Premiere på videoen "For Deg" til norske veteraner og pårørende.

23.03.2017 - 17:05 Ingen kommentarer

Endelig er videoen ferdig. Se den her: 

 


Da jeg la ut et blogginnlegg om norske krigsveteraner i fjor høst, En AG3 har 17 deler - Til norske veteraner ble det starten på noe veldig viktig for meg: Jeg kom i god kontakt med mange norske veteraner, og fikk lov til å bidra litt til Veteranforbundet Siops og pårørendeorganisasjonen Hjemmesonen. Jeg spilte litt på en førjulsfest, og så ble kontakten etablert.

Dette ledet til at vi nå har laget denne videoen til låta "For Deg". Låta er oversatt til norsk fra den amerikanske låta "For You" som ble spilt i krigsfilmen "We were Soldiers" - en film om Vietnamkrigen. Jeg ville at denne oversettelsen skulle være en hyllest til norske krigsveteraner og deres pårørende.

Jeg har vært så heldig å møte mange krigsveteraner i ulike sammenhenger. I mange andre land blir veteranene verdsatt, sett og forstått på en helt annen måte enn her i Norge. Det skyldes nok at det er nytt for oss at flere tusen nordmenn har deltatt i militære operasjoner i utlandet. De har vært utsatt for dramatiske hendelser og levd under ekstremt stress. Mange kommer hjem fra krigsområdene med vonde traumer og minner. Det kan være vanskelig å leve med, og det kan være en prøvelse for deres nærmeste - de pårørende. Vi som samfunn skylder våre veteraner og deres pårørende vår oppmerksomhet, forståelse og takknemlighet. Jeg håper denne låta, og videoen, kan være med på å øke vår bevissthet og kjærlighet til de mange veteranene som gikk den "ekstra mila" for oss alle, og som nå trenger å få komme helt hjem igjen.

Som ung var jeg veldig opptatt av Vietnamvetranenes hjemkomst, var så preget av deres situasjon at jeg til og med reiste til Vietnam for å se med egne øyne hvor de hadde vært og hva de hadde gjennomgått. Jeg har også møtt utallige veteraner på mine USA turneer med Turboneger. Mange har det tøft der også, men det slo meg at amerikanerene hadde mange fler frivillige i organisasjonene rundt seg og at de til og med har sin egen Veterans Day. Jeg har lenge ønsket å bidra til et slikt løft i Norge. Og nå er behovet og muligheten der at vi bare bør få dette gjort. Tenk-en egen veterandag? Dette ville være fantastisk. 

Tusen takk til regissør Finn Erik Rogne og hans team for denne flotte videoen. Tusen takk til teamet i Siops og Hjemmesonen for deres iver og glød etter å dette gjort. Og til slutt: Tusen takk til de tapre og vakre veteranene og deres familier som stilte opp i videoen som seg selv. Det var en ære og en glede å få møte dere.

Min bror muslimen

19.03.2017 - 16:27 Ingen kommentarer

"Æ ber får dæ hvær dag, Hans-Erik." sørlandsdialekten hans er nesten parodisk. Bibelbeltet vårt er jo på sørlandet. Med skarring og sang, snakkes det høyt og fritt om Gud og frelse. Himmel og helvete. Like fritt og utvungent som vi snakker om diagnoser og legninger her på Østlandet. Ingen rødmer. Ingen blir brydd. Å være troende på sørlandet regnes som det naturligste av ting. Selvfølgelig er det ikke alle som setter pris på dette. En kompis av meg som jobber i psykiatrien der nede, er mektig frustrert over all denne kristendommen og trosutøvelsen blant folk. Det regnes tross alt som den rene galskap å tro på det vi ikke kan se og ta på, i det faget. Så er også diagnosen: "Religiøs Vrangforestilling" mye mer vanlig i denne delen av Norge. Folk har sin tro, og den troen følger dem i det daglige. Så de kan få visjoner og syner. Eller forferdelige lidelser, når de har sine kamper mot indre demoner. Da man skal være ganske skråsikker på seg selv for å dømme et annet menneskes åndelige liv som sinnssykdom og vrangforestilling. Det er forresten også regnet som et brudd på FN´s menneskerettigheter; Alle har rett til å tro hva de tror, og å praktisere sin tro. Så lenge de ikke bryter FN´s menneskerettigheter, da.

Ja han ber for meg hver dag. Og han er sørlending. Født i bibelbeltet. Men Mehdi ble muslim for godt og vel 25 år siden. Han konverterte og tok det muslimske navnet Mehdi - en som er veiledet av Gud. Han bruker selvfølgelig sitt norske navn også. Og han han er mildt sagt like sørlending som han alltid har vært. Med sin tørre humor. Stoisk i alle sine betraktninger. Et pussig lite smil som aldri blir borte. Når han går alene og ingen ser (tror han), sitter det der rare smilet på han. Som om han er et tipp tipp tipp oldebarn av selveste Mona Lisa. Han forklarer dette smilet sitt ganske enkelt: Jeg fryder meg i Guds Nåde. Altså: Han har funnet en tro som gir han sjelefred og godt humør. Han kunne like godt ha vært en pinsevenn som tøffet rundt i skjærgården i ei gammel tresjekte, med ei snadde i munnen. Men han fant sannhet i Koranen, og frelsen i Muhammed. Og nåde i Allah - Gud.

Det har ikke alltid vært slik. Da jeg ble kjent med han, var vi begge tungt avhengige av heroin. Han er endel eldre enn meg, og han hadde en fortid som gangster, utelivsbaron, illegal gambling og prostitusjon. Han hadde surret det skikkelig til for seg selv. Sinte ekser. Unger han ikke fikk se, men savnet inderlig. Boligløs og blakk. Og en sviende, smertefull avhengighet til dette nådeløse heroinet - som pisker deg opp hver morgen og jager deg ut i gatene - skjelven og kvalm. Skammen og fortvilelsen blander seg med den grusomme fysiske smerten. Kun en dose til kan dempe den fysiske og eksistensielle smerten vi kaller abstinens. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg unner ikke engang min verste fiende å lide under heroinavhengighet. 

Mehdi var også smugler. Det var faktisk noe av grunnen til at han oppdaget Gud. At Gud er umulig å forstå. I de smuglerkretsene han opererte i var troen på det guddommelige sterk. Gud hjalp deg gjennom tollen med kiloet ditt med heroin. Han våket over deg og så til at tollerens øyne ble blindet slik at de ikke oppdaget den pakken med sterkt heroin - konsentrert død - du hadde med deg. Han gikk gjerne i en lilla skjorte, med hvit krave. Som en prest. Han tok kanskje en valium eller to, så skjelvingen skulle slutte. Men den viktigste kunnskapen han plukket opp i sitt virke som smugler var: Insha Allah! Hvis Gud vil. Filosofien handlet ikke om at Gud ville at han skulle lykkes med å smugle dødelig narkotika til fortvilede avhengige. Nei, Guds vilje handlet om at Gud har en plan med mennesker. En plan vi ikke er i stand til å forstå. Så om Gud gjorde tolleren blind slik at heroinet slapp gjennom, så var det av årsaker vi mennesker ikke kan forstå. Samtidig slo denne virkelighetsforståelsen ut i begge retninger. Så om smugleren ble arrestert og fengslet, så var dette også Guds vilje. Da sendte Gud deg til soning, slik at du skulle lære noe i livet, mens du satt i fengsel.

Gud satte en endelig stopper for sin nye troende; Mehdi ble tatt. Han hadde reist til Tyrkia og hentet et kilo heroin han skulle smugle hjem til Norge. Sjefen for en avdeling i det tyrkiske narkotikapolitiet hadde tatt imot han og hjulpet han. Tyrkisk narkotikapoliti er korrupt. De styrer herointransporten inn til Europa. Jeg kan ikke utdype mer om hvordan jeg vet dette, enn det jeg skriver her. Men du kan jo se selv på hvilke mennesker som sitter i ledelsen i det Tyrkiske regimet. Blir du forbauset når jeg sier de har herointrafikk som en av sine største bi-gesjefter? Det Mehdi har fortalt meg er mørkere en du noensinne tør forestille deg. Det Erdogan fremviser av sinnsykt diktatorisk lederskap, burde få deg til å innse at ingen forbrytelse er utenkelig for denne mannen og hans medløpere. Jeg vet ikke om det var folk fra denne gjengen som utstyrte min gamle bror Medhi med en koffert foret med en kilo heroin. Men noen var det. Og det gikk som det måtte: Det brune pulveret han tok med seg, rant ut av kofferten hans, da en spansk toller på flyplassen i Barcelona stakk en knivspiss gjennom foret. Mehdi har fortalt meg om dette øyeblikket - igjen og igjen: Han takker fremdeles Allah for det han nå skulle få oppleve: 9 år i et spansk fengsel. Dommen var mye lengre, men han opparbeidet seg en tidlig løslatelse og retur til Norge.

Soningen brukte han til koranstudier. Han knyttet seg til de andre muslimene i fengselet. De troende. De hadde sin egen imam. De hadde koblinger til moskeer utenfor fengselet. Han opplevde en stygg episode, da bombene eksploderte på pendlertogene til Madrid i 2004 der 197 mennesker ble drept. Vokterene kom inn på cellen hans og slepte han ut og satte han i isolat. Alle de troende muslimene som satt i spanske fengsler ble gått grundig i sømmene etter denne hendelsen. Han visste nok hvem som var involvert, min gode venn og bror. Men han var ikke involvert. Han støttet det ikke. Og han fordømmer enhver terrorhandling som begås i Allahs navn. 

Da Mehdi kom tilbake etter soning, var han redusert. Det stod ingen på flyplassen for å ønske han velkommen. Han hadde ingen opparbeide rettigheter i det offentlige. Kun sosialpenger, og de satt langt inne. Her skulle det utredes, og historien var ikke noe særlig glamorøs. Men troen var en viktig støttespiller de første tunge årene. Og det var troen hans som til syvende og sist skulle løse de problemene han hadde pådratt seg gjennom et langt og rotete liv. Hans største utfordring var å finne en moske hvor han følte at han hørte hjemme. Det finnes ulike retninger i Islam, og ulike grader av åpenhet. Og det finnes ulike Imamer. Noen er sinte svovelpredikanter som roper ut om krig og fordervelse. Andre igjen er som kloke vismenn og engasjerte prester i menighetene sine. Jeg har ikke så mye kunnskap om hvilke som er hva. Jeg vet bare at det finnes forskjeller. Og jeg vet at noen moskeer bør holdes litt nøyere under oppsikt enn andre. Men Mehdi fikk endelig orden på livet sitt. I dag er han en vanlig norsk borger, med kjæreste og leilighet. Han har sine muslimske venner og han har sine kristne venner. Og ikketroende venner. Han liker å reise, men nå i fredelig og lovlydig ærend. Han takker sin Gud for denne lykkelige endringen i livet hans.

Mehdi og jeg har av og til lange åndelige samtaler. Vi er forskjellige i noen spørsmål, men overraskende like i andre. Men det viktigste jeg har lært er at det finnes like stor valgfrihet i hvilke koranvers du vil vektlegge, som i bibelen. Religiøse skrifter er som regel fulle av paradokser: Det står både "Øye for øye, tann for tann" og "Vend det andre kinnet til" i den kristne bibelen. I Koranen står det også vers som klart forbyr mord og terror. Helvete venter på den som dreper uskyldige. Og så står det andre vers som kan tolkes dit hen at man skal erobre land og bekjempe vantro. Noen muslimer er mer hissige enn andre. Men det gjelder jo ateister, kristne og alle andre trosretninger og ideologier. Ateister har også gått amok på troende, og myrdet millioner, i kommunismens navn. Og hvor mange av oss er klare over at fredsreligionen Buddhismen praktiseres med stor brutalitet i Myanmar/Burma? Den muslimske minoritetsbefolkningen Rohingya utsettes daglig for lynsjinger, massedrap, tortur, voldtekter og trakasseringer. Hatet mot muslimer står veldig sterkt i dette landet.

