

Men jeg har også lært at hatet i Frankrike ikke kommer ut av løse lufta som en ekstremistisk muslimsk greie. Jeg har sett den franske rasismen. Jeg har sett voksne anstendige franskmenn hyle skjellsord mot franske jøder. Jeg har stått i en forstad til Paris med bandbuss, og sett afrikansk ungdom hisse seg opp over at det er hvite i nærheten. Jeg har blitt skreket til og truet av muslimer på meteroen i Paris. Jeg har snakket med franske hipstere fra universitetene som i sin venstresidetåke har hyllet alle mulige forsøk på å underminere Frankrike som nasjon. Sitt eget land. Jeg har sett dette med egne øyne.

Jeg blir trist og forbannet over angrepene i Frankrike. Men jeg ville være en hykler hvis jeg sa at jeg ikke skjønner hvor det kommer fra. Jeg ville være en løgner hvis jeg sa at dette handler om religion. Den kristne guden ble utslettet i Frankrike for noen hundre år siden. Den muslimske guden har aldri landet i denne staten. Det er bare satan i ulike former som kriger mot seg selv i et akk så sekulært rike. Alt finnes i ytterpunktene der nede. Venstresiden og høyresiden deler hver sin side av samme skyld. Det nærmeste du finner et gyllent snitt i Frankrike må være i maleriene i Louvre.

I Frankrike finnes ingen vinnere eller tapere. I Frankrike finnes ingen aggressor eller offer. I Frankrike finnes kun et ord, og det har sitt opphav der: Terror.

 

Nå skal jeg ut på eventyr - for jeg har fått et kall.

14.07.2016 - 06:04 Ingen kommentarer

For et par år siden var jeg på turne med Johnny Cash på norsk. Jeg og Simen Rem hadde oversatt endel låter og reiste rundt med Morten Skaget og Steinar Krokstad fra Åge´s Sambandet, samt Kristian Park. Jeg sitter alltid i forsetet sammen med sjåføren når vi reiser sånn. Og jeg sitter som regel med nesa begravd i IPhonen min. Enten gjør jeg litt kontor - leser mailer og sånn - eller så driver jeg og tøffer meg på sosiale medier. Da er det morsomme Facebookinnlegg og Instagrambilder som skal legges ut. Eller jeg holder på med Snapchatten min.

Nå og da finner jeg en App som er morsom, og da leker jeg med den til jeg går lei. I disse dager driver jeg og følger radiomerkede hvithaier som svømmer rundt i havet, og jeg følger flytrafikken i hele verden. Jeg kan se alle fly som er i lufta, hvor de kommer fra, hvor de skal og hva slags flyselskap det er. Veldig fascinerende.

Men på denne turneen ble det mytteri i bandbilen. Jeg fikk klar beskjed fra de andre musikerene om at jeg bare måtte slette Candy Crush spillet med en gang. Jeg hadde lastet det ned tre dager i forveien, og nå var jeg helt fortapt i spillet. Jeg lå våken om nettene. Jeg spilte hele tiden i bilen. Selv i den lille pausen på konserten, før vi skulle gå tilbake på scenen og gjøre ekstranummere, klarte jeg å runde et brett eller to. Og ble det for vanskelig, kjøpte jeg meg ekstra liv, slik at jeg kom videre i spillet. Tre stakkars dager fikk jeg holde på med dette spillet, før jeg måtte slette hele greia. Jeg har kanskje litt lett for å bli hekta på ting. Vel jeg har jo det, med mine gamle uvaner. Men dette spillet gikk jeg rett i fella med.

Pokemon GO er en type spill jeg må ligge langt unna. Jeg blir så fanget av sånn at det går ut over livskvaliteten min og omgivelsene mine. Jeg tør ikke ta sjansen på å prøve det engang.

Leste nettopp om en gutt som hadde gått rundt i gatene på jakt etter de små japanske fantasidyrene. Han hadde gått seg på bråk og blitt knivstukket, men han gav seg ikke. Blødene og forvirra gikk han videre og jaktet på figurene. Han måtte tas håndt om. Vel, om dette faktisk stemmer, vet jeg ikke. Det høres litt vel drøyt ut. Når et nytt spill tar av slik som Pokemon GO, kommer det alltid fantastiske historier om folk som regelrett spiller seg hjel. Ikke alle historiene er like sannferdige.