Ja jeg har hatt ulike opplevelser i mine møter med islam og muslimer. Noen har vært skremmende og andre har vært givende og interessante. At mennesker tar til seg en tro, som gir dem mulighet til å komme seg ut av skyene som formørker deres liv, er selvfølgelig både prisverdig og lovlig. At andre veiver en hissig brennende fakkel, og marsjerer rasende rundt og sprer død og undertrykkelse, er like selvfølgelig forkastelig og grusomt. Akkurat nå, er det tendenser til at aggressiv og voldelig islamisme er på fremmarsj. Og det er en stor misforståelse og ikke ta den på alvor. Det er ikke xenofobi å adressere dette fenomenet. Det finnes reell frykt og irrasjonell frykt. Det finnes ingen grunn til å frykte Mehdi og hans tro. Men det finnes grunn til å frykte islamistene som trengte seg inn i en rockeklubb i Paris og myrdet 130 publikummere på konsert. Det er en stor unnlatelsessynd å forsøke og bagatellisere eller bortforklare dette som enkelthendelser og isolerte tilfeller. For hendelsene begynner å bli litt vel mange nå. Det nytter heller ikke å forsøke og underrapportere utviklingen. Det vil bare føre til mistillit og radikalisering i den andre retningen. Man risikerer å gi definisjonsmakten til ekstreme krefter her i Europa. 

Vi er heldige her i Norge. Ekstrem islam tilhører fremdeles sjeldenheten i samfunnet vårt. Men den finnes. Og det kan ikke bare bortforklares. Det må snakkes om. Ellers vil det gå ut over ærlige og anstendige borgere som praktiserer sin tro i fred. Slik som min bror Mehdi her. Som ber for meg hver dag. Noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

 

Min venn muslimen

13.03.2017 - 19:52 Ingen kommentarer

Veien fra øvre Grünerløkka til Tøyen var for tung til å gå. Jeg var rett og slett for abstinent. Jeg pleide å stabbe meg opp fra Løkka til Ring 2, og ta 20 bussen mot Galgeberg. Hoppe av på Tøyen. Svett og småkvalm. Ofte ekstra skjelven etter gårsdagens sjøslag. Løkkalivet var ikke en dans på roser. Mye moro, men også mange tunge tak. Det var den der timen; fra jeg våknet til jeg fikk dosen min, som var verst. Noen år i forveien - da jeg var sprøytenarkoman - gikk den forferdelige abstinensturen til Plata, på Jernbanetorget. Da gjaldt det å kjenne rette pusheren, som jeg visste hadde ordentlig, sterk heroin. Som fikk en frisk. Frisk. Ja ,vi brukte det ordet om å få en dose som tar bort abstinensene. Å bli frisk. Nå dro jeg til Tøyen for å bli frisk. Der var det gode varer. Rent dop. Og en pusher som ikke engang skulle ha penger. Som hadde det beste dopet farmasiaindustrien kan tilby: LAR. Legemiddelassistert rehabilitering. Metadonsenteret. Subutex. Suboxone. Rene fine apotekervarer som skulle gjøre meg - frisk. På statens regning. Frisk som en fisk.

Jeg stod og ventet på bussen til Tøyen. Til klinikken. Sola svei i øynene mine. Jeg følte meg som et troll som snart skulle sprekke. Sollys er vondt når man har abstinenser. Nervene står i høygir. Men snart skulle jeg bli frisk.

Der kom han. Mitt første møte med en islamist. En salafist. En fanatiker. En psykopat med Koran.

Han visste godt hvem jeg var. "Der er du Helvete!" ropte han. Oppsynet var forsåvidt latterlig. En hvit mann. Han snakket gebrokkent på en måte som fikk meg til å skjønne at han var østeuropeer. Sånn type Turkmenistan eller Moldova eller "Langtvekkistan", som jeg pleier å si når jeg er for lat til å formulere meg etter det nye politisk korrekte språket. Newspeak-Nyspråk. Denne mannen som kom mot meg, fantes det ikke noe ord for på noe språk. Sandaler. Hvit kjortel. En turban på hodet. Jeg stusset veldig over den der turbanen. Den hadde ingenting med Islam å gjøre. Turban er et religiøst plagg i Sikh-religionen. Og Sikher er så langt fra Islam du kan komme. Men her sto han da. Med gnistrende øyne. En Koran på arabisk i hånden. Ingen oversettelser der. Det er faktisk regnet som en synd å oversette Koranen fra arabisk, fortalte han meg. Men dette har Islam løst med å ha oversettelse og originalspråk trykket i samme bok. Ja han var en ekspert på Islam og Koranen denne karen.

Han ble en forferdelig plage for meg denne våren. Han stod og ventet på meg annenhver morgen når jeg skulle ta bussen til Tøyen, for å få den daglige dosen med statens egen narkotikagave. Han var ubehagelig. Insisterende. Belærte meg om hvordan min narkomani burde straffes med døden. Han fortalte meg hvordan jeg ville måtte skjære av meg tatoveringene mine om jeg kom til et muslimsk land. Jeg er en fredens mann, og jeg er ganske vant til å snakke med sjuke folk. Så jeg klarte å holde en slags dialog med han. En stund. Men det ble verre. Det ble truende. Han satt der på 20 bussen. Ved siden av meg. Det var pinlig. Det var ydmykende. Det var skremmende. Han fortalte meg at snart kom Kalifatet til Norge. Da skulle halsen min skjæres over. Han viste det med hendene: "Zzt" sa han, mens han dro fingeren over halsen sin, mens han stakk ansiktet sitt helt oppi mitt: "Slik skal du dø kafir!". Kafir betyr visst vantro. Jeg var vantro. En vantro narkoman i mitt eget land. Et land som ville kurere narkomanien min med gratis narkotika. Og en islamist som forklarte meg hvordan jeg skulle myrdes på smertefult og ydmykende vis. Når Kalifatet kommer. Det var deprimerende dager.

Det var visst mer enn bare Allah som red denne karen. Det var pur galskap. Ondskap. Eller var det det? Jeg ble naturligvis vettskremt etterhvert. Og takk og lov så hadde jeg venner som til slutt tok tak i uvesenet.

Det var en natt utenfor et utested på Løkka. Noen tyrkiske og pakistanske smågangstere stod sammen med meg . Vi bare tok en sigg og overgikk hverandre med teite gangsterhistorier om narkohandel og slosskamper. Altså: Jeg sloss aldri. Jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg blir kvalm ved tanken på å ødelegge en annens kropp. Vold er ikke min stil. Plutselig kom han han traskende nedover gata, som en Moses på vei ut av Egypt. Han fikk øye på meg, før han så hvilke folk som stod ved siden av meg. "Hei! Helvete! Død mann står og drikker!" ropte han. Gutta rundt meg kvakk til og så seg rundt til de fikk øye på denne rare skikkelsen som vandra nedover Thorvald Meyersgate, i kaftanen sin. Med sandalene sine. Med overopphøyet mord i blikket sitt. Han begynte å hyle på arabisk, og det tente mine venner. De var muslimer selv. Ikke "gode" muslimer. Tvert imot. Dette var gangstere og ramp. De kunne nok sin Koran, men hadde nok ikke sett for seg at de skulle havne i noen religionskonflikt den natta. Men de forsto med en gang at dette var en fyr som plaget meg. Alvorlig. De løp bort til min muslimske venn og ville ta en alvorsprat med han. Han fikk panikk og løp nedover gata så lenge sandalene holdt han, mens han hylte "Haram-haram!" Haram betyr visst noe som er mot Islam. Å bli jaget nedover gaten av muslimske smågangstere, opplevde han vel som haram, da.

I ettertid har jeg fått vite at dette vesenet hadde forfulgt andre kjente artister også. Da mest i Hip Hop miljøet. Han var ustabil. Men jeg fikk også vite at han tilhørte en Moske i byen som lærte han opp i sin fanatisme og blodtørst. Det satt imamer og muslimske brødre rundt denne ensomme ulven, og motiverte han. Jeg forsto også at han ikke lengre var en ensom ulv, men en del av en ulveflokk. 

Jeg har ikke tenkt å bruke dette som et eksempel på at Islam som religion har truet og trakassert meg. Alle har sin tro. Og det finnes nok av steder i verden hvor folk er muslimer, uten at de lever etter en streng og middelaldersk praktisering av Sharia. Jeg er fullstendig klar over at Sharia ikke bare handler om hvordan kvinner skal kle seg, at man skal halshugge, steine og lemleste folk fordi de har brutt noen regler. Sharia handler også om hvordan man skal organisere et samfunn. Og noen av ideene er bra: Ikke sette folk i gjeldsslaveri for eksempel. En regel vi fint kunne ha nytte av her i vesten, hvor vi alle har blitt slaver av internasjonale banker og et totalitært tyngende skattevesen. Å snakke med en lærd muslim om livet kan være ganske så lærerikt og fascinerende. Jeg har fått gode perspektiver på hvordan vår egen populærkultur korrumperer oss: Tilbakestående TV programmer om tant og fjas. Små sårbare familieenheter, med alenforeldre og få barn - totalt avhengige av nåden og omsorgen til en ansiktsløs stat, der store inngripener i andres liv kan gjøres, uten at noen kan holdes direkte ansvarlig. Medikamentstasjoner på hvert gatehjørne (apoteker), som tilbyr medisiner som ikke gjør deg frisk, men bare demper symptomene på at livet er ganske så tøft å leve. Brød og sirkus. Opium til folket. Viktige nyheter rapporteres ikke. Totalt uviktige hendelser blåses opp i skyene og kan dominere nyhetsbildet i ukesvis. Ja, en god og lærd muslim har ofte gode kunnskaper om hvor vi feiler her i vesten. Og religionsfrihet er for meg hellig. Det du tror er det du tror. Men det gir deg ikke rett til å ta fra andre den samme friheten. Der har både de store verdensreligionene og den vestlige sekulære humanismen er stor utfordring: Hva er din tro om den andres tro?

Vi er selektive i vår behandling av religioner og religiøse i Norge: Vi er nådeløse i våre angrep på små kristne samfunn; latterliggjør menighetene og demoniserer pastorer og predikanter. Samler de inn penger? Fy. Tror de på mirakler? Hjelp! Vil de regulere folks seksualitet? Nå begynner det å bli mørkt.

MEN berøringsangsten er total i møtet med den ekstreme islamismen, i det offentlige rom. Reiser gutta fra drabantbyene i vesten ned for å kjempe med IS? De er bare fremmedgjort i vårt rasistiske samfunn. Er han gift med en jente under 16? Vi må forstå da andres kultur. Står det grupper i tusentall og forgriper seg på jenter på offentlige plasser? (Ja det skjedde i Køln. Og det har skjedd i mindre skala på svenske musikkfestivaler) Åjåj. Nå må vi passe oss for å ikke høres ut som selveste Adolf Hitler.

Inkonsekvensen er ganske tydeleg, spør du meg.