Men en ting er sikkert: Dette nye spillet har tatt helt av på rekordtid. Det har danket ut alle andre spill, og en haug med Apper. Dette er den nye smartphone dilla. Alle kommer til å teste den. Folk kommer til å vase rundt i gatene og nesten bli påkjørt. Forhold vil sprekke. Folk vil miste jobbene. Og nettet vil være fullt av morsomme og sjokkernde nyheter om ekstreme tilfeller av spillgalskap.

Men denne gangen skal jeg holde meg unna. Tror jeg.

http://www.thisisinsider.com/first-car-crash-caused-by-pokemon-go-2016-7?utm_content=bufferb0e27&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer-insider

På grillen: Kaninhjerter og spekje

03.07.2016 - 18:01 Ingen kommentarer

I helga var det ny grillkveld hos min gode venn - Tay-youg Pak. Han er en profesjonell eventyrer og supergourmet. Vi samles ofte hos Tay-young når vi skal grille tøff og litt anderledes mat. Under parolen #dudefood handler det om mat for gutta. Det gjelder å ha mot til å våge seg på mat som ikke nødvendigvis høres så appetittelig ut, og ofte ser ganske skummelt ut. Mat for viderekommende.

Med på laget denne gangen var mesterkokk og kjent baconprodusent Kim Orderud. Grillsjefen Petter Gullikstad kom også innom. Jeg og Knut Jonassen og noen til, var også med på prepping og grilling. Og selvfølgelig Haakon Hoseth som både kokkelerte og tok bilder.

På menyen stod:

Andehjerter

Kaninhjerter

Kyllingføtter

Grisehaler

Grisehode fra Ungarsk Ullsvin (Mangalitsa - regnes som grisens svar på Kobebiff)

Lammelår

Lår av spekje (Altså geitekillinger som kun har fått morsmelk før slakt)

Sider av spekje.

Okseribber.

 

 

Gutten i røyken, med røyken.

Kim Orderud og jeg med kyllingføttene. Klørne klippes, føttene kokes og så frityrstekes de. Litt rar følelse. Smaker som kyllingvinger. Men det er føtter.

Tay-young Pak og produsent og leverandør av spekje, Torstein Kollevåg. Spekje er nydelig mørt og søtt kjøtt. Økologisk produsert på vestlandet.

Andehjerter og kaninhjerter. Dette er mest for gøy. Smaken ligger i krydringen. Jeg lagde en skikkelig sterk marinade med lime, honning og asiatiske krydre.

Grisehode av Mangalitsa. Hodet på grisen er en delikatesse. Der finner du de saftigste og møreste bitene. Flambert etter grilling med bitter dram og appelsinlikør. Herlig.

Slik ser kjøttet fra grisehodet ut. Tilbehør? Trengs ikke. Bare skyll ned med iskald pilsner.



 

Vidunderkur: Selvmord?

27.06.2016 - 14:13 Ingen kommentarer

Det høres så logisk ut: Blir jeg uhelbredelig syk, vil jeg heller avslutte livet på en verdig og smertefri måte, heller enn å ligge i store smerter og visne hen. Tenk så vidunderlig det måtte være: En stille exit fra et liv uten mening, og i store smerter. Jeg unner hverken meg selv eller min neste en slik skjebne. Assistert selvmord blir mer og mer akseptert. 

Jeg er selv redd for å dø i store smerter. Jeg har levd et liv hvor jeg kan risikere å få dødelige sykdommer. Jeg har behandlet kroppen min som et tivoli til tider, og jeg har fremdeles uvaner som kan gi grusomme konsekvenser. Jeg merker det hver dag. Overvekten min og røykingen min gir meg plutselig åndenød, og panikken som oppstår når jeg mister pusten, gir meg assosiasjoner til kvelning og død. Søvnapne, KOLS og lungekreft. Vonde ord som surrer i hodet. Med min historikk med rus og depresjoner havner jeg nok ikke akkurat øverst i køen for avanserte behandlingsmetoder. Om sykdommen skulle ramme meg så hardt, vil nok også en siste tur til Sveits måtte vurderes. 