Generaliserer jeg? Eller maler jeg et bilde? Du får avgjøre selv. Vi ser det vi ønsker å se, vi mennesker. Jeg skriver bare hva jeg observerer. Mulig jeg tar helt feil? Det spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er at vi tør å ta tak i denne materien. At vi ikke ender opp med å bagatellisere, unnskylde og rettferdigjøre en trend som går i gal retning, pga av en misforståelse om at politisk korrekthet har noe med godhjertethet å gjøre. Politisk korrekthet er like xenofob (fremmedfrykt) som religiøs og politisk ekstremisme, det være seg høyre, venstre eller religiøs. Jeg tar gjerne feil om det skulle vise seg at jeg har blitt paranoid etter denne ekle episoden med min "muslimske venn". Det ville jo være en sann lykke om det skulle vise seg at islamistisk terror, kun er et bittelite problem som går over av seg selv. Men da må vi tørre å se på de ubehagelige signalene om det motsatte, uten å stigmatisere hverken den ene eller den andre parten i debatten.

(For ordens skyld, kommer jeg til å følge opp dette innlegget med et innlegg om en annen muslimsk venn  - som jeg anser å være som en bror for meg.)

 

 

Fengselsledelsen skal ikke lytte til Lars Harnes, men det bør vi.

09.01.2017 - 10:08 Ingen kommentarer

Lars Harnes er en underlig skrue i norsk gangsterhistorie. Den tidligere Bandidoslederen har dommer på seg for utrolig drøye handlinger. Samtidig er han en tankefull fyr. Han deltok aktivt i å komme dialog med myndighetene for å få slutt på MC krigen på 90tallet. Han møtte til og med daværende statsminister Bondevik - bildet av de to som håndhilser, er viden kjent. Senere ble han tatt i ett væpnet ran under en permisjon. For noen år siden fikk vi vite at han drev og studerte teologi, og skulle bli katolikk. Det ble visst ikke en stor suksess, siden han nå er mistenkt for å ha planlagt mord på en annen kjent luring. Han har angivelig ordnet seg mange fordeler under soning, enten via gode kontakter, eller ved hjelp av eksemplarisk oppførsel. Nå er det visstnok slutt på dette. Han tåler ikke å sone sammen med pedofilidømte, uten å komme med foraktelige bemerkninger til dem. Derfor er han tatt ut av det vanlige soningsmiljøet, og sitter nå på isolat. I et skriv til media utdyper han sin holdning til pedofilidømte medfanger. Han finner det problematisk å ha med dem å gjøre. Han oppfatter at de får en enklere og mer beskyttet soningshverdag enn andre straffedømte. Han bemerker at mange soningsfanger har kommet skjevt ut i livet nettopp på grunn av at de har blitt utsatt for overgripere i oppveksten. Han sier at han selv ikke har problemer med å sitte på isolat, men at han føler for de andre fangene som opplever soningssamvær med pedofilidømte som veldig belastende. Og det må jo kunne sies: Det er kanskje en umenneskelig tilleggsstraff for de som har traumer fra overgrep, og skulle forholde seg til overgripere i soningen.

Fengselsledelsen kommenterer av prinsipp ikke Harnes´ uttalelser, av helt åpenbare grunner: De vil ikke gå i en offentlig dialog med sine soningsfanger. Det skal de ikke heller. Kriminalomsogen skal ikke la de innsatte designe sine egne soningsforhold i det offentlige rom. Men vi andre, borgere i dette landet, bør forholde oss til hva som skjer i norske fengsler. Det angår oss i aller høyeste grad. Vi har valgt å ha en såkalt human kriminalpolitikk, hvor ingen dømmes til et helt liv i fengsel, eller til døden. Vi har også valgt å gå for en form for rehabiliterende soning, i den grad det lar seg gjøre. Dette er fordi alle straffedømte skal ha en mulighet til å komme tilbake til samfunnet etter endt soning, og kunne bli lovlydige borgere igjen. De bør da i størst mulig grad ikke påføres direkte skade av soningen, slik at motivasjonen til å delta i samfunnet igjen, forsvinner. Samtidig skal soningen  være en straff. De har begått forbrytelser, og den lovlydige delen av befolkningen har krav på å se at kriminelle straffes for sine ugjerninger. Det handler om rettferdighet for kriminalitetens ofre. Men her er altså et dilemma: Den kriminelle er selv et offer for kriminalitet, og må sone sammen med sine overgripere. Kanskje det er en ide å ha egne avdelinger for overgripere, med egne behandlingsopplegg osv osv? Det vil isåfall bli et spørsmål om penger og metodikk. 

Det er ikke egentlig noen heksekunst å reformere kriminelle. Det er bare kostbart. Så viljen til å bruke ressurser på dette må være tilstede hos politikere og byråkrater. Selvfølgelig vil samfunnet på lang sikt tjene på å rehabilitere, slik at fangene ikke kommer tilbake. For det er veldig dyrt å drive fengsler. Det er dyrere enn staten Norge er villig til å bruke. Et eksempel på dette er etableringen av Halden fengsel i 2010. Dette regnes i dag som verdens mest humane fengsel. Soningen der skal i størst mulig grad motivere og tilrettelegge for at den insatte kan utdanne seg og komme tilbake i samfunnet som en lovlydig borger. Det finnes tilbud om utdanning, kulturtilbud, selvutvikling i form av kurser, meditasjon, samtalegrupper. Innenfor murene vokser det skog med høye trær. Det er fine idrettsanlegg osv osv. Da fengselet åpnet i 2010 lovte justisministeren Knut Storberget at dette fengselet var forbeholdt insatte som skulle ut i det norske samfunn etter endt soning. Desverre ble dette løftet brutt. Fler og fler soningsfanger er utlendinger som skal utvises etter endt soning, mens mange norske soningfanger må sone i tyngre og mer gammeldagse fasiliteter. Så satt på spissen kan en utenlands smugler, bli tatt på grensa i Svinesund, sendt på lang dom i Halden, utdanne seg til kokk og snekker, og så settes på flyet etter endt soning, og sendt hjem. Samtidig er norske fengsler så fulle at mange norske soningsfanger sendes til fengsler i Holland, for å sone der. Holland har en stadig synkende kriminalitet, så de legger ned fengsler pga dårlig besøk. Det er jo litt av en mulighet å få sone i Holland, særlig hvis du liker å røyke litt hasj for å få tida til å gå. Fengslene er ikke så nøye med hasj der, som her. Men noen reform for norske fanger i Holland? Jeg tviler.

Det er uansett et sunnhetstegn at vi diskuterer hvilke forhold våre soningsdømte skal sone under. Dette tjener ikke bare de innsatte og de ansatte. Det tjener oss som samfunn. Det viser at vi er villige til å favne reformer og endringer til det bedre. Og endrer man noe til det bedre, blir det jo bare bedre. USA går motsatt vei. De har lagt hele fengselsvesenet ut på anbud, og private fengsler gjør hva de kan for å tjene mest mulig på sine fanger. Dvs at fangenes velferd er uinteressant. Mange skal uansett dø i fengsel, så samfunnet behøver ikke bry seg. Derfor kan de innføre soningsforhold som ligner de som fantes på 1800 tallet: Innelåst 23 timer i døgnet. Ingen kontakt med medfanger. Minimal kontakt med fengselsbetjenter. Total kameraovervåking - selv på cella. Vi snakker om å lage et helautomatisk helvete på jord. Og fengselskjedene tjener milliarder på slike nye fengsler. Slik vil vi ikke ha det her i Norge. Og takk og lov for det.

 

Gullbarbie: Du er ikke rett før det er noe feil med deg.

06.01.2017 - 11:14 Ingen kommentarer

Da jeg ble spurt om å blogge for Nettavisens Side 3, falt det meg aldri inn at barn og ungdom skulle måle seg selv, og sitt selvbilde, med det redaksjonelle innholdet i en nettside for voksne menn. Men nå har altså Redd Barnas ungdomsgruppe  Press, nominert denne siden til den tvilsomme prisen "Gullbarbie". Dette er en pris som gis til medier og offentlige aktører som skaper et slags press på barn og unge, i forhold til identitet og selvfølelse. Det er trist, for jeg tror faktisk Side 3´s faste lesere generelt, og mine faste blogglesere spesielt, er veldig opptatte av barns oppvekstvilkår i mediejungelen som finnes på nett. Både her i Norge og i resten av verden. Det fleste av mine lesere er faktisk fedre og en haug med mødre. De er slitere og krigere i den samme jungelen som alle andre. De lever i en medievirkelighet hvor hovedbudskapet er like nådeløst som budskapene barn og unge blir utsatt for: Du er ikke bra nok! Du strekker ikke til! Du er utdatert og ingen vil ha deg! Og de lever samtidig med en evig dårlig samvittighet for å ikke være like forståelsesfulle og tolerante nok for sine barn. Og de lever i en evig angst for at deres barn skal bli utsatt for overgrep, omsorgssvikt og utenforskap. Altså: Leserene her er ikke barn og ungdom, men foreldrene. Og de er ikke mer skråsikre på seg selv og på fremtiden enn barna sine.

Redd Barna er en anerkjent organisasjon har jobbet for barns rettigheter helt siden første verdenskrig. De var med på å formulere barns rettigheter i samarbeid med FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner. Og Redd Barna gjør et unikt og fantastisk arbeid med å spre og lære opp både barn og voksne om disse rettighetene. Ved hjelp av undervisningspakker lærer barna ved hjelp av musikk, tegneserier og bøker at de har rett til utdannelse, helsetjenester, å vokse opp i trygge omgivelser - uten krig, overgrep, vold osv. Ingen barn skal måtte sulte ihjel, fengsles, brukes som slaver og undertrykkes. Jeg vokste opp med disse rettighetene via Jon Blund filmene som gikk i Jul i Skomakergata. Tøflus var en god pedagog.

Nettavisen Side 3 er liksom "mannebladet" på nett. Der kan du lese om jetjagere, ukjente fakta fra 2. verdenskrig, livfarlige haier,øl, grillmat, raske biler og sexy damer. Slike ting som menn synes er tøft. Og ja: Som mann synes jeg vakre nakne damer er fint å se på. Det kan sikkert analyseres og gjøres feil - opp og ned og i mente, men fine damer er fint. Ferdig med det. 

Men det står ikke bare om macho testosterongreier på Side 3. Her blir også spørsmål om menns ulike utfordringer belyst. Det kan handle om menn og mental helse: Menn topper fremdeles selvmordssattistikken dramatisk i forhold til kvinner. Menn blir oftest tapende parter i barnefordelingssaker ved samlivsbrudd. Menn lever med et evig stempel som aggressive maktsyke kåtinger, og mannskulturen fremstilles som grov og undertrykkende. Side 3 gir et mer nyansert bilde av mannsrollen - på godt og vondt. "Den Slemme Mannen" propaganderes ikke på Side 3. Men Redd Barnas Gullbarbie, er da ikke enige i dette. 

Jeg har tatt en rask titt på hvilke typer medier og offentlige aktører som faktisk får denne tvilsome æren: Å bli en barnefientlig Gullbarbie: Det handler ganske ensidig om bilder av pene kropper. Pene kropper i mannsdominerte arenaer, eller pene kropper i moteindustrien. Ifølge Press, er dette barnas oppvekststrussel nummer en. Jeg er ikke så sikker på om dette er sant. Jeg går med en vemmelig følelse av barn og ungdom blir fortalt at dette er trusselen de opplever. Fortalt av noen voksne i Redd Barna. Noen voksne med en egen ideologisk agenda. Og da blir det øyeblikkelig ikke så morsomt med en slik ironisk ærespris mot helsekostkjeder, undertøysmerker og manneblader. Jeg husker selv hvor viktig det var for mange av oss kids å vise våre voksne lærere og ledere hvor flinke vi var i å ta til oss politisk korrekte regler. Vi satt der i elevrådet og skulle overgå hverandre i veslevoksenhet, og fordømme alt vi fikk belønning for å fordømme. Elevråder og de "kule" ungdomsorganisasjonene ble til en snusfornuftig "intelligent" elite. De andre barna var teite som ikke visste sitt eget beste. Programmerte unge frihetskjempere. Det var det vi var.