Men så er det andre krefter i meg som stritter imot en slik definitiv løsning. Har jeg rett til å bestemme meg for at livet mitt ikke er verdt å leve lengre? Har jeg rett til å be andre om å assistere meg i en slik handling? Når slutter det å hete selvmord, og begynner å hete aktiv dødshjelp? Dette er faktisk ikke lette spørsmål å svare på.

Land som Sveits, Nederland og Belgia har lenge åpnet for aktiv dødshjelp. I Belgia har de til og med åpnet for dødshjelp for psykiske lidelser. Dette er litt spesielt, synes jeg. Selv om de begrenser dette til å gjelde helt ekstreme former for galskap, er det samtidig ikke helt greit. Plutselig blir selvmord en behandlingsmetodikk i den samme psykiatrien som har fått i oppgave og forbygge, og forhindre akkurat selvmord. Det føles liksom ikke helt bra.

Sidespor: Den sveitske legen Ernst Rudin jobbet i Tyskland i mellomkrigsårene med et grusomt prosjekt. Han jobbet med å finne en effektiv mal for hvilke liv som hadde verdi, og hvilke som var så syke at det ville være best å avlive pasientene. Genetiske og rasemessige kriterier lå til grunn for utvelgelsene. Nesten en halv million handikappede og psykisk syke ble avlivet. Prosjektet ledet da også til det vi i dag kjenner som Holocaust. Dette har kanskje ikke noe med aktiv dødshjelp å gjøre - eller har det det? Jeg vet ikke, men jeg får assosiasjoner. Det er rart hvor mye vi mennesker finner oss i, når det presenteres som en form for vitenskap. 

Selvmord er en forfedelig trist affære. Det er viktig å huske dette. I dag fikk jeg høre om en ungdom som tok livet sitt etter nådeløs mobbing på skolen. Dette var et individ som ikke orket et liv i smerte og ydmykelse. Jeg har i mitt liv mistet venner i selvmord. De har lidd forferdelig. Og de orket ikke mer. Men smerten over å se en man elsker gå over til den andre siden på denne måten, er også stor. Jeg kommer aldri til å ta lett på ideen om å aktivt avslutte et liv. Og som forelder, er det helt uaktuelt for meg selv å bare gi opp. Mitt liv er ikke mitt eget å ta.

Vi mennesker dør. Det er egentlig det eneste vi vet helt sikkert. Ingen lege kan stoppe døden for godt. Når en sykdom kureres har ikke pasienten fått evig liv, men litt mer liv. Så helsevesenet kan utsette døden, og lindre smerter. Det finnes ulike former for behandlinger og lindringer. Det er nok vanligere enn mange tror, at en dødende pasient med store smerter, får en bittelitt høyere dose med morfin av legen, når alt håp er ute. I et slikt tilfelle er dette en medmenneskelig handling. Det er også noe som vi ikke skal lage så stort nummer av. En verdig sorti, i stilltiende enighet med de nærmeste pårørende. Slik har det vært i årevis.

Kanskje vi ikke egentlig trenger spektakulære selvmordsreiser til Sveits, med media på slep, og et debattkor i kjølvannet? Kanskje vi skal være litt mer diskret i spørsmålet om å avslutte livet pga dødelig sykdom?

Når man skal koke en frosk, nytter det ikke å slippe den oppi kokende vann. Da hopper den bare ut igjen. Men hvis man legger frosken i en kjele med kaldt vann, og skrur temperaturen forsiktig opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent.

Hvis vi tillater litt mer dødshjelp, for litt fler lidelser av gangen, hvor ender vi så opp? Dødshjelp for narkomani? Lettere psykiske lidelser? Psykisk utviklingshemming? Sykdommer som er dyre å behandle? Begynner vi å herske over liv og død? Dette er viktige spørsmål vi bør stille, før vi innfører aktiv dødshjelp som en egen behandlingsform i helsevesenet. 

Brexit viser vei til en Nordisk Union

24.06.2016 - 14:13 Ingen kommentarer

Da den spanske armada forsøkte å invadere England i 1588 ble de overrumplet av en forrykende storm. To tredjedeler av flåten forliste, og flere tusen spanske sjøfolk og soldater mistet livene sine. Dronning Elizabeth I lagde en minnemynt der det stod (fritt oversatt) : "Gud blåste og de ble spredt for alle vinder."

I ti år (1649 - 1658) hadde ikke England noen konge. Puritaneren Oliver Cromwell ledet landet som Lord Protector. Han var en gammeltestamentlig brumblebass som forbød julen og hatet alt som luktet av engelsk tradisjon og storhet. Den natten han døde var det er forrykende tordenvær over London.

I natt var det atter en gang uvær i England. Det pleier visst å være det, når britenes skjebne skal avgjøres. I natt stemte de for å melde seg ut av EU, og igjen bli en selvstendig øynasjon. Skottene har tradisjonelt vært avhengige av kontinentet - særlig Frankrike - for å unngå en alt for trykkende engelsk dominans på øya. De er naturlig nok engstelige nå som UK går ut av EU. Men det er ingenting imot den engstelsen som nok brer seg i korridorene i Brussel. Uten UK på lag, blir det nok ikke lett og støtte alle nye medlemsland fra øst. EU slik vi kjenner det i dag, vil nok ikke bestå.

Hva dette betyr for oss her i Norge kan vi bare spekulere oss til. Vi er ikke medlem av EU, men vi er en marionettestat via EØS. UK er medlem av NATO, som oss, men hvordan NATO og EU og UK skal se ut i fremtiden, er høyst usikkert. De nordiske landene er medlemmer både her og der, og liksom litt "nøytrale" også, når det passer seg. For ei suppe. Minner vel egentlig om atter et kaotisk kapittel i Europas historie. Vi i Norge har nok ikke så mye vi skulle ha sagt her vi står alene utenfor alt. EU medlem uten stemmerett via EØS, og et NATO medlemskap som hører det forrige århundre og den kalde krigen til.

Tanken om en ny Nordisk Union har blitt møtt med både latter og kjeft tidligere. Hadde jeg vært nordisk politiker i dag, etter Brexit, hadde jeg kanskje ikke ledd så høy, eller kjeftet så mye på denne ideen. Nordens skjebne bør avgjøres av de nordiske landene, i samarbeid. Hvis vi ikke gjør det, vil vår skjebne avgjøres av spektakulære hendelser utenfor Norden. Da er vi hjelpeløse dukker i stormaktenes spill.

De nordiske landene bør begynne og snakke sammen om en Nordisk Union - utenfor EU, EØS og NATO. Vi bør danne vår egen forsvarsallianse, og et tett økonomisk samarbeid med en Nordisk Krone som myntenhet. Vi bør kunne stå fritt i forhandlinger med EU, UK, USA, Kina og Russland. Vi burde stå samlet ovenfor FN og få en fast plass i FN´s Sikkerhetsråd. Vi har muligheten til å samle oss om dette prosjektet, og bruke de kommende årene på å nå et slikt mål. Og om vi ikke gjør det, vil vi nok være prisgitt de aktørene i verden som er mye større enn oss, og de har det ikke bra nå. Gigantene begynner og vakle. Brexit er det tydeligste beviset på dette. EU er en full elefant i en porselensbutikk. Vi bør komme oss unna, og begynne for oss selv.

Putin lurer i buskene

22.06.2016 - 09:32 Ingen kommentarer

Helt ærlig. Jeg klarer ikke helt å bite på alle skrekkoverskriftene om Putin som en blodtørstig tyrann med store invasjonsplaner mot hele den vestlige verden. Det blir bare for dumt. Og vi i Norden har vel strengt tatt minst å frykte fra vår russiske nabo. Vi har jo hatt russerparanoia i noen hundre år snart, men det var vel strengt tatt bare Stalin som egentlig kunne tenke seg å innvadere oss her oppe i nord. Han kom jo også en tur for å hjelpe til med å jage tyskerene, men trakk seg så høflig tilbake. Men å marsjere inn over grensa og ta over Norge? For å si det sånn: Eneste hermetikken jeg har hamstra, er en tomatboks. Vi må slutte å la oss skremme opp av oss selv. Russerene har det de ønsker fra oss: En isfri havn med tilgang til Atlanterhavet. En grei fordeling av olje og fiskeriressurser i nordishavene. En fet ambassadekåk på Skillebekk, med vinkjeller og hemmelige antenner og sånne morsomme spiongreier. Og vi er til og med greie og leker luftkrig med jetjagere oppi lufta med dem. De er ikke ute etter å ta rotta på oss i det hele tatt.