Jo medievirkeligheten gjør oss usikre. Alle sammen. Ikke bare barna. Sosiale medier får oss til å føle oss ulykkeligere av å se andres lykke. Moteblader gjør jenter deprimerte. Nakne damer jeg aldri får sjangs på gjør ikke at jeg føler meg som noen supermann akkurat. Men sånn er nå engang verden. Vi sitter alle sammen i samme båt. Men er dette årsaken til at barn og ungdom har alvorlige problemer i hverdagen? Jeg tviler. Og jeg har en annen teori. Når jeg ser på de mediekanalene som faktisk er rettet mot barn og unge, oppdager jeg en mye mer skremmende og undertrykkende trend. Program etter program forteller barn og ungdom at det MÅ være noe feil med dem, for at de skal være hippe og kule. De MÅ ha en psykisk lidelse, en anderledes seksuell legning, et tredje, fjerde eller syvende kjønn, en tidlig seksuell debut, et krigstraume eller noe annet dramatisk, for å være en ektefølt ungdom i sin tid. Er man flink på skolen, må det sykeliggjøres og kalles prestasjonspress. Er du glad i korps og speider, bør du helst bli mobbet for det, for å få noen oppmerksommhet. Du må være et offer for noe eller noen, for å kunne henge med. Du må være et "tilfelle" for å være normal. Det nytter ikke lengre og bare være et barn.

Denne trenden er det ikke så mange som snakker om. Ingen som stiller spørsmålstegn ved. Vi blir så oppslukt av å hylle tapre ungdommer som står frem med sine ulike problemer, at vi faktisk glemmer at det er helt OK å bare være et barn.

Kimchi - Verdens sunneste rett

05.01.2017 - 11:01 Ingen kommentarer

 

Jeg er ikke bedre enn de fleste andre små brumlebjørner i kongeriket: Jeg skal også begynne et nytt og bedre liv nå i 2017: Slanke meg, kutte på røyk og snus, stå opp tidligere, trimme mer osv osv. Etter snart 25 år med de samme nyttårsforsettene, må jeg jo klare å holde disiplinen litt lengre enn til 15.januar. Vel ønsk meg lykke til, og god bedring.

Men i år har jeg gjort noe anderledes. Jeg har gitt meg selv en skikkelig gave: Jeg har vært på asiatisk supermarked og kjøpt noen poser med Kimchi. Dette regnes som en av verdens kanskje sunneste rett, om ikke den sunneste. Koreansk Kimchi består i hovedsak av krydret, gjæret kinakål. Det finnes uttallige varianter selvfølgelig. I Korea lager enhver husmor med respekt for seg selv, sin egen Kimchi, og da handler det om hemmelige familieoppskrifter og egne varianter. I Korea står det alltid en stor bolle med Kimchi på bordet til ethvert måltid: Frokost, lunsj og middag. Selv søte pannekaker kan serveres med denne syrlige, sterke, gjærede salaten. I snitt spiser koreanere ca 20 kg Kimchi i året. Mange mener Kimchi også er nøkkelen til at Korea ikke har de samme overvektsproblemene som mange andre land.

Kimchiens helsefordeler er mange. Plantefibrene og klorofyll fra grønnsakene er bare begynnelsen. Kimchi er proppfulle av vitaminer som: Vitamin A, Vitamin B1 og B2 samt Vitamin C. Antioxidanter er det også masse av. Siden Kimchi er sterkt krydret med ingefær, hvitløk og ulike typer chillipepper, hjelper den å styrke immunforsvaret.

Kimchiens viktigste helsefordel komme dog fra det at den er fermentert og har en veldig bra laktobakterie i seg, som virkelig gjør underverker på mage og fordøyelse. Studier viser at den booster fettforbrenningen, og hjelper på å holde kolestrolnivået nede. Folk med fordøyelsesbesvær får ofte god hjelp av å spise litt Kimchi til måltidene. Studier har også vist at denne retten er gunstig for Diabetes 2 pasienter, og den har hjulpet forbyggende mot visse typer kreft.

Mot overvekt er Kimchi et supert tilskudd. De magevennlige bakteriene hjelper på forbrenning, og har også en mettende effekt, slik at overspising kan dempes.

Personlig føler jeg meg alltid bra etter å ha spist Kimchi. Dette er jo selvfølgelig den subjektive følelsen jeg har når jeg synes jeg har vært flink og byttet ut en cheeseburger, med en sunn, gjæret kålsalat. Men det er nok også et resultat av at Kimchi er utrolig sunt i seg selv - på ordentlig.

Det finnes ulike surhetsgrader og styrkegrader på Kimchi. Det er nesten som med rakfisk: Noen vil ha skikkelig heftig rakfisk, mens andre foretrekker litt mildere krutt. Kimchi blir bare bedre jo lengre den står og gjærer. Jeg foretrekker skikkelig syrlig og sterk Kimchi, gjerne et par år gammel. Men det finnes mer hverdagslige varianter. Stikk innom ditt asiatiske supermarked og spør om de har Kimchi, og hvilke varianter som finnes. Og hvis du vil og kan, finnes det uttallige oppskrifter på nett, om hvordan du kan legge din egen Kimchi på gjæring. Det er veldig enkelt.

Det viktigste med Kimchi er at det er steike godt. Mine største motforestillinger mot dietter, er at sunn mat ofte smaker lite. Men Kimchi er tvert imot en smaksbombe av de store. Jeg vil virkelig anbefale folk å prøve Kimchi, som en del av et sunnere kosthold nå på nyåret - de to ukene dietten kommer til å vare.

 

Takk 2016. Du var et lærerikt uår.

29.12.2016 - 10:26 Ingen kommentarer

Det virker som om de fleste der ute i verden ønsker 2016 død og begravet. Et vondt år. Et skremmende år. Et år hvor det ikke gikk veien. "Det var det året det var så bratt" pleide folk å om slike uår, før i tiden. Jeg har hatt en del uår i livet mitt. Tøffe år hvor jeg har blitt drevet fra skanse til skanse av ublide skjebner, intriger og fiendtlige mennesker - skjulte og åpne - som har gjort alt de har kunnet for å se til at jeg ikke fikk til noe av det jeg ville for meg og mine. Og selvfølgelig de smertefulle opplevelsene av små og store katastrofer, hvor jeg ikke har hatt andre enn meg selv og takke. Konsekvenser av egne dumme valg, eller de ubønnhørlige resultatene av å være naiv, og stole på folk i saker som faktisk berører mitt liv, min helse og min fremtid. Stole på feil folk.

Det er tøft å bo på planet, pleier jeg å si: Denne planeten er knallhard og vi mennesker er veldig myke. Prøv og smell panna di så hardt du kan i en fjellvegg. Hvem vinner? Prøv og gå naken på Nordpolen. Eller bade i en vulkan. Prøv og finne gode, ærlige og lojale allierte i ditt dagligliv: Som du kan ha som naboer. Som du kan samarbeide med for å skaffe deg et trygt sted og bo, varmt og beskyttet. Prøv å finne noe du kan skape og produsere i samarbeid med andre, og så skulle fordele det dere har laget sammen - så alle blir fornøyde. En jobb med kolleger og inntekter og trygghet. Prøv å finne deg en sjelevenn og livsledsager, og sammen bygge en familie, med barn, jobb, skole og fritid. Bare én eneste person som du kan ha ved din side, og dele skjebne med i ett og alt, tykt og tynt. Greier du det? Det er jo egentlig ikke en umulig oppgave? "I Gode og onde dager" som det står i Bibelen. Og da menes ikke "onde dager" at man føler seg litt oversett eller misforstått. Da menes "onde dager" når livet der ute er så tøft at det er direkte jævlig der hjemme. Når sykdom, elendighet, galskap, fattigdom, skam og fornedrelse rammer kjærligheten så hardt at det nærmest er unaturlig å be noen om å holde ut hverandre. DA og først da snakker vi om "onde dager" av bibelske proporsjoner. Først da er det behov for sitatet "Kjærligheten overvinner Alt". Smak på ordet: Alt. I disse dager, synes jeg nesten det er motsatt: "Kjærligheten overlever nesten ingenting". Den tåler ingen prøve. Den er bare en emoij på et tastepanel. Hjerter her og "love" der - meningsløst digitalt pjatt, som ikke klarer å holde ut en regnværsdag engang, og langt mindre en tsunami. 

Verden står i brann. Det ser i alle fall slik ut i mediene. Den står ikke i brann akkurat her jeg bor, men der ute i det store intet - der jeg aldri har vært, er det full fyr. Før i tiden tegnet man verdenskartet for hånd. Oppdagelsesreisende dro jorda rundt, og merket og målte opp. Så dro de hjem og tegnet kart, sånn ca slik de husket det. Og så tegnet de opp landegrensene slik de forstod dem selv: Der bor indere. Der bor sultanene. Der bor "de ville". Og hvis de så oppdaget landområder de ikke turte gå inn i, eller bare ikke hadde sett, skrev de: "Her bor det drager." Ingen vits i å reise dit, med andre ord. Her hjemme var vi bare nødt til å stole på disse kartene, og de beretningene som ble skrevet ned. En skolelærer i Tønsberg, kunne ikke bare reise jorda rundt for å forsikre seg om at alt som stod på kartet stemte. Og slik er det i dag også. Selv om vi får informasjon fra de mest "troverdige" eller de mest absurde kilder, har vi som mottagere ingen egentlig garanti for at verden faktisk er slik vi blir fortalt at den er. Fri og uavhengig informasjon eksisterer ikke. Det eksisterer bare ikke. Informasjon spres med en hensikt. Ja det er sant at den filmstjernen er død. Det er ikke dermed sant at det er veldig viktig for oss, og til enhver tid, vite hvilke filmstjerner som, til enhver tid, lever eller er døde. Skjønner? Når du da drar den litt lengre, kan du si at: Ja vi vet om krigen i Syria. Men det er jo også veldig viktig for oss og vite om Saudi Arabias og USA´s krig mot Yemen? Ikke? Aha. Der vet vi plutselig ikke så mye. Der er ikke Facebook og Twitter fullt av "tenn lys" og "tårer for". Det er kanskje noen som ikke synes at vi skal vite så mye om det som skjer der. Kanskje det er drager der? I 2016 virker det som om fler av oss har forstått at vi på en eller annen måte holdes for narr. Og at det ligger en overordnet hensikt bak det digitale skuespillet i verdenspolitikken, som vi er så engasjerte i, og så skråsikkert "vet" alt mulig om. Kanskje vi vet og synser om helt feil saker, mens viktigere og mer alvorlige spørsmål holdes skjult for oss? Hvem vet? Vi får se.