Hvorfor ruster Putin opp sine militære styrker? Svaret er enklere enn du tror: Den viktisgste årsaken er at det militære materiellet hans var gammelt. Rustne holker fra den kalde krigen, og utdaterte tanks og kanoner. Det var på tide med noen nye leketøy. Vi har vel ikke så mye vi skulle ha sagt, vi som deltar i verdenshistoriens største militære opprustning i NATO om dagen. Vi har kjøpt nye jagerfly, kule spionbåter og masse hemmelig stæsj som sikkert er syltøft.

Den andre årsaken til Putins nye satsing på militær opprustning burde være en no-brainer: Islamisme og ekstrem nasjonalisme. For å si det sånn: Har du lyst på Putins jobb kanskje? Lede et land som strekker seg over 9 tidssoner? Som grenser til noen av de drøyeste landene i Sentral Asia og Østen? Islamistiske terrorangrep nesten ukentlig i de vanskeligste områdene. Han står også opp mot ISIS i Syria, mens den NATO allierte tyrkiske statsministeren Erdogan gnager han på leggen og stikker kjepper i hjulene. Gang på gang oppdages det at Erdogan og ISIS kun er fiender på papiret, mens de handler olje sammen og driver business som kusine og fetter.  

Nasjonalistiske separatister i Ukraina og Georgia som står på fotballtribuner og hailer i helgene, mens de leker statsledere på ukedagene. Dette er ikke vanlige demokratiske parlamentarister. Dette er folk som hyller Breivik og Vlad Tepes (Dracula), og får støtte av Angella Merkel og resten av EU samtidig.

Vestlige medier skaper et skremmebilde av Putin nå. Hvorfor gjør de det? Svaret er enkelt: Penger. Vestlige selskaper trodde de skulle få fri tilgang til russiske markeder, uten at det skulle koste dem en dritt. Korrupsjonen fra de vestlige aktørene begynte å irritere Putin, og han satte ned foten. De store vestlige finansfyrstene og selskapene kan ikke ture frem som de vil i Russland lengre. Derfor hører du sånne som George Soros sutre i vestlige medier om hvor farlige russerene er. Han får ikke drive industri og bank der. 

De vestlige mediene lyver om Putin og Russland. Jeg sier ikke at jeg støtter Putin og Russland i så veldig mye. Men jeg har ikke mer å frykte fra han enn jeg har å frykte fra Obama, eller Trump eller Hillary - når den tiden kommer. Disse stormaktene er nok like gode i å skulle skremme oss vanlige folk til å gi fra oss friheten og selvbestemmelsen vår. For det er det som egentlig skjer: Hver gang du lar deg skremme av overskriftene, tillater du litt mer overvåkning, og litt mindre privatliv. Og så gir fra deg litt mer av ressursene dine, og lar "de høye herrer" i bank og finans få råderett over olje og produksjon, mens de setter deg i kunstig høy gjeld. Og du betaler gladelig alt du eier og har i skatt for å få beskyttelse og omsorg fra noen du ikke vet hva heter engang. Til slutt er du så redd for papirtigre og lakenspøkelser at du lar dem gi deg leggetider, og bestemme kveldsmaten din. 

Det er litt risky og si dette høyt i Norge. Vi har nok den mest regimevennlige pressen i Europa i dag. Det stilles kritiske spørsmål, det er sant. Men det kommer få ærlige svar. Spørsmålene som stilles er uansett irrelevante, og svarene er uansett forutsigbare. 

Om du ser litt mer på Russia Today (RT) og litt mindre på CNN og BBC, og slår helt av Dagsrevyen, vil nok se at verden kanskje ser litt anderledes ut enn du har blitt fortalt. Men selvfølgelig: Det beste er nok å ikke se så mye på nyheter. Dårlige nyheter du ikke kan gjøre noe med, har bare en eneste effekt på deg: Du blir bekymret og i dårlig humør. Og så tror du at Putin lusker rundt i buskene og skal ta deg.

hits