2016 for meg, begynte med et smell. Men det var et velsignet smell. Det gav meg en unik mulighet til å rydde opp litt i egne rekker. Noen ut av rekka gå. Andre måtte en rokade gjennomgå. Og nye kom inn. Ingenting er så livgivende som å stå i en konkurs. Det er en form for juling som virkelig setter livet ditt under lupen. Og du merker utrolig godt stillheten fra de som plutselig ikke er der for deg og den skadefro latteren til de som ønsker deg og dine vondt. For ja, selv i den overvitenskapelige, megasiviliserte, fornufts og humanistiske verden vi er så velsignet og leve i, finnes det spor av den middelalderske smålige skadefroheten. Men du merker også veldig tydelig hvem som er der for deg. Som bretter opp ermene og hjelper deg med å plukke opp bitene som ligger strødd utover. Bit for bit. Bilde for bilde. Det går ikke an å rydde opp alt på en gang. Og alene, uten noen som hjelper deg, er det bare å melde seg av samfunnstoget. Jeg kunne forsåvidt bare gitt opp: Avviklet alt mitt virke. Meldt meg til det offentlige og si "Dere får tappe opp et solid krus med metadon til meg. Denna krigeren er ferdig." Så kunne jeg leve på uføretrygd - i fattigdom og statlig rus. Det hadde jo vært en sørgelig slutt på denne sagaen av et liv jeg prøver å få til for meg og mine, så: Nei, jeg valgte det motsatte: "Har jeg klart å rote meg inn i dette, skal jeg saktens klare å rote meg ut av det også." Så jeg satte igang da. Våren 2016. Operasjon snu skuta. Jeg vil ikke si at det var direkte moro, nei. Og jeg holder jo på ennå. Jeg har ingen illusjoner om andre løsninger, enn å jobbe ræva av meg, og ta imot all hjelp jeg kan få, der jeg får den. Og jeg synes det er viktig å påpeke at så lenge man er ærlig og oppriktig opptatt av å rydde opp etter seg, så finnes det håp. Det er selvfølgelig fristende og sette seg ned med en fornektende pekefinger, og laste andre for sin skjebne. Du kan til og med ha rett. Men det hjelper bare ikke. "De andre" kommer ikke løpende til og løfter deg ut av gjørma. De fikk deg dit av en grunn. Og du lot dem. Så det er bare og legge på svøm, og fortsette og svømme.

En annen katastrofe som kom denne våren, var et tragisk selvmord i storfamilien min. En kusine av kusinene mine, orket ikke livet mer. Vi hadde vokst opp så tett at jeg regnet henne som min egen kusine. Vi hadde somre sammen, vi barna, hvor sola skinte og vi badet og lo. Voksenlivet hennes var preget av uro og problemer. Ikke så ulike mine egne, så vi snakket av og til sammen. Særlig hvis det var ekstra tøft for en av oss. Dette selvmordet vekket mange følelser i meg, og gav meg mange flashbacks til hendelser på 1990 og 2000 tallet, jeg helst skulle vært foruten. Jeg har selv slitt med mørke tanker, og mange av mine venner og bekjente har mistet sine liv, eller mistet sine kjære. Det var en av mine viktigste motivasjoner for å skrive den bloggen jeg skrev i september i høst, om en "nære på" situasjon, hvor jeg behøvde hjelp fra kirkens SOS nødtelefon. Blogginnlegget ble lest av mange, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at folk som satt i samme situasjon, fikk hjelp av å lese det jeg skrev. Det er sterkt å vite at noen sjeler faktisk ombestemte seg, og valgte å gi livet en ny sjanse, etter å ha lest bloggen min. Det var tragedien med min kusine, som fikk meg til å gjøre det. Et lite perspektiv om at hun kanskje ikke døde helt forgjeves? Jeg håper det. Å gi mening til det meningsløse, er en av oss menneskers sjeldne, og vakre evner.

Bloggen ja. Jeg har blogget før. På mindre, ukjente platformer. Men i våres begynte jeg her: På Nettavisen Side 3. Jeg er ingen blogger i vanlig forstand. Jeg kan blogge litt om mat og vin av og til. Men jeg aner ikke hvilken lipgloss som er best når du skal på din første date etter eksen. Jeg blogger heller ikke så veldig forutsigbart. Jeg pleier å si at hvis noen er enige med meg i ett og alt, blir jeg redd. Jeg kan oppfattes som litt av en rebell til tider. Du finner meg ikke i noen trygg politisk grisebinge der jeg sanker så mange fornøyde grynt som mulig fra sjefspurka, kongegalten og alle de andre gissene. Jeg ser med stor skepsis på hvor regimevennlige norske kunstnere og offentlige personer har blitt. Selv Black Metal og Punk i Norge har fått en underliggende regimevennlig tone. Og den er ikke helt kjemisk fri for oppoverslikking og nedoversparking heller. Det er ikke dermed sagt at jeg hater regimet vårt. Det er fullt av feil og mangler, men det er tross alt bedre enn i f.eks Nord Korea. Men det ER et regime. Og det ER knyttet til andre regimer, som jeg finner problematiske. Og det ER kunstnerens og tenkerens plikt å stille spørsmålstegn ved makten i et et samfunn. Hvis alle artister skal være paritrompeter, bare for å ikke bli utstøtt av det gode selskap, er det i seg selv urovekkende. Jeg har stengt kommentarfeltet mitt. Det ble for mye personangrep, hets og spydigheter - blandet med ekstremuttalelser langt på siden av det jeg selv mener og står for. Selv om jeg kanskje bringer litt uvanlige og kontroversielle meninger til torgs, er jeg absolutt ikke en ekstremist eller fanatiker av noe slag. Jeg prøver å være så kul jeg kan med alle, og synes at andre også kan være litt kule, selv om de ikke har lyst. Rasende troll på høyre og venstresiden, er bare troll. Jeg er ikke så skråsikker av meg. Det synes jeg ingen andre burde være heller. Men jeg får av og til meldinger fra folk som takker for at jeg våger å tenke utenfor den politisk korrekte normen i Norge. Og de bemerker at de skjønner at det kan være risikabelt til tider. I min bransje er man sårbar om man har for mange egne meninger. Man risikerer å bli utestengt. Ikke få jobber. Ikke være velkommen. Bli sett på som "fritt vilt" i det offentlige rom. Da er man ikke gitt den samme presseetiske beskyttelsen som andre offentlige personer. Da behøver de hverken skrive pent, eller sant om en. Bare det er tydelig at: "Denne her personen er ikke noe særlig tess. La oss karakterdrepe´n". Jeg har en viss erfaring med fenomenet. Det er litt kleint når det står på. Men det går som regel over. Og man lærer jo enormt mye om hvordan media og bransjefolk fungerer. Eller rettere sagt: Ikke fungerer.

Sommeren 2016 ble for meg helt surrealistisk. Jeg feiret 44 års dagen min den 15 juni på Telenor Arena. Iron Maiden spilte og med meg hadde jeg en date: En stilig asiatiskfødt lege. Hun hadde alt på stell. Sjarmerende som fy, og en skikkelig flørt. Hun skulle hjelpe venninen min Julie med behandling i utlandet. Julies MS krever såkalt stamcellebehandling, og hun trenger det raskere enn det norske helsevesenet klarer å gi henne. Vi henger litt etter på feltet grunnet litt faglig nøling (det er en veldig ny behandlingsform) og den sedvanlige politiske nølingen med å bevilge nok penger til og komme igang. Ja denne legejenta var noe aldeles ekstra syntes jeg. Helt til det begynte å skurre. Alt ble ullent og feil. Og ved hjelp av en god venn av meg, som hadde blitt svindlet av den samme jenta, begynte  opprullingen av Norges mest bisarre bedragerisak. Som om jeg ikke hadde nok å stri med, ble jeg nå plutselig med i en slags detektivklubb, som sammen knyttet trådene, slik at bildet ble klart for politiet. Det var frustrerende til tider og se hvor mye som skulle til for å få lovens lange arm til å faktisk skjønne omfanget av denne "Lurelegens" aktiviteter gjennom tiår. Men da all tvil endelig var fjernet, begynte kjempene å våkne. Media fulgte nøye opp. Og politiet fikk endelig nok kjøtt på beinet til å gå inn og stoppe galskapen. Men det jævlige her er jo selvfølgelig Julie, som til dags dato mangler den summen hun trenger for å få behandlingen sin. Jeg syntes det var frustrerende og se hvor mange som ble så blodtørstige etter å eksponere "Lurelegen" istedetfor og favne om offeret - Julie. Alle skulle vise usladdede bilder av "legen" på nett og rope "Fy Faen", og meske seg i jakten på skurken. Ikke alle følte noe like mye for å donere litt til Julie. Skulle ønske vi ikke var så blodtørstige av oss, men heller gikk sammen for for å redde livet til venninna mi, så sønnen hennes får ha mammaen sin. Innsamlingen har kommet langt, men vi er langt fra i mål.

Jeg har hatt mange jern i ilden dette året. Konserter med Jenny Jensen hvor vi synger Cornelisviser i duett. Hvem skulle tro, for 20 år siden, at vi stod på scenen sammen i 2016? Jeg har mange morsomme oppdrag og foredrag. Matlaging er fremdeles en av mine store lidenskaper, og jeg er kjempeheldig som får jobbe videre med dette, både i restaurantbrasnjen, på TV og eventer. Grillsesongen ble kjempemorsom denne sommeren, med fire episoders langt grillspesial i Vi Menn. Hank´s Julebord på Matkanalen TV, ble liksom finalen på et spennende år i den kulinariske tjeneste.

Høsten 2016 ble en ekstremt hektisk periode. I 16 uker på rad satte jeg meg på toget fra Lillestrøm til Gardermoen og fløy over til Stockholm. Musikalen Sellskapsreisen gikk på det berømte Chinateatern som ligger rett ved Berns Salonger midt i beste Stockholm. Jeg spilte Ole Bramserud, nordmannen som har så mange kule og nye dingsebomser. Det var Jon Skolmen som spilte Ole i filmen. Litt av en ære å få gå en av sine barndoms helter i fortsporene. Men det er krevende for en alenefar og liten jente at pappa reiser så mye, men også stor stas de gangene det er mulig å bli med på jobb. Vi fikk det til: Bomba og Granaten. Vi kaller oss det: Bomba og Granaten. Jeg hadde nemlig stemmen til den svarte fuglen Bomba, i Angry Birds Filmen dette året. Bomba er han som eksploderer, bokstavelig talt, hvis han blir stressa eller skvetter. Enhver bombe må jo ha en liten granat ved sin side. Det har i alle fall jeg. Uansett: Etter 120 forestillinger på litt over et år, i Malmø og i Stockholm, er Musikalen Sellskapsreisen over for denne gang. En passe utslitt, men stolt Bomba og en lykkelig Granat, kunne feire jul sammen, etter at mange reisedager er gjort og i mål nå.

Det skulle bli en litt krevende slutt på året likevel. Jeg har sett det komme lenge, og egentlig bare ventet på den dagen det ikke gikk lengre. I høst ble det for mye. Alt ble tyngre og tyngre. Jeg våknet stuptrøtt, og var sliten og elendig. Og jeg visste hva det var: Søvn apné. Jeg er jo ikke noen lettvekter. Og jeg sliter virkelig med overvekten nå. Jeg har prøvd å iverksette tiltak flere ganger. Med medier på slep, og privat og alt mulig. Mange har kommet med vidunerløsninger og foreslått det ene og det andre. Men hverdagen har vært krevende, med mye reising og uvaner. Bekymringer og stress. Det har liksom ikke vært det nødvendige rommet for å virkelig ta tak i helsen. Jeg har utsatt og utsatt. Jeg er litt bedagelig anlagt. Jeg er glad i mat. Men jeg har også forbrenning som en hulebjørn. Selv Farris blir til kilo på meg. Og symptomene har meldt seg ett etter ett. Kortpustethet. Trøtt og uopplagt. Jeg har måttet ta meg selv i nakken bare for å komme meg ut av huset og i frisk luft. Selvfølgelig går jeg på jobb og gjør det jeg skal. Men det ble tyngre i høst. Mye tyngre. Søvn apné er en folkesykdom som stadig rammer fler. Man slutter simpelthen å puste når man sover om nettene. Kroppen får ikke oksygen, og man har et svare leven med panisk oppvåkning og snorking som er så høylytt at den bryter decibelgrensa på de fleste konsertsteder jeg har besøkt. 5-10 pustestopp i timen regnes som moderat apné. 10-30 pustestopp er en sterk apné, mens 30 eller fler pustestopp i timen regnes som ekstrem og farlig søvn apné. Jeg klokket inn 70 pustestopp, da jeg testet meg med et slags måleapparat. Det er liksom "sinnsykt drøy" søvn apné. Det er en alvorlig sykdom, men den gode nyheten er at den er relativt enkel å behandle. Man må bare ha et pusteapparat med en maske på når man sover. Det kommer en jevn strøm med lyft inn i lungene, og hvis du slutter å puste, sender apparatet en nordavind ned i halsen på deg, så du får luft. For å være ærlig: Dette er ikke det letteste jeg har vært med på. Ligge der med en Darth Vader maske på meg i senga og bli blåst opp som en ballong hver gang jeg holder på å sovne. Men de sier at det tar litt tid og få denne maskinen til å funke, og å bli vant til den. De nettene hvor jeg faktisk har den på hele natten, uten å rive den av meg i panikk og klaustrofobi, er ganske kule. Da er jeg liksom bare en vanlig spretten fyr, som får masse kult ut av dagene. Så dette skal nok gå bra. Jeg er jo nødt til å være optimistisk her. Jeg kan jo ikke gi opp å prøve å få helsa mi på plass. Og selv om jeg har mislykkes mange ganger med å gå ned i vekt, kan jeg ikke gi opp det heller. Det er tross alt livet mitt. Og jeg har nok å gjøre på denne planeten som er så hard og uforsonlig.

Ja 2016 var et tøft år. For meg også. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi få meg til å ønske dette året til helvete. Tvert imot. De lærdommene jeg har gjort dette året er av uendelig verdi for meg. Erfaringer jeg vil få god bruk for i årene som kommer. På godt og vondt. Klokere. Strengere. Men også mer ydmyk og empatisk. Jeg skal svømme inn i 2017 og fortsette der. Rydde, skape, leve. Og jeg kommer aldri til å glemme de velsignelsene dette året tross alt også har gitt meg. Så godt nyttår mine kjære lesere. Takk for at dere har fulgt denne rare lille bloggen min. Takk for oppmuntring og støtte. Og takk til de som har gått i vranglås og friket ut. Tusen takk. Vi sees i 2017.

 

O jul med din søte sorg.

24.12.2016 - 01:30 Ingen kommentarer

En juleblogg om sorg er kanskje en klisjé. Men hva er vel julen uten klisjeer?

Jeg måtte ikke alltid feire jul før. Det er faktisk slik ennå, at jeg lekende lett kan reise utenlands og bare glemme hele jula nå og da. Og jeg prøver bevisst å variere julefeiringen for datteren min. Gjøre litt forskjellig fra år til år. Ikke bli sittende fast i en enkelt form for juletradisjon. Jeg er rett og slett redd for at vi skal få hjertene våre knust om jula plutselig skal bli dramatisk anderledes. Misforstå meg rett. Jeg er veldig glad i jula. Men jeg vil ikke være redd for å miste den. 

Jeg mistet min første jul som femåring. Vi måtte reise til Krisiansund og feire jul hos min tante. Mamma og Pappa måtte dra til Oslo. Til Radiumhospitalet, Mammas kreft spredte seg og den ville ikke gi seg. De var nødt til å gi henne kraftigere behandling enn sykehuset i Bodø kunne tilby. Jeg husker at jeg snakket med mamma på telefon på julaften. Det er faktisk en av de veldig få samtalene jeg kan huske at jeg har hatt med min mor. Det var ikke trist. Det var fint. Jeg husker at alle de voksne sa at denne gangen, skulle behandlingen virke. Denne gangen skulle hun bli frisk. Jeg stolte på dem. Trodde at dette var første og siste gang jeg skulle feire jul uten mamma. Hun døde et halvt år etter. På seksårsdagen min. Så min siste jul med min mor hadde vært året før denne julen, da jeg snakken med henne på telefon.

Året etter feiret jeg jul to ganger. En gang hjemme, med pappa og bruttern. Det var noen dager før selve julaften. Så ble vi sendt til tante i Kristiansund igjen. Pappa skulle hvile. Denne jula var sår. Vi prøvde å være så tapre vi kunne, broren min og jeg. Hjelpe de voksne ved å ikke sørge så de så på. Vi ville ikke at de skulle oppleve noe så hjerteskjærende som å høre to små barn gråte og rope på mammaen sin. Så vi gråt stille på kveldene. Så ingen så. Rart med barn. De har en enorm ansvarsfølelse for de voksne. De voksne - min far, min mormor og min tante, og de andre i familien var også tapre. Første julen etter min mor døde av kreft, må ha vært en sann prøvelse for oss alle. Men jeg har egentlig gode følelser fra akkurat denne julen. Vi gikk på den stille kirkegården og fant mammas gravsten. Snøen falt i store flak og la seg som et teppe over gravene som var opplyst med gravlys. Hundrevis av lys på et hvitt tykt teppe. Jeg så gravstenen hennes for første gang. Den er ikke sort eller grå, sam de fleste andre støtter. Den er skåret ut i Fauskemarmor - en unik marmorart som kun finnes utenfor Fauske. Den er verdenkjent for sine vakre rosa, hvite og grønnlige farver. Min tante,mormor, min bror og jeg satte oss rundt gravstene og børstet vekk snøen rundt. Så tente vi fire gravlys, og la ned en juledekorasjon med røsslyng og reinsdyrlav. Så sto vi der og så - lenge. Tårene trillet, men vi sa ingenting. Vi bare holdt rundt hverandre og var stille. Det var den vakreste graven i verden, syntes jeg. Da vi kom tilbake til tantes hus, sang sølvguttene inn jula. Vi var ekstra snille med hverandre den jula.

Det ble mange forskjellige former for julefeiringer i årene som fulgte. Hos mammas familie i Kristiansund. Hos farmor og farfar på Å i Lofoten. Andre ganger var vi hjemme med våre nye familier, med stemødre og stesøsken. Det var ingen dårlige juler. Men det var ofte mye styr. Det ble mer og mer en tradisjon å reise til Kristiansund i romjula, og så bli over nyttår. Da fikk vi tatt den årlige turen på mammas gravsted og tent lys. Den dype akutte sorgen og savnet, gikk etterhvert over i en slags bittersøt melankoli. Jeg kjenner på den fremdeles hver jul, selv om jeg ikke drar så ofte til min mors hjemby, hvor hun ligger gravlagt.

Utpå nittitallet ville jeg ikke feire jul med familien så ofte. Jeg var på en annen planet. Vi var en gjeng på Grunerløkka, som hadde ramla skikkelig utpå kjøret. Vi orket ikke tanken på å være hjemme med foreldre og slektninger i den tilstanden vi var i. Leken vår hadde blitt alvor. Utagerende festing, med utstrakt blandingsmisbruk, hadde blitt til tung avhengighet. Ikke noe særlig å komme hjem etter da. Men jul skulle vi ha. Så jeg inviterte gutta til julaften. Vi spleiset på julemat. Det ble rikelig med klassiske retter. Rakfisk hadde vi til og med skaffet oss. Men hovedretten var kalkun, som jeg stuffet med sopp, bacon og løk. Så vispet jeg enn i tykk appelsinsaus. Vi hadde også rikelig med drikke og selvfølgelig de stoffer som trengtes for å holde alle følelsene våre pakket inn i en  bommulsaktig sky av likegyldighet og eufori. Det var ikke synd i oss. Men vi syntes nok veldig synd i oss selv der vi satt: Utmeldt av folkeskikken. Utstøtt av normen. Ingen liker en narkoman dårligere enn narkomanen selv. Skam og selvforakt er vonde følelser. Men akkurat denne julaftenen husker jeg også med gode følelser. Vi hadde femdeles en slags julestemning. Og vi passet på å ha det så hyggelig som mulig. Det var også da siste gang denne gjengen av mine nærmeste venner, som sammen rotet oss inn i tungt misbruk, var samlet. Etter dette gikk det ganske bratt nedover med hver enkelt av oss, og vi ble spredt utover. De er døde nå, de andre. Overdoser og selvmord. Så jeg har bærer minnet om denne julefeiringen i hjertet. Og det går ikke en jul uten at jeg sitter og reflekterer over hvordan og hvorfor det gikk som det gikk med oss som satt rundt det bordet den julaftenen. Hva som gjorde at akkurat jeg skulle klare meg, mens de andre mistet livene sine. Dette var gode gutter. Gode venner. Jeg synes de fortjener å savnes i jula. Så jeg tillater meg å gjøre det.

Hun er oppkalt etter min mor, den lille engelen min. Hun har skjønt nå at farmor egentlig ikke er farmor, men farfars samboer. Den egentlig farmor døde da pappa var barn. Vi har det fint sammen vi to. Vi finner ut selv hva vil gjøre denne jula. Vi skal på besøk. Det blir mange besøk. Gode venner. Familie. Alt ble ikke som det skulle i livene våre. Det som ble er likevel ikke så verst. Vi har jo hverandre, og så mange flotte venner. Og vi har julebrus. Vi elsker julebrus. Vi elsker jula.

Samlivsbrudd. Dødsfall. Sykdom.Bekymringer. Økonomi.Rus.Tap av jobb. Konflikter. Opprørthet. Det er så mange grunner til at vi mennesker bærer på sorg. Og i jula blir det ekstra tydelig at sårene vi bærer inni oss aldri gror helt. De skal vel ikke gro helt heller. De er en del av jula vår de også. Alt fra søt melankoli til "den første jula uten". Det varierer fra jul til jul, for den enkelte. Avhengig av omstendighetene, selvfølgelig. Men en viss porsjon sorg og savn, må det alltid være. Det er det som gjør oss til mennesker. Det nytter jo heller ikke å prøve og fortrenge sorgen. Den vil ikke la seg glemme. Det er nok bedre og favne den, og la den slippe inn i lyset og i varmen, der alt det gode bor. Slipp inn savnet og la det sitte ved ditt bord. I varmen og lyset finnes det håp. Om bedre tider. Om styrke til å bære videre, de tyngste børene. Om at neste år skal bli litt bedre enn det forrige, slik at neste jul også kan feires. 

Jeg våger meg på å legge ut en liten julesang jeg var med å lage i år. Til alle de som trenger litt håp.

https://www.youtube.com/watch?v=OHNtTLicWqI&t=648s

God Jul til alle mine blogglesere.

 

HÅP - en anderledes julesang.

21.12.2016 - 17:15 Ingen kommentarer

For bare noen uker siden skrev vi ferdig og spilte inn Jeanette Skipperstøens vakre lille julelåt HÅP.

Du kan høre den her:  https://www.youtube.com/watch?v=iGL-SC2sUso

Og lese mer om innspillingen her: https://www.ntbinfo.no/pressemelding/arets-julelat-hap-med-hans-erik-jeanette?publisherId=13755971&releaseId=13755993

Da jeg ble spurt om å bidra på låta, ble jeg veldig glad. Jeanettes stemme er veldig vakker, og det var fint å være en rusten kontrast i en sang som er litt anderledes. HÅP handler først og fremst om de som kanskje ikke har det bare lett i livene sine, og som kjenner ekstra på dette i jula. Noen sitter og savner sine kjære, andre er ensomme. Mange har sår inni seg som verker ekstra i høytiden - traumer og smertefulle minner. Det kan være tøft å se fremover i de mørkeste stunder. HÅP en liten hilsen til alle om at det blir bedre. Og vi som har laget sangen vil også hylle alle tapre sjeler som holder ut i vanskelige stunder. Bra jobba.

Håper dere setter pris på en stille, litt anderledes julesang. 

Gavmild jul. 10 gode saker du kan støtte i jula.

17.12.2016 - 16:38 Ingen kommentarer

TV innsamlingsaksjonen til NRK i år gikk til Røde Kors.  Da jeg var guttunge og vi kun hadde NRK 1 på TV, var denne innsamlingssøndagen like viktig som en valgvake. Vi satt klistret til skjermen, med hundrelappen i hånda. Vi ville kunne løpe til døra rask, så bøssebæreren slapp å vente. Vi ville heller ikke gå glipp av så mye av sendingen. Det var tross alt ikke hver dag NRK Fjernsyn hadde en heldags maratonsending. Artister, små filmsnutter fra de som skulle få pengene (Jeg likte når det var penger til u-hjelp som skulle samles inn. Da var det masse filmer fra Afrika og annet eksotisk.) og selvfølgelig resultatlister: Hvem gav mest? Hvilken kommune var mest aktiv? Hva ble sluttsummen? Avisoverskriftene mandagen etter handlet kun om sluttsummen. Samtidig var det også hissige debatter hvert år. Hvorfor gikk pengene dit og ikke hit? Er de så fattige at trenger penger da? Hva skal egentlig pengene gå til? Får vi noengang vite det? Veldedighet har alltid vært et fenomen med mange faktorer, og noen av dem er problematiske: Innsamlerens ærlighet er vel det viktigste. Ingen liker å se pengene de gir, forsvinne i lommene på skurker og svindlere. Samtidig kommer det hele også an på øyet som ser. Altså giverens personlige verdier og smak. Noen donerer penger til saker jeg synes er meningsløse. Men da må jeg jo huske at vi er alle forskjellige. Vil en gi penger til misjon i India, må en få gjøre det. Vi en annen gi pengene sine til det lokale idrettslaget, så gi gass. Vi man så gi penger til saker, som ikke helt henger på greip, vel - det dine penger.

Røde Kors fikk litt kjeft i år fordi denne internasjonale stiftelsen forvalter enorme summer. Derfor skulle det liksom være unødvendig med mer penger. I mine øyne er det en stor misforståelse. Røde Kors driver en gigantisk virksomhet - fra redningsmannskaper i den norske fjellheimen, til dramatiske flyktning og sykehusoperasjoner i konfliktområder. I år deltok jeg i TV aksjonen ved å besøke de innsatte i Halden Fengsel. De nyter godt av Røde Kors´besøkstjeneste: Frivillige som kommer på fengselsbesøk, og gir litt medmenneskelighet til ensomme fanger som skal gjøre opp for seg etter å ha begått dumme, ofte grusomme handlinger. Denne tjenesten er virkelig verdsatt der innenfor murene. For første gang i Halden Fengsels historie, ble det samlet inn penger fra de innsatte. De har nesten ingen penger i det hele tatt. Det strenge regimet ser til at det ikke flommer over av cash - naturlig nok. Derfor ble jeg forbauset over å se at de innsatte hadde gitt totalt 2800 kroner til Røde Kors. Et forsvinnende lite beløp for hovedorganisasjonen i Geneve. Men kanskje den mest verdifulle donasjonen de fikk dette året. Som en innsatt sa til meg: "De kan fradømme meg friheten min, men de kan ikke fradømme meg retten til å være med å bidra til de jeg bryr meg om." Det var viktigere for han å få være med å gi, enn å sitte og analysere tall og summer. For han selv, er uansett Røde Kors en reell kraft i hans liv. En kraft til det bedre. Skjønner? Det handler minst like mye om giveren. Det er bra for oss å få være med å bidra av fri vilje. Ikke bare fnyse og si at skatteseddelen får rydde opp i alt. Der er det ikke snakk om frivillighet. Og frivillighet er noe av det mest dyrebare vi mennesker har.

Jeg er en kjent person og jeg har en røst ut til folk. Jeg er klinkende klar over det. Jeg sier det ikke fordi jeg er innbilsk. Jeg har mange tusen lesere her på bloggen. Sier jeg noe høyt, blir jeg hørt. Sånn er det å være kjent. Dette gjør meg til et attraktivt talerør for andre. Jeg har jo mine egne agendaer og saker jeg brenner for. Jeg gjør så godt jeg kan for disse. Men jeg er også lydhør for andre som ønsker meg til å spre deres budskap. Til en viss grense. Jeg kan jo ikke løpe rundt som en "veldedighetsgjøk" bare fordi jeg er kjent. Mange tror dette. At jeg nærmest skylder alle å stille opp gratis og frivillig for å fronte en hvilken som helst sak jeg måtte få i fanget. Fordi jeg er "så heldig å få komme i avisa".  Og mange blir blodig fornærmet hvis jeg sier: "Nei desverre, jeg kan ikke spille og jobbe og skrive gratis for din hjertesak." Sannheten er at jeg absolutt ikke kan det. Jeg lever av jobben min. Jeg har barn og forsørge. Et liv å leve, med regninger og utgifter som alle andre. Som regnskapsføreren min sa: "Det er utrolig hvordan jeg trodde du levde som Elvis, men så har du bare vært litt på TV og i blad. Og halve jobben du gjør er jo for organisasjoner. Nå får du ikke jobbe gratis for veldedighet mer." Vel, det funker jo heller ikke for meg. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre, og da er det veldig vanskelig å si nei. Og jeg merker virkelig at det er ekkelt og skulle sile alle henvendelsene jeg får om å bidra. Og jeg er også heldig som kan være med å gjøre en forskjell. For hvis man ikke hjelper til å gjøre verden et bedre sted, uansett om det er stort eller lite, da er man jo bare en liten lort - som Astrid Lindgren sikkert ville sagt. Men jeg er jo bare en fyr. Og jeg kan ikke hjelpe alle. MEN jeg kan hjelpe noen. Sånn er det nok med deg også. Du må velge aktivt hva du vil bidra til og brenne for.

I jula flommer vi alle over av giverglede og nestekjærlighet. Det er en del av vår tradisjon. Organisasjonene er også klare over dette, og mange satser stort på juleinnsamlinger, og har gjort det i flere år. Det er fine saker. Store saker. Verdige saker. Det er saker vi kjenner igjen, og føler oss trygge på. Men det finnes mange små innsamlinger som også er fine på sine måter. Mange vil gi, men noen vil også finne en sak som ikke nødvendigvis er størst og vanligst. Som kanskje ikke har enorme PR budsjetter og en hær av frivillige, eller ansatte innsamlere.

Som jeg skrev, har mange ønsker om at jeg skal promotere deres hjertesaker her på min blogg. Jeg velger nå og komme en liten liste med forslag til saker dere kan støtte, som jeg synes er fine - alle på sin spesielle måte. Noen har spurt meg om å fronte dem. Andre har jeg funnet selv. Og til sist har jeg med den innsamlingsaksjonen, jeg selv var med å starte i sommer, og som jeg brenner veldig for. Så er det bare å velge hvilken du vil donere til. Jeg vet alle disse vil bli uendelig takknemlige for all hjelp de kan få. Så tusen takk og God Jul.

 

ECPAT Norge https://www.facebook.com/ecpatnorge/ er en organisasjon som jobber med å hjelpe barn som utsettes for trafficing og prostitusjon. De har en kampanje nå opp under jula, men det er en veldig trist og vanskelig materie å forholde seg til nå i adventstida. Det er både tragisk og tabubelagt. Men kanskje nettopp derfor skulle man vurdere å gi litt ekstra støtte til disse som jobber med et så vondt tema.

Veteranforbundet SIOPS  http://www.siops.no/i-media/445-viktig-tilbud-usikker-framtid jobber med hjemvendte veteraner fra væpnede konflikter, og deres pårørende. Dette er en av mine hjertesaker. Å kommme hjem fra krig kan være forferdelig vanskelig. Veteranet kan ha fysiske skader, men også mentale sår, som virkelig plager dem i hverdagen. Også de pårørende har store utfordringer med å se sine elskede slite så mye i hverdagen med sine traumer. Og det kan ofte oppstå dramtiske situasjoner - selvmord, rus, vold og mentale sammenbrudd. Det er derfor ekstremt viktig at de hjemvendte soldatene får muligeten til å komme ordentlig hjem, og få hjelp og veiledning med livet etter krig.

New Chance  https://www.facebook.com/pg/newchancefoundation/about/?ref=page_internal jobber i Kongo med å gi forelsdreløse barn et nytt liv. Situasjonen i visse deler av landet er veldig spent, med rivaliserende grupper som kriger mot hverandre. Barna mister sine foreldre på brutalt vis, og er overgitt til skjebnen. Mange blir gjort til barnesoldater, eller utsettes for overgrep og svik. New Chances barnehjem jobber med å fange opp disse barna og gi dem muligheten til å få et verdig liv.

Åpne Dører  https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts ble berømte over natten, etter at Sylvi Listhaug og Fabian Stang gikk ut med denne kampanjen for å hjelpe forfulgte kristne i ulike land. Særlig i Egypt har kristne menigheter blitt utsatt for forfølgelse. Og mange er ikke klare over at det fantes store kristne menigheter i Syria. Disse ble yndede objekter for forfølgelse av særlig IS og andre islamistgrupper. I Norge tåler vi jo nesten ikke lukten av kristenmanns blod lengre. Vi muterer og hodene våre snurrer rundt på kroppene våre og vi spyr grønt slim, bare ved tanken på kristene. Men noen av oss synes kanskje ikke kristendom er så forferdelig ille at man fryder seg over forfulgte kristne i Midt Østen. 

NOAS https://www.facebook.com/opendoorsnorway/?fref=ts er asylsøkerenes eldste og kanskje viktigste talerør. Man kan si hva man vil om asylstrømmer og utkastelser og integrering. For eller imot. Men til syvende og sist handler det om mennesker. Ekte mennesker av kjøtt og blod. Med håp og drømmer. Sorger og frykter. Noen må tale deres sak også. Og NOAS er veldig flinke til dette.

Stine Sofies Stiftelse https://www.facebook.com/StineSofiesStiftelse/?fref=ts kjenner de fleste av oss godt. De forferdelige "Baneheiadrapene" i Kristiansand i år 2000, knuste hjertene våre. To uskyldige jenter ble brutalt myrdet. Revet bort fra sine foreldre. Det knyter seg i magen min, og pappahjertet blør hver gang jeg blir påminnet om denne tragedien. Men mammaen til den ene jenta, startet denne stiftelsen, og de hjelper barn og unge som utsettes for vold og overgrep. Det ligger en imponerende styrke bak en slik handling fra en mor som mistet det kjæreste hun hadde, å brette opp ermene og hjelpe andre. Støtt denne stiftelsen og send en varm juletanke til alle de som må feire jul, etter å ha mistet sine elskede  på så brutalt vis.

Silje Benedictes stiftelse https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen/?fref=ts er også startet av foreldre med knuste hjerter. Jeg var forsåvidt ganske engasjert i å hjelpe Siljes foreldre - Espen og Lise Øwre - i oppstarten av stiftelsen. De mistet sin datter i et tragisk selvmord mens hun var pasient i psykiatrien. Til sin store forskrekkelse oppdaget hennes far at hun ble gitt psykiatriske og narkotiske medikamenter i gigantiske mengder - mange av dem hadde endog selmordsadferd som kjent bivirkning. Stiftelsen jobber nå aktivt med å opplyse folk flest og myndighetene om farene ved den ukritiske medisineringen som foregår i det mentale helsevesnet. De har allerede gjort en stor forskjell, og kommer til å være en god kraft i denne sektoren i menge år fremover.

Fattighuset https://www.facebook.com/pg/fattighuset/about/?ref=page_internal blir bare aldri feil. De som har føt på kroppen hva det vil si å være skikkelig blakk vet dette. Når en vanlig nordmann sier at han er blakk, betyr det bare at han må slappe av forbruket litt en uke, hvis han ikke skal måtte bruke av reservekontoen der det står noen hundre tusen - bare sånn i tilfelle. Nei her snakker vi blakk som i lut fattig. Ikke råd til mat til barna. Fattighuset har jobbet seg opp til å bli en siste livbøye for mange som sliter med fattigdom i Norge i dag. Og ja. Det finnes lutfattige nordmenn. Som har falt utenfor alle nettverk. Hjelp Fattighuset å hjelpe disse.

Leger Uten Grenser https://www.facebook.com/leger.uten.grenser/?fref=ts går inn der ingen andre går. De går alltid litt lengre. Inn i konflitområder som er så farlige at vi helst ikke tør tenke på det. Leger Uten Grenser er også en gruppe som har en sterk integritet, og våger å snakke høyt, der de litt større hjelpeorganisasjonene holder kjeft. Noen vil si at de har en politisk slagside, men sannheten er at de følger sin legeed, slik den står. De hjelper mennesker, og forteller verden om hva de ser. Respekt for det.

 

Julie Auroras kamp fpr stammcellebehandling https://www.facebook.com/Julie-Auroras-kamp-for-stamcelle-behandling-1737498703169866/?fref=ts handler om en MS syk mor. Men selv om kronerullingen handler om kun en person, så handler den egentlig om alle MS syke i Norge som trenger denne behandlingen. Den har ikke kommet ordentlig igang i Norge ennå. Og for Julie haster det. Hun kan ikke vente til tilbudet etableres her hjemme. Da jeg først forøkte å få behandling til Julie, ble hun svindlet av den såkalte "Lurelegen" - svindleren som utgav seg for å være MS spsialtist. Hendelsen utsløste at en liten gruppe av mine bekjente begynte å grave i denne svindleren, og til slutt ble politiet helt trygge på at vi hadde med en tvers gjennom bedragerinne å gjøre. Media lagde overskrifter, og svindleren ble tatt. En hel nasjon fulgte med mens saken utfoldet seg, og Julie fikk mye støtte. Desverre ble fokuset på svindleren så stort at mange glemte Julie. Men vi holder på med å samle inn den siste summen for å få Julie til behandling i utlandet. Hennes sønn Lucas på 7 år, synes nok det er vel og bra at svindleren ble tatt. Men mest av alt ønsker han seg en frisk mamma. Jeg håper vi klarer å få dette til i tide. For det begynner å haste. 

 

Så der har dere noen forslag til saker dere kan støtte denne julen, hvis dere er i det gavmilde hjørnet. Fra meg til dere.

Velkommen til julemørket. Lystenning forbudt.

15.12.2016 - 04:01 Ingen kommentarer

Én surpomp er alt som skal til. Én selvhøytidelig pompøs liten person. En grinch. Høy på sin enetale. Et geni av en kulturanalytiker? En sosiopatisk kverulant? Denne adferden er ikke ny for verden. Kulturrevolusjoner har vi sett før. "Vekk med det gamle! Inn med det nye!" Det finnes et kaldt blåskjær av is i de flammende øynene på slike folk, når de får for seg at egen kultur og tradisjon er et onde som må utryddes. Og det finnes en skjult selvdestruktivitet i dem, når all annen kultur ukritisk hylles og favnes, under en slags progressiv parole om alle kulturer er tolerert - bortsett fra vår egen. For den er slem. Det rare her, er jo faktisk at julens mytologiske og folkloristiske historier, snakker om disse julehaterene og hvordan de år etter år forsøker å slukke julelysene og spre dystert mørke. I julehistoriene skal jo slike folk møtes med masse juleglede og julekjærlighet, slik at de får muligheten til å kjenne julekraften fra julestjerna osv osv.

Jeg vokste opp i den ånden der, jeg: Være rause og tilgivende mot hverandre, og la folk få sjansen til selv å oppdage lys og varme i sine liv. Charles Dickens beskrev denne julens ånd, i historien "En julefortelling" : Om den hardehjertede ateisten og pengesamleren Scrooge, som ropte ut "Humbug!" til alt som luktet av mellommenneskelig varme, åndelig mystikk og raushet. "Humbug!" ropte han og kjeftet på sin eneste slektning, sin nevø, for hans mange karaktersvakheter, feil og mangler. Sin eneste ansatte, en fattig familiefar med et dødsykt barn, ble hundset og mishandlet. Selv ikke en ydmyk bønn om et forskudd til julaften, ble møtt med  annet enn kjeft og skjellsordet: "Humbug!". Og dette syke barnet? Nei der ville han ikke løfte en finger for å hjelpe. Han hadde tross alt betalt sin skatt til Staten, og det var Statens jobb og ta seg av krøplinger og stakkarer. (Pussig hvordan enkelte simple sjeler roper på en ansiktsløs stat når de står ansikt til ansikt ovenfor enkelte individers lidende ansikt?) Til slutt ble han så smålig og simpel at de høyere makter så seg nødt til å røske litt opp i virkelighetsforståelsen hans. Han ble oppsøkt av en gjeng spøkelser som viste han et speilbilde av han selv, og hvordan det villa gå med han om han fortsatte å ramponere alt og alle som ville vel her i verden. Og denne skrekknatten før juledagen, var nok til å få den gamle gjerrigknarken og julehateren over på bedre tanker. Julemirakelet var et faktum: Scrooge ble verdens snilleste mann. Og pengene hans brukte han til å gjøre gode ting for andre, på eget initiativ - for egen regning. Dette er vel sånn ca hvordan jeg lærte at man skulle være mot hverandre. Særlig i julen, når alle trenger at sola snur, og at det blir lysere tider der fremme i horisonten. Virkelighetens små "Scrooger", liker ikke historien om Scrooge. De roper fremdeles "Humbug!" og skulle helst sett hele lysfesten skrudd av. "Er det mørketid, for det fader meg være mørkt også." tenker de, og gruer seg til den dagen sola kommer og de sprekker.

Vi hadde kinobursdag, lille arvingen min og jentene i klassen. Jeg har et desemberbarn - født selveste vintersolverv 21 desember. Det er da sola snur. Dette er den egentlige julaften, slik den ble feiret i førkristen tid. Ja - "kristne meg" vet at Jesus ikke har bursdag 24 desember. Jeg vet at jul er en eldgammel høytid for å feire lyset, på den mørkeste tiden av året. Alle kulturer har en lysfest i mørketiden. Og de fleste kulturer har som tradisjon om å spise av all den lagrede maten og drikken, som man la ned på lake, saltet og røykte på høsten, før man måtte begynne å rasjonere igjen til lamming og fiskesesong på våren. Jeg er også helt inneforstått med de første kirkefedrenes behov for å flette kristendommen inn i disse urgamle tradisjonene, bare for å i det hele tatt få folk til å være kristne. Og jeg har ingen problemer med å la et hvilket som helst individ eller gruppe sette sitt eget preg på denne høytiden, for å få det til å passe inn med deres egen filosofi og tro. Derfor gjør det ingenting for de fleste kristne trossamfunn, og blande masse nisser og troll og vikingetradisjoner i den norske jula. Budskapet er uansett det samme: Det er mørkt - la oss tenne lys. Det er kaldt - la oss spre varme. Vi er sultne - la oss dele maten vi har. Det er et nytt år i vente - ingen vet om vi vil overleve det - så la oss holde sammen. La oss elske hverandre som om vi aldri skulle sees igjen. La oss vise hverandre hvor viktige vi alle er. Gi hver enkelt en gave, så de vet at de er elsket. Syng og takk det store ukjente universet som har holdt oss i live så langt, og be om noen flere gode år. 

Vi satt der med ti norske småjenter og så på filmatiseringen av juleklassikeren "Snekker Andersen og Julenissen". De fleste kjenner den, for den er ikke forbudt ennå. En nydelig vakker julefortelling fra Alf Prøysen. En av Norges beste forfattere og poeter. Han vokste opp i en et fattig lite husmannshus utenfor Brummundal, i små kår. De snakka bondsk dialekt oppi der. Familien Prøysen bodde i et hus med bare et rom og et iskaldt kjøkken. Lafteverk og peis murt opp med gråstein. Han skrev denne historien på 50 tallet, da Norge skulle bygge seg selv etter krigen. På den tiden var det økonomisk mulig for en familie å ha én forsørger som skaffet pengene, og én forsørger som holdt heimen. Denne moderene ansiktsløse staten hadde ikke kommet så langt at den hadde innført dobbelt beskatning på småbarnsfamilier, og ekstra fordeler for ødelagte familier. Krigen mot familene hadde liksom ikke kommet helt i gang da. Men de jobbet hard med å innføre ordningen. Nå er det jo galehus med familiepolitikk i Norge, og jeg gidder ikke engang begynne - alenefar som jeg er.( Det er nok best at jeg klarer meg selv,jeg og arvingen, med det utstyret jeg har nedentil. "No country for lonely dads").

En rasende "forelder" hadde skrevet om filmen i en avis: "Den sinna husmora til Snekker Andersen. Jula som ble nesten ødelagt. Snekkeren som gikk med et fårete flir, pyntet over alt og skulle være julenisse, og den fæle kona som bare skulle ha ribbe til jul. FOR ET KVINNESYN?!" Nei denne filmen gav oss bare vonde minner fra de grusomme 50 åra hvor kvinner var sure og menn var teite.. Jeg leste denne tiraden mot en vakker liten julefilm, som minnet meg om de gode tingene i livet. Den var altså ikke noe særlig grei, den da. Og mora som hadde skrevet denne tiraden, kunne stolt fortelle at mannen hennes - ja, han var enig i alt det hun skrev. Han kjente seg absolutt ikke igjen i et 50 talls kjønnsrollemønster. Dette var da ikke en filmanmeldelse, men et leserinnlegg. Et leserinnlegg mot filmen "Snekker Andersen og Julenissen." Så der ble den lille julefortellingen myrdet av atter en ukjent enkelt forelder. En som vi ikke skal vite hvem er, men bare adlyde, og slutte og tenke på "Snikker Ændersen, Skomaker Ændersen og Skomaker Snikkersen"., og ønske dem til Helvete: En hund i hundegården har bjeffet. Vi andre må stå i stram giv akt og forbedre oss. Slutte med dette snikkeriet, skomakeriet og juleriet. I alvorets navn.

 

Winston Smith er navnet på hovedpersonen i den grusomme boken "1984" av George Orwell. Boken ble også skrevet på 50 tallet, og den så for seg en trist og dyster fremtid: En fremtid der alle gikk i lignende kjeledresser. Der alle ble overvåket. Der alle risikerte å bli arrestert for tankeforbrytelser. Der politisk ukorrekte tenker er regnet som en forbrytelse. Jul er da en klassisk tankeforbrytelse. Alle mulige høytider ble sett på som kriminellt i boken "1984". Jul, bursdag, nasjonaldag - bare dekadent og egoistisk kulturjippo. Straffen er døden.  Winston Smith var dressert til å vaske slik styggedom vekk fra et offentlig og sosialt samfunn. Hans jobb i staten var å fjerne ord fra ordboken. Han satt dag ut og dag inn og fjernet ord: "Juleavslutning - desemberfest". "Julebord - dobbeltfest." "Juletre =  tankeforbrytelse - herved gjort illegalt under folkeparole 130 - J". Tanken på en fullmåne, en snøengel eller en julemorgen, er forbudt. Akkurat som de få rasende, som sammen skal utrydde julen og alle ord som har med jul å gjøre.

hits